“Onsdag 5. juli er det høringsfrist på et omstridt forslag om å endre offentlighetslovens bestemmelser. Hvis forslaget blir vedtatt, vil det i praksis innebære at departementer, direktorater, fylkeskommuner og kommuner skal kunne holde såkalte interne dokumenter helt skjult for offentligheten.
For journalister i små og store redaksjoner landet rundt betyr det at et viktig virkemiddel for å drive kritisk og undersøkende journalistikk forsvinner. Du kan ikke etterspørre noe du ikke vet finnes.
Resultatet av en lovendring kan bli at det blir lettere for forvaltningen å holde prosesser helt unna offentlighetens søkelys. Det vil uten tvil gjøre jobben vanskeligere for pressen. Men også publikum, organisasjoner, politikere og alle andre som kan tenkes å ha interesse av innsikt i en sak som behandles internt i en kommune eller i en annen offentlig instans, vil bli avskåret fra muligheten til innsyn. Som samfunn blir vi alle tapere hvis prinsipper om hemmelighold og skjult saksbehandling får bedre vilkår.” https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/zEzmWb/et-kraftig-varsku-mot-de-foreslaatte-endringene-av-offentlighetsloven
“Regjeringen har foreslått mer hemmelighold. Justisminister Emilie Enger Mehls (Sp) departement har foreslått at intern dialog ikke lenger skal journalføres.
“Arbeiderpartiets representant forsvarte regjeringens nye forslag med behovet for redusert ressursbruk og forbedret saksbehandling ved innføring av nytt saksbehandling- og arkivsystem i forvaltningen.
Argumentet om å begrense innsynsretten som en følge av manglende forvaltningsmessig kapasitet og behovet for effektivisering virker mildest talt søkt.
Når vi vet at vi i Norge har en offentlig sektor og en forvaltning som er nesten dobbelt så stor som gjennomsnittet i OECD blir dette selvfølgelig et skinnargument fra de to regjeringsbærende partier, Arbeiderpartiet og Høyre, for å snevre inn offentlighetsloven og begrense innsynsretten mest mulig.
At åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati synes ikke å bekymre verken Høyre eller Arbeiderpartiet. Innskrenket mulighet for dokumentinnsyn vil selvsagt innskrenke muligheten for allsidig og kunnskapsbasert samfunnsdebatt tilsvarende.
Mer alvorlig er det at det vil føre til innskrenkede muligheter til å avsløre brudd på habilitetsreglene, eventuell korrupsjon eller andre forhold som regjeringen ikke ser seg tjent med at offentligheten får innsyn i.
I en tid hvor demokratier utfordres og hevdvunne demokratiske verdier som ‘åpenhet’ er under stadig større press, er det i det hele tatt underlig at denne diskusjonen kommer opp.
At forslaget fremmes nå, rett før ferien, er lagt opp slik for at lovforslaget skal skape minst mulig oppmerksomhet i media og skli gjennom Stortinget med minst mulig friksjon.
Kommunikasjonsstrategene i Arbeiderpartiet og Høyre er effektive, og korte høringsfrister og lansering like før ferier er blitt metode når kontroversielle vedtak i Stortinget skal behandles.
Filmen Don`t look up (tilgengelig på Netflix), er en særedeles god analogi til verden vi lever i dag, der de fleste politikere, massemilliardærer og pressa er navlebeskuende narsissister som kun er ute etter å mele egen kake og fremheve seg selv. Ikke en gang når en komet er på vei for å utslette jorda så bryr de eller flertallet av planetens innbyggere seg nevnverdig om det, men lar seg heller distrahere av overfladiske nyheter og hendelser. Og med mindre man er av samme ulla som karakterene i filmen, så vil man lett se igjennom klimaskremselspropagandaen den prøver å formidle. Jeg anbefaler filmen på det sterkeste!
Tidligere programleder for radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1, journalist, humorist og forfatter Yan Reidar Calmeyer Friis, er ikke nådig i sin kritikk av politikere, byråkrater og alle som har en lederrolle i Norge:
“Norge har verdensrekord i dårlige ledere. Og dårligere ledere er farlige ledere fordi de omgir seg med svake mellomledere. Dårlige ledere passer alltid på å holde potensielle utfordrere, altså dyktige mennesker som er langt bedre kvalifisert enn dem selv, unna. Råten begynner på toppen og sprer seg nedover i systemene. Den dagen et eller annet går galt, er det de på bunnen som får skylden. Akkurat som byråkratene, beskytter lederne seg selv og hverandre.
