Den første betingelsen for at åndsfriheten skal kunne eksistere, er at den enkelte mestrer noe av selvransakingens kunst, dvs. er på vakt mot ubevisste forsøk på meningsdirigering, fordomsdiktatur, nedarvede forestillinger som passet i en annen tid osv.
Den andre betingelsen er at åndslivet gis et tilfredstillende økonomisk grunnlag. Man trenger tid til å skape, og tid er penger. Der flertallet av kulturarbeiderne ikke har dette grunnlag, kan åndsfriheten heller ikke eksistere mer en bitvis.
Den tredje betingelsen er at det ikke finnes noen dominerende “skole” som forkynner at slik og slik skal du skape idag, og med dèt og dèt innhold. Hvis en slik skole behersker kulturmiljøet, får dens virkninger noen av diktaturets kjennetegn.
Den fjerde betingelse er at det gis fri adgang til å sette bidragene til kulturen i omløp, spre dem i kulturdialogen. Åndsfriheten eksisterer kun når ytringen rekker fram til annerledestenkende. Der ytringen helt eller stort sett bare når fram til likesinnede, er åndsfriheten innbilt, et skinn av virkelighet. Ytringen er lagt i karantene.
Vi som har til gode å forkaste parlamentismen og troen på at vår politiske styreform lar seg påvirke i mer demokratisk retning, lever ikke i noe anstendig forsvar for de forsømmelser med åndsfriheten som inntreffer i vårt eget land ved å henvise til den eventuelle åndstvang som eksisterer i stater med en annen styreform enn vår egen.
Vi har retten til å starte forlag, publikasjoner, organisasjoner etc., og jeg skal ikke et øyeblikk bagatellisere denne retten. Den er den konstitusjonelle forutsetning for et fritt åndsliv. Men i seg selv er denne rett ikke friheten. Mellom retten og friheten er en lang skala av muligheter som avgjøres av kapital, politisk oppfatning, aviser, forhold til annonsører, forbindelser, allerede etablerte maktposisjoner osv. Retten til fritt åndsliv er avhengig av et konstitusjonelt prinsipp, mens åndsfriheten selv er avhengig av at en bestemt etisk borgerånd er allment rådende. Denne ånd lar retten skje fyldest. Det konstitusjonelle prinsipp gir også frihet til å sabotere den demokratiske grunntanken om fri informasjon og debatt. Demokratiet er i praksis derfor ikke påbudt og sikret hos oss, men anbefalt. Det er lagt opp til demokrati. (Og dekket av frihetsbegrepet kan et fåtall mennesker bestemme vesentlige deler av samfunnsutviklingen for fire millioner borgere – i kraft av sin råderett over kapital. Vårt tradisjonelle frihetsbegrep har vel overhodet ikke tatt en slik eventualitet med i beregningen.)
Det er min overbevisning at de betingelser som et fritt norsk åndsliv er avhengig av, i dag er så mangelfullt oppfylte at vi ikke kan hevde at vårt åndsliv er fritt. Vi har grader av frihet som i de siste år har vært synkende. Intoleransen er blitt så omfattende at vi som regel må oppsøke en annen publikasjon, et annet medium, for å finne de treffende motargumenter. Fora hvor motsetningene får møtes i en ridderlig kappestrid der de beste argumentene går av med seieren, blir stadig færre. Det synes også å ha blitt en regel at skribenter mer og mer trykker (eller får trykt) sine bidrag i publikasjoner der den redaksjonelle linjen ikke støter betydelig sammen med bidragets. Hvorvidt dette beror på erfaringer med mange refuserte manuskripter, eller på et meningshovmot – dvs. på at man ikke vil nedlate seg til, eller kompromittere seg overfor likesinnede, ved å skrive i organer som er “reaksjonære” eller preget av “radikalt svermeri”, vet jeg ikke. Fenomenet er i allefall et faktum. Og bare i begrenset grad kan løpeseddel, flyveblad eller annen form for distribusjon av ytringer bøte på denne mangelen. De som blir skadelidende, er ikke de hissige kombattanter som skjeller hverandre ut fra hver sin presseskanse, men publikum som avskjæres fra å få rede på hva som egentlig foregår. Og følgen er at kulturdebatten kjeder det store publikum. Spenningen er jo tatt ut.
Enhver som har en ærlig interesse av å bedre fundamentet for vårt åndsliv, bør se de følgende kjennsgjerninger i øynene: Et hvilket som helst samfunn er i stand til å legge en kulturarbeider, og hele grupper av kulturarbeidere, i karantener som i virkning bærer diktaturets kjennetegn. Påstanden om at alle har fri anledning til å oppsøke motpartens organ er – sett fra folkets synsvinkel – fusk.
