“Når det gjelder kunstig intelligens (AI), så er vi mennesker som små barn som leker med en bombe. Vi vet ikke når bomben vil eksplodere, men hvis vi holder den inntil øret, kan vi høre en svak tikkende lyd. Det mest fornuftige for et barn med en udetonert bombe mellom hendene vil være å legge den fra seg forsiktig, gå raskt ut av rommet der bomben er og tilkalle en voksen. Men i dette tilfellet snakker vi ikke om bare et barn men mange, hver med tilgang til en uavhengig utløsermekanisme. Sjansene for at de alle er så fornuftige å legger fra seg den livsfarlige innretningen er så og si ikke eksisterende. Noen av de små idiotene vil garantert trykke på utløserknappen for å se hva som skjer.”
“Fullt ut autonome våpen, som er i stand til å velge ut mål og angripe dem uten menneskelig inngripen eller oppsyn, eksisterer ennå ikke. Dette er likevel et scenario vi bør ta på alvor. Militærteknologien preges av en stadig økende grad av automatisering. Man regner med at fullt ut autonome våpen vil kunne være i bruk i kort tid etter 2030.
Den teknologiske utviklingen er uansett ofte raskere enn vår evne til å reflektere grundig over utfordringene som skapes. Dette gjelder for eksempel bioteknologi, der muligheten for kloning og bruk av surrogatmødre nå reiser vanskelige etiske og juridiske problemstillinger. Men det gjelder i høyeste grad også militærteknologi.
I følge en rapport fra Royal Society er en tredjedel av all forskning på verdensbasis viet til militærteknologisk utvikling. En enorm mengde ressurser brukes til å utvikle nye og mer effektive måter å ta liv på. I dette perspektivet er fremveksten av autonome våpensystemer bare en av mange nye våpenkategorier. Det er likevel ikke vanskelig å se hvordan autonome våpensystemer kan oppleves som spesielt urovekkende og problematisk.
Noe av ubehaget ved autonome våpen er knyttet til frykten for at mennesker mister kontroll over sine egne maskiner, spesielt hvis – eller når – maskiner får evnen til å reprogrammere og forbedre seg selv. Denne problemstillingen, som er velkjent fra science fiction, er etter hvert blitt noe forskere tar på alvor. I desember 2015 annonserte Cambridge University at de ville opprette et nytt senter som skal forske på <<kunstig intelligens og menneskenes framtid.>> Denne problemstillingen ligger imidlertid et stykke inn i fremtiden og er ikke begrenset til våpensystemer.
Andre problemstillinger mer nærliggende, og noen av disse har allerede dukket opp i den omfattende og opphetede debatten om bruk av militære droner. Hverken droner eller autonome våpen utsetter egne soldater for fare. Begge våpentyper innebærer derfor en utfordring til tradisjonelle måter å tenke på krig og soldaters rolle i krigen.
Det er ikke åpenbart hvilken rolle tradisjonelle krigerdyder, som for eksempel mot, vil spille hvis mye av krigføringen vil skje ved hjelp av autonome våpen. Ambisjonen om å minimere risiko for egne soldater er imidlertid ikke ny. Den militærteknologiske utviklingen – fra spydet til langdistanseraketter – har alltid vært drevet frem av ønsket om å minimere risiko for egne soldater.
Også kritikken av at nye våpen truer måten kriger bør utkjempes på, har gamle aner. Bruk av buer og armbrøst var i sin tid betraktet som umoralsk og uridderlig og ble fordømt av det andre Laterankonsil i 1139, Miguel de Cervantes mente at artilleri var en djevelsk oppfinnelse, som tillot en feiging å ta livet av den tapreste kriger. Men krigføring uten risiko for egne soldaters liv kan også medføre mer alvorlige problemer. Flere har uttrykt en bekymring for at terskelen for å gå til krig senkes fordi egne soldater ikke utsettes for fare.”
Eye in the Sky Official Trailer #1 (2016) Aaron Paul, Helen Mirren Thriller Movie HD
Dette kan også forstås som et demokratisk problem: Når man ikke lenger opplever egne tap, og når egne soldater ikke lenger kommer hjem for å fortelle hvordan krigen utspiller seg, kan dette bidra til en større avstand til krigens virkelighet og svekke den offentlige debatten. Det oppstår en fare for at krigføringen blir en teknologisk affære, løsrevet fra det samfunnet som sender autonome våpen til krigssoner.
Michael Ignatieffs spørsmål fra 2000 er aktuelt i dag og vil bli stadig mer aktuelt i framtiden. <<If war becomes unreal to the citizens of modern democracies, will they care enough to control and restrain the violence in its name ?>> (Ignatieff 2000). Vi kan skille mellom forskjellige typer problemer knyttet til autonome våpen. Noen av disse er juridiske: I hvilken grad vil bruk av autonome våpen være i strid med krigens folkerett ? Andre er sikkerhetspolitiske: Hvilke konsekvenser vil autonome våpen ha for stabiliteten og konfliktnivået stater imellom ?
Autonome våpen reiser også viktige etiske problemstillinger. Det er ikke åpenbart for alle at det gir mening å snakke om etikk i forbindelse med krigføring. Pasifister mener at krig alltid er galt. Politiske realister hevder gjerne at moralske regler hverken kan eller skal appliseres på krig: Staters egeninteresse er, og bør være, det som regulerer krigføring. For mange er det imidlertid åpenbart at krig i visse tilfeller kan rettferdiggjøres fra et etisk perspektiv, så lenge visse kriterier oppfylles Dette etiske rammeverket for regulering kalles rettferdig krig-tradisjonen.
Vi kan grovt sett skille mellom to typer etiske problemstillinger forbundet med autonome våpen: Noen problemer hviler på empiriske forutsetninger, som for eksempel faren for at våpensystemene misbrukes eller skepsis til at de vil få den teknologiske kapasiteten til å skille mellom sivile og stridende. Andre problemer er av en mer prinsipiell art: Er det i seg selv galt at autonome maskiner tar <<beslutninger>> om liv og død ? Hvem skal holdes ansvarlig når autonome våpen gjør feil ?
Flere har argumentert for at det kan oppstå et ansvarsgap når disse våpnene tar livet av uskyldige. Har de etterlatte krav på at noen holdes ansvarlig i slike situasjoner ? Og hvem bør i så fall stilles til ansvar – politikere, produsenter, eller offiseren som leder angrepet ? Mange vil også mene at det er noe spesielt problematisk problematisk med autonome våpensystemer som selv har evnen til å velge ut mål og angripe dem.
Det kan virke som om bruk av autonome våpen innebærer at beslutningen om å ta liv overlates til maskiner. Det er imidlertid ikke åpenbart at dette er tilfelle. I den grad det er meningsfullt å snakke om at maskiner tar beslutninger, vil disse bestemmes av en algoritme som mennesker har konstruert. Reglene de følger vil være bestemt av mennesker, og beslutningen om ta disse våpnene i bruk vil være tatt av mennesker. (Men hva hvis maskinene utvikler sin egen intelligens og sin egen agenda og overkjører både algoritmer og menneskenes programmerte kommandoer ?)
Terminator 3 Skynet takes over
I dette perspektivet er det naturlig å betrakte selv fullt ut autonome våpen som verktøy – midler som stater og andre grupperinger kan ta i bruk for å oppnå sine militære mål. Verktøyet kan være mer eller mindre egnet for å oppnå disse målene. Hvis målet er å vinne en krig ved hjelp av de juridiske og etiske reglene for krigføring, er det avgjørende at autonome våpen vil være i stand til å følge disse reglene.
Hvorvidt de vil ha denne teknologiske kapasiteten, er empiriske spørsmål. Det pågår nå en debatt om hvor sannsynlig det er at autonome våpen vil kunne skille mellom sivile og stridende, samt gjøre riktige avveininger mellom militære og sivile tap. Hvorvidt det kan være moralsk akseptabelt å benytte seg av disse våpnene, vil avhenge av om dette er teknologisk gjennomførbart. Som andre verktøy og våpen kan autonome våpensystemer også misbrukes.
28. juli 2015 publiserte Institute of Future Studies en appell om å forby autonome våpen. Appellen var underskrevet av en rekke ledende forskere på kunstig intelligens, blant annet Stephen Hawking, Elon Musk, Steven Wozniak og Noam Chomsky. Det var nettopp faren for misbruk som ble vektlagt.
Autonome våpen vil kunne benyttes av terrorister og despoter for umoralske formål. Det er også lett å forestille seg at autonome våpen vil benyttes selv om de ikke skulle ha evnen til å skille mellom de sivile og stridende, eller at de lett vil kunne omprogrammeres slik at de ikke lenger skiller mellom sivile og stridende.
Det er ikke bare fraværet av menneskelig nærhet til drapet som preger debatten, det er også muligheten (og frykten) for at maskinen skal tre inn i menneskets sted og selv vurdere når den blir til en drapsmaskin. Tittelen på denne boken, <<Når dronene våkner>>, henspiller på nettopp denne mangesidige utviklingen. For hvis dronen ikke bare blir et fjernstyrt fly, men våkner til et (kunstig) liv, hva gjør dette med vår oppfatning av krigføring, og med selve krigføringen ? Hvis dronen våkner til liv, representerer dette mer enn uhyre avansert teknologi og et fortrinn for menneskene – er det udyr med egen vilje som skapes av menneskehånd ? Representerer den teknologiske våpenutviklingen <<a giant step for mankind>> eller slipper den løs dronens <<mørke krefter>>?
Denne overgangen, fra stor grad av menneskelig kontroll og til mer autonom adferd, har skapt motvilje mot den teknologiske våpenutviklingen, og flere interesseorganisasjoner har tatt til orde for at autonome våpensystemer er en type teknologi som bør forbys. De som derimot omfavner den nye teknologiutviklingen, ser muligheter for mer presis og nøyaktig krigføring, og mener derfor at fremtidens autonome teknologi ikke bare er noe vi kan, men også bør ta i bruk.
Til grunn for problemstillingen om bruk av autonome droner ligger altså spørsmålet om hvorvidt vi er i ferd med å slippe løs en teknologi som vi på et eller annet tidspunkt vil miste kontrollen over, eller om det vil fjerne menneskelige feil og gjøre krigen mer human.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor tanken på autonome droner og våpensystemer av mange oppleves som så intuitivt urovekkende. Det knytter seg ikke minst til frykten for konsekvensene av å overgi kontrollen over liv og død til roboter, en problemstilling som er velkjent fra utallige science fiction-filmer. Og er det noe Hollywood har lært oss, skriver Daniel H. Wilson, så er det at robotene på et eller annet tidspunkt vil vende seg mot oss mennesker.
I Stanley Kubricks film 2001: En romodysse har datamaskinen HAL 9000 blitt programmert til å styre romskipet Discovery på et oppdrag til Jupiter. Når datamaskinen oppfatter at mannskapet om bord på romskipet er i ferd med å true oppdraget, beslutter HAL 9000 seg for å ta livet av alle menneskene om bord. Når temaet autonome droner og våpensystemer settes på dagsorden, er det nettopp slike assosiasjoner og forestillinger som melder seg.
De sterke populærkulturelle forestillingene som temaet berører, er også noe av bakgrunnen for at den faglige debatten om autonome droner og våpensystemer har vært preget av sterke motsetninger mellom de som ser med optimisme på fremtidens teknologiutvikling og de som frykter den.
Hvis man får til en AI med den balansen Mark Passio snakker om i de første 20 minuttene her https://www.youtube.com/watch?v=57UBuxnicOA , så kan dette bli riktig bra, får man ikke til det, så foretrekker jeg de menneskelige narsissistene og psykopatene vi har til å styre nå. “The implications of e-residency and digital governance are huge. As with any software, open-source code for digital governance could be copied perfectly at almost zero cost, lowering the barrier to entry for any group or movement seeking statehood. We may soon see the rise of competitive governing ecosystems, each testing new infrastructure and public e-services to compete with mainstream governments for taxpaying citizens. And what better to accelerate digital governance than AI?” https://singularityhub.com/2018/10/12/could-tech-make-government-as-we-know-it-irrelevant/?fbclid=IwAR1hBxmmXUGbQjNrl98erpTP_glGuxmigDL8SV-7IT_Teae97Mczp1MjFQI#sm.0001err5kt10pkfiuz27gyiup6lxp
Artificial Intelligence: it will kill us | Jay Tuck | TEDxHamburgSalon
Teknologiutviklingen i retning av mer autonome fly og våpensystemer, har som nevnt, vært gradvis. Det er derfor liten grunn til å tro at overgangen fra automatiserte og til autonome våpensystemer vil bestå i et klart definert vendepunkt. Mest sannsynlig vil det være vanskelig å vite med sikkerhet når et system, eller bestemte funksjoner i et system, går fra automatisert til autonomt.
Det er grunn til å tro at mye av den moralske avsky som mange i dag føler overfor autonome våpensystemer er noe som vil endres etterhvert som samfunnet som helhet tar i bruk stadig mer autonome teknologiske systemer. I en fremtid hvor autonome teknologiske systemer er noe vi omgir oss med i det daglige, vil kansje også forestillingen om autonome droner og våpensystemer oppfattes som langt mindre fremmed og skremmende.
“Vi vet lite om fremtiden – den er vanskelig å spå. Men vi ser hva som skjer rundt oss, både hvordan dronekrig har utviklet seg raskt de siste årene og hvor det er sannsynlig at teknologi trenden tar oss videre. Det foregår en enorm utvikling av autonom teknologi – for å dekke mange ulike samfunnsbehov. Om denne utviklingen fortsetter i retning av stadig mer autonome droner og våpensystemer, vet vi ikke. Så langt vi kan se, er det et teknologisk grunnlag der, som er i ferd med å utvikles videre av ulike forskningsmiljøer for å tilfredstille konsumentenes behov.
Statene er blant disse konsumentene. Så vil den sikkerhetspolitiske situasjon i fremtiden styre de store statenes behov for å utvikle autonomi-teknologi til militær-teknologi. Krigshistorien har vist at teknologiske nyvinninger utvikles raskt og i stort omfang – om behovet er til stedet. Og akkurat derfor er det et så stort behov for å diskutere den autonome teknologiens påvirkning på hvordan krig utføres, hvilke rettslige og etiske vurderinger vi bør gjøre oss, og, basert på dette, forstå hvordan vi mennesker blir påvirket. Den autonome teknologiens påvirkningskraft bør også derfor reflekteres i den politiske bevissthet.”
Ex Machina Official Trailer #1 (2015) – Domhnall Gleeson, Oscar Isaac Movie HD
Ghost in the Shell Official Trailer 1 (2017) – Scarlett Johansson Movie
Denne filmen er et særdeles godt argument mot transhumanisme. Upgrade (2018)
“Their report warned that malicious actors could not only hijack the implant itself, causing pain or otherwise making the body’s systems go haywire, but once the technology becomes advanced enough, they could hold a person’s memories for ransom – forcing the victim to pay up to access their own thoughts.
“Tobias Mahler underviser i fag der robot-regulering er på plakaten. I forrige uke var han i Finland og pratet om roboter. Denne uka deltok han på en konferanse i Bilbao, Spania, der han snakket om sikkerhetsutfordringer med roboter.
– Det er et pågående tema om en skal forby autonome våpen. Grunnen til at vi ikke er kommet så langt i diskusjonen, skyldes at statene som utvikler dem ikke ønsker en slik debatt, sier Mahler.
TENKENDE DRONER: Se for deg framtidsscenarioet der en terrorist har klart å hacke seg inn i de ferdig ladde drapsdronene til den amerikanske hæren. Så sendes drapsrobotene inn en stor folkemengde, programmert for å drepe.
Historisk kom først regler for hva som er lov og ikke i krig først etter at man har opplevd store katastrofer, som etter første og andre verdenskrig. Da ble deler av krigens folkerett til.
Last week, France gave the go-ahead for augmented soldiers, and some fear the super troopers could be the new norm in the recent future.
The French seek to improve “physical, cognitive, perceptive and psychological capacities,” and could allow for location tracking or connectivity with weapons systems and other soldiers. Among the ministry’s research were drugs to keep troops awake for long periods of time and combat stress, and even surgery to improve hearing.
The new species of augmented soldiers, dubbed “homo robocopus” could also have altered DNA to give them enhanced speed and strength as well as robotics.
Michael Clarke, visiting professor in war studies at Kings College London (KCL), told the Sun participating could be “using DNA as a farmer would in a herd of cattle.”
“We’ve reached the point now where we could potentially manipulate people’s DNA to breed into them extra strength, endurance and other things just as we do with animals,” Clarke said. “Just as we’ve done with standard cattle to give them more back, we can do that now very precisely with humans.”
Clarke added that the bio-race is being fueled internationally due to fears of China’s program.
“What they’re all thinking about is what might come up in 30 years’ time, given another 10 years development and experimentation,” Clarke told the paper. “The Chinese in 30 years’ time might have a cohort of people who are 20 years old who’ve got particular characteristics they might have tried to breed into them by manipulating DNA.”
Due to DNA manipulation, future soldiers could also be immune to disease and feelings.
A recent report by the International Society for Military Ethics in Europe obtained by the Sun, reveals a dystopic arena full of bionic men capable of fighting “all the time.”
“Enhanced soldiers would be reduced to bionic men, who run fast, do not need sleep, eat and drink very little, and can fight all the time,” the report states. “A new species is born: Homo robocopus.”
Sir Lawrence Freedman, Professor of war studies at KCL, told the Sun robotics are of more importance: “There are people going back into combat in ways they wouldn’t have been able to before because prosthetics have been improved. You can use Google glasses, there’s lots of things you can now do with a modern soldier that makes them much more effective than they were in the past. If you want people to act just according to orders going in to great danger, the other trend you can see that is pretty active at the moment is drones, autonomous vehicles and so on.”
While France claims it will abide by humanitarian law, French armed forces minister Florence Parly warned, “we have to be clear, not everyone has the same scruples as us and we have to prepare ourselves for such a future,” she said.
Here is some of the tech in progress to create “homo robocopus,” according to the Sun.
Brain microchips — France has been given the all-clear to develop microchips to enhance soldier brain power.
Bionic eyes — Being developed in Hong Kong, this gives users infrared and night vision.
Super hearing — The US’s Tactical Communication and Protective System are smart earbuds which boost soldiers’ hearing to be near superhuman.
Health implant — DARPA, the Pentagon’s research arm, is developing cyborg implants to monitor combat efficiency.
Enhanced limbs — A Devcom report revealed plans to equip US soldiers with enhanced limbs for increased strength.
Exoskeletonlegs — The US Army has tested an exoskeleton which can be attached to soldier’s legs and can increase their productivity by up to 27 times.
Synthetic blood — Respirocyte is a theoretical red blood cell that could help soldiers not get out of breath and stay underwater for hours.
“Pentagonismen bevarer nesten alle imperialismens kjennetegn, særlig de mest destruktive og opprørende, men den er en videreutvikling som står i samme forhold til imperialismen som dagens overutviklede kapitalisme står i til det 19. århundres kapitalisme. Kansje kan vi uttrykke det slik: Pentagonismens resultater likner imperialismen i art, men ikke i grad, på samme måte som den kanonen som ble brukt i den fransk-tyske krig i 1870 likner atombomben i Hiroshima forsåvidt som den drepte mennesker, men antall døde var ikke det samme.
