Politikerhåndboken av Espen Ellingsen. Etter å ha lest denne så vil all din tillit til politikerne ha forsvunnet. Løp og kjøp !!

 

 


 

 

Norske politikere har byttet ut idealisme med ett jag etter profitt, mener forfatter og samfunnsdebattant Espen Ellingsen. Han har skrevet bok om hvordan man kan tjene penger på å være politiker. Det er en bok som alle som tror at vi lever i et demokrati burde lese. For påstanden om at vi lever i et demokrati stemmer ikke lenger overens med realitetene. Ordet demokrati blir i dag brukt som skalkeskjul av politikere som er mye mer interessert i å mele sin egen kake enn å tjene folket, og de er overhodet ikke interessert i å forandre det parasittiske systemet som beriker dem.

Boka til Ellingsen gir oss innsikt i grådige politikeres mentalitet der han forteller oss hvordan de ofte går over lik for å nå sine personlige mål. Boken er på 80 sider. En liten bok vil kansje mange si, men man kan ikke dømme en bok utifra dens sideantall, men utifra dens innhold. Boka til Ellingsen beskriver virkeligheten så detaljert og korrekt som det er mulig å beskrive den, ikke et overflødig ord er å finne, og det hele er velformulert og lettlest. En engasjerende og særdeles viktig bok som anbefales på det sterkeste.  Terningkast 6

Boken kan kjøpes hos Notabene på Hovenga i Porsgrunn. Tlf nr dit er 35190065
og hos Ark Dyring, også i Porsgrunn. Tlf nr dit er 35569860

Utdrag fra boken Politikerhåndboken av Espen Ellingsen:

“Alfahannene og alfahunnene i ethvert politisk parti har alltid en finger med i spillet når styreverv og maktposisjoner fordeles. Gjennom forslag og valg <<med deres signatur>> fordeles verv og styreposisjoner dem imellom. Nyankomne, ferske politikere blir avhengige av de sterkes gunst for å tilegne seg verv og posisjoner.

Gjengangerne sitter som regel som styreledere eller styremedlemmer i offentlige og private selskaper der honorarene er fordelaktige. Som regel besitter ikke En Politisk Gjenganger kun i ett styreverv som betales godt, men flere.

Ofte har de selv vært med på å heve honorarsatsene etter prinsippet <<fordi vi fortjener det>>, etter mange år i ulike politiske maktposisjoner. De har pondus og <<mandat>> til å bestemme sine godtgjørelser selv.

Gjengangere passer på seg selv. Gjengangere som sammen med sine våpendragere får partiet med på å kumulere dem, reinstalleres i maktposisjoner med påfølgende fordelaktige godtgjørelser.

Det er ikke uvanlig i kommunestyrer og fylkesting rundt om i Norge at Politiske Gjengangere, når dette skrives, går løs på sin fjerde, femte eller sjette valgperiode som folkevalgt politiker. Da blir spørsmålet:
Hvorfor orker En Politisk Gjenganger <<samfunnsdugnad>> valgperiode etter valgperiode, ofte i flere tiår, når det til stadighet ropes høyt opp om stort arbeidspress og slitasje for folkevalgte politikere ?

Det det ofte ikke fortelles om er hva den reelle samfunnsinnsatsen egentlig handler om for mange av dem, nemlig at <<når den ene hånden vasker den andre>>, maktposisjoner som generer profitt.

Den dyktige Politiske Gjengangeren konsentrerer seg om de oppgaver og maktposisjoner innenfor politikken som gir best uttelling i forhold til godtgjørelser og styreposisjoner. Når partiet velger sine representanter til styreverv vil du ofte finne Politiske Gjengangere i styreposisjoner der honorarsatsene er fordelaktige. Sjelden i utvalg og komiteer som ikke godtgjøres.

Kritiske røster hevder at verv og styreverv innenfor og utenfor det lokalpolitiske livet kan partiene, og kommunestyret, tildele innbyggere med kompetanse innenfor fagfeltet. Dette gjøres i liten grad, da politikerne hevder de selv må ha kontroll på disse posisjonene.

