Jo mer følelsesmessig positivt eller negativt ladet en holdning er til et bestemt emne, desto sterkere er tendensen til å innta samme holdning til beslektede emner. Jo mer følelsesmessig ladet en holdning er til et bestemt emne, desto sterkere er tendensen til utvelgelse i hukommelsen av saksforhold som har forbindelse med emnet.
Våre holdninger dannes i grupper som innvirker på oss, enten det gjelder politikk, oppdragelse, sosiale spørsmål e.l. Vi blir bare tatt opp i en bestemt gruppe, i den grad vi antar de vurderinger og holdninger som er gjeldende i gruppen.
En rekke undersøkelser av folks fordommer har vist at det enkelte medlem i en gruppe inntar samme holdning til fremmede grupper, som de fleste andre innenfor hans eller hennes gruppe, og at han eller hun har disse holdningene til tross for at han eller hun ikke personlig kjenner noen i den fremmede gruppe.
Dette gjelder særlig undersøkelser om forholdet til andre nasjoner, religioner, raser, eller politiske oppfatninger. Andre undersøkelser viser at enkelte individer er tilbøyelige til å innta en negativ holdning til andre når de ikke har forutsetning for å forstå deres adferd. Slike innstillinger kommer ikke alltid åpent til uttrykk, men skyves inn under påstander om at “de andre” primitive, underutviklede, ensporede osv.
Det har vist seg at det lett oppstår faste talemåter og overfladiske oppfatninger når mennesker beskriver seg selv og andre. Disse talemåter blir sterkere desto mer en gruppe isolerer seg fra andre, og på den måten oppstår generaliseringer. Generaliseringer har til felles at:
De knytter bestemte egenskaper til alle gruppemedlemmer, uten hensyn til individuelle forskjeller. Det antas at medlemskap i gruppen i seg selv er tilstrekkelig til å forklare gruppemedlemmenes egenskaper. Det sees bort fra erfaringer som motsier generaliseringene, og disse blir i beste fall ansett som unntakstilfelle.
Den beste måte for å bryte ned fordommene er å sørge for at kommunikasjon og interaksjon mellom de enkelte grupper og deres medlemmer er størst mulig, og at begge parter opplever at de tjener på å samarbeide.
Fra boken Veiledning i militært lederskap s 65, 66, utgitt i 1974
Boken kan leses i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/2cab9a0355f15b316db5660749b1399d?index=1#65