Politikere er middelmådige yrkesutøvere med for mye fritid og et galopperende behov for makt. De har ikke spisskompetanse i noe som helst, men er så kjemisk fri for ydmykhet at de takker ja til nøkkelroller uten å nøle. De kan være finansminister i det ene øyeblikket og undervisningsminister i det neste – to av de viktigste posisjonene i landet Norge – uten å ha synderlig kompetanse på noen av områdene.
Norge er verdensledende i å produsere middelmådige ledere, drittsekker uten ryggrad som overlater til dem under seg å ta støyten når de knipes i usannheter. De kan tilsynelatende ingen ting, men er like fullt blant de mektigste menneskene i Norge. Rett bak statsministeren som med forrykt blikk veiver unna all kritikk, hvor berettiget og veldokumentert den enn er. Politikerne er de minst kvalifiserte av alle sjefer, og likevel er de sjefenes yppersteprester.
Det vrimler av idioter som stikker kjepper i hjulene på tilværelsen. Saksbehandlere med rett til å være anonyme, sosionomer, såkalte eksperter og rådgivere hvis tyngste ballast er deres eget ego, forskere på skattebetalerlønn som finner ut ting man allerede visste, byråkrater som bl.a. passer på at man ikke får kjøpe øl etter klokken 20, journalister som ikke kan skrive, programledere som ikke kan snakke …” https://olehartattordet.blogg.no/norge-har-verdens-darligste-ledere-som-kjorer-landet-i-grofta.html
“Uansett viser departementets egen redegjørelse at Anette Trettebergstuen ikke sa hele sannheten da hun hevdet at hun først begynte å tenke på dette med habilitet denne uken.
Dessverre viser denne saken at Trettebergstuen har manglet helt avgjørende integritet i flere ansettelsessaker. I stedet har hun sett på dette med integritet mest som en slag formell «snubletråd» som man kan vri seg rundt. Det er ikke integritet. Legger vi velviljen til, kan vi si at deler av denne integriteten tok hun igjen fredag, ved å gå av.
Likevel er det dette som gjør Tretteberstuens sak mer alvorlig enn Brennas. I tillegg skaper den ytterligere mistanke om to ting: Den skaper mistanke om at kulturministeren har manglet integritet også i andre saker Og den skjerper mistanken om at dette er vanlig også i resten av regjeringsapparatet.”
Og at at maktmennesker ofte er narsissister og psykopater har INGENTING med konspirasjonsteorier eller manglende virkelighetsforståelse å gjøre, for det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
Det er helt utrolig at hvem som helst kan si at Trump er psykopat eller narsissist, uten at noen løfter på et øyebryn. Ikke at det er feil å stemple ham som narsissist, for det er han så til de grader at man må være blind for ikke å se det, men alle andre maktmennesker de kan man ikke si at er det, dvs, med unntak av Putin da, som sannsynligvis er en rasjonell psykopat. Men hva med alle maktmennesker her i vesten som er irrasjonelle narsissister og psykopater?
Ingenting har endret seg siden vi hadde konger, keisere og dronninger som åpenlyst viste sitt sanne jeg og som brød seg katta om å ta på seg masker for å skjule personlighetsforstyrrelsene og sadismen som preget dem. Den eneste forkjellen fra den gang og nå er at dagens narsopater er flinkere til å skjule sine personlighetsforstyrrelser.
Filmen Reindeer games (Dobbeltspill) fra 2000, som kan sees i sin helhet her, er en typisk actionfilm full av logikkbrister og dårlig dialog der mesteparten av karakterene er endimensjonale, med unntak av Ashley, som spilles av Charlize Theron. Theron viser på en ypperlig måte hvordan en dyktig psykopat kan skifte masker og lure en trill rundt. Og jeg kan avsløre at hun til slutt får som fortjent.
