“På 1700 tallet forsøkte den skotske filosofen Jeremy Bentham og hans bror å konstruere et Panopticon-fengsel. Ideen var at vokterene skulle kunne iaktta fangene uansett hvor de befant seg i cellene, samtidig som fangene ikke skulle kunne se vokterne, og følgelig ikke kunne vite når de ble overvåket. Bentham-brødrenes fengselssystem er et metafor med skremmende aktualitet, for på mange måter er vi på vei mot et Panopticon samfunn.
Vi står overfor et overvåkningssystem som innlemmer en stadig større del av vår virkelighet. Fellesnevneren er kontroll. Kontroll over hvem vi er, hvor vi er, og hvem vi er i kontakt med. Men overvåkerne er gjemt bak kameraer, elektroniske nett og dataskjermer. Og kansje er det nettopp derfor vi ikke reagerer sterkere enn vi gjør. Vi vet ikke når de ser oss. Vi føler ikke blikkene deres direkte på kroppen.
For er det så farlig da ? Så fremt man ikke har noe å skjule, har man vel ikke noe å frykte ? Det er jo ikke oss myndighetene vil kikke i kortene, men terrorister og kriminelle nettverk. Bør vi ikke gi dem de virkemidlene de sier de trenger for å kunne bekjempe terrorisme og annen alvorlig kriminalitet ?
For det første forutsetter argumentet at man ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule, at vi har et ufeilbarlig rettssystem, der kun skyldige blir dømt. Slik er et selvsagt ikke. Det finnes en rekke eksempler som viser det motsatte.
For det andre forutsetter argumentet at enhver oppføring i et register er riktig. Slik er det heller ikke. I mai 2006 kom det frem at 2700 mennesker feilaktig hadde blitt stemplet som pornografer, tyver og ransmenn i britiske strafferegistere, med store personlige konsekvenser for dem det gjaldt, som å miste tilbud om jobb og studieplass.
For det tredje bygger argumentet på en naiv tiltro til myndighetenes evne til å sikre denne type informasjon – som i mange tilfeller vil være svært sensitiv – ikke vil komme på avveie. Også her finnes det nok av moteksempler.
En av de første politiske krisene Gordon Brown måtte håndtere som statsminister, var da fortrolig informasjon om 25 millioner briter (altså nesten halvparten av den britiske befolkningen), som bankkontonummer og trygdeopplysninger, forsvant i posten i november 2007. I januar i 2008 mistet en person tilknyttet det britiske forsvarsdepartementet en bærbar pc som inneholdt personlig informasjon om 600 000 mennesker.
Dette var for øvrig bare èn av i alt 658 laptop-er som britiske embetsmenn har mistet. I tillegg finnes det eksempler på at sensitiv informasjon har kommet på avveie fordi papirer har blitt gjenglemt på tog, usb pinner har blitt mistet på gaten og e-poster har blitt sendt til feil mottaker. Datasystemer vil dessuten alltid kunne være sårbare for innbrudd.
I 2008 lekket teleselskaper mer enn 100 000 fødselsnumre og andre personopplysninger etter brist i sikkerhetssystemene.
For det fjerde utelukker argumentet at det kan finnes utro tjenere som kan lekke informasjon til utenforstående. Dette fikk kronprinsesse Mette-Marit erfare da detaljer rundt en shoppingtur i New York i forkant av bryllupet i 2001 havnet i Se og Hør. Et annet eksempel er den amerikanske soldaten Bradley Manning som lastet ned store mengder informasjon fra det amerikanske sikkerhetsdepartementet og overleverte den til nettstedet Wikileaks.
Selv om mange vil mene at Manning tilhører det mer heroiske segmentet av kategorien utro tjenere, kan man tenke seg situasjoner der man får en Manning med en annen politisk og personlig agenda. Et eksempel på dette er den danske politispionen med tilknytning til det hemmelige høyreekstreme nettverket ORG, som august 2011 ble kjent skyldig i ulovlig å ha hentet ut informasjon fra politiregistre og – databaser, for å bygge opp et hemmelig register med opplysninger om personer på den politiske venstresiden.
Et femte moment er at argumentet utelukker at politimyndigheter kan komme til å misbruke denne typen virkemidler og informasjon. Det er kjent at lokale myndigheter i Storbritannia blant annet har brukt hemmelig overvåkning til å sjekke om innbyggerne setter ut søppel på riktig dag eller om de hadde sortert forskriftsmessig, å avsløre falske sykemeldinger blant kommunalt ansatte, å knipe folk i som kaster søppel på bakken, å avdekke brudd på røykeloven og å avsløre ulovlig parkering på handikapplasser.
Argumentet om at du ikke har noe å frykte hvis du ikke har noe å skjule, må derfor omskrives: Hvis du ikke har noe å skjule, og uskyldige aldri blir dømt, og all informasjon som lagres er korrekt, og hvis dataene bare hentes ut i samsvar med gjeldende retningslinjer og føringer, og hvis ingen av dem som har tilgang på dataene – med eller uten overlegg – lekker dem videre til utenforstående og hvis datasystemene ikke feiler og er fullgodt sikret, slik at ingen klarer å bryte seg inn i dem, og hvis myndighetene holder seg innenfor de lover og forskrifter som er etablert og ikke faller for fristelsen til å bruke sine utvidede fullmakter til andre formål, har du kansje intet å frykte.”
“Terror er langt mer enn krig, død og lemlestelse. Det er og enkeltmenneskets frykt for å kunne ytre seg grunnet statlige, sosiale eller samfunnsinnrettede virkemidler for å hindre dette. Sovjetkommunismen og maoismen i Kina brukte både vold og sosiale represalier mot opponenter. Dagens vestlige demokratier er relativt sett mer subtile, og bruker utestengelsen fra det sivile samfunn gjennom mekanismen politisk korrekthet, som i sin mye brukte uhøytydelige form stenger for den faktiske innebyrden av begrepet: frykten for å ytre seg fritt.
Terror er en tilstand, en tilstand hvor frykt hersker, frykt for faktisk vold og represalier eller potensiell vold og represalier. Terroren kan oppleves av et samfunn eller en minoritet i samfunnet, men den er tilstedeværende. Terror kan oppfattes som nødvendig i visse situasjoner, slik medlemmer av Milorg vurderte det under motstandskampen i Norge, og slik de tyske okkupantene vurderte det i bruk av motterror mot Milorg og sivilbefolkningen. Vurdering av hva som er terror kontra heltemot avhenger av subjektive politiske målsetninger og siden man selv står på. Skal man kunne identifisere terror, må man skille den rasjonelle frykt fra den irrasjonelle for slik å kunne avgrense terrortrusselen.
Terrorisme, handlinger med terror som formål er mer enn bare bomben som dreper. Den er en generell frykt for psykiske eller fysiske overgrep, en tilstand hvor man selv ikke har kontroll over tidspunkt for konfrontasjon og anslag. Uvissheten og avmaktsfølelsen er terrorens ledsager. Det er verktøyet som virker sterkere enn den enkelte bombe, plutselige drap eller henrettelse.
Skal man kunne bekjempe terror vil vold alene ikke kunne løse dette. Selv om voldelige represalier kan være situasjonsnødvendige vil kun politisk realistiske løsninger gi resultater i form av mindre frykt ? mindre terror.”
For åtte år siden var jeg narkoman. Fikk jeg ikke dosen min så ble jeg helt desperat og aggressiv, og ble jeg forstyrret når jeg inntok den så så kunne jeg bli direkte høylydt og be den eller de som forstyrret meg om å holde kjeft. Alt og alle omkring meg ble irrelevante. Dopet hensatte meg i en dyp transe derjeg levde andres liv, mens mitt eget ble ganske så ubetydelig i forhold. Fikk jeg ikke en ny dose, så kunne jeg klare meg med en reprise, selv om ikke rusen ble optimal av reprisen så var det ihvertfall bedre enn ingen rus.
Det er ikke heroin, kokain eller morfin som er det meste vanedannede narkotikum vi har, nei det er tv tittingen. Et reseptfri dop som litt etter lit forandrer oss til hjernedøde zombier og som får oss til å tro at påstander, hersketeknikker og propaganda er synonymt med sannhet. Og som med alle narkomane og alkoholikere, så vil man ikke erkjenne hva man har blitt, nemlig et viljeløst offer for substansene man har gjort seg avhengig av.
Det er skattebetalerne som må betale for de store konsernenes synder. Miljøskatt her og miljøskatt der. Noe som jo vitner om at våre “kjære” folkevalgte er industriherrenes tjenere og ikke folkets. Industriell hamp kunne ha løst alt dette, men den løsningen er tydeligvis ikke interessant, noe som jo bare beviser at dette miljø gnålet deres ikke betyr noe som helst, men at det blir brukt som et middel til å kontrollere oss med.
Tenk om folk flest skulle gitt like mye F*** i hvordan de forurenser i sitt nærmiljø, luft, vann og jord, som det politikere tillater multinasjonale selskaper å forurense.
Vi blir stadig fortalt at vi må forurense mindre, og da følges det gjerne opp med den ene miljøavgiften etter den andre, ikke for dem som produserer giften, men for dem som kjøper de giftige produktene av produsentene, nemlig oss, deg og meg.
Vi blir stadig fortalt at vi må bli flinkere til å sortereavfallet vårt. Men staten tillater at fjordene våre blir forurenset av avfall fra gruvedrift og fiskeoppdrettsanlegg.
Vi blir også fortalt at vi må bruke mindre olje, diesel og bensin som forurenser, samtidig med at den samme staten som formaner oss til moderasjon flytter iskanten og tillater oljeboring nær et veldig sårbart miljø i Arktis. Og det når vi vet at Statoil alene forurenser 5 til 6 ganger mer enn Norges samlede utslipp.
Staten tillater fortsatt giftsprøyting i landbruket, (av profitthensyn), og også langs grøftekanter for å spare penger på mannskap som fjerner ugresset.
Dette på tross av en rapport for et eller to år siden som viste at disse kreftfremkallende giftstoffene nå var gått i grunnvannet flere steder i Norge.
