Dagens verden er ikke til å leve med. Den økonomiske nyliberale globaliseringen er de rikes lenker rundt de fattiges hals. Vi trenger en annen globalisering – der basisen ikke er markedskreftenes diktatur, men menneskerettigheter og likeverd. Vi må få debatten tilbake – om det vi ikke lenger finner oss i. Vi må finne den kritiske sansen tilbake. Og vi må gjøre noe enda viktigere: vi må vinne demokratiet tilbake – over det som fordeler ressurser, inntekt og andre levevilkår – økonomien.
Resultatene av den internasjonale kapitalens frie bevegelse i globaliseringens tid er kortsiktig spekulasjon i stedet for vekstfremmende investeringer, og en omfordeling av kapital fra fattige land til rike og fra den arbeidende befolkningen til den kapitalbesittende.
Globaliseringen av kapitlen er i ferd med å hensette folkene i en tilstand av allmenn utrygghet. Den omgår nasjonene og overser dem som demokratiskapende instanser og garantister for det felles beste. Det globaliserte finansmarkedet har for øvrig skapt seg sin egen stat. En overnasjonal stat med sine egne strukturer, maktsfærer og handlingsrammer. Det er snakk om det samrøret som heter Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) og Verdenshandelens Organisasjon (WTO). Disse fire institusjonene snakker opphissende med èn stemme om markedets fortrinn, noe som blir videreformidlet rett opp og ned ved hjelp av et så godt som enstemmig medieoppbud.
Denne verdensstaten er en makt uten samfunn. Den holdes oppe av finansmarkedene og de gigantkonsernene den har fått oppdraget sitt av, med den følge at de samfunnene som eksiterer i det virkelige liv, er samfunn uten makt.
Avvæpningen av finansmarkedet bør være en hovedoppgave for borgerne hvis vi vil unngå at neste århundre skal utvikle seg til en jungel hvor autoritære ledere oppretter sin egen lov. Kapitalens frie flyt svekker demokratiet. Derfor er det viktig å få til en regulering av den.
Ifølge den nyliberale terminologien kalles de som ikke kaster seg på dens definisjon av “utvikling” eller “fremskritt”, for “bakstrevere”. Den som motsetter seg globaliseringen i en eller annen form, kan dessuten få høre at han/hun er “nasjonalist” og noe henimot høyre ekstrem sådan.
Den nyliberale propagandaen hyller en samfunnsorden som inntil nylig gikk under begrepet kapitalisme. Den har klart å legge beslag på dynamiske benevnelser som “fornyer”, “moderne” og til og med “revolusjonær”. Dermed blir motstandere “bakstrevere”, gammelmodige” og til og med “reaksjonære”.
Når begrepsforvirringen blir omfattende nok, blir en del av folkets motstand og tankesystem brutt ned, og vurderingsnormene kan forskyves.
Et av ja-sidens argumenter gikk ut på at EU skulle være garantist for “den europeiske modellen”, og altså en velferdsstat, og forsvare arbeidsplassene i Europa. I stedet ble EUs konvergenskrav umiddelbart etter folkeavstemningen brukt som påskudd for innstramninger av nettopp den den europeiske modellen. Forklaringen var at markedet krevde det. Sju år etter folkeavstemningen erklærte den daværende direktøren for Deutsche Bundesbank, Hans Tietmeyer, i International Herald Tribune (23/8-99) at <<Konkurransen mellom de forskjellige trygdesystemene ville komme til å bli hardere, ikke bare mellom Europa og de ikke-europeiske landene, men også innenfor Europa>>.”
Utdrag fra boken – Attac, grasrotas opprør mot markedet av Bim Clinell
Den kriminelle globaliseringen. Hvordan stille de skyldige for retten ? Er det i det hele tatt mulig ? – http://olehartattordet.blogg.no/1441385237_den_kriminelle_global.html
