Demokratiet og vitenskapen er kapret av markedskreftene

 

 

I dette og i det forrige århundre har vi opplevd gigantiske industrisammenslutninger, internasjonale gigantkonserner som vokser opp og utvisker landegrensene. De umyndiggjør de demokratiske valgte forsamlingene. Industriens profittinteresse er blitt den nye hersker.
Den økonomiske makten ligger ikke vesentlig hos Stortinget eller hos kommunestyrene, men hos kapitaleierne og de private storbankene.
Byråkratene, ledet av embetsmennene danner en stor støvete hær. De velges ikke, men har ved sine posisjoner avgjørende politisk innflytelse. Stadig nye flokker også av politisk valgte slår seg sammen med støvhæren; politiske ledere byråkratiseres og fjerner seg mer og mer fra de som en gang valgte dem.

 

Gjennom skolen, familieoppdragelsen, aviser, bøker, tv og radio blir vi programmert til å like kampen om den rike prinsessen på glassberget, dvs til å hige etter prestisje og klatresamfunnet.

 

Ønsket om medmenneskelighet og likhet må i vår verden skyves til side for kravet om profitt og effektivitet for kapitaleierne. Drivkraften for den enkelte blir derfor personlig vinning, personlig profitt.

 

Enkelte yrkesgrupper, særlig akademikere, kapsler seg inn i et ugjennomtrengelig fagspråk og “upolitisk” autoritet. I virkeligheten har eksperter politisk makt, eller mer korrekt: de bestikkes til å tjene kapitaleierenes særinteresser. Deres makt øker og øker etter som samfunnet blir vanskeligere å forstå for en legmann, og etter som avhengigheten av teknologi hele tiden øker. Også de militære kaller seg for en “upolitisk yrkeselite” Dette er en falsk og farlig myte.

 

Demokrati er slettes ikke et formelt valgsystem hvor alle avgjørelser tas av alle. Delegering av myndighet er en praktisk nødvendighet. Spørsmålet om demokrati bør overføres til spørsmålet om forsvaret tjener folkets interesser. Forsvaret tjener i dag klassesamfunnets særinteresser mot flertallet av folket, både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

 

Det norske forsvar er ikke et nøytralt avskrekkningsapparat som bare skal beskytte oss mot eventuelle fremtidige angrep. USA fører i dag krig på mange fronter. Norge er alliert i denne krigen både millitært og økonomisk. Norge spiller på NATO`s førstedivisjonslag. NATO må sees i sammenheng med hele den vestlige verdens kapitalistiske særinteresser. Økonomisk , millitært og ideologisk. Alle disse tre faktorene kobles sammen til et totalforsvar, til et gigantisk undertrykkings apparat.

 

DEN FALSKE TRYGGHETEN EKSPERTER GIR OSS – https://olehartattordet.blogg.no/1450067561_den_falske_tryggheten.html 

 

KORRUPT FORSKNING – https://olehartattordet.blogg.no/1425219971_korrupt_forskning.html

 

Sju kjennetegn på propaganda –  https://www.bi.no/forskning/business-review/articles/2018/01/sju-kjennetegn-pa-propaganda/?fbclid=IwAR2u8DeoIqPjFSHCbVSyhjtarWXawcXi-V3NB_tViLMQEK2OVlw2EhHZFtw

 

NÅR ET BEFAL FORSTÅR AT HAN ER MED PÅ Å OPPRETTHOLDE ET PSYKOPATISK SYSTEM OG TAR ANSVAR –  https://olehartattordet.blogg.no/1472675549_nr_et_befal_forstr_at.html

 

Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html

 

Er kommunisme synonymt med fascisme ?

 

Kommunismen er ikke demokratisk. Det den kaller “proletariatets diktatur”, er i virkeligheten et diktatur av et et lite mindretall som utvikler seg til en oligarkisk herskerklasse. All historie viser at alt statsstyre ledes i den herskende klasses interesser, untatt så langt den influeres av frykten for å miste sin makt. Dette lærer ikke bare historien men også Marx oss. Herskerklassen i en kommunistisk stat har til og med større makt enn kapitalistklassen i en “demokratisk” stat. Så lenge den har de væpnede styrker bak seg, kan den bruke makten til å oppnå fordeler som er like farlige for samfunnet som den kapitalistene nyter. Å gå ut fra at den vil handle til samfunnets beste, er ikke annet enn forvrøvlet idealisme og står i strid med marxistenes politiske psykologi.

 

Kommunismen innskrenker friheten, særlig åndsfriheten mer enn noe annet system untatt fascismen. Fullstendig sammensmelting av den økonomiske og politiske makt skaper et fryktingytende undertrykningsapparat som ikke eier det minste smutthull for unntak og avvik. Under et slikt system ville alle framskritt snart vise seg umulig: Det ligger jo i byråkratenes natur å motsette seg alle endringer som ikke fører til økning I deres egen makt.

