“Pentagonismen bevarer nesten alle imperialismens kjennetegn, særlig de mest destruktive og opprørende, men den er en videreutvikling som står i samme forhold til imperialismen som dagens overutviklede kapitalisme står i til det 19. århundres kapitalisme. Kansje kan vi uttrykke det slik: Pentagonismens resultater likner imperialismen i art, men ikke i grad, på samme måte som den kanonen som ble brukt i den fransk-tyske krig i 1870 likner atombomben i Hiroshima forsåvidt som den drepte mennesker, men antall døde var ikke det samme.
Pentagonismen har imidlertid ikke det viktigste trekk ved imperialismen, nemlig den militære erobringen av koloniområdene og den derpå følgende økonomiske utsugingen. Pentagonismen utbytter ikke kolonier, den utbytter sitt eget folk. Dette er en absolutt ny foreteelse, like ny som den overutviklede kapitalismen som fødte pentagonismen.
For å kunne utbytte sitt eget folk gjennomfører pentagonismen en kolonisering av moderlandet. Men det lar seg ikke gjøre å kolonisere moderlandet med de samme militære midler som da kolonien skulle erobres. Man kan ikke føre krig mot sitt eget folk. Derfor blir moderlandets tropper sendt ut for å føre krig mot andre land. Fordi dette er det samme som ble gjort i imperialismens tidsalder – da man også sendte tropper til fremmede territorier – tro man at imperialismen fortsatt lever. Men det er ikke tilfelle. Det som er endret er formålet med bruk av våpenmakt.
Et pentagonistisk land sender ikke sine tropper ut for å erobre kolonier. Krigen har en annen hensikt. Krigen føres med sikte på å erobre maktposisjoner innenfor det pentagonistiske landet selv og ikke på annet hold. Det man søker er ikke et sted der man med fordel kan investere overskuddskapital, nei man søker tilgang til de enorme økonomiske ressurser som settes i bevegelse for krigsproduksjonens skyld. Man søker fortjenesten der våpnene produseres, ikke der de blir brukt, og disse fortjenester får man innenfor stormaktens eget område og ikke i de land som blir angrepet.
En leveringskontrakt på bombefly gir større og hurtigere avkastning enn erobringen av det rikeste gruveområde, og kontrakten og betalingen ordnes der det pentagonistiske maktsentret ligger. Armeene opererer langt borte fra det pentagonistiske landet, men flyene blir produsert der, og det er også der man tjener de eventyrlige summer som blir resultatet av kontrakten. Disse pengene kommer fra befolkningen i det pentagonistiske landet som samtidig er stormakt og derved setet for den pentagonistiske makten.
Folket i det pentagonistiske landet blir utbyttet som om det skulle være en koloni, for det er jo folket som via skattene betaler de bombeflyene som gjør produsentene rike. På denne måten omdanner den pentagonistiske stormakten sitt eget land til sin beste koloni. Det blir samtidig stormakt og koloni i en tidligere ukjent blanding, og man trenger faktisk et nytt begrep for å kunne forklare dette. Det er ikke lenger det klassiske imperiet man har for seg, ganske enkelt fordi man ikke lenger trenger kolonier for å skape gevinst. Den blir skapt på folkets egen bekostning. Det eksisterer ikke lenger en stormakt som utbytter, eller en koloni som blir utbyttet. Det vi nå har fått er en stormakt som utbytter sitt eget land.
Det som amerikanerne i dag forbruker i løpet av en måneds krig i Vietnam ville de ikke få tilbake på fem år om de hengav seg til f. eks. å ta billige råvarer fra Indo-Kina og samtidig selge tilbake dyre ferdigvarer. Det som et års krig koster, ville ikke kunne taes tilbake på et halvt århundre, selv om Sør- og Nord-Vietnam var dekket med et centimeter tykt lag av gull. Hvis Transvaals diamantgruver lå i Vietnam, ville de ikke med 50 års intensiv drift kunne gi hva USA i løpet av 1967 måtte gi ut på krigen i Vietnam.
