Loven inneholder et forbud mot at medlemmer av Kongressen og deres familier kan tjene penger på stablecoins. Dette forbudet gjelder imidlertid ikke for presidenten og hans familie. I løpet av nesten 50 år utvidet Donald Trump sin fars eiendomsimperium til en formue på 2,5 milliarder dollar. På mindre enn fem år skapte han et kryptorike verdt enda mer.
I et historisk øyeblikk for kryptoverdenen vedtok Kongressen i USA den første føderale lovgivningen noensinne for å regulere stablecoins. Dette er uten tvil en massiv seier for digitale aktiva, og det er også et avgjørende skritt mot å integrere krypto i vanlig finans. Lovforslaget ble fullt ut støttet av republikanerne, og det ble opprinnelig promotert av president Trump selv. Lovforslaget kalles offisielt Genius Act. Og med det er et kryptomarked på 265 milliarder dollar plutselig klargjort for en massiv ekspansjon, med prognoser som peker mot et marked på 3,7 billioner dollar innen utgangen av dette tiåret.
President Trump og hans familie har betydelige personlige investeringer i kryptovaluta. Det fikk mange beslutningstakere til å stille spørsmål ved hans sanne motiver da han presset lovforslaget gjennom. Ifølge Politico er president Donald Trumps forretningsimperium i ferd med å etablere seg som et nytt kryptoimperium. Trump Media and Technology Group, hvis aksjer er majoritetseid av Trump, presenterte planer om å hente inn 2,5 milliarder dollar for å finansiere en Bitcoin-kjøpsturné.
Bloomberg rapporter at Trump Jr. investerer i et sosialt mediefirma som bygger krypto horde, og Forbes publiserte nylig denne interessante artikkelen med tittelen “Donald Trump tjener penger på krypto.”
Genius Act setter klare føderale og statlige tilsynsregler for utstedere av stablecoins. Hvis du ønsker å utstede en stable coin knyttet til den amerikanske dollaren, må du bevise at for hver eneste digitale dollar du skaper, er det en ekte dollar som støtter den et eller annet sted, og at den er trygt regulert.
Tilhengerne sier at dette gir legitimitet til kryptosektoren, noe som er et betydelig løft for alle som investerer i kryptoaktiva. Lovforslaget er definitivt et signal om at krypto ikke lenger bare er en marginal aktivaklasse. Den er i ferd med å bli vevd inn i det amerikanske finanssystemet.
Genius Act var nær ved å bli avsporet av konservative som tvang Representantenes hus til en rekordlang avstemning på 10 timer bare for å få lovforslaget til behandling. Gjennombruddet kom først etter flere møter på bakrommet, inkludert flere med Trump selv. Medlemmer av House Freedom Caucus, som opprinnelig var imot føderal overstyring, skiftet stemme etter at Trump minnet dem på hvor sentral krypto var i hans økonomiske visjon, og selvfølgelig bankkontoen hans. Så hva ble det endelige resultatet av avstemningen? Det ble 308 stemmer mot 122 stemmer.
Den klare interessekonflikten er ikke teoretisk her. Trump og hans familie har økonomiske bånd til flere kryptoselskaper, blant annet World Liberty Financial. Ifølge Bloomberg-indeksen har kryptokoblede virksomheter lagt til mer enn 620 millioner dollar til Trumps nettoverdi bare de siste månedene.
Så selv om lovgivningen er en seier for kryptoverdenen, er den også dypt politisk. Den er sammenfiltret med personlige formuer, kampanjekontanter og ideologiske splittelser om hvordan fremtidens finansverden bør se ut.
JP Morgan-sjef Jamie Diamond, Brian Moahan i Bank of America og Jane Fraser i City Group har alle slått alarm. På inntjeningssamtaler denne uken erkjente de den økende trusselen fra stabile mynter mot tradisjonelle betalingssystemer. Hvis forbrukere kan flytte dollar umiddelbart via stablecoins med lavere gebyrer og uten mellommenn, hvorfor stole på banken din? Og de har selvfølgelig et godt poeng. Lovforslaget er et første skritt mot en mulig overhaling av banksystemet, og det er sannsynligvis ikke uten ofre.
Stablecoins kan trekke milliarder og innskudd ut av tradisjonelle banker og inn i digitale lommebøker. Bransjen utvikler seg fra spekulasjon til infrastruktur. Og det er nettopp det dette lovforslaget har gjort. Genius Act er bare første fase. En bredere reguleringspakke, Clarity Act, ble også vedtatt i Representantenes hus denne uken. Den tar sikte på å definere reglene for hele kryptoøkosystemet, fra hvordan digitale eiendeler klassifiseres til hvordan børser og DeFi-protokoller faktisk reguleres.
Men lovforslaget står overfor en brattere klatring i Senatet, der det er vanskeligere å oppnå tverrpolitisk enighet. President Trump presser på for å få det vedtatt innen utgangen av september. Og hvis de lykkes, vil det markere den første omfattende føderale reguleringen av hele kryptoindustrien.
Kritikerne advarer likevel om at denne raske omfavnelsen av krypto, spesielt av en president med så dype økonomiske bånd til sektoren, kan innebære risiko. Det er mange som ikke liker det. Markedsvolatilitet, regulatorisk kontroll og til og med bekymringer for nasjonal sikkerhet er på bordet. Men én ting er sikkert: Nå er tiden inne for å tjene penger, og det er det en liten gruppe mennesker som har omfavnet fullt ut. Foreløpig er imidlertid stemningen i kryptomiljøet helt klart euforisk. Om dette blir grunnlaget for en stabil, effektiv økonomisk fremtid eller et springbrett til en ny spekulativ boble, vil bare tiden vise.
En digital sentralbankvaluta (DSP) er en digital form for sentralbankpenger som er allment tilgjengelig for allmennheten. Det er i hovedsak digitale kontanter utstedt av en sentralbank, ikke en forretningsbank. DSP gir potensielle fordeler som bedre betalingssystemer og finansiell inkludering, men de innebærer også risikoer knyttet til finansiell stabilitet, cybersikkerhet og personvern.
Potensielle fordeler:
Forbedrede betalingssystemer: DSP kan effektivisere og modernisere betalingssystemene, noe som gjør transaksjonene raskere, mer effektive og potensielt billigere.
Økt finansiell inkludering: De kan gi tilgang til finansielle tjenester for dem som i dag er ekskludert, for eksempel de som ikke har en bank eller ikke har tilgang til banktjenester.
Implementering av pengepolitikken: DSP kan gi sentralbankene nye verktøy for å styre pengepolitikken, noe som kan gjøre dem bedre i stand til å kontrollere inflasjonen og stabilisere økonomien.
