Finn offerets svake punkt – et åpent sår er som en åpen dør og dermed berører man byttets hjerte. Dersom du ikke har noen kompatible sår, vil magefølelsen din simulere det. Dermed er du ikke bare et annet menneske men et speil og ekko:
Ved å simulere forståelse og late som du føler den samme smerten som ditt bytte gjør vil du bryte deg gjennom byttets barrierer og byttet vil ikke avvise deg for det vil være ensbetydende med å avvise han/hennes eget vesen.
Etter du har oppnådd den ønskede tillit, misbruk den så gradvis, bor deg inn i det åpne såret, utvid det, fremmedgjør ditt bytte fra han/henne selv. Riv sjelen ut fra det sprellende kjøttet og kos deg med det til det det ikke er noe igjen, bare et underordnet krypende skall som følger dine minste vink. Sulten på et nytt offer forkaster du det nåværende, for så å begynne på nytt.
Find the prey`s weak spot, an open wound is like an open door (vulnus porta) – , thus touching its heart. (No need to pretend: Should you have no compatible wound, your instinct will simulate it.)
Thus you are not merely another human, but a mirror and echo: Understanding and feeling the same pain, you achieve closeness, you break trough boundaries, as the prey`s rejection would be tantamount to a rejection of its own being.
Having gained its confidence, abuse it gradually, drill into the wound, widen it, alienate the prey from itself: The desire to tear the soul from the twiching flesh and feast upon it until nothing remains but a subordinate shell. Which you then, hungry for the next sensation, dispose of.
Vi kommer ikke til å dø på sykehjem, men i en jacuzzi finansiert av Nav, sa Jørgen Skavlan under et foredrag på Tyholmen hotell under Arendalsuka skriver Agderposten. Han sier at 90 prosent av dem som oppsøker han, er folk som bare kjenner veldig godt etter.
Er det rart jeg begynner å bli sliten? Vi leger er blitt sosionomer, psykologer og Nav-behandlere. Nordmenn er det mest terapisøkende folket i verden, sa Skavlan i foredraget «Refleksjoner fra et venteværelse».
Forventer Herr Skavlan seg sympati fordi han blir sliten, eller har vi her å gjøre med en bortskjemt sutrete lege ?
Skavlan liker ikke NAV sin finansiering av oss late nordmenn, men han sier ingenting om dette :
“Basistilskuddet per pasient fra kommunen til legen er regulert i avtalen mellom Helse ? og omsorgsdepartementet (HOD), Kommunenes sentralforbund (KS) og Regionalt helseforetak (RHF) på den ene siden og Den norske legeforening på den andre siden (Statsavtalen).
Oversikten viser antall pasienter på listene, og danner grunnlaget for utbetalingen av basistilskuddet til legene.
Personlig så må jeg si at leger som virker som om de anser sine pasienter som skyldig inntil det motsatte er bevist minner meg om autoritære myndigheter som tilhører inkvisisjonens mørke tid, og når slike leger også får støtte av staten på nesten en million kr i året samtidig som de rakker ned på de som mottar støtte fra NAV, da får jeg en vond smak i munnen. Å sparke noen som allerede ligger nede imponerer ikke, men det forteller veldig mye om den som sparker.
Takk til Evelyn Kjørstad for inspirasjon til denne bloggen
Denne tankefeilen er en sterkt spesialisert form for å argumentere ad hominem. Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
«Andersen har foreslått at vi skal dra ut å seile i helgen, men han vet ikke noe mer om båter enn armensk bandeleder.» (Kansje man ikke behøver å vite så mye om båter for å dra på seiltur, Andersen kan jo lære det. Men poenget her er at sammenligningen trekkes i den hensikt å gjøre ham til latter. Det kunne for så vidt finnes mange armenske bandeledere som var svært dyktige sjøfolk.)
Analogien kan være gyldig om vi betrakter sammenligningen isolert. Den blir mer effektiv, men ikke mindre feilaktig, hvis formålet er å komme med uutforsket tilleggsmateriale for å påvirke vurderingen.
«Om det er så at vitenskapen ikke kjenner helt sikre påstander, har en vitenskapsmann ikke mer sikker kunnskap enn en hottentott som løper rundt i bushen.» (Dette er for så vidt sant, men hensikten her er å bringe en motstander i forlegenhet, slik at tilhørerne skal bli mer innstilt på å godta mulighetene for sikker kunnskap.)
Denne tankefeilen er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Brukeren behøver ikke å si noe som er usant. Han eller hun kan stole på at tilhørernes assosiasjoner fører til den nedsettende virkningen. Nedsettende analogier er en tankefeil fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
«Jeg gratulerer min kollega med den nye jobben, men må tilføye at han ikke har mer erfaring på området enn en snørrunge på sin første skoledag.» (Det kan være sant, men hvem er det som er snørrete ?)
Politikere taler gjerne både nedsettende og i analogier, men det er forbausende få gode eksempler på nedsettende analogier i politikken. For at den virkelig skal treffe godt, må det være noe sant i sammenligningen, samtidig som den virker nedsettende i kraft av assosiasjoner. Under ellers like betingelser er det enklere å fornærme motstanderen med en sammenligning som er usann, enn å være flink til å bruke analogier som også har et snev av sannhet. Svært få har nådd så høyt som Daniel O`Connell i hans karakteristikk av Sir Robert Peel:
«Han har et smil som en sølvplate på en likkiste.»
(Ja , overfladisk sett skinner det, men vi kan ikke la være å tenke på det stive og kalde liket som ligger i kisten.)
Litteratur og teaterkritikernes giftfylte penner gir oss langt rikere kilder å øse av når det gjelder nedsettende analogier.
«Han beveget seg nervøst omkring på scenen som en jomfru som ventet på sin Sultan.»
(Og kreperte etter den første natten.)
Nedsettende analogier krever omtanke. Hvis man buser fram uten forberedelse vil man bare bruke utslitte sammenligninger som ikke lenger har evne til å vekke livaktige forestillinger. Om du beskriver din motstander som en «snerpete lærerinne» eller en «slesk nattklubb-eier», blir det ingen sving på sakene. Slike sammenligninger klarer hvem som helst å frembringe. En omhyggelig forberedt forberedt nedsettende sammenligning derimot kan gjøre enhver motstander til latter.
«Hun lignet en påfugl i alt, – unntatt i skjønnhet.» Oscar Wilde
Sammendrag:
Ad hominem – nedsettende analogier:
Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
Denne tankefeilen/hersketeknikken er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Nedsettende analogier er en tankefeil/hersketeknikk fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.
“Beneath all this technicality is the feeling that it is indeed ‘obvious’ that the conscious mind cannot work like a computer, even though much of what is actually involved in mental activity might do so.
This is the kind of obviousness that a child can see ~ though that child may, in later life, become browbeaten into believing that the obvious problems are ‘non-problems’, to be argued into nonexistence by careful reasoning and clever chores of definition.
Children sometimes see things clearly that are indeed obscured in later life. We often forget the wonder that we felt as children when the cares of the activities of the ‘real world’ have begun to settle upon our shoulders.
Children are not afraid to pose basic questions that may embarrass us, as adults, to ask. What happens to each of our streams of consciousness after we die; where was it before each was born; might we become, or have been, someone else; why do we perceive at all; why are we here; why is there a universe here at all in which we can actually be?
These are puzzles that tend to come with the awakenings of awareness in any one of us and, no doubt, with the awakening of genuine self-awareness, within whichever creature or other entity it first came.
I remember, myself, being troubled by many such puzzles as a child. Perhaps my own consciousness might suddenly get exchanged with someone else’s. How would I ever know whether such a thing might not have happened to me earlier assuming that each person carries only the memories pertinent to that particular person? How could I explain such an ‘exchange’ experience to someone else? Does it really mean anything?
Perhaps I am simply living the same ten minutes’ experiences over and over again, each time with exactly the same perceptions. Perhaps only the present instant ‘exists’ for me. Perhaps the The’ of tomorrow, or of yesterday, is really a quite different person with an independent consciousness.
Perhaps I am actually living backwards in time, with my stream of consciousness heading into the past, so my memory really-tells me what is going to happen to me rather than what has happened to me so that unpleasant experience at school is really something that is in store for me and I shall, unfortunately, shortly actually encounter.
Does the distinction between that and the normally experienced timeprogression actually ‘mean’ something, so that the one is ‘wrong’ and the other ‘right’? For the answers to such questions to be resolvable in principle, a theory of consciousness would be needed. But how could one even begin to explain the substance of such problems to an entity that was notitself conscious;; ?”
Svært mange tror ikke at politikerne er i stand til å begå bevisste ondskapsfulle handlinger mot egen befolkning fordi folk flest selv ikke er i stand til å gjøre noe slikt, og det er for å si det mildt en livsfarlig antakelse, og det vitner om en farlig kunnskap og historieløshet.
Mange av dem som sitter i maktposisjoner mangler samvittighet, men er dyktige til å late som om de er både empatiske og forståelsesfulle, jeg snakker da om narsissister og psykopater som er mestere i å føre folk bak lyset.
Pressen har stemplet Donald Trump som en narsissist, noe som er godt mulig at han er, men den samme pressen er overhodet ikke interessert i å stille spørsmål om maktmennesker her hjemme har slike personlighetsforstyrrelser. Journalist yrket hører også til den kategorien der slike individer trives og trekkes mot, og de samarbeider for tiden svært godt med makta. Det kan nesten se ut som om disse to maktkonstellasjonene beskytter hverandre siden de kun stempler ett individ som narsissist, mens alle andre får være i fred.
Det er på høy tid å rette søkelyset mot dem som bruker vår empati mot oss, som bruker propaganda og hersketeknikker for å dekke over sine egne synder og medmenneskelige mangler og som fremstiller seg som altruistiske enda de er det stikk motsatte.
“Dr. Peterson reacts to Canadian PM Justin Trudeau’s remarks on swastikas and confederate flags during the trucker protests, dubbing him a narcissist better fit for Broadway than Parliament Hill.” https://www.youtube.com/watch?v=-pZJ2WrZyZQ
“De står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor finnes mange ødelagte liv. Du finner de bl.a. innenfor politikk og offentlig virksomhet.
Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.
De siste årene har media nærmest eksplodert av saker om ledere som har misbrukt systemet for egen private gevinst. De manipulerer seg frem til ledende stillinger med bedrag, løgner og trusler. De skaper intriger og herser med kollegene. De nekter å lytte til andre, og de tråkker på andre for å fremheve seg selv.
Psykopatens kjennetegn er maktsyk, egoisme, manglende skyldfølelse, hensynsløshet, hevnlyst og trang til å nedverdige. De dreper livsgnisten hos sine ofre, med sin sykelige egoisme. De har behov for å pine og ydmyke andre med hån, løgner og intriger.
Psykopaten kjenner ingen lojalitet mot bedrifter, kolleger eller samfunnet, kun mot seg selv. De hater kreative mennesker, og ser på de som farlige konkurrenter. Gode ideer, tiltak og tanker blir møtt med mistro og avvisning. De tar gjerne æren for andres innsats.
På grunn av kameraderi og prestisje beskytter de profesjonelle og forståsegpåerne hverandre. Når de gjør feil lar de gjerne offeret gå til grunne for å skjule feilen. Da er sporet borte, og de selv er berget. De kan drive rene hekseprosesser mot en person for og ikke bli avslørt.
Regler, avtaler og vedtak brytes ettersom det passer. Går det bra, tar de æren alene, går det galt er det felles ansvar, hvis de da ikke finner en syndebukk. I sin egen virkelighetsoppfatning er psykopaten feilfri.
Når psykopaten har nådd sitt mål, skjer det uunngåelige, de ødelegger det de har erobret. Når da skipet synker tenker han kun på å redde sitt eget skinn og forsvinner først av alle.”