Men vi har politikere som sier de jobber for en miljøvennlig fremtid? Er de troverdige?
Capitalism as Pathology: The Guise of the Illusory “Green Economy” (extended) 6 minutters spilletid.
Det kan ofte være vanskelig å forklare hva som får ettertiden til å hedre noen pionerer, mens andre blir fullstendig glemt. Helt fra grunnskolen av har vi blitt minnet om teknologiens genier, og det er neppe noen av oss som tviler på at Thomas Alva Edison la grunnlaget for dagens elektroteknikk og at Marconi oppfant radioen. Problemet er bare at begge deler er feil.
Navnet Nikola Tesla er i dag ukjent for de flest, enten du spør en student, professor eller mannen i gata.. Sannheten er likevel at det var Tesla som skapte grunnlaget for så og si all den praktiske elektroteknikk vi kjenner til i dag.
Grunnen til at Nikola Tesla har gått så fullstendig i glemmeboken, er sannsynligvis at mange har oppfattet han som prototypen på den gale vitenskapsmann. Elegant, blakk, arogant, sta, genial, eksentrisk, temperamentsfull, kompromissløs: Dr Frankenstein blir nærmest en kjedelig grå mus i forhold til Tesla.
Mannen som tok ut det første patentet på en radiosender/mottager vant forøvrig en drakamp mot selveste Marconi om patentrettighetene til radioen, da USA`s høyesterett behandlet saken for over 60 år siden. Samme mann står også bak alle de oppfinnelsene og patentene på den grunnteknologien som i dag muliggjør almen bruk av vekselstrøm til belysning og drift av elektrisk utstyr. Han oppfant induksjonsmotoren, som er den mest brukte elektriske motortypen, oljebadkondensatoren, som er en uunværlig del av ethvert kraftverk, og alt utstyret som trengs for å produsere og distribuere flerfaset vekselstrøm. Og han gjorde alt sammen alene !
Like før århundreskiftet gjorde Tesla sitt livs største kupp, i konkrranse med Edison og hans store firma: Han fikk kontrakt på strømforsyningen til byen New York. Patentene hadde han tatt ut allerede i 1888, men de ble senere kjøpt opp det beskjedne firmaet Westinghouse, hvor Tesla en kort stund var medeier og sjefsingeniør.
Tesla var og så pioner innen lysrørteknologien. Under verdensutstillingen i Chicago i 1893 var hans trådløse belysning århundrets store sensasjon. I 1897 konstruerte han en radiostyrt båt som fungerte utmerket. Det er allerede nevnt at han la grunnlaget for moderne radio og tv med sine patenter, som han hadde over 700 av.Tesla er også den eneste som har frasagt seg nobelprisen i fysikk. Meningen var at han skulle dele den med Edison i 1912, men Tesla nektet å dele æresbevisningen med en selvlært fabrikkeier og salgsmann som på toppen av det hele hadde snytt ham for store pengesummer. Prisen gikk i stedet til svensken Nils Gustaf Dalèn.
Den eksentriske vitenskapsmannen var opprinnelig kroat. Han ble født i Smiljan i tidligere Jugoslavia i 1856, som sønn av en pastor og en mor som var analfabet. Moren var likevel en meget intelligent kvinne , som hadde konstruert en rekke sinnrike innretninger rundt omkring på gården de bodde på. I ni års alderen fikk Nikola en alvorlig infeksjon som gjorde at han gikk med feber sammenhengende i omlag seks måneder. Denne sykdomsperioden skal være forklaringen på at han utviklet rekke spesielle egenskaper: Han tålte ikke sollys, hadde fotografisk hukommelse, men han hadde ikke noe skarpt skille mellom fantasi og virkelighet. Det fortelles at han kunne bli så oppslukt av sine egne tankerekker at han ikke så lyktestolper før han gikk inn i dem.
Teslas nesten magiske forståelse av elektrisiteten og dens mulige anvendelser viste seg allerede da han som ung student ved polytekniske skolen i Graz i Østerrike fikk demonstrert Grammes maskin, En likestrømsmotor som var det absolutte høydepunkt i samtidens teknologi.
Tesla sjokkerte den sindige proffesoren Poeschl ved å kritisere maskinen og påpekte hvordan den kunne forbedres, Hvorpå den gode professor tok studenten for seg: “Den gode herr Tesla vil sikkert gjøre store ting i sitt liv, men å forbedre Grammes dynamo vil nok neppe være en av dem. Det han foreslår vil innebære å omgjøre en lineær kraft til roterende kraft. Slikt snakk smaker av Perpetuum Mobile, og er selvsagt en umulighet.”
Tesla var imidlertid en meget sta perso. Fem år senere fant han løsningen på problemet med roterende magnetfelt, da han fikk et blaff av inspirasjon under en vandring i byparken i Budapest. Året etter så verdens første induksjonsmotor dagens lys i et verksted Strasbourg, og Tesla hadde fullført det som proffesoren fem år tidligere hadde kalt en umulighet. Geniet fra Smiljan fikk sin tekniske utdannelse på de beste skoler i Graz, Budapest og Paris.
Etter endt utdannelse var Tesla blitt en forfinet verdensmann, en dyktig matematiker og en fremragende fysiker som behersket flere språk. Som nyutdannet ingeniør med introduksjonsskriv fra den kjente franske fysikeren og Edison-vennen Charles Bachelor i lommen på sin elegante dress, forlot han Europa og reiste til den gangen frihetens og mulighetenes land, USA.
Med noen få slanter i lommen og en usvikelig tro på sitt eget geni steg han i land i New York, hvor han prompte ble ansatt som konstruktør hos Edison.
Samarbeidet dem imellom tok imidlertid fort slutt: Tesla ble lovet bonus og patentrettigheter for sine nyvinninger i Edisons tjeneste. Da han senere krevde sin rett, lo Edison ham rett opp i ansiktet. Slik fikk imigranten Tesla sitt første møte med et land hvor spillereglene både ukjente og forvirrende. Han ble rasende, tok sin hatt og forsvant.
De kommende årene gjorde Tesla sensasjonelle oppfinnelser i samlebåndstempo. Trefasemotorer, synkrone og asynkrone motorer, distribusjonssystemer for tre-fase vekselstrøm, asynkrone generatorer, spenningseregulatorer, høyfrekvens-transformatorer, oscillatorer, fjernstyring ved hjelp av trådløs radio, trådløs overføring av elektrisk energi osv.
Det var Tesla som gjorde det praktisk mulig å bruke vekselstrøm, og som konstruerte transformatorene som gjorde det mulig å transportere strømmen. Teslas navn lyser likevel ikke mot oss fra dagens leksika og skolebøker. Han glitrer ikke i det gode selskap sammen med Michael Faraday, Marie og Pierre Curie, Thomas Alva Edison, Marchese Guglielmo Marconi, Alessandro Volta, Georg Simon Ohm og alle de andre. Hans navn er tvertimot utelatt i de fleste bøker, eller han er avspist med en linje eller to under rubrikken magnetisk fluks, som faktisk måles med enheten tesla. Hvorfor?
Enda merkligere blir dette når vi vet hvor hedret og berømt han var i sin samtid. Elektroingeniør-foreninger i New York, London og Paris mottok ham og hans foredrag med applaus og æresbevisninger. Han var et velkjent fjes på amerikanske avisers førsteside, han var omgangsvenn med størrelseer som George Westinghouse og Mark Twain, og i 1916 ble han tildelt den høyeste utmerkelse en amerikansk elektroingeniør kan få: Edison-medlajen. Den verdensberømte danske fysikeren Niels Bohr var full av beundring for Teslas bedrifter. En av sine største annerkjennelser fikk Tesla forøvrig på sin 75 års dag i 1931, da han fikk et telegram.” Jeg gratulerer deg med den enorme suksess for ditt livsverk.” Albert Einstein.
I sitt fødeland tidligere Jugoslavia ble Tesla en nasjonalhelt av dimensjoner. Fullverdig medlem av vitenskapsakademiet og æresdoktor ved universitetet i Zagreb. I Beograd finnes det til og med et eget Tesla museum.
I 1901 ble Tesla budsendt av milliardæren og jernbanekongen John Pierpont Morgan for å redegjøre for detaljene i en av sine viktigste oppfinnelser: Distribusjonsnett for trådløs energi. Dette var innledningen til Project Wardenclyffe, Finansiert av Morgan. Hensikten med prosjektet var å byge en kraftstasjon og en kjempeantenne på Long Island i New York, for å begynne prøvesendinger av radio, tv, og elektrisk energi.
Dette skjedde 15 år før noen andre overhodet hadde tenkt på kringkasting av radio, langt mindre fjernsynssendinger. J.P. Morgan, på den tiden verdens rikeste mann, Ga Tesla 150 000 dollar til prosjektet. Det mest sensasjonelle ved prosjektet var likevel tanken om å overføre elektrisk energi trådløst. Ifølge Teslas egne forsøk i laboratoriet i Colorado Springs skulle det være mulig å distribuere elektrisk energi på samme vis som vi idag distribuerer informasjon.
Enhver skulle så kunne tappe denne energien ved hjelp av en enkel mottager, gjerne på motsatt side av kloden. Grunnlaget for Colorado-eksperimentet og Wardenclyffe-prosjektet var et system basert på elektromagnetisk resonans, hvor ekstremt lavfrekvent høyspenning ble pumpet ned i jordskorpen. Tesla mente Jorden var en enorm elektrisk kondensator, og at resonans på den rette frekvensen ville pumpe tilbake hans lille signal enormt forsterket-ikke bare til senderen men til enhver finjustert spole som ble jordet på samme vis uansett hvor i verden man befant seg.
I dag vil de fleste karakterisere prinsippet som fri fantasi (husk at artikkelen er skrevet i 1987).
J.P. Morgans innvending var imidlertid av økonomisk art: Da han forsto at det ville bli umulig å monopolisere slik energi, trakk han støtten tilbake før Tesla var halvferdig med prosjektet.