Filmen Regarding Henry (Tilfellet Henry) fra 1991 med Harrison Ford i hoverollen er interessant studie i hvordan hjernen virker. Henry Turner (Ford), er en hensynsløs narsissistisk advokat. Men etter han blir skutt i hodet i en kiosk av en raner, så endrer han personlighet fullstendig, og blir til en empatisk og samvittighetsfull mann. Man kan til en viss grad trekke paralleller til filmen Lost Solace ifra 2016, som handler om en en psykopat som tar et nytt narkotikum som gir ham samvittighet.
Her finner du flere gode realistiske narsissist og psykopat filmer:
Tidligere programleder for radioprogrammet Herreavdelingen på NRK P1, journalist, humorist og forfatter Yan Reidar Calmeyer Friis, er ikke nådig i sin kritikk av politikere, byråkrater og alle som har en lederrolle i Norge:
“Norge har verdensrekord i dårlige ledere. Og dårligere ledere er farlige ledere fordi de omgir seg med svake mellomledere. Dårlige ledere passer alltid på å holde potensielle utfordrere, altså dyktige mennesker som er langt bedre kvalifisert enn dem selv, unna. Råten begynner på toppen og sprer seg nedover i systemene. Den dagen et eller annet går galt, er det de på bunnen som får skylden. Akkurat som byråkratene, beskytter lederne seg selv og hverandre.
Politikere er middelmådige yrkesutøvere med for mye fritid og et galopperende behov for makt. De har ikke spisskompetanse i noe som helst, men er så kjemisk fri for ydmykhet at de takker ja til nøkkelroller uten å nøle. De kan være finansminister i det ene øyeblikket og undervisningsminister i det neste – to av de viktigste posisjonene i landet Norge – uten å ha synderlig kompetanse på noen av områdene.
Norge er verdensledende i å produsere middelmådige ledere, drittsekker uten ryggrad som overlater til dem under seg å ta støyten når de knipes i usannheter. De kan tilsynelatende ingen ting, men er like fullt blant de mektigste menneskene i Norge. Rett bak statsministeren som med forrykt blikk veiver unna all kritikk, hvor berettiget og veldokumentert den enn er. Politikerne er de minst kvalifiserte av alle sjefer, og likevel er de sjefenes yppersteprester.
Det vrimler av idioter som stikker kjepper i hjulene på tilværelsen. Saksbehandlere med rett til å være anonyme, sosionomer, såkalte eksperter og rådgivere hvis tyngste ballast er deres eget ego, forskere på skattebetalerlønn som finner ut ting man allerede visste, byråkrater som bl.a. passer på at man ikke får kjøpe øl etter klokken 20, journalister som ikke kan skrive, programledere som ikke kan snakke …”
“Uansett viser departementets egen redegjørelse at Anette Trettebergstuen ikke sa hele sannheten da hun hevdet at hun først begynte å tenke på dette med habilitet denne uken.
Dessverre viser denne saken at Trettebergstuen har manglet helt avgjørende integritet i flere ansettelsessaker. I stedet har hun sett på dette med integritet mest som en slag formell «snubletråd» som man kan vri seg rundt. Det er ikke integritet. Legger vi velviljen til, kan vi si at deler av denne integriteten tok hun igjen fredag, ved å gå av.
Likevel er det dette som gjør Tretteberstuens sak mer alvorlig enn Brennas. I tillegg skaper den ytterligere mistanke om to ting: Den skaper mistanke om at kulturministeren har manglet integritet også i andre saker Og den skjerper mistanken om at dette er vanlig også i resten av regjeringsapparatet.”
Og at at maktmennesker ofte er narsissister og psykopater har INGENTING med konspirasjonsteorier eller manglende virkelighetsforståelse å gjøre, for det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
Det er helt utrolig at hvem som helst kan si at Trump er psykopat eller narsissist, uten at noen løfter på et øyebryn. Ikke at det er feil å stemple ham som narsissist, for det er han så til de grader at man må være blind for ikke å se det, men alle andre maktmennesker de kan man ikke si at er det, dvs, med unntak av Putin da, som sannsynligvis er en rasjonell psykopat. Men hva med alle maktmennesker her i vesten som er irrasjonelle narsissister og psykopater?
Ingenting har endret seg siden vi hadde konger, keisere og dronninger som åpenlyst viste sitt sanne jeg og som brød seg katta om å ta på seg masker for å skjule personlighetsforstyrrelsene og sadismen som preget dem. Den eneste forkjellen fra den gang og nå er at dagens narsopater er flinkere til å skjule sine personlighetsforstyrrelser.