 

Både hos Marx og i gjengs kommunistisk tenkning er det en overdreven forherligelse av håndens arbeidere, noe som går ut over åndsarbeiderne.
 

Fascismen er anti-demokratisk i en mer fundamental betydning. Den godkjenner ikke den største lykke for det største antall som et prinsipp I politikken, men velger ut visse individer, nasjoner og klasser som “de beste”, som det alene er verdt å bry seg om. De øvrige skal med vold tvinges til å tjene de utvalgtes sine interesser.

 

Grunninvendingen mot fascismen er at den velger ut en liten del av menneskeheten som den eneste viktige. Makthaverne har uten tvil i alle tider siden staten kom opp i praksis gjort et slikt utvalg: men kristendommen har i teorien alltid erkjent hver menneskesjel som et mål i seg selv og ikke bare som et middel til andres ære. Det moderne demokratiet har hentet styrke fra de moralske idealene i kristendommen og har gjort mye til å få statsstyrerne bort fra ene og alene å gå inn i de rike og mektiges interesser. Fascismen betyr på dette punkt en tilbakegang til det verste i den gamle hedendommen.

 

Det er visse innvendinger – og det er for meg de mest avgjørende – som går like mye mot kommunismen som mot fascismen. Begge er forsøk fra et mindretalls side på å omforme befolkningen med makt etter et ferdig uttenkt mønster. De ser på folket som en mann ser på de materialene han skal bygge en maskin av: materialene gjennomgår mange endringer, men bare i samsvar med hans formål, ikke med noen utviklingsplan som er egen for dem. Der det gjelder levende vesener, og mest av alt mennesker, er det helst slik at spontan vekst fører til visse resultater, mens andre bare kan fremkalles ved en viss tvang og et visst påtrykk.

 

Embyrologer kan utvikle dyr med to hoder eller med nese der det skulle vært en tå, men slike “uhyrer” finner ikke livet særlig morsomt. På liknende måte ser fascister og kommunister for seg et bilde av samfunnet som et hele og vrir og vrenger på enkeltmenneskene for å få dem til å passe inn i et mønster; de som ikke kan vris og vrenges slik de bør, blir drept eller satt i konsentrasjonsleirer. Jeg tror ikke et syn som dette, som fullstendig overser individets spontane impulser kan bli etisk rettferdiggjort eller i det lange løp gi noen politisk vinning.

 

Det er mulig å klippe til en hekk så den får en form som en påfugl, og ved liknende vold kan man tvinge gjennom tilsvarende omforminger av mennesker. Men hekken forblir passiv, mens mennesket uansett hva diktatoren måtte ville, forblir aktiv, om ikke på et område så på et annet. Hekken kan ikke lære seg bruken av saksene slik gartneren har vist den, men det omformede menneske kan alltid finne mindre mennesker det kan bruke sakser på. Den uungåelige virkningen på individet av slik kunstig tildanning er å utvikle enten grusomhet eller likegyldighet, kansje begge i stadig veksling. Og fra en befolkning med slike karaktertrekk kan en ikke vente noe godt.

 

En stadig omgang med maskiner har gitt opphav til det jeg vil kalle manipulatorens tankefeil: en behandler individer og samfunn som om de var livløse ting, og manipulatorene som om de var guddommelige vesener. Men mennesket endrer seg under behandling, og de som behandler dem, blir selv endret som en følge av den virkning behandlingen har på dem.

 

Det ytterste psykologiske argument for demokrati og for tålmot er at et element av fri vekst , av uavhengighet og naturlig liv uten dressur er helt ut nødvendig om menneskene ikke skal bli vanskapte uhyrer. I alle fall beklager jeg – siden jeg tror at kommunistiske og fascistiske diktaturer begge er ting vi helst ikke vil ha –  at en har tendens til å se dem som de eneste alternativene og til å ta demokratiet som noe avlegs. Om vi tror de er de eneste alternativene, vil de bli det; om vi tror annerledes vil de det ikke.

 

Bertrand Russell 1935.

Essayet kan leses i sin helhet her, fra side 68 til side 78 http://www.nb.no/nbsok/nb/b1d248754aa4e40c3ba172a6bc0beb9e?index=1#71

 

 

Viktigheten av å kunne dokumentere

 

 

I løpet av den tiden jeg har vært på FB så har jeg utallige ganger lest kommentarer som sier at FB ikke er noe annet en fjas, billig underholdning og distraksjon. Og det kan FB være, men det kan også være et særdeles viktig verktøy for å spre informasjon som folk flest ellers ikke ville fått med seg, informasjon som er med på å forme den kollektive bevistheten og få folk til å tenke selvstendig.

