“Journalister er flinke til å innbille sine ofre at det er en stor lykke å bli omtalt i pressen. Men det er feil. Mediene er mest opptatt av alt som er negativt, og da sier det seg selv at det vanligvis er en ulykke å havne i mediene. Journalister innbiller seg at de har rett til uttalelser. Men ytringsfriheten innebærer også retten til å holde munn. Det er en rett jeg vil anbefale at man oftere benytter seg av.
Den vanligste måten for en journalist å manipulere et intervjuobjekt på er ved å løsrive sitater og dandere dem i en i en spennende innpakning. Innpakningen består av billedbruk, overskrifter og ingresser. Kjenner man ikke til knepene så oppdager ikke intervjuobjektet innpakningen før artikkelen er ferdig publisert. Og konfronterer man journalisten med vrengbildet som er skapt, så er det deskens skyld. De løsrevne sitatene var jo korrekte, ikke sant ? Derfor må man aldri stole på hverken journalister eller medier. De er rett og slett upålitelige i sin natur. Jada jada, det finnes noen hederlige unntak, noen få.
Selv så har jeg iverksatt et effektivt system for å beholde kontrollen over mine egne ytringer. Jeg ber om å få tilsendt alle spørsmål per e-post, jeg besvarer dem per e-post og krever stort sett at svarene gjengis i sin helhet. Kan ikke journalisten garantere det, så forbeholder jeg meg retten til å holde kjeft.
Å bli innklaget til PFU (Pressens faglige utvalg) har ingen praktiske konsekvenser for en journalist eller redaksjon. Utvalgets vurderinger kan sikkert være av intern interesse i pressekretser, men for de som er blitt utsatt for uhederlig journalistikk, gir en PFU-dom ingen oppreisning. Dermed har PFU heller ingen preventiv effekt. For å sikre troverdighet må PFU innføre signifikante bøter. Media er business. Når det svir på pungen, skjerper man seg, så enkelt er det.”
Fra boken Anti-festskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubiluem utgitt av ij Forlaget 2010