Finn Alnæs 1972 https://nbl.snl.no/Finn_Aln%C3%A6s
1. Har jeg gjeld til banken nå? (Ja eller nei er tilstrekkelig som svar)
2. Hvis ja på spm. 1, så ber jeg banken bekrefte at banken hadde pengene de lånte meg før pengene oppsto på min konto. (Dette bes dokumentert)
3. Kan banken komme med følgende kreditt erklæring?:
«Vi, banken, hadde tilgang til de pengene vi lånte deg før lånet ble godkjent».
4. Ble lånet finansiert med ressurser tilhørende banken på det tidspunktet lånet ble gitt? Banken bes redegjøre for hele regnskapsprosessen.
5. Dersom det viser seg at banken noterte/regnskapsførte mitt gjeldsbrev som kreditt; hvordan ble i så fall dette brukt til å skape et lån? Er dette gjeldsbrevet knyttet opp mot fødselsattesten min?
6. Selger banken lån, forfalte og ikke forfalte, til tredjepart uten bank kundens viten og samtykke, og via såkalte Special Purpose Vehicles (SPV) eller i lignende prosesser?
7. Med referanse til spm. 6 har lånet mitt blitt solgt videre som sikkerhet/verdipapirisert? Dersom svaret er ja, ber jeg om innsikt i detaljene rundt dette.
8. Har banken juridisk rett til å kreve tilbake pengene banken hevder at jeg skylder? Dersom svaret er ja, hvor henter banken denne autoriteten fra dersom lånet har blitt gjenstand for verdipapirisering?
9. Har banklånet mitt blitt oppgjort via Special Purpose Vehicles (SPV), forsikring, eller via andre parter?
10. Angående sikkerheten gitt av meg til banken, har denne blitt solgt videre som kausjon til en annen part?
De 10 spørsmålene forklart:
1. Har jeg gjeld til banken nå? (Ja eller nei er tilstrekkelig som svar)
Åpenbart spørsmål, ikke sant? Faktisk så er det ikke usannsynlig at banken din nekter å svare på dette. Her er hvorfor: Hvis ditt lån har blitt stilt som sikkerhet (verdipapirisert), da har du ikke lenger noen gjeld til banken din. Hvis du ikke har gjeld til banken, så kan banken ikke ta rettslige skritt mot deg.
Hvis verdipapirisering er et faktum, så endrer dette ditt rettslige forhold med banken. Har banken din gjort deg oppmerksom på hva dette er? Vet du hva det betyr? Mest sannsynlig ikke. Derfor bør du søke regress og følge med på lignende suksesser i Norge og i andre land.
Og, hvis banken svarer JA til dette spørsmålet, og det viser seg at lånet har blitt verdipapirisert, da har banken bidratt til korrupsjon og falsk forklaring. Dette kan føre til søksmål mot banken og mulig regress for deg.
2 . Hvis ja på spm. 1, så ber jeg banken bekrefte at banken hadde pengene de lånte meg før pengene oppsto på min konto. (Dette bes dokumentert)
Det er usannsynlig at banken din vil svare på dette spørsmålet. De kan imidlertid prøve å skjule svaret ved hjelp av smart språk, så les svaret svært nøye.
Hvis lånet ble verdipapirisert, har bankens pengerikke blitt brukt til å finansiere lånet. Derfor eksisterer et legitimt lån mellom deg og banken mest sannsynlig ikke. Banken vil aldri innrømme dette, fordi å gjøre det ville være å innrømme at det ikke kan eksistere en låneavtale med deg.
Selv om lånet ikke er verdipapirisert, kan banken fortsatt ikke svare på dette spørsmålet. Hvorfor? Fordi banken ikke har lånt deg sine egne lovlige penger. Noe du trenger å vite om bankvirksomheter: Bankene “låner” ikke penger i den vanlige forstanden av ordet. Dette er et vanskelig begrep, og fungerer slik:
Bankene låner ikke. I stedet, forskutterer de noe som kalles “kreditt.” Dette betyr ganske enkelt at banken, på magisk vis, skaper penger ut av løse luften. Pengene ble lånt deg virtuelt.
For å illustrere :
En kunde setter inn kr. 100,- i deres bank. Banken gjør deretter raskt ni fotokopier av 100 kr-seddelen. De låner så disse fotokopiene videre med renter til ni personer. Hvis lånet ikke betales tilbake med renter, tar de eiendelene de har stilt som sikkerhet.