“Flere psykopatiske personlighetstrekk er faktisk mer vanlig blant bedriftsledere enn hos såkalte forstyrrede kriminelle, har Dutton uttalt.
Eksempler på slike personlighetstrekk er ifølge Dutton overfladisk sjarm, egosentrisitet, overtalelsesevner, manglende empati, selvstendighet og fokus som
“Forskning med fMRI viser at svekkelser i det empatiske senteret av hjernen er fellesnevneren til en lang rekke personlighetstrek som narsissisme, psykopati, sosiopati, med flere.
Forskere som jobber innen feltet er overrasket over at er en stor andel i høyt stående yrker, har de samme signalveiene og aktivitetsnivåer i hjernesentra. Dette være seg advokater, dommere, politikere, forskere, professorer, leger, psykologer, psykiatere og en lang rekke andre som antas å være normale. Svekkelsen som er i det empatiske senteret, fører til at det gjøres kyniske handlinger. Beslutningstakere tar beslutninger ut fra egne behov og ikke med bakgrunn i omsorg for andre.
Tidligere har statistikk for sosiopati og psykopati blitt basert på tall som kommer fra spørreskjemaer eller bevismateriell knyttet til straffesaker. Dagens teknologi gjør at man kan studere hvordan signalene går i hjernen. Ved bruk at bilder, lyd og andre impulser mens MRI skanning gjøres, ser man hvilken hjernesentra den enkelte benytter for å bearbeide impulsene. En lang rekke områder av hjernen er kartlagt og man kjenner godt til hvor hjernesenteret for empati ligger. Teknikken benyttes ikke i forbindelse med diagnose. Likevel viser testresultatene man får av fMRI, hvor vidt en person har empati og eventuelt graden av empati.
Empati fungerer som et kompass for å handle riktig, da empati relaterer seg til blant annet skyldfølelse og omsorg for andre.
Årsaken til at noen lykkes mens andre havner i fengsel, tilskrives IQ. Jo lavere IQ personene har, jo større er sannsynligheten for at de sitter i fengsel. Dette henger sammen med at personer med lav IQ har en større tendens til å ty til vold, mens intelligente personer finner andre måter å håndtere situasjoner på.
Statistikk viser at det er større andel med psykopater i følgende yrker:
Ledere
Advokater
Mediapersoner (TV og radio)
Salgspersoner
Kirurger
Journalister
Politi
Prester
Offentlige tjenestepersoner
Politikere står i en gruppe mellom ledere, offentlige tjenestepersoner og mediapersoner.
At dette er et yrke som passer inn for mange med svekket empati og moderat til høy IQ og innebygde egenskaper for manipulasjon, er selvforklarende. At de nekter for at de gjør feil og heller tilpasser mandater i forbindelse med utredninger eller skjuler informasjon, ser man mange eksempler på.
I dag er det ofte krav til vandelsattest. Denne sier bare noe om personen er tatt for ulovlige forhold.
En vandelsattest gir således ingen avklaring på hvor vidt personen egentlig er skikket til å ha posisjonen.
fMRI vil kunne brukes for å teste om personer er egnet til stillinger hvor empati er viktig for å gjøre riktige vurderingern.
Dersom man sørger for å kreve et vist nivå av aktivitet i det empatiske senteret i hjernen i forbindelse med forskjellige posisjoner i vårt samfunn, vil en rekke av våre samfunnsproblemer løses av seg selv. Videre vil en testing av dagens offentlig ansatte kunne avdekke hvor man bør lete etter feil. En avklaring av empatien hos dagens dommere, vil fort kunne lede til en rekke saker hvor landets innbyggere har blitt undertrykket av den norske stat.” https://www.samfunnet.org/samfunnsblogg/empatibrist/
Hvorfor er det sånn at uansett hvor mye intelligens og godhet vi ser i verden, så er det allikevel krig, lidelse og urettferdighet ? Uansett om man har en kreativ plan, ideologi, eller en filosofi som kloke hjerner har utarbeidet, så står vi på stedet hvil eller mer korrekt, jo verre blir tilstanden. Siden tidenes morgen har denne tilstanden gjentatt seg om og om igjen.
Svaret er at sivilisasjon, slik vi kjenner den, for det meste er en konstruksjon skapt av psykopater. All sivilisasjon, vår inkludert, har blitt bygd på slaveri og massemyrderier. Psykopatene har spilt en stor rolle i utviklingen av vår sivilisasjon fordi de er skapt til å lyve, drepe, jukse, stjele, torturere, manipulere, og generelt påføre andre mennesker store lidelser uten å føle anger eller få dårlig samvittighet, og på den måten kan de etablere en egen følelse av sikkerhet/trygghet gjennom dominans.
Sivilisasjonens første stammehøvdingen som med suksess hjernevasket en hær så han fikk kontroll over massemordere, var med all sannsynlighet en genetisk psykopat. Siden denne betydningsfulle oppdagelsen har psykopater hatt en stor fordel overfor ikke-psykopater i kampen om makt i sivilisasjonens hierarki – spesielt i militære hierarkier.
Bak den tilsynelatende galskapen den moderne historie ser ut til å framvise står psykopatene som kjemper for å bevare sin uforholdsmessige makt. Og mens deres makt vokser i styrke og blir enda mer truende, så blir også psykopatene enda mer desperate. Vi er vitne til en forherligelse av deres verden.
I løpet av de siste femti årene har psykopater fått nesten absolutt all kontroll over alle grener av regjeringen. Du kan legge merke til dette hvis du observerer nøye at uansett hvilke ulovligheter en politiker begår vil det ikke få noen konsekvenser for ham/henne. Alle de såkalte skandalene som har kommet opp ville i flere tilfeller ha felt en sittende regjeringen, men det skjer ikke, det er bare en farse som utspilles for publikum for å distrahere dem for å få dem til å tro at demokratiet fortsatt fungerer.
En av de viktigste faktorene for å vurdere om et samfunn kan bli tatt over av patologiske avvikere er begrensning av deltakelse av mottakelige individer innenfor det gitte samfunn.
Det ytre vernet av et slik system er satt sammen av av personer som er født normale, men som gjennom langvarig psykopatisk eksponering gjennom oppvekst eller sosial påvirkning har valgt å møte kravene til primærpsykopatene for å oppnå sine egne egoistiske mål, disse har navnet sekundærpsykopater. Ifølge Lobaczewski utgjør denne gruppen ca 12% av en gitt befolkning under normale forhold.
“De aller fleste som har opplevd en psykopat/narsissist, har også erfart deres «flygende aper» som går foran og baner vei for dem, glatter over for dem, unnskylder dem, lyver for dem, skryter av dem, prater ned andre som er en trussel for dem og faktisk bidrar til å påføre den utsatte enda mer skade ved å bistå dem. Uten «flygende aper» ville nok de fleste psykopater/narsissister i verden, snart miste sin makt og kraft og evne til å skade andre i den grad de faktisk gjør gjennom sine liv. Med andre ord er, «flygende aper» en nødvendighet for at psykopatens spill og mishandling skal kunne fortsette. https://frilanser.tjenester.org/2017/12/04/er-du-en-flygende-ape-psykopaters-medhjelpere-og-medskyldige/
Så ca 18% av enhver befolkning er aktiv i etablering og tilretteleggelse av et psykopatisk samfunnssystem. 6 % består av folk med personlighetsforstyrrelser som primær psykopati og narsissisme, og 12% gruppen som danner det nye borgerskap.
Teksten fortsetter under bildet
Når du forstår psykopatens sanne natur og innflytelse, at de er samvittighetsløse, følelsesløse, egoistiske, kalde og beregnende og blottet for moralske og etiske standarer blir du først forskrekket, men samtidig så gir det mening. Vårt samfunn blir stadig mer sjelløst fordi de som styrer det setter eksempler som er sjelløse, og de eier heller ingen samvittighet.
I Andrew M. Lobaczewski sin bok Political ponerology, a science on the nature of evil adjusted for political purposes, så forklarer han hvordan primærpsykopater liker fordeler, selv når det ikke er snakk om konkurranse som handler om å klatre i gradene i sosiale hierarkier. Fordi de kan lyve uten å få dårlig samvittighet og uten å få kroppslige utslag som svette eller økende puls, kan de også lure løgndetektortester. Psykopater kan alltid si hva det måtte være for å få det som de vil.
I retten for eksempel, så kan psykopater fortelle ekstreme løgner med overbevisning, mens deres tilregnelige motpart som er hemmet av følelser og ikke har den samme kontrollen og evnen til å overbevise som psykopaten har, vil komme til kort i kampen om å virke troverdig. Alt for ofte så innbiller dommeren eller juryen, eller begge deler seg at sannheten må ligge et sted i midten, og utsteder deretter beslutninger som gagner psykopaten.
Som med dommere og juryer, så også med overordnet ansvar for beslutninger om hvem som skal fremmes og ikke fremmes i bedrifter, militære og statlige hierarkier. Resultatet er at alle hierarkier uunngåelig blir topptunge med psykopater. Siden psykopater ikke har noen begrensninger for å nå toppen, eller maktens tinder om man vil, så er det også der man finner dem. Det er ikke makt som korrumperer, det er korrupte individer som søker makt som korrumperer makten.
“The first manuscript of Political ponerology, a science on the nature of evil adjusted for political purposes, went into the fire five minutes before the arrival of the secret police in Communist Poland. The second copy, reassembled painfully by scientists working under impossible conditions of repression, was sent via a courier to the Vatican. Its receipt was never acknowledged, no word was ever heard from the courier – the manuscript and all the valuable data was lost. The third copy was produced after one of the scientists working on the project escaped to America in the 1980s. Zbigniew Brzezinski suppressed it.
Political Ponerology was forged in the crucible of the very subject it studies. Scientists living under an oppressive regime decide to study it clinically, to study the founders and supporters of an evil regime to determine what common factor is at play in the rise and propagation of man’s inhumanity to man.
Shocking in its clinically spare descriptions of the true nature of evil, poignant in the more literary passages where the author reveals the suffering experienced by the researchers who were contaminated or destroyed by the disease they were studying, this is a book that should be required reading by every citizen of every country that claims a moral or humanistic foundation. For it is a certainty that morality and humanism cannot long withstand the predations of Evil. Knowledge of its nature, how it creates its networks and spreads, how insidious is its guileful approach, is the only antidote.”
Hvordan kan man skille mellom psykopater og friske mennesker ? Hva kjennetegner en ektefødt psykopat ?
Et slikt farlig spørsmål har nesten aldri blitt stilt. Grunnen er at vi feilaktig forveksler sunt med normalt. Det menneskelige psykologiske mangfold er helsen til vår rase. Det er ingen norm for normalt fordi friske mennesker kontinuerlig utvikler seg utover alle normaliseringsstandarder. Å søke gjennom hierarkier etter avvik fra det man anser som normalen vil ikke være forskjellig fra heksejaktene man gjennomførte under inkvisisjonen.
Man må huske at hierarkiene trives med slike dramaer der ofrene tortureres før de bekjenne sin “onde tro”. For ikke så lenge siden så ervervet stat og kirke seg betydelige inntekter gjennom inkvisisjonen og heksejaktene. Dette holdt på i over to hundre og femti år og ti generasjoner av europeere anså forfølgelsen som en normal del av livet. La oss ikke gå tilbake til det marerittet. Å innføre tester som avgjør hva som er normalt eller ikke vil kun slå tilbake på oss. Det finnes ikke noe som er normalt, men samvittighet finnes.
Vi har svært få empiriske bevis som støtter opp om teorien at primær psykopati er et resultat av mishandling i barndommen, men det finnes mange empiriske bevis som støtter at det er genetisk. Den nevrobiologiske modellen gir oss størst håp om å kunne identifisere selv de mest utspekulerte psykopater. Andre nyere studier har ført til lignende resultater og konklusjoner: at psykopater har store problemer med å behandle verbal og ikkeverbal affektiv (emosjonell) materiale, da de har en tendens til å forvirre den emosjonelle betydningen av hendelser, og viktigst av alt, at disse underskuddene vises når hjernen skannes da det synliggjør en manglende intern forbindelse mellom følelsene, hjertet og tenkningen.