Men av det staten betaler innenfor sine egne grenser for produksjon av våpen, fartøyer, fly, klær, sko, medisiner og øl til troppene i Vietnam, tar pentagonistene det som trengs for å holde i gang sine enorme industrianlegg og for å kunne betale verdens høyeste lønninger. Hvilket igjen via økt kjøpekraft hos lønnstagerne leder til en meget hurtig kapitaldannelse på basis av de nye fortjenestene. Opptrappingen av Vietnamkrigen begynte i mai 1965, og i 1966 hadde USA fått 164 flere millionærer enn i 1965, ifølge oppgaver fra skattemyndighetene.
Den kapitalen som så hurtig er blitt hopet opp blir hverken helt eller delvis brukt i Vietnam med tanke på framtidige avkastning. Det hadde vært tilfelle hvis det var tale om en typisk imperialistisk operasjon for å erobre og økonomisk utnytte Indo-Kina. Kapitalen det her er snakk om blir brukt i USA for å produsere mer krigsmateriell og flere forbruksvarer, de siste for å ta igjen en del av arbeidernes og funksjonærenes høye lønninger. Selv om det er gitt ut en rekke skrifter for å bevise at militærutgiftene har liten innflytelse på landets økonomi, har man glemt den viktige rollen disse utgiftene spiller for pentagonismens tilblivelse og makt.
Fra og med 1951 har militærbudsjettet i USA vært større enn det sivile i føderal sammenheng, hvilket rent politisk betyr at den militære makten ble større enn den sivile fordi den kom til å disponere over større midler. En følge av dette ble at den sivile makten – når det gjaldt stabilitet – stadig kom til å bli mer avhengig av de pentagonistiske utgiftene.
Ordet <<stabilitet>> har i forbindelse med regjeringen ikke den samme mening i USA som i mange andre land. I USA har en regjering stabilitet når folkets majoritet støtter den. Og Pentagons utgifter er kommet til å bli av grunnleggende betydning når det gjelder å vinne denne støtte. President Johnson erkjente dette i sin rapport til kongressen i januar 1967 da han sa at <<økningen av forsvarsutgiftene bidro til å skape en betydelig endring i opinionen. Opptrappingen i Vietnam overbeviste amerikanske forretningsmenn om at de ikke i den nærmeste framtid behøvde å frykte økonomiske tilbakeslag.>>
Fra og med annet kvartal 1965 til og med første kvartal 1966 økte forretningsverdens investeringer i nyanlegg og utstyr med 9 milliarder dollar. Forsvaret, investeringene og de nye sosiale velferdstiltakene bidrog til sammen til å påskynde økningen av de disponible fortjenestene. Dette medførte en markant økning av det private forbruket, som steg med 29 milliarder dollar i løpet av denne perioden. Alt i alt økte netto nasjonalproduktet med gjennomsnittlig 16 milliarder dollar pr. kvartal. Det totale produksjonsvolum økte enormt – 7,2 prosent – og økningen i industrisektoren ble så høy som 9,7 prosent.
Presidentens uttalelser er nok viktige fordi de så bestemt avkrefter alt som er sagt for å bagatellisere forsvarsutgiftenes betydning for den økonomiske veksten i USA, men deres politiske betydning ligger i den setning som vi allerede har sitert om at de amerikanske forretningsmennene takket være opptrappingen i Vietnam ikke behøvde frykte økonomisk tilbakeslag. Disse <<amerikanske forretningsmenn>> er det som manøvrerer den den pentagonistiske økonomien, og som deler fortjenesten av militærkontrakter mellom seg. Det er industriledere, bankfolk, befraktere, forretningsmenn og andre som sammen med generalene og de pentagonistiske politikerne dirigerer USAs utenrikspolitikk.
Det er helt klart at den gamle imperialismen også ga fortjenester til våpenprodusentene. Men det var mindre fortjenester. De fortjenestene som kapitalistene og de imperialistiske regjeringene søkte, var ikke slike man kunne høste inn straks, som et resultat av salg av militærutstyr. De fortjenester man var ute etter via erobring av en koloni, var fortjenester på langsiktige investeringer.