Heldigvis for demokratiet har en valgperiode i Norge en varighet på fire år. På den måten kan mette tillitsvalgte byttes ut med nye, friske hoder.
Det skjer sjelden. Politiske Gjengangere viser overraskende nok få tegn på langtidsslitasje. Reelt sett er bare to tredeler av bystyre – og fylkestingtaburettene på valg.

Politiske Gjengangere som besitter maktposisjoner i folkestyret og i eget parti kumulerer ved hjelp av andre nærmest seg selv til en ny valgperiode. Politiske Gjengangere har blitt mer synlig på sosiale arenaer og i media. Viktige som uviktige saker frontes. Markedsføring av seg selv er en lur måte å bygge seg opp som mektig Politisk Gjenganger på.

For å beholde godtgjørelser og styrehonorarer i en ny valgperiode, få hjelp av andre til å kumulere deg inn på sikker plass. Tilbakebetalingen gjør du avtale om, slik at du når tiden er moden kan hjelpe dine allierte inn i fordelaktige verv og styreverv.

Om du vil bevare dine politiske maktposisjoner må du når du ser det er nødvendig, dolke motstandere i ryggen og påse at de ikke reiser seg.

Legg skylden for løftebrudd på politikerkollegaer eller meningsmotstandere, slik at løftebruddet vil hefte ved andre. Løftebrudd kan du leve med hvis du er påpasselig, helt frem til dagen du blir pensjonist.

Du blir heller ikke minstepensjonist som folkevalgt politiker. Egne regler i det kommunale og statlige pensjonssystemet styres i din retning slik at du etter tre valgperioder som folkevalgt har opptjent gode pensjonsrettigheter.

Lær av den rådende kulturen: For å opprettholde politiske maktposisjoner og godtgjørelser, unngå systemendringer som kan føre til at mange mister fordeler. Viser det seg derimot at systemendringen du ønsker bare omhandler noen få, kan du med letthet i allianse med andre sterke Politiske Gjengangere innføre systemendringen.

Det kan være lurt å alliere seg med politikere i alle farger, under ulike politiske vinder.”

Politikerhåndboka, politiske øvelser for å beholde maktposisjoner av Espen Ellingsen, Forlag ÆLVE posten 2015

http://www.ta.no/kultur/politikk/porsgrunn/gir-politikerne-rad-om-gradighet/s/5-50-91178
 

“Det jeg vil fram til, det som angår oss….er demokratiet. Hvor er det ? Hvor finnes den styreformen som garanterer seg selv: demokratiet ? Hvor er den innebygde mekanismen som forhindrer at det parlamentariske system blir et fåmannsvelde til glede for teknokratiet og kapitalen, og proletariarets diktatur også over proletariearet ?

Hvor finnes den stat som har gjort alt som står i dens makt for å gi folket fri tilegnelse av den informasjonen som er den første betingelse for et demokratisk styre ? Overalt sees vellykte forsøk på meningsdirigering og dirigering av selve informasjonstilsiget.

I generasjoner, i århundrer, i årtusener, har man snakket om demokrati, men ennå har verden ikke sett det. Hvorfor ? Fordi ethvert system er selvrettferdig, og gjør ikke tilstrekkelig regning med misbruk av systemet selv.

Og verden har sett at det overalt og til alle tider ikke gis grenser for menneskets snedige maktsykte. Alt er misbruk, alt er blitt ett vrengbilde av sin opprinnelige idè. Men selv et mangelfullt system kan fungere positivt hvis de rette folkene betjener seg av det.” 
Fra boken Festningen Faller av Finn Alnæs – http://olehartattordet.blogg.no/1497095024_ethvert_system_er_selvrettferdig_og_gjr_ikke_tilstrekkelig_regning_med_misbruk_av_systemet_selv.html

 

Psykopater i lederstillinger:
“De står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor finnes mange ødelagte liv. Du finner de bl.a. innenfor politikk og offentlig virksomhet.
Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.”
https://web.archive.org/web/20120222023832/http://www.abcnyheter.no/borger/borgermeninger/090702/psykopater-i-politikk-og-ledelse

Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html

Makt og forakt, politikk og holdninger til politikere
https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167890509748.1073742099.1563436195&type=3

Korrupsjons, kameraderi, statlig overgrep og de modige varslerne
https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202162849703731.1073742093.1563436195&type=3

 

 

Var det vitenskapen som støtet kirken ut eller var det kirken som støtet vitenskapen ut ?