“De viktigste faktorene som forårsaker narsissisme, er lav selvinnsikt og høy emosjonalitet. Dette bevirker en systematisk feilbedømning av selvet, og følgelig av andre folk. På feilaktig vis, vil narsissisten overvurdere seg selv og undervurdere og trykke andre ned for å styrke sin egen vurdering av seg selv. Dette blir en prosess drevet av emosjoner, hvor narsissisten blir som en narkotika-avhengig – avhengig av å undertrykke eller manipulere andre for å få sin sjølverdi-fix.
Dette vil åpenlyst påvirke hvordan narsissister, og således hvordan de politiske eliter, oppfatter verden generelt – og hva de planlegger. Hovedvirkningen av narsissismen deres, er at deres modell av verden skiller seg fra den virkelige verden. Istedenfor å gjenspeile hendelser og menneskene i den reelle verdenen, tilpasser modellen seg deres realitet for å tjene deres forvrengte selvoppfatning og emosjonelle behov. Resultatet er en alternativ versjon av virkeligheten, med andre egenskaper og motiv – og andre regler, inkludert moralske.
En essensiell grunn til narsissistenes inkompetanse (og deres oppblåste selvbilder) er at de er dårlige på introspektiv tenkning – et resultat av deres lave selvinnsikt. Dette resulterer i at de ikke greier å granske sine egne prestasjoner eller planer med et kritisk blikk. De tror at deres undermåls prestasjoner er overlegne.
Narsissister bakker sjelden ut etter at de har tatt en avgjørelse og/eller startet på en plan-realisering, uansett hvor feilaktig og farlig den måtte være. Å trekke seg fra en slik plan betyr nederlag, og nederlag forårsaker emosjonell smerte, fordi modellen deres (og således planen) definerer selvet deres. Å reversere en slik plan er rett og slett meget smertefullt for dem. Og på toppen av dét – hvis planen er rettet mot en utfordrer (som de hater), så vil de ikke avvike fra den uansett hvor sinnsyk den måtte være.
Alltid avvis råd, bare aksepter støtte:
Råd som går imot en narsissists tenkning eller planlegging, har en tendens til å bli sett på som en smertefull utfordring. Den slags råd blir derfor avvist. For å hindre slike råd, godtar narsissistene/elitene bare råd fra folk som er enige med dem og støtter dem (Flygende aper). For å få dette til, vil narsissistene fjerne folk som gir de “feil” råd og kun omgi seg med de som støtter dem. Dette forklarer ekko-kammer-gruppetenkningen blant de politisk elitene. Denne prosessen isolerer dem enda mer fra den virkelige verden og skyver de enda lengre inn i den narsissistiske parallelle dimensjonen.
Lav selvinnsikt og tro på ens egen overlegenhet skaper en følelse av at en har rett på det en får. En narsissist/elitist vil akseptere en jobb han/hun blir gitt, uansett hvor inkompetent vedkommende måtte være, og vil oppriktig tro at han/hun fortjener jobben. En narsissist vil gladelig motta en meningsløs pris som om den hadde stor betydning (narsissister elsker å gi hverandre priser og medaljer).
En narsissist vil generelt tro at han/hun fortjener å herske over andre. Denne følelsen av å ha rett på alt en får og forfengeligheten det avler, gjør det lett å påvirke og manipulere narsissister med smiger. Mangelen deres på selvinnsikt hindrer dem i å gjenkjenne tom og falsk ros.
Manipulasjon og juks:
Politiske mål og «initiativ» tenderer å inneholde manipulasjon, bedrag og forvirringstaktikk (gaslighting). Narsissister liker at andre underkaster seg deres juks og manipulasjon, og de narsissistiske elitene liker å se hele nasjoner gjøre det samme. Dette gjelder spesielt hvis folk kan overtales til å gjøre noe frivillig som er ugunstig eller skadelig for dem. Å kunne overtale folk til å ta farlige og unyttige vaksiner, underkaste seg 24/7 overvåkning, og stemme for politikk som ødelegger levebrødet og livet deres, er en kilde til stort velbehag og bekreftelse for de narsissistiske elitene.
