For det meste så får jeg med meg det som skjer av snusk og fanteri innafor politikken her til lands, men flere av sakene som omtales i denne videoen har gått meg hus forbi.
Grunnen til at jeg ikke har fått med meg de to første sakene her, kan være at de har vært lite omtalt i media, da fordi, som det kommer fram i videoen, så kan det nesten virke som om pressa har fått munnkurv i disse sakene. Noe som forteller en god del om den såkalte fjerde statsmakt, der de klart å tydelig forteller hvilken side de står på. Men det er kanskje ikke bare jeg som ikke har fått med meg disse sakene?
Videoen tar for seg blant annet bestikkelsesanklager mot kunstmaleren Odd Nerdrum og aksjespekulanten Bjørn Sellæg, aksjeskandalen til Erna Solberg, NAV-skandalen og pendlerboligskandalen
For første gang så forteller de norske politikerne sannheten om hvorfor de ble politikere og hva de egentlig tenker om deg og meg (Se videoen her). For flere lignende videoer klikk her
“Batterier, turbiner, og kjøleanlegg slites i stykker av AI-datasentrenes voldsomme strømsvingninger.
Strømforbruket i datasentre bygget for kunstig intelligens svinger så raskt og kraftig at utstyret på anleggene bryter sammen, skriver Bloomberg.
Batterier, generatorer, kjøleanlegg og andre kritiske systemer utsettes for slik belastning at de svikter eller når slutten av levetiden langt før tiden. Belastningen er størst når nye modeller trenes opp, fordi hundretusenvis av GPUer da skrus opp og ned i takt på millisekundnivå.
AI skaper virkelig et svært uvanlig strømbehov, sier konsulent Amber Villegas-Williamson i Uptime Institute til Bloomberg.
– Det er som å over-turtalle bilen. Motoren slites raskere ut enn om du holder jevn fart, fortsetter hun.
Forbruket kan tidvis ligge 50 prosent over anleggets designkapasitet, ifølge Drew Baglino, leder av Heron Power Electronics.
Sprekker i turbinene:
Ved xAIs Colossus-anlegg i Memphis hadde gassturbiner utviklet sprekker, ifølge en av kildene Bloomberg har snakket med. Turbiner har også sprukket ved mindre datasentre i Storbritannia, sier adm. direktør Andrew Cunningham i GeoPura. Batterier installert for å jevne ut svingningene, har i enkelte tilfeller måttet byttes etter få måneder eller uker.
Nedetid anslås å koste alt fra tusenvis til hundretusenvis av dollar pr. minutt. Datasentre bygges ut fra at de skal gå døgnet rundt hele året, men enkelte ligger nærmere 80 prosent oppetid.
Problemene truer også kraftnettet. NERC, som har ansvar for amerikansk forsyningssikkerhet, har gjentatte ganger advart om at datasentre er blant de største risikoene for nettstabiliteten.
-Disse lastene er ekstremt dynamiske eller svingende, noe som skaper ustabilitet i nettet og kan føre til strømbrudd dersom det ikke rettes opp, sier kraftkvalitetsekspert Sreemant Roy i Schneider Electric til Bloomberg.”
De færreste vet at EU lovene som er innført og vedtatt av politikerne her til lands gjennom EØS avtalen, de står over den norske grunnloven. Dette er jo noe som burde vært slått stort opp i nyhetsbildet, men det er helt tyst om det. Hvorfor? Hva er grunnen?
Har de store mediekanalene fått munnkurv om dette, eller er det slik at politikerne og pressa ikke har satt seg godt nok inn i temaet og derfor ikke forstår kompleksiteten i EØS reglene som har blitt innført?
Hva som enn måtte være tilfelle så er jo dette ekstremt viktig opplysninger som ikke kommer frem til allmennheten.
Motstand mot vindkraft, høye strømpriser, utbygging av datasentre og utenlandskabler, for å nevne noe, er fullstendig bortkastet fordi utbyggerne og forkjemperne for dette har gjennom EØS avtalen retten fullstendig på sin side.