 

Dagens mainstream media serverer oss ferdiglagde konklusjoner, der ja eller nei, sort eller hvitt er de eneste ingrediensene. Ensformig kost vil gi oss mangelsykdommer, og det samme gjelder ensformig og fordummende informasjon. For stort inntak av ensformig opplysning vil gi en manglende evne til å analysere den på en klok måte slik at man ikke vil kunne klare å se om det man har intatt er sannhet eller ikke, og for å kunne skille mellom de to, så kreves det trening.

 

Vet man at kosten man inntar er bra for kroppen, så vil også kroppen bli styrket, og slik er det også med vårt sinn. Jo mer sann informasjon vi inntar og jo flinkere vi er til å analysere råmateriale vi tar til oss for å avgjøre om det er skitt eller kanel, jo sterkere vil vår analytiske evne bli. Etter nok trening så vil man bli i stand til automatisk å avsløre både propaganda og hersketeknikker uten å tenke bevisst over det. Og det er her FB kommer inn som et fantastisk verktøy til både å informere hvordan man avslører manipulasjon og å formidle sannheten når løgnene blir servert som noe helt annet enn det de er.

 

For å kunne bevise at det man sier er sant, så er det nødvendig med dokumentasjon som baserer seg på sannhet og ikke løgn, propaganda og hersketeknikker. Men til syvende og sist så er det den som mottar informasjonen som selv må finne ut om den er sann eller ikke, noe som ofte krever en del jobb. Alle som finner verden vi lever i interessant og som ønsker å engasjere seg i å finne mest mulig ut om den og også endre den, vil ikke se et slikt engasjement som en jobb, men mer som en trening i å skille klinten i fra hveten, og da ikke en kjedelig trening, men en spennende og innholdsrik trening som hele tiden vil ta en mot nye høyder innen bevissthetsutvikling.

 

Når jeg bruker FB som verktøy, så er det for å spre informasjon jeg synes er viktig, og som jeg finner på veggen til vennene mine, eller som jeg selv finner på forskjellige nettsider jeg besøker. I endel tilfeller så er jeg av den oppfatning at en eller flere artikler jeg legger ut ville blitt enda mer troverdig hvis jeg hadde hatt tillegsopplysninger til dem. Det er da det er viktig å ha relevant dokumentasjon som er lett tilgjengelig. Derfor har jeg lagd en del album over forskjellige temaer der jeg vet at dokumentasjon er viktig å legge ved. Jeg lager da f.eks et album bestående av en artikkel, eller fram og bakside fra en eller flere bøker, og resten av dokumentasjonen legger jeg under albumet i kommentarfeltene. Kommentarne kan fylles på med dokumentasjon kontinuerlig ettersom man finner den. For de som kunne tenke seg å prøve ut dette, så legger jeg ved noen eksempler fra mine album under her. Albumene er åpne for alle:

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10203078732320224.1073742157.1563436195&type=3

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202282306210069.1073742126.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202280801332448.1073742125.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202167890509748.1073742099.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202163067269170.1073742094.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202162849703731.1073742093.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202148405942646.1073742092.1563436195&type=3

 

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10200837929181546.1073742001.1563436195&type=3

 

 

 

Hvis du kommer langt nok ut

Hvis du kommer langt nok ut får du se solen som bare en gnist i et sluknende bål, hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut får du se hele Melkeveiens hjul rulle bort på veier av natt, hvis du kommer langt nok ut.

 

Hvis du kommer langt nok ut får du se Universet selv, alle lysår-milliardenes summer av tid, bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt som juninattens stjerne, hvis du kommer langt nok ut.

 

Og ennu min venn, hvis du kommer langt nok ut

er du bare ved begynnelsen

 

-til deg selv.

 

Rolf Jacobsen

Krigshelter tranformeres til underdanige tiggere etter endt krig

 

I et samfunn til de grader så basert på profitt som vårt, er det absurd å ofre liven for æren. Følgelig må vi vel unnskylde  dette realistiske samfunn dets negative holdning til sine krigshelter ? Og særlig i tiden umiddelbart efter seieren da det for enhver pris gjelder å få folk ned på ens eget æreløse nivå.

Politikkens og pengemaktens drevne kynikere vet alt om dette, og de vet at de vil lykkes – fordi en krigshelt er den mest skjøre skapning av alle straks de ekstraordinære forhold som skapte ham opphører. Bare noen få månedere etter fredsslutningen begynte fryktløse karer igjen å skjelve i buksene for hver minste byråkrat. De sto der med lua i neven foran profitørene som nu var blitt millionærer !

Georges Bernanos 1938

http://www.sott.net/article/315759-The-US-governments-war-against-its-own-veterans

Gjør NAV folk syke eller helbreder de

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/servlet/VisBildeServlet?produktId=10519339

 

 

Jeg har for det meste hatt gode erfaringer med Nav når jeg har hatt noe med den institusjonen å gjøre, men  flertallet av dem jeg snakker med som også har vært borti denne etaten, da særlig de som har hatt noe å gjøre med den over lenge tid, har en helt annen oppfatning og erfaring enn det jeg har. Mange av dem jeg har snakket med er syke og slitne både på det psykiske og fysiske plan, men allikevel så skal de gjennomføre det NAV har satt seg fore at skal gjennomføres.

