Fellesmarkedet er blitt omdøpt fra EEC til EF, fra et felles økonomisk marked til et rent, så og si åndelig fellesskap. Slik blir man kvitt de to stygge ordene som røper hensikten: både “økonomisk” og “marked”.
Tilbake står riktignok hensikten med det hele: “å øke Europas kjøpekraft”, til fordel for industrien som da stadig kan ekspandere. Nå står det tilbake enda en ganske pussig ting: ingen blir rik av å kjøpe og å forbruke. Man blir rik av å la være å forbruke. Hva man tenker seg, er at en stadig utvidelse av industrien nødvendigvis betyr rikdom. Det er galt: det er bare en meget liten del av befolkningen som blir rikere på denne måten. Å øke produksjonen har bare en mening, hvis det gjelder produksjonen av nyttige varer, som dermed vil bli billigere. Det er ikke dette det dreier seg om her. Det dreier seg om industri for enhver pris, industrien for industriens egen elskelige skyld.
Penger er penger, og flyter det inn penger, da er alt godt. Vi glemmer bare at ingen kan spise penger, mens vi derimot kan spise fisk, gulerøtter og havregrøt. Under siste verdenskrig – da vi oppdaget at et stykke kjøtt ikke kunne kjøpes for penger – burde vi ha lært leksen. Men vi lærte den altså ikke.
Når det gjelder vår stillingtagen til EEC (EU), da har jeg løst spørsmålet på egen hånd. Jeg mener det avhenger helt av hva man prioriterer høyest. Prioriterer man industrien over alle andre ting i verden, da bør man bli medlem av EEC. Kjenner man ting i verden som man setter høyere enn industrien og de stadig mere inflaterte pengestykkene, da bør man holde seg borte fra EEC.
Et slags bevis for dette er at Høyre og det offisielle flertall innen Arbeiderpartiet. Begge er enige i at vi bør velge medlemsskap. Det er aldeles logisk at de to største partiene holder sammen her: det ene partiet – Høyre – representerer dem som eier industrien her i landet – og det andre, det statsbærende parti – Arbeiderpartiet – har alltid vært et utpreget industriarbeiderparti, det representerer dem som arbeider innen industrien, – og det er Arbeiderpartiets fordømte plikt å bringe penger i kassa.
Jeg tenker – av og til – på et par andre mindre land i Europa; det ene er Svergie og det andre er Sveits. Begge landene hører til de økonomisk mest avanserte, og til de relativt sett aller rikeste land i verden. Både svensker og sveitsere er kjent for å forstå seg aldeles utmerket på økonomi. Deres status i dag viser at dette er riktig. Videre har de klart å holde seg utenfor kriger og andre katastrofer. Industrielt hører de til verdenseliten, både kvalitativt og økonomisk. Det sveitsiske bankvesen er med rette verdensberømt.
Men hverken Svergie eller Sveits vil ha noe med EEC å gjøre. Er det virkelig sant at både svenskene og sveitserne er så forferdelige dumme ?
Debatten om fellesmarkedet (EU) har inntil i dag ikke bare lidt under en forbløffende mangel på eksakte data, – men også under en aldeles enestående mangel på interesse for hva denne rikmannsklubb og forlengelse av NATO vil føre med seg kulturelt. Hva man kan si med en gang er ikke bare at fiskere fra Fellesmarkedslandene kan fiske på norsk territorium, og at jordbruket i likhet med fiskeriene, i sin helhet vi bli overtatt av Kirkens nødhjelp (eller lignende barmhjertighetsinstitusjoner), men også at aksjeselskapene A/S Fjordforgiftning og A.G. Euro-Napalm vil gå en stor fremtid i møte.
Det er allikevel bare en del av saken: Vi har også noe – i alle fall har vi hatt noe som vi pleide å kalle kultur og kulturpolitikk. Det er selvfølgelig reaksjonært å nevne ordet “kultur”, men hvis vi i dag tilføyer at også vitenskapen inngår i kulturbegrepet, vil man kansje bære over med oss allikevel. “Kultur” er altså ikke bare unyttige ting som bilder, teater og bøker. Kultur er f.eks. også farmakologi og kjemi etc., etc., etc. La oss gripe tilbake til Thalomoid katastrofen: tusener av tyske barn ble født uten armer og ben på grunn av at deres mødre anelsesløst hadde brukt det beroligende middel Thalodomid under de første uker av svangerskapet. Preparatet hadde en såkalt “bivirkning”. Det kunne jo ingen vite. Eller kunne man kansje det ?
Hvis man hadde anvendt sunn og naturlig mistanke mot den kapitalistiske farmakologi, ville man ha avvist midlet som ikke gjennomprøvet, før man tillot salg av det på åpent marked. I Norge så har vi vært så godt som helt forskånet for de fryktelige ettervirkningene av det tyske preparatet, – og såvidt jeg kan forstå skyldes dette utelukkende Karl Evang sunne, radikale skepsis overfor den farmasøytiske industri som årlig innhandler milliarder på de overflødige, unyttige eller skadelige preparater som ved en fullstendig samvittighetsløs reklamevirksomhet pådyttes et anelsesløst, godttroende publikum.
Det dreier seg om tusenvis av slike skadelige, i beste fall virkningsløse preparater. Enhver som regelmessig leser f.eks. Der Spiegel vil oppdage alle de fantastiske preparater som annonserer mot, – la oss si: søvnløshet, impotens, tretthet, alderdom, – evige potensstyrkende midler som kan utsette alderdom og grå hår, sorg og tretthet, impotens og nervøsitet til livet etter døden . Det påfallende er at ingen av disse “midlene” blir solgt i Norge – helt enkelt fordi de er verdiløse.
Ved tilslutning til Fellesmarkedet vil alle disse mirakel-eleksirer bli solgt for høye priser her i landet. Og et og annet nytt Thalodomid vil det også være blant dem. Jeg begriper ikke hvorfor norske leger ikke protesterer mot det. Vi har også Springer-pressen, ukeblad og billedblad, som med enorm kapitalmengder i ryggen, kan presses inn i skandinavisk språk på norsk og dansk marked. Det som kjennetegner disse bladene er deres konservative fordummende og sløvende innhold.
Man må ha studert litt av tysk presse for å bli klar over hva disse milliardforetagender betyr av kultur-ødeleggelse. Med vårt lille, en gang selvstendige kulturverden, – i dag underminert av beundring for stormaktenes massemedier og deres enorme pengemakt – vil det bli vanskelig, for ikke å si umulig å holde stand mot en ukeblad og reklamekultur som fullstendig kan kvele vår egen spesielle kultur.
Naturligvis kan man si: kan vår del av den opprinnelige europeiske kultur ikke hevde seg mot sovepille og sedativ kulturen, da fortjener den heller ikke å leve. Det er noe i det, men det betyr ikke at vi ikke kan forsøke å overleve. Det betyr ikke at vi frivillig skal stille vårt marked til disposisjon for all den farmakologiske og journalistiske humbug som et sykt og overernært tysk pengesamfunn kan pådytte oss. Av og til virker Fellesmarkedsproblematikken som et mareritt på meg, – som en ond og skjebnesvanger forlengelse av hele NATO-politikken, vi har gitt de vestlige stormakter lillefingeren, – og nå krever de sin rett: hele hånden.
Jens Bjørneboe 1972
Godt å høre Bjørneboes ord igjen.