Er du et politisk ansvarlig menneske ?

 

“En grunntanke i dette skriftet er at POLITISK ANSVARLIGHET er noe som må utvikles i det enkelte menneske, som selv må definere og velge hva slags ansvar han eller hun vil stå for; et fritt menneske kan ikke passivt akseptere det syn eller den ideologi om borgernes ansvar som en stat, eller makthaverne i en stat, måtte ønske å innprente, med lov i hånd. Etter min oppfatning av politisk ansvarlighet må lojaliteten til menneskelige interesser, til humanitet og rettferd, alltid gå foran lojaliteten til statsinteresser og maktinteresser; retten er viktigere enn loven.
 

“Du skal ikke slå ihjel !” heter det i et annet langt mer utbredt politisk skrift, som stater og kirker og professorer har omfortolket inntil det i dag bæres omkring til trøst og oppmuntring også for dem som daglig dreper i krig (under Vietnam krigen, så ble uttrykket “Kill a commie for Christ !” flittig brukt). Etter mitt syn på politisk ansvarlighet bør forbudet mot å drepe oppfattes som et moralsk bud i en klasse for seg; det bør iallefall tillegges langt mer vekt enn straffeloven i all dens såkalte majestet. Og spesielt i stater som selv dreper med kaldt blod, enten ved bruk av dødsstraff (som ble brukt i Norge også for ikke alt for lenge siden), eller en gros, ved krig eller opplæring til krig.
 

Nå kan en slå ihjel mennesker på mange måter. Minst halvparten av jordens befolkning i dag kan beskrives som levende døde; kampen og strevet for å ernære seg og sine barn er så altoverskyggende tung at menneskelig liv er nærmest umulig. Også i vår egen såkalte velferdsstat er det tusener av mennesker hvis sinn blir slått ihjel eller aldri får sjansen til å utvikle seg, som følge av omstendigheter de ikke kan mestre; omstendigheter som kunne vært mestret hvis staten hadde bygd bedre velferd og rettferd, opplysning og humanitet, istedenfor for mål som “blomstrende næringsliv”, større nasjonalprodukt, sterkere NATO, og til syvende og sist innordning under et avpolitisert, avnasjonalisert, privatkartelldominert europa, trygt beskyttet mot politiske fremskritt.
 

La meg understreke at i motsetning til Kristus kan jeg ikke bekjenne meg pasifismen. Omstendighetene i vår moderne verden, er at det drepes mange tusen mennesker hver eneste dag, ikke bare deres sinn, men også deres legemer. Under slike omstendigheter tror jeg det finnes situasjoner hvor det moralsk kan forsvares å drepe folk som dreper. På Cuba var det ikke passifister som veltet Batistas terror-regime, og for første gang i øyas historie ga barn i fattige familier en sjanse til å vokse opp som sunne, intelligente bevisste mennesker.

For min del har jeg bare en hellig politisk overbevisning: at ødeleggelse av menneskeliv er det største av alle onder. Men hvis en tror dette, så kan en ikke samtidig akseptere en ubetinget plikt å adlyde loven. Enhver statsmakt har en tendens til å utnytte og ødelegge menneskeliv, fordi det alltid er priviligerte interesser som trekker sterkest i trådene. Som sosilogen har demonstrert, er det ikke bare i enhver stat, men i enhver sosial organisasjon en innebygget tendens for ledelsen til å sko seg på menige medlemmers bekostning; denne tendensen pleier å være sterkere jo større og sterkere organiasjonene blir. Ikke bare er stater ganske sterke, iblant vel så sterke som de mektigste internasjonale privatkarteller, men de har dessuten monopol på all autorisert vold.
 

Likevel er ikke alle stater like rause når det gjelder bruk av vold og tvang; militærbudsjettene varierer, og trusler om krig kommer lettere fra noen stater enn fra andre; og forakt for menneskeliv og rettigheter kommer til uttrykk i sterkt varierende grader av politisk undertrykkelse. Men som en generell regel kan det trygt sies, at jo mer ukritisk lojal overfor regjering og lovgivning en befolkning er, jo mer ubetinget lovlydig, desto mindre er sjansene for at statsmaktens vesensbestemte menneskeforakt kan holdes i tømmene. 

I USA i dag og spesielt i Vietnam er enorme forbrytelser blitt politisk mulig ikke minst fordi storparten av det i og for seg fredelige og sympatiske amerikanske folket fremdeles er så klippefast naivt i troen på at landet deres er demokratisk styrt. Ikke bare det, men DERMED anses USA som moralsk berretiget til å gjøre hva som helst i enhver konflikt med mørkets makter, dvs, de som ikke er med dem er i mot dem.
 

Gjennom vår regjerings alliansepolitikk er Norge i dag med på å støtte dette paranoide og ytterst brutale korstoget mot jordens underpriviligerte. USAs og dets alliertes rolle i verden i dag kan og må sammenlignes med Tyskland for over seksti år siden, for at vi skal kunne se både forskjellene og likhetene, og dra lærdom av dem.
 

Det finnes en minioritet, en minioritet som tar et standpunkt basert på egen hjernevirksomhet og som tror på rettferd og menneskelig anstendighet, og som derfor føler seg personlig ansvarlig for det de gjør, og er med på å gjøre. De beste av dem har vandret inn og ut av fengsler. De har demonstrert sin forakt for de lover som forakter menneskeliv.
 