Ydmykelse:
kke alle narsissistar er flinke til å manipulere, men de har alle et ønske om det. Det beste og reneste narkotikum for en narsissist er å manipulere, ydmyke og fornedre. Ingenting kan bedre bekrefte overlegenheten deres. Ydmykelse blir derfor et mål for eliten, og de prøver å inkorporere den i så mye de kan av politiske retningslinjer og initiativ. Et godt eksempel på dette er deres forsøk på å overbevise folk om å spise insekter. Det eneste formålet med dette (bortsett fra kontroll over matproduksjonen) er ydmykelse. Å greie å overtale folket til å spise insekter, må være det mest berusende narsissistiske ydmykelseritualet i hele historien.
Når en spesiell personlighetstype har tatt kontroll over samfunnene våre, og vi gjenkjenner og forstår den, så kan vi se fingeravtrykkene etter den overalt. Da ser vi det i politiske mål, økonomisk politikk, miljøpolitikk, utdannelse og den aggressive utenrikspolitikken.
Det er lett å rasjonalisere dette bort og skylde alt på inkompetanse, men i dette fallet har både ondskap og inkompetanse skylden, i forening med den narsissistiske personlighetstypen. Det er på høy tid å fokusere på årsaken og ikke symptomene.”
Da jeg var yngre så visste jeg ingenting om narsissister og psykopater, men gjennom erfaring med dem i nærmeste familie, i jobbsammenheng og gjennom forhold, så har jeg fått omfattende innsikt i deres væremåte. Og når man har fått innsikt i hvordan narsopatene (sekkebetegnelse for narsissister og psykopater), oppfører seg så er det lettere å oppdage dem.
Jeg har i alle mine år vært en filmelsker og ser mye film, og i godt over halvparten av alle filmer så er narsopatene godt representert, de blir i flere tilfeller også framstilt som helter og de gode. Tidligere når jeg så på film så forsto jeg ikke at mange av karakterene som ble fremstilt var narsissister og psykopater, nå derimot så er det veldig enkelt å se hvem som er det.
Ta for eksempel filmen Get Shorty fra 1995 med John Travolta i hovedrollen, som det er godt over 25 år siden jeg så for første gang. En film jeg syntes var litt småmorsom, men utover det så var den bare en i mengden av hundrevis av andre middelmådige filmer jeg hadde sett. Da jeg tok et gjensyn med den for et par uker siden, så oppdaget jeg at så og si alle karakterene i filmen er narsopater, og det var ingen rollefigurer å sympatisere med.
En annen film er Driving miss Daisy fra 1989 med Jessica Tandy og Morgan Freeman i hovedrollene. Første gangen jeg så den så la jeg ikke merke til at Miss Daisy (Tandy) var en narsissitisk kvinnemenneske som plager sjåføren sin Morgan Freeman og andre, mens hun fremstilles som ei litt koslig sær gammel dame. Nå derimot er det ikke vanskelig å se hva hun er.
Og første gangen jeg så krigsfilmen The Blue Max fra 1966 med George Peppard for godt over 30 år siden, så syntes jeg han var en modig og tøff krigspilot. Et nytt gjensyn med den viste at Peppard ikke er noe annet enn en kynisk sosiopat som kun tenker på seg selv og bruker alle andre for å nå sine egne egoistiske mål.
For ikke å snakke om Dirty Harry i fra 1971 med Clint Eastwood i hovedrollen. En steinhard politimann som ikke er redd for noe eller noen, en skikkelig alfahann, det var ihvertfall slik jeg oppfattet Dirty Harry som da jeg så filmen i en alder av 14 år. I dag derimot så er det ikke veldig vanskelig å se at han har en psykopatisk oppførsel.
Å se gamle filmer på nytt med andre briller enn da man så dem for første gang er uten tvil en interessant affære. Men noe som er minst like interessant er at filmer som handler om mot, integritet og tapperhet, det er stor mangelvare. Jeg vil påstå at kun en liten promille av alle filmer som produseres er av en slik art. Av de mange tusen filmer jeg har sett i mitt liv så har jeg til dags dato kun kommet over 58 slike filmer https://olehartattordet.blogg.no/mot-tapperhet-og-integritet-40-filmer-som-vil-inspirere-og-engasjere-deg.html
Man kan lære om psykopati og narsissisme gjennom teori da det finnes enorme mengder med litteratur og artikler om emnet, men har man ikke vært utsatt for dem i det virkelige liv og erfart dem, så vil teorien komme til kort. Men det finnes en måte der man kan studere de og deres adferd uten at man har nærkontakt med dem, nemlig via film.