 

Det kan virke som mentaliteten fra NAV sin side er at, du er kansje syk, men du er ikke syk nok for å få den hjelpen eller den stønaden burde ha, så derfor kjører vi på med testen er du en heks (svindler/unnasluntrer) eller er du det ikke. Vi kaster deg ut i vannet for å sjekke. Svømmer du (holder du deg flytende), ja da er du jo ikke så sliten og syk som du ga inntrykk av allikevel, da er du en unnasluntrer ? Det nav glemmer er at kjemper man for livet, så klarer de fleste å hente ut noe ekstra for ikke å drukne.

 

Går du til bunns, ja da løy du ikke allikevel, og så har nav i den prossessen hjulpet deg deg med å grave noen flere gravmaskin skuffer lengere ned under kjellernivået, der du ikke trodde det var mulig å komme, men gratulerer, da har du på dødsleiet klart å få karret til deg en eller annen ytelse som så vidt vil kunne bistå deg med å holde hodet over vannet for resten av livet. Man blir som de fleste vet, selvfølgelig mange millionær hvis man går på arbeidsavklaringspenger eller trygd. Å få tak i en jobb i dag er ikke det minste problem, arbeidkjøperne står i kø for å hyre deg når som helst, med god lønn og alle rettigheter som følger med på kjøpet som arbeidstaker.

 

At nav medvirker til at arbeidsgivere som ser sitt snitt til å utnytte den gratis arbeidskraften nav har tilgjengelig, det sies det ingeting om. Kan man bruke slaver for å holde arbeidsledighets statistikken så lav som mulig, så er jo ikke det det man har størst beov for å rope høyest om, ihvertfall ikke når man er den som selv kan konstruere statistikken slik man vil ha den. Ei heller at man bruker stønaden nav klienten har som pressmiddel for å tvinge klienten ned på slave nivået. For blir man truet med å miste den stønaden man har som er den eneste livredningen som er tilgjengelig i ens tilværelse, ja da er det forstålig at man gjør det man blir bedt om å gjøre, uansett hvor syk eller sliten man måtte være.Da henter man ut de siste krefter, selv om det måtte medføre at man blir enda mer svak og syk. Slaveri er slaveri, uansett hvor godt kamuflert det måtte være.

Det virker på meg som om det innenfor nav systemet er ansatt en hel del mennesker som overhodet ikke burde ha noe med mennesker å gjøre. Og da blir det innlysende spørsmålet, blir dette gjort med vilje ? Plukker man bevisst ut mennesker som har minst mulig empati til disse jobbene og som er født til å følge regler blindt, ja kansje de også nyter å følge disse reglene særlig hvis man kan få radbrukket allerede knekte mennesker ? Hvis så er tilfelle, så snakker vi jo om en statlig etat som foretrekker arbeidere som mangler empati og som ikraft av den manglende empatien skaper en psykopatisk mentalitet blant de nav ansatte som ikke hjelper brukerne, men ødelegger dem.

Ifølge David Frimann (psudonym) som i mange år var ansatt i nav systemet, så er det nettopp slik det er. Boken hans kan kjøpes her og anbefales på det sterkeste http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=10519339

 

Som jeg sa innledningsvis, så har jeg for det meste hatt god erfaring med nav, og de to siste veilederne saksbehandlerne jeg hadde, var/er det stikk motsatte av det jeg har blitt fortalt av andre at de har hatt erfaring med. Kjersti og Kari Ann er begge to flotte mennesker som man skulle ønske det var flere av innefor nav, men desverre er det ofte slik at man kan ønske i den ene hånda og drite i den andre, resultatet blir omtrent det samme. http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1014/thread313976/#post_313976

 

Advokat: Nav-legenes virksomhet ? et uverdig narrespill
«I dette dokumentet står det at det er viktig at legens lojalitet ligger hos Nav.»
Intervjuer spør herunder Dr. Terland direkte:
I forhold til legeeden og forpliktelsen man har som lege i forhold til pasient ? Hvor står DET i forhold til dette?!
Dr. Terland: Nei det står i strid til legeeden, for vi er forpliktet til å ivareta pasientens helse! (…)
http://sommer17.wordpress.com/2014/12/08/advokat-nav-legenes-virksomhet-et-uverdig-narrespill/

 

I kronikken beskriver Heidi Follett hvordan det er å jobbe innenfor et system som mange møter med skepsis og mistroiskhet. 31-åringen forteller om feil, byråkrati, brutt taushetsplikt, fryktkultur og smisking innenfor NAV-systemet. http://www.nrk.no/kultur/kritiserer-nav-systemet-fra-innsida-1.10997596

 

 

 

 

Vil politi og militæret stå på folkets side eller statens side hvis staten befaler dem å føre krig mot folket ?