Psykopater er ute av stand til å kjenne autentiske dype følelser. “I studiet «THE ANTISOCIAL BRAIN: Psychopathy Matters» har de funnet at områder i hjernen som er nødvendig for evnen til å skamme seg og vise medfølelse er skadet eller simpelthen helt borte. Og dermed grunnlaget for våre sosiale ferdigheter. Her kan du lese mer om hvordan dette henger sammen og hvordan det er med på å forklare psykopatens oppførsel.
Bildene viser skive etter skive gjennom skanningen. De fire delene ovenfor, er en serie som til sammen utgjør et felt røde flekker uten grå materie i frontallappen i hjernen. I denne delen blir vår personlighet skapt, evne til å skamme seg og vise medfølelse, grunnlaget for våre sosiale ferdigheter.
Det viktigste å huske når det gjelder psykopaten er at deres totalt manglende samvittighet skjult bak en maske av normalitet ofte er så overbevisende at selv eksperter blir forført, og resultatet av det er at vi har fått ulver i fåreklær som styrer verden.
Psykopater kan ikke føle anger eller empati. De kan være svært sjarmerende og er eksperter på å snakke ofrene de har pekt seg ut i senk på en nesten hypnotiserende måte. De er også totalt uansvarlige. Ingenting er deres feil; det er alltid alle andre som har skylden, uansett hva galt de måtte ha gjort så er de i følge dem selv feilfrie. Marta Stout skriver i sin bok The sociopath next door https://www.adlibris.com/no/bok/the-sociopath-next-door-9780767915823 at psykopatene manipulerer oss ved å bruke vår skyldfølelse. De overbeviser oss om å gi dem en ny sjanse, og får oss til å ikke fortelle andre hva de har gjort. Denne evnen til å kontrollere informasjonsflyten er en av deres viktigste egenskaper.
Psykopatene synes også å ha svært liten reell oppfatning av fortiden og fremtiden.
“Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten.
Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg.
Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.
Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.
Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet;
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen. Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.
Den manglende fleksibiliteten dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting.
Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem. Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem.
Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom.
For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.” Hentet fra denne artikkelen her: http://psykopati.blogg.no/1459959852_psykopaten_og_tiden.html
En annen av psykopatens egenskaper er hva Lobaczewski kaller deres spesielle psykologiske kunnskap om oss ikke-psykopater. De har studert oss på nært hold gjennom hele deres liv, de kjenner oss bedre enn vi selv gjør. De vet hvilke knapper de skal trykke på for å få den reaksjonen de vil ha, slik at de kan bruke våre følelser/emosjoner mot oss. Og det kan også virke som om de har en hypnotisk makt over oss. Når psykopaten har fått oss i sitt garn, vil vår evne til å tenke rasjonelt avta, ja kansje til og med bli lammet. Det er først senere når vi er ute av deres grep at tankens klarhet gjenopprettes og vi begynner å lure på hvordan de klarte å trollbinde oss slik de gjorde uten at vi la merke til det.
Allerede tidlig i barndommen klarer primærpsykopatene å kjenne hverandre igjen i en folkemengde, de har med andre ord en bevissthet om at det finnes personer som er som dem selv. De er seg også bevisst at de ikke er som vanlige mennesker.
Tenk på konsekvensene av dette utsagnet: Psykopater er, til en viss grad, selvbevisst som en gruppe allerede i barndommen! Når vi anerkjenner den fundamentale forskjellen mellom dem og resten av menneskeheten, så forstår vi også at de vil være mye mer tro mot andre psykopater og deres agenda enn mot oss ikke-psykopater.
Deres forskrudde æresfølelse tvinger dem til å jukse og spotte oss ikke-psykopater og våres verdier. I motsetning til de idealer vanlige mennesker har så anser psykopatene det som normalt å bryte avtaler og løfter.
Det er ikke bare det at de begjærer makt og eiendeler, de føler også at de har rett til det de måtte begjære bare fordi de som individer eksisterer, men de får også en glede av å tilrane seg andre sine eiendeler, stjele æren for andres arbeide, svindle og drive med utpressing. For dem så er dette langt søtere frukter enn det de kan tjene gjennom ærlig arbeide. De lærer også i veldig tidlig alder hvordan deres personlighet kan ha traumatiserende effekt på ikke-psykopater, og hvordan de kan dra nytte av denne roten til terror i den hensikt å oppnå sine mål.
Tenk så på hvordan mennesker som er helt uvitende om psykopatens tilstedeværelse, hvor lett det vil være for psykopatene å manipulere dem, og hvor enkelt de vil kunne tilrane seg makt i mange land ved at de utgir seg for å være lojale mot befolkningen, mens de samtidig bruker hersketeknikker der de spiller på rase, kjønn, hudfarge, religion, etc. Vanlige mennesker vil bli satt opp mot hverandre pga uvesentlige forskjeller, mens avvikerne i kraft av en fundamental forskjell fra resten av oss, en manglende samvittighet, en totalt fraværende evne til medfølelse for andre levende vesener, trekker i trådene og høster fordelene av det falske spillet de har konstruert og manipulerer.
“Psykopatene kan ikke godta at livet utfolder seg naturlig. De liker ikke at det er rolig og fredelig, og de vil gjerne være de som bestemmer livsrytmen vår. Frø skal gro raskere, frukt og grønnsaker skal modne i en større hastighet enn naturlig er, og dyr skal hele tiden formere seg og vokse å bli store så fort som mulig slik at man kan profittere på dem. Moderasjon er et ikke eksiterende konsept i psykopatenes sinn, for de mener at alt skal konsumeres i store kvanta og raskt. For dem så er den naturlige livssyklusen bortkastet tid og ødeleggende.
Psykopatenes syn er at alle livsformer burde omgjøres til varer på den mest effektive mulige måten for å generere mest mulig profitt. Effektivitet, inntekt og profitt er konsepter som de har introdusert for å måle og uttrykke selv verd. De fremstiller seg som helter og frelsere ved å love “bedre”, “billigere” og “mer” av alt ting, som gir dem mulighet til å utnytte mennesker, dyr, planter og alle jordens resurser.
Psykopatene forventer seg at vi skal leve enkle liv, at vi ikke skal tenke eller finne på noe nytt. Alt det vi trenger å gjøre er å jobbe hardt og konsumere til den store gullmedaljen. Jobber vi for psykopatene så vil det gjøre dem i stand til å betale for sine andre virksomheter. Den samlede menneskeheten er hovedspillerene i dette profitt spillet og er de mest kritiske komponentene i psykopatenes effektivitets syklus, som krever maksimal uttelling ved å holde alle i et overlevelses modus som gjør de avhengige av psykopatenes jobber, varer og nye produkter som introduseres.” https://olehartattordet.blogg.no/1519070616_en_verden_konstruert_av_psykopater.html
Vi ser nå deres siste desperate forsøk for å få full kontroll. Korrupsjon, vold, tortur, krig, utpressing, hvitvasking av penger, økonomiske leiemordere, falske flagg angrep, medias løgner og hjernevaskede ordreadlydere som frivillig har latt seg omforme til sekundærpsykopater, og alt er i regi av av primærpsykopatene som har skrevet manus og trekker i trådene bak kulissene.
Psykopatene vet at de ikke er som andre, og de lærer raskt og skjule sin manglende empati, mens de nøye studerer ikke-psykopatenes følelser og kroppsspråk, slik at de skal kunne klare å etterligne vanlige mennesker, gli inn i mengden uten å bli oppdaget mens de kaldblodig manipulerer alle som ikke er som dem.
Takket være ny informasjonsteknologi er vi i dag på randen av å avsløre psykopatene, og muligheten for å bygge oppe en sivilisasjon for det sunne menneske kan bli en realitet, en sivilisasjon uten krig som er basert på sannhet og der gode empatiske mennesker har overtatt makten fra de som ingen medfølelse har. Her er et meget godt eksempel på et slikt menneske https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10203350818362205&set=a.3042390309769.155835.1563436195&type=3&theater
Vi har allerede den kunnskapen som er nødvendig for å diagnostisere psykopatiske personligheter og holde dem unna posisjoner der de kan få makt. Vi har den kunnskapen som er nødvendig for å demontere de institusjoner der psykopater spesielt blomstrer – militære, etterretningsorganisasjoner, store konserner og hemmelige samfunn. Vi trenger å spre denne kunnskapen og viljen til å bruke den, så bredt og så raskt som mulig.
Fram til kunnskapen og bevissthet om psykopati får den oppmerksomheten den fortjener, og blir en del av den generelle kunnskapen om alle mennesker, er det på ingen måte noen som kan endres effektivt over lengre tid. Hvis halvparten av de som kjemper for sannheten, som kjemper for å stoppe krig eller som vil redde jorden ville fokusert sin innsats, tid og penger på å eksponere psykopati, så ville vi fått utrettet mer enn menneskeheten noen gang tidligere har fått utrettet.
Hvis det generelle stemmeberettigede publikum ikke er klar over at det finnes en kategori mennesker som oppfattes som nesten mennesker, som ser ut som oss, som jobber som oss, som finnes i hver rase, enhver kultur, snakker alle språk, men som mangler samvittighet hvordan kan publikum da blokkere dem og hindre dem i å innta hierarkiene og overta dem ? Generell uvitenhet om psykopati kan vise seg å være menneskehetens største trussel som kan oppløse vår sivilisasjon. Vi står som beitende sauer og ser på at politikere og storfinans bruker vår sønner og døtre som kanonføde mot fabrikkerte fiender i fabrikkerte kriger som generer milliarder i overskudd, der de kjemper mot hverandre for at en eller annen psykopat skal stige i gradene og få enda mer makt.
Nesten alle som har vært del av en organisasjon som arbeider for sosial endring har sikkert sett den samme dynamikken bli spilt ut: det gode og oppriktige arbeidet til mange kan ha blitt ødelagt av handlingen til en person. Er det noe rart i at fredelige demonstrasjoner har null innvirkning på utfallet av politiske beslutninger når det er psykopater som dominerer de politiske hierarkiene ? Kansje det er på tide å velge noe annet enn massive fjerne hierarkier som styrer oss ?
Så mange anstrengelser for å gi essays, forskningsrapporter, avsløringer og bøker til ledere slik at de kan ta den nye informasjonen til sine hjerter og endre adferd har bunnet ut i intet. For eksempel så skriver Richard Heinberg i det siste avsnittet av hans reviderte utgave av boken, Festen er over: «Jeg tror fremdeles at menneskene rundt om i verden kan bli hjulpet til å forstå situasjonen vi er i. Mulighetene er tilgjengelig, og med tanke på konsekvensene av den kursen vi nå holder, så er det mulig at de kan overtales til å ta del i en betraktelig innsats som vil innebære en fredfull forandring til et bærekraftig, lokalbasert, desentralisert, lav-energi og resursbesparende sosialt regime. Men inspirert lederskap vil være nødvendig.»
Men Heinberg drømmer urealistiske og naive drømmer, for det finnes ingen inspirerte ledere lengre. Og i Hierarkiske strukturer har de ingen eksistensgrunnlag. Hvis du tror du kan velge fornuftige menn og kvinner inn i maktposisjoner, som vil forandre seg, vokse og lære og ta humane avgjørelser, så drømmer du, da drømmer du barnslige og naive drømmer. Og fortsetter man å drømme slik, så blir man en del av psykopatenes agenda, om enn ufrivillig.