Utgiftene som erobringen resulterte i – inklusive militærutrustning og mobilisering – var en slags anleggsomkostninger for å opprette et foretagende som skulle begynne å gi fortjeneste når erobringen var et faktum og utbyttingen organisert. Man må huske på at de samlede utgifter til en koloniarmè som ble sendt til det sentrale Afrika eller til Asia i det 19. århundre, ikke kan måle seg med hva en skvadron fly av typen B-52 koster. På den andre siden begynte man å investere for å utnytte det erobrede området straks man hadde betalt utgiftene i forbindelse med erobringen. Man bygde jernbaner, gruveanlegg og havner.
Victor Raùl Haya de la Torre innså dette klart. Som kommentar til Lenins tese om imperialismen hevdet han at den russiske lederen hadde rett når det gjaldt kapitalistiske land, men at imperialismen i kolonilandene betydde første etappe i en kapitalistisk utvikling, ikke den siste. Dette fordi de kapitalistiske landene førte kapital-investeringer og en utbyttingsteknikk til disse landene, noe som ikke tidligere hadde vært kjent i kolonilandene.
Pentagonismen arbeider ikke med investering av kapital i koloniområder. Pentagonismen foretrekker militære metoder, som er identiske med, eller som ligner på imperialismen. Men hensikten er en annen. For Pentagonismen er det land som skal angripes, eller som allerede er angrepet, bare det stedet der materialet skal taes i mot for å ødelegges, det tekniske så vel som det menneskelige materialet. På dette stedet forbrukes de dyre krigsmaskinene, ammunisjonen, bombene, medisinene, klærne, sementen, bygningsmaterialene, veier og bruer, soldatenes mat, ja, til og med soldatene selv, eller i hvertfall en god del av dem. Det angrepne landet er sluttstasjonen for de varer som er produsert, solgt og betalt innenfor stormaktens eget territorium.
For dem som høster fortjenesten av denne produksjonen kunne det vært ett fett om disse materialene ble kastet i havet istedenfor å bli brukt i militære operasjoner. Men da ville man bryte den uendelige kjeden av produksjon, høye fortjenester, høye lønninger, økt salg, rekordmessig kapitalvekst og økt produksjon for å havne ved utgangspunktet. For man kunne ikke motivere produksjon av så dyrt materiale med så kort levetid, hvis ikke slikt materiale skulle nyttes i krig. På den andre siden er det bare en slik krigstilstand – som i det pentagonistiske landet aksepteres som en nødstilstand – som kan motivere så enorme utgifter.
Man må huske på at for å oppfylle en leveringskontrakt på B-52 bombefly – for å holde oss til det eksempelet – er det nødvendig å låne hundrevis av millioner dollar i en eller flere banker. Bare de industriledere som direkte eller indirekte er direktører i disse bankene kan gjøre det uten store vansker. Det vil si at de store kontraktene må gå til veletablerte foretagender som på forhånd disponerer over finansielle og industrielle ressurser.
I forretningsspråket kan man si at pentagonismen er menneskenes mest eventyrlige oppfinnelse, og den måtte med en naturlovs kraft bli født i et kapitalistisk land, i den overutviklede kapitalismens land, fordi det er der evnen til å skaffe seg fortjeneste settes høyest på den sosiale verdiskalaen. Pentagonismen byr på mange fordeler fremfor den foreldede og allerede ubrukelige imperialismen. Vi skal nevne to av disse fordelene;
En av økonomisk og en av moralsk karakter. Den første består i at den tilbyr den hurtigste og sikreste formen for kapitaløkning som kan tenkes i forretningsverden. Dette fordi hele fortjenesten – eller nesten hele – kommer i hendene på dem som handler med krigsmateriell før den militære utrustning er tatt i bruk. Derfor er det vel slik at kansje bare gullrushet i California kan fremvise like hurtige og gode fortjenester, men de var selvfølgelig relativt begrenset i sammenligning.