Skal man kunne yte reell motstand mot disse sakene så må man samle seg og kjempe for at Norge melder seg ut av EØS. Det er den eneste realistiske metoden. Men da det ser ut til at disse grupperingene ikke har skjønt dette og det teksten under her formidler, så kommer de til å fortsette å stange hue i veggen til de får kraniebrudd.
“Boka EØS-rett med forfatterne Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad, Olav Kolstad m.fl.) er den standard norske læreboka på feltet. Den behandler systematisk hvordan EØS-avtalen overtar og tilpasser EU-rettslige prinsipper, inkludert direktivenes virkning. Prinsippet fra sak C-129/96 Inter-Environnement Wallonie (at medlemsstatene under transponeringsfristen må avstå fra tiltak som alvorlig kan kompromittere direktivets resultat) er et sentralt EU-rettslig utgangspunkt for lojalitetsplikten.
Den juridiske tidslinjen og fremtidsfellen
Jussprofessor Finn Arnesen bruker nettopp Sak C-129/96 (Inter-Environnement Wallonie) som det absolutte kroneksempelet på hvor langt lojalitetsplikten faktisk strekker seg, også i perioden før en ny EU-regel formelt har trådt i kraft i Norge.
I faglitteraturen og i boka EØS-rett forklarer han og medforfatterne de jernharde juridiske realitetene bak denne dommen.
Arnesen slår fast at Sak C-129/96 etablerer et ufravikelig prinsipp:
I det øyeblikket EU har vedtatt en ny rettsakt, utløses det en umiddelbar lojalitetsplikt for medlemslandene (og EØS-landene etter at den er tatt inn i EØS-komiteen), selv om gjennomføringsfristen ligger frem i tid.
Staten har i denne overgangsperioden et absolutt forbud mot å vedta nasjonale lover eller ordninger som kan undergrave den fremtidige virkningen av EU-regelen.
Du kan med andre ord ikke bruke overgangstiden til å omgå eller motarbeide det resultatet EU ønsker å oppnå.
Arnesen påpeker at denne dommen i praksis fryser det nasjonale handlingsrommet lenge før Stortinget i det hele tatt har votert over saken.
Hvis EU-kommisjonen har lagt frem en ny nettpakke eller et klimadirektiv, kan ikke norske myndigheter, kommuner eller fjellstyrer vedta lokale særregler som gjør det vanskeligere å innføre EU-reglene senere.
Dette er nøyaktig det jeg beskriver som en situasjon der «vi ikke skal sette EUs ønskede resultat i fare».
Jussen krever passivitet og tilpasning fra dag én.
Arnesen presiserer konsekvensene dersom norske myndigheter skulle ignorere dette prinsippet.
Hvis Stortinget eller en kommune bruker gjennomføringsfristen til å vedta nasjonale «smarte» regler for å beskytte feks. landbruket, seterlivet eller strømprisene på tvers av den kommende EU-rettsakten, vil dette bli slått hardt ned på.
EFTAs overvåkingsorgan (ESA) vil umiddelbart kunne opprette traktatbruddsak mot Norge.
Saken vil ende i EFTA-domstolen, hvor Norge vil bli dømt for brudd på den generelle lojalitetsplikten i EØS-avtalens Artikkel 3, fordi vi har motarbeidet avtalens mål i overgangsperioden.
Finn Arnesens faglige gjennomgang av Sak C-129/96 bekrefter at lojalitetsplikten ikke er noe som først starter når en lov er ferdig trykket i Lovdata.
Den henger over norske politikere og forvaltningen som en juridisk tvangstrøye fra det sekundet Brussel har vedtatt reglene.
Dette er grunnen til at handlingsrommet er sjakk matt også i forkant av nye nettpakker.
Stortinget har ikke lov til å røre verktøykassa for å berge distriktene eller beredskapen, fordi enhver nasjonal nødbrems i overgangsperioden vil sette EUs fremtidige resultat i fare og utløse traktatbrudd.