Pentagonismen har imidlertid ikke det viktigste trekk ved imperialismen, nemlig den militære erobringen av koloniområdene og den derpå følgende økonomiske utsugingen. Pentagonismen utbytter ikke kolonier, den utbytter sitt eget folk. Dette er en absolutt ny foreteelse, like ny som den overutviklede kapitalismen som fødte pentagonismen.
For å kunne utbytte sitt eget folk gjennomfører pentagonismen en kolonisering av moderlandet. Men det lar seg ikke gjøre å kolonisere moderlandet med de samme militære midler som da kolonien skulle erobres. Man kan ikke føre krig mot sitt eget folk. Derfor blir moderlandets tropper sendt ut for å føre krig mot andre land. Fordi dette er det samme som ble gjort i imperialismens tidsalder – da man også sendte tropper til fremmede territorier – tro man at imperialismen fortsatt lever. Men det er ikke tilfelle. Det som er endret er formålet med bruk av våpenmakt.
Et pentagonistisk land sender ikke sine tropper ut for å erobre kolonier. Krigen har en annen hensikt. Krigen føres med sikte på å erobre maktposisjoner innenfor det pentagonistiske landet selv og ikke på annet hold. Det man søker er ikke et sted der man med fordel kan investere overskuddskapital, nei man søker tilgang til de enorme økonomiske ressurser som settes i bevegelse for krigsproduksjonens skyld. Man søker fortjenesten der våpnene produseres, ikke der de blir brukt, og disse fortjenester får man innenfor stormaktens eget område og ikke i de land som blir angrepet.
En leveringskontrakt på bombefly gir større og hurtigere avkastning enn erobringen av det rikeste gruveområde, og kontrakten og betalingen ordnes der det pentagonistiske maktsentret ligger. Armeene opererer langt borte fra det pentagonistiske landet, men flyene blir produsert der, og det er også der man tjener de eventyrlige summer som blir resultatet av kontrakten. Disse pengene kommer fra befolkningen i det pentagonistiske landet som samtidig er stormakt og derved setet for den pentagonistiske makten.
Folket i det pentagonistiske landet blir utbyttet som om det skulle være en koloni, for det er jo folket som via skattene betaler de bombeflyene som gjør produsentene rike. På denne måten omdanner den pentagonistiske stormakten sitt eget land til sin beste koloni. Det blir samtidig stormakt og koloni i en tidligere ukjent blanding, og man trenger faktisk et nytt begrep for å kunne forklare dette. Det er ikke lenger det klassiske imperiet man har for seg, ganske enkelt fordi man ikke lenger trenger kolonier for å skape gevinst. Den blir skapt på folkets egen bekostning. Det eksisterer ikke lenger en stormakt som utbytter, eller en koloni som blir utbyttet. Det vi nå har fått er en stormakt som utbytter sitt eget land.
Det som amerikanerne i dag forbruker i løpet av en måneds krig i Vietnam ville de ikke få tilbake på fem år om de hengav seg til f. eks. å ta billige råvarer fra Indo-Kina og samtidig selge tilbake dyre ferdigvarer. Det som et års krig koster, ville ikke kunne taes tilbake på et halvt århundre, selv om Sør- og Nord-Vietnam var dekket med et centimeter tykt lag av gull. Hvis Transvaals diamantgruver lå i Vietnam, ville de ikke med 50 års intensiv drift kunne gi hva USA i løpet av 1967 måtte gi ut på krigen i Vietnam.
Men av det staten betaler innenfor sine egne grenser for produksjon av våpen, fartøyer, fly, klær, sko, medisiner og øl til troppene i Vietnam, tar pentagonistene det som trengs for å holde i gang sine enorme industrianlegg og for å kunne betale verdens høyeste lønninger. Hvilket igjen via økt kjøpekraft hos lønnstagerne leder til en meget hurtig kapitaldannelse på basis av de nye fortjenestene. Opptrappingen av Vietnamkrigen begynte i mai 1965, og i 1966 hadde USA fått 164 flere millionærer enn i 1965, ifølge oppgaver fra skattemyndighetene.
Den kapitalen som så hurtig er blitt hopet opp blir hverken helt eller delvis brukt i Vietnam med tanke på framtidige avkastning. Det hadde vært tilfelle hvis det var tale om en typisk imperialistisk operasjon for å erobre og økonomisk utnytte Indo-Kina. Kapitalen det her er snakk om blir brukt i USA for å produsere mer krigsmateriell og flere forbruksvarer, de siste for å ta igjen en del av arbeidernes og funksjonærenes høye lønninger. Selv om det er gitt ut en rekke skrifter for å bevise at militærutgiftene har liten innflytelse på landets økonomi, har man glemt den viktige rollen disse utgiftene spiller for pentagonismens tilblivelse og makt.
Fra og med 1951 har militærbudsjettet i USA vært større enn det sivile i føderal sammenheng, hvilket rent politisk betyr at den militære makten ble større enn den sivile fordi den kom til å disponere over større midler. En følge av dette ble at den sivile makten – når det gjaldt stabilitet – stadig kom til å bli mer avhengig av de pentagonistiske utgiftene.
Ordet <<stabilitet>> har i forbindelse med regjeringen ikke den samme mening i USA som i mange andre land. I USA har en regjering stabilitet når folkets majoritet støtter den. Og Pentagons utgifter er kommet til å bli av grunnleggende betydning når det gjelder å vinne denne støtte. President Johnson erkjente dette i sin rapport til kongressen i januar 1967 da han sa at <<økningen av forsvarsutgiftene bidro til å skape en betydelig endring i opinionen. Opptrappingen i Vietnam overbeviste amerikanske forretningsmenn om at de ikke i den nærmeste framtid behøvde å frykte økonomiske tilbakeslag.>>
Fra og med annet kvartal 1965 til og med første kvartal 1966 økte forretningsverdens investeringer i nyanlegg og utstyr med 9 milliarder dollar. Forsvaret, investeringene og de nye sosiale velferdstiltakene bidrog til sammen til å påskynde økningen av de disponible fortjenestene. Dette medførte en markant økning av det private forbruket, som steg med 29 milliarder dollar i løpet av denne perioden. Alt i alt økte netto nasjonalproduktet med gjennomsnittlig 16 milliarder dollar pr. kvartal. Det totale produksjonsvolum økte enormt – 7,2 prosent – og økningen i industrisektoren ble så høy som 9,7 prosent.
Presidentens uttalelser er nok viktige fordi de så bestemt avkrefter alt som er sagt for å bagatellisere forsvarsutgiftenes betydning for den økonomiske veksten i USA, men deres politiske betydning ligger i den setning som vi allerede har sitert om at de amerikanske forretningsmennene takket være opptrappingen i Vietnam ikke behøvde frykte økonomisk tilbakeslag. Disse <<amerikanske forretningsmenn>> er det som manøvrerer den den pentagonistiske økonomien, og som deler fortjenesten av militærkontrakter mellom seg. Det er industriledere, bankfolk, befraktere, forretningsmenn og andre som sammen med generalene og de pentagonistiske politikerne dirigerer USAs utenrikspolitikk.
Det er helt klart at den gamle imperialismen også ga fortjenester til våpenprodusentene. Men det var mindre fortjenester. De fortjenestene som kapitalistene og de imperialistiske regjeringene søkte, var ikke slike man kunne høste inn straks, som et resultat av salg av militærutstyr. De fortjenester man var ute etter via erobring av en koloni, var fortjenester på langsiktige investeringer.
Utgiftene som erobringen resulterte i – inklusive militærutrustning og mobilisering – var en slags anleggsomkostninger for å opprette et foretagende som skulle begynne å gi fortjeneste når erobringen var et faktum og utbyttingen organisert. Man må huske på at de samlede utgifter til en koloniarmè som ble sendt til det sentrale Afrika eller til Asia i det 19. århundre, ikke kan måle seg med hva en skvadron fly av typen B-52 koster. På den andre siden begynte man å investere for å utnytte det erobrede området straks man hadde betalt utgiftene i forbindelse med erobringen. Man bygde jernbaner, gruveanlegg og havner. Victor Raùl Haya de la Torre innså dette klart. Som kommentar til Lenins tese om imperialismen hevdet han at den russiske lederen hadde rett når det gjaldt kapitalistiske land, men at imperialismen i kolonilandene betydde første etappe i en kapitalistisk utvikling, ikke den siste. Dette fordi de kapitalistiske landene førte kapital-investeringer og en utbyttingsteknikk til disse landene, noe som ikke tidligere hadde vært kjent i kolonilandene.
Pentagonismen arbeider ikke med investering av kapital i koloniområder. Pentagonismen foretrekker militære metoder, som er identiske med, eller som ligner på imperialismen. Men hensikten er en annen. For Pentagonismen er det land som skal angripes, eller som allerede er angrepet, bare det stedet der materialet skal taes i mot for å ødelegges, det tekniske så vel som det menneskelige materialet. På dette stedet forbrukes de dyre krigsmaskinene, ammunisjonen, bombene, medisinene, klærne, sementen, bygningsmaterialene, veier og bruer, soldatenes mat, ja, til og med soldatene selv, eller i hvertfall en god del av dem. Det angrepne landet er sluttstasjonen for de varer som er produsert, solgt og betalt innenfor stormaktens eget territorium.
For dem som høster fortjenesten av denne produksjonen kunne det vært ett fett om disse materialene ble kastet i havet istedenfor å bli brukt i militære operasjoner. Men da ville man bryte den uendelige kjeden av produksjon, høye fortjenester, høye lønninger, økt salg, rekordmessig kapitalvekst og økt produksjon for å havne ved utgangspunktet. For man kunne ikke motivere produksjon av så dyrt materiale med så kort levetid, hvis ikke slikt materiale skulle nyttes i krig. På den andre siden er det bare en slik krigstilstand – som i det pentagonistiske landet aksepteres som en nødstilstand – som kan motivere så enorme utgifter.
Man må huske på at for å oppfylle en leveringskontrakt på B-52 bombefly – for å holde oss til det eksempelet – er det nødvendig å låne hundrevis av millioner dollar i en eller flere banker. Bare de industriledere som direkte eller indirekte er direktører i disse bankene kan gjøre det uten store vansker. Det vil si at de store kontraktene må gå til veletablerte foretagender som på forhånd disponerer over finansielle og industrielle ressurser.
I forretningsspråket kan man si at pentagonismen er menneskenes mest eventyrlige oppfinnelse, og den måtte med en naturlovs kraft bli født i et kapitalistisk land, i den overutviklede kapitalismens land, fordi det er der evnen til å skaffe seg fortjeneste settes høyest på den sosiale verdiskalaen. Pentagonismen byr på mange fordeler fremfor den foreldede og allerede ubrukelige imperialismen. Vi skal nevne to av disse fordelene;
En av økonomisk og en av moralsk karakter. Den første består i at den tilbyr den hurtigste og sikreste formen for kapitaløkning som kan tenkes i forretningsverden. Dette fordi hele fortjenesten – eller nesten hele – kommer i hendene på dem som handler med krigsmateriell før den militære utrustning er tatt i bruk. Derfor er det vel slik at kansje bare gullrushet i California kan fremvise like hurtige og gode fortjenester, men de var selvfølgelig relativt begrenset i sammenligning.
Den andre fordelen – den moralske – er at den redder det pentagonistiske landets ære trass i at landet er den angripende part. Til verden – og sitt eget folk, som skaffer penger til utstyret og er kilden til forretningsmennenes fortjenester og som samtidig stiller soldater til disposisjon, soldater som skal forbruke materialet og dø mens de gjør det – kan man nemlig si at man ikke går i krig for å erobre kolonier, dvs. at man ikke er ute i imperialistisk øyemed.
Det siste er sant, men det skjuler på den andre siden en viktig sannhet, nemlig den at en liten gruppe bankmenn, industriledere, forretningsmenn, generaler og politikere fører krig for å skaffe seg hurtige fortjenester, som leder til kapitaløkning og dermed til nye investeringer, som i sin tid igjen øker deres tjenester ytterligere.
Den lille del av sannhet som blir brukt for å skjule den vesentligste sannheten er igjen et propagandamiddel for å sikre at pentagonismen går framover. De unge soldatene i de militære styrkene overbevises lett om at deres land ikke er imperialistisk, at det ikke fører krig for å skaffe seg kolonier. Ikke bare det, man får dem til å tro at de går i døden for å hjelpe det angrepne landet, for å redde det fra en ulykke. Og dette er meget viktig. For å få menn til å gå i døden og få dem til å drepe, kreves det at man gir dem en moralsk begrunnelse som gjør deres samvittighet motstandsdyktig og gir dem en mulighet til å rettferdiggjøre seg i egne øyne.”
“USA står for 3/4 av utgiftene til Nato. De kontrollerer naturligvis organisasjonen fullstendig. Alle de andre landene har større eller mindre statistroller i systemet. Men dette har også en økonomisk pris som USA ikke lenger kan betale. På grunn av de store utgiftene til krigsmaskinen forfaller landet hjemme. Velferdsordninger svekkes, infrastrukturen forfaller osv.
Den viktigste styrende maktpolitiske kraften i USA i dag er det militærindustrielle komplekset ? krigsindustrien. Deres interesse er opprustning og krig. Men deres interesser kommer i økende grad i konflikt med de almene samfunnsinteressene i USA. Det er en utvikling som ikke kan fortsette for den truer samholdet innad i landet og dermed landets eksistens.
Blir motsetningene sterke nok får en borgerkrigslignende tilstander. Og landet flyter over av tunge våpen fordelt til store folkegrupper ? et resultat av våpenindustriens effektive lobbyvirksomhet og USAs særegne historie. Dette er bakgrunnen for Trumps krav til vasallene (undersåttene) sine innad i Nato.
USA bruker naturligvis NATO som sitt instrument for militært å holde på den globale makten. USAs storselskaper har interesser i mange land på jorda, både når det gjelder naturressurser og investeringer i produksjonsanlegg og andre profitable tiltak. Når enkelte land ønsker å bruke overskuddet fra sine lands naturressurser for å styrke velferden til sine egne innbyggere, da oppfattes dette som en trussel mot USAs (storselskapers) interesser. I latin-amerika er dette spesielt tydelig. Det finnes nesten ikke et latin-amerikansk land hvor ikke USA har intervenert militært eller stått bak politisk kupp. Snakk om innblanding i andre land!
Og USAs nyere historie forteller om et land som tar seg til rette, først overfor sine urinnvånere, deretter over hele latin-amerika og i dag globalt. Etter at kapitalen er blitt global trengs et instrument til å forsvare kapitalens globale interesser. Dette er drivkraften bak det som kalles globalisering. Det er den globale kapitalens behov for beskyttelse og for nye markeder som skaper betingelsen for kriger ? og for instrumentet NATO.” Les videre her: https://www.derimot.no/rett-foran-vare-oyne-akkurat-na-nato-gar-i-opplosning-og-bra-er-det/
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de lett bli stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er. Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.” Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1454932401_nr_det_totalitre_skju.html
“Gåte: Hvorfor hører vi aldri en vestlig statsleder si det som Vestens befolkninger tenker, at USA er en livsfarlig bølle ? Det er jo ikke måte på hva man kan si om for eksempel Hamas. Et interessant svar fikk jeg for ett år siden. Jeg satt i uformelt møte med en tidligere leder for SV (diskresjon forbyr meg å nevne navn). Jeg spurte om en ny regjering kunne utfordre USA litt mer enn puddelen Jan Petersen. Den kommende utviklingsminister svarte: “Vi kan aldri si noe uvennelig om USA. Vi kan gjøre ting annerledes, som å ha soldatene i Sudan, så de er opptatt når USA ber om å få dem til Afghanistan. Men hvis et lite land ypper seg offentlig vil Washington umiddelbart ramme oss økonomisk og politisk for å statuere et eksempel, det vet vi alle”. – http://olehartattordet.blogg.no/1453638957_usa_verdens_strste_pr.html
Interessante argumenter fra Aksel Sandemose anno 1934 fra hans bok Dødens agenter.
“Det er i våpenfabrikkens interesse at den sivile befolkning blir skånet mest mulig og at krigen oppfattes som et oppgjør mellom de væpnede styrker. Det var derfor i sin tid relativt lett å innføre bestemmelser om hvilke krigsmetoder som var ulovlige.
Rustningsindustrien er ikke interessert i mord og ulykke. Den er interessert i profitt. Den ville ikke ta livet av en katt hvis det var overflødig. Alle bestemmelser om lovlige og ulovlige metoder i en krig er ganske enkelt noe tøv og blir aldri noe annet, fordi man alltid vil bruke de lønnsomste midler, og fordi det er idiotisk å snakke om humanitet i forbindelse med krig.
Hvis man sverger til krigens nytte og dens uungåelighet, finnes det ikke ett eneste fornuftig argument mot å bruke de mest effektive midler, derunder den absolutte utryddelse av hele befolkninger med gass, utslettelse av byer og nedskyting av alt levende som krysser soldatens vei. Men denne fornuftige konsekvens blir ikke dradd, og vi kan i stor utstrekning takke våpenfabrikantene for det.
De ønsker krigen lang, når den endelig er der, men kundene skal ikke utryddes, og det bør ikke brukes metoder som fremskynder avgjørelsen eller som setter rustningsindustriens kapital i fare. Det var slike betraktninger som allerede tidlig fylte denne bokens forfatter med dyp mistillit til den følelsesbetonte og uklare fredsbevegelse. Uten å ane det går disse menneskene et av rustningsindustriens ærender, nå kansje mer enn noen gang før, fordi rustningsindustrien har fått en farlig fiende innenfor murene, nemlig gassen.” Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1431433512_ja_til__bruke_gift_ga.html
Amerikaneren Scott Ritter var våpeninspektør for FN fra 1991 til 1998 og slo fast at påstandene om Iraks masseødeleggelsesvåpen var et falsum. Nå har han gjennomgått president Donald Trumps påstander om at Syria skal ha brukt saringass mot sivile i Khan Sheikhun 4. april 2017, og konkluderer med at de også bygger på en løgn. Scott Ritter, som altså har jobbet i en årrekke med å undersøke våpen, og spesielt masseødeleggelsesvåpen, går metodisk til verks for å analysere det materialet som er lagt fram om «gassangrepet». Enhver seriøs etterforskning av en forbrytelse forutsetter strenge prosedyrer for innhenting av prøver. I dette tilfellet er ingen av reglene for innhenting, behandling og analyse av prøvene fulgt, og følgelig finnes det i juridisk forstand ingen prøver. https://steigan.no/2017/07/04/tidligere-vapeninspektor-for-fn-trumps-sarinpastander-bygger-pa-logn/
“Etter at flere områder i Syria er befridd for terrorister kommer det enda tydligere for en dag hvor mye vestlige skattebetalere har betalt for krigen mot Syria. Våpen for titalls millioner dollar er funnet i leirene til terroristene.
Istedetfor å ta seg av sin hjemlige infrastruktur som smuldrer opp dag for dag, sitt dårlige skolevesen eller helsevesen, har USA pøst våpen inn i Syria for å gi ulike terrorgrupper mulighet til å ødelegge landet så godt de har klart.
Sammen med våpnene er det også funnet store mengder narkotika, deriblant Captagon, som er et amfetaminderivat som terrorister bruker til å holde motet oppe.
Her er noen bilder av funnene. Vestlige skattebetalere bør spørre sine politikere om hvorfor de skal betale for dette.”
