Når politikere slår på stortromma og bruker ord som: “hvis vi fremdeles skal ha demokrati så må vi gjøre ditten eller datten, eller dette er en trussel mot demokratiet, dette undergraver demokratiet etc, etc”, så forteller de ikke noe om hva slags demokrati det er vi har her i Norge, de forteller oss ikke at det demokratiet vi har her, det har vi lagt i hendene på ustabile og korrupte individer som for det meste er ute etter å mele sin egen kake, og da er det jo veldig forstålig at våre “kjære” folkevalgte ikke vil gå i dybden på det skinndemokratiet de holder så kjært og som de forsvarer med nebb og klør.

Hvis man tar seg tid til å finne ut hva slags styresett vi egentlig har her til lands, så vil man også forstå at hver gang ordet demokrati blir nevnt av politikere, ja da vil man se at det ikke er noe annet enn en hersketeknikk som blir brukt til å forsvare status quo.

“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.

Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”

https://steigan.no/2017/09/representativt-demokrati-som-elitedemokrati/

 

“Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.

Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det  er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “

Fra boken Demokratisk styreform  en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968

Boken kan leses i sin helhet her –http://www.nb.no/nbsok/nb/677ee23871da0251cbef8bcf3d1b6266?index=41#0

 

“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de bli lett stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.

Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er. Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.

Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt.

Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.” Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1454932401_nr_det_totalitre_skju.html

 

“Det største foræderi er ikke forræderi mot regjeringer, men forræderi mot folket.
Forræderi mot folket blir begått på mange forskjellige måter.

Undertrykkelse gjennom vold, terror og inkvisisjon, utbytting, utplyndring og utarming av millioner av menn og kvinner, despotiske lover og bruk av domstolene som redskaper for repressalier, løgnaktig propaganda og kunstig oppegging av det ene lag av folket mot det andre, igangsetting av kriger og den uhyggelige alkymi som går ut på å forvandle menneskeblod til gull: alt dette er former for forræderi mot folket. 
Og felles for dem alle er den desperate viljen hos et priviligert mindretall til å bevare sin makt og øke sine fordeler på bekostning av det store flertall og dets lidelser.

Forræderi mot folket er ingen ny foreteelse i verden. Dets mørke tråd går gjennom all overlevert historie. Men i vår tid, da folket er blitt sterkt som aldri før og dets krav om bedre liv er uavviselig, er de midler som de få bruker for å undertrykke de mange blitt stadig mer hensynsløse og desperate. Fascismen var et produkt av denne hensysløsheten og desperasjonen. Den tyske borger som aktivt satte seg til motverge mot naziregimet, var ikke en forræder, men en sann patriot, det var naziregjeringen som var forrædersk.”
Fra forordet til boken Høyforræderi (High treason) av Albert E. Kahn, Falken Forlag 1951. Boken kan leses i sin helhet her – http://olehartattordet.blogg.no/1485604775_forrderi_mot_folket.html

 

“Ønsket om medmenneskelighet og likhet må i vår verden skyves til side for kravet om profitt og effektivitet for kapitaleierne. Drivkraften for den enkelte blir derfor personlig vinning, personlig profitt.

Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.” https://olehartattordet.blogg.no/1446157822_demokratiet_er_shangh.html

 

Politikerne er valgt av folket på feil premisser, for folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program.

En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utganspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele. 

Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta. https://olehartattordet.blogg.no/1542257486_kan_vi_kalle_politikerne_her_til_lands_folkevalgte_.html

 

“Demokratiet er et ideal som eksisterer på sin egen grunn, uavhengig av hvor mange som bekjenner seg til det. Det er et moralsk begrep og i siste instans et uttrykk for en vurdering av hva et menneske er. Demokrati er det idealet som vil at det enkelte individ selv skal ha rådighet over sine saker.

Dets motpol og evige motstander er den autoritære stat. Demokratisk er derfor enhver tendens som virker i retning av å begrense statens makt og stille det enkelte individ fritt. Udemokratisk og frihetsfiendtlig er ethvert forsøk på å utvide statens makt og la det kollektive få makt over den enkelte.