Da Norge undertegnet EØS-avtalen i 1992, ga Stortinget i praksis fra seg en blankofullmakt til fremtidig overnasjonal styring. Ved å akseptere avtalens grunnleggende krav om en «dynamisk og ensartet» rettsorden, forpliktet vi oss til å løpende svelge rettsakter og politiske planer som ikke engang var påtenkt i 1992.
Når Arnesen i standardverket EØS-rett forklarer avtalens natur, bruker han og medforfatterne begreper som beskriver akkurat den fremtidsfellen og blankofullmakten:
Avtalen var ment å være en «levende mekanisme» fra 1992.
Arnesen understreker at da Stortinget sa ja til EØS-avtalen i 1992, sa de ikke ja til et statisk dokument. De sa ja til en «dynamisk rettsorden».
Han forklarer at selve formålet med avtalen var at Norge kontinuerlig skulle tilpasse seg den rettsutviklingen som skjer i EU.
Ved å vedta EØS-loven og Protokoll 35, aksepterte Norge i 1992 prinsippet om at alt som blir vedtatt i EU på de områdene avtalen dekker, har forrang foran norske lover. Vi godtok med andre ord fremtidens regler på forhånd.
Arnesen bruker nettopp Sak C-129/96 til å vise hvordan denne fremtidslåsen fungerer i praksis.
Dommen slår fast at statene plikter å avstå fra tiltak som kan sette det ønskede resultatet i fare, selv før fristen for å innføre en regel har gått ut.
I Arnesens juridiske forklaring betyr dette at i det øyeblikket EU vedtar et langsiktig veikart eller en pakke, utløses lojalitetsplikten i Artikkel 3 umiddelbart.
Norge kan ikke bruke overgangstiden eller fremtiden til å bygge opp nasjonale beredskapsordninger eller særfordeler for landbruket eller på klima- eller energiområder som kolliderer med det EU har planlagt. Jussen krever at vi passivt venter på, og tilpasser oss det som kommer.
Sak C-129/96 slår fast at lojalitetsplikten (EØS-avtalens artikkel 3) våkner i det sekundet EU vedtar en ny politikk eller en ny rettsakt på et område vi har sagt ja til (som energi, klima eller det indre markedet).
Dette betyr at i det øyeblikket EU legger en fremtidig plan – for eksempel EUs Green Deal eller de kommende energimarkedspakkene 4 og 5 – så fryses det norske handlingsrommet umiddelbart.
Selv om reglene ikke formelt er innført i norsk lov ennå, har norske myndigheter et juridisk forbud mot å vedta nasjonale ordninger (som beredskapslagre, eksportbegrensninger på strøm eller særfordeler for landbruket) som kan hindre eller sette det fremtidige, ønskede resultatet til EU i fare.
Vi sa ikke bare ja til de 1875 rettsaktene som forelå i 1992.
Vi sa ja til det institusjonelle systemet som gir EU-kommisjonen enerett til å fremme nye lovforslag (Traktaten om EU art. 17 og 294).
Vi forpliktet oss til å ta imot alt som kommer rullende fra Brussel i fremtiden – inkludert de over 14 700 rettsaktene som har kommet etter vedtaket i 1992.
2018-vedtaket om energimarkedspakke 3 og ACER/RME var det første, massive og irreversible juridiske steget som banet vei for klimasammensmeltningen i 2019.
Jussprofessor Finn Arnesen har gjennom sine utredninger – spesielt overfor Stortinget – klargjort nøyaktig hvorfor 2018-vedtaket markerer et dramatisk skifte i norsk suverenitetsavståelse, og hvorfor det er akkurat like alvorlig som Protokoll 31-vedtaket i 2019.
Arnesen bekrefter i sine analyser at 2018-vedtaket er et skoleeksempel på det jeg kaller «pølsemetoden».
Stortinget vedtok energipakke 3 med vanlig flertall, fordi det ble argumentert med at maktavståelsen var «lite inngripende» etter Grunnloven.
Arnesen har påpekt at jussen i EØS-avtalen er dynamisk, og at man ikke kan vurdere én pakke isolert uten å se på det overordnede systemet.