Potensielle farer og risikoer:
Systemrisiko: Hvis DSP oppfattes som tryggere enn tradisjonelle bankinnskudd, kan det føre til at folk tar ut penger fra forretningsbankene for å plassere dem i DSP, noe som potensielt kan destabilisere finanssystemet.
Cybersikkerhetsrisiko: DSP er digitale og dermed sårbare for cyberangrep, datainnbrudd og andre teknologiske feil.
Bekymringer knyttet til personvern: Muligheten til å spore og overvåke transaksjoner gjennom DSP skaper betydelige personvernproblemer, noe som potensielt kan føre til overvåking og misbruk av personopplysninger.
Konsekvenser for bankene: Innføringen av DSP kan ha en negativ innvirkning på finansieringen og lønnsomheten til forretningsbankene, særlig hvis DSP blir et populært alternativ til bankinnskudd.
Tap av kontroll over pengepolitikken: I noen scenarier kan DSP gjøre det vanskeligere for sentralbankene å styre pengepolitikken, særlig hvis det oppstår store og uforutsigbare endringer i etterspørselen etter den digitale valutaen.
Tap av finansiell innovasjon: Overregulering av digitale valutaer kan kvele innovasjon i den private sektoren og potensielt hindre utviklingen av ny og fordelaktig finansiell teknologi.
Datasentre krever enormt mye strøm, og Googles datasenter i Skien har et estimert effektbehov på 860 megawatt (MW) ved full drift. Det tilsvarer omtrent 7,5 terawattimer (TWh) årlig, noe som er rundt 5% av Norges totale strømforbruk, ifølge Digi.no.
Når de som styrer Norge ikke en gang har hatt oversikt over hvor mange datasentre det finnes her til lands før 2025, hva vet de da om konsekvensene som vil komme når Google sentret i Skien starter opp? Det finnes ikke noen konsekvensanalyse som forteller hvordan industrien og privatøkonomien i Grenland vil bli påvirket når datasentret er i gang.
Dette vitner om politisk inkompetanse av verste sort.
Det var få som visste nøyaktig hvor mange datasentre det var i Norge før i år, fordi det ikke var krav om registrering. Før 2025 måtte ikke datasenteroperatører registrere seg hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), som nå er en forutsetning for å starte virksomheten. Tidligere anslag var derfor vesentlig lavere enn det faktiske antallet. En rapport fra 2020 identifiserte bare rundt 18 datasentre, mens det nå er registrert 58.
Bakgrunn:
Før 2025 var det ikke et krav om å registrere datasentre hos Nkom.
Dette førte til at det var vanskelig å få oversikt over det faktiske antallet datasentre i Norge.
Regjeringen har hatt en datasenterstrategi siden 2018 for å tiltrekke seg investeringer i databaserte næringer.
Med den nye registreringsplikten fra 2025 har man fått en mer nøyaktig oversikt over antall datasentre.
Grenland har et betydelig kraftbehov, og industrien i regionen trenger mye strøm. Ifølge Sverre Gotaas, direktør for Herøya Industripark, kan industrien i Grenland i løpet av få år sluke hele Norges kraftoverskudd, som er rundt 15 terawattimer (TWh). Konkret trenger Grenlands industri over 2000 megawatt (MW), som tilsvarer 16 TWh i året. Dette kraftbehovet skyldes i stor grad flere store, kraftkrevende industriprosjekter som er planlagt i regionen.
Ifølge en analyse som er utarbeidet for kraftbehovet i Grenland, kan industrien i regionen trenge hele landets kraftoverskudd innen syv år. Et underlagsdokument til en sak som skal behandles i formannskapet i Skien viser til, at industrien i Grenland har meldt inn et behov på over 2500 megawatt til Statnett. Dette tilsvarer omtrent 22 TWh.
Eksempelvis har Porsgrunn, som er en del av Grenland, et kraftforbruk på 2.580 gigawattimer (GWh) i 2023, og dette forventes å øke til 10.648 GWh i 2050. Dette er nesten like mye som alle de andre kommunene i Grenland til sammen. Samtidig produserer Porsgrunn bare 7 GWh i dag og forventes å produsere 161 GWh i 2050.
For å dekke dette økende kraftbehovet, er det behov for mer kraftproduksjon i regionen. Dette er en utfordring som krever at det jobbes med å øke kapasiteten i nettet og å bygge ut ny fornybar kraftproduksjon.
Av Statnett har de fått innvilget tilgang på 240 megawatt til første byggetrinn, men har søkt om, og står i kø for 840.
D-dag i 2028
Derfor haster det mer enn noen gang, mener Ådne Naper (SV). Han er hovedutvalgsleder for næring, industri og klima i Telemark fylkeskommune, og har regnet seg fram til en D-dag i 2028:
Bygges det ikke mer kraft innen da får det store konsekvenser for dagens prosessindustri, advarer han.
Hvis det ikke bygges mer kraft vil datasentre sluke all tilgjengelig kraft i området, viser hans beregninger.
– Basert på reservasjoner på nettet i dag og fem år fram i tid, så vil datasentre sluke all tilgjengelig kraft i Grenland-Vestfold-området, dersom det ikke kommer mer kraft inn på systemet, sier han.”
Googles datasenter i Skien, som skal stå ferdig i 2026, vil ha et betydelig kraftbehov. For å dekke dette behovet har Google søkt om 860 MW. Dette er en stor mengde strøm, og det er estimert at det kan utgjøre omtrent 5% av Norges totale strømforbruk, ifølge Dagbladet.
For å sette dette i perspektiv, kan vi sammenligne det med forbruket til annen industri. All industri på Herøya i Porsgrunn har for eksempel et samlet årlig forbruk på 1,3 TWh. Googles datasenter ved full drift kan altså forbruke over fem ganger så mye strøm som all industri på Herøya.
Googles datasenter i Skien vil kreve kraft fra flere kilder for å dekke dette behovet. De har allerede inngått en avtale med en vindpark i Rogaland for å sikre seg 160 MW, ifølge NRK. I tillegg er det behov for ytterligere tiltak i strømnettet for å kunne levere tilstrekkelig kraft til datasenteret, ifølge Teknisk Ukeblad.
Ferdig utbygd vil dette ene datasenteret til Google i Skien ta mer elektrisk kraft enn samtlige husholdninger i de tre baltiske landene. Ved siden av Google sitt datasenter i Skien, fortsetter man å bygge Morrow batterifabrikk i Arendal. De to sentrene alene tar mer strøm enn samtlige husholdninger i hele Danmark.