“For enhver som følger litt med er det åpenbart at kapitalismen har enorme problemer med å komme seg etter krisa som startet i 2008. Sju år etter krakket er det ingen virkelig oppgang å spore, titalls av millioner folk i de rike landa er arbeidsløse og industrien stagnerer. Etter annen verdenskrig derimot var det høy vekst og rask utvikling. Det har vært hvisket lenge, men nå blir stemmene høyere og dristigere: ? Amerikansk kapitalisme trenger en ny krig ? en stor en.
Det var president Dwight D. Eisenhower som lanserte begrepet «det militær-industrielle kompleks» i sin avskjedstale som president i 1961:
Fra tidlig på femtitallet har det militær-industrielle komplekset vært bærebjelken framfor noen i amerikansk økonomi. Man har til og med snakket om en «militær keynsianisme», der regjeringas rustningsbudsjetter skulle fungere som en permanent motor for den private industrien, og på den måten sikre fortjeneste, jobber og sosial stabilitet.” https://steigan.no/2014/06/vi-trenger-en-ny-krig/
Banks financing the governments of warring sides are even more heavily involved than the war materials industries. They fund the entire game by lending money to the governments, further sinking nations in debt, while they use this money to kill each other off. Federal spending surges as the military is mobilized. Outlays for troops, weapons and munitions increases as conflicts escalate. Thee fraudulent and never-ending war in Iraq has already cost over 3 trillion dollars and counting ? a steady flow of income for all those who are employed and benefitting from war. While the average person wants to be left alone to live his or her life in peace on either side of an orchestrated conflict, government, corporations and institutions drag us into conflict time and again. The world has become a place where corporate interests, backed by corrupt governments, all funded by evil banks, violate human rights, freedom and dignity beyond measure. This poses an existential threat to the survival of our species that will not abate as long as the military industrial complex maintains its grip on our society and our culture. http://www.wakingtimes.com/2015/08/07/the-business-of-war-is-the-cause-of-war/
?We must respond to the rise of ISIS terrorism, Russian aggression on NATO?s doorstep, provocative moves by Iran and North Korea, and an increasingly powerful China,? the Aerospace Industry Association recently declared. Issuing warnings through its own mouthpieces, though, is not enough to shape public opinion. The industry also sponsors ?think tanks? that obligingly issue alarming reports warning of increasing peril everywhere. Many are run by former diplomats or military commanders. Their scary warnings, which seem realistic given the warners? personal prestige and the innocent-sounding names of their think tanks, are aimed at persuading Americans and foreign governments to spend more billions of dollars on weaponry. The ludicrously misnamed United States Institute for Peace, for example, is run by Stephen Hadley, a former national security adviser who also earns hundreds of thousands of dollars each year for his service on the board of Raytheon, a leading arms maker. The US Committee on NATO was founded by a former Lockheed executive and pushed successfully to expand the NATO alliance onto Russia?s doorstep. That sharply increased tension in Europe, which produces a handsome profit for the arms industry. Another influential think tank, the Atlantic Council, is funded by Raytheon and Lockheed. It faithfully produces articles with headlines like ?Why Peace is Impossible With Putin,? and urges the United States and European countries to ?commit to greater defense spending? and confront ?a revanchist Russia.? Critics of wasteful military spending have bitterly denounced the trillion-dollar project to produce a new fighter jet, the F-35, arguing that it is already obsolete in the age of drone warfare. Nonsense, replied the director of the Lexington Institute. In a recent article he called the F-35 ?a revolutionary platform? with ?capabilities that far exceed any current Western fighter.? Left unspoken was the fact that the Lexington Institute is another front for the arms industry, supported by contributions from Lockheed ? the manufacturer of the F-35 ? and from Boeing, Northrop Grumman, and other ?defense? contractors. Washington think tanks are only part of the matrix that promotes the American weapons industry. The roughly 50 companies that make up the industry shower members of Congress with millions of dollars in campaign contributions. They also parcel out contracts across the country, in order to employ people in as many congressional districts as possible. https://www.bostonglobe.com/opinion/2016/09/14/frustrating-war-lobby/QfNg1ugyyEL4dMmkedzzDO/story.html
When we get into the millions, we lose it. It becomes a fog of nonsense. Visualizing it feels like trying to hug a memory. We may know what $1 million can buy (and we may want that thing), but you probably don?t know how tall a stack of a million $1 bills is. You probably don?t know how long it takes a minimum-wage employee to make $1 million.
That?s why trying to understand?truly understand?that the Pentagon spent 21 trillion unaccounted-for dollars between 1998 and 2015 washes over us like your mother telling you that your third cousin you met twice is getting divorced. It seems vaguely upsetting, but you forget about it 15 seconds later because ? what else is there to do? https://www.truthdig.com/articles/the-pentagon-cant-account-for-21-trillion/
Keep in mind that such figures, however eye-popping, are only the dollar costs of our wars. They don?t, for instance, include the psychic costs to the Americans mangled in one way or another in those never-ending conflicts. They don?t include the costs to this country?s infrastructure, which has been crumbling while taxpayer dollars flow copiously and in a remarkably?in these years, almost uniquely?bipartisan fashion into what?s still laughably called ?national security.? That?s not, of course, what would make most of us more secure, but what would make them?the denizens of the national-security state?ever more secure in Washington and elsewhere. We?re talking about the Pentagon, the Department of Homeland Security, the US nuclear complex, and the rest of that state-within-a-state, including its many intelligence agencies and the warrior corporations that have, by now, been fused into that vast and vastly profitable interlocking structure. https://www.thenation.com/article/americas-war-on-terror-has-cost-taxpayers-5-6-trillion/
Dr. Wolf Christoph Dieter describes how a senior government administrator strategized and brought to life a Pax Americana near the end of WWII that would serve to control the U.S. government beginning with the death of President Roosevelt. Learn why President Kennedy was assassinated and just how dangerous it is for a sitting President of the United States to suggest decreasing the military budget. Dr. Dieter establishes how the United States has become an oligarchy, not a democracy, and how the oligarchs, the finance-capital group, and the military-industrial complex are locked in a grim battle for control of the future of the United States. Ten of the last twelve presidents have military roots because the people trust their military leaders, not professional politicians. The Pax Americana has become a self sustaining phenomenon inexorably and invisibly guiding the nation toward its destiny. The United States will wage war on a global stage, like it or not, if the United States is to survive as a nation. We may regret it and we may lament it, but war is the spirit of the age. War will not be legislated out of existence or go away. The Pax Americana that has been created will be the salvation of the nation, and history will follow the pattern set by Rome: peace at home, war elsewhere. https://www.amazon.com/Other-Men-Will-Come-Military-Industrial-ebook/dp/B014TB6MKM/ref=tmm_kin_swatch_0?_encoding=UTF8&qid=&sr=
When President Dwight D. Eisenhower prepared to leave the White House in 1961, he did so with an ominous message for the American people about the “disastrous rise” of the military-industrial complex. Fifty years later, the complex has morphed into a virtually unstoppable war machine, one that dictates U.S. economic and foreign policy in a direct and substantial way. Based on his experiences as an award-winning Washington-based reporter covering national security, James McCartney presents a compelling history, from the Cold War to present day that shows that the problem is far worse and far more wide-reaching than anything Eisenhower could have imagined. Big Military has become “too big to fail” and has grown to envelope the nation’s political, cultural and intellectual institutions. These centers of power and influence, including the now-complicit White House and Congress, have a vested interest in preparing and waging unnecessary wars. The authors persuasively argue that not one foreign intervention in the past 50 years has made us or the world safer.With additions by Molly Sinclair McCartney, a fellow journalist with 30 years of experience, “America’s War Machine” provides the context for today’s national security state and explains what can be done about it. https://www.adlibris.com/no/bok/americas-war-machine-9781250069771
“Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette? Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere.
Ammoniumnitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet. I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland.
Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handelsflåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.” https://www.adlibris.com/no/bok/i-britenes-klor-9788203295997
“Det virker nesten som om det knugende herredømmet som stat og kirke tidligere hadde over individet i dag er avløst av tyranniet, innbakt i et økonomisk system som likefram betinger en egoistisk tenke og handlemåte.
Vårt liv har blitt til en tredemølle, der vi i konkurranse med andre presenterer resultatet av vårt arbeid med jeg`et. Hensikten og målet med denne <<forestillingen>> er å bli <<bedre> enn konkurrenten – oppnå mer anerkjennelse, mer suksess, mer velstand enn den/de man konkurrerer mot.
Vi tror at alt dette er uttrykk for vår frie vilje og grad av selvrealisering, men i virkeligheten er vi ikke annet enn perfekt fungerende marionetter i et samfunn som styrker oss i denne troen, og som samtidig sørger for at vi ikke forlater den oppsatte ruten.
Livet er en evig konkurranse. Når naboen din skaffer seg en litt flottere bil enn din, så må du straks skaffe deg en som er enda litt flottere – dette går igjen fra generasjon til generasjon. Man må jo hevde seg så godt man kan, selv om man egentlig ikke har råd til det. Enden på visa blir at mange vil være med på galoppen, men har ikke midler til det. Derfor låner de penger for å kunne henge med. Hvis jeg skaffer meg det og det, blir jeg akseptert. Enhver vil gjerne være bedre enn andre. Dermed raser et helt samfunnssjikt rett i avgrunnen på grunn av denne evige konkurranse mentaliteten.
Idèen om individualisme i det 9. århundre var forbundet med forestillingen om at mennesket har mot til å handle fritt i pakt med sin samvittighet og sette seg opp mot den herskende mening. Men i dag begrenser individuell tenking og handling seg stort sett til å gjøre det som er best for en selv, om nødvendig på andres bekostning.
Tålmodighet, resignasjon og innlevelsesevne er fremmedord for mennesker som bare lever etter behovsprinsippet. Utsagnet <<jeg vil ha alt, og det straks>> er typisk for dem. Verden omkring dem består kun av fristelser. I en verden som utelukkende er basert på konsum og prestasjon, blir menneskene nesten automatisk forvandlet til til selvsentrerte roboter. Verden er bare til for å tilfredstille vår appetitt.
Vi må være villige til å innrømme at det er vår selvopptatthet som har gjort dette samfunnet til et utrivelig oppholdssted.
Selvsagt ønsker vi en bedre verden med bedre mennesker. Men vi vil ikke innse at livet vi streber etter, avhenger av vår karakter – hva slags mennesker vi egentlig er. Men vår karakter er i hovedsak preget av egoisme, som i følge Erich Fromm ikke bare er et spørsmål om adferd. Egoisme innebærer at jeg ønsker å ha alt for meg selv – at det ikke er deling av godene, men det å besitte noe som gir meg glede. Derfor må jeg nødvendigvis bli stadig mer materialistisk, for når besittelsen blir et mål i seg selv, er jeg mer jo mer jeg har.
Faren for selvbedrag synes ikke å være like prekær for depressive personer som for andre. De legger merke til det som andre bevisst skyver unna, og de kjenner sine grenser og muligheter. De finner ingen trøst i falsk smiger eller beroligende selvros. Depressive mennesker fungerer som en slags seismograf for samfunnet vårt – de viser at noe grunnleggende er galt. <<Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme>> , sa Henrik Ibsen i sin tid.
Mennesker som bare er opptatt av seg selv, mister sin <<historiske tidsfølelse>, skriver Christopher Lasch. De interesserer seg verken for sine forfedre eller sine etterkommere. De synes å leve etter slagordet: <<Etter oss kommer syndefloden.>> Denne manglende interessen for <<de store linjer>> fører til en likegyldig holdning overfor politikk, og dette er det aller farligste trekket ved den moderne selvopptattheten.
Etter for lengst å ha resignert i forhold til å gjøre noe positivt med samfunnsutviklingen, konsentrerer de fleste seg om det som fortsatt lar seg kontrollere og forbedre – ens egen personlighet. Når masse demonstrasjoner mot krig, privatisering av vann og dårligere arbeidsforhold ikke fører til noe, forsøker man å bekjempe personlig maktesløshet og tapet over kontroll ved å engasjere seg i sitt eget ve og vel.
Allerede i 40 årene skrev Erich Fromm: <<Man er rede til å akseptere enhver ideologi og enhver leder, bare han kan tilby oss en politisk struktur og symboler, som synes å kunne gi enkeltindividet en mening med livet å bringe orden inn i tilværelsen. Fortvilelsen til den robotaktige konformist er en fryktelig grobunn for fascismens politiske idealer.>>
I et samfunn der økonomien er alle tings målestokk, trenger man mennesker som fungerer i forhold til denne økonomien. I følge den amerikanske psykologen Philip Cushman er den vestlige økonomien avhengig av kontinuerlig produksjon og kontinuerlig konsum av uvesentlige produkter og erfaringer som raskt foreldes. Derfor trenger man mennesker som er villige til å spille med i dette spillet: mennesker med et nytt jeg, som oppfyller økonomiens behov.
For Cushman er dette moderne jeg èt et <<tomt jeg>>, som stadig er ute etter å fylle denne tomheten med konsumgoder, kalorier, erfaringer, kjærlighets partnere og medfølende terapeuter for derved å bekjempe den økende fremmedgjøringen. Dette <<tomme jeg èt>> opplever en smertelig mangel på felleskap, tradisjon og gjensidig erfaring og gjør seg selv ansvarlig for denne mangelen.
For ikke å oppleve denne mangelen konstant, utvikler mennesker med et tomt jeg en <<kronisk, udifferensiert emosjonell hunger>> og forsøker ubevisst å stille denne hungeren gjennom konsum. Følelsen av tomhet og meningsløshet holder ifølge Cushman de økonomiske hjulene i samfunnsmaskineriet i gang. Mennesket kjøper ingen produkter når de ikke føler noe behov for det. Men mennesker med et tomt jeg føler alltid et behov.
Mennesker som lider økonomisk nød og som er hard prøvet av skjebnen, har ikke noe overskudd til å gruble over sine behov og hvordan man best skal tilfredstille dem. De har andre sorger som binder deres energi.
Reklamen har inntatt det tomrommet som tapet av tradisjoner og verdier har etterlatt. Reklamen tilbyr de rådene og anvisningene som tidligere generasjoner fikk via sin kulturelle bakgrunn, og den tilbyr samtidig helbredelse fra det <<tomme jeg`et>>: Hvis bare du kjøper de riktige produktene, hvis du kler deg og oppfører deg slik som personene i reklamen, kan også du oppnå et lykkelig liv, lyder budskapet.
Men det livet som reklamen viser oss, er i virkeligheten bare en form for livsstil, ifølge Philip Cushman: <<Det er en kopi av tradisjonelle kulturer, til hjelp for et samfunn som har mistet sin egen kultur. I den forstand blir livsstil anvendt som pseudokultur – en pseudokultur som lover illusorisk helbredelse umiddelbart, en transformasjon>>.
Det <<tomme jeg`et>> erfarer via reklamen hvordan livet kan gjøres mer levelig, hvordan man på beste og letteste måte kan tilfredstille sine behov. << Nytelse uten samvittighetskvaler>> – slik det uttrykkes i et slagord innen reklamen – blir kjernepunktet i tilværelsen. Slagordet lyder slik: <<Jeg vil ha>>, og det så fort som mulig!
Men dette ønsket oppfylles ikke lenger av de lovpriste produktene alene. Tendensen i dag er en type reklame som lar produktet det egentlig dreier seg om, komme helt i bakgrunnen og snarere konsentrerer seg om begrepet livsstil. Man reklamerer for en livsstil, hvis mening utelukkende består i å tilfredstille overfladiske behov og leve ut sine følelser.
Reklamens modeller sier oss ikke bare hvilke produkter som er absolutt nødvendige for det <<gode livet>>, de fungerer i økende grad også som forbilder for vår adferd. <<Vet far om at du har fått så elendig karakter i matte ?>> spør den yngre broren sin eldre bror med et triumferende smil. Og med dette lille pressmiddelet oppnår han sitt mål: den siste resten av cornflakes fra frokostbordet, som han har så lyst på og som han vil ha straks!
Budskapet i denne reklamesnutten treffer selve nerven i vår tid: Alle midler er tillatt, så lenge vi oppnår våre mål. Moral ? Hva er det ? For vårt tomme jeg er verdier som moral og etikk, samt begreper som å ta hensyn til de andre eller gi avkall på noe, ikke lenger noe forbilde.
Uten motforestillinger får vi gjennom reklamen formidlet den <<verdi>> som sørger for stabiliteten i vårt samfunnssystem: Det lønner seg å være bedre enn andre! Ingenting vasker hvitere, ingenting gjør familien, barnet kvinnen, eller katten lykkeligere enn produktet xy. Bare når vi sammenlikner oss med andre, konkurrerer med dem, har vi muligheten til å bli <<nr. 1>> – med andre ord: bedre, mer populære, vakrere og klokere enn andre.
Psykoanalytikeren Karen Horney sier det slik: <<Konkurranse er nesten blitt vår statsreligion, for den er åpenbart ikke bare uunværlig i forhold til økonomisk vekst, men den sørger også for at det moderne menneskets jeg forblir tomt og derved forutsigbart. Konkurransementaliteten dominerer ikke bare våre yrkesmessige relasjoner, men gjennomsyrer også våre sosiale relasjoner, våre vennskapsforhold, våre erotiske relasjoner og våre familieforhold. Dermed bærer den kimen i seg til destruktiv rivalitet, nedvurdering av andre, mistenksomhet, misunnelse og sjalusi i enhver menneskelig sammenheng.>>
Andres suksess er vår fiasko, og omvendt profiterer vi når de mislykkes. Innfølingsevne og medlidenhet må nødvendigvis komme i annen rekke.
Selv om vi har konstatert at selvopptattheten er blitt den dominerende holdningen i samfunnet vårt, føler likevel et økende antall mennesker et visst ubehag ved dette faktum. Til tross for alle anstrengelser, fornemmer de en indre tomhet og utilfredshet. De registrerer hvor umenneskelig og kaldt samfunnet er blitt og lider under fremmedgjøringen i forhold til andre mennesker.
Likevel synes mange det er vanskelig å endre på situasjonen. De fleste resignerer istedenfor å gjøre noe konstruktivt. Deres innstilling, som går ut på at man som enkeltperson ikke klarer å endre noe er forståelig i forhold til den nøden og elendigheten som hersker på vår klode. Ingen kan til stadighet gå rundt å føle intens medlidenhet med alle krigsrammede, nødsofre, stoffmisbrukere og uteligger. Tvert imot: Den stadige fokuseringen på dårlige fæle nyheter i massemedia tvinger folk til å kople ut emosjonelt.
<<Medlidenhet og frykt har det til felles at jo mer fortrolige vi er med de faktorene som vekker disse følelsene, desto mindre plager de oss. Når slike skrekkscener blir en vane, blir inntrykket de gjør etterhvert svekket.>> Disse ordene, som den engelske moralisten Bernard Mandeville ytret allerede i begynnelsen av det 18. århundre, er særlig aktuelle i dagens samfunn. I en tid da moderne kommunikasjonsmidler daglig bombarderer oss med katastrofemeldinger fra de fjerneste himmelstrøk, blir vår evne til å vise medfølelse stadig mindre og mindre. Emosjonell avstumpethet og likegyldighet, som vi alle kan merke fra tid til annen, er altså helt normale reaksjoner på emosjonell overbelastning.