Først når 75% av menneskeheten med en sunn samvittighet forstår at vi har en flokk med rovdyr blant oss, en gruppe mennesker som lever blant oss, som ser på oss som maktesløse ofre som de kan mishandle og misbruke som de vil for å dekke sine behov, først da vil vi gå til de skritt vi må ta for å stoppe dem og beskytte oss selv. Avvikerne må fjernes fra alle maktposisjoner. Folk må bli gjort oppmerksomme på at slike rovdyr finnes blant oss og hvordan de skal klare og avsløre dem og deres manipulasjoner, slik at de ikke faller som offer for dem.
Det virkelige problemet er at kunnskapen om psykopati og hvordan psykopater styrer verden effektivt har blitt skjult. Folk har ikke tilstrekkelig kunnskap som de trenger for å virkelig kunne gjøre en endring fra bunnen og opp. Hvis det er noe som fortjener vår fulle oppmerksomhet så er det psykopati og viten om det, det er det som kan hjelpe menneskeheten ut av mørket og vi må spre informasjon om det til så mange som mulig.
Det er kun to ting som vil få en psykopat til å underkaste seg:
1. En mektigere psykopat.
2. En ikke-voldelig nekting av og underkaste seg psykopatens kontroll uansett konsekvenser.
La oss velge vei nr 2 ! Hvis vi ikke-psykopater satt oss ned og nektet og utføre noen av psykopatenes agendaer, hvis vi nektet og betale skatt, hvis soldater nektet å kjempe, hvis stats ansatte og ansatte i stor konserner nektet å utføre jobbene sine, hvis vi alle nektet å tjene de psykopatiske elitene og deres familier, så ville hele systemet stoppet opp.
Hvordan er det mulig å støtte opp om overgripere som har forgrepet seg på deg og som vil forgripe seg mot dine barn? Du har sikkert tenkt på hvordan det i all verden er mulig for en kvinne å fortsette i et forhold med en mann som mishandler henne både fysisk og psykisk i år etter år uten at hun bryter ut av et slikt forhold.
Men det som er både interessant og skremmende er at hele verdens befolkning nå er utsatt for det samme som kvinnen over her, men de færreste av oss, akkurat som kvinnen, forstår ikke at de er utsatt for et slikt overgrep, ikke i fra en mann, men fra myndighetene og pressa fordi de mangler den psykologiske innsikten som ville gjort dem i stand til å forstå hva det er de er utsatt for.
Til en hvis grad så kan man se på det som en IQ test, men når man har blitt gaslighta, så har man like liten sjanse til å bestå den IQ testen som et snøfnugg har til å overleve i et brennende helvete:
“Hva er «Gaslighting?
Sagt på en enkel måte – det er hjernevasking.
Tre stadier av Gaslighting
1. stadium
Det første stadiet avhenger av tillit i situasjonen og troverdige intensjoner fra overgriperens side, en tilstand som har blitt skapt av overgriperens kunstferdige selvbilde og hans innsmigrende propaganda. Når han har oppnådd denne tilliten vil overgriperen begynne å undergrave den, skape situasjoner og omgivelser der offeret begynner å tvile på sin egen dømmekraft. Til slutt vil offeret stole fullstendig på overgriperen for å mildne sin egen usikkerhet, og for å prøve å gjenopprette sin egen virkelighetsoppfatning som i realiteten er blitt som overgriperens.
2. stadium
Det andre stadium, forsvar, er en prosess der overgriperen isolerer offeret, ikke bare fra hans egen identitetsoppfatning, men også fra verdiene til hans likemenn. Ofrene vil tro at deres meninger er verdiløse, diskrediterte og merkelige. I politiske sirkler vil de bli kalt konspirasjons-teoretikere, dissidenter eller mulige terrorister. Som en konsekvens vil ofrene trekke seg tilbake og slutte å uttrykke seg av redsel for å ha latterlige oppfatninger og for å bli straffet.
Dette stadiet kan sammenliknes med Stockholm-syndromet. Stockholm-syndromet binder ofrene til den aggressive og blir en slags «foreldre».
Begge disse metodene blir hamret inn i offerets overlevelses-mekanisme for å gjenvinne og opprettholde kontroll.
3. stadium.
Det siste stadiet er depresjon. Et liv under et tyrannisk styre driver ofrene inn i en tilstand av total forvirring. De er fratatt all verdighet og selvbevissthet. De eksisterer i et informasjons-vakuum som bare blir fylt med det overgriperen mener er relevant.
Coronakrisen sett i lys av psykopatisk relasjon og maktstrukturer i samfunnet.
En måte å forstå corona- angrepet på, og det som nå skjer i etterkant i Norge, USA og mange andre land i verden, er å sammenligne det som skjer i en psykopatisk relasjon med det som skjer mellom folket og makten satt i system. Bakgrunnen for denne teksten er at jeg har registrert disse mekanismene i møte med systemet og makten.
Da landet ble stengt ned av myndighetene som et tiltak mot viruset, fikk flesteparten av folket frykt og panikk. De fleste handlet mat og annet i mengder og adlød alle regler som kom fra myndighetene. Hva har coronaen med psykopati å gjøre? Frykt er en sentral fellesfaktor.
Først litt om psykopati:
I diagnosesystemet heter det antisosial personlighet. Psykopati i dagligtale omfatter gjerne ulike former for narsissisme , sosiopati m.m. I denne teksten brukes begrepet psykopati i en veldig vid form for enkelthetens skyld.
Å snakke om psykopati er tabu. Dette i seg selv er interessant, hvorfor er det slik? Kunnskapen om psykopatiske mekanismer er veldig lav hos omtrent alle offentlige instanser, samt i samfunnet generelt. Hva kan årsaken være til det?
Hvorfor trekker jeg frem psykopati for å forstå hva som skjer i samfunnet nå?
Vi vet gjennom forskning at mange ledere har psykopatiske trekk, og bare omtrent 1 % av befolkningen kvalifiserer til en ren antisosial personlighetsforstyrrelse. Det er også vanlig å snakke om 1 prosenten som styrer verden gjennom makt og eiendom. Kan det være en sammenheng?
Kan det være at vår egen tendens/trekk av psykopati blir trigget og forsterket når vi blir ledet av personer med dette trekket? Kan vi se hvordan mikrostrukturer fører til makrostrukturer, og omvendt?
Kan dette – at vi ledes av psykopatiske maktstrukturer- være årsaken til at samfunnsutviklingen preges av mer og mer destruktivitet, totalitære tiltak, kriger, konkurranser og egoisme?
Hvordan kan vi se mekanismene utfolde seg på mikro og makro nivå?
Først vil jeg belyse fasene i forløpet i et mikro-makro perspektiv. Deretter tar jeg for meg flere mekanismer som er virksomme i et forhold, parforhold eller en relasjon mellom ansatt og leder (mikro), og som er tilstede i samfunnet, mellom folket og makten (makro). Makten er her vidt forstått: media, private næringer og aktører og politiske maktstrukturer.
Fase 1. Innledende bekymringsfri og gledelig fase:
Mikro: Å være i relasjonen er oppløftende og gledelig, beundring, fasinasjon og kanskje eufori. Livet er herlig! Kanskje dyre middager, forfremmelse på jobben eller bonuser.
Makro: Vi er heldige, de heldigste i hele verden. Velferdsstaten, penger og velstand, gode tider og muligheter, materiell overflod for de fleste.
Fase 2. ” Det skurrer”-perioden og noen såre punkt blir truffet:
Mikro: Lederen/partner opptrer ikke helt logisk, og han gjør noen bommerter, du får en støkk, begynner å tvile og bli usikker, men koster og feier over det; det er nok bare meg som tenker slik.
Makro: Velferdsstaten slår sprekker, det er ikke alle som får sine rettigheter oppfylt, rettsvesenet skurrer, flere beslutninger som går i destruktiv retning, men det går sikkert greit, det er ikke så ille likevel, vi har det så godt i Norge. Se på andre land- de har det verre.
Fase 3. Fanget i nettet/hypnotisert/sitter i saksa- og får overtaket:
Mikro: Partner/leder gjør en handling som får deg til å bli så redd og full av frykt, og gjør at du ikke vet om eller klarer å se en annen vei/virkelighet enn å være med personen. Vedkommende treffer det såreste punktet du har. BOM- rett i magen og hjertet samtidig. Hvis du er tro mot personen, så vil hun beskytte deg og sørge for at livet blir bra, igjen. Alt det andre mennesker i din nærhet sier, har ikke relevans/betydning; det er som du har mistet deg selv.
Makro: Samfunnet utsettes for en så sterk hendelse ( eks. virus) og treffer folkets mest såreste punkt- du kan DØ! Det finnes ingen kur. Barna dine, familien din- alle kan de kveles og DØ. Samfunnet går inn i en alarmfase, full adrenalinpumping gjør at få tenker klart og logisk. Hvis folket gjør som makten sier, så går det bra. « Det blir bra» Da blir folket trygge, men fanget i en “svøpe”. Makten har fått grepet på folket, og kan gjøre ganske mange grep før folket enten blir syke eller våkner.
Fase 4. Hovedfasen med utstrakt programmering/manipulasjon:
Mikro/makro: Hersking og manipulasjon fortsetter, og folk gjør det de skal uten større inngripen fra makten. Andre kan se at du ikke vasker hendene; og ingen vil være svikere. Som partner tar du hensyn; du trigger ikke det du vet blir trigget. Det blir den nye normalen. Gradvis nye normaler erstatter andre og grenser flyttes for hva som er akseptabelt. Folk mister meningen med livet, depresjoner, avmakt, det nytter ikke, aggresjon mot andre, mye og mange følelser i alle retninger, belastende og drenerende.
Dette skjer samtidig som personen/makten sørger for å dryppe noen lysglimt og skape det koselig, slik at vi henger med, eks. en hyggelig aften med god middag og god stemning, eller statsministeren som danset Tik Tok under nedstengningen.
Fase 5 . Å komme ut av nettet/hypnosen:
Mikro: Innser hvilke mekanismer som blir brukt, kommer seg bort fra relasjonen, ser ting litt klarere, kanskje leser noe som gir en aha-opplevelser, klarer å høre andres syn på hva som egentlig skjer i relasjonen og hvordan andre opplever det. Ser hvordan leder/partner får deg til å gjøre eller føle på en bestemt måte og spesielt styrt av frykten for konsekvenser eller represalier.
Makro: folket får så mange vonde opplevelser på at noe er galt, de ser at det stemmer ikke, avslører paradokser og begynner å stå opp for seg selv og folket ( eks. Motvind organisasjonen). De ser hvilke løyner, manipulasjoner og herske teknikker myndighetene bruker.
Eksempler på mekanismer eller teknikker som blir anvendt i ulik grad i fasene.
Forvrenge budskapene, uforutsigbarhet og forvirring:
Mikro: nei, det har jeg ikke sagt, nei- du har hørt feil, nei- det var ikke slik- er du helt vel bevart, eller? Tviler på hva som er sant og ikke, blir forvirret. Planer blir brutte, plutselige endringer- uforutsigbart og utrygt- konstant beredskap- hva bli neste drama/utspill?
Makro: Lockdown vs demonstrasjon- hva mener makten egentlig? Grunnloven går plutselig foran smittevern. Regjeringen fremmer sine fantastiske Bærekraftsmål om Lykke og Velstand, men beslutter nedskjæringer på alle samfunnsområder- unntatt penger ut av landet. Beslutter den ene innstrammingen (lover) etter den andre, hva blir den neste?
Lyve:
Mikro: Partner sier en ting og gjør en annen, har mange unnskyldninger og forklaringer, lyver direkte, ofte uten grunn og helt åpent. Arbeidstaker bare godtar at slik er det , til slutt. Vet ikke hva som er sant.
Makro: Politikere lover , men bryter gang på gang. Folket godtar det- det er bare slik det er- normalen liksom, og stiller ikke spørsmål ved det. Lyver også ved å snakke rundt et spørsmål eller utelate å svare , eller utelater info.