Det er spesielt å høre hvordan datasenteret på Gromstul i Skien er solgt inn, med Google som «merkevare», og arbeidsplasser, digitalisering, og ikke minst uforpliktende ord som «unike muligheter».
Ferdig utbygd vil Googles datasenter trenge 860 MW – hele tiden. Det lar seg ikke løse med uregulerbar kraft som vindkraft eller solceller – de vil måtte bruke en stabil ressurs som vannkraft. Men så seint som i forfjor var det en stram forsyningssituasjon i området, men knusktørre elver og vassdrag.
Forstår Aasland hva han krever?
«Skien har ekstra ansvar for å sikre Google fornybar energi», sa Terje Aasland til NRK 9. februar.
La oss sjekke realiteten i det som Terje Aasland sier – er han virkelig klar over hva han forlanger? For skal du bruke vind- eller solkraft, krever det areal.
Hvis Skien skal løse energibehovet med vindkraft, 7,5 TWh, må de etablere 470 turbiner av de største som er montert i Norge – innenfor kommunegrensene sine. 470 turbiner, hver av dem på 5,6 MW med en rotordiameter på 162 meter og en totalhøyde på 200 meter. Den typiske støysonen på 45 dB(A)Lden – som gjør det ulovlig med bolig eller fritidsbebyggelse – vil gjøre hele kommunen ubeboelig hvis dette skal gjennomføres. 375 km med anleggsveier, oppstillingsplasser, skjæringer og fyllinger og nedbygging av myr og skog. Det går ikke.
Kanskje Skien heller vil prøve seg med solkraft – det støyer jo ikke – bortsett fra trafoene da… 75 km2 med solceller vil da være nødvendig for å produsere 7,5 TWh årlig. Det er 75 millioner m2 – eller tilsvarende 1 million eneboliger med sørvendte saltak. Det går ikke.
Skien kan kanskje forsøke seg med hybridkraft og kombinere sol- og vindkraft. Men av og til skinner ikke sola og det er vindstille. Da må Skien etablere utvekslingskabler til nabokommunene eller kontinentet for å sikre kraftforsyningen til Googles datasenter. De er avhengig av dønn stabil kraft på 50 Hz året rundt – hvert eneste millisekund.
På natta skinner ikke sola – det er vi sikre på – og da er det ingen produksjon fra solcellene. Og på et tidspunkt i 2022 var vindkraftproduksjonen i hele Norge under 1 promille av installert effekt. For av og til er det vindstille i hele landet – og da hjelper det ikke å installere flere vindkraftanlegg. Blåser det ikke så er det bom stopp.
Ikke hjelper det å spørre nabokommunene Bamble eller Porsgrunn heller. De har planer om industrietablering som trenger 4 ganger mere kraft enn Googles datasenter! I følge Sverre Gotaas i Herøya industripark skal Bamble kommune utvikle industriområdet Frier Vest som ønsker 15 TWh kraft og Porsgrunn skal elektrifisere og videreutvikle Herøya som ønsker 14 TWh fornybar kraft.
Regnestykket går ikke opp.
Norge har egentlig nok kraft
Her til lands har vi vært i en særstilling i verdenssammenheng. Vi har egentlig mer enn nok kraft. Men når man setter i gang slike Google-prosjekter, og sender strømmen vår ut av landet i store kabler, blir det selvfølgelig knapphet til slutt.
Googles globale kraftforbruk i 2022 var 22 TWh og økte sannsynligvis til 25 TWh i 2023.
I Skien ønsker de på sikt å bruke 7,5 TWh. Det er 5 % av alt vannkraft som blir produsert i Norge. Hvorfor skal Norge, som står for kun 8 promille av Googles databruk, stå for 25 prosent av det framtidige kraftforbruket til datagiganten?
Og hvor mye norsk natur skal vi ofre for maks 100 arbeidsplasser i Skien?”
“Når vi stiller essensielle spørsmål, forholder vi oss til det som er nødvendig, relevant og uunnværlig i en aktuell sak. Vi erkjenner hva som er sakens kjerne. Vi tenker på en jordnær og disiplinert måte. Vi er klare til å lære. Vi er intellektuelt i stand til å orientere oss.
Det er ikke mulig å være en god tenker og en dårlig spørsmålsstiller. Spørsmål definerer oppgaver, uttrykker problemer og avgrenser problemstillinger. De driver tenkningen fremover. Svar, derimot, signaliserer en full stopp i tenkningen. Det er først når et svar genererer nye spørsmål, at tanken fortsetter som en undersøkelse. Et sinn uten spørsmål er et sinn som ikke er intellektuelt levende.
Stiller man ikke spørsmål så oppnår man heller ikke forståelse forståelse. Overfladiske spørsmål gir overfladisk forståelse, og uklare spørsmål gir uklar forståelse. Hvis du ikke aktivt genererer spørsmål, er du ikke oppriktig engasjert i læring. Tenkning innenfor fagområder drives ikke av svar, men av essensielle spørsmål. Hvis de som la grunnlaget for et fagfelt – for eksempel fysikk eller biologi – ikke hadde stilt grunnleggende spørsmål, ville ikke fagfeltet blitt utviklet i det hele tatt. Ethvert intellektuelt felt er født ut av en klynge essensielle spørsmål som driver bevisstheten til å forfølge bestemte fakta og forståelser.
Teksten fortsetter under bildet
Dogmatisk absolutisme og subjektiv relativisme:
Noen mennesker, dogmatiske absolutister, mener at alle spørsmål har ett og bare ett riktig svar. Subjektive relativister, forsøker å redusere alle spørsmål til subjektive meninger. De mener at det ikke finnes riktige eller gale svar på noe spørsmål, men at alle spørsmål er meningsspørsmål: “Jeg har min mening, og du har din. Min er riktig for meg, og din er riktig for deg.” Verken absolutisten eller relativisten gir rom for spørsmål om begrunnet dømmekraft.
Mange viktige spørsmål krever vår beste dømmekraft. Det kreves når vi sitter i en jury, når vi vurderer en politisk kandidat, når vi velger side i en familiekrangel, når vi bestemmer oss for å støtte en utdanningsreform, når vi bestemmer oss for hvordan vi skal oppdra barna våre eller hvordan vi skal bruke pengene våre. Dømmekraft basert på fornuftige resonnementer er mer enn bare fakta eller meninger. Når man resonnerer godt gjennom motstridende systemspørsmål, gjør man mer enn å konstatere fakta. Et velbegrunnet standpunkt kan heller ikke beskrives som en ren «mening». Vi kaller av og til en dommers dom for en «mening», men vi ikke bare forventer, vi krever, at den skal være basert på relevante bevis og gode resonnementer.