Om en regjering kan kalles demokratisk avhenger ikke av om den retter seg etter flertallet eller går inn for såkalte demokratiske ordninger som alltid vil kunne misbrukes for udemokratiske formål; det avhenger av om regjeringen i alt den foretar seg handler med blikket rettet mot det demokratiske ideal og så å si tenderer mot den demokratiske pol. Det er orienteringen det kommer an på, og ikke de ytre former og institusjoner.

For regjeringen som sådan vil alltid stå på autoritetens side og strebe etter å virkeliggjøre det autoritære autokratiske ideal. Det blir folkets, det vil si den enkeltes sak å motvirke disse bestrebelsene og skape en motvekt som kan trekke i en annen retning eller i det minste opprettholde en likevekt. Derfor vil det alltid være et motsetningsforhold mellom staten og den enkelte, og jo mer det lykkes en regjering å innbille folket at regjeringens interesser er identiske med folkets, desto nærmere er vi diktaturet.”

 

 

Når rasismekortet brukes for å splitte folk https://olehartattordet.blogg.no/nar-rasismekortet-brukes-for-a-splitte-folk.html

 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/kaOkpA/Astma-var-panikkangst-Magesmerter-var-tidligere-voldtekt-Arr-var-spor-etter-tortur-Og-flyktningene-Glemt–Fredrikke-Christie-Knudtzen

Legen Fredrikke Christie Knudtzen som også har skrevet denne artikkelen som det er linket til over her er uten tvil et empatisk medmenneske, men hun snakker ut i fra følelsene sine og utelater fornuften, noe som er forståelig med tanke på det hun har opplevd, hun har jo selv blitt traumatisert. I Norge så har vi et helsevesen som ikke har kapasitet til å behandle traumer slik de burde behandles, og svært mange leger og annet helsepersonell er uvitende om symptomene som forteller om tidligere traumatiske hendelser hos pasienter, noe man kan lese inngående om her http://olehartattordet.blogg.no/1487625978_vrt_primitive_helsevesen.html

Hvordan vil Knudzen behandle disse flyktningene her hjemme når kapasiteten i psykiatrien er sprengt ? Å behandle noen for traumer og depresjoner kan ikke gjøres bare med medisiner selv om det kan hjelpe, det er en tidkrevende prosess. Jeg har selv vært innlagt i nærmere et år pga dype depresjoner, og det tok nærmere seks år før jeg kom meg sånn rimelig bra på beina, og helt frisk vil jeg aldri bli, tilbakefall er vanlig.

Og med disse flyktningene så snakker vi om enda heftigere traumer enn det jeg har opplevd, hvordan skal helsevesenet klare å ta seg av disse ? Får ikke mennesker som har opplevd alvorlige traumer som Knudtzen her beskriver riktig behandling, så kan de utgjøre en fare både for seg selv og andre. Så lenge Knudtzen ikke har en fasit, så vil hun ikke hjelpe noen, men skyve problemet over til noen andre som har alt for dårlig kompetanse til å ordne opp i det. Knudtzen tar tak i symptomene og ikke årsaken.

Årsaken til elendigheten finner man her:

http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html og her

NATO`s crimes – https://www.facebook.com/telesurenglish/videos/1329191067224292/

Fredrikke Christie Knudtzen:
“På tre uker var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege. Jeg ble like sjokkert hver kveld når jeg sjekket de norske nettavisene, og det fortsatt ikke sto et ord om det helvetet jeg befant meg i.

Mens jeg var på Lesbos, ankom det cirka 500 flyktninger hver uke.

Man kan gjennom mange medier få inntrykk av at menneskene som reiser over Middelhavet, kommer til Europa for å utnytte våre velferdsordninger. Det var ikke det bildet jeg så i Moria. Jeg møtte traumatiserte mennesker som har flyktet fra land de elsker og vil tilbake til, som har reist i desperasjon fordi de ikke hadde andre muligheter.