For sikkerhets skyld sørget han for at Tesla heller ikke kunne få støtte andre steder. Morgans formue var nemlig grunnlagt på en energiform som ville bli så godt som verdiløs om Teslas sender kom i drift: Olje.
Det er ingen som kan forklare hvordan Teslas trådløse distribusjonssystem fungerte eller om det i det hele tatt ville fungert. (en annen mulighet kan være at oljeindustrien kan ha kjøpt opp hemmeligheten bak dette systemet, slik at olje ikke skal bli verdiløst).
Alt vi vet er at det meste Tesla tok patent på fungerte perfekt på alle måter. Viktige deler av konstruksjonen til Wardenclyffe prosjektet ble imidlertid hverken nedtegnet eller patentert. Han tok hemmeligheten med seg i graven.
Teslas første elektrolaboratorium lå midt i New York, og minnet mest av alt om Dantes inferno. Enorme transformatorer, kondensatorer og generatorer produserte spenninger på millioner av volt, frekvenser opp til hundre tusener hertz og strømstyrker så store at de ikke lot seg måle. Vanlige lyn og kulelyn gnistret i et sett mellom veggene, og i et beryktet eksperiment lagde han lokalt jordskjelv i New York og knuste glassvinduer i kilometers omkrets, ved hjelp av lavfrekvens. Tesla jobbet i ensomhet, stolte knapt nok på noen, og tok bare ut patent på produksjonsklare oppfinnelser. Siden han var så enerådende på sitt felt, skapte han seg sitt eget fagspråk, som gjør de fleste beskrivelsene svært vanskelig tilgjengelige.
De fleste av Teslas patenter fremkom tilsynelatende som “åpenbaringer”. Han later til å ha hatt en intuitiv måte å er verve ny kunnskap på, og mye tyder på at han har snublet over det Einstein kalte The Unified Field Theory: En fellesnevner som kan knytte sammen atomære krefter, elektromagnetiske krefter og tyngdekraften i èn enste energiform eller kraft.
Plutselig kunne Tesla gi seg til å tegne i sand eller på servietter, mens han mumlet for seg selv. Inne i hodet sitt konstruerte, bygget og testet han fullt ferdige maskiner ned til minste detalj. Deretter var det bare å gi komplette spesifikasjoner muntlig til den eller de som skulle bygge maskinen.
Tesla var nok velutdannet, kultivert idèrik og et teknisk geni, men økonomisk sans hadde han ikke. Venneløs og pengelens i et ukjent land måtte han begynne som grøftegraver for å livberge seg. Med unntak av Edisons fabrikk eksisterte det så og si ikke arbeid for elektroingeniører tidlig på 1880 tallet. Snart fikk han imidlertid hjelp av en arbeidsformann der han jobbet, og Tesla Electric Company ble stiftet. Nå varte det ikke lenge før han var godt igang med å produsere sensasjonelle oppfinnelser på løpende bånd.
I April i 1895 startet verdens første kraftverk for trefase vekselstrøm opp Tesla generatorene sine, med vann fra den mektige Niagara fossen. Strømmen ble levert til et smelteverk som nå heter Pittsburgh Aluminium Co (dette var i 1987). Året etter ble hans sevkonstruerte høyspentlinje og transformatorer tatt i bruk til overføring av elektrisk kraft i Buffalo, 35 kilometer unna.
Dermed var grunnen beredt for en triumferende hevn over Edison: Storbyen New York skulle forsynes med elektrisitet til belysning og industri, og Edison regnet det som en selvfølge at hans like strømssystem ville bli valgt.Det viste seg imidlertid at Teslas nye oppfinnelse, trefaset vekselstrøm, var både bedre og billigere. Tesla fikk kontrakten, mot Edisons rasende protester.
På denne tiden gjorde Edison en oppfinnelse Han ikke satset på å bli husket for. Han begynte ret og slett og avlive byens katter med elektrisk strøm. For å vise New Yorks befolkning hvor farlig vekselstrømmen var. Skremselspropagandaen hadde en viss suksess, og Edison konstruerte verdens første elektriske stol og fikk rettsvesenet interessert. Han må ha frydet seg over de store avisoppslagene da øksemorderen William Kemler ble den første som ble henrettet med “Tesla elektrisitet”. Det anlegget Tesla leverte til New York For ca 120 år siden, er for øvrig i prinsippet det samme som benyttes den dag i dag. Hans første og største kunde var Westinghouse, som kjøpte opp alle patenter for produksjon og distribusjon av vekselstrøm.
Prisen var gigantisk på den tiden: En million dollar, en betydelig aksjepost og enorme royalties på forbruket av elektrisk energi. En kort stund var Tesla dessuten ansatt som sjefsingeniør i selskapet, men sluttet snart fordi han ikke kunne samarbeide. Aksjene solgte Tesla etterhvert for å få penger til forskning, og sine royalties ga han han fra seg senere, da Westinghouse kom i økonomiske vanskeligheter. Firmaet retunerte aldri denne genrøsitet: Tesla døde som en fattig mann, på tross av at royalties alene ville ha innbragt over 12 millioner dollar.
Teslas liv utviklet seg etterhvert til en nesten sammenhengende rekke med branner, konflikter, økonomiske fadeser og vandringer fra triumf og sensasjon til bitre nederlag. Laboratorier som brant opp uten å være forsikret, penger som forsvant, utmerkelser, hån og stormende suksesser gikk side om side. Kvinner interesserte ham ikke, og venner hadde han få av. Robert Underwood Johnson, som var redaktør i The Century Illustrated Magazine, var den eneste livslange og nære vennen Tesla hadde, og huset hans på Lexington Avenue i New York var det nærmeste Tesla noensinne kom det å ha et hjem. For det meste bodde han på Waldorf Astoria, hvor han hadde fast bord i spisesalen og levde opp til sitt bilde av en verdensmann: Korrekt, velkledd og høflig, men fjern, arrogant, forfinet og kravstor.
Penger til et slikt liv var det sjelden han hadde. Han lånte tusenvis av dollar av venner og kjente, solgte patenter og utførte oppdrag for hundretusener, men alle pengene gikk til nye og stadig mer ambisiøse eksperimenter. I juni 1900 beskrev Tesla i en artikkel i Century en fremtid med radio og fjernsyn som allemanns eie, løgndetektorer, radar og ekkolodd, ultralydbehandling innen medisinen, høyenergibestråling mot enkelte sykdommer, interplanetarisk kommunikasjon, radiotelefoni, på verdensbasis og en hel rekke andre praktiske anvendelser for sine mange oppfinnelser innen elektronikken og elektroteknikken.
Selv rakettforsvar og romfart var inne rekkevidde, med tilgang på ubegrenset energi fra jordens magnetfelt og fjernstyring via radio. I 1900 virket dette som science fiction, men i dag er alt sammen en del av vår hverdag.
Han er ikke den eneste oppfinneren som er glemt. Nathan Stubblefield bygde den første kringkastingsstasjonen og mottager for lyd allerede i 1892, med utgangspunkt i Teslas patenter. Philo T. Farnsworth bygde verdens første brukbare TV-system. Edwin Howard Armstrong oppfant FM-senderen. Alle er forlengst glemt ? Armstrong begikk tilogmed selvmord i fortvilelse over at RCA stakk av med patentene hans. To år senere ble RCA dømt til å betale to millioner dollar i erstatning til hans enke.
Alle kjenner imidlertid til Marconi og Edison, som hadde noe de andre oppfinnerne manglet: Sans for PR og økonomi, samt evnen til å utnytte andres genialitet. At Tesla har blitt så effektivt glemt kan til og med ha militære årsaker. Liket hans var knapt nok kaldt før agenter fra FBI, CIA og US Air Force invaderte hotellrommet hans og beslagla alle hans papirer. Disse har siden vært “sporløst forsvunnet.”
I de sener år har imidlertid en dagbok, alle hans patenter og flere biografer blitt publisert, og et eget museum er opprettet i hans hjemland. Noen spekulerer på om den russiske støysenderen i Riga kan være et forsøk på å videreutvikle Teslas Ideer. Amerikanske kilder har spredd rykter om flere hemmelige prosjekter i Pentagon-regi for å utnytte de energier som Tesla ville manipulere. Man kan fristes til å spørre om historie forfalskningen har vært resultatet av en nøye planlagt kampanje for å villede andre bort fra det som fortsatt måtte skjules seg av nyheter om Teslas patenter og papirer.
Uansett er Teslas navn og betydning i ferd med å bli gjenoppdaget både i USA, Canada og Vest Europa. Våre dagers betegnelse på Tesla energi er Taychon-energi. Taychoner er toretiske partikler som ikke er påvist i virkeligheten, men som tenkes å gjennomstrømme all materie. De kan bare ha hastigheter større enn lysets, og taper energi når de akselerer. Gerald Feinbergs tachyon-teori fra 1966 konkluderer med at taychonene inneholder tilstrekkelig med energi til å løse alle energi problemer, og det er ingenting i Einsteins relativitetsteori som sier at slike partikler ikke eksisterer.
Hvis Tesla virkelig hadde rett, hvis jordkloden virkelig er et uutømmelig reservoar av potensiell energi som kan tappes, og som lades opp ved Jordens rotasjon i solsystemets gravitasjonsfelt, hvis taychoner er det som skal til for å sammenfatte de øvrige fire energiformer i den Unified Field Theory som Albert Einstein lette etter til sin død, blir konsekvensene enorme. Menneskeheten får ubegrenset tilgang på energi uten å gjøre bruk av vann, vind og atom kraft, olje eller gass. Den sivilasjonen vi kjenner i dag ville rakne fullstendig, den økonomiske struktur i Vesten ville gå i oppløsning, og en ny sivilasjon ville reise seg på ruinene-hvis den fikk lov til å overleve fødselsveene. Mektige krefter ville nemlig ta ethvert middel i bruk for å forhindre at olje, gass og atom energi skulle bli verdiløse over natten.