Når spørsmål som krever en begrunnet vurdering, reduseres til spørsmål om subjektive preferanser, oppstår det en falsk kritisk tenkning. Noen mennesker kommer da til ukritisk å anta at alles «mening» er like mye verdt. Deres evne til å sette pris på betydningen av intellektuelle standarder reduseres, og vi kan forvente å høre kommentarer som disse: “Hva om jeg ikke liker disse standardene? Hvorfor kan jeg ikke bruke mine egne standarder? Har jeg ikke rett til å ha min egen mening?
Hva om jeg liker å følge intuisjonen min? Hva om jeg synes åndelighet er viktigere enn fornuft? Hva om jeg ikke tror på å være rasjonell? Når folk avviser spørsmål som krever gode bevis og gode resonnementer, ser de ikke forskjellen mellom å legge frem legitime grunner og bevis til støtte for et synspunkt og det å bare hevde synspunktet. Intellektuelt ansvarlige personer, derimot, anerkjenner vurderingsspørsmål for det de er: spørsmål som krever at man tar hensyn til alternative synspunkter. Sagt på en annen måte: Intellektuelt ansvarlige personer innser når et spørsmål krever god argumentasjon (fra flere synsvinkler), og de oppfører seg i samsvar med dette ansvaret. Det betyr at de innser når det finnes mer enn én rimelig måte å besvare et spørsmål på.
For å avgjøre hvilken av disse tre typene spørsmål vi har å gjøre med (i en gitt sak), kan vi stille følgende spørsmål: Finnes det relevante fakta vi må ta stilling til? Hvis ja, er det enten de faktiske forholdene som avgjør spørsmålet (og vi har å gjøre med et prosedyrespørsmål), eller så kan de faktiske forholdene tolkes på ulike måter (og spørsmålet er diskutabelt). Hvis det ikke finnes noen fakta å ta hensyn til, er det et spørsmål om personlige preferanser. Husk at hvis et spørsmål ikke er et spørsmål om personlige preferanser, må det finnes noen fakta som har betydning for spørsmålet. Hvis fakta avgjør spørsmålet, er det et prosedyrespørsmål i «ett system».
Når vi tar kontroll over tenkningen vår, gjør vi det gjennom spørsmålene våre. Vi beveger oss bort fra spørsmål som er udisiplinerte, fragmenterte og tilfeldige. Vi går fra å bare stille spørsmål til å stille spørsmål systematisk, omfattende og med et bredt perspektiv. Denne måten å stille spørsmål på kalles noen ganger «sokratisk» utspørring. Den sokratiske spørreren går dypt inn i tenkningen. Det ordet «sokratisk» tilfører den vanlige utspørringen, er systematikk, dybde og en sterk interesse for å vurdere tingenes sannhet eller sannsynlighet.
Hverdagen er en endeløs rekke av beslutninger. Noen avgjørelser er små og ubetydelige, mens andre er store og livsavgjørende. Når vi konsekvent tar rasjonelle beslutninger, lever vi et rasjonelt liv. Når vi konsekvent tar irrasjonelle beslutninger, lever vi et irrasjonelt liv. Rasjonelle beslutninger maksimerer livskvaliteten uten å krenke andres rettigheter eller skade deres velferd. Rasjonelle beslutninger maksimerer sjansene for et vellykket og tilfredsstilt liv. Hverdagen vår er fylt av problemløsningssituasjoner. Jo bedre vi er til å løse problemer, desto mer tilfredse og rasjonelle blir livene våre.
Fire nøkler til god beslutningstaking er:
1. Å innse når du står overfor en viktig beslutning
2. Å identifisere alternativene nøyaktig
3. Å foreta en logisk evaluering av alternativene
4. Å handle ut fra det beste alternativet
Gode tenkere stiller rutinemessig følgende typer spørsmål når de skal ta beslutninger:
Hva bør være mitt hovedmål med å ta denne beslutningen?
Fra hvilket ståsted ser jeg på denne beslutningen?
Hva er det nøyaktige spørsmålet jeg prøver å besvare? Hvilken informasjon trenger jeg for å besvare dette spørsmålet?
Hva kan jeg trygt anta når jeg resonnerer meg frem til denne beslutningen?
Hva er alternativene i denne situasjonen?
Hva er de sannsynlige konsekvensene av at jeg bestemmer meg for det ene eller det andre?
Problemløsningens logikk:
Det meste av det vi har sagt om beslutningstaking, kan også sies om problemløsning. Problemer er en del av våre liv i nesten like stor grad som beslutninger. Alle områder der vi tar beslutninger, er også områder der vi må løse problemer. Alle beslutninger påvirker problemene våre, enten ved å minimere dem eller ved å bidra til dem. Dårlige beslutninger skaper problemer. Mange problemer kan unngås ved å ta gode beslutninger på et tidlig tidspunkt.
Problemer kan deles inn i to typer:
1. Problemer som vi selv har skapt gjennom våre egne beslutninger og vår egen atferd. 2. Problemer som er skapt av krefter utenfor oss.
La oss så dele hver av disse inn i to grupper: 1. Problemer som vi kan løse, helt eller delvis. 2. Problemer utenfor vår kontroll.
Det er klart at vi har størst sjanse til å løse problemer som vi selv har skapt, for vi har mulighet til å omgjøre beslutninger vi tidligere har tatt, og endre atferd som vi tidligere har utvist.
Et av de vanligste problemene når man skal ta stilling til komplekse spørsmål, oppstår når problemstillingen er uklar. Når spørsmålet er uklart eller vagt, har tenkningen ingen klar rettesnor. Den vandrer rundt uten en klar følelse av relevanse. Tankene blir spredte. Men når vi tar oss tid til å klargjøre et spørsmål, blir vi bedre i stand til å avgjøre det. Vi gjør det klart for oss selv hvilken intellektuell oppgave vi står overfor, og hva denne oppgaven krever av oss. En av de mest effektive strategiene er å detaljere spørsmålet, bryte det ned og være mer nøyaktig. Vi skiller ut spørsmål som best kan behandles hver for seg. Ved å gjøre spørsmålet mer presist blir vi bedre i stand til å besvare det.
Å stille spørsmål ved partiskhet og propaganda:
Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan oppdage ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke med rimelighet avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, motbalanseres eller helt forkastes.