Ved å gi ACER og RME myndighet i 2018, godtok Norge selve strukturen for overnasjonal styring av kraften.
Da Høyesterett senere dømte i ACER-saken (hvor organisasjonen Nei til EU tapte), la de Arnesens rettsforståelse til grunn:
Hver bit for seg ble godkjent som «lite inngripende», og dermed ble Grunnlovens sikkerhetsventil i § 115 elegant omgått.
Det mest alvorlige med 2018-vedtaket, som Arnesen har belyst, er den juridiske særstillingen til den norske Reguleringsmyndigheten for energi (RME).
Energipakke 3 krevde at RME måtte være fullstendig uavhengig av nasjonale politiske myndigheter.
Arnesen forklarer at lojalitetsplikten i EØS-avtalens artikkel 3 betyr at norske organer må fremme EUs formål.
RME ble opprettet som et eget direktorat under NVE, men instruksene deres kommer i realiteten fra det overnasjonale energibyrået ACER via EFTAs overvåkingsorgan (ESA).
Norske statsråder eller Stortinget har ikke lov til å instruere RME om å holde igjen strøm eller regulere kablene.
Stortinget har med overlegg opprettet et organ på norsk jord som har plikt til å adlyde Brussel, og som er immun mot norsk demokrati.
Finn Arnesen slår fast at i det øyeblikket vi godtok 2018-vedtaket, låste vi fast den juridiske definisjonen av strøm som en fri handelsvare underlagt artikkel 11 og 12 (forbud mot eksportrestriksjoner).
2018 la skinnene:
ACER og RME sørget for at det markedstekniske og kablene ble fullstendig integrert i EUs algoritmer.
2019-vedtaket via Protokoll 31 fullførte fellen.
Da klimapolitikken ble smeltet sammen med energi via Protokoll 31 i 2019, var det allerede for sent.
Dette er grunnen til at koblingen min til Protokoll 31 i 2019 er så kritisk.
Da Stortinget i 2019 stemte ja til å smelte sammen klima- og energipolitikken, og underla landbruk, transport, bygg, avfall, skog og areal (LULUCF) EUs klimasystem, aksepterte vi samtidig hele EUs langsiktige veikart fram mot 2030, 2050 og fremtiden.
Siden 2018-vedtaket hadde slettet det nasjonale handlingsrommet på energi, kunne EU i 2019 bruke klimamålene som brekkstang til å kreve at norsk natur og vannkraft skal ofres for å serve det europeiske markedet.
Arnesen har i sine skrifter og uttalelser gjort det klart at det ikke finnes noen vei tilbake innenfor avtalen.
Siden 2018-vedtaket er innlemmet og har forrang etter EØS-lovens § 2, har vi ingen «angrerett» på ACER eller RME.
Arnesen bekrefter at du ikke kan skille målene fra midlene i EØS-retten.
Siden vi har sagt ja til EUs langsiktige klimaplaner, har vi ifølge lojalitetsplikten ikke lenger et juridisk handlingsrom til å bruke reservasjonsretten mot de fremtidige nettpakkene.
Gjør vi det, setter vi EUs allerede vedtatte mål i fare, noe som utløser automatiske sanksjoner og suspensjon.
Dette viser nøyaktig hvordan de to katastrofale vedtakene henger sammen.
Nå gjelder lojalitetsplikten overfor alt EU planlegger å gjøre på disse områdene i årene som kommer.
Vi kan ikke bruke reservasjonsretten mot de fremtidige nettpakkene for å redde fjelldalene, fordi vi allerede har undertegnet på det overordnede målet.
Å gjeninnføre nasjonal selvråderett over landbruket eller strømmen innenfor denne avtalen er en juridisk umulighet.
Stortinget vedtok i 1992 en avtale uten angrerett.
Ved å godta lojalitetsplikten og forrangsprinsippet, har vi i realiteten sagt ja til at alt EU planlegger for fremtiden automatisk trumfer norsk lov, setter lokaldemokratiet og Grunnloven sjakk matt, og kjører distriktene og samfunnsberedskapen vår uforstyrret over stuet.