For ikke å la seg nedtynges av avmaktsfølelse overfor all verdens urettferdighet, søker stadig flere mennesker etter å forandre og kontrollere sitt eget liv, i det minste. De har begynt å stille spørsmålstegn ved et liv som kun er basert på konkurranse og konsum.
Ubehaget over den økende velstanden, den vanvittige konkurransen og det hemningsløse konsumet vokser stadig. Ennå er dette ubehaget riktignok ikke mer enn en vag følelse, , som maksimalt ytrer seg i halvhjertede konsumvegrings forsøk eller en trendy livsstilendringer. Mange tror at de har oppnådd kontroll over livet sitt ved kun å spise sunn mat, løeve mest mulig miljøbevisst og trykke inn av-knappen på TV så ofte som mulig. Og de lider ikke så sjeldent av den illusjonen at de gjennom sin adferd er blitt bedre mennesker. De søker ofte fellesskap hos grupper av likesinnede.
De fleste forsøkene på å kvitte seg med ubehaget ved vår livsførsel, forfeiler imidlertid sitt mål. Konsuminnstillingen sitter for dypt i oss, og vi er altfor sterkt preget av den aggressive konkurransementaliteten til at reelle endringer skal kunne oppnås bare ved å endre livsstil. Det som vi egentlig ønsker oss – nærhet, fellesskap og medmenneskelig interesse – oppnår vi derimot ikke.
Når vi stiller oss spørsmålet om hvordan vi skal klare å overvinne, bør vi ikke lege for store planer. Globale krav, som for eksempel de som Erich Fromm gjør seg til talsmann for, lyder så vakkert, men har minimal verdi for hver enkelt av oss. Fromm krever en <<forvandling i menneskets hjerte>>, men anser dette som realistisk bare hvis drastiske økonomiske og sosiale endringer inntreffer, noe som vil gi mennesket det mot og den innbilningskraft som kreves for en slik forvandling.
Håpet om drastiske økonomiske og sosiale endringer er i dag mindre enn noensinne, snarere tvert imot: Etter de såkalte sosialistiske staters sammenbrudd, ser kapitalismen ut til å ha styrket sin posisjon som eneste riktige økonomiske modell og livsform.
For øyeblikket synes det ikke å være noe annet valg enn å søke etter potensielle endringer hos det enkelte individ. Om hvert enkelt individ var i stand til å erkjenne i hvor stor grad ens adferd skader en selv og andre, om man var villig til å stille seg kritisk til de allment aksepterte målsetningene og finne nye, egne mål – da kunne man øyne berettiget håp om endring.
Dette lyder umiddelbart som positiv tenkning, i henhold til mottoet: Menneskene er gode av naturen, hvis man bare lar dem få muligheten. Men dette var slett ikke hensikten, fordi positiv tenking hemmer kritisk tenking og bestyrker derfor staus quo. Det er snarere snakk om å utvikle et eksisterende behov for enhet og solidaritet med andre mennsker og bekjempe den nåværende, dominerende, egoistiske adferden. For det er et ubestridt faktum at begge disse tilbøyeligheten finnes i oss: tilbøyeligheten til å konkurrere med andre og vinne over dem, og ønsket om å føle trygghet i felleskap med andre.
Hvilke av disse to tendensene som blir dominerende, avhenger av hvilke normer og verdier som til enhver tid eksisterer i et samfunn. Et samfunn som favoriserer konkurranse, foretrekker egoistisk eiertrang, fordi solidaritet og og fellesånd ikke tjener dets målsetting. Vi lever i et slikt samfunn, og vi vet ennå ikke de fulle konsekvensene av at de fleste mennesker i de vestlige velferdsstatene har valgt egoismen – den hensynsløse utfoldelsen av deres eget jeg. Men det betyr ikke at dette valget må anses som ugjenkallelig.
I langt større grad enn vi er villige til å innrømme, framstår vi som marionetter i et skuespill, der helt andre mennesker er ansvarlige for regien. Akkurat som i arbeidslivet, som når en sjef prøver å legge arbeidsforholdene bedre til rette for å øke produktiviteten, blir vi også lurt på andre områder. Nå som før dreier det hele seg om profitt, og samfunnets målsetting forblir den samme: Vi skal fungere i arbeidslivet.
Lullet inn i samfunnets forestillinger om hvor enestående vi er, innbiller vi oss at vi er uavhengige individer. Vi merker overhodet ikke at vi i grunnen har svært liten kontroll over livene våre. Og vi merker heller ikke at vesentlige elementer ved et demokratisk samfunn sakte men sikkert blir ofret på jeg-kultens alter.
Solidaritet, fellesskapsånd, sosial samvittighet og sosialt engasjement mister sin betydning etterhvert som individualistisk og egoistisk adferd blir framstilt som stadig mer ettertraktet. Det som gangner et samfunn, basert på konkurranse og konsum, vil i det lange løp skade hvert enkelt medlem av dette samfunnet.
Usikre, utilfredse, ensomme mennesker – syke på kropp og sjel – innebærer ingen utfordring for de herskende i samfunnet, snarere tvert i mot: Med sine utilfredstilte behov får de hjulene i sving innen økonomien og bidrar til å stabilisere systemet. Hver især kjemper sin ensomme kamp og merker ikke at de andre spreller i garnet på samme måte som dem selv.
Hvilket kraft og energipotensial kunne vi ikke oppnå om vi omsider løftet blikket fra oss selv og fikk øye på våre medmennesker: Da kunne vi i felleskap gå løs på de virkelige problemene i samfunnet vårt.
Det vil være en helt utopisk målsetting å forvandle egoisme til altruisme – å omskape samfunnet til et idealsamfunn, hvor omtanken for andre er en sentral ide. Bortsett fra at uegennyttighet er en meget perfid og dermed ytterst subtil form for jeg-fiksering og derfor ikke særlig mye å strebe etter, er Ludwig Feuerbach åpenbart skeptisk til altfor idealistiske forestillinger når han sier: <<Gjør hva dere vil, men dere blir aldri kvitt all menneskelig egoisme.>> Etter hans mening er dette heller ikke, forutsatt at man skiller mellom ondartet, umenneskelig, hjerteløs egoisme på den ene siden, og godartet, medfølende, menneskelig egoisme på den annen side.
En viss porsjon egoisme er for Feuerbach en ubetinget forutsetning for ikke-egoistisk handling: <<Den som fornekter egenviljen, fornekter også medfølelsen.>> Det er altså ikke snakk om at vi alle skyldbevisst må gå i oss selv og for framtiden bare tenke på andre. <<Ren egoisme er like sykt som ren ren selvfornektelse. Begge deler ødelegger menneskene, enten meg selv eller den andre, i virkeligheten sågar oss begge>>, sier psykoterapeuten Ruth Cohn. Veien til et annet menneske kan altså bare gå via oss selv. Vi må sørge for vårt eget ve og vel, men vi må likevel ikke miste de andre av synet. Det er ikke selvfornektelse som er alternativet til egoisme, men individuasjon.
Den som her stusser og tror at forfatteren plutselig lovpriser det som i de tidligere kapitlene i denne boken er blitt fordømt, har lest ordene feil: Individuasjon er som begrep grunnleggende forskjellig fra individualisering, men likevel blir begge disse begrepene betydningsmessig ofte forvekslet med hverandre. En definisjon som C. G. Jung foretok, kan imidlertid klargjøre disse begrepene: <<Individualisme er en bevisst framheving og understreking av den formodede egenart i motsetning til kollektive hensyn og forpliktelser. Individuasjon innebærer derimot en bedre og mer fullstendig fullbyrdelse av menneskets kollektive bestemmelse. Ved å ta behørig hensyn til individets egenart kan man forvente en bedre sosial yteevne enn om den personlige egenart blir forsømt eller sågar undertrykt.>>
Mens individualisering går ut på at alt skjer ut fra egennytte, forsømmer ikke en vellykket individuasjon den enkeltes interesser og behov. Men forskjellen er at her står utviklingen av ens eget jeg alltid i en helhetlig sammenheng. Jung sier det slik: <<Individuasjon er en psykologisk utviklingsprosess som gjør en til det bestemte enkeltindivid som man nå en gang er. Dermed blir man ikke selvisk i gjeng betydning, men man oppfyller bare sin egenart, no som er himmelvidt forskjellig fra egoisme eller individualisme.>> Videre hevder Jung at en harmonisk individuasjon gjør det mulig for et menneske å leve autentisk og befri seg fra <<Personas falske gevanter>>, som Jung uttrykker det i sin teori.
<<Persona>> må tolkes som den fasade og de masker vi gjemmer oss bak for perfekt å kunne spille de rollene vi får oss tildelt, for at ingen skal kunne <<kikke oss i kortene>>, slik at vi kan skjule vårt sanne jeg overfor hverdagens og samfunnets krav. Mye av det vi stolt hevder er et tegn på vår individualitet, er i realiteten bare kunstig fasade. Vi har egentlig ingen personlighet, men har bare lagt oss til en <<Persona>>, en overfladisk, falsk personlighet. Denne fasaden har ingenting med individuasjon å gjøre.
Indidviduasjon førere til indre frihet og autonomi, men stanser ikke her, slik den misforståtte selvrealiseringen gjør. <<Riktig oppfattet selvrealisering og respekt for andres interesser er ingen selvmotsigelse>>, sier Ruth Cohn. Hun fortsetter: <<Jo mer jeg iakttar og tar hensyn til andre mennesker og verden rundt meg, desto tryggere og mer realistisk opplever jeg mine avgjørelser. Jo mer bevisst forhold jeg har til virkeligheten omkring meg, desto friere og sikrere er mine avgjørelser.>>
Mennesker som opplever en harmonisk individuasjon, vil – til tross for den uavhengighet de har oppnådd – alltid være seg bevisst sin avhengighet av andre mennesker og hvor viktig relasjoner egentlig er. De har lykkes i det kunststykket som familieterapeuten Helm Stierlin kaller <<relatert individuasjon.>> De har funnet en likevekt mellom selvstendighet og evne til å vise nærhet.
Hvordan skal vi klare å komme vår skadelige egoisme, vår navlebeskuelse, til livs ? Hvordan skal vi, til tross for slett personlig og sosialt utgangspunkt, utføre det kunststykket erstatte begrepet individualisme med individuasjon ? Det finnes dessverre ingen enkel oppskrift. Vi må prøve oss fram, finne oss i frustrasjoner og tilbakeslag om vi skal kunne realisere vår målsetting på dette felt – å kunne leve i samklang med oss selv og våre medmennesker. Når vi innser hvor viktig andre mennesker er for oss og omvendt, når vi begynner å tenke over hvordan vi forholder oss til menneskene rundt oss, da har vi tatt det første viktige skrittet.
For å kunne gå et skritt videre, er det nødvendig å foreta seg noe som kan virke som en selvmotsigelse ut fra alt som hittil har vært sagt, og som ved første øyekast kan mistolkes som rendyrket egoisme. Vi må kutte ut meningsløse, tidkrevende sysler og distansere oss fra mennesker som vi ikke er virkelig interessert i og omvendt. Vi må vinne tid og deretter på en meningsfylt måte bruke den tiden på dem som betyr noe for oss.
Vi er alle så opptatt av tilsynelatende nødvendige, hverdagslige gjøremål, og vi tror at vi ikke har mer tid og energi til andre mennesker og ytterlige oppgaver. Rent umiddelbart synes dette å være tilfelle: Fra morgen til kveld er tidsskjemaet vårt fylt til randen. Men hvem av oss er villige til å spørre seg selv om hvor meningsfylte og nødvendige de er, alle disse gjøremålene og sammenkomstene som vi fyller vår tid med.
Hvem er villig til å spørre seg selv om det egentlig er strevet verdt å ofre enda mer tid på arbeidet, for å kunne klatre et trinn oppover karrierestigen ? Hvem spør seg i det hele tatt om de kontaktene man har med andre mennesker egentlig er noe man ønsker eller om det bare er av gammel vane ?
De fleste mennesker lever dag ut og dag inn med nøyaktig samme rytme, uten å spørre seg om mål og mening med sin gjøren og laden. De lar seg avspore av bagatellmessige krav fra perifere bekjentskaper og overser det som virkelig betyr noe for en – ens nære venner må ofte nøye seg med en kort telefonsamtale. Det vanlige hjertesukket om hvor liten tid man har, blir sjeldent fulgt opp av resonnementet: Men hva om jeg hadde hatt bedre tid ? Eller: Hvorfor har jeg ikke bedre tid.
Mennesker som fullfører dette resonnementet, erkjenner at det hverken er mer velstand, finere klær eller dyrere biler som i realiteten er det mest attraktive, men rett og slett: å ha bedre tid. Å ha mer tid for seg selv gjør det mulig for dem å finne ut hvordan de virkelig ønsker å leve og omsette denne erkjennelsen i praksis.
For å vinne tid må man først og fremst kutte ut slike gjøremål og redusere kontakten med mennesker som opererer som <<tidstyver>>. Tidstyver er for eksempel overfladiske vennskap og bekjentskap, som ikke har noe til felles med virkelig vennskap. Tidstyver er også alle de forpliktelsene som hverken er til nytte for en selv eller andre, men bare skjer av gammel vane. Tidstyver er også ørkesløse grublerier over angivelig forspilte sjanser eller andre mennesker som er suksessrikere/vakrere/mer intelligente/lykkeligere enn oss selv.
Hvor mange timer tilbringer vi i våre blankpolerte biler, bare for å suse avgårde å slippe å bli konfrontert med oss selv ? Hvor mange timer hensleper vi foran TV apparatet mens vi glor på et eller annet likegyldig fordummende talkshow, som skal fungere som erstatning for virkelige samtaler med mennesker av kjøtt og blod ? Og hvor mange timer bruker vi på utseendet vårt og kroppen vår, slik at vi kan leve opp til samfunnsidealene ?
Hvis vi setter oss ned og tenker alvorlig igjennom hva vi egentlig bruker tiden vår på, må vi nok erkjenne at en stor del av våre tilsynelatende viktige gjøremål er fullstendig overflødige, ja sågar skadelige. Men det som er riktig, trenger ofte ikke å være det som er konvensjonelt riktig. Man burde kansje la være å gå i et kjedelig selskap, selv om <<betydningsfulle>> mennesker er til stede ? Man burde kansje avslå en forfremmelse hvis det innebærer å distansere seg fra mennesker man er glad i ? Man burde kansje ikke fylle opp helgen med alskens avtaler, bare for å skape et image av det populære og aktive fritidsmenneske ? det er nok av eksempler på hvordan vi kunne frigjøre oss fra mennesker og gjøremål som ikke bare fratar oss verdifull tid, men også energi.
Vi må i ordets egentlige forstand finne frem til oss selv – først da kan vi virkelig gjøre noe for andre. En kvinnes utsagn er her ganske typisk: <<<jeg har forenklet livet mitt så mye at jeg nå har tid til å gjøre det jeg virkelig har lyst til. Jeg vil ha tid til å tenke, lese, spasere. Jeg vil ha tid til givende samvær med andre mennesker. Ved å ordne livet mitt på det ytre plan, har jeg ordnet det på det indre plan… Jeg føler meg mye friere, og jeg tror jeg er i ferd med å bli en bedre, mer ansvarsfull, ja sågar en mer sympatisk person.>> Først når vi har skaffet oss pusterom og har lært oss til å si nei, kan vi være noe for andre mennesker.
Hva vi enn foretar oss, skjer det som oftest under tidspress, og tankene beskjeftiger seg gjerne med andre ting samtidig. Det grenser til luksus å kunne stoppe opp å spørre å spørre seg selv hva man egentlig gjør og hvorfor.
Ingenting synes å være så skremmende for dagens mennesker som det å være alene. Man er lett bytte for de stadig mer raffinerte avledningsmanøvrene som fritidsindustrien uavlatelig bringer på markedet: Man kaster seg på enhver ny trend, koste hva det vil, så lenge det svarer til forventningene. Som lemen farer man nedover fjellsidene på terrengsykler, svever rundt i luften på hanglidere, raser rundt i den farlige bytrafikken på rulleskøyter, fyller innsjøene med seilbrett, flokker seg sammen på diskotekene – alt for å slippe unna følelsen av ensomhet.
Slike mennesker vil reagere med motvilje hvis de skulle oppfordres til å stanse opp å tenke igjennom sin gjøren og laden. De vil ha problemer med å se noen verdi i annet enn sine vanlige gjøremål, og framfor alt vil de ikke kunne erkjenne sammenhengen mellom sin aktuelle livsstil og sin utilfredshet. Likevel burde man våge seg på et eksperiment med seg selv – lære å verdsette tid som et luksusprodukt.
Å skaffe seg et pusterom i hverdagen er også forutsetningen for det neste, viktige skrittet for å oppnå den tidligere omtalte individuasjonen – å bli glad i seg selv. Å være glad i seg selv blir dessverre altfor ofte forvekslet med egoisme. Men disse to egenskapene har ingenting med hverandre å gjøre; snarere tvert i mot, ifølge Erich Fromm: <<Problemet er ikke at det egoistiske individ elsker seg selv altfor høyt, men heller det motsatte – i realiteten hater man seg selv. Denne mangelen på kjærlighet og omsorg for seg selv gjør at man blir tom og utilfreds. Man er ufrivillig ulykkelig og prøver å presse seg til den tilfredsstillelsen som livet byr på, og som man ikke er i stand til å skaffe med utgangspunkt i sitt eget jeg.
For å kunne bli virkelig glade i oss selv, må vi forkaste alle idealforestillinger om hvordan vi gjerne ville ha vært – forestillinger som blir innpodet oss utenfra – og konsentrere oss om det vi egentlig er. Bare jeg klarer å gå ned i vekt, bare jeg finner den rette partneren, bare jeg blir forfremmet, bare jeg får råd til å kjøpe meg en ny bil, bare jeg får spart opp nok penger… Ja, hva så ?
Begynner livet etterpå ? Blir vi kansje bedre, mer tilfredse mennesker ? Nei, når et mål er oppnådd, oppstår straks et nytt. Og atter heter det seg: Bare jeg… For å oppnå irrelevante mål, som ofte fortoner seg forlokkende, i utgangspunktet, sløser vi bort en utrolig mengde tid, energi og ofte også penger.
Stadig kretser tankene rundt spørsmålet: <<Hvordan ville det ha vært å…>>, og det dreier seg nesten utelukkende om ens egen person og egen suksess. For andre mennesker, deres problemer og deres behov er det ingen plass til overs. Vi holder andre på avstand fordi vi ikke lenger opplever noen avstand til oss selv og er fullstendig oppslukt av vår utilfredshet med oss selv. For å bekjempe denne utilfredsheten, trenger vi all den tid og energi vi kan avse utenom yrke, husholdning og barneoppdragelse.
Istedenfor stadig å være opptatt av oss selv og forbedre oss selv, burde vi lære å akseptere oss elv mer slik som vi er. Derfor er det nødvendig å avsløre falskheten i mål som blir pådyttet oss utenfra. Vi må stoppe opp å kople av fra hverdagens krav og mas en gang i blant. Da – og bare da – har vi en sjanse til å yte vårt bidrag til en vennligere, mindre egoistisk tilværelse.”
Opp i gjennom historien så har psykopater, sosiopater, narsissister og individer med andre personlighetsforstyrrelser hatt makta i samfunnet.
