Hva er egentlig vitsen med alt sammen ? Ifølge den norske politikeren Bjørn Unneberg hadde hans nå avdøde kollega Teddy Dyring en gang under alvorlig overveielse å anmelde følgende grunngitte spørsmål på Stortinget: “Herr Statsminister! Hva er egentlig vitsen med det hele ?” Desverre ble ikke spørsmålet stilt, men var det skjedd, ville det neppe blitt tatt alvorlig. I høyden ville det vel resultert i en eller annen floskel om at politikkens mål er å skape det best mulig samfunn for alle, og dermed ville debatten om de politiske enkeltsaker gått videre som om ingenting var skjedd.
Det Dyring ville med spørsmålet var utvilsomt å sette den politiske debatt inn i en total sammenheng som ville tvinge politikerne til å begrunne sine standpunkt ut fra et grunnleggende syn på tilværelsens mål og mening og på hvorledes samfunnsforholdene kan fremme en utvikling i retning av dette. Det ville i tilfelle ha gjort det nødvendig, ikke bare for politikerne, men kansje for oss alle, å spørre oss selv hvilke verdier vi setter høyest og hvor vi egentlig vil.
Det ville da blitt mer klart for oss at vi også i politikk og samfunnsutvikling står overfor verdivalg. Vi vil kansje se tydeligere, at hvis forholdene legges til rette for konkurranse om materiell egenvinning som det viktigste, så kan vi ikke OGSÅ oppnå maksimal frihet og like muligheter for alle – fordi konkurransen betyr at noen må tape fordeler og muligheter andre tilkjemper seg. Vi ville også måtte innse, at hvis vi setter frihet for alle som høyeste verdi, så kan vi ikke samtidig støtte den mer-frihet for de få, som reduserer den grunnleggende frihet for de mange.
Og at vi, hvis vi tror at menneskets sans for åndsverdier som kunst – og naturopplevelse, samliv og fellesskap er viktigere og dypere enn dets materialisme, ikke kan måle samfunnets fremgang som en økende trang til å arbeide for materielle verdier. Hvis man overhodet vil sette en verdi ut over snever materialisme som mål for samfunnsutviklingen, kunne man heller ikke hevde at mennesker flest er ute av stand til å arbeide for annet enn nettopp den materielle egeninteresse. For hvem skulle da styre flertallet i retning av de høyere mål man hadde satt seg ?
Svaret kunne bare være at man da måtte anse seg selv og sine like som en mer moralsk høyverdig mennesketype, utvalgt til å lede den mer primitive folkehop i en positiv retning. Et slikt syn, som ikke er uvanlig i politiske elitegrupper, begrunnes ofte med at “folk” bare tenker på de nære, materielle mål fordi samfunnsstrukturene har gjort dem slik. Men konsekvensen blir den samme: man mener altså at bare ens egen elitegruppe kan frigjøre seg fra samfunnspåvirkningene og styre den gemene hop mot noe den ikke er i stand til å se verdien av.
Man må se realistisk på folks kortsiktige egoisme, sies det med overbærende arroganse av mennesesker som selv beskjeftiger seg med ideer om et mer solidarisk fremtidssamfunn. Og et slikt syn på “folk flest” må man gjerne ha, men da bør det også sies offentlig at ens menneskesyn bygger på elitisk forskjellsvurdering. En politisk debatt som den Dyring ville frem til – begrunnet ut fra et uttalt syn på livets mening og menneskets muligheter – ville vise den menige velger hva politikken egentlig dreide seg om.
Den ville gjøre det mulig og nødvendigvis også for folk flest å ta standpunkt til samfunnsutviklingens retning og hensikt. Demokratiet ville kunne bli mer reelt, fordi vanlige mennesker gjennom valg kunne få innflytelse på hvor det egentlig bærer, istedenfor som nå å måtte ta politiske standpunkt på grunnlag av kortsiktige enkeltspørsmål løsrevet fra enhver helhetsvurdering. Men det grunnleggende spørsmålet om “meningen med hele greia”, om det verdi – og menneskesyn som ethvert politisk standpunkt har sammenheng med, blir sjelden eller aldri trukket inn i den politiske debatten.
Derfor får vi heller ikke vite hvilken total utvikling og hvilke grunnverdier vi fremmer når vi stemmer for eller imot et parti, en ny trafikkplan, nye skatteregler, en planlagt energiutbygging eller en plan for investeringsstøtte til industrien. Og fordi ingen ber oss vurdere hva vi egentlig vil med våre liv og vårt samfunn, blir alt innrettet for det som ER, og utviklingen ruller blindt videre mot en fremtid som ingen har tatt standpunkt til.
Den utbredte frykt for fremtiden skyldes vel nettopp dette, at spørsmålet om mål og mening så lenge har vært stemplet som upassende og urealistisk at vi har mistet troen på at det spiller noen rolle for utviklingen om vi gjør oss opp et helhetssyn på hvor vi vil. “Spørsmålet om livets mening og menneskets virkelige vesen blir ikke i vår kulturkrets betraktet som tillatelig”, skrev forfatteren Jens Bjørneboe. “Det er som å si stygge ord i pent selskap. Det er som å gjøre vårt fornødne på teppet.
Vi har vennet oss til at vårt mest sentrale livsspørsmål, om “livets mening” nærmest er obskønt, et usedelig spørsmål ingen med sin intellektuelle jomfruelighet i behold, ville være uanstendig nok til å nevne. Spør man om mening og hensikt, da er man ikke et alvorlig menneske. Allikevel, sier Bjørneboe, ” kan vi ikke leve uten å stille dette spørsmålet som er omgitt av voldsomme tabuer. Og hva vi må frem til, er å betrakte våre – eller tidens politiske, sosiale og økonomiske dilemma `er er i sammenheng med det”.
Erik Dammann 1979