Jussprofessor Finn Arnesen bekrefter at Stortinget signerte på en blankofullmakt i 1992. 2018-vedtaket er selve mellomleddet som gjør at blankofullmakten fra 1992 i det hele tatt kunne fullbyrdes i 2019.
Den ubestridelige, tredelte fellen:
– Gitt i 1992,
– låst fast i 2018, og – totalt sammensmeltet i 2019.
Systemet er rigget for fremtidig, overnasjonal overtakelse, og jussen gir oss ingen angrerett så lenge vi forblir i avtalen.”
Her finner du flere av artiklene skrevet av Hermo som er relevant til bloggen.
Kunstig intelligens selskaper kjøper opp millioner av bøker, deriblant mange sjeldne. Så digitaliserer de dem, for så å ødelegge dem.
“Anthropics Project Panama kjøpte millioner av fysiske bøker lovlig for å lage digitale kopier for AI-opplæring. En føderal domstolsavgjørelse fra juni i 2025 av dommer William Alsup opprettholdt dette som rimelig bruk, siden selskapet eide bøkene og bare beholdt interne digitale versjoner uten omfordeling.
Bokhandlere rapporterer om store bestillinger av obskure titler fra anonyme kjøpere, noe som vekker frykt for at sjeldne utgaver skal forsvinne. Kritikere kaller det bokbrenning og tilhengere ser på det som digital bevaring.
ISBNdb, en nettbasert database som etter sigende har over 111 millioner katalogiserte bøker, har lenge vært en foretrukket plattform for bokhandlere, biblioteker og distributører når de skal selge bøker.
I takt med den kraftige veksten i KI-bransjen har ISBNdb lagt om virksomheten for å tilby spesialiserte tjenester knyttet til massekjøp av bøker for KI-selskaper. Ifølge 404 Media varierer bestillingene fra 1 000 eksemplarer til så mange som én million bøker i én enkelt transaksjon.
En profesjonell bokselger, som ønsket å være anonym, skal ha uttalt seg til 404 Media om den enorme økningen i boksalget som startet i april i år.
Selgeren pleide tidligere å selge rundt 20 bøker i løpet av en god uke, men de siste månedene har det ukentlige salget skutt i været til flere hundre bøker. Dette tilsvarer en femdobling av det normale volumet. Andre bokselgere på plattformer som Alibris og Biblio har rapportert om lignende i antall storkjøp.
Selv om det ikke foreligger konkrete bevis for at ISBNdb eller et annet KI-selskap står bak oppkjøpene, er det visse tegn som vekker oppsikt. Spesielt verdt å merke seg er at storinnkjøpene utelukkende omfattet bøker med ISBN (International Standard Book Number) – den unike 13-sifrede koden som brukes globalt for å identifisere bøker.
Det ble ikke observert noen mønstre knyttet til emne, sjanger eller forfatter. Det virket også som om kjøperne så bort fra prisene og sikret seg titler uansett kostnad, selv om de var overprisede.
I forbindelse med søksmålet mot Anthropic bekreftet Tom Harvey – som tidligere var med på å utvikle Google Books før han ledet selskapets digitaliseringsprosjekt «Project Panama» – at AI-selskapet hadde engasjert flere selskaper for dokumentskanning. Et av disse var Datamation Information Services, som tilbyr tjenester for skanning av store bokmengder, både med og uten ødeleggelse av bøkene.
Den førstnevnte metoden benytter ulike verktøy, som overhodescannere, flatbed-scannere eller V-formede skannesystemer. Ved den sistnevnte metoden må derimot ansatte ta bøkene fra hverandre og mate de enkelte sidene inn i en industriell høyhastighetsscanner. Det er logisk at AI-selskaper velger metoden som innebærer ødeleggelse, ettersom den er mer effektiv og rimeligere. Resultatet blir at millioner av bøker går tapt.