I virkeligheten bruker ikke bankene kopimaskin, men en datamaskin. Lånebeløpet er skrevet inn på datamaskinen og, vips, “magiske”penger er skapt ut av løse luften. Du tror at disse pengene er et lån, eller gjeld slik at du føler deg forpliktet til å betale det tilbake. Det ble imidlertid aldri lånt til deg i det hele tatt. Dette kalles fractional reserve banking.
3. Er banken villig til å endre eksisterende avtale og tilføye følgende erklæring?: «Vi, banken, hadde tilgang til de pengene vi lånte deg før lånet ble godkjent».
Bankene ville normalt ikke ha noe problem med å etterkomme denne forespørselen. Men følg med selv: de vil neppe endre kontrakten.
Hvis lånet er verdipapirisert, er din opprinnelige avtale ikke lenger med banken! En bank mister all rett, og eiendomsretten til låneavtalen når det har blitt solgt til en verdipapirisering. Man kan ikke endre en avtale man ikke lenger er i besittelse av. Enhver gjeld til banken har blitt gjort opp som følge av salget av eiendelen.
Sagt enkelt, uavhengig av situasjon, banken var ikke i besittelse av pengene de lånte deg, og har aldri på noe tidspunkt vært det. De har lurt deg og deltar i korrupsjon av vanvittige dimensjoner. Korrupsjonen er at de ikke kan ta dine eiendeler uten å fortelle deg sannheten til deg og til rettsystemet.
4. Ble lånet finansiert med ressursertilhørende banken på det tidspunktet lånet ble gitt? Banken bes redegjøre for hele regnskapsprosessen.
Hvis alt er lovlig da bør bankene ikke ha noe problem å forklarehvordan ditt lån ble til. Men, bankene vil ikke avsløre dette for deg. Når du stiller din bank disse spørsmålene, vil du fort finne ut av dette selv.
Du trenger å vite noe annet om bankvirksomheten: Bankene forholder seg aldri til faktiske, fysiske penger. De opererer med løfter om å betale . Foreksempel: Hvis en bank lover å betale deg kr. 10.000,-vil dette likestilles som kr. 10.000,- i innskudd på din konto. Denne innbetalingen gjenspeiles på kontoutskriften din som et løfte fra banken, om å betale deg kr. 10.000,-.Med andre ord ser det ut som om du har kr. 10.000,- på kontoen din, men dette tallet representer er faktisk bare en verdi av kr. 10.000 – i form av løfter fremsatt av en bank til deg. Ordene “penger” og “innskudd” er derfor misvisende. Bankene har omdefinert disse ordene slik at vi tror de nærmest er ensbetydende og benytter disse om hverandre i daglig bruk, men som betyr noe helt annet i det juridiske og i banksystemet.
Et annet ord som også blir misbrukt er ordet “overføring” En overføring er ikke en overføring av penger. Det er rett og slett et tilfelle av at banken flytter sitt løfte om å betale A til et løfte om å betale B. Dette er bare en illusjon om en overføring.
Husker du da du førs tok opp et lån? Du ga banken et løfte, skriftlig, å foreta innbetalinger hver måned, med renter. Dette skriftlige løftet om å betale penger til banken blir til pengene de pleide å låne deg! Derfor har du faktisk skapt ditt eget lån. Det kan ta litt tid å skjønne dette, men enkelt forklart så har du gjennom din signatur lånt banken penger, som de igjen låner til deg.
5. Dersom det viser seg at banken noterte/regnskapsførte mitt gjeldsbrev som kreditt; hvordan ble i så fall dette brukt til å skape et lån? Er dette gjeldsbrevet knyttet opp mot fødselsattesten min?
Dette spørsmålet er utformet for å lure bankene. Du vil ha bekreftelse fra banken din at de handler i omsettelige instrumenter (løfter). Når dette innrømmes, vil det bekrefte det meste av det du sier.
Husk, ekte penger (gull og sølv, eller sedler som representerer gull og sølv) ikke lenger eksisterer. Illusjonen av penger (kjent som “kreditt” eller “bankløfter”) erstattet i det stille ekte penger slik at bankene kunne finansiere sin egen virksomhets imperium ved å skape penger ut av ingenting, for så å belaste renter på det.
Omsettelige instrumenter (gjeldsbrev og veksler) tjener i kraft, som penger. Så, når du gir banken et gjeldsbrev (et skriftlig løfte om å betaletilbake et lån), konverterer de løftet ditt inn i sitt løfte. Sitt løfte = såkalte “penger.” Så du ga dem pengene de lånte deg.
