Over hele verden – og i fremskrittets navn – framholdes det enstemmig av folk som kaller seg selv for kommunister, sosialister, fascister, nasjonalister, fremskrittsvennlige, ja til og med liberale, at regjeringen med sine tvangsinstrumenter må lede sivilasjonens utvikling og forme det som skal komme.
Regjeringen skal gi folket ordre om hvordan de skal leve. De tror på planlegging og kontroll av all økonomisk virksomhet ovenfra og nedad. Dette er et dogme som alle eksiterende dogmer bygger på. Det er den muld som vår tids tanker og handlinger henter sin næring fra. Ingen andre muligheter til løsning av menneskehetesn problemer taes opp til alvorlig overveielse, man tenker seg ikke en gang muligheten for at det kan finnes noen annen løsning.
Bare en håndfull mennesker her og der, grupper uten innflytelse, isolerte og ringaktede tenkere setter seg fortsatt opp mot dem. Den autoritære kollektivisme er blitt noe som en tror på fullt og helt. Det er blitt en selvfølge at det er den eneste veien som fører fram.
Denne dogmes herredømme over menneskenes sinn er i dag så universell at en statsmann eller teoretiker ikke taes alvorlig hvis han han ikke kommer med forslag som tar sikte på å forherlige de offentlige myndigheters makt og gi dem enda større anledning til å blande seg inn i menneskenes liv og virksomhet.
Så og si overalt er det et kjennetegn på en fremskrittsvennelig at han i det minste tror at myndighetenes makt må økes for at menneskenes leveforhold skal kunne bedres. Det er nok så at de fremskrittsvennlige foretrekker å skride frem gradvis og med forsiktighet og gjerne vil overbevise flertallet for å få dets samtykke, men det ene instrument som de nærer tillit til, er tvangsdirigering.
I likhet med mannen som sa at at han visste jorden var flat fordi den hadde sett flat ut for ham fra alle de stedene han hadde vært, er enhver generasjon tilbøylig til å betrakte sine viktigste antagelser som selvinnlysende trass i at de er blitt godtatt på en lite kritisk måte. I allminnelighet blir denne tilbøyligheten stimulert ved mer eller mindre generelle betraktninger av tidens lærde menn.
Doktrinen om kongens gudommelige rettigheter var et klassisk eksempel. Kongens krav om ubegrenset makt ble i sin tid ikke engang gjort til gjenstand for debatt, men gjort til en aksiome, (et prinsipp som danner basis for en rekke andre utsagn og som godtas som en selvinnlysende sannhet som ikke kan bevises), fordi man gikk ut fra at han regjerte ved Guds nåde.
Den tilbakevendenden til det autoritære prinsipp som finner sted i politikken i dag, bygger først og fremst på den tro at vår teknologiske tidsalder krever en allmektig stat som kan utøve en omfattende kontroll. Det finnes mange versjoner av denne grunnleggende ide.
Noen sier at bare regjeringens sterke arm kan hindre at menneskene blir utsatt for en brutal undertrykkelse av maskinene. Andre sier at bare regjeringens allmakt kan virkeliggjøre de drømmer som maskinene har skapt i menneskenes sinn. Men alle er enig om at den teknologiske utvikling tvinger menneskeheten til å forherlige myndighetenes suverene makt. Den moderne stat er allmektig, takket være maskinens guder.
Av vitenskapens forening med styresmaktene skal oppstå en forsynets stat som skal være utstyrt med all kunnskap og med makt til å la kunnskapen rå. Så skal da endelig Platons fremtidssyn bli virkeliggjort: fornuften skal krones, og den nye hersker skal bli et fornuftsvesen. Filosofene skal bli konger, dvs. statsministrene og deres parlamenter, diktatorene og deres kommisærer, skal følge ingeniørene, biologene og nasjonaløkonomene som skal trekke opp retningslinjene.
De som har greie på tingene, skal lede menneskenenes liv, og lederne skal lytte til dem som sitter med kunnskapen. Skjønt fremtidens stat skal ha all den autoritet som det største eneveldet hadde i fortiden, skal alt bli annerledes nå. Ingeniører skal innta plassene til kongens hoffemenn og kurtisaner, og regjeringene skal gjennom sin uimotsåelige makt rå over menneskeheten.
Denne myten har fått innpass i menneskenes fantasi på et tidspunkt da fedrenes religion er begynt å gå i oppløsning. Menneskene lever i en urolig verden og stoler ikke lenger fullt og fast på at Gud vil bringe orden i sakene.
Etterhvert som menneskene ble mer og mer forvirret, ble de mer og mer godtroende og mer og mer desperate i sine handlinger. Bare vitenskapsmennene syntes å vite hva de gjorde. Bare regjeringene syntes å ha kraft til å handle.
Forholdene kunne ikke ha ligget bedre til rette for den store myten. Vitenskapen var blitt det eneste menneskelige virkefelt som alle mente bød på fremgang. Behovet for autoritet var akutt, men den autoritet som ligger i skikker, tradisjoner og religion, var gått tapt.
I sin nød satte menneskene sin fulle lit til regjeringene, som i det minste kunne handle energisk. Menneskene overlot til dem å forme sin skjebne. I vitenskapen lå der kunnskap. I regjeringen lå der makt. Ved deres forening skulle der skapes et forsynets vesen som kunne ta hånd om tingene.
Folket lengtet etter konger som var filosofer, og dermed erklærte de menn som ønsket å være konger, at de var filosofer. Alt det som glimret ved sitt fravær i den virkelige verden, ble konstruert i den fantasistaten som menneskene lengtet så fortvilet etter.
