Generalmajor Smedley Darling Butler, innehaver av to av Kongressens æresmedaljer, var en malerisk, hardbarket soldat som hadde tjenestegjort 32 år i marinekorpset før hans fritalenhet rotet ham opp i en internasjonal historie som tvang ham til å søke avskjed. I 1931 hadde General Butler i en offentlig tale i Philadelphia skildret Benito Mussolini som “en gal hund som holder på å slite seg løs i Europa.” Generalen hadde også fortalt at il Duce en gang hadde bilt gjennom en italiensk by, og kjørt over et barn, men hadde fortsatt som om ingenting hadde hendt. Han hadde sagt til en journalist som hadde vært i følge med ham på den tid: “en skal aldri se seg tilbake. Hva betyr et menneskeliv i statens affære ?”

Da den italienske ambassadør nedla en indignert protest mot Butlers uttalelser og president Hoover utstedte en ordre til marineministeren om at generalen måtte ta sine ord tilbake eller bli stilt for kigsrett, nektet Butler hårdnakket å krype til korset. Den italienske regjering var redd for skandale og ville ikke at det skulle komme opp enda mer om den historien, ba kort tid etterpå om at saken ble dysset ned. Krigsretten mot general Butler ble henlagt, og generalen trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste.

Denne episoden skadet på ingen måte general Butlers store popularitet, den økte tvert om tallet på hans entusiastiske beundrere, en kjensgjerning som ikke ble oversett av visse innflytelsesrike kretser som den gang førte private diskusjoner om mulige kandidater til rollen som Amerikas “mann på den hvite hest.” I juli 1933 ble general Butler oppsøkt i sitt hjem i Newton Square, Pennsylvania, av to fremtredende tillitsmenn i Den amerikanske legion, Gerald C. MacGuire og William Doyle. De oppfordret ham til å stille seg som kandidat til posten som legionens “nasjonale kommandant” på landsmøte som skulle holdes i oktober samme år i Chicago. MacGuire sa at generalen var den rette mann til å lede en bevegelse blant de menige medlemmer for å kaste legionens autokratiske ledelse.

Generalen så at han syntes det var en god tanke å “avsette kongerfamilien… for de hadde solgt de menige soldatene i denne legionen i årevis”. Men han kunne ikke skjønne hvordan en skulle mobilisere de menige medlemmene til å støtte ham. Hvem av de menige veteranene har råd til å reise til til Chicagolandsmøtet spurte Butler. MacGuire puttet hånden i lomma og tok fram en bankbok. Han pekte på to innskuddsposter  – en på 42 000 dollars og en på 64 000 dollars. Representanter for de menige ville bli sendt på landsmøtet fra alle kanter av landet, sa han…

General Butler hadde alt før hatt på følelsen at det var noe muggent ved det forslaget som ble stilt ham. Nå var han sikker i sin sak. “Soldater har ikke så mange penger,” sa han seinere. Generalen besluttet å ikke la sine gjester forstå at hans mistenksomhet var vakt. “Jeg ville komme til bunns i saken og ikke skremme dem vekk”. Han måtte ha tid til å tenke over saken, sa general Butler til de to mennene. Han foreslo at de skulle møtes igjen kort tid etter…

(Skildringen av dette møtet og samtalen er hentet fra forklaringen gneral Smedley Butler ga i 1934 overfor Representanthusets komitè til undersøkelse av nazistisk propagandavirksomhet. Det samme gjelder resten av materialet i dette avsnittet, unntatt de steder der det er tatt særskilt forbehold.)
 

Da de kom sammen igjen, forela MacGuire og Doyle general Butler et maskinskrevet “utkast” til en tale de ville han skulle holde på legionens landsmøte. Blant annet anbefalte talen landsmøtet å vedta en resolusjon med krav om at USA skulle gå tilbake til gullstandaren. “Vi vil at soldatene skal få sine pensjoner utbetalt i gull, sa MacGuire. ” Vi vil ikke at soldatene skal få gummipenger eller papirpenger.”
Da general Butler åpent spurte hvem som skulle finansiere kampanjen for å få ham gjort til kommandør av legionen, svarte MacGuire at ni meget rike menn ville skaffe de nødvendige pengemidler. En av dem var den kjente Wall Street meklere oberst Grayson M. P. Murphy. “Jeg arbeider for ham,” sa MacGuire. “Jeg er på kontoret hos ham.”

“Hva har Murphy med dette å gjøre ?” spurte Butler. “Vel, han garanterte for 125 000 dollars den gangen Den amerikanske legion ble stiftet,” svarte MacGuire. “Han betalte for arbeidet med å organisere legionen, og han har ikke fått tilbake alle pengene sine enneå.”
“Jasså, er det grunnen til at han lager konger?” sa Butler. Han har fremdeles en øks over hodet på dem.” “Han står på vår side.” protesterte MacGuire. “Han vil ha ordentlige forhold for soldatene.”