 

        

I realiteten ligger det vesentligste av det forskerne og ekspertene i dag beskjeftiger seg med, så himmelhøyt over hva vi jevne mennesker er i stand til å følge med i, til selv å gjennomtrenge, at vår tillit til det er en mysteriøs tro. Avstanden mellom forskernes innsikt og viten og det et alminnelig menneske i den naturvitenskaplige sivilasjon vet, den er like stor som den noensinne var i en religiøs kultur mellom en innviet og en mann av folket.

Ikke desto mindre tror jo folk i dag på vitenskapen, det vil si de tror fullt og fast at vitenskapen er i pakt med sannheten, og derfor følger de den også og forsøker å inrette sin tilværelse etter den.

 – Men – og her kommer vi til poenget – denne tro, denne faste tillit, den er ikke en blind , paradoksal, absurd tro, den er ingen grunnløs tro. Denne tro på vitenskapen, er en art inspirasjon som har sin faste grunn deri, at vi alle i større eller mindre utstrekning er fortrolige med vitenskapens grunnleggende elementer. Vi har alle fattet så meget av dens natur at helheten gjennom denne lille del har meddelt seg til oss som tro, og latt oss erkjenne at den er i pakt med sannheten, vi har tilegnet oss så meget av dens begynnelsesgrunner at vi kan innse at det prinsipielt – hvis vi selv hadde evne, tid og anledning – da var det mulig for oss å nå inn i den verden forskerne lever i, da var det mulig for oss å gjøre deres erkjennelse til vår.

 

Av det hvori sannheten  – av det er en liten flik av kappen nok til å fylle oss med visshet.

Fordi vi har innsett det sanne i den lille del av vitenskapen som er blitt vår, derfor tro vi at der også i helheten er sannhet og objektivitet, selv om vi slett ikke kan erfare og erkjenne det, ja, ikke engang rent abstrakt tenkende trenge inn i det hele. Troen er altså en tro på erkjennelsens mulighet. Å tro er ikke å vite, men å ha fått del i en viten på en slik måte at helheten meddeler seg til oss gjennom delen.

 

Der er et moment som vi ikke kan forbigå i denne sammenheng – og det er det ytre vitnesbyrd om makt som erkjennelsen gir, og som også er en spore til tro. En tenkning, eller en personlig, åndelig kraft som kan gripe inn i og bevege den objektive virkelighet, som viser seg å ha en viss makt over virkeligheten, den overbeviser derved rent spontant om sin sannhetsverdi, det vil si, den overbeviser om at den må være i pakt med de krefter, lover og prinsipper som hersker i verden.

 

Rent spontant opplever mennesket at makt over virkeligheten nødvendigvis må utgå fra noe som selv er i pakt med virkeligheten, og dette er fullstendig logisk. Bare ut fra en bestemt innsikt i tingenes natur kan vi måbevisst gripe inn i dem.Teknikken, og alt det som henger sammen med den, og som viser en så høy grad av makt over den fysiske verden, har naturligvis også bidratt meget til troen på vitenskapen – fullstendig som vi av historien ser hvordan en religiøs tro styrkes ved de store religiøse skikkelsers evne til å gripe inn i virkeligheten med krefter som for oss i dag er nøyaktig like så mirakuløse som vår tids tekniske krefter ville vært det for hin tids mennesker som ikke har noen anelse om naturvitenskapen.

 

Den dype motsetning mellom troen og tanken, mellom religion og vitenskap, den møter vi først i den nyere tid. – Hvordan oppsto denne motsetning – hvordan kom egentlig det brudd som på en så uhellsvanger måte splitter vår tid ? Skyldes det den nyoppdukkede vitenskap eller kom bruddet fra religionens representanter ?

