Det finnes ingen test som kan måle et menneskes intelligens. Intelligens er en generell betegnelse på et menneskes evne til å løse det virkelige livs problemer i en lang rekke stadig skiftende sammenhenger. Enhver, unntatt ekspertene, vet at hvert enkelt menneske oppviser store forskjeller i slike evner, fra de alltid like effektive til de alltid like ineffektive, alt etter hva det er for slags problem som skal løses.
Hvis man nå vil innbille oss at en test kan avdekke nøyaktig hvor store mengder intelligens en person har, da vil det ut fra enhver institusjonell synsvinkel bli til at resultatet av denne testen er lik hans eller hennes intelligens. Testen forvandler en abstrakt og mange fasettert mening til et teknisk og eksakt uttrykk som utelater alt det som virkelig betyr noe.
Om en intelligenstest kunne man faktisk si at den er en fortelling fortalt av en ekspert, noe som ikke betyr noen ting. Ekspertene støtter seg imidlertid til vår tro på de tekniske apparatenes realitet, hvilket innebærer at vi tingliggjør de svarene som apparatene frembringer. Til slutt tror vi selv at resultatet av testen(e) er vår intelligens, eller vår evne til å skape, elske eller lide. Vi tror at resultatene av meningsmålingene er det folk mener, som om våre meninger kan innkapsles i slike setninger som ?jeg er for? og ?jeg er imot?.
Når for eksempel en prest bruker vin, kjeks og bønneformler for å gi åndelige ideer konkret form, innrømmer de at det her er snakk om mysterier og lignelser, men ekspertene i dagens tekniske samfunn vil ikke innrømme at det finnes noen slike mellomtoner eller nyanser når de bruker skjemaer, normerte prøver, meningsmålinger o.l. redskaper for å gi bestemte forestillinger om intelligens, kreativitet, sensitivitet, følelsesmessig ubalanse, sosiale avvik eller politiske meninger en teknisk realitet. De prøver å innbille oss at teknologien faktisk kan avsløre menneskelivets sanne natur, bare fordi testeresultater, klassifisering eller statistikk har gitt det hele en teknisk form.
Teknifiseringen av begreper og problemer er uomtvistelig en ytterst betenkelig form for informasjonskontroll. Institusjoner kan på grunnlag av testresultater og statistikker treffe avgjørelser, og i mange tilfeller eksisterer det heller ikke noe meningsfylt alternativ, men hvis slike avgjørelser ikke treffes med dyp skepsis, det vil si, hvis man ikke innser at de treffes på denne måten fordi det er praktisk i administrativ sammenheng, da er de bare villedende. Under dagens tekniske og datastyrte samfunn blir denne veiledningen gitt et nesten hellig stempel gjennom den enorme prestisjen vi gir de ekspertene som er utrustet med de sofistikerte tekniske apparater.
Neil Postman