Fødselsattesten din er et verdipapir som omsettes av staten og private aktører på børsen. Dette er noe som selvfølgelig blir forsøkt holdt skjult. Fødselsattesten din verdsettes etter forventet inntjening gjennom ditt arbeidsliv, gjerne over en 40-årsperiode. Her blir blant annet dine foreldres arbeids, lønns og utdannelseshistorikk lagt til grunn?..for å estimere din forventede verdi og avkastning. Fødselsattesten kan dermed sees på som et gjeldsbrev til staten som gir uttrykk for en gitt verdi på det du klarer å generere av kroner i statskassen gjennom disse årene. Det er derfor legitimt å spørre om gjeldsbrevet på lånet ditt er knyttet opp mot fødselsattesten din.
6. Selger banken lån, forfalte og ikke forfalte, til tredjepart uten bankkundens viten og samtykke, og via såkalte Special Purpose Vehicles (SPV) eller i lignende prosesser?
Dette spørsmålet er enkelt: Vi ønsker at bankene skal innrømme det åpenbare. Vi vet at de engasjerer seg i verdipapirisering, men når de innrømmer dette til en kunde, da vil kunden naturligvis ha rett til å stille et skarpt oppfølgingsspørsmål: “Ok, har mitt spesifikke lån blitt verdipapirisert ?” Husk, hvis lånet har blitt verdipapirisert, da endres hele spillet. Dette er til syvende og sist hva vi ønsker bankene skal fortelle oss. Det er en veldig god sjanse for at lånet ditt har blitt verdipapirisert. Du trenger å vite sannheten, og det er derfor du må vedvare i etterspørselen etter svarene.
7. Med referanse til spm. 6 har lånet mitt blitt solgt videre som sikkerhet/verdipapirisert? Dersom svaret er ja, ber jeg om innsikt idetaljene rundt dette.
Det er din rett til å vite om verdipapirisering. Hvis du ikke får svar, jobb for å oppnå regress.
8. Har banken juridisk rett til å kreve tilbake pengene banken hevder at jeg skylder? Dersom svaret er ja, hvor henter banken denne autoriteten fra dersom lånet har blitt gjenstand for verdipapirisering?
Banken har kun et motargument til dette: Det er en kontrakt mellom deg og banken. Men hvis lånet er verdipapirisert, er kontrakten solgt! Den er borte. Banken har ikke lenger noen kontrakt, og har heller ikke rett til denne kontrakten. Hva er det som gjør at bankene ikke forstår dette (les:vil ikke forstå)? Hvis en bank henspiller til eller later som om de har rett til å kreve pengene tilbake, da begår de svindel.
Det spiller da liten rolle hvordan kontrakten mellom deg og banken er formulert. Faktum er at den har blitt solgt og banken har mistet alle rettigheter til den. Etter vår mening, kan ikke banken lovlig, etisk eller moralsk kreve tilbake gjelden fra deg fordi de allerede har blitt betalt.
9. Har banklånet mitt blitt oppgjort via Special Purpose Vehicles (SPV),f orsikring, eller via andre parter?
Dette vil sjokkere deg. Når lån blir verdipapirisert så blir ditt og flere andres lån solgt pakkevis til en tredjepart. Hvis du misligholder lånet ditt (ikke betaler avdrag), så vil denne tredjeparten, kalt SPV (Special Purpose Vehicle) allikevel få sine penger, da lånene er forsikret. De får utbetalt penger hvis du misligholder lånet ditt.
Dette må understrekes: Hvis du blir syk eller mister jobben din og ikke kan betale dine månedlige låneavdrag så vil denne hemmelige tredjeparten allikevel få full utbetaling av lånesummen din. De er beskyttet mot mislighold. Så hvor er din beskyttelse oppi alt dette? Den finnes ikke. For å gi deg beskyttelse så er de nemlig nødt til å informere deg om dette spillet, og når du vet det, så er spillet deres over. Derfor kan de ikke tilby deg beskyttelse.
Og en annen ting hvis SPVen er forsikret og får full utbetaling for ditt mislighold, og banken fikk betalt straks lånet var verdipapirisert, hvordan og hvorfor er de da i stand til å tvangsselge dine eiendeler? Og hvem mottar pengene fra tvangssalget? Det er dette vi jobber for å avsløre.
10. Angående sikkerheten gitt av meg til banken, har denne blitt solgt videre som kausjon til en annen part?
Dette er den siste spikeren i kista. Sagt enkelt, vi vil at banken skal innrømme at de ikke lenger har sikkerhet i lånet ditt. Har de ikke det, kan de heller ikke tvangsselge dine eiendeler. Bankene vil aldri innrømme dette, da dette vil bety at milliarder av kroner og øvrig valuta i inn og utland har byttet hender via ulovlige tvangssalg de siste par tiårene. Dette ville ført til et skred av søksmål.