På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i medielogikk (kunsten å «overtale» og manipulere store folkemasser). På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i deres eget land. Bare et fåtall er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som kan sammenlignes med de tradisjonelle nyhetsmedienes. I dag er det overveldende flertallet av verdens befolkning ikke trent i kritisk tenkning, og er derfor prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, blir i stor grad bestemt av disse mediene (og de tradisjonelle oppfatningene og konvensjonene i deres samfunn).
Kritiske lesere oppdager ensidighet og leter etter synspunkter som blir avfeid eller ignorert. De legger også merke til hvilke saker som fremheves (f.eks. på førstesiden) og hvilke som ligger i bakgrunnen (f.eks. på side 24). Her er noen av de viktigste spørsmålene man bør stille seg når man analyserer og tolker nyhetssaker:
Hvem er målgruppen? Hvilke synspunkter fremheves? Hvilke synspunkter avvises eller bagatelliseres? Hvordan kan jeg få tilgang til det synspunktet som fornektes (fra dem som mest intelligent forsvarer det)? Hvilke saker er på forsiden og hvorfor? Hvilken informasjon er «begravd» i artikkelen og hvorfor?
Det er vanskelig å manipulere kritiske nyhetskonsumenter fordi:
De studerer og stiller spørsmål ved alternative perspektiver og verdensbilder, og lærer å tolke hendelser ut fra flere synsvinkler.
De stiller spørsmål ved flere tanke- og informasjonskilder, ikke bare massemedienes.
De stiller spørsmål ved synspunktene som er innbakt i nyhetssaker.
De stiller spørsmål ved hvordan en nyhetssak ville blitt fortalt fra flere perspektiver.
De stiller spørsmål ved nyhetskonstruksjoner på samme måte som de stiller spørsmål ved andre representasjoner av virkeligheten (som en blanding av fakta og tolkning).
De vurderer nyhetssaker ved å stille spørsmål ved deres klarhet, nøyaktighet, relevans, dybde, bredde og betydning.
De stiller spørsmål for å avdekke: – selvmotsigelser og inkonsekvenser i nyhetsbildet. – agendaen og interessene som en sak tjener – fakta som dekkes og fakta som ignoreres – hva som fremstilles som fakta (og som er omstridt) – implisitte antakelser i reportasjer – hva som er underforstått (men ikke åpent uttalt) – hvilke implikasjoner som ignoreres og hvilke som fremheves.- hvilke synspunkter som systematisk settes i et gunstig lys og hvilke som settes i et ugunstig lys.- historier som gjenspeiler en skjevhet i retning av det uvanlige, dramatiske og sensasjonelle ved å sette dem i perspektiv eller nedvurdere dem.- når sosiale konvensjoner og tabuer blir forutsatt.
Å stille spørsmål innenfor akademiske disipliner:
Å lære et fag godt er å aktivt undersøke logikken i faget med spørsmål. Likevel sitter de fleste studenter passivt i timene, håper at læreren ikke skal stille dem noen spørsmål og stiller få spørsmål. Når de stiller spørsmål, stiller de gjerne overfladiske spørsmål som Kommer dette med på prøven? Må vi kunne dette? Må vi virkelig skrive 10 sider til denne forskningsoppgaven? Men når studentene tar læring på alvor, stiller de rutinemessig viktige spørsmål. Denne delen fokuserer på spørsmål som gjør det mulig å lære dypere i alle fag, disipliner eller klasser.
Å forstå den mest grunnleggende logikken i et fag er å forstå de åtte tankestrukturene som ligger til grunn for faget. For å få tak i denne logikken kan du stille følgende spørsmål i ethvert kurs du tar eller fag du studerer:
Hva er kursets eller fagets formål, mål eller målsettinger?
Hvilke spørsmål eller problemer er sentrale i faget?
Hvilke begreper vil være grunnleggende?
Hvilken informasjon er essensiell?
Hvilke(t) synspunkt(er) eller referanseramme(r) trenger jeg å lære å resonnere innenfor? Hvilke forutsetninger definerer faget eller disiplinen?
Hva slags slutninger eller konklusjoner trenger jeg for å lære å resonnere?
Hva er gevinsten (implikasjonene) av å resonnere godt innenfor denne disiplinen?
Noen mulige oppstartsspørsmål kan være:
Hva er det folk på dette feltet prøver å oppnå?
Hva slags spørsmål stiller de?
Hva slags problemer forsøker de å løse?
Hva slags informasjon eller data samler de inn?
Hvordan går de frem for å samle inn informasjon på måter som er særegne for dette feltet?
Hva er de mest grunnleggende ideene, begrepene eller teoriene på dette feltet?
Hvordan bør det å studere dette feltet påvirke ens syn på verden?
Disse spørsmålene kan settes i sammenheng med en gitt undervisningsdag, et gitt kapittel i læreboken eller en gitt studiedimensjon.
Teksten fortsetter under bildet
Å stille spørsmål ved fagfeltets status:
Når man studerer et fagfelt, er det viktig å finne ut hvilke styrker og svakheter det har. For å gjøre dette må du stille spørsmål ved kunnskapsstatus og «ekspertinformasjon» på feltet, i stedet for blindt å akseptere det du leser og blir fortalt om faget. Dette må du selvsagt gjøre gjennom disiplinert og ansvarlig tenkning, og du må være oppmerksom på både styrker og svakheter. Noen kritiske spørsmål du bør stille deg om et fagfelt, er:
I hvilken grad finnes det konkurrerende retninger innenfor dette fagfeltet?
I hvilken grad er ekspertene på dette fagfeltet uenige om svarene de gir på viktige spørsmål?
Hvilke andre fagfelt behandler det samme temaet fra et annet ståsted?
I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette temaet i lys av disse ulike ståstedene?
I hvilken grad, om i det hele tatt, kan dette feltet med rette kalles en vitenskap?
I hvilken grad kan spørsmål som stilles på feltet, besvares på en entydig måte?
I hvilken grad er spørsmål på dette feltet gjenstand for (diskutable) vurderinger?
I hvilken grad påvirker offentlig press fagpersoner på feltet til å gå på akkord med sin yrkesutøvelse i lys av offentlige fordommer eller egeninteresser?
I hvilken grad er det sannsynlig at fagpersoner på feltet vil handle i samsvar med sine egeninteresser eller egoistiske interesser, snarere enn på en rettferdig måte? Hvilke «muligheter» finnes for fagpersoner innenfor feltet til å tjene sine egne interesser i stedet for å tjene dem de skal tjene?
Hva forteller fagets historie om kunnskapsstatus på feltet? Hvor gammelt er feltet? Hvor vanlig er det med uenighet om grunnleggende begreper, teorier og orientering innenfor feltet?