Svertekampanjer:
Mikro: Sverter sier mye stygt om partneren til andre folk, degraderer og latterliggjør kjæresten overfor andre, selv når vedkommende er tilstede. Fremstiller vedkommende som gal og utilregnelig.
Makro: Omtaler andre land som diktaturer, og er selv det beste landet. Hevder at 40 % av befolkningen i USA er dumme og latterlige og ikke vet sitt eget beste. Makten driver omfattende splitt og hersk og setter grupper i eget land opp mot hverandre, eks de som demonstrerer og de som følger smittelovene. Maktstrukturene omtaler grupper som ønsker å bevare naturen i arrogante og mindreverdige beskrivelser, som ikke forstår sitt eget beste.
Det de selv gjør- sier de at andre gjør:
Mikro: Partner beskylder den andre for å lyve, bedra og spre løgner, men er den som gjør det selv. Ganske uvirkelig og energitappende.
Makro: Norske medier beskylder andre land for å ikke ivareta demokratiske rettigheter, eks rasisme og politivold i USA, samtidig som landet selv overkjører demokratiske prosesser, eks Hamrasøya.
Spille på følelser og sårbare punkter:
Mikro: Finner og trykker på de sårbare punktene til partner/arbeidstaker, eks. leder “stikker” deg fordi du bruker for lang tid på å forberede et foredrag på jobben, eller at du ikke yter nok til familien. Skammen over denne egenskapen gjør at en ikke tør å si det som det er til andre i familien/jobben.
Makro: For å få folket til å gjøre det makten ønsker, anvendes begreper som spiller på følelser og historie: eks “dugnad”, alle skal bli med, ikke svikte oss nå, ta hensyn til “de sårbare barna”, de syke og de eldre, spiller på dårlig samvittighet, skam og skyldfølelse, -dere vil vel ikke dø? – dere vil da ikke smitte andre? da gjør folket som makten sier. Til motstandere mot Vindkraftverk sier makten: -vil dere at strømmen skal bli dyrere? Vil dere ikke ha “ren” energi? Aksjonistene tyr til ulovligheter- noe som ikke er en del av deres strategi.
Sier noe bra, men gjør motsatt :
Mikro: Partner sier: Jeg skal ta vare på deg, du er viktig. Partner gjør: manipulerer slik at en gradvis blir utmattet og syk.
Makro: Makten sier: Menneskerettigheter er det viktigste. Makten gjør: Bryter menneskerettigheter. Bærekraft og klima er viktig, men bygger ned mennesket og raserer naturen.
Nærer seg på konflikter og drama:
Mikro: Partner/leder får den andre til å tvile, bli usikker, føle frykt og mindreverd. Følelseskaoset gir makt, kontroll og næring til manipulatoren.
Makro: Rasisme og grupper settes opp mot hverandre. For eksempek settes ulike sykdommer og deres rettigheter mot hverandre, eller for og imot bompenger . Det at folket kjemper og kaller hverandre idioter innad, frigjør mer krefter og kontroll til makten. Maktstrukturene slipper å følge opp reglene selv: “Naboen” ser barn leke mindre enn en meter fra hverandre skriver et kvast innlegg- hvor er foreldrene? De burde skamme seg.
“Offeret” avviser andres meninger/synspunkt.
Mikro: Personen avviser alle andres stemmer og meninger om at denne lederen/kjæresten ikke har gode hensikter.
Makro: Folket tror ikke at de blir ledet av maktstrukturer som vil de vondt, og avviser alle andre teorier som konspirasjon.
Hvordan og hva skjer ved avsløring og oppvåkning?
Mikro: Venner og familie blir sjokkerte over at det var den gode som egentlig var den “onde”. Andre vil oppleve det som umulig å ta innover seg, fordi han/hun var så sjarmerende, veltalende og sympatisk. Kognitiv dissonans kan oppstå og /eller et følelseskaos; sinne, fortvilelse, sorg og svik.
Makro:
Folket ser hva som egentlig har skjedd og skjer, og tar oppgjør. Eks. Organisasjonen Motvind avslører korrupte private selskaper i samarbeid med makten i vårt land. Norge har blitt dømt utallige ganger i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg p.g.a. brudd på menneskerettigheter. Arne Viste , Plog AS, ble dømt for å ha gitt jobb til asylsøkere. Nå skal de bringe saken inn til Strasbourg. Norge har brutt Grunnlovens paragraf 110.
Hvem er de “onde” i vårt land? Det vil vise deg etterhvert. Folket blir overrasket og sjokkerte. Vi kan ikke tro at slikt kunne skje; Norge er et Demokrati. Folket blir sinte, rasende, triste, sorg, avmakt, stort svik, forledelse, blitt lurte, hvorfor forstod jeg ikke dette før? Hvorfor har jeg gått med på dette?
I USA: Obama må i retten for forræderi , Hillary Clinton må møte personlig i retten i september 2020 for å avlegge ed og for å forklare hvorfor hun har slettet 31000 eposter tilbake i tid. WHO blir avslørt for å ha holdt tilbake informasjon.
Hva gjør vi? Hvordan komme seg ut av de psykopatiske maktstrukturene ?
Gjelder både mikro og makro, og trinnene flyter over hverandre. Den gjøres flere ganger, etterhvert som nye innsikter og hendelser erkjennes. Dette er en prosess som går over tid, er kompleks og trenger modning.
a, Undersøke, se, forstå og erkjenne strukturene mentalt. Både det som har skjedd og skjer nå.
b, Anerkjenne og bearbeide inntrykk og følelser som dette gir.
Si Nei- dette blir jeg/vi ikke med på. Dette gir jeg/vi ikke samtykke til. Gå ut av edderkoppnettet. Gjenfinne grensene. Undersøke innover hvilke verdier som er viktige. Leve ut fra dette. Ta ansvar. Sørge for at vår suverenitet blir holdt intakt. Gå sammen med andre, delta i organisasjoner eller bevegelser.
For å ikke være bitre på oss selv, personen eller myndighetene, og heller være frie, ha god helse og livskvalitet, så kan det være viktig å tilgi. Å tilgi seg selv, som var med på dette, tilgi makten- hvis det er en mulighet. Vi er alle mennesker. Viktigst og mest av alt : tilgi seg selv, for ens egen del.
Å forstå hvordan vi blir ledet og styrt, gir bevissthet , innsikt og makt til å påvirke hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Hvilke verdier ønsker vi å lede ut fra? Hvordan og hvem skal se til at verdiene får et autentisk praktisk uttrykk?
“Pseudorealiteter er alltid sosiale fiksjoner, som i lys av det ovenstående betyr politiske fiksjoner. Det vil si at de opprettholdes ikke fordi de er sanne, i den forstand at de samsvarer med virkeligheten, enten materielle eller menneskelige, men fordi en tilstrekkelig mengde mennesker i samfunnet de angriper enten tror på dem eller nekter å utfordre dem.
Dette innebærer at pseudo-virkeligheter er språklige fenomener fremfor alt annet, og der hvor kraftgivende språklige forvrengninger er til stede, er det sannsynlig at de er der for å skape og støtte en pseudo-virkelighet. Dette betyr også at de krever makt, tvang, manipulasjon, som til slutt tvinger dem og å holder dem på plass. Dermed er de den naturlige lekeplassen til psykopater, og de er aktivert av de feige og rasjonaliserende.
Stempl noen med etiketter som helt til høyre, transfobe, homofobe eller – mest effektivt av alt – rasistiske, og hvis etiketten fester seg, blir den personen effektivt ekskommunisert. Det har ikke noe å si om stemplingen er feil, tatt ut av kontekst eller om det brukes stråmanns argumenter. Det viktige er å få smøret til å feste seg. Uskyld er ikke noe forsvar. Slik var det også under inkvisisjonen i middelalderen, som ble holdt for domstoler i det lokale presteskapet, der ingen turte å forsvare de som var tiltalt for hekseri, for gjorde man det, så ble man selv ansett for å stå på den onde sin side.
“Traumatisk binding er ett av de skrekkeligste verktøyene narsissister bruker mot oss for å fange oss i nettet. Jo lenger du er i et nært forhold med et annet menneske, desto sterkere blir gjerne båndet mellom dere om det er et sunt eller usunt forhold. Mennesker som har vokst opp i dysfunksjonelle hjem, får merkelig nok ofte sterkere bånd til familien enn mennesker som vokser opp i sunne hjem. En form for Stockholmsyndrom oppstår der man forsvarer de som mishandler deg eller utsetter deg for fare.
Et traumatisk bånd oppstår når du blir mishandlet på ulike måter i et giftig forhold, der du blir kjørt gjennom en berg og dalbane av usikkerhet og følelsesmessige påkjenninger så lenge, at en slags avhengighet oppstår. Den utsatte lever i et evig håp om at mishandleren skal bli snill og grei igjen, mens de i virkeligheten herder deg til å tåle mer og mer mishandling og ta til takke med smuler av «godhet».
Dette båndet er ofte vanskelig å bryte og grunnen til at så mange sliter med å komme seg unna mishandlere for godt og blir hoovret tilbake i forholdet igjen og igjen. Vi tror mer på det narsissisten sier og lover enn å se på hva de i realiteten gjør mot oss, samtidig som vi rasjonaliserer bort deres jævlige adferd fordi vi ikke klarer å tro at de virkelig vil oss så vondt. Og det vil de!” https://frilanser.tjenester.org/2018/02/22/fra-mishandlingens-verktoykasse-traumatisk-binding-til-narsissisten/
Vi lever nå i en virkelighet der politisk korrekte meninger trumfer fakta og dokumentasjon. Og man behøver overhodet ikke legge til godvilja for å trekke paralleller til Hitlers nazi Tyskland, Stalin sitt Sovjet eller Mao sitt kommunist Kina for å se likheten i dagens samfunn og diktaturene jeg nevner her, men man må være ekstremt historieløs for ikke å gjøre det https://olehartattordet.blogg.no/i-bakvendtland-der-kan-alt-ga-an.html
“Machiavellian leaders are able to exploit this fact so well because they are psychopaths. They feel no pangs of conscience, no pain at the sight of a mutilated body. Nothing disturbs their cold, callous and unemotional nature.
Limbic War
When a leader chooses to exploit this contagion, rather than to calm and heal it, he is engaging in what Stout calls “limbic warfare.” “If a leader chooses to focus the group’s attention on the terrifying “others” – if he or she pounds the paranoia switch installed by trauma – the group’s fear level is likely to remain over the top for a long time, and, whether or not he is competent, the leader’s perceived authority will hold… [A]fter group trauma, large-scale social changes can be inaugurated, intentionally or not, by a handful of scaremongers who play to the anger and paranoia of a vulnerable population” (92-3, 95). It is at these key points in history that countries are ripe for pathocracy, a macrosocial disease that can last for decades – even centuries. https://www.sott.net/article/142725-Limbic-Warfare-and-Martha-Stouts-Paranoia-Switch?fbclid=IwAR35O2_3sr1C-fwTbGf_fzKDkQ_j4mdAF6tVqkgxrLafrMosPgPLrRAhsX8
“Dutton’s real argument seems to be that sometimes we could all use a little of what he terms “the seven deadly wins”—ruthlessness, charm, focus, mental toughness, fearlessness, mindfulness, and action. Yes, I daresay we could—but those behavioral features do not represent a “dose of psychopathy,” to use Dutton’s expression. In reality, a touch of psychopathy would mean a malignant streak of brutality, oiliness, predatory single-mindedness, callousness, carelessness, exclusive self-involvement, and clinical impulsivity.
Perhaps the most surprising obfuscation of all occurs as Dutton plays fast and loose with the definition of empathy. He blurs the distinction between cognitive empathy (knowing that someone is experiencing a feeling) and emotional empathy (the ability to experience that feeling oneself), and having created this fuzziness, he declares—despite the mountain of scientific data to the contrary—that psychopaths are emotionally empathic.