Den virkelige prøven for en politimann og en militær kommer den dagen når de blir kommandert til å gå mot de menneskene de i utgangspunktet skal beskytte. Kan noen fortelle meg hvor mange ganger i historien slike individer har latt vær å adlyde ordre og istedet gjort det rette, nemlig stått på de undertryktes side ?

Vær vennlig å ta en titt på denne videoen i sin helhet før du avgir svar.

Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle

 

 

Den vitenskaplige og tekniske tidsalders menneske tror det kan gjøre livet bedre fordi det er i stand til å begripe og utnytte naturens kompleksitet og alminnelige funksjonslover – og nettopp gjennom denne kompleksitet og disse lover blir det til sist sørgelig innhentet og overlistet.

Det trodde seg i stand til å forklare og beherske naturen – men resultatet ble at mennesket ødela naturen og satte seg selv utenfor. Men hva har så “mennesket utenfor naturen” i vente ? Til syvende og sist fastslår jo vår hypermoderne vitenskap at menneskekroppen selv egentlig bare er et særlig frekventert knutepunkt for milliarder av mikro-organismer og deres ubegripelige innfløkte gjensidige kontakter og påvirkninger, som sammen danner denne utrolige mega-organisme som kalles “biosfæren”, og som vår planet er omgitt av.

 

Dette skyldes ikke vitenskapen som sådan, men det hovmod som regjerer den vitenskaplige tidsalders menneske. Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle, noe som hevner seg grusomt.

 

Mennesket har avskaffet sitt forholds absolutte horisont, avvist sin absolutte “før-objektive” erfaring og sin personlige bevissthet om verden; samvittigheten har det henvist til sin boligs badeværelse, som noe bare “intimt” ingen andre har noe med; det har kvittet seg med sitt ansvar som med en “subjektivitetens illusjon” – og satte istedet den (som det i dag har vist seg) å være den farligste av alle illusjoner: Illusjonen om en objektivitet frigjort fra det konkrete menneskelige, en konstruksjon av den rasjonelle verdensforståelse; den såkalte “historiske nødvendighets” abstrakte skjema; og på toppen av alt dette, visjonen om et vitenskapelig beregnbart og rent teknisk oppnålig “alles vel”, som bare behøver å bli planlagt i forskningsinstitutter og omsettes til virkelighet i industrielle og byråkratiske fabrikker.

 

At millioner av mennesker vil falle som offer for denne illusjon i vitenskapelig styrte konsentrasjonsleirer, plager dette “moderne menneske” overhodet ikke (så lenge det da ikke selv tilfeldigvis havner der og av miljøet der drastisk blir kastet tilbake til sin naturlige livsverden).

 

Et fenomen som personlig medfølelse med sin neste, hører jo med til denne de personlige fordommers annulerte verden, den som har måttet vike for vitenskapen, Objektiviteten, den Historiske Nødvendighet, Teknikken, Systemet og Apparatet; og disse har ingen medlidenhet, fordi de ganske enkelt ikke er personlige. De er abstrakte og anonyme, bestandig formålsrettet og derfor bestandig på forhånd uskyldige.

 

Og hva så fremtiden angår ? Hvem skulle personlig interessere seg for, ennsi personlig bekymre seg for den, når selve betraktningen av tingene “under evighetens synsvinkel” forlengst er skysset inn på badet, eller rett over i eventyrriket ! Så langt en vitenskapsmann av i dag overhodet spekulerer over hva som kan komme til å skje om to hundre år, gjør han det som en personlig desinteressert iakttager, for hvem det i grunnen er likegyldig om han utforsker vegglusenes metabolisme, radiosignaler fra pulsarer eller de globale ressurser av jordgass.

 

Og den moderne politiker ? Han har da overhodet ingen personlig grunn til å beskjeftige seg med slike ting, særlig ikke hvis det skulle kunne – om han da lever i et land hvor valg forekommer – true hans sjanser ved neste valg !

Vaclev Havel

Bøkenes verden, forlagenes økonomiske diktatur og den selvstendige tenkingens forfall

 

“Tradisjonelt har ideene vært fritatt for de vanlige profittforventningene. Det ble ofte tatt for gitt at bøker som presenterte nye tilnærmningsmåter og annerledes teorier, ville gå gå med tap, i hvert fall til å begynne med. Utrykket “ideenes frie marked” refererer ikke til markedsverdien av hver enkelt ide. Tvert i mot handler det om at ideer av alle slag burde ha en mulighet til å nå ut til allmenheten, til å bli formidlet og begrunnet utførlig, og ikke bare i form av slagord.