Hvor stort er det sannsynlige gapet mellom det lovede idealet for undervisning i faget og de faktiske resultatene?
Noen kritiske spørsmål til en lærebok:
Hvis det finnes konkurrerende skoler innenfor dette feltet, hva er da lærebokforfatternes orientering? Fremhever de disse konkurrerende retningene og redegjør de for implikasjonene av debatten?
Finnes det andre lærebøker som tar for seg dette feltet fra et vesentlig annet ståsted? Hvordan skal vi i så fall forstå denne lærebokas orientering eller forutinntatthet?
Ville andre eksperter på dette feltet være uenige i noen av svarene på viktige spørsmål i denne læreboken? Hvordan kan de være uenige?
Finnes det lærebøker på andre fagfelt som behandler det samme emnet, kanskje fra et annet ståsted? I hvilken grad finnes det motstridende oppfatninger om dette emnet i lys av disse ulike standpunktene? I hvilken grad representerer denne læreboken faget som vitenskap? Hvis ja, er det noen eksperter på området som er uenige i denne fremstillingen? I hvilken forstand er det ikke en vitenskap?
I hvilken grad fører spørsmålene som stilles i denne læreboken til definitive svar? I hvilken grad er spørsmålene i læreboka spørsmål om (diskutable) vurderinger? Og hjelper læreboka deg til å skille mellom disse svært ulike typene spørsmål?
Å stille spørsmål for å forstå grunnlaget for akademiske disipliner:
Gode tenkere er i stand til å formulere og forfølge dype spørsmål for å komme inn til essensen av en disiplin eller et fag. I stedet for å stole på læreboka eller læreren, undersøker og utforsker de faget gjennom viktige spørsmål som de selv identifiserer og utvikler. Man kan bruke oppslagsverk som et utgangspunkt for å formulere essensielle spørsmål innenfor fagområder. I denne delen gir vi eksempler på spørsmål man kan stille innenfor et hvilket som helst fag. Vi har bare tatt med noen få av de mange fagområdene som finnes.
Å stille essensielle spørsmål i naturfag:
Naturvitenskap er studiet av den fysiske verden og universet gjennom systematisk observasjon og eksperimentering. Et av hovedmålene er å finne frem til allmenngyldige lover og prinsipper om den fysiske verden og dens innbyrdes sammenhenger. Det dannes mange vitenskapsgrener etter hvert som forskere stiller nye vitenskapelige spørsmål som springer ut av ny vitenskapelig kunnskap. Ved å stille og forfølge vitenskapelige spørsmål kan vi bedre forstå den fysiske verden og ta bedre beslutninger om den.
Noen grunnleggende vitenskapelige spørsmål er blant annet:
Hva er vitenskap?
Hvilke metoder bruker forskere når de gjør oppdagelser og utvikler teorier? Hvordan skiller disse metodene seg fra studier på «ikke-vitenskapelige» områder?
Hva slags systematiske studier kjennetegner vitenskapen?
Hvilken rolle spiller matematikk og logikk i vitenskapelig tenkning?
Hvordan kan vitenskapelig forskning misbrukes?
Hva er vitenskapens hovedgrener, og hvordan henger de sammen?
Hvordan bidrar vitenskapelig tenkning til vårt personlige liv?
Er det noen måter den utgjør en trussel på?
Hvilke begrensninger har vitenskapen?
La oss nå fokusere på én vitenskapsgren: Botanikk. Botanikk er læren om plantelivet og hvordan plantene henger sammen med resten av den fysiske verden. Skjønner du hvorfor følgende spørsmål er essensielle i botanikken?
Å stille essensielle spørsmål i samfunnsfagene:
Samfunnsfagene omfatter akademiske emner som fremmer forståelsen av individer, grupper og institusjoner som utgjør det menneskelige samfunnet. De studerer hvordan mennesker lever sammen i grupper på en slik måte at deres omgang med hverandre påvirker deres felles velferd. Samfunnsfagene fokuserer på å tilegne seg og anvende kunnskap om menneskelige relasjoner og samspillet mellom individer og deres familier, religiøse eller etniske fellesskap, byer, myndigheter og andre sosiale grupper. Noen grener av samfunnsfagene regnes som samfunnsvitenskap, selv om det er vanskelig å gjennomføre systematiske eksperimenter på mennesker. Noen av samfunnsfagene er historie, antropologi, geografi, økonomi, psykologi, sosiologi og studier av politikk.
La oss kort fokusere på én samfunnsdisiplin, sosiologi:
Sosiologi er studiet av gruppeatferd, med fokus både på hvordan grupper fungerer som et internt system og på hvordan grupper påvirker atferden til individer i gruppen. I enhver sosial gruppe er noe atferd påkrevd, noe atferd er tabu, og noe atferd er tillatt. Sosiologien studerer tabuer, sosiale konvensjoner og normer i kulturelle grupper. Noen viktige sosiologiske spørsmål:
Hva er samfunnet? Hva er kultur? I hvilken grad styres menneskers atferd av dem?
Hvordan kommer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer til å dominere menneskers liv?
Hvordan fungerer kulturelle forestillinger, skikker, sedvaner og tabuer innenfor en bestemt gruppe?
I hvilken grad påvirkes mennesker av kulturelle oppfatninger? I hvilken grad har mennesker en tendens til å tenke selv i møte med etablerte oppfatninger?
Hvordan skiller de som tilpasser seg, seg fra de som er uenige?
Hva er noen av implikasjonene av, og mulighetene for, ikke-konform atferd?
I de gruppene vi er medlemmer av, hvilken atferd kreves, hvilken atferd er forbudt, og hvilket spillerom for frie beslutninger er tillatt?
I hvilken grad bryter sosiale skikker med menneskerettighetene?
I hvilken grad fremmer sosiale normer uetisk atferd?
I hvilken grad har kulturer en tendens til å forveksle sosiale skikker med etikk? Hvilke fenomener innenfor kulturer fremmer denne sammenblandingen?
For å ta rasjonelle beslutninger må vi bruke vår forståelse av beslutningsprosessens logikk til rutinemessig å stille spørsmål som kan forbedre kvaliteten til beslutningene våre. Gjennom spørsmålene våre løfter vi beslutningsprosessen opp på et nivå der vi foretar bevisste og veloverveide valg. Beslutningslogikken bestemmes altså av behovet for å ta en beslutning og de konsekvensene som følger av dette behovet.