Den andre fordelen – den moralske – er at den redder det pentagonistiske landets ære trass i at landet er den angripende part. Til verden – og sitt eget folk, som skaffer penger til utstyret og er kilden til forretningsmennenes fortjenester og som samtidig stiller soldater til disposisjon, soldater som skal forbruke materialet og dø mens de gjør det – kan man nemlig si at man ikke går i krig for å erobre kolonier, dvs. at man ikke er ute i imperialistisk øyemed.
Det siste er sant, men det skjuler på den andre siden en viktig sannhet, nemlig den at en liten gruppe bankmenn, industriledere, forretningsmenn, generaler og politikere fører krig for å skaffe seg hurtige fortjenester, som leder til kapitaløkning og dermed til nye investeringer, som i sin tid igjen øker deres tjenester ytterligere.
Den lille del av sannhet som blir brukt for å skjule den vesentligste sannheten er igjen et propagandamiddel for å sikre at pentagonismen går framover. De unge soldatene i de militære styrkene overbevises lett om at deres land ikke er imperialistisk, at det ikke fører krig for å skaffe seg kolonier. Ikke bare det, man får dem til å tro at de går i døden for å hjelpe det angrepne landet, for å redde det fra en ulykke. Og dette er meget viktig. For å få menn til å gå i døden og få dem til å drepe, kreves det at man gir dem en moralsk begrunnelse som gjør deres samvittighet motstandsdyktig og gir dem en mulighet til å rettferdiggjøre seg i egne øyne.”
Fra boken Pentagonismen av Juan Bosch som kan leses i sin helhet her https://www.nb.no/items/5f3ba0d2e3f5b1e439b2ac06c6fe9ad9?page=3&searchText=pentagonismen
“USA står for 3/4 av utgiftene til Nato. De kontrollerer naturligvis organisasjonen fullstendig. Alle de andre landene har større eller mindre statistroller i systemet. Men dette har også en økonomisk pris som USA ikke lenger kan betale. På grunn av de store utgiftene til krigsmaskinen forfaller landet hjemme. Velferdsordninger svekkes, infrastrukturen forfaller osv.
Den viktigste styrende maktpolitiske kraften i USA i dag er det militærindustrielle komplekset ? krigsindustrien. Deres interesse er opprustning og krig. Men deres interesser kommer i økende grad i konflikt med de almene samfunnsinteressene i USA. Det er en utvikling som ikke kan fortsette for den truer samholdet innad i landet og dermed landets eksistens.
Blir motsetningene sterke nok får en borgerkrigslignende tilstander. Og landet flyter over av tunge våpen fordelt til store folkegrupper ? et resultat av våpenindustriens effektive lobbyvirksomhet og USAs særegne historie. Dette er bakgrunnen for Trumps krav til vasallene (undersåttene) sine innad i Nato.
USA bruker naturligvis NATO som sitt instrument for militært å holde på den globale makten. USAs storselskaper har interesser i mange land på jorda, både når det gjelder naturressurser og investeringer i produksjonsanlegg og andre profitable tiltak. Når enkelte land ønsker å bruke overskuddet fra sine lands naturressurser for å styrke velferden til sine egne innbyggere, da oppfattes dette som en trussel mot USAs (storselskapers) interesser. I latin-amerika er dette spesielt tydelig. Det finnes nesten ikke et latin-amerikansk land hvor ikke USA har intervenert militært eller stått bak politisk kupp. Snakk om innblanding i andre land!
Og USAs nyere historie forteller om et land som tar seg til rette, først overfor sine urinnvånere, deretter over hele latin-amerika og i dag globalt. Etter at kapitalen er blitt global trengs et instrument til å forsvare kapitalens globale interesser. Dette er drivkraften bak det som kalles globalisering. Det er den globale kapitalens behov for beskyttelse og for nye markeder som skaper betingelsen for kriger ? og for instrumentet NATO.”
Les videre her: https://www.derimot.no/rett-foran-vare-oyne-akkurat-na-nato-gar-i-opplosning-og-bra-er-det/
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de lett bli stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er. Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.”
Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1454932401_nr_det_totalitre_skju.html
“Gåte: Hvorfor hører vi aldri en vestlig statsleder si det som Vestens befolkninger tenker, at USA er en livsfarlig bølle ? Det er jo ikke måte på hva man kan si om for eksempel Hamas. Et interessant svar fikk jeg for ett år siden. Jeg satt i uformelt møte med en tidligere leder for SV (diskresjon forbyr meg å nevne navn). Jeg spurte om en ny regjering kunne utfordre USA litt mer enn puddelen Jan Petersen. Den kommende utviklingsminister svarte:
“Vi kan aldri si noe uvennelig om USA. Vi kan gjøre ting annerledes, som å ha soldatene i Sudan, så de er opptatt når USA ber om å få dem til Afghanistan. Men hvis et lite land ypper seg offentlig vil Washington umiddelbart ramme oss økonomisk og politisk for å statuere et eksempel, det vet vi alle”. – http://olehartattordet.blogg.no/1453638957_usa_verdens_strste_pr.html
Hvor lenge har regjeringene vært i lomma på storfinansen ? Hydro, I. G. Farben og Amerikanernes samarbeidet under 2 verdenskrig http://olehartattordet.blogg.no/1496970207_kampen_mot_globaliseringen_utnyttelse_og_storkapitalen_var_like_tilstedevrende_i_1949_som_i_dag.html
Interessante argumenter fra Aksel Sandemose anno 1934 fra hans bok Dødens agenter.
“Det er i våpenfabrikkens interesse at den sivile befolkning blir skånet mest mulig og at krigen oppfattes som et oppgjør mellom de væpnede styrker. Det var derfor i sin tid relativt lett å innføre bestemmelser om hvilke krigsmetoder som var ulovlige.
Rustningsindustrien er ikke interessert i mord og ulykke. Den er interessert i profitt. Den ville ikke ta livet av en katt hvis det var overflødig. Alle bestemmelser om lovlige og ulovlige metoder i en krig er ganske enkelt noe tøv og blir aldri noe annet, fordi man alltid vil bruke de lønnsomste midler, og fordi det er idiotisk å snakke om humanitet i forbindelse med krig.
Hvis man sverger til krigens nytte og dens uungåelighet, finnes det ikke ett eneste fornuftig argument mot å bruke de mest effektive midler, derunder den absolutte utryddelse av hele befolkninger med gass, utslettelse av byer og nedskyting av alt levende som krysser soldatens vei. Men denne fornuftige konsekvens blir ikke dradd, og vi kan i stor utstrekning takke våpenfabrikantene for det.
De ønsker krigen lang, når den endelig er der, men kundene skal ikke utryddes, og det bør ikke brukes metoder som fremskynder avgjørelsen eller som setter rustningsindustriens kapital i fare. Det var slike betraktninger som allerede tidlig fylte denne bokens forfatter med dyp mistillit til den følelsesbetonte og uklare fredsbevegelse. Uten å ane det går disse menneskene et av rustningsindustriens ærender, nå kansje mer enn noen gang før, fordi rustningsindustrien har fått en farlig fiende innenfor murene, nemlig gassen.”
Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1431433512_ja_til__bruke_gift_ga.html
Hvordan stoppe kjeften på absolutt alle krigshissere. Hilsen Dalton Trumbo, Johnny og meg – http://olehartattordet.blogg.no/1442410205_hvordan_stoppe_kjefte.html
Wag the dog, et introduksjonskurs i propaganda – http://olehartattordet.blogg.no/1512931803_wag_the_dog_et_introduksjonskurs_i_propaganda.html
Amerikaneren Scott Ritter var våpeninspektør for FN fra 1991 til 1998 og slo fast at påstandene om Iraks masseødeleggelsesvåpen var et falsum. Nå har han gjennomgått president Donald Trumps påstander om at Syria skal ha brukt saringass mot sivile i Khan Sheikhun 4. april 2017, og konkluderer med at de også bygger på en løgn. Scott Ritter, som altså har jobbet i en årrekke med å undersøke våpen, og spesielt masseødeleggelsesvåpen, går metodisk til verks for å analysere det materialet som er lagt fram om «gassangrepet». Enhver seriøs etterforskning av en forbrytelse forutsetter strenge prosedyrer for innhenting av prøver. I dette tilfellet er ingen av reglene for innhenting, behandling og analyse av prøvene fulgt, og følgelig finnes det i juridisk forstand ingen prøver. https://steigan.no/2017/07/04/tidligere-vapeninspektor-for-fn-trumps-sarinpastander-bygger-pa-logn/
“For enhver som følger litt med er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: ? Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig ? en stor en.