 

I store deler av det tjuende århundre ble forleggeri i alminnelighet sett på som en virksomhet som gikk i null. Fortjenesten ville komme når bøkene nådde et større publikum via bokklubber eller salg av pocketutgaver. Om dette gjadt for faglitteraturen, gjaldt det i enda større grad for skjønnlitteratur. De fleste debutromanene forventet man å tape penger på (og om mange forfattere blir det sagt at de skriver en haug med debutromaner). Ikke desto mindre har det alltid vært forlag som har betraktet utgivelsen av nye romanforfattere som en viktig del av den store produksjonen.

 

Nye ideer og nye forfattere bruker tid på å slå an. Det kan gå år før en forfatter finner et publikum som er stort nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved å utgi boken hans/hennes. Selv ikke i det lange løp er markedet egnet til å bestemme verdien av en ide, noe som er opplagt når man tenker på de mange hundre, for ikke å si tusen, eksemplene på stor litteratur som aldri har innbrakt penger. Følgelig vil den nye politikken – prinsippet om kun å utgi de bøkene som man kan regne med vil gi umiddelbar profitt – automatisk eliminere et stort antall betydelige verker fra katalogen/sortimentet.

 

Det er et annet problem også. Mens fiksjonen og poesi gjerne skrives av forfattere som jobber heltid på andre kanter, er forfattere av viktig faglitteratur avhengige av forskudd eller annen form for bistand som gjør det mulig for dem å drive research. Det er på dette området vi har sett det meste dramatiske forfallet. Tenkeren som mangler de nødvendige midlene for å skrive boken som vil forandre vår måte å tenke på, noe som godt kan skje selv om bare et lite antall mennesker kjøper boken.

 

Endelig har vi det problemet som for øvrig gjelder for det frie marked i alminnelighet: at kamparenaen er så ujevn og premissene så ulike. De store bedriftene som utgir de mest komersielle bøkene, rår over digre annonsebudsjetter, et enormt salgsapparat og et ekstremt effektivt nettverk av pressekontakter – til sammen sørger alt dette for at bøkene deres er garantert en viss grad av oppmerksomhet. De mindre forlagene har ingen mulighet til å konkurrere på like fot og må slite mye mer for å rydde plass til sine bøker, både i butikkene og i anmeldernes spalter.

 

Endringene i den redaksjonelle praksis i de store forlagene har også fått alvorlige konsekvenser. Denne prosessen er blitt fordreid ved at beslutningen om hva som skal utgis, ikke lenger blir tatt av redaktører, men av såkalte redaksjonelle paneler, der markeds og økonomistaben ofte utgjør tungen på vektskålen.

 

Hvis en bok ikke ser ut til å kunne oppnå et visst salgstall – og dette tallet stiger for hvert år som går (for tiden er vi oppe i 20 000 i mange av de største forlagshusene) – så vil det redaksjonelle panelet beslutte at selskapet ikke har råd til å satse på den. Det er dette som vanligvis skjer når en ny roman eller et seriøst faglittererært verk blir diskutert. Det El Pais kalte “markedets sensur”, gjør seg i stadig større grad gjeldende i beslutningsprosessen, som baserer seg på kravet om at hver bok må ha et publikum allerede før den utgis.

 

Før i tiden ble redaktørene som regel bedt om å anslå et salgstall for titlene de foreslo, men naturligvis var disse beregningene ofte upålitelige, farget som de var av redaktørens engasjement i bokens ide, og opplagstall ble derfor gradvis salgsfolkenes domene. Nå for tiden er det tallet man ender opp med vanligvis bestemt ut fra salgstallene til forfatterens forrige bok. Dette har nødvendigvis ført til en tydelig konservatisme – både estetisk og politisk – i valget av utgivelser: En ny ide har per definisjon ingen resulatater å vise til.

 

av opplagte grunner har redaktørene kviet seg for å snakke om det kommersielle presset  de utsettes for. I A feeling for books kan Janice Radway rapportere om et sjeldent untak: Marty Asher, i dag sjef for Vintage, men på den tiden ansatt i Book-of-the-Month Club. I et intervju i 1990 sa han:

 

Når et stort selskap tar over, er de bare interessert i regnskapsresultatet … Noen av dem er ubarmhjertige: “Hvis det ikke bringer penger i kassen, vil vi ikke ha det”. Selvfølgelig, hvis du fulgte den tankegangen, ville du ha utelukket halvparten av de mest suksessrike bøkene som noensinne er kommet, for ting tar tid, og ingen gidder å vente … I det forlaget jeg kom fra, var det sånn at hvis du ikke kunne få ut 50 000 eksemplarer, så kunne det være det samme. Det var rett og slett ikke verdt det. På dagens massemarked er det snakk om 100 000 eksemplarer.

