Frihetsparadoks

 

Mye av det som har blitt skrevet i fortiden har en like stor relevans i dag som den gang det ble skrevet. Det gjelder uten tvil Paul Valéry sitt essay Frihetsparadoks: 

 

Et "fritt land" kaller man et land der lovens bånd hevdes å være pålagt av flertallet. Hvor sterk denne tvangen er, inngår ikke i definisjonen. Uansett hvor harde bestemmelsene er, bare de utgår fra flertallet - eller flertallet tror de gjør det - er det tilstrekkelig: landet er da et "fritt land".                                    

 

Det er bemerkelsesverdig at denne politiske frihet har oppstått fra ønsket om å fastslå enkeltmenneskets frihet som en naturlig rettighet, uløselig knyttet til hvert menneske som fødes til verden. Man ville redde individet unna vilkårligheten fra ett eller flere andre mennesker, og så var det ingen annen løsning enn å la det underkaste seg flertallets vilkårlighet. Men, siden dette er noe som man ikke kan innrømme og aksepteres (for hverken majoritetenes luner eller dens visdom kan det), har anstendigheten gitt dette store antall menneskers uklare følelse Fornuftens vakre ansikt.

 

Det er enighet om at de rettigheter det regnes med at man avstår fra, er rettigheter i kraft av en frihet som er overordnet friheten til å utøve dem. Denne enkle bemerkning er tilstrekkelig til å vise i hvilken forvirring i uttrykk og tanke ordet frihet fører oss inn i. I dette "frie" land er det strengt forbudt å ta et glass vann fra havet (jeg går ut ifra det er Frankrike Paul Valéry 1871 - 1945 sikter til når det gjelder dette med vann fra havet) , eller dyrke noen rader tobakk, og snart blir det vel ulovlig å tenne en sigarett i solen med et forstørrelsesglass.

 

Alt slikt er utvilsomt såre fornuftig og kan sikkert berettiges på et vis. Men trykket eksisterer like fullt, og dette er den bemerkningen jeg ville gjøre: antallet og styrken av tvangsbestemmelser etter loven er kansje større i dag enn noensinne. Loven griper fatt i mennesket fra vuggen av, påtvinger det et navn det ikke kan endre, setter det i skolen, gjør alle menn til soldater like til alderdommen, med forpliktelse til å følge enhver innkallelse. Loven tvinger enkeltmennesket til en rekke rituelle handlinger, til erklæringer og bekjennelser, til ytelser; og enten det gjelder dets eiendom eller dets arbeid, blir det underkastet lovens påbud, som er så mange og kompliserte at ingen kan kjenne dem alle og nesten ingen fortolke dem.

 

Jeg er nær ved å trekke den slutning at den politiske frihet er det sikreste middel til å slavebinde menneskene, for disse tvangsbestemmelser antas å utgå fra alles vilje - som man knapt kan motsi -, og videre at slike bånd og krav påtvunget av en abstrakt og upersonlig myndighet uten ansikt, virker med ufølsomhet og med en kald og uunngåelig makt - en mekanisme som fra vugge til grav omformer hvert enkelt menneskes liv til uskjelnelige elementer i et eller annet uhyrlig samfunnslegeme.

 

Enhver politikk, selv den mest primitive, forutsetter et syn på mennesket, for det dreier seg om å disponere over mennesket, gjøre bruk av det eller endog tjene det. Enten det gjelder partier, regimer, eller statsmenn, ville det kansje være lærerikt å prøve å skille ut fra deres taktikk og deres handlinger de ideer de gjorde seg eller gjør seg om mennesket. Jeg undrer om noen har tatt seg tiden og bryet med å tenke nøye over dette, og jeg blir forvisset om det motsatte.

 

Jeg foreslår nok en undersøkelse: å studere variasjonene i enkeltmenneskets frihet over et visst antall år. Det skulle dreie seg om å undersøke de lover som har avløst hverandre: noen øker, andre begrenser området for det enkelte menneskets muligheter. Fra den og den dag kan man ikke lenger være tannlege uten eksamen og vitnesbyrd. Fra den og den dato ble alle menn pålagt verneplikt. Tretti år etter ble det vedtatt at man måtte bekjenne ligningsvesenet alt man tjente. Og omkring 1820 var det en helt annen bekjennelse som ble krevd. 

 

Man ser omrisset av vårt frihetsområde varierer svært. jeg er sterkt redd for at det ikke har gjort annet enn å skrumpe inn i de siste halvt hundre år. Friheten krymper.

 

Men det ville være meget urettferdig og meget overfladisk bare å ta i betraktning lovens tvang. Det moderne menneske er slave under moderniteten: det finnes knapt det "fremskritt" som ikke fører til ytterligere slavebinding. Komforten lenker oss.

 

Pressefriheten og de altfor kraftige midler den disponerer over slår oss ihjel med trykte hylekor, gjennomborer oss med sensasjonsnyheter. Reklamen er et av de største onder i vår tid, den forulemper vårt blikk, forfalsker ethvert adjektiv, skjemmer landskapet, forderver enhver kvalitet og enhver kritisk evne, utbytter trær, klipper, og historiske bygninger, og på trykksidene som maskinene spyr ut, blander den sammen morderen og offeret, helten, dagens hundreåring og barnemartyren. Vi har også klokkestrengens tyranni..

 

Alt dette sikter på våre hjerner. Snart må vi bygge strengt isolerte klostre, der hverken radiobølger eller aviser kan trenge inn. Der vil man forakte hastigheten, de store antall, virkningen av overraskelse, masse, kontrast, gjentagelse, nyhet og godtroendhet. og dit vil man dra, på "spesielle dager", for gjennom gitteret å studere noen eksemplarer av frie mennesker.

 

Paul Valéry

 

 

Én kommentar

Bjørnar Absent Limits

04.09.2014 kl.01:08

Jeg er generelt ikke så glad i å lese, og gruer meg hvis jeg skal starte på en så lang tekst som dette, men dette var så reflektert og interessant og lettlest og velskrevet at jeg plutselig var ferdig. :-)

Skriv en ny kommentar

Ole John Saga

Ole John Saga

46, Skien

Tre barns far. "Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom." Michel de Montaigne

Kategorier

Arkiv

hits