 

Det katastrofale brudd i europeisk åndshistorie kom fordi kirkesamfunnene selv fra begynnelsen av stillet seg i skarp motsetning til den nye sannhetssøken, den nye erkjennelsesimpuls som la grunnen til naturvitenskapen. Jeg sier her uttrykkelig kirkesamfunnene, for sannheten er at den protestantiske kirke i denne forbindelse ikke står i noen vesentlig annen stilling enn den katolske, ihvertfall ikke hva sinnelaget den gang angår.

 

Da de store naturvitenskaplige pionèrer trådte frem, sto de på ingen måte i noen motsetning til et religiøst eller til et kristent verdensbilde, tvertimot. Av den sørgelige forenklede fremstilling, av denne epoke i vår historie som nå videregis i våre skolebøker, får man det inntrykk at de gikk i mot religionen eller sto helt likegyldig til den, mens det dog er en kjennsgjerning at de fleste av dem var dypt religiøse menn, hvis bestrebelser for å trenge inn og beskrive det fysiske univers lovmessighet var en bestrebelse for å trenge inn i og beskrive en guddommelig skapers verk.

 

Naturvitenskapen oppsto ikke bare –  og ikke engang først og fremst – derved at menneskene endelig lærte å gjøre eksperimenter og konkrete iakttagelser, men derved at de lærte å se på naturen på en helt ny måte – nemlig som objekt for matematisk betraktning og analyse, de lærte å betrakte naturen som et uttrykk for matematiske forhold, som en legemliggjørelse av matematiske idèer, og i disse matematiske idèer fant skaperne av den klassiske naturvitenskaps verdensbilde et uttrykk for en guddommelig skaperviljes orden og indre nødvendighet, dens åndelige skjønnhet.

 

det var denne guddommelige orden, harmoni og universelle skjønnhet de søkte i den fysiske natur, uttrykt i de matematiske forhold. De ville tilbe med forstanden og lovprise med forstanden – det var den inspirasjon som la grunnen til det naturvitenskaplige verdensbilde. Og den inspirasjonen hadde de store foregangsmenn under renessansen fra en gammel religiøs, mystisk tradisjon som var knyttet til den greske tenker og matematiker Pytagoras navn og som Platon hadde ført videre. Det er denne pytagoerisk-platonske tradisjon menn som Kopernikus, Kepler og Newton gjennopptok og fornyet og som de i sin tenkning forbandt med den kristne ånd, med Logos, skaperordet.

 

En mann som Johannes kepler er ikke bare en sentral og nyskapende skikkelse i vitenskapens og matematikkens historie – han er også en av de merkeligste og mest gripende skikkelser i den kristne mystikk. Det er en kjennsgjerning, som i dag oftest går i den store glemmeboken, at de første idèer til så vesentlige erobringer i den moderne vitenskaps historie som lovene for planetenes baner – de finnes i et verk som helt ut er båret av den religiøse mystikks ånd og som heter Mysterium Cosmograficum.

 

Empirisk underbygget og utbygget ble det nye pytagoreisk inspirerte verdensbilde først senere, og det er merkelig å tenke på at den mann der som regel nevnes som grunnleggeren av den empiriske forskning, Francis Bacon (frimurer, min anmerkning ikke Brynildsen), forkastet det kopernikanske system fordi det ikke stemte med sansenes utsagn.

 

“Legg all din forsken an på at Gud må bli stor for deg” sier Mester Eckehart. Det var det de nye forskere gjorde. Men kirken hadde sin egen bestemte mening om hvor stor Gud skulle være og hvordan man skulle betrakte hans skaperverk. Kirken hadde også sin egen fastlagte, høyst menneskelige naturfilosofi – og det var mot denne og ikke mot kristendommen eller bibelen naturvitenskapens pionèrer gjorde oprør mot. Hva bibelen angår hevdet både kopernikus og Kepler at dens skapelseshistorie ikke kan og ikke skal oppfattes bokstavelig, men at den som all gammel sakral litteratur taler i et symbolspråk. Johannes Kepler hadde studert de tidligere kristne filosofer og mystikere og var fortrolig med den symbolske oppfatningen av bibelen.

