“Hva er det som gjør at noen mennesker er lykkelige og tilfredse og andre ikke er det ?
En normal sosiolog vil da prøve å forklare disse forskjellene med matrielle variabler. De viktigste er: Alder, kjønn, sosial klasse, bosted, utdanning. Men hvor mye av forskjellene i lykke og tilfredshet forklares med disse fem klassiske materielle variablene tilsammen ? Jo, ifølge en norsk undersøkelse bare 10-12% – altså nesten ingenting (!). Likevel fortsetter disse sosiologene å diskutere som om det viktigste ved trivsel og livskvalitet er slike materielle forhold. Derfor har de også bommet på hele verdidebatten. Åndelige livsverdier som har sitt feste i menneskets sinn og hjerte forstår de ikke. Disse “variabel-sosiologene” er åndelige evenukker. De tilhører matrealismens presteskap sammen med sosialøkonomene.
Politikere flest aksepterer at vi har fått økt vold og ensomhet og at noe alvorlig skjer med medmenneskeligheten i samfunnet. Men hva har det med budsjettdebatten å gjøre ?
I kampen for velferdsstaten trodde vi at bare alle fikk velstand , så ville det bli slutt på stjelinga, og bare alle fikk utdanning så ville det bli slutt på volden. Dette viste seg å være løgn. Men vi fortsetter å lage oss slike løgner om hvordan endring i noen matrielle faktorer skal kunne gi oss de rette verdier og et medmenneskelig samfunn. Bare vi får mer velstand for de og de gruppene, eller bare vi øker kulturbudsjettet, eller flere barnehager…
Et av politikernes hovedproblem er at de hører for mye på sosiologer og sosialøkonomer med et matrealistisk livssyn.
For å ungå å bli misforstått: Jeg mener at det finnes klare sammenhenger mellom materielle forhold og ødeleggingen av medmenneskeligheten. Jeg mener også at dette kan legges fram vitenskaplig. Slike sammenhenger er for eksempel: -Den økte mobiliteten i arbeidsmarkedet tvinger folk til å flytte ofte og fører til mindre forpliktende fellesskap. -Rask tilflytting til store byer fører til økt voldsbruk og mindre fellesskap.
Det totale alkoholkonsum er en sikker indikator på økende vold og økende problemer i nære fellesskap.
Satsning på reklame i stedet for skole og kulturlivet fører til kjøpepress og økning i vinningsforbrytelser.
Politikerne burde vite dette, og de har alle muligheter til å endre på regler og budsjetter i forhold til slik innsikt. Det er bare å sette i gang. Men kampen mot matrealismen er noe mer enn å flytte på noen pengesummer. Og det er dette “noe mer” jeg finner det mest intressant å gå videre inn i her. Kampen mot matrealismen setter spørsmålstegn ved at makt og matrielle verdier skal være politikkens sjel.
I partipolitikken har vi tabbekvoter, men ikke tilgivelse. I partipolitikken har vi den smålige misunnelsen hver gang de andre lykkes. Systemet virker nærmest slik at andres ulykke er min lykke. Det tærer på medmenneskelig raushet. I partipolitikken blir mennesker til midler for en sak. Det dreier seg mer om makt og prestisje enn om kjærlighet. Jeg tror dette er hovedgrunnen til “politikerforakten”. Bare 1 av 5 har tillit til politikerne når de snakker om samfunnsspørsmål. Og politikerne selv – eller særlig visse protestpartier spiller på denne politikerforakten for selv å komme i posisjon. Politikerforakten er farlig. Den viser at tilliten svikter. Og dette lille ordet “tillit” er kansje mer enn noe annet nøkkelen til det som gjør sam-funn mulig. Folk gjennomskuer politiker spillet. Politikere kan innrømme feil litt, men ikke for mye, da blir de tatt av motstanderne.
Politikerne tenker mer på hva det lønner seg å si for å få velgernes gunst enn hva som er sant. Vi får et eget politikerspråk som er bygd opp rundt tomme honnørord og ellers går ut på å unngå vanskelige spørsmål. Folk lurer ganske enkelt på hvor det blir av vanlig ærlighet ? Hvis naboen min snakket slik, så ville jeg lure på hvorfor han gjør seg til sånn.
Vi lukter gjerne hvilke mennesker det er som tenker mest på makt og prestisje. De gjenkjennes på at de synder mot den grunnleggende moral; De behandler andre mennesker som et middel for noe de vil , men ikke som et mål i seg selv. Og vi liker dem ikke. Noen kaller reaksjonen på dette for jantelov. Men det er noe helt annet. Det er sunn folkelig skepsis. Denne skepsisen er nødvendig for tilliten. Ellers blir den misbrukt.