Det er laget mange gode filmer der narsissister og psykopater blir fremstilt troverdig. I noen av dem så er skuespillerne så overbevisende at man skulle tro at de var karakteren de spilte, og det er filmer av en slik art som kan gi oss et godt bilde av hvordan psykopater og narsissister oppfører seg i virkeligheten, og som kan gjøre oss i stand til å avsløre dem før de får gjort alt for stor skade.
Slike filmer kan også hjelpe oss med å forstå dem som har vært utsatt for slike overgripere når man ikke har vært utsatt for dem selv. Mange mennesker som har vært utsatt for mishandling av narsissister og psykopater blir ofte ikke forstått eller trodd på av andre, da slike mishandlere har vist/viser sine fine og blankpolerte sider til den/de som ikke hører til ham/hennes innerste krets, og når man kun ser en persons gode sider så er det vanskelig å tro at et slikt menneske også kan ha en mørk side.
Ofte så kan den som har vært utsatt for psykopaten og narsissistens overgrep bli ansett som irritabel, sint eller frustrert, fordi mishandlingen har gjort den utsatte følelsesmessig ustabil, og når man ikke blir forstått og ei heller trodd på, så vil frustrasjonen øke og bidra til at det er den mishandlede som blir ansett som den det er noe galt med, noe som psykopaten/narsissisten gjerne utnytter til sin fordel slik at han/hun kan sverte og plage sitt offer enda mer. I mitt tilfelle, da jeg var utsatt for en slik mishandler, så var jeg svært heldig fordi jeg hadde to personer som visste hva det var jeg gikk gjennom da de også hadde gått gjennom det samme selv.
Å ha noen som forstår hva man går igjennom er til uvurderlig hjelp. Jeg vil gå så langt som å si at man burde holde seg unna de som ikke skjønner hva man har blitt utsatt for når man har blitt terrorisert av psykopater og narsissister, for med sin uvitenhet så kan slike mennesker støtte opp om mishandlingen pga deres manglende forståelse. Men man kan altså lære seg å forstå problematikken gjennom filmmediet og tilegne seg nettopp den forståelsen som man mangler og på den måten utvikle empati overfor dem som har vært utsatt for psykopatene og narsissistenes mishandling.
Under her vil du finne filmer der skuespillerne gjør særdeles overbevisende tolkninger av individer som er narsissister og psykopater.
Skolen er en stor del av våre liv, enten det er som elever, foreldre eller lærere. Så hva er meningen med skolen? Å lære selvfølgelig, men hva er nyttig lærdom og hva kan forkastes? Å lære å lese og skrive norsk og engelsk er uten tvil nyttig, det samme gjelder elementær mattematikk, gange, dele, trekke i fra og legge sammen, det er noe vi har brukt for, det samme gjelder gymnastikk, en kropp i form er et et sinn i form.
Geografi da? Ja kart er kjekt å kunne lese, men det kan du også lære deg i speidern. Bøker som forteller noe om vår historie og vårt samfunn, er det noe vi burde lære noe om? Forfattere av historie kan være forutintatte, og da blir det jo ikke historie vi blir fortalt, men spekulasjoner, som kan vise seg hvis vi går den nærmere i sømmene, ikke er noe annet enn oppspinn, halvsannheter eller rein propaganda.
Lærere flest følger pensum blindt og gir vel mer eller mindre f i om det pensum bøkene formidler stemmer eller ikke, for på skolen så skal man memorere, ikke tenke å stille kritiske spørsmål. Jeg skal ikke slå alle lærere over en kam, for noen engasjerte ildsjleler finnes nok, selv om de er godt spredd.
kan det være noe annet vi har virkelig behov for å lære? Hva med økonomi? Det er jo kjempe viktig å kunne endel om når vi skal begynne å stå på egne ben når vi har flyttet ut fra far og mor. Det finnes voksne unge mennesker i dag som ikke en gang forstår at de må betale renter av de pengene de låner i banken, hadde man blitt opplært i økonomi før skoleslutt, så ville man visst det.