Psykopater og sosiopater fremviser ofte en overfladisk sjarm som mange faller for, de har høye tanker om seg selv, de er profesjonelle lystløgnere, de er svikefulle og manipulative, de har ingen samvittighet, de viser ingen anger og de mangler evnen til å sette seg inn i hvordan andre har det og de legger alltid skylden på andre.
I en konkurrerende verden så vil det alltid være de uten moral, de som ikke bryr seg om sannheten og sine medmennesker som vil ha alle fordelene, for de spiller ikke etter de fastsatte reglene men lager sine egne, samtidig som de later som om de følger de reglene som alle andre følger. På denne måten vil slike alltid komme seg raskere til topps enn alle andre fordi de benytter seg av snarveier som anstendige mennesker aldri ville begitt seg inn på.
I samfunn som er styrt av psykopater, der ambisiøse individer og spyttslikkere som ikke er kliniske psykopater, men som uvitende har psykopater som forbilde og ser opp til dem, der vil det skapes flere sekundær psykopater (mennesker som har vært i et psykopatisk system over lengre tid vil ofte adoptere den psykopatiske mentaliteten som er tilsteværende i et slikt system, på den måten blir de sekundærpsykopater). Vi er da i en situasjon der psykopater smitter ikkepsykopater omtrent på samme måte som man blir smittet av en forkjølelse, bare at det tar lengre tid før “sykdommen” bryter ut.
Når media, militære ledere, etteretningsorganisasjoner, konsernsjefer, banksjefer, politikere, deriblant statsministere og presidenter er løgnere og daglig fører oss hensynløst bak lyset fordi de forakter sannheten og ikke bryr seg det minste om oss som har gitt dem den makten de har, og vi lar dem holde på, så har de konstruert et psykopatisk samfunn der deres mentalitet er normen.
Verden er et helvete for de fleste mennesker på denne planeten, og de av oss som foreløpig lever i et trygt hjørnet av dette helvete forstår ikke at den tryggheten den har vi bare på lånt tid. Verden er styrt av psykopater, og det har den vært i lang lang tid, vi ser symptomene av ondskapen, men svært få klarer å forstå hva primærårsaken til den er.
Verden har ikke blitt bygd opp av personer som bryr seg om menneskeheten, for det er ikke mulig når man mangler samvittighet. Verden har blitt konstruert og styres av mektige sjelløse individer, og får ikke vi, du og jeg, som har en våken samvittighet fjernet dem fra makten, så vil det trygge hjørnet der vi holder til smelte sammen med resten av dette helvete som denne planeten har blitt til.
Og synes du dette høres ut som ville fantasier, da mangler du kunnskap om psykopati og må lese deg opp på emnet, noe du kan gjøre inngående i begge i linkene under her:
Korporasjoner har mer makt enn nasjonalstatene; Halliburton og det militære industrielle komplekset invaderte Irak, Afghanistan og Libya, ikke Amerika. Selektiv bruk av demokratiske prinsipper har alltid vært hovedformålet med økonomiske og finansielle styrker som dominerer våre marionettledere i regjeringen.
Hva er terrorisme? Det finnes ingen avklart enighet om hva terrorisme er, eller hvordan det skal defineres. FN har gjort mange forsøk på å enes om en definisjon, for slik å kunne etablere et helhetlig internasjonalt lovverk mot terrorisme, men så langt har det strandet i en abstrakt formulering der terrorisme forstås som en fredstids motstykke til krigsforbrytelser.
Flygende fly som kræsjer inn i bygninger, detonerende selvmordsbombere i en buss, droneangrep, invasjoner, undertrykkelse og økonomisk krigføring er alle fremtredende trekk ved terrorisme. Det eneste faktum er at de med makt definerer hva terrorisme er. De virkelige terrorister bærer ikke turbaner og har langt skjegg. De virkelige terroristene bærer Armani-drakter og kaller seg konsernsjef, byråkrater, bankfolk, finansrådgivere, bedriftseiere og lobbyister. Deres våpen er grådighet, manipulering og avledning. Friheten blir langsomt utryddet for å stoppe terrorismen.
Er det så farlig da ? Så fremt man ikke har noe å skjule, har man vel ikke noe å frykte ? Det er jo ikke oss myndighetene vil kikke i kortene, men terrorister og kriminelle nettverk. Bør vi ikke gi dem de virkemidlene de sier de trenger for å kunne bekjempe terrorisme og annen alvorlig kriminalitet ? Er ikke trygghet viktigere enn frihet ?
Det er et mangfold av dødsfall og forbrytelser som blir begått hvert år gjennom misbruk av alkohol, hvorfor ikke kriminalisere alkohol? Over 30 000 barn dør hver dag av sult og sykdom, hvorfor ikke kriminalisere materialismens forherligelse?
Hvor setter du grensen mellom motstand og terrorisme? Er protest nå en form for terrorisme? Er bruk av ytringsfriheten en terroristhandling? Hvis du bryr deg om menneskeheten og setter menneskerettigheter foran profitt, så er du en terrorist. Hvis du velger å utfordre det politiske korrekte og det reine hykleriet, så er du en terrorist. Hvis du ikke tror blindt på myndighetene og mainstream media, vel da er du en terrorist. Og hvorfor er det slik ?
Fordi alle disse institusjonen i nært samarbeid med hverandre forteller oss hvem det er som skal defineres som terrorister og hvilke handlinger som går under terrorisme. Med andre ord, de elementene i samfunnet som folk flest har tillit til, som vi har blitt oppdratt til å stole på, de misbruker vår tillit på det groveste. For i realiteten så er ikke kampen mot terror noe annet enn et verktøy der de virkelige terroristene bruker denne kampen som kamuflasje for å tjene seg enda rikere, og i den prosessen så skapes det enorme lidelser bare for at noen få skruppelløse skal kunne profittere på det.
“Hvem regjerer Amerika? All the Presidents’ Bankers er en banebrytende fortelling om hvordan en elitegruppe med menn forvandlet den amerikanske økonomien og regjeringen, dikterte utenriks- og innenrikspolitikk og formet verdenshistorien. Fra originale presidenters arkivdokumenter, leverer All the Presidents’ Bankers en eksplosiv redegjørelse for hundreårsintervallet mellom Det hvite hus og Wall Street som overskrider en enkel analyse av penger som styrer politikk og grådighet som driver bankfolk.
Nomi Prins tar oss med inn i den intime verden av eksklusive klubber, feriesteder og Ivy League-universiteter som binder sammen presidenter og storfinansen. Hun avslører hvordan elite familiene gifter seg inn i hverandres familier som som begrenser nasjonal innflytelse til en privilegert klynge av mennesker. Disse familier og enkeltpersoner resirkulerer sin makt gjennom valgte kontor og private kanaler i Washington, DC.
Boken kaster nytt lys på viktige historiske hendelser, som for eksempel hvorfor, etter panikken i 1907, samordnet Amerikas dominerende bankfolk for å møte Federal Reserve System, hvordan JP Morgans ambisjoner motiverte president Wilson under første verdenskrig hvordan Chase og National City Bank formannene arbeidet i hemmelighet med president Roosevelt for å redde kapitalismen under den store depresjonen mens JP Morgan Jr. inviterte Roosevelt sønns yachting og hvordan amerikanske finansfolk samarbeidet med president Truman for å bygge Verdensbanken og IMF etter andre verdenskrig.
Forfatteren av boken forteller gjennom den kalde krigen og Vietnam-epoken, hvordan presidenter og bankfolk presset USAs supermaktstatus og ekspansjon i utlandet, samtidig som de fremmet bredde demokratiske verdier og sosial velferd hjemme. Men fra 1970-tallet har Wall Street’s hastet for å sikre Midtøsten økt oljegevinst og endret karakteren av politiske-økonomiske allianser.
Bankene som var motivert av fortjeneste trumfet arv og tro på offentlig tjeneste, mens presidenter mistet kontroll over økonomien, som det var dramatisk tydelig i finanskrisen i 2008. Denne hitttil ufortalte historien om amerikansk makt belyser hvordan de samme finansfolk beholdt sin autoritative posisjon gjennom historien, hvordan de svingte mellom presidenter uavhengig av parti tilknytning. All the president`s bankers utforsker de alarmerende globale konsekvensene av et system som mangler barrierer mellom offentlig kontor og privatmakt. Prins forlater oss med et illevarslende valg: Vi må bryte alliansene med eliten, eller så vil de vil bryte oss.”https://www.adlibris.com/no/bok/all-the-presidents-bankers-9781568584799
Rollen som pengeinstitusjon i historien ble en gang tilstrekkelig betegnet av mange observatører som “den skjult hånd”. Det er kraften til å skape, låne og samle interesse på “kreditt”, og deretter låne den interessen for ytterligere interesse, for alltid, som skaper gjennomgripende, verdensomspennende gjeld, fra individ til familie og til hele staten.
Evnen til å betjene et bedragerisk kreditt- og lånesystem har lenge vært kjent, og gjennom all sluhet som hos en slangeoljeselger har penge-långiverene – de samme typene Jesus pisket ut fra templet – overbevist regjeringer om at banken kun har deres beste interesser i tankene. Mange kriger, revolusjoner, resesjoner, depresjoner og andre sosiale omveltninger har vært direkte knyttet til fastsettelsen av disse pengeinstitusjonene for at de skulle kunne beholde og utvide sin kraft og fortjeneste.
Når en stat, individ eller ide har truet deres svindel, har de ofte reagert med å starte kriger og revolusjoner. Den kulturelle og materielle utviklingen av en sivilisasjon vil ofte forholde seg til hvilken grad den er fri for innflytelse av gjeld og degradering når pengeinstitusjonene får lov til å gjenvinne makt. Derfor viser Goodson at både verdens kriger, de Napoleonske krigene, den amerikanske revolusjonen, oppstigningen og fallet av Julius Caesar, avsettelsen av Gaddafi i Libya og revolusjonen mot tsar-Nicholas, blant annet er knyttet til denne “den skjulte hånden” i historien. Dette er nøkkelen til å forstå fortid, nutid og fremtid. https://www.adlibris.com/no/bok/a-history-of-central-banking-and-the-enslavement-of-mankind-9781910881491
“Vårt pengesystem er ikke det vi har blitt forledet til å tro. Opprettelsen av penger har blitt privatisert, overtatt av et privat pengekartell. Bortsett fra mynter, er alle våre penger nå opprettet som lån avanserte av private bankinstitusjoner – inkludert Federal Reserve, hvis grener er 100% privateide.
Banker skaper kapital, det vil si de penger som lånes ut skaper ikke de pengene som behøves for å betale renten på lånene. For at det skal finnes penger må nye lån hele tiden taes ut, noe som gjør at pengemengden øker. I sin tur driver dette opp det allmenne prisnivået og berøver deg dine pengeverdier.
Boken Bankene og gjeldssystemet nøster opp bedrageriene i vårt pengesystem og presenterer et krystallklart bilde av den finansielle avgrunnen som vi er på vei mot, deretter undersøker den ett fungerende alternativ, som ble prøvd ut under den amerikanske kolonitiden og som er basert på de beste økonomiske tanker i Amerika, hvilket innbefatter skrifter fra noen av USAs grunnleggere, bl. a. Benjamin Franklin og president Thomas Jefferson, og president Abraham Lincoln. Om du synes at personlig økonomi eller ditt lands økonomi er viktig, da skal du lese denne boken.” https://www.adlibris.com/no/bok/bankerna-och-skuldnatet-9789197971492
“Why We Can?t Afford the Rich avslører de urettferdige og dysfunksjonelle mekanismene som tillater de rikeste 1% å lure unna den rikdommen som andre har produsert ved at de har kontroll over eiendommer og penger. Ledende sosialforsker Andrew Sayer, viser hvordan de rike over hele verden de siste tre tiårene har økt sin evne til å skjule sin rikdom, skape gjeld og utvide sin politiske innflytelse.
“USA er en av de største demokratiene i verden – eller er det? Amerika opplever en alder av dyp økonomisk ulikhet. Beskyttelse av arbeidstakere har blitt decimert, og statlig velferd er nesten ikke-eksisterende, mens sikringsfondets milliardærer er grovt underbeskattet og store bedrifter gjør forbløffende fortjeneste på bekostning av miljøet og deres arbeidere. Hvordan kunne dette skje og hvem var drivkraften bak det?
I dette kraftige og omhyggelig etterforskede arbeidet med undersøkende journalistikk, avslører forfatteren Jane Mayer nettverket av milliardærer som prøver å kjøpe USAs valgsystem – og som lykkes med det. Ledet av milliardærene, Koch-brødrene, tror de at skatter er en form for tyranni, og at regjeringens tilsyn med virksomheten deres er et angrep på frihet. Sammen har de brukt hundrevis av millioner dollar på å påvirke politikere og velgere for å kapre det amerikansk demokrati for å nå sine egne mål. Dark Money lyser briljant i et skyggefullt hjørne av amerikansk politikk. Den er viktig å lese for alle som er interessert i demokratiets fremtid.” https://www.adlibris.com/no/bok/dark-money-the-hidden-history-of-the-billionaires-behind-the-rise-of-the-radical-right-9780307947901
“Inspirasjonen til filmen som vant 2004 Sundance Film Festival-publikumsprisen for beste Dokumentar, hevder at selskaper bli opprettet ved lov for å kunne fungere som en psykopatisk personlighet, hvis ødeleggende oppførsel, hvis den ikke blir avslørt vil føre til skandale og ødeleggelse.
Konsernene er verdens dominerende økonomiske institusjoner. Den canadisk advokaten og juridisk teoretikeren Joel Bakan hevder at dagens korporasjoner er patologiske institusjoner, som besitter en farlig stor makt som har kontroll over mennesker og samfunn.
I denne revolusjonerende vurderingen av historien, karakteren og globaliseringen av det moderne næringslivet kommer Bakan med følgende observasjoner:
– Selskapets juridisk definerte mandat er å utøve ubarmhjertig og uten unntak sin egen økonomiske selvinteresse, uavhengig av de skadelige konsekvensene det kan føre til andre.
– Selskapets ubegrensede egeninteresse skader personer, samfunn, og når det går galt, selv aksjonærer, og kan føre til selvdestruksjon av selskaper, som nylig avslørte Wall Street-skandaler.
-Regjeringer har frigjort selskaper, til tross for deres manglende karakter, fra juridiske begrensninger gjennom deregulering og gitt det stadig større autoritet over samfunnet gjennom privatisering.
“Boka forteller om den ubøyelige oppveksten av PR-bransjen og hvordan den har forvandlet vårt samfunn. Avslører røttene til PR-bevegelsen i årene fram til første verdenskrig og viser hvordan dette arbeidet ble et nøkkelverktøy i kampen mot å undergrave demokratiet slik at de store korporasjonene kunne ta over å bli de virkelige herskerne.” https://www.adlibris.com/no/bok/a-century-of-spin-9780745326887
“Et systematisk forsøk på å gjøre oss til søppelkastende, gjeldsrettede, og permanent misfornøyde individer. “The Waste Makers” er Vance Packards pionerarbeid fra 1960 der han tar opp hvordan den raske veksten av engangs forbruksvarer var degradering av miljømessige, økonomiske, og åndelig karakter av det amerikanske samfunnet.
“The Waste Makers” var den første boken som undersøkte den økende kommersialiseringen av det amerikanske livet – utviklingen av forbruket for forbrukens skyld. Packard skisserer måter produsenter og annonsører overtaler forbrukerne til å kjøpe ting de ikke trenger og visste ikke at de ville ha det, inkludert to-of-a-kind alt syndrom – “to kjøleskap i hvert hjem” – og hvordan man blir lokket til å kjøpe noe fordi det er dyrere, eller fordi det er malt i en ny farge.
Boken fikk også oppmerksomhet til begrepet planlagt foreldelse, der en “dødsdato” er bygd inn i produkter slik at de slites raskere ut og må byttes oftere. Ved å manipulere publikum til tankeløs forbrukerisme, trodde Packard at virksomheten gjorde oss “mer sløsete og tankeløse i våre forbruksvaner”, noe som igjen gjorde at vi utnyttet våre naturressurser i en alarmerende takt.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-waste-makers-9781935439370
“Lobbying har lenge vært en del av det politiske landskapet. Men i de siste årene har båndene mellom store bedrifter og regjeringen blitt sterkere og mer vidtgående enn noensinne. Globale selskaper krever nå kontroll over beslutninger som påvirker arbeidslov, finans, offentlig helse, mat og landbruk, sikkerhetsforskrifter, skatter og internasjonal handel og investeringer. De hevder selv retten til private tribunaler hvor de kan saksøke regjeringer for å overføre lover som kan skade deres nåværende eller fremtidige fortjeneste.
Disse forretnings elitene ønsker ikke å styre direkte. De opererer bak kulissene – styrer planlegging, setter standarder og bearbeider regjeringen for å maksimere sin egen fortjeneste. Takket være FNs Global Compact har de utvidet sin innflytelse til det høyeste nivået av multilaterale beslutninger, og nå, via Davos-inspirerte Global Redesign Initiative, setter de sitt syn på styring av verdensomspennende offentlig politikk.
Utvalgt av og ansvarlig for ingen, hemmelig og høyt organisert, ødelegger disse skyggeherrene selve begrepet det felles gode og gjør narr av demokratiet. Det er på tide at vi utfordret dette angrepet på våre rettigheter og våre institusjoner. I denne skarpe og tydelige boken gir Susan George oss den praktiske kunnskapen til å gjøre nettopp det.” https://www.adlibris.com/no/bok/shadow-sovereigns-how-global-corporations-are-seizing-power-9780745697826
“I atten år har Bruce Bueno de Mesquita og Alastair Smith vært med i et lag som revolusjonerer studiet av politikk ved å snu konvensjonell visdom på hodet. De starter fra en enkelt påstand: Ledere gjør det som gir dem makt. De bryr seg ikke om den nasjonale interessen, eller sitt fag, med mindre de må.
Denne klare og tilgjengelige boken viser at forskjellen mellom tyrannene og demokrater er bare en praktisk fiksjon. Regjeringene er ikke forskjellige i naturen, men bare i antall viktige støttespillere, eller hvilken rygg man må klø. Størrelsen på denne gruppen bestemmer nesten alt om politikk: Hva ledere kan komme seg unna med og livskvaliteten eller elendigheten under dem. Bildet som forfatterne maler, er ikke pen.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-dictators-handbook-9781610391849
“Med oppgangen til det liberale demokratiet har propagandaaktiviteter økt betydelig. Hovedformålet med propaganda har vært å beskytte statlig kraft fra trusselen om offentlig forståelse og deltakelse. På grunn av sin samfunnsmessige betydning for den offentlige opinionen, er nyhetsmediene en åpenbar kanal for formidling av propaganda.
Imidlertid har moderne kommunikasjons-, media- og journalistikkstudier for det meste forsømt å kritisk vurdere nyhetsmedias rolle i produksjon og distribusjon av propaganda. Faktisk, til tross for nyhetsmedias integrasjon i den statlige virksomheten, er begrepet propaganda sjelden brukt i akademiske avhandlinger hos nyhetsmediene.
Videre har bare et lite antall forskere engasjert seg i å utarbeide en systematisk forståelse av de mangfoldige propagandateknikkene som for tiden brukes i liberale demokratier. For å fylle disse forskningsgapene, kartlegger denne boken ulike propaganda-konsepter og relaterer dem til prosessen og innholdet i nyhetsmediene.