Like so many of us who have good hearts, Dutton would like very much to demonstrate that not every psychopath is utterly heartless. (The first sentence of the book is a startling declaration that his own father was a psychopath.) He summons a conjectural subset, called “functional psychopaths,” who are somewhat warmer. As it happens, there is an existing diagnostic term for the nearly psychopathic—the self-centered, unempathic people who nonetheless, in their own way, can love. The term is narcissism; and, reading with a psychologist’s eye to the distinction, I suspect that a number of the undiagnosed individuals described by Dutton, including perhaps his charismatic father, were narcissists, rather than living beyond the boundary line in the icy wasteland of psychopathy. If Dutton had titled his book “The Wisdom of Narcissists,” he might have made a more credible case: psychologists largely agree that human beings need a certain amount of “normal” narcissism to be healthy. But narcissism varies by degree. The emotional black hole of consciencelessness does not.
It is quite true that the majority of psychopaths are nonviolent, and that all too many “use their detached, unflinching, and charismatic personalities to succeed in mainstream society.” (This fact has been emphasized by several writers before Dutton.) But—unsettling as it may be to understand—these mainstream-society-dwelling individuals do not constitute some special type of tamped-down wannabes who have retained a “functional” level of human warmth, as Dutton proposes. They are psychopaths, cold and conscienceless. We judge some of these people to be worse than others because some of them exhibit more horrific behaviors. We consider the psychopathic serial killer more terrifying than the psychopathic person who steals his employees’ pensions. But the underlying pathology is the same. Psychopathy is a profound and tragic disorder, one for which, at present, there is no cure. No matter how successful he or she may be, the psychopath is not wise. He or she is a loveless and empty individual whose life will be wasted, inexorably.” https://newrepublic.com/article/111087/wisdom-of-psychopaths-kevin-dutton
“Politicians are more likely than people in the general population to be sociopaths. I think you would find no expert in the field of sociopathy/psychopathy/antisocial personality disorder who would dispute this… That a small minority of human beings literally have no conscience was and is a bitter pill for our society to swallow — but it does explain a great many things, shamelessly deceitful political behavior being one.”—Dr. Martha Stout, clinical psychologist and former instructor at Harvard Medical School
Twenty years ago, a newspaper headline asked the question: “What’s the difference between a politician and a psychopath?”
The answer, then and now, remains the same: None.
There is no difference between psychopaths and politicians.
Nor is there much of a difference between the havoc wreaked on innocent lives by uncaring, unfeeling, selfish, irresponsible, parasitic criminals and elected officials who lie to their constituents, trade political favors for campaign contributions, turn a blind eye to the wishes of the electorate, cheat taxpayers out of hard-earned dollars, favor the corporate elite, entrench the military industrial complex, and spare little thought for the impact their thoughtless actions and hastily passed legislation might have on defenseless citizens.
Psychopaths and politicians both have a tendency to be selfish, callous, remorseless users of others, irresponsible, pathological liars, glib, con artists, lacking in remorse and shallow.
Charismatic politicians, like criminal psychopaths, exhibit a failure to accept responsibility for their actions, have a high sense of self-worth, are chronically unstable, have socially deviant lifestyles, need constant stimulation, have parasitic lifestyles and possess unrealistic goals.
It doesn’t matter whether you’re talking about Democrats or Republicans.
Political psychopaths are all largely cut from the same pathological cloth, brimming with seemingly easy charm and boasting calculating minds. Such leaders eventually create pathocracies: totalitarian societies bent on power, control, and destruction of both freedom in general and those who exercise their freedoms.
Once psychopaths gain power, the result is usually some form of totalitarian government or a pathocracy.
“At that point, the government operates against the interests of its own people except for favoring certain groups,” author James G. Long notes. “We are currently witnessing deliberate polarizations of American citizens, illegal actions, and massive and needless acquisition of debt. This is typical of psychopathic systems, and very similar things happened in the Soviet Union as it overextended and collapsed.”
In other words, electing a psychopath to public office is tantamount to national hara-kiri, the ritualized act of self-annihilation, self-destruction and suicide. It signals the demise of democratic government and lays the groundwork for a totalitarian regime that is legalistic, militaristic, inflexible, intolerant and inhuman.
Incredibly, despite clear evidence of the damage that has already been inflicted on our nation and its citizens by a psychopathic government, voters continue to elect psychopaths to positions of power and influence.
According to investigative journalist Zack Beauchamp,
“In 2012, a group of psychologists evaluated every President from Washington to Bush II using ‘psychopathy trait estimates derived from personality data completed by historical experts on each president.’ They found that presidents tended to have the psychopath’s characteristic fearlessness and low anxiety levels — traits that appear to help Presidents, but also might cause them to make reckless decisions that hurt other people’s lives.”
The willingness to prioritize power above all else, including the welfare of their fellow human beings, ruthlessness, callousness and an utter lack of conscience are among the defining traits of the sociopath.
When our own government no longer sees us as human beings with dignity and worth but as things to be manipulated, maneuvered, mined for data, manhandled by police, conned into believing it has our best interests at heart, mistreated, jailed if we dare step out of line, and then punished unjustly without remorse—all the while refusing to own up to its failings—we are no longer operating under a constitutional republic.
Instead, what we are experiencing is a pathocracy: tyranny at the hands of a psychopathic government, which “operates against the interests of its own people except for favoring certain groups.”
Worse, psychopathology is not confined to those in high positions of government. It can spread like a virusamong the populace. As an academic study into pathocracy concluded, “[T]yranny does not flourish because perpetuators are helpless and ignorant of their actions. It flourishes because they actively identify with those who promote vicious acts as virtuous.”
People don’t simply line up and salute. It is through one’s own personal identification with a given leader, party or social order that they become agents of good or evil.
The goal of the modern corporate state is obvious: to promote, cultivate, and embed a sense of shared identification among its citizens. To this end, “we the people” have become “we the police state.”
We are fast becoming slaves in thrall to a faceless, nameless, bureaucratic totalitarian government machine that relentlessly erodes our freedoms through countless laws, statutes, and prohibitions.
Any resistance to such regimes depends on the strength of opinions in the minds of those who choose to fight back. What this means is that we the citizenry must be very careful that we are not manipulated into marching in lockstep with an oppressive regime.
Writing for ThinkProgress, Beauchamp suggests that “one of the best cures to bad leaders may very well be political democracy.”
But what does this really mean in practical terms?
It means holding politicians accountable for their actions and the actions of their staff using every available means at our disposal: through investigative journalism (what used to be referred to as the Fourth Estate) that enlightens and informs, through whistleblower complaints that expose corruption, through lawsuits that challenge misconduct, and through protests and mass political action that remind the powers-that-be that “we the people” are the ones that call the shots.
Remember, education precedes action. Citizens need to the do the hard work of educating themselves about what the government is doing and how to hold it accountable. Don’t allow yourselves to exist exclusively in an echo chamber that is restricted to views with which you agree. Expose yourself to multiple media sources, independent and mainstream, and think for yourself.
For that matter, no matter what your political leanings might be, don’t allow your partisan bias to trump the principles that serve as the basis for our constitutional republic. As Beauchamp notes, “A system that actually holds people accountable to the broader conscience of society may be one of the best ways to keep conscienceless people in check.”
“And that, in my opinion, would be the marker of a healthy society: one in which psychopathy and sociopathy become grave mental handicaps that the afflicted need to actively seek help for.
A society that is so empathic and collaborative that having a diagnosis of schizophrenia or bipolar disorder isn’t such a big deal because your neighbors work with you and help you with what you need rather than pushing you to conform and achieve, while having psychopathy or sociopathy is a debilitating disorder which will turn you into a pariah sleeping on park benches if you don’t get help.
Right now we have the opposite: people with schizophrenia, bipolar disorder and other serious mental illnesses are treated like worthless hindrances to a society which values achievement over empathy, while psychopaths and sociopaths almost never seek help unless it’s court-ordered.
A healthy society would flip this. It would reward the things psychopaths are unable to do, and it would reject the things that psychopaths excel at. We can actually look at what psychopaths are and are not good at, and from there kind of reverse-engineer an idea of what a wholesome society would look like.”
Democracy places limits on those in power. It reduces the scope for recourse to violence. It forbids the abuse of state power against individuals and against sub-sections of society. It reduces inequalities in wealth and power and seeks to provide equality of access to the law and equality of political participation.
A democratic society demands that its members limit the pursuit of their self-interest to the extent that the rights of their fellow citizens require it. It require that citizens treat each other with the respect due them as autonomous individuals with the right to pursue their life as they see fit. And it requires a commitment to the common good. In return for complying with these demands, democracy produces the public goods that people of all nations have struggled for centuries to achieve, namely peace, justice, freedom, equality, and community.
For many people these demands are difficult to comply with. For people with dangerous personality disorders, they are demands which they are psychologically incapable of submitting to. Moreover, the public goods which democracy produces are experienced by them as the antithesis of the type of the society they desire.
Psychopaths lack the capacity to react to other people`s feelings with feelings of their own, and so have a terrifying ability to treat people without conscience. They view other people as things to be manipulated and exploited rather than as fellow citizens whose rights are to be respected. Their disorder leaves them prone to acts of violence, criminality, and corruption.
People with narcissistic personality disorder have minds structured to convince them of their own superiority. They are fixated on adulation, authority, and power. Their disorder is such that they are psychologically incapable of seeing others as equals. Authoritarian, envious, amoral, and contemptuous of others, they are likely to react to anyone who challenges them with aggression. Their sense of entitlement means that they view the exploitation of others as their natural right.
People with paranoid personality disorder have their minds frozen in a perpetual state of emergency. They can perceive others only as a threat and continually search for vulnerable scapegoats on whom to focus their anxiety. Their constant suspiciousness and distrust of others acts as an acid that dissolves meaningful social relationships.
Their combative and suspicious nature often elicits a hostile response in others, leading to conflict and confusion. In situations of civil unrest, they play a central role in fomenting hatred against enemies, real and imagined, and have the energy and passion to organize and mobilize others to participate in acts of mass oppression.
People with the disorders are unable to accept the constraints of living within a democratic society. The language of democracy – fairness, equality, autonomy, freedom og conscience, freedom of thought, freedom for every individual to find meaning in life, the right to dignity, and equality of social relationships – is a language which is utterly incomprehensible to them.
People with these disorders struggle to live within democracy`s moral strictures and, should the opportunity arise, they will gladly tear down the constraints which democracy imposes on them.
If we are to protect the public goods which democracy provides, we must limit the influence of psychopaths and people with narcissistic and paranoid personality disorders. Unfortunately, however, the conditions which empower people with these disorders are endemic in societies around the world.
Levels of global poverty are such that in many countries the rule of law for the majority of citizens is no more than a cruel promise. In the United States and Europe, major political and economic institutions have for decades now fostered a culture of selfish individualism and greed. Religion too has proven itself to be a woefully inadequate guide for individual and collective morality. Selective quotation from the sacred texts of Islam, Christianity, and Judaism continues to cause a spiral of hatred, war, and suffering.
Such context matters not only because it empowers the minority with dangerous personality disorders, it matters because context plays a decisive role in influencing the behavior of the normal majority. As we have seen, human nature, for the majority of human beings, is an extremely malleable thing. For most of us, our beliefs and behaviors vary depending on the circumstances in which we have been brought up and the context within which we live.
This basic fact means that, as psychologist Steve Pinker describes it, human nature comprises a mix of both inner demons and better angels. Motives like predation, dominance, competition, and vengeance which impel us to violence and greed, exists alongside motives like compassion, cooperation, fairness, self-control, and reason that, under the right circumstances, impel us toward peace, reciprocity, and other-regarding altruism.
If the conditions which favor our better angels prevail, violence and excessive greed are low. If conditions which favor fear, insecurity, and intolerance hold sway, our inner demons win out and violence and greed increase.