Psykologi og filosofi er også to meget viktige fag å kunne en del om, der man både lærer om seg selv og andre, og å stille viktige spørsmål.
Og sist men ikke minst, lære seg hvordan man kan overleve i naturen på naturens premisser. Lære hvilke planter og tresorter som kan brukes til hva, hvordan bygge hytter, hva man kan livnære seg av, fiske, jakte og hvordan vær og vind påvirker oss i ekstreme situasjoner og hvordan vi kan beskytte oss mot dem.
Om ikke lenge så vil det bli mindre og mindre arbeidsplasser pga automatiseringen som pågår for fullt over alt. Det vil bli en kamp om de få arbeidsplassene som vil bli igjen, og med en gjeng kloninger som gjennom skolen har lært seg å memorere men ikke å tenke, så vil evnen til kreativitet og løsninger være fraværende.
Hadde skolene begynt å lære barna våre å stille spørsmål og å tenke kritisk, så ville vi hatt en våken generasjon som vill hatt evnen til å se framover og kreve forandringer for å møte en usikker fremtid. Det ville vært enkelt å få med elvene på forandringer, for de er ikke ferdig programmerte, men det er de fleste lærere. Og å få dem til å tenke i nye baner tror jeg vil bli svært vanskelig da dette er mennesker som stort sett har en fastlåst virkelighets oppfattelse.
All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene. https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html
Jeg har de seks siste dagen syklet langt opp i skauen og sitti der i sola å lest Aron Jahnsens bok Nabovarsleren overgripernes nemesis (den kan kjøpes her). Boka begynner hjerteskjærende, og jeg klarer ikke å la hver å grine, men etter innledningen så går tristheten over til sinne og vrede, ikke bare over hvor jævlige overgriperne er, men også over lovene og reglene som overhodet ikke skremmer disse avvikerne fra å begå nye overgrep etter at de har sonet straffen sin, for ikke å snakke om måten politiet og det norske rettsvesenet har behandlet Jahnsen på når han med rette avslørte hvor voldtektsforbryterne og de pedofile oppholdt seg.
Aaron Jahnsen har blitt forfulgt og trakassert av politiet, men ikke i begynnelsen når han avslørte overgriperne, det var først når han avslørte voldtektsdømte politimenn og pedofile dommere at trakasseringen begynte. I juli 2021 ble han dømt til ubetinget fengsel i ett år og tre måneder for hensynsløs adferd og brudd på privatlivets fred. Her har rettsystemet blitt snudd fullstendig på hodet der overgriperne belønnes mens Jahnsen har blitt sjikanert på det groveste og fått skyhøye erstatningskrav for å gjøre politiets jobb.
Jahnsen har altså gjort den jobben myndighetene burde ha gjort, nemlig å beskytte barn og kvinner fra livsfarlige rovdyr som i svært mange tilfeller fortsetter med overgrepene sine når de slipper ut fra soning. Jahnsen vil ha et offentlig overgrepsregister slik at alle som vil kan finne ut om man har en dømt voldtektsforbryter eller pedofil som nabo. Men det er hverken politikerne eller politiets ledelse interessert i, de synes ikke det er så nøye med barna, men overgriperne derimot, dem er det viktig å beskytte.
Og det er ikke bare flertallet av politikerne og politiets ledelse som støtter opp om overgriperne, største delen av pressa synes også det er viktig å vise at de står på voldtektsforbryternes og de pedofiles sin side, mens de blåser en lang mars i ofrene.
De fleste som tar avstand fra Aron Jahnsen sitt arbeide har ikke satt seg inn i hva slags farlige rovdyr overgriperne han avslører er og hvilken fare de utgjør for barna våre, de velger heller å stikke hodet i sanden og tro på påstander fordi det er enklere å snu det blinde øyet til enn og oppriktig engasjere seg og se på temaet i fra mere enn en vinkel. Boka til Jahnsen gjør nettopp det, den ser på problematikken i fra flere sider, og jeg ble selv overrasket over hvor nyansert den er. Leser man boka og har et normalt følesesliv og en klype med empati innabords så vil man forstå at hensynet til ofrene er mye viktigere enn hensynet til overgriperne.