(Grayson M. P.  Murphy – som foruten å lede sitt eget meklerfirma, var også direktør for Anaconda Copper Company, Goodyear Tire Company, Bethlehem Steel Company og Morgan-banker. Han var en mann med atskillig erfaring i politiske og finansielle intriger. I begynnelsen av århundret besøkte han som løytnant i den amerikanske hær Panama i et fortrolig oppdrag. Etterpå forsøkte han å få J. P. Morgan og co interessert i å finansiere et militært kupp i dette landet.) Etter den første verdenskrig var Murphy leder for Rødekors-misjonen til Frankrike og seinere til Italia. I likhet med Herbert Hoover sørget også Murphy for at matvarer og andre forsyninger ble brukt som våpen mot den revolusjonære reisningen i Europa etter krigen. Siden ble han dekorert av Mussolini og fikk tittelen kommandør av den italienske krone.)

General Butler sa at før han ville fortsette å diskutere denne saken, ville han ha en sammenkomst med noen av “sjefene” som skaffet pengene. MacGuire sa at det kunne la seg ordne…. En tid etterpå ble general Butler oppsøkt i sitt hjem av en Wall Street megler ved navn Robert Sterling Clark. Han fortalte Butler at han var en av de menn som var interessert i at general Butler overtok ledelsen av legionen. Under den påfølgende samtalen nevnte general Butler den talen MacGuire hadde gitt ham. “De har skrevet en fanden så bra tale,” sa han. “Sa de fyrene at de hadde skrevet talen?” Spurte Clark. “Ja.” Megleren lo, “Talen kostet mange penger,” sa han.

General Butler kom inn på resolusjonen med krav om tilbakegang til gullstandaren. “Det forekommer meg at det er en tale for storkapitalen. Det er noe rart med den talen mr. Clark.” “Jeg eier tretti millioner dollars,” sa Clark rolig til generalen. “Jeg har ikke lyst til å miste dem. Jeg er villig til å bruke halvparten av de pengene  for å redde den andre halvparten. Hvis de holder den talen i Chicago, er jeg sikker på at landsmøtet vil vedta resolusjonen, og hvis  vil får soldatene til å gå inn for det, vil det være et skritt i riktig retning av tilbakegang til gullstandaren….”

Da general Butler sa at han ikke ville være med på noe slikt, spurte Clark høflig om han kunne få bruke generalens telefon. Han tok en rikstelefon til Gerald MacGuire og sa til ham at Butler ikke ville delta på landsmøtet. “De har 45 000 dollars.” sa Clark til MacGuire, ” De må gjøre det på den måten da.” Så gikk Clark sin vei. I oktober ble resolusjonen om gullstanderen vedtatt på legionens landsmøte i Chicago.

Våren 1934 reiste Gerald MacGuire til Europa. Det het seg at det var en “forretningsreise”. I virkeligheten var MacGuire sendt til Europa for å foreta en privat undersøkelse av den rollen krigsveteranene spilte i nazipartiet i Tyskland, det fascistiske partiet i Italia og “Ildkors”-bevegelsen i Frankrike. I et brev fra Paris rapporterte MacGuire til megleren Robert Sterling Clark:

“Ildkorset begynner å få stor tilslutning. Jeg var nylig til stedet på et møte i denne organisasjonen, og medlemmene imponerte meg. Disse karene er bare interessert i å redde Frankrike, og jeg er overbevist om at landet ikke kunne vært i bedre hender …. og hvis republikken noensinne kommer ut i hardt vær, så er det disse mennene som kommer til å danne det bolverk som kan redde Frankrike…”
Da MacGuire kom tilbake til Amerika om sommeren, avga han en personlig beretning for sine “sjefer” i New York om det han hadde sett i Europa. 

Kort tid etter oppsøkte MacGuire igjen general Butler. De forslagene han kom med denne gangen, var enda mer oppsiktsvekkende enn de opprinnelige. Det USA trengte, sa han til Butler var en fullstendig ny regjering som kunne redde landet fra den “kommunistiske faren”. En slik forandring, sa han, kunne gjennomføres av en kamporganisasjon av krigsveteraner i likhet med Ildkorset i Frankrike som kunne organisere et statskupp i USA. Det finansielle problemet var allerede ordnet. “Vi har tre millioner dollars til å starte med”, sa MacGuire. “Og vi kan få tre millioner til hvis vi trenger det”. Og den ideelle fører for den påtenkte “patriotiske” kamporganisasjonen og for en “marsj” mot Washington” var general Smedley Butler, sa MacGuire med ettertrykk…