 

Men kirken identifiserte sin egen tidsbestemte oppfatning av naturen med det kristne syn overhodet og avviste og fornektet de nye sannhetssøkere, og stillet derved seg selv og den kristne tenkning utenfor den utvikling av det menneskelige erkjennelsesliv som nå begynte. -Jeg vet det lar seg gjøre å forklare og unnskylde kirkens holdning den gang, men jeg kan ikke innse at det med noen menneskelig rimelighet lar seg gjøre å bortforklare den dype slagskygge som den katolske index har kastet over kristendommens forhold til sannheten ved sitt forbud mot det kopernikanske verdensbilde, Dette forbud ble jo opprettholdt like til sluttningen av forrige århundre.

 

Den materialisme og ateisme som da hadde bredt seg og blitt den rådende europeiske tenkning, den skyldtes ikke den vitenskaplige forskning, men den skyldtes først og fremst at denne forsknings resultater og teorier ble tolket og popularisert av en tenkning som på grunn av kirkens opprinnelige holdning til vitenskapen betraktet kristendommen og religionen som sannhetens og erkjennelsens verste fiende.

 

Det må innrømmes at den hadde et meget lett spill når den overfor massene fremstillet saken slik, og det må innrømmes at det var kirkene selv som hadde gjort dette spill så lett. Også for den kristne kirke må det første skritt til fornyelse ligge i erkjennelsen av egen skyld – og ikke i et stadig gjentatt forsøk på å unnskylde og bortforklare den. Kirken skjøv selv det nye europeiske erkjennelsesliv fra seg, utleverte det til verden og dens makter og bevirket at vitenskapen gjennom den agnostiske fortolkning ble det viktigste våpen i stormløpet mot den kristen europeiske kultur.

 

Det hadde vært den kristne tenknings oppgave å påvise og utdype sammenhengen og utviklingen i åndslivet fra den innadvendte erkjennelsesretning i middelalderen til den nye erkjennelsesvilje som ville vise Skaperens tanker i den fysiske naturs språk. Istedet forårsaket den kristne kirke det katastrofale brudd i vår åndshistorie. En slik sammenheng mellom  den religiøse og den vitenskaplige erkjennelse finnes, og jeg tror at betraktningen av den vil bli av betydning for den nyorientering som vi nå står overfor på disse områder.

 

Det første som skjer i den naturvitenskaplige metode er utsjaltingen av alt subjektivt, av alt det illusjonære og bedragerske som den umiddelbare sansning bringer inn i vårt virkelighetsbilde. Den som rent umiddelbart tror på sine sanser, lever i en subjektiv illusjon.

 

Før renessansen hadde menneskene vendt sin erkjennelseskraft og sin oppmerksomhet først og fremst mot de indre psykiske fenomener; med hensyn til den ytre, fysiske natur levet de i en naiv, ureflektert virkelighetsopplevelse.Vitenskapen ble til – ikke da menneskene lærte å bygge på sansene og deres subjektivitet, da de lærte å skille ut det Gallilei kalte de sekundære sansekvaliteter – som for ureflekterte mennesker er de første og konkrete – da de lærte å trenge gjennom dem og frem til en universell, objektiv lovmessighet bak dem.

 

De lærte dette ved å gjøre naturen til gjenstand for en matematisk analyse, hvortil de var inspirert av den pytagoreisk-platonske tradisjon som lærte at den guddommelige realitet i naturen er de matematiske forhold som mennesket er i stand til å gjenkjenne ved å frigjøre seg fra sansningen og realisere sin egen guddommelig evne til objektiv tenkning i matematikken. Det var altså tale om å gjenfinne, gjenkjenne noe universelt i den ytre verden som mennesket selv bar i sin egen indre intellektuelle struktur.

Nå begynner den innadvendte mystiker sitt erkjennelsesarbeide på nøyaktig samme måte: Han begynner med den metodiske utsjalting av alt subjektivt, av alt det i bevisthetslivet som skyldes hans egen sanselighet, hans selviske vilje – kun at han bare ikke kaller dette subjektivt og illusjonært, han kaller det også syndig eller ondt, men det er nettopp ondt, fordi det er subjektivt, selvisk og illusjonært. Også hans hensikt med å skille det ut fra det indre virkelighetsbilde er den samme, nemlig å overvinne det som skiller hans bevissthetskjerne fra det objektive og reelle i den psykiske verden han vil trenge inn i – eller gjennomtrenges av.