Når jeg kommer til de siste sidene i boken så slår det ned i meg som et lyn, at boka og historien til Aron Jahnsen har et enormt potensiale til å bli en fantastisk god film med den rette regissøren og de rette skuespillerne, en film som vil kunne tjene bøttevis med kroner, og som sannynligvis ville fått en amerikansk remake i Hollywood. Aldri har vel et så godt emne til et filmanus ligget uoppdaget rett foran øynene til alle og enhver. Hvem vil være den første til å gripe tak i noe som bare må bli en suksess?
En av de viktigste bøkene som noen gang er skrevet, anbefales på det sterkeste!!!
“Denne uken, 12. til 16. juni, forhandler verdens land en ny Pandemic Accord. De siste ti dagene i mai 2023 møttes medlemslandene i WHO i Genève til World Health Assembly. Norge stilte med 26 delegater. Høyt på agendaen sto det å legge til rette for forhandling av ny global pandemi-jus.
Innenfor WHO pågår det to forhandlinger om to ulike internasjonale avtaler om hvordan verden skal styres i fremtiden (Pandemic accord og International Health Regulations). Tidsfristen for begge forhandlingsgruppene er mai 2024. «Deliver the pandemic accord on time.» – «lever den nye avtalen i tide!» sa Generaldirektøren i WHO under en diskusjon den 21. mai 2023.
Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene.
Kun åpningen av møtet og avslutningen er tilgjengelige på nett og for observatører. Dette er uvanlig.
Avtaleforslagene innebærer at én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser, grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og u-utprøvd vaksine.
En vaksine WHO selv har godkjent. Vil vi gi én person en slik makt og myndighet?
Mange av forslagene som lå på bordet sist WHO og Helse- og omsorgsministeren lot verden se forslagene, var allerede svært dristige, som for eksempel at WHO skal kunne:
1) Bestemme hva som skal til for å sette noen i isolasjon.
2) Velge hvilke medisiner alle leger i alle land skal bruke mot en aktuell sykdom.
3) WHO skal selv godkjenne nye vaksiner og medisiner.
4) Velge de produsentene av vaksine som skal brukes i alle medlemsland.
5) Bestemme om de som ikke vil ta en vaksine skal tvangsvaksineres.
6) Innføre ett digitalt globalt vaksinasjonssertifikat.
7) Bestemme hvordan identifiserbare helseopplysninger som handler om én person skal kunne offentliggjøres.
8) Bestemme hvor lenge folk skal sitte i karantene selv om de ikke selv har symptomer på sykdom.
I vurderingen av konsekvensene av disse forslagene kan det være greit å vite at kun 20 prosent av budsjettet til WHO kommer fra den faste medlemsavgiften fra medlemslandene, og at vaksineprodusenter er blant de store sponsorene til WHO. Den 5. juni inngikk EU og WHO en overenskomst om at WHO skal utvikle EUs digitale vaksinesertifikater på globalt nivå.
Forslagene til IHR innebærer at Generaldirektøren skal kunne gi såkalte anbefalinger. De er i dag definert som ikke-bindende. I den nye teksten strykes henvisningen til at anbefalinger ikke er bindende.
Ordet i seg selv høres stadig ut som nettopp, en «anbefaling.»
Men i forslaget fra desember 2022 så skal land være bundet til å sette i gang og sluttføre gjennomføringen av anbefalingene uten noen forsinkelse. Det som kalles for anbefalinger blir med andre ord bindende.
Hvis Norge er forpliktet til å umiddelbart sette i gang et tiltak, så gir det liten praktisk forskjell om vedtaket kaller seg for en anbefaling.
Dette vil innebære at Norge mister selvbestemmelsen og overfører råderetten til Generaldirektøren i WHO. Er det mer overnasjonal styring av helseretten WHO og Helse- og omsorgsministeren ikke vil at det norske folk skal få vite om?
Under åpningen av ett forhandlingsmøte nå i våres diskuterte forhandlerne hvordan WHO skulle kunne stanse desinformasjon om hva de drev med.
Hvis offentligheten ikke har tilgang til de seneste forhandlingsdokumentene, blir det vanskelig for samfunnet å kunne diskutere om de rettsreglene de forhandler er slike vi ønsker i Norge.
Det er nå slaget står om fremtidens helse-jus, og om vi i Norge skal kunne bestemme hvordan vi selv skal håndtere smitte.