Bare frykten for at noe slikt skulle skje, kan være grunn god nok til å vise Nikola Teslas navn og visjoner ut av historiebøkene. På den annen side er det ikke noe som pirrer fantasien og oppfinnsomheten så godt som et ekte mysterium, og få ting inspirerer som et genis etterlatte, halvferdige prosjekter. Kansje er Tesla-energi et husholdnings begrep om 100 år-i hele solsystemet vårt.
Kan også anbefale dokumentaren The Tesla Files i fra 2018 som kan sees på Amazon Prime
Tesla hadde også en mørk side:
“Like any man, Tesla was far from perfect and sometimes had very warped ideas about how the world should operate. One of Tesla`s most disturbing ideas was his belief in using eugenics to purify the human race. In the 1930s, Tesla expressed his belief that the forced sterilization of criminals and the mentally ill, which was occurring in some European countries (most disturbingly Nazi Germany) and in many states in the U.S., wasn`t going far enough. He believed that by the year 2100 eugenics would be “universally established” as a system of weeding out undesirable people from the population.
Here`s what Tesla wrote in an article about his predictions for the year 2100:
“The year 2100 will see eugenics universally established. In past ages, the law governing the survival of the fittest roughly weeded out the less desirable strains. Then man`s new sense of pity began to interfere with the ruthless workings of nature. As a result, we continue to keep alive and to breed the unfit. The only method compatible with our notions of civilization and the race is to prevent the breeding of the unfit by sterilization and the deliberate guidance of the mating instinct.
Several European countries and a number of states of the American Union sterilize the criminal and the insane. This is not sufficient. The trend of opinion among eugenists is that we must make marriage more difficult. Certainly no one who is not a desirable parent should be permitted to produce progeny. A century from now it will no more occur to a normal person to mate with a person eugenically unfit than to marry a habitual criminal.”
Det er mye som kan gjøre oss stolt av våre barn, gode resultater på skolen, at de er flinke i idretten at de har tilegnet seg en ny evne etc, eller at de som jeg synes er størst av alt, står opp for rettferdigheten. Min datter går på en videregående skole her i Skien som vi bor, der de har en lærer som er frekk, urettferdig, skulker sine egne timer og gir elevene tidligere fri slik at det skal virke som om hun er grei.
De andre lærerne er også redd for henne kan det virke som, for om vinteren når elevene spør de andre lærerne om de kan få være inne i klasserommet når det er kaldt ute, så får de lov til det hvis det ikke er hun som skal ha timen etterpå. Hun gjør elevene nervøse og slitne, og de gruer seg til timene hennes. En dag fikk min datter Aleksandra nok , og sa at hun ville konfrontere lærinna og fortelle hva hun mente om henne og hennes oppførsel.
Hun fikk også med seg medelevene sine da hun lovte å føre ordet, og i forkant snakket hun med kontaktlæreren sin om det hun ville gjøre, og de kom til enighet hvordan hun skulle gå fram. Hun gruet seg veldig i forkant, men hadde bestemt seg for å gjennomføre det hun hadde satt seg fore, og det får meg til å tenke på dette ordtaket “Speak your mind – even if your voice shake”, og det gjorde hun, men hun skalv ikke i stemmen hun sa det hun skulle si stødig som et fjell.
Som forventet så tok jo ikke lærinna det her til seg, men skyldte på alle andre, som hun mente var årsaken til hennes oppførsel, men hun har blitt bedre, og Aleksandra har bare knapt en måned igjen, så hun holder uansett ut. Elevene som kommer etter til høsten vil kansje få se denne lærinnen i sin gamle form, men det blir jo bare spekulasjoner fra min side. Dette er jo noe som må ha holdt på i mange år på denne skolen, og ingen har tatt tak i det før min datter gjorde det, og det gjør meg så stolt som det går an å bli.
“Hver gang vi åpner en avis eller slår på fjernsynet, blir vi bombardert med statistiske fakta om alt. Men statistikk er vanskeligere å forstå enn vi tror. Derfor kan den misbrukes – og det blir den ofte.
I 1991 ble briten Dennis Adams dømt for voldtekt, hovedsaklig på grunnlag av en DNA-profil. Alle de øvrige indisiene lot til å peke bort fra Adams. Ikke minst et vitneutsagn fra offeret som sa at det ikke var ham. Likevel lot juryen seg overbevise av at Adams DNA profil tilsvarte gjerningsmannens.
Årsaken er først og fremst å finne i statistikk. Den statistiske nøyaktigheten på DNA nøyaktigheten på DNA profilen var nemlig så høy at bare èn av en million menn ville ha en tilsvarende profil. Mye taler for at juryen oppfattet det som om det bare var èn sjanse av en million for at Adams var uskyldig, men i virkeligheten er dette en feilslutning. Forholdet èn til en million betyr bare at for hver million menn vil det være èn med en DNA profil som tilsvarer gjerningmannens.
I Storbritannia er det omtrent 20 millioner voksne menn. Det vil si at det foruten Adams er 19 andre menn som også har en DNA profil som er lik gjerningmannens. Enhver av disse 19 mennene kunne i prinsippet like godt være den skyldige. EN DNA PROFIL ER ALTSÅ BARE NOE VERD HVIS DEN BLIR SATT I SAMMENHENG MED ANDRE BEVIS OG FAKTA.
Eksempelet viser hvordan statistikk blir misforstått og i verste fall misbrukt. Historien om Dennis Adams har sammen med andre saker fått en britisk professor i statistikk, Philip Dawid ved University College i London til å foreslå at dommere og advokater sendes på kurs for å bli flinkere til å tolke statistikk.
Fornøyelsesparker er rene dødsfeller:
I 2001 gikk antallet ulykker i amerikanske fornøyelsesparker kraftig opp. Men som all annen amerikansk ulykkesstatistikk var undersøkelsen basert på tall fra 100 tilfeldig utvalgte sykehus. Nærmere granskning avslørte at det økte antallet kom fra ett sykehus, etter all sannsynlighet fordi en større fornøyelsespark nylig var åpnet nær dette sykehuset.
HIV risiko ble halvert:
Det kunne kansje mange andre også ha utbytte av. For det er nemlig ikke bare i rettsalene at statistikk kan bety forskjellen mellom liv og død. Tyske forskere ved Max Planck instituttet stilte i et eksperiment 20 behandlere på rådgivningsklinikker som utførte hiv tester, overfor følgende situasjon:
En ung mann som ikke tilhører noen som helst spesiell risikogruppe, kommer inn for å bli testet. Men først har han et spørsmål:
Hvis testen skulle være positiv, hvor stor er i så fall sannsynligheten for at han faktisk er smittet med hiv ?
Behandlerne, som hovedsaklig var leger, fikk oppgitt at for unge menn uten spesiell risikoadferd ville 1 av 10 000 statistisk sett være smittet. HIV testen var så god at hvis en person var smittet, ville den alltid avsløre det. Hvis han derimot ikke var smittet, ville testen likevel være positiv i 1 av 10 000 tilfeller.
Av de 20 behandlerne erklærte 10 at testen var absolutt sikker, mens ytterligere fire mente at sikkerheten var 99,9 prosent. En enkelt trodde at sannsynligheten for at den unge mannen var smittet var 90 prosent. Dette tallet var det laveste som overhodet ble foreslått.
Det korrekte svaret er at hvis mannens test er positiv, vil han i halvparten av tilfellene ikke være smittet. Årsaken er denne: Av 10 000 menn som testes, vil det i gjennomsnitt være èn som ikke er smittet. men på grunn av testens usikkerhet vil det blant de samme 10 000 også være èn som tester positivt uten å være smittet.
Er mannens test positiv, kan han altså like godt være den som virkelig er smittet, som den som har fått et feilaktig positivt testresultat. Sannsynligheten for at han faktisk er smittet, er bare 50 prosent. Selv om eksemplet er tenkt, ligger tallene ikke langt fra virkelighetens verden. Forståelse for statistikk er derfor ikke bare et spørsmål om vitenskaplige spissfindigheter. Det er eksempler på at folk har levd i angst i årevis etter at de har fått vite om en feilaktig positiv hiv test. Enkelte har til og med tatt livet av seg.
Et eldorado for juksemakere:
Når selv høyt utdannede leger kan gå seg så vill i tallene, kan det neppe være vanskelig å villede oss andre med statistikk.
Det er da også en kjennsgjerning at statistikk egner seg ualminnelig godt til juks. Det er tallrike eksempler på at politikere, journalister, advokater og til og med vitenskapsmenn mer eller mindre bevisst har utnyttet folk manglende innsikt i tallenes kronglete verden.
For å avsløre misbruk av statistikk må man være oppmerksom på at statistisk arbeid består av tre prosesser : innsamling av data, bearbeiding av data og presentasjon av data. Det er mulig å jukse i alle tre ledd, og for å oppnå upålitelige resultater er det bare nødvendig å manipulere et av leddene. Samtidig blir jukset betydelig vanskeligere å avsløre hvis man er uetisk bare det ene stedet, men redelig andre steder. man kan for eksempel gjøre mye ut av å presentere sine resultater på en troverdig og overbevisende måte, uten å komme nærmere inn på hvordan materialet er blitt samlet inn.
Lag grafen som du vil ha den:
Den enkleste måten å manipulere statistikk på er i forbindelse med presentasjonen av resultatene, som i mange tilfeller foregår ved grafisk fremstilling. Et klassisk eksempel på manipulasjon av grafer er å bruke koordinatsystemer uten noe nullpunkt på vertikalakselen. Ved å vise bare den øverste delen av aksen kan man få dramatiske utslag i stigninger og falle på en kurve. Hvis den samme grafen ble tegnet i koordinatsystem med et nullpunkt, ville utviklingen kansje virke ganske ubetydelig. OG DET BLIR UMULIG Å GJENNOMSKUE EN GRAF HVIS MAN FULLSTENDIG UNNLATER Å ANGI ENHETER PÅ AKSENE. MAN KAN OGSÅ BESKJÆRE EN GRAF SLIK AT DEN BARE VISER DET MAN VIL.