General Butler fortalte seinere: “For å være rettferdig mot MacGuire, så virket han ikke blodtørstig. Han mente at en slik maktdemonstrasjon i Washington sannsynligvis ville føre til at regjeringen ble styrtet på fredelig vis. Han antydet at “vi kunne til og med komme overens med Roosevelt og gjøre med ham som Mussolini hadde gjort med den italienske kongen”…  MacGuire foreslo at utenriksministeren og visepresidenten skulle bli tvunget til å ta avskjed, om nødvendig med makt, og sa at president Roosevelt sannsynligvis ville tillate MacGuires gruppe å utpeke en ny utenriksminister. Hvis president Roosevelt var “villig til å samarbeide”, kunne han bli sittende som president. Men hvis han ikke sympatiserte med den fascistiske bevegelsen, ville han bli tvunget til å trekke seg tilbake, hvorpå utenriksministeren i samsvar med forfatningen ville bli plassert i Det hvite hus…

Han sa han trodde at minst halvparten av den amerikanske legion og veteranene fra kriger i utlandet ville følge meg.” “Blir det gjort allerede nå?” spurte general Butler. “Vent så skal de få se.” svarte MacGuire. “Om to eller tre uker vil De få se det i avisene. Det er store gutter med.” MacGuire fortalte ikke mer om hva han siktet til, og samtalen endte med at MacGuire oppfordret generalen til å tenke nøye over saken. Fjorten dager seinere ble det offentliggjort en melding om at American League var stiftet. Som kasserer i denne organisasjonen ble nevnt MacGuires arbeidsgiver, Wall Street finansmannen Grayson M. P. Murphy…

General Butler var helt forbløffet over dristigheten i den planen han hadde fått kjennskap til. Han satte seg øyeblikkelig i kontakt med Paul Comly French, en foretaksom journalist fra Philadelphia Record, som han kjente. Generalen engasjerte avismannen til å hjelpe ham med å avsløre hele komplottet. “Jeg synes det lukter høyforræderi av hele historien” sa general Butler senere.

Den 13. september 1934 oppsøkte Paul Comly French MacGuire på hans kontor i meklerfirmaet Grayson M. P. Murphy Corporation i New York. Han forega å nære en velvillig interesse for forslaget som var stilt  general Butler, og klarte å vinne MacGuires tiltro. MacGuire fortalte journalisten “i hovedsaken den samme historien som generalen hadde fortalt meg.”

“Hele bevegelsen er patriotisk.” sa Macguire, “for kommunistene kommer til å ødelegge nasjonen hvis ikke soldatene redder den ved hjelp av fascismen. Alt general Butler behøver å gjøre for å få en million mann, er å kunngjøre at det er dannet en organisasjon, og fortelle dem at det koster en dollar i året å være medlem.” Finansene skulle likevel hovedsaklig komme fra andre kilder. French fortalte på et seinere tidspunkt: “Han (MacGuire) sa at han kunne gå til John W. Davis eller Perkins fra National City Bank og mangfoldig andre personer for å få finansiell støtte.

Etterpå diskuterte vi spørsmålet om våpen og utstyr. Han antydet at det kunne skaffes på kreditt fra Remingtonkompaniet gjennom du Pont. Jeg tror ikke han nevnte forbindelsen mellom du Pont og American Liberty League den gangen, men han kretset stadig om den tanken at han både hadde en hovedinngang og en bakdør. For å vise French hvor langt en var kommet når det gjaldt å skaffe støtte til den påtenkte bevegelsen fra amerikanske veterangrupper, tok MacGuire fram et brev. “Det er fra Louis Johnson, den tidligere lederen for  Den amerikanske legion.” sa han.

Videre forteller French: “Han (MacGuire) sa at han måtte diskutere saken med ham (Johnson) på samme måte som med meg, og jeg oppfattet det slik at han hadde diskutert dette fascistiske forslaget med Johnson og at denne var enig i det.” Da Louis Johnson var leder (national commander) for Den amerikanske legion, hadde MacGuire tjenestegjort i hans stab som formann i legionens komitè for mottakelse av “prominente gjester”. Den 28. mars 1948 ble Louis Johnson utnevnt til amerikansk forsvarsminister av president Harry S. Truman.

Både general Butler og Paul French var nå overbevist om at de hadde skaffet tilstrekkelig bevismateriale til å underbygge en fullstendig regjeringsundersøkelse av planene om et fascistisk statskupp. De satte seg i forbindelse med kongressens McCormick-Dickstein-komitè, som den gang gransket nazistiske og annen propaganda i USA. Butler ba om å få avgi forklaring på et av komitèens møter.