This psychological malleability of the majority of humanity, allied with the fixed malevolent nature of the minority with dangerous personality disorders, means that this minority can gain enormous influence over the majority when circumstances allow, not least during periods of instability, societal crises, and uncertainty.
Those conditions which constrain the worst aspects of human nature aret hose which democratic systems seek to achieve: fair and effective application of rule of law, just and transparent government, an absence of poverty and destitution, a greater tolerance and diversity. There is therefore a crucial link between human behavior and effective democracy.
The more progress we make toward truly democratic societies, the more likely we will be to behave with humanity toward one another. The further we move form democracy`s ideals, the more intolerant and aggressive we become. Our future depends crucially on us recognizing this basic psychological fact about ourselves and acting upon it.
One psychologist who has stressed the role that democracy plays as a defense against those with psychological disorders is psychoanalyst and leadership expert Manfred Kets de Vries. He writes that benevolent dictatorship is a theoretical possibility but add:
Rule by a solitary leader typically ends in servile obedience to authority and abuse of human rights. In contrast, democracy (though flawed) safeguards human dignity, protects individual freedom, assures free choice, and gives people a voice in decisions that affect their destiny, allowing them to work for a better future for their children. Humankind`s desire for justice and fair play makes democracy possible. Humankind`s capacity for injustice makes democracy necessary.
To save the next generation from the human misery that would accompany the demise of democracy, Kets de Vries urges us to do everything in our power to prevent such a situation from ever again coming to pass.
The system of democracy which has been built over centuries by successive generations can best be seen as a system of institutions and practices, based on fundamental moral principles, which serve to protect societies from a psychologically disordered minority, and form our own worst natures.
The history of democracy, has been a history of human moral and spiritual development. While equating democracy with morality may sound arrogant or imperialistic to some, from the view point of the victims of history`s tyrants, and the many who still suffer under tyranny, it will simply appear as a self-evident fact.»” Ian Hughes fra hans bok Disordered minds som kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/disordered-minds-how-dangerous-personalities-are-destroying-democracy-9781785358807
“In order to start getting a handle of this let’s take a look at very interesting comment that was left on the open-source investigation into pedophiles in politics on corbettreport.com, by corbettreport.com member and previous guest on the program Dr. Tjeerd Andringa of the University of Groningen, a Professor of Cognitive Sciences, who drew on his time and research in the cognitive sciences to leave this I think very informative comment on this open-source investigation. He entitled that ‘Maintaining a Kakistocracy’ and he wrote:“One of the reasons for the intimate association of the power elite with child abuse is that they might use it to maintain their, somewhat hidden, ‘kakistocracy’: government by the worst and most evil people: a highly capable brand of psychopaths if you like.
Psychopathy is only mildly hereditary, so an elite psychopath cannot guarantee that sons or daughters will be just as psychopathic. I expect this entails that they need a steady resupply of ruthless and power hungry individuals who understand the world deeply and pervasively and, as such, are highly capable. Normally deep and pervasive understanding leads to wisdom and a sense of responsibility, humility even. But that is precisely not what that the kakistocracy needs: it needs the same depth and pervasiveness of understanding, but in combination with utter ruthlessness and the capacity to appear respectable.
Enter child abuse. By abusing children you “give” them an attachment disorder by violating or destroying the deep sense of security that is the basis for an open attitude towards learning and discovering. With this trust violated the child’s world changes from a world of opportunities, to a world of potential and actual threats. And often they will search and serve those who can protect them from these threats an in doing so giving their autonomy away for life. And they might even carry it over to their children: stultifying their growth towards autonomy. Aristocrats and priest must have discovered a long time ago that abused children lead to useful adult servants; slaves actually. And while this is despicable to people with a normal moral development, it is a positive thing for psychopaths who see other people as tools anyway.
Yet this does not solve the problem of keeping the kakistocracy supplied with respectable appearing, super high functioning, and completely ruthless psychopaths. Only a small fraction of the population (say 1%) is psychopath and as such has the benefit of an absence of empathy and a conscience: psychopaths are able to exploit others as if they were tools. Yet the vast majority of them are not particularly evil: they can be ruthless, daring, and callous, but they find mostly norm-abiding ways to be psychopathic: they might be mountaineers, military, ER-doctors, car or insurance salesmen, real-estate brokers, or white-collar criminals. But most are definitely not the high functioning individuals that compare with how the power elite sees themselves and would accept as their peers. So how do you recruit suitable psychopaths in your midst if they do not advertise themselves as such.
Enter child abuse again. If you organize events for the ambitious and capable in which they progressively can show that, notwithstanding their veneer of respectability, they are actually completly ruthless, you have the ideal recruiting grounds for the kakistocracy. Of course blackmail plays a role, but the suitable candidates gladly let themselves to become blackmailable because this gives them access to the inner sanctum of the kakistocracy: they proof themselves worthy members and loyal (due to their blackmailability) and in return they will receive access to power in a way they could never dream of on their own. After a while they become fully accepted a level that suits their capabilities and they will help to maintain the system that gave them so much opportunities (and can end their respectability at any point in time).
I think that what I have sketched above is a useful framework to understand the dynamics of elite child abuse networks. It is never an incident, it is “just” the kakistocracy maintaining and reinvigorating itself: business as usual. But the few moments the abuse networks become exposed it provides and ideal opportunity to glimpse the kakistocracy at work (and frantically protecting itself).” (Source: Maintaining A Kakistocracy | Time Reference: 41:02) https://www.corbettreport.com/episode-304-political-pedophilia/ “In
“After all, what profession could be more suited to a narcissistic personality than politics, where the spotlight of attention is constant? Narcissists feel entitled to gain power because of their sense of superiority and self-importance.
Those with narcissistic personalities tend to crave attention and admiration and feel it is right that other people should be subservient to them. Their lack of empathy means they have no qualms about exploiting other people to attain or maintain their power.
Meanwhile, the kind of people who we might think are ideally suited to take on positions of power – people who are empathetic, fair minded, responsible and wise – are naturally disinclined to seek it. Empathetic people like to remain grounded and interact with others, rather than elevating themselves. They don’t desire control or authority, but connection, leaving those leadership roles vacant for those with more narcissistic and psychopathic character traits.
Different types of leader
Yet it would be misleading to say it is only psychopaths and narcissists who gain power. Instead, I would suggest that there are generally three types of leaders.
The first are accidental leaders who gain power without a large degree of conscious intention on their part, but due to privilege or merit (or a combination). Second are the idealistic and altruistic leaders, probably the rarest type. They feel impelled to gain power to improve the lives of other people – or to promote justice and equality, and try to become instruments of change. But the third are the narcissistic and psychopathic leaders, whose motivation for gaining power is purely self-serving.
This doesn’t just apply to politics, of course. It’s an issue in every organisation with a hierarchical structure. In any institution or company, there is a good chance that those who gain power are highly ambitious and ruthless, and lacking in empathy.
Narcissistic leaders may seem appealing because they are often charismatic (they cultivate charisma in order to attract attention and admiration). As leaders they can be confident and decisive and their lack of empathy can promote a single-mindedness which can, in some cases, lead to achievement. Ultimately though, any positive aspects are far outweighed by the chaos and suffering they create.
What is needed are checks to power – not just to limit the exercise of power, but to limit its attainment. Put simply, the kind of people who desire power the most should not be allowed to attain positions of authority.
Every potential leader should be assessed for their levels of empathy, narcissism or psychopathy to determine their suitability for power. At the same time, empathetic people – who generally lack the lust to gain power – should be encouraged to take positions of authority. Even if they don’t want to, they should feel a responsibility to do so – if only to get in the way of tyrants.
Models of society
This might sound absurd and impractical, but as I suggest in my book, The Fall, it has been done before. There are many tribal hunter-gatherer societies where great care is taken to ensure that unsuitable individuals don’t attain power.
Instead, anyone with a strong desire for power and wealth is barred from consideration as a leader. According to anthropologist Christopher Boehm, present-day foraging groups “apply techniques of social control in suppressing both dominant leadership and undue competitiveness”.
If a dominant male tries to take control of the group, they practise what Boehm calls “egalitarian sanctioning”. They team up against the domineering person, and ostracise or desert him. In this way, Boehm says, “the rank and file avoid being subordinated by vigilantly keeping alpha-type group members under their collective thumbs”.
Just as importantly, in many simple hunter-gatherer groups power is assigned to people, rather than being sought by them. People don’t put themselves forward to become leaders – other members of the group recommend them, because they are considered to be experienced and wise, or because their abilities suit particular situations.
In some societies, the role of leader is not fixed, but rotates according to different circumstances. As another anthropologist, Margaret Power, noted: “The leadership role is spontaneously assigned by the group, conferred on some members in some particular situation … One leader replaces another as needed.”
In this way, simple hunter-gatherer groups preserve stability and equality, and minimise the risk of conflict and violence.
It’s true that large modern societies are much more complex and more populous than hunter-gatherer groups. But it may be possible for us to adopt similar principles. At the very least, we should assess potential leaders for their levels of empathy, in order to stop ruthless and narcissistic people gaining power.
We could also try to identify narcissists and psychopaths who already hold positions of power and take measures to curtail their influence. Perhaps we could also ask communities to nominate wise and altruistic people who would take an advisory role in important political decisions.
“A small minority of humans suffer from personality disorders such as narcissism and psychopathy. People with these disorders feel an insatiable lust for power. People with narcissistic personality disorder desire constant attention and affirmation. They feel that they are superior to others and have the right to dominate them. They also lack empathy, which means that they are able to ruthlessly exploit and abuse others in their lust for power. Psychopaths feel a similar sense of superiority and lack of empathy, but the main difference between them and narcissists is that they don’t feel the same impulse for attention and adoration. To an extent, the impulse to be adored acts as a check on the behavior of narcissists. They are reluctant to do anything that might make them too unpopular. But psychopaths have no such qualms.
At the other end of the scale, people with a high level of empathy and compassion usually aren’t interested in power. They prefer to be “on the ground,” interacting and connecting with others. They may even refuse the offer of a high-status position because they’re aware that higher status will disconnect them (although for a non-empathic person, that is part of its appeal). So this leaves positions of power open for people with psychological disorders (or at least with a high level of ambition and ruthlessness, even if not a fully fledged psychological disorder).
Throughout history, these pathological individuals have always risen to the top. In some ways, pre-industrial feudal societies restricted them, since power was often bequeathed by birth rather than attained by individual efforts. The demise of the feudal system was certainly a positive step towards greater equality and democracy, but a negative side effect was that it gave psychopaths and narcissists greater opportunity to attain positions of power.
Pathological leaders are completely unable to comprehend the principles of democracy, since they regard themselves as superior, and see life as a competitive struggle in which the most ruthless deserve to dominate others.Collective Pathocracy
But pathocracy isn’t just about individuals. As Lobaczewsk pointed out, pathological leaders always attract other people with psychological disorders, who seize the opportunity to gain influence. At the same time, individuals who are moral, empathic and fair-minded gradually fall away. They are either ostracised or step aside voluntarily, appalled by the growing pathology around them. As a result, over time pathocracies tend to become entrenched and extreme.
This isn’t to say that everyone who becomes part of a pathocratic government suffers from a psychological disorder. Some people may simply have a high level of ambition and a lack of empathy without actually having a diagnosable condition, while others may simply ride the coattails of a pathological leader whose goals happen to coincide with theirs.