Analyser man for eksempel en bestand av lemen, viser det seg at antallet øker og minker i en syklus som strekker seg over fire år. Slik er det nå en gang med lemen. Og det er det ikke noe unormalt i. Men hvis man beskjærer grafen, kan kurven over bestandens utvikling tegne et dramatisk bilde av at bestanden av lemen i de siste to årene er i voldsom tilbakegang – eller i dramatisk fremgang, alt etter formålet.
Asiatiske kvinner bryr seg ikke om hvite menn:
En amerikansk undersøkelse viser at bare 1,9 prosent hvite menn har asiatiske kvinner som partnere. Det fikk forskerne til å konkludere med at asiatiske ikke velger hvite menn. Nei! Det er bare mange flere hvite i USA enn asiatere. Faktisk deler annenhver asiatisk kvinne bord og seng med en hvit mann.
Vi misforstår prosenter:
Statistiske resultater blir ofte fremlagt ved å bruke prosenter fordi det er en enkel måte beskrive en utvikling på. Men man må aldri glemme at prosenter gir mening bare hvis man vet hvilke tall som ligger bak dem. Det lyder for eksempel katastrofalt når vi får vite at hyppigheten av en dødelig sykdom er økt med 150 prosent på verdenbasis i løpet av et år.
Tallet blir atskillig mindre imponerende hvis det skulle vise seg at det dreier seg om en økning fra fire til ti tilfeller på hele kloden.Samtidig har overraskende mange mennesker problemer med å forstå prosenter. For eksempel viste en tysk undersøkelse at en tredel av alle tyskere ikke hadde noe begrep om vanlig prosentregning. I undersøkelsen ble folk blant annet bedt om å forklare hva 40 prosent betydde. Noen mente at det betydde en firedel, mens andre trodde at det var èn av 40.
Vi kan også få en følelse av prosentenes upålitelighet gjennom dette eksempelet:
En bedrift lanserer seg selv som et progressivt firma som legger vekt på likestilling. Bedriften dokumenterer sin innstilling med en rask liten statistikk:
Vedkommende bedrift har to avdelinger, som den kaller A og B. I løpet av det siste året er kvinneandelen i begge avdelingene økt, i avdeling A fra 10 til 20 prosent og i avdeling B fra 50 til 60 prosent. Dette lyder bra og tar seg pent ut i bedriftens presentasjonsmateriale.
Men en skeptisk statistisker går nå tallet etter sømmene og finner følgende:
Avdeling A hadde 10 medarbeidere i fjor, av dem 1 kvinne (10 prosent). Avdeling B hadde 40 medarbeidere, av dem 20 kvinner (50 prosent). I løpet av det siste året har bedriften hatt fremgang, og det er blitt ansatt flere folk. Avdeling A har nå 100 medarbeidere, av dem 20 kvinner (20 prosent), mens avdeling B har 50 medarbeidere, av dem 30 kvinner (60 prosent).
Tallene viser derfor at kvinnekvoten ganske riktig har økt i begge avdelingene. Likevel viser det seg at den samlede kvinneandelen har minket ! Den har falt fra 42 prosent det første året (21 av 50 medarbeidere) til 33 prosent året etter (50 av 150 medarbeidere), plutselig viser det seg at det dreier seg om en gammeldags og kvinnefiendtlig bedrift.
Årsaken til dette overraskende resultatet er at avdeling A har vokst uforholdsmessig mye i forhold til avdeling B. Selv om det også er kommet flere kvinner i avdeling A, er det ansatt så mange ekstra menn der at det forrykker totalbilde. Den ene kvinnen som var ansatt der i forveien, telte så og si for mye.
Det har faktisk fått sitt eget navn når prosenter oppfører seg på den måten. Fenomenet kalles Simpson-paradokset, oppkalt etter en britisk statistiker.
Spis is og bli frisk:
Akkurat som det kan jukses med prosenter, kan statistikk også brukes til å hevde sammenhenger som er det rene vrøvl. For eksempel kan det bevises rent statistisk at man er mindre forkjølet hvis man spiser mye iskrem. Tallene forteller nemlig at de fleste mennesker er mindre forkjølet om sommeren, samtidig som forbruket av is er mye høyere om sommeren enn om vinteren. Voilà: Is er sunt !
Det er lett nok å gjennomskue at det ikke er noen sammenheng mellom iskrem og snue. Men slik er det ikke alltid i andre tilfeller. Det måtte en gruppe amerikanske forskere innrømme etter at de i 1999 meddelte at barn som sov med lyset tent , var tilbøyelige til å bli nærsynte. .
Forskningsresultatet ble offentliggjort i det kjente vitenskaplige tidsskriftet Nature, men historien holdt ikke. Det viste seg at foreldrene som selv er nærsynte, ofte får nærsynte barn. Og for å ungå å snuble over leker når de skulle se til avkommet om kvelden, var de nærsynte foreldrene mer tilbøyelige enn andre til å la lyset stå på i barneværelset. Derfor skjedde det oftere at lys var tent i nærsynte barns soveværelser enn i jevnaldrende kameraters, men det var ikke lyset som ga dem dårlig syn.
Flyging er verdens sikreste transportform:
Det er mye sikrere å fly enn å kjøre bil, hører vi ofte. Men er det slik ?
Hvis vi ser på antallet passasjerkilometer, er det ganske riktig, bare 0,3 dødsfall per milliard kilometer i fly, mens det er 4 i bilen. Men ser vi istedet på antall turer, er det plutselig 55 døde per milliard flyturer mot bare 45 omkomne per milliard utflukter i bil.
Skottland er full av sorte sauer:
Også i innsamlingen av data kan det bli surr i tingene, og det er rike muligheter for løgnaktighet. SPESIELT SKAL MAN VÆRE OPPMERKSOM PÅ OM DET ER RIMELIG FORHOLD MELLOM MENGDEN AV DATA OG DEN PRESISJONEN MAN UTTALER SEG MED. Dette problemet illustreres tydelig av en gammel anekdote. En britisk politiker reiser til Skottland i forbindelse med en valgkamp. Mens han sitter på toget, ser han noen svarte sauer på et jordet.
Politikeren konstaterer at alle sauene i Skottland må være sorte, og gleder seg over denne detaljen kan brukes i en tale. Hans rådgiver som er statistiker, bemerker at det eneste man kan si med sikkerhet, er at noen sauer i Skottland er sorte på den ene siden.
Det er ikke alltid lett å si hvor stor datamengde som kreves, men vil man uttale seg med sikkerhet, kreves det svært grundige observasjoner. For eksempel er det alltid en viss risiko har oversett noen få sauer i en fjern avkrok.
Flere ben enn gjennomsnittet:
VIDERE MÅ MAN PASSE SEG FOR REN PSEUDOSTATISTIKK. DETTE ER OPPLYSNINGER SOM PRESENTERES SOM STATISTIKK, MEN I VIRKELIGHETEN IKKE ER DET, OG KAN BLANT ANNET FOREKOMME I FORBINDELSE MED GJENNOMSNITT. For eksempel er det et faktum at et overveiende flertall av befolkningen her i landet har mer enn det gjennomsnittlige antallet ben. Et fåtall ettbente personer trekker snittet ned, og så får vi et pussig, men temmelig meningsløst utsagn.
På samme måte ble det presentert som en kjensgjerning at Danmark var på vei til å vinne fotball-VM sommeren 2002, da det danske landslaget hadde slått de regjerende franske mestrene 2-0. Årsaken var at de siste tre gangene Danmark og Frankrike hadde møtt hverandre i en sluttrunde (EM 1992, 1998 og VM 2000), ble det vinnende laget mestere til slutt. Som kjent holdt ikke statistikken vann. Brasil vant VM.Bakgrunnen er selvsagt at resultatet av de innbyrdes oppgjørene ikke hadde noen – eller svært liten – betydning for det endelige utfallet. Selv om Danmark og Frankrike hadde møtt hverandre utallige ganger, ville ikke resultatet si mye om hvem som kom til å vinne VM.
Det samme gjør seg gjeldende for systemer som påstås å kunne forutsi lottoall. Man kan i dag få kjøpt dataprogrammer som er utviklet for å frembringe de mest sannsynlige vinnertallene i ukens lottospill når de blir fòret med tidligere vinnende kombinasjoner. Programmene analyserer hvilke tall som ikke er kommet ut på lenge, hvilke tall som ofte forekommer sammen, og så videre.
Problemet er bare at maskinen som trekker lottotallene ikke vet noe om alt dette. Den er bare en maskin som helt tilfeldig plukker ut noen små baller. Så sannsynligheten for å vinne i lotto er fremdeles mindre enn for å bli rammet av lynet. Og det er statistisk bevist !”
Av Thomas Jakobsen, Illustrert Vitenskap nr 15-2002
Grunnen til at man blir emosjonell når temaet pedofili bringes opp er nettopp det atdet ligger innebygd i vår psyke at det å voldta eller narre barn til å ha sex med seg det er galt, så galt som noe kan bli, det strider mot all sunn fornuft.
Jeg kan forstå at det å være pedofil kan være vondt når samfunnet ser på det som noe motbydelig, men hva er viktigst, å beskytte barna våre eller utvide rettighetene til de pedofile ? For meg er svaret innlysende, barna er første prioritet.
Man må selvfølgelig også ha klare beviser for at noen har begått overgrep før man kan beskylde dem for å ha begått overgrep. Å bli beskyldt for å være overgriper uten at man er det vil jeg tro at er like grusomt som å være offer for overgrep.
Pedofile kan ikke kureres, når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
“Jeg er pedofil, men ikke en sånn. Jeg har mine lyster, men jeg går ikke hen og presser meg på barn. Lokker de heller ikke. Derimot smiler jeg til barn som smiler til meg, og svarer gjerne om de tar kontakt. Eller utøver ordinær vennlighet og høflighet, som det også heter. Jeg har lyst på seksuell kontakt med barn, men gjør ikke noe med det fordi jeg ikke vil bryte norsk lov. Norsk lov gjelder også i utlandet, så jeg reiser ikke dit for å få denne kontakten.”