Når de ankommer Europa, ofte etter uker og måneder på reise gjennom ustabile og farlige områder, møter vi dem som om de var kriminelle og sperrer dem inne under umenneskelige forhold. Små, improviserte telt er satt opp på hver eneste ledige flekk i leiren, folk ligger stuet sammen i containere, flere i høyden. Det er ikke noe privatliv, matkøene er timelange og toalettforholdene er ubeskrivelige.

Med tre leger, to sykepleiere og ved hjelp av frivillige tolker, tok den lille klinikken vår imot 60?90 pasienter hver dag. Jobben som lege gikk vel så mye ut på å lytte og vise empati som på rent medisinske oppgaver.

Jeg lærte at det bak ordet astma ofte gjemte seg panikkangst med hyperventilasjon, at smerter nederst i magen hos kvinnene i leiren ofte var et uttrykk for tidligere voldtekt, og jeg lærte å gjenkjenne arr etter tortur og granatsplinter. Hver ettermiddag når jeg forlot leiren, følte jeg meg fullstendig tom på innsiden.

Mange av historiene er blitt med meg tilbake til Norge.

Moren fra Afghanistan, som kom til klinikken i desperasjon fordi hun hadde så alvorlig posttraumatisk stressyndrom at hun ikke lenger klarte å ta vare på de tre barna sine.

Den unge mannen, som hadde blitt kastet ut av teltet sitt fordi han hadde høylytte mareritt og tisset på seg om natten etter å ha vært fengslet og utsatt for tortur i Den demokratiske republikken Kongo.

Kvinnen fra Syria, som hadde epilepsi og hadde mistet medisinen sin på veien over Middelhavet. Nå fikk hun epileptiske anfall vi ikke kunne hjelpe med, fordi ventetiden på nevrolog på Lesbos er på flere måneder.

Det var frustrerende å oppleve hvor ufattelig få ressurser som finnes, og hvor lite hjelp disse menneskene får til å bearbeide traumene sine.

Mens de venter er de fanget i Moria, uten mulighet for jobb eller fritidsaktiviteter, omgitt av tusenvis av andre traumatiserte mennesker. Kombinasjonen av dette, boforholdene og det faktum at det i leiren bor mennesker fra mange forskjellige og ofte rivaliserende kulturer, fører til store spenninger.

Det er hyppige slåsskamper, og mange beboere er redde for å bevege seg rundt i leiren. Da vi på min siste dag i Moria var vitne til et masseslagsmål, ble alle de frivillige evakuert fra leiren mens vi måtte etterlate pasientene våre der inne. Da det eskalerte ytterligere, valgte både politiet og militæret å trekke seg ut og lot flyktningene klare seg selv.

Er man ikke traumatisert før man ankommer leiren, er det stor risiko for å bli det i tiden man er der.

Lesbos og Hellas bør ikke stå alene om å hjelpe disse menneskene. Situasjonen er uholdbar. Som den ressurssterke, medmenneskelige nasjonen vi er så stolte over å være kan vi ikke tolerere at dette foregår i Europa. Ved å leve under disse grusomme forholdene blir våre medmennesker fratatt sin menneskelighet.”

Uten nysgjerrighet og uten tro så vil mennesket stagnere, men går tro over i blind aksept, så er det ikke lenger utviklende men ødeleggende og farlig. Det er bare å ta et blikk på hvordan politikk, religion og utdannelse (indoktrinering) ofte har ført verden på kanten av stupet.

Så lenge man driver med gruppetenking så hindres man i ta egne standpunkter og avgjørelser. Da vil det i de fleste tilfeller bli en automatikk, en ferdig programmert adferd man er del av og som styrer en i den retningen gruppen vil at man skal gå.

Da er man ikke lenger den som navigerer eget fartøy, for når gruppen mener at den har staket ut retningen, så vil man gå ut i fra at det er fasiten som vil føre en til målet. Man ser ikke at svaret/løsningene kommer an på spørsmålet /spørmålene man stiller og hvordan de stilles.

Man kan jo spørre hvor mange det er som er klar over at de ikke styrer sitt eget liv, hvor mange det er som TROR at man selv er sjef over det livet man lever ?