På et lukket møte i McCormick-Dickstein-komitèen den 20. november ga general Butler en utførlig beretning om hvorledes han var blitt oppfordret til å lede et fascistisk kupp mot den amerikanske regjering. Hvis komitèen ønsket å komme til bunns i sammensvergelsen, sa Butler til slutt, burde den avhøre Grayson M. P. Murphy, general Douglas MacArthur, den tidligere leder for Den amerikanske legion Hanford MacNider og forskjellige medlemmer av American Liberty League. I sin forklaring hadde Butler fortalt at MacGuire hadde sagt til ham at general MacArthur og Hanford MacNider hadde vært på tale som eventuelle ledere for et fascistisk kupp.

Blant andre vitner som avga forklaring for komitèen, var James Van Zandt, lederen for veteraner fra kriger i utlandet, som innrømte at han hadde kjennskap til hele sammensvergelsen, og bekreftet general Butlers forklaring, og Gerald MacGuire, som tilsto at han hadde truffet general Butler flere ganger, men samtidig hevdet at generalen hadde “misforstått” ham…. En sensasjonell reportasje som gjenga innholdet i general Butlers forklaring for McGormic-Dickstein-komitèen, ble offentliggjort i Philadelphia Record, New York Post og to aviser i New Jersey. General Butlers beretning var dagen sensasjon i hele landet.

Men de oppsiktsvekkende avsløringene som general Butler og Paul French hadde gjort, førte ikke til de resultater de hadde ventet. Bortsett fra noen få liberale og radikale aviser sluttet hele pressen opp til forsvar for de mektige interessene som var innblandet i sammensvergelsen. Avisene underslo de mest kompromitterende avsnittene i general Butlers forklaring og latterliggjorde hele historien. New York Times, hadde en notis der det het at “det såkalte Wall Street-komplottet har ikke vist seg å være noe særlig foruroligende.”, og Time avfeide hånlig hele historien som “en sammensvergelse uten sammensvorne.”

Megleren Grayson M. P. Murphy ga en uttalelse til pressen der han blankt nektet å ha kjennskap til sammensvergelsen og karakteriserte general Butlers beretning som “en ren spøk – et reklametrick”. De fleste avisene slo denne uttalelsen større opp enn generalens anklage. Snart forsvant de siste hentydninger til den sensasjonelle saken fra avisspaltene. Sammensvergelsen ble ikke gjort til gjenstand for noen undersøkelse fra regjeringens side.

McGormic-Dickstein-komitèen innkalte aldri noen av de prominerte personer som general Butler hadde nevnt, og da  komitèen omsider offentliggjorde generalens vitnemål, var mange av hans mest oppsiktsvekkende påstander med navnene på forskjellige kjente skikkelser i Wall Street og enhver omtale av American Liberty League, strøket fra referatet. Likevel skrev komitèen i sin rapport: “Det er ingen tvil om at disse forsøkene (på et fascistisk kupp) ble diskutert og var planlagt og kunne blitt satt i verk om og når de finansielle bakmennene hadde funnet det formålstjenelig…….

Komitèen var i stand til å verifisere alle de hithørende uttalelser av general Butler, med unntak av av den direkte påstand om grunnleggelsen av (den fascistiske) organisasjonen. Men dette er bekreftet i MacGuires brevveksling med sin prinsipal Robert Sterling Clark i New York, mens MacGuire var i utlandet for å studere de forskjellige former for veteranorganisasjoner av fascistisk art.

Etter at komitèens beretning var offentliggjort, skrev Roger Baldwin, lederen for Unionen for medborgerlige rettigheter: “Kongresskomitèen som har undersøkt uamerikansk virksomhet, har nettopp rapportert at det er ført bevis for det fascistiske komplottet for å styrte regjeringen. Likevel vil ikke en eneste av de skyldige bli satt under tiltale selv om den føderale loven klart og tydelig stempler den slags som høyforræderi. Dette bidrar selvsagt bare til å understreke vår regjerings natur som representant for dem som har kontroll over eiendommen. Vold, til og med statskupp, er tilgivelig når det kommer fra dem hvis opphøyde motiv er å bevare profittsystemet ….”

Teksten til denne bloggen er hentet fra denne boken her   http://www.nb.no/nbsok/nb/2db114df0cd238251d310acabb3e1da0?index=1#242 Side 243 – 251, eller man kan lese teksten her: https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.4516942772659.1073741849.1563436195&type=3

Biografien hans kan kjøpes her https://www.adlibris.com/no/bok/war-is-a-racket-9781510704275

Eller man kan se/lytte til boka hans her: WAR IS A RACKET  “It always has been” – Major General Smedley Butler