“Hannah Arendt skrev allerede i 1964 om motviljen mot å kritisere og dømme andre mennesker. Det ble betraktet som ufint og vulgært å beskrive en annen person som ond. Noen stiller seg sikkert tvilende til benevnelsen. Hva har vi å vinne ved å utpeke mennesker og handlinger som grusomme og onde ? Oppfordrer ikke det til hat og demonisering, noe som ikke virker som en farbar vei ?
Jeg mener det er nødvendig å snakke om ondskap, grusomheter og ondsinnethet. Ikke for å demonisere, hevne seg eller hate, men for å synliggjøre ondskapen. I trenden å “forstå” overgriperen – uansett om det handler om en femten år gammel mobber eller en trettisju år gammel konemishandler – ligger det ofte en tendens til å unnskylde og dermed skjule ondskapen. Hvis vi fortsetter å dekke over, unnskylde og forminske ansvaret for de onde handlingene som tross alt begås, risikerer vi å gjøre det vondt verre. Ondskapen må synliggjøres for å kunne tilintetgjøres.”
Ann Heberlein, fra hennes bok: Det var ikke min skyld, kunsten å ta ansvar
Forskjellen på forsvar og vold – http://olehartattordet.blogg.no/1459796158_forskjellen_p_forsvar.html
Positiv tenking et redskap for undertrykkelse, eller prostituer sjela di og smil på kommando – http://olehartattordet.blogg.no/1441383969_positiv_tenking_et_re.html