På grunnlag av teoretiske og empiriske studier viser boka hvordan ulike former for propaganda kan manifestere seg i nyhetsmedieinnhold. Basert på integrasjon med, samt utvikling av eksisterende litteratur, har boken til hensikt å bygge en verktøykasse som kan brukes og raffineres i fremtidige studier for å oppdage propaganda i nyhetsmedietekster.” https://www.tanum.no/_media-propaganda-and-the-politics-of-intervention-florian-zollmann-9781433128233
“Micky Z tar en titt på 7 dødelige spinn: Spin # 1: The Sleeping Giant: USA passer på sine egne saker, men den sovende kjempen blir til slutt provosert. Spin # 2: Good Wars: Når de først er tvunget til krig, gjør USA bare det i demokratiet og rettferdighetens navn. Spin # 3: USA mot dem: Terrorister, ondskapen med mer – USA har møtt det verste menneskeheten har å vise til. Spin # 4: Støtte troppene: Uansett hva vi tror, så støtter alle troppene våre når kampene(e) starter. Spin # 5: Djevelen presset USA til å gjøre det: I løpet av krigen må selv USA ty til tøffe tak. Spin # 6: Bombene våre har kirurgisk treffsikkerhet: Våpnene våre til mange milliarder kan skille mellom de skyldige og uskyldige. Spin # 7: Bare tapere begår krigsforbrytelser: USAs fiender må bringes for retten.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-seven-deadly-spins-exposing-the-lies-behind-war-propaganda-9781567512700
“Helt siden Warren-kommisjonen konkluderte med at en ensom pistolmanmyrdet president John F. Kennedy, er folk som tviler på dette funnet blitt avvist som konspirasjonsteoretikere, til tross for troverdig bevis på at høyreelementer i CIA, FBI og Secret Service, og muligens selv senior embetsmenn – også var involvert. Hvorfor har mistanke om kriminell misgjerning på høyeste nivå av regjering blitt avvist som paranoid tenkning som er knyttet til overtro?
Lance deHaven-Smith avslører at begrepet “konspirasjonsteori” kom inn i det amerikanske leksikonet for politisk tale for å avlede kritikk fra Warren-kommisjonen og sporer det tilbake til en CIA-propagandakampanje for å diskreditere de som tvilte påkommisjonens rapport. Han stiller tøffe spørsmål og knytter punktene mellom fem tiårs verdifulle mistenkelige hendelser, blant annet drapene på John og Robert Kennedy, drapsforsøket på på George Wallace og Ronald Reagan, Watergate forbrytelsene, Iran-Contra-våpen for gisler avtalen, det omstridte presidentvalget i 2000 og 2004, den store forsvarsfeilen den 9/11, og den etterfølgende miltbrannattappene.
For å sparke i gang en intens debatt om sannheten og troverdigheten til vår regjering, gir Conspiracy in America oss en kraftig påminnelse om at en mistenksomhet, ja selv en radikalt mistenkelig holdning til regjeringen er avgjørende for å opprettholde vårt demokrati.” https://www.adlibris.com/no/bok/conspiracy-theory-in-america-9780292757691
“I denne oppsiktsvekkende boken avslører Dr. Key de utfordrende og sofistikerte strategiene som annonsører bruker i aviser, magasiner og fjernsyn for å manipulere og forføre våre tanker og sanser. Han undersøker hvorfor amerikanerne er de mest manipulerte menneskene i verden. Denne provoserende boken vil forandre hvordan du ser verden rundt deg.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-age-of-manipulation-9780819186539
“Dommer Andrew P. Napolitano undersøker konseptet regjeringen hater og frykter mest: Frihet.
USA ble født ut av en blodig opprør mot tyranni. Men nesten fra begynnelsen har regjeringen her undertrykt frihet. I sin sjette bok om forfatningen og menneskets frihet spør dommer Andrew P. Napolitano: Hvor kommer frihet fra? Hvordan kan regjeringen i Amerika utøve makt som folket ikke har gitt til det? Hvilke krefter har samarbeidet for å ødelegge personlig frihet?
Dommer Napolitano behandler vanskelige spørsmål i denne tilbakemeldingen om frihet: Har vi fortsatt en grunnlov? Hva er begrensningene til statens makt i et fritt samfunn? Hvorfor angriper regjeringen, i stedet for å forsvare, våre rettigheter? Rettigheter er uforgjengelige, hvordan kan regjeringen ta dem bort? Har vi egentlig egen eiendom?
“War is a Racket” (Krig er en lukrativ svindel), er marine general, Smedley Butlers klassiske historie om hvorfor kriger blir gjennomført, hvem som profiterer på dem, og hvem det er som betaler prisen. Få mennesker har vært like kvalifisert som General Butler for å fremme argumentet som er innkapslet i bokens oppsiktsvekkende tittel.
Når “War is a Racket” ble publisert første gang i 1935, var Butler den mest dekorerte amerikanske soldaten av sin tid. Han hadde ledet flere vellykkede militære operasjoner i Karibia og i Mellom-Amerika, så vel som i Europa under første verdenskrig. Til tross for sin suksess og hans heroiske status, kom Butler fra disse erfaringene med en dypt urolig innsikt over både formålet og resultatene av krigføring.” https://www.adlibris.com/no/bok/war-is-a-racket-9781510704275
“En dramatisk redegjørelse av amerikanerne som forsøkte å stoppe deres nasjon fra å kjempe i første verdenskrig – og som nær på lykkes. I denne “fascinerende” fortellingen bringer Michael Kazin oss inn i rekkene til en av de største, mest varierte og mest sofistikerte fredskolisjonene i amerikansk historie. Aktivisterne kom fra en rekke bakgrunner: velstående, mellom- og arbeidsklasse; urbane og landlige; hvit og svart; Kristen og jødisk og ateist.
De hadde gate demonstrasjoner og populære utstillinger, tiltrakk fremtredende ledere fra arbeids- og valgbevegelser, de hadde fredskandidater for lokalt og føderalt kontor, møtte president Woodrow Wilson for å snakke om saken sin, og grunnla nye organisasjoner som endret seg etter som saken endret seg. I nesten tre år bidro de til å forhindre at kongressen godkjente en enorm økning til den amerikanske hæren. Når den store krigens bitre arv førte til neste verdenskrig, ble disse fredaktivisters advarsler omgjort til en tragisk profeti – og begynnelsen av en overvåkingsstat som fortsatt varer i dag.” https://www.adlibris.com/no/bok/war-against-war-the-american-fight-for-peace-1914-1918-9781476705910
“Mat, og særlig mangelen på det, var sentral for opplevelsen av andre verdenskrig. I denne rikt detaljerte og engasjerende historien etablerer Lizzie Collingham hvordan kontroll av mat og produksjon er avgjørende for total krig. Hvordan var Tysklands og Japans imperialistiske ambisjoner – ambisjoner som sådde krigsfrøene – informert av et ønske om selvforsyning i matproduksjon? Hvordan ble resultatet av krigen påvirket av de beslutningene som de allierte og aksemaktene tok over hvordan de skulle mate troppene sine? Og hvordan spilte de forskjellige kjempende lands ideologier inn i holdningene til dem de måtte fø ?
Samspillet mellom mat og strategi, både militært og på hjemmefronten, viser hvordan spørsmålet om tilgang til mat var en drivkraft i nazistpolitikken og bidro til beslutningen om å drepe hundre tusenvis av “ubrukelige eaters” i Europa. Med fokus på både vinnerne og taperne i kampen for mat, bringer boken fram det slående faktum at krigsrelatert sult og hungersnød ikke bare var forårsaket av nazistiske Tyskland og keiserlige Japan, men var også et resultat av alliert vanstyre og forsømmelse, spesielt i India, Afrika og Kina.
Amerikansk dominans både under og etter krigen var ikke bare et resultat av USAs enorme industriproduksjon, men også av overflod av mat. Denne boken sporer etableringen av et globalt mønster av matproduksjon og distribusjon og viser hvordan krigen senere fremmet den gjennomgripende påvirkning av amerikanske matvaner og smaker i etterkrigsverdenen.” https://www.adlibris.com/no/bok/taste-of-war-9780141028972
“Den bestselgende forfatteren og historikeren John Tolands kompetanse og ferdighet som forteller, ble tildelt Pulitzer-prisen for sin feiende bok Rising Sun. I Infamy utvider og korrigerer Toland sin beretning om hendelsene som førte til Japans angrep på Pearl Harbor, og adresserer vedvarende spørsmål: Kunne FDR ha konstruert en konspirasjon for å få USA til å gå inn i krigen? Var det militære og sivile ledere på høyt nivå under ed? Var feil menn holdt skyldige for å beskytte Washington? Å få tilgang til tidligere hemmelige regjerings-, militære og diplomatiske poster – inkludert kontoen til den så anonyme og kontroversielle “Sjømannen Z” -Toland re-evaluerer mesterlig hva vi vet om denne beryktede agressiviteten mot amerikanske individer.” https://www.amazon.com/Infamy-Pearl-Harbor-Its-Aftermath/dp/0385145594/ref=pd_sbs_14_1?_encoding=UTF8&pd_rd_i=0385145594&pd_rd_r=XQEWBERHJSE4XJV86EMW&pd_rd_w=fAZYt&pd_rd_wg=1GcJU&psc=1&refRID=XQEWBERHJSE4XJV86EMW
Den anerkjente “New York Times” journalisten og forfatteren Chris Hedges tilbyr en kritisk – og fascinerende – leksjon i de farlige realitetene i vår tid: et sterkt blikk på effekten av krig mot de kjempende. I mangel av retorikk eller dogma baserer denne håndboken seg i stedet på rein fakta. Hedges lar amerikansk militær dokumentasjon av de brutaliserende fysiske og psykologiske konsekvensene av kamp snakke for seg selv. Hedges stiller dusinvis av spørsmål om hva som kan skje når man kjemper i krig, og deretter svarer han på dem ved å sitere fra medisinske og psykologiske studier.
– Hva er sjansene mine for å bli såret eller drept hvis vi går til krig?
– Hvordan føles det å bli skutt?
– Hva gjør artilleri granater med deg?
– Hva er den mest smertefulle måten å bli såret på?
– Skal jeg være redd?
– Hva kan skje med meg i et atomangrep?
– Hvordan er det å drepe noen?
– Kan jeg motstå tortur?
– Hva er de langsiktige konsekvensene av kampspenning?
“Fra den anerkjente krigs historikeren Richard Overy kommer denne oppsiktsvekkende nye historien om den kontroversielle allierte bombekrigen mot Tyskland og tysk okkupert Europa. Overy vurderer ikke bare bombingsstrategiene og mønsteret av operasjoner, men også hvordan de bombede samfunnene klarte seg etter bombingene. Denne boken presenterer en unik historie med bombingsoffensiv fra både under og ovenfra, og engasjerer seg med moralske spørsmål som fortsatt resonerer i dag.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-bombers-and-the-bombed-allied-air-war-over-europe-1940-1945-9780143126249
“Ingen emner har blir mer debattert enn de ekstreme tiltakene våre som ble iverksatt etter den 11. september pga av den nasjonale sikkerheten. Tortur, ekstraordinær overlevering, dronemord, hemmelige interneringssentre (eller “svarte steder”), massiv overvåkning av borgere. Men mens pressen av og til avslører den mørke siden av krigen mot terror og kongressens etterforskere noen ganger slår alarm om misbruk begått av amerikanske etterretningsorganer og væpnede styrker, så har ingen høyere oppe i maktpyramiden blitt påtalt for disse bruddene – som mange lovlige observatører rundt om i Verden anser som krigsforbrytere.
USA bidro til å etablere de internasjonale prinsippene som ledet til å forfølge krigsforbrytelser – som begynte med Nürnberg-tribunalen etter andre verdenskrig, da nazistiske tjenestemenn ble holdt ansvarlige for deres forbrytelser mot menneskeheten. Men den amerikanske regjeringen og det juridiske systemet har konsekvent nektet å anvende de samme prinsippene mot våre egne tjenestemenn. Nå tar Rebecca Gordon den eksplosive oppgaven med å påtale tjenestemennene som i et rettferdig samfunn burde vært stilt for retten for krigsforbrytelser. Noen kan forkaste dette som en symbolsk øvelse. Men det som står på spill her er selve sjelen til nasjonen.” https://www.adlibris.com/no/bok/american-nuremberg-9781510703339
“I konservative uten samvittighet plasserer John Dean den konservative bevegelsens indre sirkel av ledere i det republikanske partiet under granskning. Dean finner deres politikk og mentalitet fundamentalt autoritær, og som sådan en fare for demokrati. Ved å undersøke gamle konservative som J. Edgar Hoover, Spiro Agnew og Phyllis Schlafly, og nåværende figurer som Dick Cheney, Newt Gingrich, og ledere av det religiøse høyre, presenterer Dean en alarmerende oversikt over maktmisbruk . Hans bitende analyse av hvordan konservatismen har mistet sine bærebjelker, fungerer som en isende advarsel og en rørende inspirasjon for å sikre konstitusjonelle prinsipper.” https://www.adlibris.com/no/e-bok/conservatives-without-conscience-9781101201374
“Truman, Eisenhower, Johnson, Nixon, Reagan, G. H. Bush, Clinton, George W. Bush. Ingen president har blitt stilt for retten for å begå en krigsforbrytelse. Likevel har disse presidentene begått dem mens de påberoper seg trusler om kommunisme, terrorisme og tap av amerikanske liv.
For å vinne populær støtte til disse utenlandske eventyrene, har disse presidentene løyet til det amerikanske folket, noe som resulterer i tap av millioner av uskyldige liv som i Vietnam eller Irak. Disse handlingene overtrådte klart folkeretten og utgjorde krigsforbrytelser.
“Den internasjonale advokaten Philippe Sands har en unik innsiders syn på eliten som styrer våre liv. Hans oppsiktsvekkende åpenbaringer i Lawless World endret den politiske agendaen over natten og tvang Tony Blair til å publisere forbrytelser som han hadde forsøkt å skjule. Nå, i denne oppdaterte utgaven med et sjokkerende nytt kapittel, kan du få hele historien om hvordan USA og De britiske regjeringene kjører overfor internasjonale avtaler om menneskerettigheter, krig, tortur og miljø, lover de selv har fått på plass. Her ser Sand på hvorfor globale regler betyr noe for oss alle. Og han går hardt inn for å bevare dem … før rettferdighet blir historie.” https://www.adlibris.com/no/bok/lawless-world—making-and-breaking-global-rules-9780141985053
“Da president Dwight D. Eisenhower forberedte seg til å forlate Det hvite hus i 1961, gjorde han det med en illevarslende melding til det amerikanske folket om den “katastrofale veksten” av det militære industrielle komplekset. Femti år senere har komplekset formet seg til en nesten ustoppelig krigsmaskin, en som dikterer amerikansk økonomisk og utenrikspolitikk på en direkte og betydelig måte.
Den erfarne og prisvinnende reporteren James McCartney forteller oss en overbevisende historie fra den kalde krigen fram til i dag som viser at problemet er mye verre og har et mye større omfang enn det Eisenhower kunne forestilt seg. Det amerikanske militære industrielle komplekset har blitt for stort til å kunne mislykkes, den har et kvelende grep om nasjonens politiske, kulturelle og intellektuelle institusjoner.
Disse sentrene av makt og innflytelse, inkludert det Hvite Hus og Kongressen, har en interesse i å investere, forberede og utføre unødvendige kriger. Forfatteren forteller at ikke et utenlandsk inngrep de siste 50 årene har gjort oss eller verden tryggere. Med tilføyelser av Molly Sinclair McCartney, en medjournalist med 30 års erfaring, gir America`s War Machine oss sammenhengen slik at vi kan forstå dagens nasjonale sikkerhet og forklarer oss hva som kan gjøres for å endre den.” https://www.adlibris.com/no/bok/americas-war-machine-9781250069771
“Finn ut hvorfor president Kennedy ble myrdet og hvor farlig det er for en sittende president i USA å foreslå å redusere militærbudsjettet. Dr. Dieter fastslår hvordan USA har blitt et oligarki, ikke et demokrati, og hvordan oligarkene, finanskapitalgruppene og det militærindustrielle komplekset samarbeider i en stygg kamp for å få kontroll over USAs fremtid. Ti av de siste tolv presidenter har militære røtter fordi folket stoler på sine militære ledere, og ikke på profesjonelle politikere.
Pax Americana har blitt et selvopprettholdende fenomen, uforgjengelig og usynlig føres nasjonen mot sin skjebne. USA må føre krig på et globalt nivå hvis det skal overleve som en nasjon. Vi kan mislike det, og vi kan beklage det, men krig er ånden i tiden. Krig vil ikke bli ulovlig eller forsvinne av seg selv. Det Pax Americana som er opprettet, vil være nasjonens frelse, og historien vil følge mønsteret som er satt av Roma: fred hjemme, krig andre steder.” https://www.adlibris.com/no/bok/other-men-will-come-how-the-military-industrial-complex-gained-control-of-the-us-government-9781503344723
“En av de mest eksplosive og skjulte hemmelighetene i USAs historie som aldri har blitt fortalt tidligere. Remember the Liberty utforsker hvordan en sittende amerikanske president samarbeidet med israelske ledere i fasen av en krig mellom dem og deres arabiske naboer. En krig som ville sikre en seier for Israel, og inkludere oppkjøpet av ekstra land. Denne boken vil endelig identifisere den virkelige årsaken til det ondsinnede angrepet på skipet USS Liberty.
Etter at det planlagte angrepet ble iverksatt nektet skipet å synke selv etter å ha blitt rammet av en torpedo, noe som førte til at angrepet ble kansellert og en massiv operasjon for å skjule hva som hadde skjedd. Blant annet så inkluderte det alvorlige trusler mot besetningsmedlemmene som ble beordret om å holde munnen lukket om det som hadde skjedd. Boken er i stor grad av skrevet av de overlevende selv.” https://www.adlibris.com/no/bok/remember-the-liberty-almost-sunk-by-treason-on-the-high-seas-9781634241083
“Med omfattende forskning og rapportering, avslører Spy Schools hvordan akademia har dukket opp som en frontlinje i det globale spionprogrammet. I en kunnskapsbasert økonomi er universiteter oppbevaringssteder for verdifull informasjon og forskning, hvor briljante tanker fra alle nasjonaliteter blander seg fritt. Etteretningsorganisasjonene har alltid rekruttert smarte studenter, men nå, i en tid hvor spionasje i økende grad krever spesialisert vitenskapelig teknologisk kompetanse, rekrutterer de akademikere på høyere nivå, ikke bare som analytikere, men også for hemmelige operasjoner.
Avskrekket av studentprotester og fakultetets fiendtlighet under Vietnam-epoken der ClA og andre Etteretningsorganisasjoner ble drevet tilbake av patriotisme og frykt, så har de i kjølevannet av 9/11 vendt tilbake og har infiltrert nesten alle aspekter av akademisk kultur, og lokker studenter og professorer til å jobbe som spioner. Golden avslører sjokkerende aktivitet ved universitetene der CIA plasserer ut agenter. Ved Harvard Kennedy School arrangeres det akademiske konferanser for å overtale iranske kjernevitenskapsmenn til å hoppe av. Denne praksisen gjennomsyret vår kultur, ikke bare i USA, men også internasjonalt. Golden, den anerkjente forfatteren av The Entrance Award, blåser lokket av denne hemmelige spionasjekulturen og dens konsekvenser.” https://www.adlibris.com/no/bok/spy-schools-9781627796354
Lars Schall: For 70 år siden, den 18. september 1947, gjennom National Security Act, ble Central Intelligence Agency, CIA opprettet. Douglas, du refererer til CIA som «den organisasjonelle kriminalitetsgrenen i den amerikanske regjeringen.» Hvorfor det?