Et av de viktigste målene for å utvikle tenkere er å etablere en disiplinert, «utøvende» komponent i tenkningen, en kraftig indre fornuftsstemme som overvåker, vurderer og reparerer – i en mer rasjonell retning – tenkningen, følelsene og handlingene deres. Sokratiske spørsmål gir denne indre stemmen. Her er noen av de grunnleggende prinsippene i sokratisk utspørring, etterfulgt av eksempler på spørsmål du kan stille når du skal begynne å undersøke hvordan en annen person tenker:
Forsøk å forstå – når det er mulig – det endelige grunnlaget for det som blir sagt eller trodd, og følg implikasjonene av disse grunnlagene gjennom videre spørsmål. (Du kan for eksempel spørre: “Hva baserer du troen din på? Kan du forklare meg resonnementet ditt mer i detalj, slik at jeg bedre kan forstå ditt standpunkt?”)
Erkjenn at enhver tanke bare kan eksistere fullt ut i et nettverk av sammenhengende tanker. Se derfor på alle påstander som et koblingspunkt til andre tanker. Forfølg disse forbindelsene. (Du kan for eksempel spørre: «Hvis det du sier er sant, vil ikke x eller y også være det?»)
Behandle alle tanker som tanker som trenger utvikling. (Du kan for eksempel spørre: «Kan du utdype det du sier, slik at jeg kan forstå deg bedre?»)
Erkjenn at alle spørsmål forutsetter forutgående spørsmål, og at all tenkning forutsetter forutgående tenkning. Når du stiller spørsmål, bør du være åpen for de spørsmålene de forutsetter. (Du kan for eksempel spørre: «Hvilke andre spørsmål må vi besvare for å besvare dette komplekse spørsmålet?»)
Det finnes mange flere måter vi systematisk kan stille spørsmål ved det vi lærer, det vi leser, skriver og sier, hva vi tenker og hvorfor vi tenker som vi gjør, hva andre sier og hva de kan mene. Målet vårt er å øve oss i å bruke disse spørsmålene så ofte at de blir en del av vår natur, slik at vi blir instinktive spørsmålsstillere. Hvis vi gjør det, vil vi få større og større kontroll over tenkningen vår, og gjennom denne kontrollen vil vi også få kontroll over følelsene våre og livene våre.”
“Siden opprettelsen i 1971 har World Economic Forum, med base i den sveitsiske kantonen Genève, klart å bli et globalt maktsentrum. I over 50 år har forumet samlet ledere fra politikk, næringsliv, vitenskap, media, fagforeninger, frivillige organisasjoner, kultur og kirker, og knyttet dem sammen med de rikeste menneskene i verden.
I mer enn 30 år har de også gitt opplæring til verdens næringslivselite og politiske elite. Enten det er Bill Gates, Jeff Bezos, Jack Ma fra næringslivet eller Angela Merkel, Emmanuel Macron, Viktor Orban eller Vladimir Putin fra politikken – de har alle gått gjennom WEF-skolen som «Global Leaders for Tomorrow» eller «Young Global Leaders».
I noen få dager i januar hvert år er det sveitsiske vinterferiestedet Davos sentrum for verdens oppmerksomhet. På invitasjon fra World Economic Forum (WEF) samles tusenvis av næringslivsledere, ministre og andre beslutningstakere for å diskutere globale politiske og økonomiske spørsmål.
Selv om stiftelsen har eksistert i over femti år, har dens aktiviteter holdt seg bemerkelsesverdig skjult for offentligheten. I mediene blir stiftelsen for det meste fremstilt som nok et konferansesenter eller en tenketank. Den ser på seg selv som en upartisk organisasjon som tjener den globale allmennhetens interesser.
I boken The Discreet World Power analyserer den tyske journalisten Ernst Wolff World Economic Forums historie og innflytelse. Han beskriver hvordan forumet gradvis har blitt bygget opp og i dag er den globale elitens lobbyorganisasjon nummer én.
I styret sitter representanter fra verdens største selskaper og verdens mektigste organisasjoner, i tillegg til sentralbanker og EU-kommisjonen. Mange av selskapene som er WEFs viktigste «strategiske partnere», er blant de rikeste i verden.
Det er derfor ikke rart at grunnleggeren av forumet, den tyske professoren Klaus Schwab, regnes som en av vår tids mest innflytelsesrike personligheter. Men hvor langt strekker innflytelsen hans seg? Kan det være at WEF nå er så mektig at Schwab til og med skrev manuset til den nåværende globale krisen med sin bok «Covid 19 – The Great Reset», som ble utgitt i juli 2020?
Klaus Schwab gjorde seg selv og World Economic Forum en bjørnetjeneste da han ga ut boken COVID-19: The Great Reset, som rettet offentlighetens oppmerksomhet mot forumet på en måte som ikke hadde skjedd tidligere, og som førte til en storm av kritikk.
Den autoritære holdningen til mange av World Economic Forums utdannede Young Global Leaders under covid-19-krisen, og den mislykkede fredsinnsatsen i Ukraina, har bidratt ytterligere til dette. Nedskaleringen av stiftelsens offentlige aktiviteter viser at den er på defensiven.
Men ettersom Verdens økonomiske forum er sammenvevd med det nåværende systemet, kan forumet ikke gjøre annet enn å fortsette å presse den store omstillingen fremover. Men dette vil uunngåelig føre til en stadig mer utbredt konflikt med mesteparten av menneskeheten.
Dette skaper i sin tur grobunn for en opplysningskampanje som kan frata World Economic Forum dets viktigste trumfkort: massenes uvitenhet.”
“De kaller seg «Young Global Leaders», og i dag er de representert i nesten alle parlamenter. Mer enn femti statsministre og opinionsledere har – ubemerket av offentligheten – fullført opplæringsprogrammet til en stiftelse finansiert av Klaus Schwab (leder av World Economic Forum), som offisielt har tatt mål av seg til å «forbedre verdens tilstand».
Listen over de “prominente” spenner fra Angela Merkel, Emmanuel Macron og Tony Blair til Vladimir Putin, Annalena Baerbock og Justin Trudeau. Resultatet er et nettverk som ønsker å gjennomføre en «systemendring på global skala» med mer enn tvilsomme midler. Demokratiske beslutningsprosesser? – Ikke en sjanse!
I sin nye bok Young Global Leaders kaster Nyder og hans forfatterteam lys over den mer enn tvilsomme bakgrunnen til en elitistisk krets som ønsker å undergrave de velprøvde fundamentene i vårt økonomiske og sosiale system uten folkets samtykke. Eiendomsretten, privatlivet og til og med demokratiet skal avskaffes.”