Min kommentar: Så hvis loven endres slik som dette pedofil partiet i Nederland i 2006 gjerne ville, så vil handlingene til denne anonyme pedofile kronikk forfatteren forandre seg fra passiv til aktiv ?
“Dutch pedophiles are launching a political party to push for a cut in the legal age for sexual relations to 12 from 16 and the legalization of child pornography and sex with animals, sparking widespread outrage. The party said it wanted to cut the legal age for sexual relations to 12 and eventually scrap the limit altogether.
The party wants private possession of child pornography to be allowed although it supports the ban on the trade of such materials. It also supports allowing pornography to be broadcast on daytime television, with only violent pornography limited to the late evening.
Toddlers should be given sex education and youths aged 16 and up should be allowed to appear in pornographic films and prostitute themselves. Sex with animals should be allowed although abuse of animals should remain illegal, the NVD said.
“Jeg klarer å kontrollere det. Den fysiske kontakten jeg av og til får med barn, er med barna til venner og familie. Jeg får klemmer og får ha barna på fanget.”
Min kommentar: Dette er jo kun påstander. Hvordan kan man vite at en anonym pedofil kilde snakker sant. Hvordan kan leseren vite at vedkommende ikke forbryter seg på barn ? Det eneste man har er den pedofile kronikkforfatterens ord. For alt leserne vet, så kan det bak denne anonymiteten skjule seg en overgriper som helt og fullt lever ut sine syke lyster.
At denne artikkelen handler om at den pedofile forfatteren av den vil ha sympati og forståelse for han og hans likesinnede vansker med å kontrollere sine syke lyster er det ingen tvil om, men min sympati uteblir. Hvor mange barneskjebner har ikke disse som ikke klarer å kontrollere seg på sin samvittighet ? All min sympati går til disse uskyldige som ble og blir fanget i voksne perverse overgriperes nett.
“Jeg ønsker å avkrefte noen av mytene som florerer i samfunnet i dag.
Myte 1: Pedofile er bare interessert i å forgripe seg seksuelt på barn.
Feil, pedofile har samme følelser for barn som det dere har for andre voksne. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt. Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven.”
Min kommentar: For det første, hvorfor sier han vi ? Mener vedkommende at alle pedofile er like ? For det andre, hvis det skal gi noe mening når vedkommende sier ” Selv om også vi har seksuelle drifter, ønsker vi først og fremst at barn ikke skal tvinges til noe de ikke vil eller tar skade av, og å holde oss på rett side av loven. Vi er glade i barn, og ønsker dem alt godt ” , så må vi vite hvor mange av de pedofile som har begått overgrep fordi de ikke har klart og kontrollere sine lyster, og hvor mange som klarer å kontrollere dem og ikke begå overgrep.
De som ikke har klart/klarer å kontrollere sine lyster og begår overgrep ønsker selvfølgelig ikke barna de forgriper seg mot alt godt, det de ønsker er å få utløpt for sine syke lyster, som de muligens forveksler det med å gjøre barna godt, med andre ord de speiler da sin virkelighet over til barna.
Stigmatisering av barns seksualitet
“Men det er ikke til å komme utenom at også barn har en seksualitet og er nysgjerrige både på seg selv og andre. Dette kommer sterkere frem jo eldre de blir, og jo bedre de blir kjent med sine egne kropper. Alle har vel hørt om noen på skolen eller aldersgruppen som hadde samleie, eller bare et forsøk på dette, i en alder av ti år eller yngre. Dette er noe barn gjør fordi de har lyst.
Det er ikke alltid barn begrenser sin utforskertrang og seksualitet til andre barn, det kan også være de føler det samme med voksne de er glad i. Og jeg er positiv til at slike erfaringer ikke er skadelig for barna, men at det derimot er stigmatiseringen av barns seksualitet som kan virke inn på barnet i ettertid. Selv har jeg aldri hatt seksuell kontakt med barn, hverken som barn eller voksen.”
Min kommentar: Hvorfor i all verden drar den pedofile inn dette i artikkelen ? På meg så virker det som vedkommende ønsker å vekke opp barn seksuelt ? Hvorfor ? For at det skal bli lettere for overgripere å forgripe seg på barn ? Den pedofile forfatteren må gjerne påstå at han ikke har begått noen overgrep, men det overbeviser ikke meg, etter å ha lest det ha skriver over her, så mistenker jeg vedkommende for å være noe helt annet enn det han gir seg ut for.
“Myte 2: Alle pedofile er ofre av tidligere seksuelle overgrep.
Mitt inntrykk er at dette er feil. Jeg har blitt kjent med en god del andre pedofile fra de fleste miljøer og samfunnslag og ingen av disse, meg selv inkludert, har vært ofre for seksuelle overgrep. Disse personene er de jeg har møtt og deltatt i diskusjoner med på åpne nettforum for pedofile. Pedofili er ikke noe man pådrar seg, men noe man er.”
Min kommentar: Det som vedkommende sier her medfører riktighet, men overgripere som blir tatt bruker det ofte som unnskyldning istedet for å ta ansvar for sine handlinger. “Becker and Murphy (1998) estimated that while 30 percent of sex offenders were sexually abused as children, 70 percent were not. Hindman and Peters (2001) found that 67 percent of sex offenders initially reported experiencing sexual abuse as children, but when given a polygraph (“lie detector”) test, the proportion dropped to 29 percent, suggesting that some sex offenders exaggerate early childhood victimization in an effort to rationalize their behavior or gain sympathy from others.” http://www.criminaljustice.ny.gov/nsor/som_mythsandfacts.htm
“Myte 3: Alle pedofile nettsamfunn er skalkeskjul for barnepornohandel og andre ulovligheter.Feil, de aller fleste nettsamfunnene for pedofili er å finne på det åpne nettet, tilgjengelige for alle. Alt lovstridig innhold blir moderert bort og brukere møter konsekvenser etter alvorlighetsgrad. Moderatorene er brukere som har vist seg tillitsverdige og har gjort en innsats for å styrke aktiviteten, bredden og kompetansen på forumet.
Dette vet jeg fordi jeg selv har brukernavn flere steder, og på mange av disse trenger man ikke å være registrert for å se innleggene som blir skrevet. Dette gjelder også folk i media, politi og etterretning både her og der som ganske sikkert har brukere på disse stedene for å kunne lete etter et argument for å slå til. Etter mange år har det fremdeles ikke hendt og det sier noe om hvor rene disse sidene er. Dette er steder der det diskuteres barn og seksualitet, som er fullstendig lovlig og ikke oppfordrer til ulovlige handlinger.”
Min kommentar: Det er vel skjulte nettverk som er et problem, og dem finnes det sikkert mange av, og selv om forfatteren av denne artikkelen påstår han kun er på de lovlige pedofil sidene så har vi kun hans ord for det, for han ville jo ikke innrømmet hvis han var medlem av en lukket gruppe, da ville jo alt det han har skrevet over her falle i grus.
“Denne kronikken gjorde dypt inntrykk. Hvordan er det å leve med en kjærlighet som ikke bare er forbudt i praksis, men i en tilværelse der man opplever å bli konstant stigmatisert, demonisert og fremstilt som et monster? Det er umulig å forestille seg all smerten, selv om vi får et lite innblikk i denne teksten.
Måten samfunnet forholder seg til pedofile på, er skammelig ?
Og det finnes ingen grunn i verden til å la panikken, hysteriet og fobiene ta overhånd. Det beskytter ikke våre barn, tvert imot: Jo mer panikk og forakt, desto mer vil pedofile støtes ut av samfunnet og inn i mørket. Der er det farlig å være barn.
Vi skal ikke oppheve forbudet mot seksuell omgang med barn, men vi skal dyrke åpenhet, kunnskap og respekt. Fordi åpenhet alltid er av det gode. Åpenhet skaper trygghet og gjennomsiktighet. Til syvende og sist er dette en investering i våre barns trygghet og helse.”
Min kommentar: Måten normale mennesker forholder seg til til pedofile er ikke skammelig, selv om Mads W Schneider mener det. Som far så er ikke jeg det minste interessert i å oppgi så mye som en millimeter av mine barns trygghet for at pedofile skal få flere rettigheter eller for at de skal kunne føle seg mer komfortable. Hvis de pedofile vil stå frem slik at vi vet hvem de er, så ville det vært fint, da ville jeg følt meg tryggere.
Hva vet vi om pedofile som ikke har forgrepet seg på barn sin viljestyrke til å motstå den fristelsen ut hele sitt liv ? Om det så bare var en promilles sjanse for at de ikke skulle klare å holde fristelsen i tøyler, så er det mer enn truende nok for meg.
Det er jo også interessant og se at Schneider som er av den oppfatningen at pedofile blir demonisert, selv prøver å demonisere dem som ikke har hans oppfatning når det gjelder de pedofile.
Children are 3 times as likely to be victims of rape than adults
“Vi fikk ti ukers militærutdannelse og ble i løpet av det tidsrom mer avgjørende omformet enn av ti års skolegang. Vi lærte at en blankpusset knapp er viktigere enn fire bind Schopnehauer. Til å begynne med forbauset, senere forbitret og endelig likegyldig, merket vi at ånden ikke er utslagsgivende, men pussesakene, ikke tanken, men systemet, ikke friheten men eksersisen.
Henført og frivillig var vi blitt soldater, men våre overordnede gjorde alt for å drive følelsene ut av oss. Etter tre uker var det ikke lenger ufattelig for oss at et postbud med en uniformslue hadde større makt over oss enn våre foreldre tidligere, våre lærere og samtidige kulturfaktorer fra Platon til Goethe.”
Vårt forsvar er et mobiliseringsforsvar, hvor grunnstammen utgjøres av norske gutter innkalt til tjeneste når landet trues. Foruten profesjonelle offiserer består forsvaret av sivilister med militær opplæring bak seg. Vårt forsvar , sier Forsvarssjefen. “Det er utelukket at norske soldater vil bli brukt mot egne landsmenn”
Er nå det så sikkert ? En slik forsikring leder spørsmålet over til soldatenes opplæring. Hva slags soldater trenes opp ? Hva skjer egentlig på rekruttskolen ?