A significant part of the problem is the attraction that many people feel to charismatic demagogues. Psychologically, this is very similar to the attraction of spiritual gurus, who often attract the blind devotion of disciples, despite unethical and exploitative behavior. The attraction of gurus and demagogues is a deep-rooted impulse to return to the childhood state of worshipping parents who seem omnipotent and infallible and could take complete responsibility for our lives, and magically solve our problems. At the same time, the paranoia of pathological leaders leads them to demonize other groups and creates an intoxicating sense of group identity with a common purpose. https://www.sott.net/article/423883-Pathocracy-When-people-with-personality-disorders-gain-power?fbclid=IwAR08uV2S_ugudoqY8zEWy3YgR1R5STrWlECiWrkLBpNFblGS5dNCt5RuAFI
En studie av Łobaczewski’s “Political Ponerology” kan gjøre mye for å belyse hvordan en hver ideologi kan forvrenges for å tilpasses patokratene:
“Today we return to Chapter 5 of Andrew Łobaczewski’s groundbreaking work Political Ponerology: A Science on the Nature of Evil Adjusted for Political Purposes to discern the impact of various ideologies on everyday life, and how dangerous delusions and deviant individuals can warp them into something barely recognizable, culminating in the social system Lobaczewski calls ‘pathocracy’. We discuss Lobaczewski’s prescient insights concerning how to discern the original contents of the ideology from its pathological counterpart, as well as the various roles this diseased counterpart plays in a progressively deteriorating society.” https://www.sott.net/article/417486-MindMatters-Whole-Lotta-Crazy-Diagnosing-Political-Ideologies?fbclid=IwAR0LEa-3xFQ5QkXBdXQzMj-Qs1TueZncBVzSXGEfjSB-21cVh3X3xyCz1L4
“As Hughes also points out, pathological leaders hate democracy. Once they attain power, they do their utmost to dismantle or discredit democratic institutions, including the freedom and legitimacy of the press.
Moreover, pathological leaders are completely unable to comprehend the principles of democracy, since they regard themselves as superior, and see life as a competitive struggle in which the most ruthless deserve to dominate others.
Protection Against Pathocracy:
Put simply, the kind of people who desire power the most—the most ruthless and non-empathic—should not be allowed to attain positions of authority. All potential leaders (or members of a government) should be rigorously assessed by psychologists to determine their levels of empathy, narcissism or psychopathy—and hence determine their suitability for power.
In the meantime, we need to preserve and strengthen our democratic institutions and processes to ensure that the great mass of people is protected from the minority of psychopaths and narcissists with an insatiable lust for power. We need to make sure that our democracy does not transmute into a pathocracy.” https://www.psychologytoday.com/us/blog/out-the-darkness/201907/pathocracy
Man skulle tro at sosiologien kunne forklare hvorfor verden er som den er og hvorfor den har vært slik siden tidenes morgen, men det gjør den ikke. Det mest vesentlige av det vesentlige mangler i det faget, nemlig denne 7 episoders podcasten som på en særdeles god måte forklarer hvorfor verden er som den er.
Previous instalments in our series on ponerology:
The Truth Perspective: Introducing Political Ponerology, plus some odds and ends (Chapter 1)
The Truth Perspective: Inside Ponerology: Why Individuals Are Essential for a Healthy Society (Chapter 2)
The Truth Perspective: What MAGA-hat Kid Can Teach Us About The Corruption of Ideology (Chapter 3)
The Truth Perspective: Mafia Politics: How Political Movements and Ideologies Break Bad (Chapter 4)
The Truth Perspective: How To Survive A Totalitarian Nightmare: The Psychology Of Tyranny (Chapter 5)
The Truth Perspective: And Then They Came for the Psychologists: Why SJWs Can’t Stand Science (Chapter 6)
Intervju med den irske psykologen Ian Hughes der han forteller hvordan mest mulig demokrati er en meget sterk beskyttelse mot psykopater og narsissister:
“They walk among us. On the outside they`re just like you and me, but on the inside they are unfeeling automatons who care only for themselves. They are the psychopaths, and they are in control of our governments, our corporations, our military and all of the positions of power.”
Revisiting Psychopathy
I am FishHead
Spillefilmer som på en meget god måte viser hvordan psykopater og narsissister klarer å få makt i samfunnet:
Anbefalt litteratur som er relatert til psykopati og narsissisme. Bøkene under her som ikke handler direkte om psykopati og narsissisme tar opp temaer som stammer fra psykopatisk og narsissistisk mentalitet, det er altså symptomer som har manifistert seg i denne verden pga av at Psykopatene og narsissistene per i dag har kontroll over verden og er puslespillbiter som gjør en i stand til å se hele bildet:
Ingenting er tilfeldig , alt er tima og perfekt tilrettelagt i filmen Aliens fra 1986. Det er historien om oss som rase, uansett hudfarge og nasjonalitet, og vår kamp på død og liv er mellom oss og psykopatene, som representeres av den fremmede og djevelsk dødlige alien rasen med syre som blod, som kun kan stoppes med makt og kløkt. Her er kvinner og barn like tøffe som menn, ja kvinnen er kansje hakket tøffere.
Her får vi se hva det bor i hvert enkelt menneske når det presses opp i et hjørne, noe ingen kan vite før vi selv står opp i en lignende situasjon, først da vil vi se hva vi er lagd av. Er vi av dem som samarbeider med fienden for å slippe unna, er vi av typen som går å gjemmer oss, eller vi at typen som ser døden i hvitøyet og tar det som måtte komme som en ekte menn og kvinner og gjør vårt ytterste for å kjemp for at vi som art skal overleve og for å redde dem vi er glad i. Jeg har ingen tro på at kampen mellom mennesker og psykopater vil foregå på et sivilisert vis, ikke fordi jeg er pessimist, men fordi jeg er realist.
Flyktninge problematikken diskuteres og avgjøres av dem som har skapt den. Med andre ord, de som har konstruert problemet er også dem som liksom skal løse dem. Disse har altså bombet sønder og sammen nasjoner, drept, lemlestet og traumatisert flere folkeslag, sånn at bankene, våpenindustrien og deres samarbeidspartnere skal tjene seg ennå rikere, og våre «kjære» folkevalgte enten det er her hjemme eller i utlandet, de er håndtlangerne deres som får det til å skje.
Og media som disse kjeltringene også eier og har kontroll over, har en haug med ansatte som er livredde for å miste jobben hvis ikke de skriver det eierne forventer at de skal skrive, dvs at de må skrive politiske korrekte følelsesladede artikler som får publikum til å glemme alt som har med logikk og fornuft å gjøre, for gjør de ikke det så er det store muligheter for at de såkalte journalistene må se seg om etter en ny jobb. Og når et uendelig antall med andre nikkedukker står klar til å ta over jobben deres, så sier det seg selv at pressefolk med integritet, det er ikke en arbeidsgruppe som vokser på trær.
Og folk flest tror blindt på propagandaen de får servert, at verden er svar/hvit, at der er de slemme og der er de snille for det har korrupte journalister og politikere fortalt oss. Vi blir satt opp i mot hverandre, vi blir lurt til å tro at flyktningene fra de sønderbombede landene er våre fiender, at det er de som utgjør den største trusselen mot vår velferd og vårt «demokrati», og på den måten så får de som står bak det hele arbeidsro.
Når folk lar seg overbevise om at slik er det, så ser de ikke skogen for bare trær. Vi må få av oss skylappene og vi må riste av oss Stockholmsyndromet som flertallet av oss er angrepet av. Når man tror blindt på overgriperne, de som skapte problemet og man også tror at de er i stand til å løse problemet de har skapt på en vettug måte, da er ikke en gang ordet naiv dekkende. Vi har alle fått utlevert en hjerne, og den er ikke der for morro skyld, den er der for at vi skal bruke den.
Ofte så spør folk om man kan forklare både det ene og det andre, om man kan gi beviser på det man mener er realiteter, og når man kommer med bevisene så er allikevel ikke det bra nok.
For at jeg skal godta noe som et troverdig bevis så må jeg gjøre en hel del jobb for å sjekke om de bevisene jeg har sett på stemmer, dvs egeninnsats, sjekke kilder og alt det andre man gjør for å finne ut om noe er pålitelig, men det er veldig mange som forlanger å få beviser som ikke er interessert i en slik egeninnsats, de vil ha det ferdig servert og fordøyd, de er late og sleipe, for de vil at andre skal gjøre jobben for dem, og endel som kommer til ferdig dekket bord er også så frekke at de aviser bevisene man har fremskaffet uten å se nærmere på dem.
Gidder man ikke å ta den jobben det er for å finne frem til sannheten, så har man pokker i meg bare godt av å leve på løgner, og det sjokket man vil få når det går opp for en at store deler av ens tilværelse ikke er noe annet enn en illusjon.
“Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom.”
Jeg synes det er så fint at de fleste norske tv og radio kanaler og aviser, viser så åpenlyst at de er lomma på dem som ikke vil at vi skal tenke selvstendig. Man behøver neimen i meg ikke være den som fant opp kruttet får å vite hva man skal se etter for å skjønne tegningen. Hver gang konspirasjons hersketeknikken brukes, så VET man at det er noe på gang som de med makt ikke er interessert i å diskutere eller utbrodere.
Neste gang noen sier at du kommer med en konspirasjonsteori eller sier at du er en konspirasjonsteoretiker, så be dem om å konkretisere hvorfor du er en konspirasjonsteoretiker og be dem om å konkretisere på hvilken måte det du sier er konspiratorisk, for mennesker som sier slikt de må man jo anta at har meget innsikt i slike teorier siden de tror at de mener at du snakker om en konspirasjonsteori, men nei slik er det OVERHODET ikke. De er totalt kunnskapløse, og de forstår ikke hva du snakker, fordi de er late, de gjør alt annet enn å gå i dybden for å finne ut hvordan verden virkelig er.
Min far er rimelig oppegående, men hver gang jeg nevner at 9/11 var en inside job, så sier han jeg kommer med en konspirasjonsteori. Ok sier jeg da, vær vennlig og konkretiser. Fortell meg alt du vet om 9/11, for jeg regner med du vet en del. Ja, hva er det du venter på, skal du ikke fortelle meg hvordan et hele henger sammen, hvordan du alene har klart å komme med en plausibel forklaring som ingen andre hittil har klart å komme med.
Jeg har satt meg godt inn i dette med 9/11 og jeg kan ikke med sikkerhet si hva som skjedde den dagen, men det jeg kan si er at det finnes en hel del ubesvarte spørsmål rundt det som skjedde, og at hver gang man stiller de spørsmålene til folk som kun tror på den offisielle versjonen, og som ikke er det minste i tvil om at den er korrekt så drar de fram konspirasjonskortet som om ordet alene skal være magisk og stemple alt det brukes mot som løgn. Interessante spørsmål rundt 9/11 – https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167872989310.1073742098.1563436195&type=3
Min far har selvfølgelig ingen forklaring på mine spørsmål rundt 9/11, fordi han kun har tilegnet seg kunnskap fra mainstream media, han blir med andre ord svar skyldig. Men allikevel bruker han den samme hersketeknikken mot meg gang på gang pga at han lider av korttidshukommelse, det kan jo ikke være en annen grunn, og hver gang så skjer det samme, han blir svar skyldig.
Så forstå det, at hvis folk kaller deg konspirasjonsteoretiker uten å konkretisere hvorfor du er det og uten at de har dyp kjennskap til det de mener er en konspirasjonsteori, så har du med bløffmakere å gjøre, og gudene skal vite at dem finnes det mange av.
Hvor er er det blitt av alle de folka som var samfunnsengasjerte på 70 tallet ? Har komforten tatt livet av engasjementet deres ? Ja for de kan jo ikke ha daua av alderdom alle og enhver av de ?
Folk, arbeidere, ja til og med elever ved ungdomskolen sammen med lærerne sine demonstrerte og satt seg i mot makta den gang. Det var jo et stort antall nordmenn og kvinner som marsjerte i gatene og sa nei til atomvåpen, nei til utbygging av Alta vassdragene og nei til Vietnam krigen, folk som ihvertfall jeg gjerne skulle ha sett at engasjerte seg igjen, men hvor er de ?
Hallo, hvor er dere ? Kansje de har gjemt seg, kansje de ikke vil bli funnet ?