 

Med tiden ble systemet enda mer “vitenskapelig”. På samme måte som redaktørene før var pålagt å sette opp et “resultatregnskap” for hver bok før de fikk lov til å skrive kontrakt på den, blir det nå ført lignende regnskap med redaktørene selv: Det forventes at hver redaktør bringer inn en viss sum hvert år. Det føres streng kontroll med redaksjonelle valg. De store selskapene tvinger gjennom salgskvoter, slik at selv Oxford University Press forlanger av en ung redaktør at han skaffer mange nok bøker per år til å få inn en million dollar, noe som ikke akkurat fremmer kjøp av smalere, mer utfordrende titler.

 

 

Unge redaktører kan ofte fortelle meg nøyaktig, ned til minste desimal, hva de har fått igjen for investeringene sine. Disse tallene bestemmer deres lønn og status. Det er i dag ekstremt vanskelig å gi ut smale bøker; redaktørene vet at det kan legge hindringer i veien for karrierene deres hvis de blir assosiert med slike titler. Jo mer penger en redaktør bruker, jo mer lovende blir han eller hun betraktet som. Spesielt har de unge skjønt at den beste måten å skape seg et navn på, er å gi forfatterne så store forskudd som mulig, og så tidlig som mulig i sine egne karrierer. Mange av disse vil ha skiftet forlag før boken kommer ut og avslører at den ikke greier å tjene inn forskuddet.

 

Nå som redaktørene er fanget i dette finansmaskineriet, er de merkbart – og forstålig nok – mindre villige til å ta sjanser med en utfordrende bok eller en ny forfatter. Og systemet er blitt internalisert. Forleggere og redaktører forklarer nå at de “ikke lenger har råd” til å påta seg en hvis type bøker. Litterære agenter beklager disse endringene dypt. I sitt nyhetsbrev for høsten 1999 siterer Association of Author`s Representatives et av sine medlemmer: Disse fusjonene har gjort bransjen besatt av regnskapsresultatet.

 

Jeg har ikke tall på hvor mange redaktører som for tiden forteller meg at vi ” kjøper ikke midlist”. De satser bare på helt sikre kort. Selv såpass vellykkede forlag som Knopf avviser litteratur på områder hvor de tidligere pleide å publisere, og forklarer seg med at de “ikke lenger har råd til den typen bøker”, enda den profitten Knopf produserer, utgør en av Random-gruppens viktigste inntektskilder. Jeg pleide å spøke med mine redaktører om at vi fik betalt in natura, at en vesentlig del av lønnen besto av de bøkene vi fikk lov til å utgi når vi hadde lyst. Denne måten å tenke på er nå grundig luket vekk fra de store forlagene i USA, og i økende grad også i Europa. En titt på noen av de største amerikanske forlagshusene avslører tydelig denne forvandelingen.

 

Ideen om at en bok burde være rimelig for å kunne nå ut til et stort publikum som mulig, har blitt erstattet av en bokholder-mentalitet som bare ser på sluttsummen.

 

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden , der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

 

Kontrollen over spredningen av ideer er strengere enn noen ville trodd det var mulig i et fritt samfunn. Behovet for en offentlig debatt og fri meningsutveksling, et behov som er uløselig knyttet til det demokratiske ideal, er uforenelig med det stadig strengere kravet om totalfortjeneste. I sin verdifulle bok, Rich media, poor democracy, siterer Robert McChesney fra debatten som pågikk i 1930 årene om radioen skulle overlates helt til private hender eller om den burde bevare en uavhengig, ikke-kommersiell basis: Ytringsfriheten er selve grunnpilaren i et demokrati.

 

Å tillate private interesser å monopolisere det mest effektive redskapet for å nå menneskesinnene, er det  samme som å ødelegge demokratiet. Uten ytringsfriheten, uten en redelig fremstilling av fakta fra mennesker som ikke først og fremst er ute etter profitt, har vi heller ikke et intelligent fundament å bygge en offentlig politikk på.

 

Det er en allment akseptert oppfatning at pengens betydning har hatt  dyptgripende konsekvenser for samfunnet vårt. Andre verdier man har satt sin lit til som en motvekt, er i ferd med å dø ut. Ikke bare våre eiendeler, men også våre jobber og til og med vi selv,  er blitt handelsvarer  som kan kjøpes og selges til høystbydende. Andre epoker i historien har vært vitne til en lignenede utvikling, men nå som den er kyttet til globaliseringen og industrialiseringen av media, er virkningene så mye mer voldsomme.

 

Det er bare i bøker man har muligheten til å argumentere utførlig og gå i dybden.