Sivilisten brytes ned:
Nedlæringen begynner første dag i leiren. Soldaten kommer utenfra med et verdisystem og holdninger til omverdenen. Han tar med forventninger om hva som vil skje med ham. Han har en oppfatning av hva han står for, av status og ferdigheter. Han tar med forsvarsmekanismer mot konflikt og nederlag.
Første uke i leiren går med til å bryte ned det meste av dette. Han ribbes systematisk for identitet og selvoppfattelse, og det han tror på og det som gjør ham til et individ avfeies som uvedkommende for hans nye rolle. Han undergis verbal, psykisk og til dels fysisk vold og nedverdigelse. Han barberes og ikles uniform som sjelden passer, og hans dag programmeres til den minste detalj.
Hvert minutt og hver centimeter er regel bundet og utenfor hans kontroll. Han fortelles om hva man ikke gjør i militæret, og han lærer å utføre ordrer som gis, hverken mer eller mindre, uten normer, vurderinger eller fornuft. Sjelden utfører han noe godt nok. Språket forenkles og forgroves, ordene blir fyndige og må støtes ut høyt og stramt: – Respekt for en overordnet påtvinges ved hilsning og bukkende høflighet; sersjanten og fenriken blir forbildet og deres oppførsel blir norm.
Dette er programmet, og det iverksettes med grundighet. Etter de første ukene skal soldaten stå naken og deprimert tilbake, uten innhold og selvaktelse. Han skal reduseres til en føylig nøytral kropp, åpen og hungrig etter lærdom, ferdighet, prestasjon og mening. Som tannlegen rydder råttenskapen ut før fylling, legger også offiseren alt til rette for det virkelig skapende arbeid.
Soldaten bygges opp:
Den militære personligheten bygges grundig og langsomt. Det som kjennetegner den ideelle soldat er sammenfallende med idealet om den maskuline identitet, slik denne oppleves millitært. Soldattreningen er derfor samtidig en rituell manndomsprøve hvorved ungutten gjør spranget til mannfolket og finner seg plass i de voksnes samfunn. Oppbyggingen av soldaten skaper og grunnfester derved normer og verdier som gis gyldighet langt utenfor militærportene.
Soldatens første handling som krever noe av ham er skyting. Da får han det første utslipp for oppdemmet energi og aggresjon, og han får den første anerkjennelse og det første kompliment. Han er i ferd med å bli noe. Gjennom denne handlingen inntar han prøvende rollen som soldat.
I den fortsatte langsomme og sløvende marsjen gjennom de militære disipliner, dag etter dag, uke etter uke i en endeløs serie dårlig koordinerte og til stadig gjentatte øvelser, utvikles ferdigheter som soldaten skal bruke i krig eller krise. Samtidig utvikles holdninger som skal gjøre ham skikket til å utføre ordrene og godta ordrenes sammenheng og premisser. Oppbyggningen av denne holdningen er, ved siden av teknisk undervisning, rekruttskolens virkelige program. Det foregår helt bevisst og bygger opp bl.a. følgende “kvaliteter”:
Lydighet: Ordrelydighet innskjerpes som militærvesenets grunnvoll, uten reservasjoner.
Ordre må følges blindt og mekanisk, noe som innøves bl.a. i “sluttet orden” hvor beordring i marsj og våpeneksersis gjentas høyt og taktfast av rekruttene så det dirrer i kroppen og hver trevl lystrer anspent. En ordre er selvforklarende og behøver ikke å ha fattbar mening for å adlydes. Eller som det ofte uttrykkes i forlegningene: “en ordre er en ordre”.
Disiplin er også selvforklarende og absolutt, og begrunnes derfor ikke. Sterkest kommer dette til uttrykk i “indretjeneste”, eller orden på rommet. Spør en hvorfor dette gjøres er svaret at det er reglement. At orden er viktig i krise er disiplinen uvedkommende og nevnes derfor ikke.
Maskulinitet defineres gjennom fysisk styrke, utholdenhet og grovt mot. Soldater blir presset til å vise at de er “mannfolk” ved å tyne kroppen. Motstykket til denne maskuliniteten er på den ene siden forakt for svakhet, for den som er annerledes, handicappet, fremmede utenfor, og på den annen side kvinnfolk, et velbrukt skjellsord mot dem som oppnår lave prestasjoner eller ikke er tøffe nok. Følelser som kjærlighet er feminint, mens puling er maskulint: Sersjanten og hans schæfer som liker å ligge i snøhule fremfor å være hjemme hos kona er mannfolk som duger.
Konkurranse-mentalitet. Det konkurreres nesten om alt. Smaken for å tevle om hvem som er best bygget opp gjennom gutteårene, utnyttes og utvides slik at det mest meningsløse derved gis “mening”. Konkurranse er tjenestens største tilfredstillelse og skyver vekk fra bevisstheten idiotien eller det trivielle i det konkurransen gjelder, fra “body count” i den moderne krig til langmarsj og pissoirvask i fredens Norge.
Frihet er noe man gjør seg fortjent til, noe man blir gitt når man har vært pliktoppfyllende (eks. permisjon). Frihet læres som mangel på plikter; det er frihet fra ansvar. Det er et vakuum uten forplikteler, umyndiggjort: Frihet er ferie, og pålegger ingen krav.
På samme måte som frihet er mangel på ansvar og ikke er en kvalitet i seg selv, er snilt fravær av slemt (“vi skal være snille og ikke gi deg refs”), mildt fravær av strengt, godt fravær av ondt. Man gir aldri, men av og til lar man være å ta. Om du gis fem minutter pust under marsjen, er offiseren “snill”, lar han deg stille spørsmål, er han “åpen og imøtekommende” og snakker han med deg som om du var en jevnbyrdig er han “kjekk og grei”.
Soldaten føres inn i et samfunn bygget opp om den sterkes rett til å ta fremfor den svakes rett til å få. Frihet og demokrati under slike forhold uttrykkes klarest i retten og plikten til å utøve makt. Dette er karaktertrekk det militære system har til felles med autoritære regimer (ofte benevnt strukturell fascisme).
Slike holdninger underbygges for det første av myten om soldathelten, glansbildet fra den 2. Verdenskrig med John Wayne som underlegger seg fiendeland og blondiner og æres som verdens, frihetens og demokratiets redningsmann, og for det annet av indoktrinering av politiske idealer representative for bare en del av befolkningen.
Dette er politiske syn som følger som en naturlig konsekvens av “kvalitetene” over: Et sterkt hierarkisk oppbygd samfunn ledet av en elite med full kontroll over betydelige maktressurser, vestlig-orientert og konservativt. Politiske meninger stemples således som “informasjon” eller “agitasjon” avhengig av på hvilken side av dette politiske skillet de befinner seg.
Gjennom alt dette blir rekrutten soldat. Har skolen vært effektiv eller soldaten velvillig, har han gått gjennom tre trinn:
1. Lagt av seg sin identitet og tatt på den militære organisasjons institusjonelle identitet.
2. Akseptert sin egen maktesløshet overfor militære disiplin og innsett følgene ved å sette seg opp mot den; og
3. Blitt overbevist om systemets legitimitet, nødvendighet og rettferdighet.
Men gir summen av slike “kvaliteter” noe virkelig forsvar for et demokrati av frie mennesker ? Hvorledes forvaltes denne lydigheten og lojaliteten ? Har han lært å vurdere lydighetens moral eller lojalitetens grenser ? Eller hva, med andre ord, har han lært om ansvar for sine handlinger som soldat ?
Ansvar:
Det individuelle ansvar etterlates utenfor leiren. Innenfor gjerdet er alt ansvar kollektivt og institusjonelt forvaltet. Landet, Forsvaret, Avdelingen, Kompaniet og Troppen forsvares, og disse institusjoner bestemmer til enhver tid hva som er galt og riktig. Befalet er disses talerør.
Den enkelte soldat blir grundig undervist om at på ham selv hviler overhodet intet ansvar til å vurdere hva han gjør eller mot hvem han gjør det. Han forsvarer og er lojal mot staten og gruppen: han angriper og dreper en institusjonell fiende, ikke personer. Hans fiende er den eller det som utpekes for ham som fiende. Han beskyttes mot skyldfølelse og forskånes for identifikasjon med offeret. Han trenes opp som et ubevisst ledd i et stort uoversiktlig system løsrevet fra sosial og politisk virkelighet.
En slik avpersonifisering av krig og mord, og fritakelse fra ansvar er muligens nødvendig sett fra militærstrategenes behov for lettvint manipulering av en stor mengde ureflekterte soldatredskaper. På samme måte som eksekusjonspeletongen fritas for ansvar for den henrettedes død ved at ingen vet hvilket gevær som er skarpladd, fritas soldaten for skyldfølelser eller betenkeligheter ved at han ikke vet hvorledes hans handlinger spiller med i sammenhengen, det større bildet. Han gis full frihet fra konsekvenser og fra samvittighet.
I en forelesning i militære psykologi for befalskoler er moral beskrevet slik:
Ikke på noen tid i rekruttopplæringen gis det så mye som en antydning om at egen dømmekraft, basert på egen moral, kan være påkrevet. Ikke på noe punkt forespeiles soldaten situasjoner hvor ordrelydigheten er utilstrekkelig som normgiver og rettesnor. Samtidig som Nurnberg-dommens prinsipper er grunnfestet i vår rettsbevissthet, Lt. Calley er dømt for sine handlinger i My Lai, og vi som nasjon påberoper oss de mest humane begrensninger for soldaters virke i krig, sitter våre offiserer rundt om i landet og utdanner menn til å lyde enhver ordre og til å lukke øynene for hva ordrene står for.
Lojalitet:
Soldatens samvittighet er i trygg forvaring, fortelles vi, for offiserene som gir ordrene har klippefast lojalitet. Lojaliteten forhindrer misbruk av makt, sies det. Hva lærer soldaten om lojalitet ?