Douglas Valentine: Alt CIA gjør er ulovlig, og derfor gir regjeringen den en ugjennomtrengelig kappe av hemmelighold. Mens mytografer i informasjonsbransjen viser Amerika som en bastion av fred og demokrati, administrerer CIA-offiserer kriminelle organisasjoner rundt om i verden. For eksempel hyret CIA en av USAs fremste narkotikahandlere på 1950- og 1960-tallet, Santo Trafficante, for å drepe Fidel Castro. I bytte tillatte CIA Trafficante å importere tonn narkotika til USA. CIA oppretter egne våpen-, shipping- og bankbedrifter for å lette de kriminelle narkotikahandelorganisasjonene som gjør sitt skitne arbeid. Mafiapenger blir blandet opp i offshorebanker med CIA-penger, til de to er uadskillelige.
CIA bruker en stor del av sitt budsjett til å finne ut hvordan man velger, kontrollerer og styrer sin egen arbeidsstyrke. Det begynner med å kreve blind lydighet. De fleste CIA-offiserer anser seg for å være soldater. CIA er satt opp som en militær organisasjon med en hellig kommandokjede som ikke kan brytes. Noen forteller deg hva du skal gjøre, og du gjør det. Ellers er du ute.
Andre kontrollsystemer, som «motiverende indoktrineringsprogrammer», får CIA-offiserene til å tenke seg selv som spesielle. Slike systemer har blitt perfeksjonert og satt i system de siste syv tiårene for å forme ideologien og holdningene til CIA-offiserene. I bytte for å avskrive sine juridiske rettigheter, drar de fordeler av belønningssystemer ? viktigst er at CIA-offiserene er immune mot straffeforfølgelse for sine forbrytelser. De betrakter seg selv som de Beskyttede Få, og hvis de helhjertet aksepterer kulturen med dominans og utnyttelse, kan de se fram til svært fete jobber i privat sektor når de går av med pensjon.
CIA-offiserer er velsignet med falske identiteter og livvakter, de flyr rundt i private fly, bor i villaer og dreper med state-of-the-art teknologi. De forteller hærens generaler hva de skal gjøre. De leder kongresskomiteer. De myrder statsoverhoder og myrder uskyldige barn med straffrihet og med likegyldighet. For dem er alt og alle, unntatt deres sjefer, forbruksmateriell.” Texten er hentet herfra https://steigan.no/2017/09/cia-en-kriminell-organisasjon/ Boken kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/the-cia-as-organized-crime-9780997287011
“Ingen har noen gang skrevet historien om forsvarsdepartementets mest hemmelige, mektigste og mest kontroversielle militærvitenskapelige Forskningsbyrå. I denne første historien om organisasjonen bruker New York Times bestselgende forfatter Annie Jacobsen inside kilder, eksklusive intervjuer, private dokumenter og deklassifiserte notater for å male et bilde av DARPA, eller “Pentagons hjerne”, fra starten av den kalde krigen i 1958 frem til i dag. The Pentagon`s brain har blitt en overbevisende fortelling om det hemmelige skjæringspunktet mellom vitenskap og det amerikanske militæret og de ofte skremmende resultatene.” https://www.adlibris.com/no/bok/the-pentagons-brain-9780316371667
“Gjennom det tjuende århundre, spesielt under krigstid og den kalde krigen, brukte etteretningsagenter mediene rutinemessig til å publisere og kringkaste materiale som ville bedra eksterne fiender eller bare forandre måten leserne tenkte på fascisme eller kommunisme. I dag blir historier formidlet til journalister for å fremme en nyhetsagenda som anses gunstig for MI5, MI6 eller til CIA, eller å for å “spinne” dekning av viktige saker.
Undersøkende reportere har ofte et mer motsigende forhold til sikkerhetstjenestene, og ser dem som overmektige agenter i staten som bør bli utsatt for rettsmedisinsk gransking av hva de står opp for – angivelig for det offentlige. Den furore over “overlevering” av terroristmistenkte til CIA og medisinske britiske byråer i denne prosessen er bare ett eksempel på journalister som avdekker praksis som etteretningssamfunnet heller ville ha holdt hemmelig.
Bidragsyterne til denne boken, hentet fra tidligere etterretningsoffiserer, media og akademia, utforsker denne spennende og ofte fulle konkurransen og setter lys på mange hittil ukjente aspekter av det fascinerende og symbiotiske forholdet mellom “nest eldste yrke” og det trykte og kringkastede media. Fra journalistens perspektiv er Chapman Pincher og Gordon Corera (sikkerhetsredaktør, BBC), hvis essays sporer det utviklende forholdet mellom nyhetsmedier og regjeringen, spesielt med hensyn til fremskritt innen teknologi.
Rapportering fra det politiske instituttets perspektiv er Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman og Anthony Campbell, som forklarer myndighetsovervåkning av etterretningsorganer, drift av hemmelige informasjonsenheter og lovene som styrer kontrollen av informasjon.
Richard Aldrich undersøker utnyttelsen av det globaliserte media av etterretningsorganer; Scott Lucas og Steve Hewitt takler CIAs bruk av åpne kilder for etterretningsformål; og, Wyn Bowen undersøker den virkelige bruken av åpen kilde etteretning ved å se tilbake på Libyas atom program. Robert Dover og Pierre Lethier ser på utforskningen av intelligens i populærkultur. I det siste essayet fokuserer Patrick Porter på kulturelle representasjoner av krigen mot terror.” https://www.adlibris.com/no/bok/spinning-intelligence-why-intelligence-needs-the-media-why-the-media-needs-intelligence-9780199326945
“Det amerikanske folk er avhengig av en fri presse for å holde en nær og upartisk vakt over de nasjonale sikkerhetsoperasjonene som utføres i vårt navn. Men i mange tilfeller er denne tilliten dessverre feilplassert, der ledende journalister blir forført og manipulert av de hemmelige byråene de dekker.
Mens pressen forblir stille om det korrumperende forholdet med etteretningssamfunnet – et forhold som går tilbake til den kalde krigen, så vil Spooked blåse lokket av dette usømmelige samarbeidet. Schou vil navngi personer og belyse eksempler på samspill, der respekterte reportere har krysset linjen og solgt seg til etteretningsbyråer. Boken vil også dokumentere hvordan CIA er i seng med Hollywood for å sikre at de fiktive spionene der blir fremstilt som helter på skjermen.
Blant åpenbaringene i Spooked: CIA opprettet en spesiell enhet for offentlig anliggender for å påvirke produksjonen av Hollywood-filmer og TV-programmer, slik at kjendiser involvert i pro-CIA-prosjekter – inkludert Harrison Ford og Ben Affleck – fikk unik tilgang inne i agenturets hovedkvarter.” https://www.adlibris.com/no/bok/spooked-9781510703360
“Aleister Crowley er best kjent i dag som en grunnleggende far til moderne okkultisme. Hans brede, hypnotiske øyne ser på oss fra omslaget til The Beatles ‘Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, og hans innflytelse finnes overalt i populærkulturen. Crowley, også kjent som The Great Beast, har vært gjenstand for flere biografier, noen ser på ham som et misforstått geni, andre som en manipulativ charlatan. Ingen av dem har sett seriøst på hans karriere som agent for British Intelligence, før nå.
Ved hjelp av dokumenter hentet fra britiske, amerikanske, franske og italienske arkiver, avslører Secret Agent 666 oppsiktsvekkende at Crowley spilte en viktig rolle i senkingen av Lusitania, et plan for å styrte regjeringen i Spania, motvirke irske og indiske nasjonalistiske konspirasjoner, og 1941-flyturen til Rudolf Hess. Forfatteren Richard B. Spence hevder at Crowley – på sin egen ukonvensjonelle måte – var en patriotisk engelskmann som holdt ut år med offentlig hets for å maskere sin rolle som hemmelig agent. Bekreftelsen av Crowleys deltakelse i det tjuende århundrets mest forbløffende regjerings konspirasjoner vil trolig sjokkere deg.” https://www.adlibris.com/no/bok/secret-agent-666-9781932595338
“100 år etter statskuppet i Petrograd i 1917 blir maktskiftet fremdeles kalt for en revolusjon. Og Lenin skildres som en ærefull politiker i stedet for den massemorder, statsterrorist og undertrykker som han var. Stor var Lenin… En massemorder og hans statskupp er en bok om venstresidens myter om Lenin og hans statskupp. Etter at de russiske arkiver har blitt åpnet på gløtt, og med støtte fra de seneste årenes internasjonale forskning, presenteres her rystende og avslørende opplysninger om den despotiske revolusjonslederen.
“Hva motiverer seksuelle overgripere? Hvorfor blir så få tatt? På bakgrunn av historier fra overgripere viser Anna C. Salter at seksuelle rovdyr bruker sofistikerte bedragsteknikker og stoler på missfoppfatninger rundt dem for å unngå å bli oppdaget. Salter sier at selv de mest kunnskapsrike og oppvakte blant oss kan bli lurt, og hun stikker hull på mytene om seksuelle rovdyr og gir oss verktøy som gjør oss i stand til å beskytte våre familier og oss selv.” https://www.adlibris.com/no/bok/predators-9780465071739
“Den menneskelige hjerne har noen evner som hjernen til andre dyr mangler. Det er til disse karakteristiske evner at vår art skylder sin dominerende posisjon. Andre dyr har sterkere muskler eller skarpere klør, men vi har smartere hjerner. Hvis maskinens hjerner en dag kommer til å overgå menneskelige hjerner, så kan denne nye superintelligensen bli veldig kraftig. Da gorillanes skjebne nå avhenger mer av oss mennesker enn gorillene selv, så ville vår arts skjebne da avhenge av handlinger utført av maskinens superintelligens. Men vi har en fordel: vi kommer til å gjøre det første trekket. Vil det være mulig å konstruere et innledende forhold slik at vi kan overleve en en kunstig superintelligens, og hvordan kan man få til det?
For å komme nærmere svarene til disse spørsmålene må vi gå gjennom et fascinerende landskap av temaer og overveielser. Les boken og lær om orakler, genier, singletons; om boksemetoder, snubletråder og tankekriminalitet; om menneskets kosmiske begavelse og differensiell teknologisk utvikling; indirekte normativitet, instrumentell konvergens, hel hjerneemulering og teknologi koplinger; Malthusian økonomi, dystopisk evolusjon; kunstig intelligens, biologisk kognitiv forbedring, og kollektiv intelligens.
Denne grundig ambisiøse og originale boken baner seg forsiktig gjennom en stor del av forbudt og vanskelig intellektuelt terreng. Likevel er språket så klart at det på en eller annen måte virker lett. Etter en fengslende reise som tar oss til grensene for hva det er mulig å tenke når det gjelder den menneskelige tilstanden og fremtiden for det intelligente livet, finner vi i Nick Bostroms arbeid, ikke mindre enn en rekonstruksjon av den viktigste oppgaven i vår tid.” https://www.adlibris.com/no/bok/superintelligence-paths-dangers-strategies-9780198739838
“Når det gjelder kunstig intelligens (AI), så er vi mennesker som små barn som leker med en bombe. Vi vet ikke når bomben vil eksplodere, men hvis vi holder den inntil øret, kan vi høre en svak tikkende lyd. Det mest fornuftige for et barn med en udetonert bombe mellom hendene vil være å legge den fra seg forsiktig, gå raskt ut av rommet der bomben er og tilkalle en voksen. Men i dette tilfellet snakker vi ikke om bare et barn men mange, hver med tilgang til en uavhengig utløsermekanisme. Sjansene for at de alle er så fornuftige å legger fra seg den livsfarlige innretningen er så og si ikke eksisterende. Noen av de små idiotene vil garantert trykke på utløserknappen for å se hva som skjer.”
“Grooming betegner den prosessen hvor en voksen oppretter kontakt med et barn i den hensikt å møte barnet og begå et seksuelt overgrep. Et typetilfelle er der en voksen tar kontakt med et barn i et åpent forum, for deretter prøve å få kontaken til å skje direkte mellom dem i et lukket nettverk, f.eks på facebook eller skype. Den voksne vil ofte få barnets telefonnummer slik at de også kan ha kontakt via sms. Ved å lære barnet å kjenne, får den voksne barnets tillit og legger slik til rette for et fysisk møte.
Før partene møtes, vil den voksne ofte dreie samtalen over til emner av seksuell karakter. Stipendiat Elisabeth Staksrud har gjennom sin forskning sett at de som utsettes for seksuelle overgrep etter å ha møtt personer på internett, som regel har en anelse om at de møter en voksen som er ute etter noe seksuelt. Forskningen viste også at overgriperne velger ut ofre som er svært sårbare, og i følge studien er overgriperen barnas eneste nære «venn». https://www.overgrep.no/hva-er-grooming/
Trust 2010 – Clive Owen: Fra den Oscar-nominerte forfatteren av “In the Bedroom” En forstadsfamilie opplever marerittet da den 14 år gamle Annie (Liana Liberato) treffer sin første kjæreste på nettet. Etter å ha kommunisert i månedsvis via online chat og telefon, oppdager Annie at hennes venn ikke er den han utgir seg for. Men hun går med på å møte ham. Annies foreldre (Owen og Keener) blir knust når de finner ut om forholdet, og faren sverger å ta overgriperen.
Grunnen til at man blir emosjonell når temaet pedofili bringes opp er nettopp det at det ligger innebygd i vår psyke at det å voldta eller narre barn til å ha sex med seg det er galt, så galt som noe kan bli, det strider mot all sunn fornuft.
Jeg kan forstå at det å være pedofil kan være vondt når samfunnet ser på det som noe motbydelig, men hva er viktigst, å beskytte barna våre eller utvide rettighetene til de pedofile ? For meg er svaret innlysende, barna er første prioritet.
Man må selvfølgelig også ha klare beviser for at noen har begått overgrep før man kan beskylde dem for å ha begått overgrep. Å bli beskyldt for å være overgriper uten at man er det vil jeg tro at er like grusomt som å være offer for overgrep.
Pedofile kan ikke kureres, når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
Pedofile ser ut til å ha en manglende empati for sine ofre, noe som også er fremtredende hos psykopater og narsissister:
“Paedophiles seem to have narcissistic and antisocial (psychopathic) traits. They lack empathy for their victims and express no remorse for their actions. They are in denial and, being pathological confabulators, they rationalize their transgressions, claiming that the children were merely being educated for their own good and, anyhow, derived great pleasure from it.
The paedophile?s ego-syntony (in ego psychology, used to describe behaviour that does not conflict with somebody’s basic attitudes and beliefs and, therefore, is not anxiety-provoking) rests on his alloplastic (intended to bring about a change in a patient’s mental condition through changing his or her external circumstances) defences. He generally tends to blame others (or the world or the “system”) for his misfortunes, failures, and deficiencies. Paedophiles frequently accuse their victims of acting promiscuously, of “coming on to them”, of actively tempting, provoking, and luring (or even trapping) them.
The paedophile – similar to the autistic patient – misinterprets the child’s body language and inter-personal cues. His social communication skills are impaired and he fails to adjust information gained to the surrounding circumstances (for instance, to the child’s age and maturity).
The paedophile makes frequent (though unconscious) use of projection and projective identification in his relationships with children. He makes his victims treat him the way he views himself – or attributes to them traits and behaviours that are truly his.
The paedophile is aware of society’s view of his actions as vile, corrupt, forbidden, evil, and decadent (especially if the paedophiliac act involves incest). He derives pleasure from the sleazy nature of his pursuits because it tends to sustain his view of himself as “bad”, “a failure”, “deserving of punishment”, and “guilty”.
In extreme (mercifully uncommon) cases, the paedophile projects these torturous feelings and self-perceptions onto his victims. The children defiled and abused by his sexual attentions thus become “rotten”, “bad objects”, guilty and punishable. This leads to sexual sadism, lust rape, and snuff murders.
The paedophile treats “his” chosen child as an object, an extension of himself, devoid of a separate existence and denuded of distinct needs. He finds the child’s submissiveness and gullibility gratifying. He frowns on any sign of personal autonomy and regards it as a threat. By intimidating, cajoling, charming, and making false promises, the abuser isolates his prey from his family, school, peers, and from the rest of society and, thus, makes the child’s dependence on him total.
To the paedophile, the child is a “transitional object” – a training ground on which to exercise his adult relationship skills. The paedophile erroneously feels that the child will never betray and abandon him, therefore guaranteeing “object constancy”.
The paedophile ? stealthily but unfailingly ? exploits the vulnerabilities in the psychological makeup of his victim. The child may have low self-esteem, a fluctuating sense of self-worth, primitive defence mechanisms, phobias, mental health problems, a disability, a history of failure, bad relations with parents, siblings, teachers, or peers, or a tendency to blame herself, or to feel inadequate (autoplastic neurosis). The child may come from an abusive family or environment ? which conditioned her or him to expect abuse as inevitable and “normal”.
The paedophile is the guru at the centre of a cult. Like other gurus, he demands complete obedience from his “partner”. He feels entitled to adulation and special treatment by his child-mate. He punishes the wayward and the straying lambs. He enforces discipline.
The child finds himself in a twilight zone. The paedophile imposes on him a shared psychosis, replete with persecutory delusions, “enemies”, mythical narratives, and apocalyptic scenarios if he is flouted. The child is rendered the joint guardian of a horrible secret.
The paedophile?s control is based on ambiguity, unpredictability, fuzziness, and ambient abuse. His ever-shifting whims exclusively define right versus wrong, desirable and unwanted, what is to be pursued and what to be avoided. He alone determines rights and obligations and alters them at will.
The typical paedophile is a micro-manager. He exerts control over the minutest details and behaviours. He punishes severely and abuses withholders of information and those who fail to conform to his wishes and goals.
The paedophile does not respect the boundaries and privacy of the (often reluctant and terrified) child. He ignores his or her wishes and treats children as objects or instruments of gratification. He seeks to control both situations and people compulsively.
Narcissistic paedophiles claim to be infallible, superior, talented, skilful, omnipotent, and omniscient. They often lie and confabulate to support these unfounded claims and to justify their actions. Most paedophiles suffer from cognitive deficits and reinterpret reality to fit their fantasies.
The paedophile regards sex with children as an ego-booster.
Subteen children are, by definition, “inferior”. They are physically weaker, dependent on others for the fulfilment of many of their needs, cognitively and emotionally immature, and easily manipulated. Their fund of knowledge is limited and their skills restricted. His relationships with children buttress the paedophile?s twin grandiose delusions of omnipotence and omniscience. Compared to his victims, the paedophiles is always the stronger, the wiser, the most skilful and well-informed.
Inevitably, the paedophile considers his child-victims to be his best friends and companions. Paedophiles are lonely, erotomanic (Excessive sexual desire), people.
The paedophile believes that he is in love with (or simply loves) the child. Sex is merely one way to communicate his affection and caring. But there are other venues.