Vi forventer at politikere bruker makt og vet hvordan det skal gjøres. Vi ønsker ikke folk som bare snakker om hvordan ting burde være.Vi velger ikke forkynnere og skuespillere til politiske ledere. Men vi setter ihvertfall to betingelser for maktutøvelsen: For det første må politikere ha visjoner om et bedre samfunn som de kjemper for. Og det er noe annet enn enkeltsaker og kjeppehester som bygger på økonomiske særinteresser. For det andre må de vite at makt og prestisje og penger ikke er det viktigste i livet. Det er helt andre ting som gjør livet verdt å leve.
Politikerforakten har oppstått i Norge samtidig som politikerne har mistet visjonene om et bedre samfunn og har gått over til å administrere A/S Norge slik at konkurranseevnen ikke skal svekkes. Politikerforakten har oppstått i Norge når partilederne i sine debatter ble mer opptatt av å diskutere hvem som hadde skylda for alt som var galt enn å gi visjoner av noe bedre.
Partipolitikken er ikke akkurat det ypperste vårt samfunn presterer av medmenneskelighet, men medmenneskeligheten må inn i partipolitikken dersom vi skal snu forfallet. I dag skjer det i hovedsak på to måter:
1) Medmenneskligheten heves over de daglige konfliktene i det politiske liv. Det blir henvist til politiske 17.mai taler, programtaler og bordtaler, men materialismen får herske i budsjettdebatter. Da er vi like kort.
2) Medmenneskeligheten blir et argument for en allerede fastlagt politikk for partiets interessegrupper. Medmenneskeligheten blir en kjepphest. Den blir bygdeverdien i Senterpartiet, de kristelige verdiene i Kristelig Folkeparti, det individuelle ansvar i Høyre og solidaritet med velferdsstaten i Arbeiderpartiet og SV. Da er vi noe lenger , men ikke særlig langt.
Noe av problemet ligger i at uenigheten går rett gjennom partiene. De kan beskrives slagordmessig:
I Høyre er det et skille mellom næringsliberalister og verdikonservative.
I Kristelig Folkeparti er det skille mellom adjektivkristne som kjemper for “kristelige” særinteresser og de som bruker de kristne verdier som grunnlag for en helhetlig politikk.
I Senterpartier er det skille mellom smørprisbønder og de som bygger på bygdeverdier.
I Arbederpartiet er det skille mellom kraftsosialister og ensidig lønnskravsfagforeningsfolk og dem som nå vil bruke livskvalitet som en grunnleggende ideologi.
I Sosialistisk Venstreparti er det et skille mellom de gamle 68`erne som står fast på krava og den nye miljø-og verditenkningen.
I Fremskrittspartiet har jeg ikke oppdaget noe skille – her har vi vel det klareste matrealistiske partiet i Norge.
Dette betyr at ingen har noe særlig å vinne på dette som valgkampsak.
Dersom et parti reiser kamp for medmenneskelighet, vil alle partiene kunne møte dette med sine hønnørord som fungerer i deres grupper. Og saken er ikke konkret nok til at vi greier å ta ordsnoerne. Et parti som kjører saken vil neppe få mange nok stemmer. De eneste som kunne tjene på det nå, ville ironisk nok være FRP som kan støtte seg på de 20-30% i Norge som ikke bare i handling, men også i teori er matrealister. Dette kan kalles “den partipolitiske verdifella”
Medmenneskelighet blir neppe en god sak partipolitisk før den kan tallfestes og brukes i budsjettdebatter og i beregninger for kommunenes og landets langtidsplaner.
Hvor mye fyll og vold og ensomhet planlegger vi i Kongsvinger ? Medmenneskelighet blir heller ikke en god sak partipolitisk før det fører til at man sier nei til ting. Det er ikke nok å flagge med sine kjepphester om bevilgning til kunstnere eller distriktsutbygging eller barnehager eller det man tror skaper livskvalitet. Man må også være villig til å definere fienden: matrealismen, og finne ut hva man vil si nei til. Medmenneskeligheten vil sannsynligvis kunne følge omtrent de samme skillelinjene partipolitisk som miljøet. Det kan bli farlig sprengstoff for partiene. Og det kan bli bare dill-dall.”
Dag Hareide 1990, fra hans bok – Det gode Norge : på vei mot et medmenneskelig samfunn? Som kan leses i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/b63852c3d6b9f4b69cbe7d2c473fdcc9?index=3#2