Når en lov, og vernepliktsloven er i de fleste land det beste eksemplet, brukes til å tvinge mennesker til å ta liv, eller forberede seg til å spre død og ødeleggelser på kommando, for å opprettholde en verdensorden der de rike fortsatt kan trå på nakkene til de fattige, da må loven brytes. Mange unge amerikaner gjorde nettop det under Vietnam krigen. De fleste av dem var ikke passifister, men det gjorde ikke deres overbevisning mindre dyp eller deres motvilje mot Vietnamkrigen mindre sterk. De var politiskemilitærnektere; de nektet å avtjene verneplikten fordi de var politiske ansvarlige mennesker, som ikke ville være med på å skade menneskeheten og sitt eget land ved å la sine legemer bli instrumenter for et politisk uansvarlig regime. Som frie mennesker ville de selv forlange retten til å avgjøre hva slags sak de eventuelt måtte ønske å drepe eller dø for. Finnes det noen mer fundamental menneskerett enn denne ?

Noen har kritisert meg i mitt standpunkt til sivil ulydighet fordi jeg later til å agitere, ikke for full revolusjon, men for “forbedringer innenfor det (bestående) politiske system med sivil ulydighet som medisin.” Til dette svarer jeg at jeg ikke ser sivil ulydighet som noe alternativ til revolusjon; etter mitt syn er forholdene i mange land, særlig i de rike land, ikke modne for noen revolusjon, mens der kan være gode muligheter til å lindre urett eller hindre forbrytelser ved hjelp av velorganiserte sivile ulydighetskampanjer. En slik utvikling trenger ikke minske sjansene for en mer radikal omveltning når forholdene ellers kan ligge til rette. Ulydighetskampanjer kan være effektive selv om nokså få er med; og blant deres resultater, iallefall når seire blir vunnet, er alltid større politisk innsikt og ansvarsbevisthet. En behøver ikke bli mindre av en revolusjonær om en lærer å forstå det nåværende samfunnsmaskineriet bedre, eller av å reflektere i fred og ro i fengsel. Og en kan godt være prinsipiell tilhenger av sivil ulydighet i en situasjon, og av revolusjon i en annen.
 

Min uenighet med mine kritkere er kansje mer reel på et annet punkt; for min del ser jeg plikten til potensiell ulydighet som kansje like viktig etter revolusjonen som før. Likesom Albert Camus ser jeg individets politiske suverenitet, dets fulle ansvar for egne handlinger, enten loven påbyr, tillater eller forbyr dem, som et eksistensielt faktum; eller rettere sagt som et essentielt aspekt av det å være et menneske, enten en er moralsk voksen nok til å være politisk selvstendig eller ikke.

Det er mitt håp at dette skriftet kan hjelpe enkelte, unge eller gamle, til å bli voksne nok til å ta på seg et slikt ansvar, slik at det å være et politisk ansvarlig menneske blir en hovedsak; slik at det moralske riktige, i enhver vesentlig konfliktsituasjon, må veie langt tyngre enn hva loven og staten forlanger. En slik innstilling kan kreve både mot og offervilje. Det er mye mer lettvint å være ubetinget lovlydig, for dem som viker tilbake fra å akseptere et menneskelig medansvar for vår felles nåtid og fremtid her på jorden.

Voksne, politiske medansvarlige mennesker, kan til tider risikere å bli stemplet som landssvikere, uamerikanske, kujoner, og annet som galt er, om pressen og regjeringsmakten har vendt ryggen til frihetstradisjonene og menneskeidealene, og søker å piske opp blindt hurrapatriotiske stemninger. Men nazister eller facsister kan de ikke bli.
 

En gammel historie forteller at filosofen og poeten Ralph Waldo Emerson kom på besøk i fengslet da Henry David Thoreau som også var poet og filosof blant mye annet, og som ikke gikk av veien for å bruke sivil ulydighet når han mente det var riktig, noe han da også satt inne pga. Emerson spurte Thoreau hvorfor han var i fengsel. Thoreau skal ha svart med å spørre Emerson hvorfor er du IKKE i fengsel. Dette er vel et spørsmål vi også burde stille oss selv, hvorfor er vi på frifot, så lenge VÅR regjering sammen med NATO fortsetter sine blodige korstog og griper inn med enorm ødleggelsesmidler mot ethvert annet undertrykt folk som måtte prøve å reise seg seg opp å bygge et mer rettferdig og levelig samfunn ?
 

I august 1967 uttalte general Lewis B. Hershey, direktør for den amerikanske vernepliktsadministrasjonen i et tv intervju, at verneplikten fortsatt vil være nødvendig ennå i lange tider fremover. Fordi sa han, vi må huske at de fleste mennesker i verden kan spise bare et måltid hver dag, men vi er vant til våre tre. Det er en stor sak, ikke sant, som USA-forsvaret og dets hjelpere i NATO-landene kjemper for ? General Hershey har neppe oppfunnet kruttet, men denne gangen tror jeg han traff spikeren på hodet.
 

Hvor lenge ønsker det norske folk å fortsette å tjene denne saken ? Med vårt medlemskap i NATO er det da visst først og fremst for general Hersheys idealer, om en kan kalle dem det, at våre unge vernepliktige blir opplært i kunsten å drepe.”

Boken kan leses gratis i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/5310e811ab48eabc7e118d7cb5e702c9?index=4#1 

 

0 kommentarer

Siste innlegg