Lojalitet er den største moralske dyd i det militære. Den er rettet til stat og konge: til den institusjonen som til enhver tid er det legale regime, utøver makt og gir offiserene direktiver og ordre. Lojalitet er altså definert til institusjonell makt, og bare sekundært til prinsipper som rettferdighet eller demokrati eller folkets interesser.
I dag er det Stortinget, men om statsmakten skifter hender (eksempelvis ved statskupp), vil det lojalitetsbegrepet som i dag underbygger den militære utdannelsen uten videre føre til lojalitet mot det nye regimet, uansett hva dette regimet måtte stå for politisk. Slik lojalitet spør om hvem som har makten, ikke hvorfor og på hvilke premisser. (Om norske offiserer ikke lystrer et nytt autoritært regime, gjør de dette TIL TROSS FOR den utdannelsen de gir sine egne menn.)
Skole og samfunn:
Rekruttskolens intensive læring skjer for mange på en tid da gutten blir til mann, da skoleeleven og lærlingen blir samfunnsborgere med fulle rettigheter og plikter. Det er en tid da mange leter etter holdepunkter i en risikofylt og uviss tilværelse. Rekruttskolens program er et uhyre viktig og undervurdert element i denne formingsprosessen . Det ville vært merkelig om en så total skole ikke hadde dyptgripende konsekvenser for elevene, og det ville være like merkelig om de var i stand til å legge lærdommene fra seg i det øyeblikk de tolv måneder senere gikk tilbake til sivilt liv.
Hva de lærer om menneskeverd, maskulinitet, konkurranse, frihet, lydighet og autoritet taes med ut i arbeid, politikk og i forhold til medmennesker. Der ligger det parat, som en konstant del av “totalforsvaret” klar til øyeblikkelig mobilisering i krig, men samtidig i virksomhet i sivilisten.
I diskusjon omkring farene for radikal indoktrinering av skolebarn og ungdom legges det stor vekt på den beskyttelsesløse tilstand disse er i. Men ikke noe skoleslag kommer nær rekruttskolens altomfattende favntak. Ikke noe sted er betingelsene på samme måte til stede for gjennomført total indoktrinering og hjernevask. Men allikevel spør ingen om hva soldatene læres, hva som foregår i den skolestua hvor de stenges inne og hundses fra soloppgang til langt på natt, uke etter uke.
Man spør ikke hva de lærerne står for, hvilket samfunnssyn deres skoleplan bruker som emballasje rundt kunnskapen som formidles.
Rekruttskolens program er utformet med kløkt. Det er på vesentlige punkter sammenfallende med den amerikanske “BasicTraining”, Lt. Calley`s skole. (Dette er ingen tilfeldighet i et NATO-land som Norge hvor 5500 av våre offiserer har fått trening i USA i perioden 1950-69.) Det er et program som bygger på lang erfaring i forming av soldater. Jeg tror ikke beskrivelsen foran er karikert.
Hvorvidt rekruttskolen utdanner soldater som i krisen vil virke i henhold til befolkningens mål og idealer, kan være et vanskelig spørsmål, men det er et spørsmål som bør stilles. Hvorvidt denne opplæringens konsekvenser for det sivile liv bør aksepteres, er også et spørsmål som ikke bør besvares i uvitenhet. Til det er saken for viktig.
Flertallet er livredde for å miste jobb, inntekt, for ikke å passe inn, bli uglesett eller å få dårlig rykte. Status quo veier mer enn alt annet, og derfor holder de fleste kjeft når de ser urettferdighet, korrupsjon og kriminalitet. De lar alt dette få lov til å fortsette uhemmet slik at deres hverdag skal forbli uendret. Til dere med skylapper som ikke ser lengre enn nesa rekker, om dere er høyt eller lavt oppe på den sosiale rangstigen, ikke nok med at dere før eller siden vil oppleve detsamme som det dere lukker øynene for, men dere er også hovedgrunnen til at forholdene vi har i dag er som de er, ja dere er selve årsaken til tingenes tilstand.
“Du må ikke sove” skrev Arnulf Øverland i sitt mest kjente dikt, men nordmenn flest sover ikke, de er i dyp koma, en tilstand det også ser ut til at de trives svært godt i.
Det hyles opp av folk som ser rødt fordi andre flagg enn det norske har blitt foreslått å bli brukt i 17. mai toget, men når politikerne avgir vår suverenitet og bryter grunnloven gang på gang, og da helst av det samme partiet som disse flagg hysterikerne stemmer på, et parti som får sine naive velgere til å bite på hva det måtte være av distraksjoner slik at man ikke skal se skogen for bare trær, da kan man forstå at enkelte foreslår at det burde være en IQ test før man får lov til å stemme.
Likegyldighet, naivitet og overfladiskhet er ikke en styrke men en svakhet, allikevel så kan det se ut til at mange er stolte når de fremviser disse lytene. Og 17. mai er dagen som feires med brask og bram. Hadde den dagen virkelig betydd noe for oss, så hadde like mange av oss vært ute i gatene alle dagene resten av året for å demonstrere mot all urettferdighet her hjemme og ute i resten av verden. Da kunne 17 mai vært dagen vi feiret den innsatsen og engasjementet vi viste resten av året, men slik er det ikke, derfor så er ikke 17. mai noe annet enn feiring av en bortskjemt befolkning som ikke er ferdig med trassalderen og som forveksler mimring over andres bragder med sine egne. Sånn ligger landet an. Tre ganger hipp hipp hurra.
Det finnes et minimum av ting man må vite for å være bevisst, og hvis man vil vite hva det er så kan man ta en titt på disse albumene her som er åpne for alle og kommentarene i kommentarfeltene under dem:
Hvis jeg hadde hatt hundre millioner på kontoen min, og alle visste det, og jeg satt og gaflet i meg en god middag på en luksuriøs restaurant, og rett på utsiden så var det fem hundre underernærte barn som tittet på meg ute fra gata, med desperate øyne og enn bønn om en matbit i medmenneskelighetens navn, og jeg bare fortsatte å stappe i meg uten så mye som engang å ofre disse sultne så mye som et blikk, hva ville du da synes om meg ? Jeg går ut ifra at du sannsynligvis ville mislikt meg sterkt, ja kansje ville du også hatet meg.
Men slik er faktisk virkeligheten, vi har mennesker som Rimi Hagen, Donald Trump og Røkke for å nevne noen, som er gode eksempler på hva motbydelige mennesker er for noe. Når skal nok være nok ? Når man har tjent to hundre millioner, en milliard, ti milliarder ? Og hva gjør disse menneskene med sine verdier ? De får dem til å formere seg, ikke for at det skal komme alle til gode, men for at de selv skal kunne griske til seg mer, det er det eneste som teller.
Hvis de eier en butikk som selger mat og valget står mellom å kaste maten eller gi den bort, hva tro du disse folka velger ? Og ikke nok med det, staten gir disse hole utsugerne skattelette for at de skal skape nye arbeidsplasser, uten at staten forlanger dokumentasjon på at de faktisk skaper arbeidsplasser de påstår at de skal skape.
Og så kan vi ta bankene og de som eier dem, de som uten tvil er på toppen av parasitt pyramiden. Har du ikke penger så tar de huset ditt, har du ikke penger så får du sulte ihjel, det være seg om det er en person eller en hel nasjon. Bankene forskjellsbehandler ikke individer og nasjoner, det skal de ha.
En annen ting som også er interessant med flertallet av slike folk er at de også mener at man skal respektere dem. Jeg respekterer renholderen, kassa dama på Rema, bonden i fjøset og bakeren som baker brød, men Jeg har overhodet ingen respekt for parasitter som KUN er ute etter å mele sin egen kake.
“Hva slags samfunn er det milliardærene ønsker seg ? Det vi iallefall kan være sikre på, er at milliardærene ønsker seg et samfunn der de får bestemme mer og vanlige folk mindre. Et samfunn der de rike frivillig får bestemme hvor mye de vil betale i skatt, og folk står med lua i handa og takker pent for det de får. Der rammebetingelsene ligger fast uavhengig av valg, og folk bærer de superrike på gullstol gjennom gatene for å feire deres innsats for å ha skapt arbeidsplasser.
Kort fortalt er det et samfunn der slavene kjenner sin plass, slik de gjorde det i det gamle Grekenland. De rikes revolusjon har ennå ikke kommet til Norge. Men overlater vi rattet til de superrike, kan vi våkne opp i den samme grøften som store deler av verden havnet i da finanskrisen slo inn over oss. Vi er nødt til å sette ned foten overfor milliardærene. Kansje fører det til at noen av dem flytter. Men alternativet er verre. Alternativet er at alle vi andre må flytte i stedet.”
En film som illustrer det jeg sier over her særdeles godt er Den enfaldiga mördaren fra 1982 med med Stellan Skarsgård i hovedrollen. En film som er vel verdt å spore opp. “Historien om den evnemessige tilbakestående Sven. Om erting, fornedrelse og trakasering gjennom et liv, noe som skaper hat og fører til at Sven tar livet av stedets rike mann, den største av alle plageåndene. En psykologisk skildring av en ung manns lidelser.”
Så hvis du vil bli en dyktig tyv, den største tyven av alle kansje, så ville den beste strategien vært å få alle andre til å slutte å stjele. Ikke fordi du synes at det er galt å stjele, du er jo tross alt en tyv, men fordi du ikke liker konkurranse.
De mest brilliante tyvene finner opp “eiendoms rettigheter” for å gjøre tyverier enklere og mer lønnsomme.
Hvis du vil bli en god forfalskner/svindler, den beste kansje, så blir ditt første steg å overbevise alle andre om at tyveri, svindel og falskneri er umoralsk, galt, ondt og at det må straffes.
Så må du overbevise alle andre om at din forfalskning, stjeling og svindling er moralsk, godt, dydig og må belønnes.
Dette er det George Orwell kalte dobbelttenking.
For at vi skal akseptere en slik galskap, så må våre sinn først forvirres og knekkes av indoktrinering. Det hjelper, staten, skolen og media til med.
Etikk, dydighet og moral ble ikke oppfunnet og påført oss i den hensikt å spre godhet, men for å avvæpne og slavebinde oss.