Det var president Dwight D. Eisenhower som lanserte begrepet «det militær-industrielle kompleks» i sin avskjedstale som president i 1961:
Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme», der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private industrien, og på den måten sikre fortjeneste, jobber og sosial stabilitet.” https://steigan.no/2014/06/vi-trenger-en-ny-krig/
Banks financing the governments of warring sides are even more heavily involved than the war materials industries. They fund the entire game by lending money to the governments, further sinking nations in debt, while they use this money to kill each other off. Federal spending surges as the military is mobilized. Outlays for troops, weapons and munitions increases as conflicts escalate. Thee fraudulent and never-ending war in Iraq has already cost over 3 trillion dollars and counting ? a steady flow of income for all those who are employed and benefitting from war.
While the average person wants to be left alone to live his or her life in peace on either side of an orchestrated conflict, government, corporations and institutions drag us into conflict time and again. The world has become a place where corporate interests, backed by corrupt governments, all funded by evil banks, violate human rights, freedom and dignity beyond measure. This poses an existential threat to the survival of our species that will not abate as long as the military industrial complex maintains its grip on our society and our culture. http://www.wakingtimes.com/2015/08/07/the-business-of-war-is-the-cause-of-war/
?We must respond to the rise of ISIS terrorism, Russian aggression on NATO?s doorstep, provocative moves by Iran and North Korea, and an increasingly powerful China,? the Aerospace Industry Association recently declared. Issuing warnings through its own mouthpieces, though, is not enough to shape public opinion.
The industry also sponsors ?think tanks? that obligingly issue alarming reports warning of increasing peril everywhere.
Many are run by former diplomats or military commanders.
Their scary warnings, which seem realistic given the warners? personal prestige and the innocent-sounding names of their think tanks, are aimed at persuading Americans and foreign governments to spend more billions of dollars on weaponry.
The ludicrously misnamed United States Institute for Peace, for example, is run by Stephen Hadley, a former national security adviser who also earns hundreds of thousands of dollars each year for his service on the board of Raytheon, a leading arms maker.
The US Committee on NATO was founded by a former Lockheed executive and pushed successfully to expand the NATO alliance onto Russia?s doorstep. That sharply increased tension in Europe, which produces a handsome profit for the arms industry.
Another influential think tank, the Atlantic Council, is funded by Raytheon and Lockheed. It faithfully produces articles with headlines like ?Why Peace is Impossible With Putin,? and urges the United States and European countries to ?commit to greater defense spending? and confront ?a revanchist Russia.?
Critics of wasteful military spending have bitterly denounced the trillion-dollar project to produce a new fighter jet, the F-35, arguing that it is already obsolete in the age of drone warfare. Nonsense, replied the director of the Lexington Institute. In a recent article he called the F-35 ?a revolutionary platform? with ?capabilities that far exceed any current Western fighter.?
Left unspoken was the fact that the Lexington Institute is another front for the arms industry, supported by contributions from Lockheed ? the manufacturer of the F-35 ? and from Boeing, Northrop Grumman, and other ?defense? contractors.
Washington think tanks are only part of the matrix that promotes the American weapons industry. The roughly 50 companies that make up the industry shower members of Congress with millions of dollars in campaign contributions. They also parcel out contracts across the country, in order to employ people in as many congressional districts as possible. https://www.bostonglobe.com/opinion/2016/09/14/frustrating-war-lobby/QfNg1ugyyEL4dMmkedzzDO/story.html
When we get into the millions, we lose it. It becomes a fog of nonsense. Visualizing it feels like trying to hug a memory. We may know what $1 million can buy (and we may want that thing), but you probably don?t know how tall a stack of a million $1 bills is. You probably don?t know how long it takes a minimum-wage employee to make $1 million.