Trykte bøker utgjør selvsagt en gullgruve av informasjon for kunstig intelligens. Mange stiller imidlertid spørsmål ved det etiske i å ta bøker ut av omløp, ettersom det er uklart om selskaper som utvikler kunstig intelligens, skiller ut sjeldne eller utsolgte bøker fra mer vanlige titler under digitaliseringen.
Et annet vesentlig problem er at skannede bøker havner direkte i private databaser for trening av kunstig intelligens – databaser som allmennheten ikke har tilgang til. Vi får riktignok en smartere kunstig intelligens, men prisen er at informasjonen ikke lenger vil være tilgjengelig for fremtidige generasjoner.”
Posttraumatisk vekst refererer til positive personlige endringer og modning som oppstår i etterkant av traumatiske hendelser eller alvorlige livskriser. Det handler om å finne ny mening og styrke, snarere enn å bare vende tilbake til hverdagen.
Når man er dypt deprimert i ordets rette forstand, så ville man gjort hva som helst for å slippe å være i den tilstanden, men når man har kommet seg gjennom det, så ville man ikke vært foruten den opplevelsen for alt i verden fordi det du lærte gjennom den, det ble til slutt noe positivt som du aldri ville ha lært hvis du ikke hadde erfart det. Man kan faktisk kalle det for en slags alkymisme som kan endre ens personlighet og gjøre en til et bedre menneske.
Det er selvfølgelig ikke alle som opplever traumer og livskriser slik, men de som gjør det har da vært gjennom posttraumatisk vekst.
Jeg anbefaler på det sterkeste denne 25 minutter lange videoen som formidler temaet meget godt.
I Norge er det ikke lovlig å tilsette fluor (fluorid) i drikkevannet. Den offentlige kampen mot fluorisering var på sitt mest intense på 1960-tallet, og endte med at norske helsemyndigheter i 1975 konkluderte med at fluoridering av vannet var et uetisk inngrep i den personlige friheten.
Kampen mot fluoriseringen av drikkevannet i Norge er en meget interessant historie som dessverre har gått i glemmeboken. Det er en historie om en enslig kvinnes kamp mot autoritetene, der David til slutt går av med seieren mot Goliat, og som viser at ett enkelt menneske kan få til store endringer:
“I 1956 startet fluoraktivistene en voldsom kampanje for å få Norges drikkevannsforsyninger fluoridisert i et eneste stormløp. De var seierssikre. Bare sporadisk motstand kunne merkes. Portene syntes vidåpne. Faren for at ett av de farligste masseovergrep i medisinens historie skulle skylle over landet var på sitt mest kritiske.
Teksten fortsetter under bildet
Men i sitt overmot kom de mektige fluorister til å overse en liten, spebygd kvinne som sto alene og ville sperre veien for dem. Sjelden har de som regnet seg for store i samfunnet blitt revet mer effektivt ut av sin drømmeverden.
Uten Blanka Bjørgans kjempe innsats ville fluoriseringen av drikkevannet forlengst vært innført i Norge. Dette er hennes storverk. Hun dro frem i lyset de skadevirkninger og faremomenter som autoritetene prøvde å skjule for folket, og i hennes fotspor vokste motstanden overalt.”
I filmen You’re Dating a Narcissist, så spiller Marisa Tomei psykologen Judy Kaplan som har vært i et forhold med en narsissist. Dette har hatt en så stor innvirkning på henne at hun har skrevet bok om emnet og holder seminarer om det.
Da datteren hennes forteller om den nye kjæresten sin, og at de har forlovet seg etter noen få uker og snart skal gifte seg, så er Judy sikker på at datteren hennes har truffet en narsissist, og hun gjør sitt ytterste for å hindre at datteren skal gifte seg.
Gjennom store deler av filmen så virker Judy paranoid, noe som er vanlig når man har vært utsatt for narsissister og psykopater, der man tror at de er overalt. Men er Judy egentlig paranoid? Se filmen så får du svar på det.
Filmen har fått lunken kritikk, men den er faktisk veldig bra. Kanskje det er narsissister som har gitt den dårlig kritikk 😉