 

Bøker skiller seg på vesentlige måter fra andre medier. I motsetning til tidsskrifter er de ikke reklamefinansierte. I motsetning til fjernsyn og film er de ikke avhengige av å finne et masspublikum. Bøkene kan tillate seg å gå mot strømmen, vekke nye ideer, sette spørsmålstegn ved det bestående, i håp om at med  de med tiden vil finne sitt publikum. Trusselen mot denne type bøker og ideene de rommer – det vi pleide å kalle ideenes marked – er en farlig utvikling ikke bare for forlagsbransjen, men for samfunnet som helhet.

 

Vi er nødt til å finne nye metoder for å holde liv i ordskiftet, som før ble sett på som en uunnværlig del av et demokratisk samfunn. Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnenede debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv” 

 

Det Andrè Schiffrin sier over her og som er tatt ut fra hans bok Bøker og business. Hvordan internasjonale konserner har overtatt forlagsbransjen og endret våre lesevaner (The business of Books. How international Conglomerates Took Over Publishing and Changed the Way We Read) utgitt av Aschehoug 2002, ser man også tendenser til her i Norge, om ikke like ille som i USA, så er det ihvertfall på god vei til å bli slik her også.

 

Jeg har selv samlet på bøker i over tyve år, og når jeg av og til en sjelden gang tar meg en tur innom en bokhandler, så må jeg si at utvalget mildt sagt er begredelig. Det er mainstream litteraturen som hersker, ikke bøker som får en til å undres og tenke selvstendig. Som regel så har man noe få titler fra Spartacus, Oktober, Manifest og Kolofon som sammen med Pax og Oktober er noen av de få forlagene som gir ut bøker for den som vil gå i dybden og utvide sitt perspektiv.

 

Fra 1950 tallet og frem til begynnelsen av 2000 tallet så ble det gitt ut bøker som fikk oss til å tenke annerledes, som utfordret de etablerte sannheter: Aschougs aktuelle, Lanser forlag, Bondes forlag, Aschehougs kilde bøker, Cappelens Uglebøker, Gyldendals lanterne bøker, Aschehougs Fontenebøker, Dreyers Perspektivbøker, Gyldendals Fakkelbøker, Minerva og Universitetsforlagets bøker, var alle serier som til sammen ga ut flere tusen titler som siktet seg inn på å informere og utfordre A4 tenkningen.

 

I denne tiden så kommer det mengder med slik litteratur i fra alle forlag ikke bare fra de seriene jeg nevner over her. Det var en gylden tid for tankevekkende og intelligent litteratur. Hos bokhandleren finner jeg nesten aldri noe jeg kjøper, men i bruktbutikker og hos antikvariatene så kan de mest fantastiske litterære skatter dukke opp. Her kan man finne titler som man aldri har hørt om som kan endre hele ens virkelighetsoppfattelse.

 

Men hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem ? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv ? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.

 

Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke på tv skjermern, ikke i radioen, ikke i avisene. Fastfood informasjon er ikke limet som vil lime sammen bitene så bildet igjen blir komplett og forståelig, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet, noe dagens mainstream media ikke tilbyr.

 

Media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner og påstander. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”.

 

“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.

Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”                                          

Andrè Schiffrin 

http://www.adlibris.com/no/bok/the-business-of-books-9781859843628

 

http://morgenbladet.no/boker/2012/hvordan_fusjonsiveren_odelegger_bokbransjen

 

http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/30/481252.html

 

http://www.dagbladet.no/2013/09/16/kultur/bok/litteratur/kommentar/boklov/29302309/

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=19#235

 

Ole-John Saga sitt bilde.

Boken kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/737e3a57f0c187d2df577bb16d50b27b?index=1#0

 

 

 

 

Likegyldighet er positivt

 

 

I dag vil jeg komme med et nytt forsett, jeg vil ikke lenger fokusere på negative saker, men heller på det hverdagslige og nære, og jeg begynner med et bilde av frokosten min. Se på de lekre brødskivene med seterrømme og sukker, for ikke å snakke om den rykende varme kaffekoppen. Hvem gidder vel å tenke på massakre, krig, vold og all annen faenskap her i verden når man har det trygt og godt selv ?


Ja jeg vurderer faktisk å selge boksamlinga mi, så jeg kan oppgradere garderoben min, interiøret innvendig i huset og kansje også kjøpe meg en ny bil (syv tusen sjeldne bøker vil nok gi meg en liten formue), så jeg kan vise naboene mine at jeg også kan konsentrere meg om det ytre, mens jeg kveler samvittigheten min helt til den avgår med døden. Det er jo forferdelig å høre på gnålet til den, så hvorfor ikke bare gi den et nakkeskudd så den slipper å ødelegge konsentrasjonen om det som er viktig, nemlig glitter og stas og andres mening om deg og ditt.

Hvis vi bare tenker positivt og fortsetter og shoppe, så vil jo problemene forsvinne av seg selv. Vi lever foreløpig i et trygt og komfortabelt hjørne av helvete, og slik vil det fortsette i all evighet, det vil vel vår likegyldighet sørge for ?