To show his keen interest, the common paedophile keeps calling the child, dropping by, writing e-mails, giving gifts, providing services, doing unsolicited errands “on the child’s behalf”, getting into relationships with the preteen’s parents, friends, teachers, and peers, and, in general, making himself available (stalking) at all times. The paedophile feels free to make legal, financial, and emotional decisions for the child.
The paedophile intrudes on the victim’s privacy, disrespects the child’s express wishes and personal boundaries and ignores his or her emotions, needs, and preferences. To the paedophile, “love” means enmeshment and clinging coupled with an overpowering separation anxiety (fear of being abandoned).
Moreover, no amount of denials, chastising, threats, and even outright hostile actions convince the erotomaniac that the child is not in love with him. He knows better and will make the world see the light as well. The child and his guardians are simply unaware of what is good for the child. The paedophile determinedly sees it as his or her task to bring life and happiness into the child’s dreary and unhappy existence.
Thus, regardless of overwhelming evidence to the contrary, the paedophile is convinced that his feelings are reciprocated – in other words, that the child is equally infatuated with him or her. He interprets everything the child does (or refrains from doing) as coded messages confessing to and conveying the child’s interest in and eternal devotion to the paedophile and to the “relationship”. http://thepsychopath.freeforums.org/the-roots-of-paedophilia-t22900.html
“Jan Ola Andersen, leder i LO-forbundet EL og IT, var 21/12-17 ute med en kronikk med tittelen “Ta kraften i bruk!” undertittelen var “Det vil være et historisk feilgrep og ikke satse for fullt på vannkraft”.
Dette er det lett å være enig i, men Andersen vil ikke ta kraften i bruk her i landet , han vil eksportere mest mulig av den og han vil bruke kraftmagasinene våre på en måte som dreper liv og artsmangfold i vassdragsnaturen. Kraftbransjen vil ha prisen på strøm opp her i landet, fordi godt over 90 prosent av den selges i Norge. Bransjen vil derfor med god hjelp i fra Statnett bygge strømkabler til Storbrittania. Der er strømprisen akkurat nå 127 prosent høyere enn i Norge. Statnett har èn kabel til Storbrittania under prosjektering, og kraftbransjen har søkt om å få bygge en til.
Kraftbransjen bruker tre argumenter for kabler til Storbrittania.: forsyningssikkerhet, klimaeffekt i EU og økte strømpriser i Norge. Det siste kamufleres passe diffust som “økt verdiskapning”. Statnett er mer ærlig og skrev i konsesjonssøknaden at hensikten med kabelen er: “forretningsmessig utveksling av elektrisk kraft basert på gjensidig utnyttelse av prisvariasjoner mellom markedene i England og Norge.”
Men vi trenger ikke flere kabler for å ha full forsyningssikkerhet eller for å kunne eksportere alle tenkelig overskuddskraft. Vi eksporterte ca 22 TWh i 2016, allerede i 2000 eksporterte vi nærmere 21 TWh. Da hadde vi en kapasitet ut av landet på 4500 megawatt (MW), mens vi nå har 6000 MW. Med kabelen som nå bygges til Tyskland, blir kapasiteten ut og inn av landet 74MW. Det gir en teoretisk transportkapasitet på ca 65 TWh, dvs opp i mot 50 prosent av all norsk vannkraft. Å hevde at vi trenger flere kabler av forsynings hensyn eller for å eksportere overskudd er direkte uredelig. Kraftoverskuddet blir trolig også mindre etterhvert som vi elektrifiserer mer av transportsektoren.
Gjennom dyktig politisk lobby arbeid (personlig så ville jeg byttet ut ordet dyktig med utspekulert, mitt utsagn ikke Hongset sitt.), har kraftbransjen fått definert nye kabler som et viktig klimatiltak, ved at Norge skal bli “Europas batteri.” Argumentet er at norsk vannkraft kan være såkalt balansekraft, og åpne for bygging av mer fornybar kraft i EU. I en viss utstrekning var dette tilfelle tidligere, men EU har nå bygd ut 8 ganger mer vind og solkraft enn samlet installert effekt i all norsk vannkraft, og utbyggingen fortsetter i stort tempo.
I realiteten utgjør vår mulighet for å levere balansekraft derfor en svært liten del av balansekraften EU trenger. EU utvikler også nye løsninger for balansekraft i stor skala. “Europa batteriet” er nesten flatt, og NVE-sjefen Per Sanderud sa allerede i 2015, “Vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kansje forestilte seg for en stund siden.”
Nye kabler nå skaper ikke mer strøm å eksportere, men vil primært fungere som importkabler for høyere strømpriser, og det er det som er hensikten. Kablene til Storbrittania skal finansieres av såkalte flaskehalsinntekter. Det betyr nettopp å melke prisvariasjoner mellom markedene, slik Statnett formulerte det i søknaden. Men dette forutsetter økt effektkjøring, det vil si at kraftverkene våre kjøres av og på i raske skift, dag mot natt og time mot time, styrt av varierende strømpriser i utlandet.
Slik kjøring har dramatiske og og veldokumenterte negative konsekvenser i vassdragsnaturen, noe som seks naturvernorganisasjoner har påpekt i brev til myndighetene. Disse konsekvensene er overhodet ikke utredet i de konsekvensutredningene som er lagt fram, noe som er klart i strid med kravene i plan og byggningsloven. Naturvernorganisasjonene krever nå nye konsekvensutredninger. Det blir i realiteten et spørsmål om hvor mye natur vi skal ødelegge, for å oppnå en marginal klima effekt i EU.
Det eneste kraftbransjen ikke snakker om er den reelle begrunnelsen for nye kabler, nemlig at de vil drive strømprisen opp her i landet. Både Statnett og IEAs prognoser viser dramatisk prisøkning fram mot 2030. Jan Olav Andersen i EL og IT påpeker helt riktig at det er de europeiske prisene på fossil energi og CO2 som driver prisene opp. Men så skriver han videre: “Den ventede prisøkningen skyldes altså ikke utenlandskablene.” Hvordan tror Andersen at de økende prisene i EU skal komme seg til Norge ? Med Kielferga ?
Sterk prisstigning på strøm vil over tid også slå ut det meste av norsk metallindustri, og det vil svekke konkurransekraften i alt næringsliv. Det vil også drive kostnadene opp og lønnsevnene ned i all offentlig virksomhet. Alt fra barnehager til sykehus og universiteter betaler strømregninger. Dermed vil nye kabler ha som effekt at et stort antall arbeidsplasser vil forsvinne i alle andre bransjer enn i kraftbransjen.
Det er tankevekkende at en sentral leder i LO går kraftbransjens ærend i denne saken og dermed bidrar til at et stort antall LO-medlemmer i andre forbund enn EL og IT kan miste jobben!
Ta kraften i bruk, men gjør det her i landet. Det vil redde både natur og arbeidsplasser.”
I filmen Solitary man fra 2009, klarer Michael Douglas på en særdeles god måte å vise oss hvordan den vanligste typen av utadvendte narsissister er, hva slags mentalitet de har, hvordan de handler når de får det som de vil og når de ikke får det som de vil, og ikke minst hvordan de ødelegger for seg selv og legger skylden på alle andre for sine egne tabber.
Filmens handling: “Ben hadde kvinner, suksess og millioner av dollar, men midtlivskrisen kostet ham alt. Alle i hans omgivelse vil hjelpe ham på bena igjen, men Ben har en bedre idé, å ødelegge deres liv, med alle mulige midler …”
Det er laget enorme mengder med romantiske filmer, og de fleste av dem går det tretten på dusinet av, men noen av dem skiller seg ut, ikke pga historiene, for de gjentar seg til det kjedsommelige. Nei det som skiller gode romantisk filmer fra mengden er kjemien mellom hovedpersonene og de andre skuespillerne som støtter opp om historien rundt dem. Det vil altså si at den/de som har ansvaret for å finne rollebesetningen i slike filmer de må kunne klare å se hvem som passer inn i de forskjellige rollene for å skape en atmosfære som treffer tilskueren, ikke så mye intellektuelt, men i følelsene og hjertet. Får man til det, da har man oppskriften på en god romantisk dramafilm, eller en god romantisk komedie. Og her er en liste av de beste romantiske filmene jeg har sett.
“Handler om den heller sløve 17-åringen Ronald Miller som drømmer om å omgås de populære elevene på skolen. Han forsøker å kjøpe seg venner og popularitet, men det går ikke så bra i lengden.”
Eventyr I New York (Enchanted) 2007 – Patrick Dempsey: “Med stjerner i alle rollene, følger filmen den vakre prinsesse Giselle (Amy Adams) når hun forvises av en ond dronning (Susan Sarandon) fra sin animerte eventyrverden til den møkkete virkeligheten på gaten i dagens Manhattan. Sjokkert over denne nye verdenen som ikke fungerer etter “lykkelig alle sine dager” prinsippet, driver Giselle nå rundt i en kaotisk verden som sårt trenger litt magi. Den sjarmerende skilsmisseadvokaten Robert (Patrick Dempsey) kommer henne til unnsetning og Giselle får etter hvert et nytt syn på livet. Hun forelsker seg i Robert, til tross for at hun allerede er bortlovet til en perfekt eventyrprins (James Marsden) hjemme. Spørsmålet er om en romanse sett med en eventyrprinsesses øyne kan overleve i den virkelige verden? “
En ekte mann (Made of honor) – 2008 – Patrick Dempsey
“Livet smiler til Tom (Patrick Dempsey); han er sexy, suksessfull, har draget på damene og en skjønn bestevenninne Hannah (Michelle Monoghan) som han kan dele alt med. Det er den perfekte tilværelse – helt til den dagen Hannah reiser på en 6 ukers forretningsreise til Skottland og Tom til sin store forbauselse oppdager hvor tomt livet er uten henne. Tom bestemmer seg for å fri til Hannah når hun kommer tilbake, men blir i stedet fullstendig tatt på sengen når han finner ut at hun har forlovet seg med en kjekk og rik skotte og planlegger å flytte til Skottland. Når Hannah spør om han vil være hennes forlover svarer han motvillig, og med baktanker, ja. Planen er å innynde seg hos henne og stoppe bryllupet før det er for sent .”
Dirty dancing 1987 – Patrick Swayze: “Sammen med sin kvinnelige dansepartner skal Johnny holde en spesiell danseoppvisning på hotellet. Når partneren blir syk etter en abort, tilbyr Baby seg å lære stegene og ta hennes plass. Først fnyser Johnny av ideen, men uten å se andre alternativer, tar han på seg oppgaven. Han gir henne en innføring i dansegulvets magi, og uunngåelig oppstår den søteste musikk. Mange og til dels hete dansescener følger, og Baby, som er i ferd med å bli en ung kvinne, oppdager stadig nye sider ved seg selv. Etter hvert som sommeren svinner hen, stilles hver og en på feriestedet overfor ulike valg. De må ta standpunkt i forhold til viktige tema som ansvar, kjærlighet og andres forventninger.”
Love story 1970 – Ryan O`Neal:
“Dette er filmen om to unge mennesker som rett og slett er glad i hverandre Oliver og Jenny. Han, rik og bråkjekk, hun, fattig og varmblodig. De møtes – ganske tilfeldig – ved en ekspedisjonsskranke på College-biblioteket på Radcliff og skilles på Mount Sinai-sykehuset, Manhattan. Oliver er fjerde skudd på en veletablert Boston-millionærfamilies stamme. Jenny er datter av en italienskættet baker på Rhode Island. Men for begge er mulighetene til stede: Han er en begavet jus-student ved Harvard, en helt på skolens ishockey-lag, – begavet, flaks blant “skreppene”. Hun tar musikk som hovedfag på Radcliff College, – intelligent, pen, vittig som bare det. Det utvikler seg mellom Oliver og Jenny. De trekkes mot hverandre – mer og mer. De møter så menn ikke bare medgang.”
Runaway bride 1999 – Julia Roberts:
Julia Roberts spiller en kvinne som har forlatt tre menn ved alteret, og Richard Gere er en kynisk journalist som bestemmer seg å for skrive en artikkel om hennes ekteskapelige fadeser.
En fin dag (One fine day) 1996 – George Clooney:
“Melanie Parker er arkitekt og mor til Sammy, og Jack Taylor er en avis-spaltist og far til Maggie, er begge skilt. Begge er like ved å miste jobben, og som om ikke dette er nok – blir de begge sittende igjen med sine respektive barn denne travle dagen. Når deres ublide møte er overstått, skjønner de at deres eneste sjanse til å overleve denne grusomme dagen er å samarbeide! Og ikke minst, Melanie må bestemme seg for om Jack egentlig er hennes verste mareritt – eller mannen i hennes drømmer!”
Robin and Marian 1976 – Sean Connery:
“Robin Hood og Lille-John kommer tilbake fra korstogene etter å ha forlatt kong Richard Løvehjertes rekker. Der møter de sine gamle venner og Robins kjæreste, Marian, som nå er blitt nonne.”
Passengers 2016 – Chris Pratt:
“Ombord på et luksuriøst romskip som er på vei for å kolonialisere en ny planet, våkner en av passasjerene 90 år før tiden på grunn av en feil i søvnkammeret. Etter hvert som ensomheten innhenter ham, står han overfor valget om han skal vekke opp en av de andre passasjerene for å få selskap. Vel vitende om at dette er en fatal avgjørelse å ta på en annen persons vegne.”
Det beste valget (Some kind of wonderful) 1987:
“Amerikansk drama fra 1987 om en ung gutt som ber ut skolens mest populære jente, men som ikke regnet med hennes sjalu kjæreste. Den unge guttejenta Watts er bestevenner med Keith. Men når Keith klarer å få et stevnemøte med Amanda, skolens mest populære jente, skjønner Watts at det hun føler er mer enn vennskap. Watts er ulykkelig, men innfinner seg med at hun ikke har en sjanse mot vakre Amanda. Keith, på sin side får problemer med en gammel kjæreste som slett ikke liker at han går ut med Amanda. Han går intetanende en skummel fremtid i møte.”
Møt Joe Black (Meet Joe Black) 1998 – Brad Pitt:
“Eldstedatteren Allison (Marcia Gay Harden) har hele livet søkt sin fars anerkjennelse, men føler seg tilsidesatt av sin yngre søster, den vakre, sprudlende legen Susan (Claire Forlani). I hennes øyne har søsteren fått alt – intelligens, et vakkert ytre og ikke minst sin fars uforbeholdne kjærlighet. Samtidig er hun lykkelig i sitt forhold til sin mann (Jeffrey Tambor), som forguder henne og er trofast i sin lojalitet mot sin svigerfar og hans familie. Joe Blacks inntreden berører alle, men det byr ikke på få komplikasjoner for familien når mannen som forelsker seg i yngstedatteren er Døden i egen person.”
In good company 2005 – Topher Grace:
“Dan Foreman opplever en krise i karrieren. Han blir degradert som annonsesjef i et stort magasin, og den nye sjefen er halvparten så gammel. Dette kunne vært det verste for Dan. Så får han mistanke om at jyplingen har et altfor godt øye til datteren hans… Ryktene har gått, og så får neglebitende ansatte i “Sports America” beskjeden de ikke ønsket seg: Tidsskriftet og selskapet det hører til blir slukt av det internasjonale konsernet Globecom. Flere av de ansatte må gå når sparekniven skjærer hardt for å øke inntjeningen. 51 år gamle Dan Foreman får bli, men han rykker ned.
Heretter skal han være en god nummer to for den nye annonsesjefen, 26 år gamle Carter Duryea. Han er en arbeidsnarkoman oppkomling som kan mange riktige fraser om bedriftskultur. Dan skimter en usikker og ensom ung mann bak den bråmodne fasaden. Han vet ikke at Carter skal krysse grensen mellom jobb og privatliv etter en middag hos Dans familie. Fri og frank etter et kort ekteskap faller han for Alex, Dans eldste datter. Hun har begynt å studere i storbyen, langt unna pappas bekymrede falkeblikk. Nå møter hun Carter i smug, men spørsmålet er hvor lenge han kan holde romansen hemmelig for Dan.”
Punch drunk love 2002 – Adam Sandler:
“Barry Egan er forretningsmann. Dog langt i fra av det mest suksessfulle slaget, og med syv søstre som ikke akkurat har backet ham opp i årenes løp. Som et resultat av søstrenes dårlige behandling og grusomme oppførsel gjennom mange år, blir Barry som voksen et offer for ensomheten. Han opplever det grusomme å ikke kunne ta del i kjærlighetslivets gleder, det er rett og slett slik at han verken har evne eller kraft til å kunne forelske seg i ett annet menneske. Men så, når en mystisk kvinne plutselig gjør entrè i hans liv, da skjer ting som fører Barry ut på en romantisk reise han aldri hadde regnet med å få være med på.”
The Proposal 2009 – Ryan Reynolds:
“Når den energiske forlagskonsulenten Margaret (SANDRA BULLOCK) risikerer å bli utvist til hjemlandet Canada, erklærer den snartenkte sjefen at hun egentlig er forlovet med den undervurderte og intetanende assistenten Andrew (RYAN REYNOLDS), som hun har plaget i årevis. Han går med på å delta i bløffen, men stiller enkelte betingelser. Det usannsynlige paret reiser til Alsaka for å møte hans noe merkelige familie (MARY STEENBURGEN, CRAIG T. NELSON, BETTY WHITE) og nå finner den vanligvis selvkontrollerte byjenta seg i den ene komiske situasjonen etter den andre. Med et improvisert bryllup på trappene og immigrasjonsmyndighetene på nakken velger Margaret og Andrew å holde seg til planen til tross for høyst usikre konsekvenser.”
Alle elsker Lloyd (Say anything) 1989 – John Cusack:
“Lloyd – 19 år – drømmer om å bli kickbokser. Så en dag finner han sitt kvinneideal: Diane. Hun er ikke bare pen, men til og med intelligent (!). Og hennes far synes hun er alt for god for ham. Men Diane synes det er noe spesielt ved Lloyd – samtidig som hun oppdager sider ved faren som hun ikke kjente til. Men ting er ikke alltid slik de ser ut, og mennesker er ikke alltid slik Diane tror de er….”
She`s all that 1999 – Freddie Prince Jr:
“Laney er elev på en snobbete skole der alt dreier seg om utseende og penger. Dette gjør at hun, med sin interresse for kunst og ønske om å forandre verden til noe bedre, ikke passer inn. Skolens kjekkeste gutt, Zack, vedder med sine kompiser om at han kan gjøre hvem som helst av skolens jenter om til skoleballets dronning. Valget faller på, i deres øyne, håpløse Laney. De har ingen anelse om hvem de har pekt ut som sitt “offer”.”
The Last of the Mohicans 1992 – Daniel Day Lewis:
“Året er 1757 og kolonikrigen raser mellom Frankrike og England. På vei gjennom krigssonen avbryter Hawkeye sammen med adoptivfaren og broren et bakholdsangrep på en engelsk tropp, og redder livet til offiserdøtrene Cora og Alice Munro. Cora (Madeleine Stowe) og Hawkeye (Daniel Day-Lewis) forelsker seg, men gjennom en lang rekke dramatiske hendelser blir Cora fanget av hevngjerrige Huronere. Hennes eneste håp er at Hawkeye og Mohikanere skal befri henne fra fangenskapet. Men mellom dem og Cora står en armé av blodtørstige Huronere. Et blodig oppgjør venter.”