 

Hvis man undersøker de fundamentale kristne krav til menneskets sjeleliv, vil man se at de innebærer dette absolutte krav om objektivitet: Den som hater sin fiende, skal utligne dette subjektive element i forholdet gjennom den motsatte følelse; hvis noen slår deg på det ene kinn, skal du vende det annet til, hvis ditt øye forarger deg, skal du rive det ut, osv. – alt dette er krav som intet alminnelig menneske i det praktiske liv kan oppfylle.Men man kan danne seg en reell forestilling om mystikerens første skritt på den indre erkjennelsesvei, ved å forestille seg at han metodisk og vedholdende underkaster sitt indre liv disse tilsynelatende uoppfyllelige krav, for derved å utvikle organer for sjelelig objektivitet i sin psykiske struktur.

 

Begge to – vitenskapsmannen såvel som mystikeren – drives av det samme behov – behovet for å gjenforene sin individuelle, menneskelig isolerte bevissthet med en universell virkelighet – behovet for å frigjøres fra det selviske illusjonære gjennom sannhet.

Sammenhengen mellom den gamle religiøse erkjennelsesform og den nye naturvitenskapelige, er den at naturvitenskapen er en projeksjon ut mot den fysiske natur av det objektivitetskrav og den søken etter universalitet som var fremelsket i den tidligere religiøse tenkning og Begge to – vitenskapsmannen såvel som mystikeren – drives av det samme behov – behovet for å gjenforene sin individuelle, menneskelig isolerte bevissthet med en universell virkelighet – behovet for å frigjøres fra det selviske illusjonære gjennom sannhet.

Sammenhengen mellom den gamle religiøse erkjennelsesform og den nye naturvitenskapelige, er den at naturvitenskapen er en projeksjon ut mot den fysiske natur av det objektivitetskrav og den søken etter universalitet som var fremelsket i den tidligere religiøse tenkning og mystikk overfor den indre verden. I vitenskapen er det bare tale om en intellektuell erkjennelse, en abstrakt tilslutning til det objektive skaperverket. Men det  religiøse organ er ikke en enkelt abstrakt evne, men hele menneskevesenet, dets erkjennelse er ikke bare en intellektuell prosess, men en vesenforvandling, ikke bare en abstrakt tilslutning til skaperverket, men en reell tilslutning til skapervesenet – og derfor er erkjennelse i religionens språk identisk med kjærlighet.

 

Mot slutten av sitt liv skrev Johannes Kepler i et brev følgende: “Der er intet jeg lengter efter å vite og å utforske med større omhu enn dette: Kan jeg i meg selv , i mitt eget indre, finne den Gud som jeg under betraktningen av verdensaltet ofte synes jeg nesten kan gripe med hendene ?”

Både den praktiske situasjonen menneskeheten i dag står overfor og det åndshistoriske perspektiv tyder på at vi er kommet til et avgjørende punkt i vår historie, da dette spørsmål fra naturvitenskapens første tid vil få en fornyet mening og en skjebnesvanger betydning for menneskenes fremtid.

Aasmund Brynildsen 1959                                                                                                                                                                                                                  

 

“True science – not the entropic materialism that passes for science nowadays, created and imposed on humanity by pathological individuals lacking souls and conscience – does exist in potential and we desperately need to start learning and practicing it. Such a science would be open to, and able to, explore our world without prejudice, including all of the phenomena of consciousness – or spirit – that we are heir to. Camille Flammarion remarked:

“I have no hesitation in saying that he who states that spiritist phenomena are contrary to science does not know what he is talking about. Indeed, there is nothing super-natural in nature. There is only the unknown: but what was unknown yesterday becomes the truth of tomorrow”.

Victor Hugo, another advocate of scientific spiritualism said, “Turning a blind eye to the spiritist phenomena is turning a blind eye to the truth”. We must return to Science or there is no hope. Science alone is capable of penetrating the mystery of things and giving man wings to raise him to the highest truths. We can know the Truth that will set us free!”

Science and religion

The Corruption in Science