That?s why trying to understand?truly understand?that the Pentagon spent 21 trillion unaccounted-for dollars between 1998 and 2015 washes over us like your mother telling you that your third cousin you met twice is getting divorced. It seems vaguely upsetting, but you forget about it 15 seconds later because ? what else is there to do? https://www.truthdig.com/articles/the-pentagon-cant-account-for-21-trillion/
Keep in mind that such figures, however eye-popping, are only the dollar costs of our wars. They don?t, for instance, include the psychic costs to the Americans mangled in one way or another in those never-ending conflicts. They don?t include the costs to this country?s infrastructure, which has been crumbling while taxpayer dollars flow copiously and in a remarkably?in these years, almost uniquely?bipartisan fashion into what?s still laughably called ?national security.? That?s not, of course, what would make most of us more secure, but what would make them?the denizens of the national-security state?ever more secure in Washington and elsewhere. We?re talking about the Pentagon, the Department of Homeland Security, the US nuclear complex, and the rest of that state-within-a-state, including its many intelligence agencies and the warrior corporations that have, by now, been fused into that vast and vastly profitable interlocking structure. https://www.thenation.com/article/americas-war-on-terror-has-cost-taxpayers-5-6-trillion/
Dr. Wolf Christoph Dieter describes how a senior government administrator strategized and brought to life a Pax Americana near the end of WWII that would serve to control the U.S. government beginning with the death of President Roosevelt. Learn why President Kennedy was assassinated and just how dangerous it is for a sitting President of the United States to suggest decreasing the military budget.
Dr. Dieter establishes how the United States has become an oligarchy, not a democracy, and how the oligarchs, the finance-capital group, and the military-industrial complex are locked in a grim battle for control of the future of the United States.
Ten of the last twelve presidents have military roots because the people trust their military leaders, not professional politicians. The Pax Americana has become a self sustaining phenomenon inexorably and invisibly guiding the nation toward its destiny.
The United States will wage war on a global stage, like it or not, if the United States is to survive as a nation. We may regret it and we may lament it, but war is the spirit of the age. War will not be legislated out of existence or go away.
The Pax Americana that has been created will be the salvation of the nation, and history will follow the pattern set by Rome: peace at home, war elsewhere. https://www.amazon.com/Other-Men-Will-Come-Military-Industrial-ebook/dp/B014TB6MKM/ref=tmm_kin_swatch_0?_encoding=UTF8&qid=&sr=
When President Dwight D. Eisenhower prepared to leave the White House in 1961, he did so with an ominous message for the American people about the “disastrous rise” of the military-industrial complex.
Fifty years later, the complex has morphed into a virtually unstoppable war machine, one that dictates U.S. economic and foreign policy in a direct and substantial way.
Based on his experiences as an award-winning Washington-based reporter covering national security, James McCartney presents a compelling history, from the Cold War to present day that shows that the problem is far worse and far more wide-reaching than anything Eisenhower could have imagined.
Big Military has become “too big to fail” and has grown to envelope the nation’s political, cultural and intellectual institutions. These centers of power and influence, including the now-complicit White House and Congress, have a vested interest in preparing and waging unnecessary wars.
The authors persuasively argue that not one foreign intervention in the past 50 years has made us or the world safer.With additions by Molly Sinclair McCartney, a fellow journalist with 30 years of experience, “America’s War Machine” provides the context for today’s national security state and explains what can be done about it. https://www.adlibris.com/no/bok/americas-war-machine-9781250069771
Based on a Pulitzer Prize-winning series of articles, this is a thorough, astonishing expose of the “Black Budget”–a 36-billion-dollar cache used by the Pentagon to fund its own agenda of top-secret weapons and wars. – https://www.adlibris.com/no/bok/blank-check-the-pentagons-black-budget-9780446392754
“Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette? Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere.
Ammoniumnitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet. I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland.
Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handelsflåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.” https://www.adlibris.com/no/bok/i-britenes-klor-9788203295997
All Wars Are Bankers Wars