Demokratiet, slik det praktiseres i dag, er den beste styreformen, og den som benekter det begår blasfemi – det er i hvert fall det vi blir lært. Men på samme måte som mye av det kristne dogmet var et slør for å beskytte kirkens makt, kan det samme sies om demokratiet. Demokratiet, med sine politiske kampanjer, valg og illusjonen om folkestyre, er et slør bak hvilket politikere og byråkrater parasittisk beriker seg selv mens de påtvinger resten av oss sin korrupte samfunnsvisjon.
Det er mange institusjoner som er nødvendige for et fritt og velstående samfunn, blant annet frie markeder, sunne penger, arbeidsdeling, en rettsstat som fremmer orden og tillit, sterke familier, et skolesystem som utdanner i stedet for å indoktrinere, og robuste medier som søker sannheten i stedet for å spre propaganda. Hvis et demokrati bevarer disse institusjonene, kan man hevde at det er en politisk organisasjonsform som bidrar til sosial harmoni.
Men hvis et demokrati stadig produserer regjeringer som ødelegger disse institusjonene, må det stilles spørsmål ved demokratiets verdi. Over hele verden gjør regjeringene i de fleste demokratier det sistnevnte – politikere og byråkrater ødelegger, eller i det minste korrumperer disse institusjonene – fra familieenheten til skolegang, media, frie markeder, sunne penger og rettsstatsprinsipper. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at dagens demokratier har så korrupte regjeringer?
For å svare på dette spørsmålet må vi skille mellom to typer demokrati: direkte demokrati og indirekte demokrati. Et direkte demokrati innebærer at innbyggerne stemmer over bestemte saker, vanligvis ved hjelp av en folkeavstemning. I et direkte demokrati er det flertallet som bestemmer. Hvorvidt man ser positivt eller negativt på denne formen for politisk organisering, vil som regel avhenge av om man tilhører flertallet eller mindretallet. De som tilhører flertallet, mener gjerne at direkte demokrati er et godt system fordi det fører til at deres ønsker blir tilfredsstilt, mens de som tilhører mindretallet, ofte mener at direkte demokrati ikke er noe annet enn massetyranni.
«Demokrati er to ulver og et lam som stemmer om hva de skal spise til lunsj,» sa Benjamin Franklin
I et indirekte, eller representativt demokrati, som gjør folk flest politisk impotente og massenes makt relativt ubetydelig, stemmer vi på politikere som i teorien skal representere våre interesser. Men slik det representative demokratiet skal fungere i teorien, fungerer det ikke i praksis. I nesten alle demokratiske land er et lite antall politiske kandidater forhåndsutvalgt av en håndfull politiske partier som monopoliserer hvert lands politiske system, og blant disse kandidatene stemmer vi på dem vi foretrekker, eller dem vi misliker minst.
Når de først er valgt, er politikerne langt fra tvunget til å representere flertallets interesser, men kan, og gjør det ofte, så tjener de sine egne interesser. Eller som Frank Karsten og Karel Beckman skriver i boken Beyond Democracy: «Det er ikke ‘folkets vilje’, men politikernes vilje – tilskyndet av grupper av profesjonelle lobbyister, interessegrupper og aktivister – som regjerer i et demokrati.»
Mange vil innvende at en fordel med et indirekte demokrati er at vi kan stemme ut de korrupte politikerne som ikke tjener oss. Problemet er imidlertid at moderne demokratier sjelden produserer ærlige og etiske politiske kandidater. Hver gang en korrupt politiker blir stemt ut, blir han eller hun erstattet av en annen korrupt politiker som bare tjener seg selv og ulike interessegrupper. Dessuten har nasjonalstatene vokst seg så store at de fleste av de statlige aktørene som styrer over oss og gjennomfører politikken som påvirker oss i det daglige, er byråkrater som ikke er underlagt folkevalg. Og her ligger kanskje den alvorligste svakheten ved moderne demokratier – den demokratiske prosessen ser ikke ut til å være i stand til å forhindre at de verste når til topps i staten.
Det er flere faktorer som kan forklare dette: For det første er det maktens korrumperende natur. «Ubegrenset makt i hendene på begrensede mennesker fører alltid til grusomhet.» Aleksandr Solzjenitsyn, Gulag-arkipelet. Eller som Mikhail Bakunin skrev: “Hvor demokratiske deres følelser og intensjoner enn måtte være, kan de [politikerne], når de først har oppnådd et opphøyet embete, bare betrakte samfunnet på samme måte som en skolelærer betrakter sine elever, og mellom elever og lærere kan det ikke eksistere likhet. På den ene siden er det en følelse av overlegenhet som uunngåelig blir fremprovosert av en overlegen posisjon; på den andre siden er det en følelse av underlegenhet som følger av lærerens overlegenhet.
En annen faktor som kan forklare politikernes moralske fordervelse, er at de mest hensynsløse og maktsyke av oss tiltrekkes av maktposisjoner som en møll av flammer. De som går inn i det politiske spillet, er ofte de personene vi minst av alt ønsker at skal herske over oss, eller som Frank Herbert skrev: “Alle regjeringer lider under et tilbakevendende problem: Makt tiltrekker seg patologiske personligheter. Det er ikke det at makt korrumperer, men at den er magnetisk for de korrumperbare.”
En annen forklaring på hvorfor de verste stiger til topps i moderne politikk, er at machiavelliske, narsissistiske og sosiopatiske karaktertrekk øker sjansen for å vinne et politisk valg eller bli forfremmet til en stilling som høytstående byråkrat. Eller som filosofen Hans Hermann Hoppe forklarer det: “… utvelgelsen av statsledere ved hjelp av folkevalg gjør det i bunn og grunn umulig for harmløse eller anstendige personer å nå til topps. Presidenter og statsministre kommer i posisjon ikke på grunn av sin status som naturlige aristokrater, slik føydalkonger en gang gjorde, men som et resultat av deres evne til å være moralsk uhemmede demagoger. Demokratiet sikrer derfor praktisk talt at bare farlige menn og kvinner når til topps i statsstyret.”
Når disse demagogene har kommet til makten, er de effektivt skjermet fra borgernes vrede på grunn av en illusjon som er skapt av demokratiets dogmer. Folk flest tror at i et demokrati er det vi, folket, som styrer, og at vi som makthavere har kollektiv skyld i regjeringens korrupsjon, udugelighet og umoral.
Denne oppfatningen overser det faktum at de fleste av oss ikke har noen innvirkning på politikernes handlinger, og den avleder ansvaret fra de politikerne og byråkratene som er ansvarlige for den politikken som ødelegger samfunnet.
Når man tror at det er vi, folket, som styrer, svekkes dessuten vår motstand mot den farlige veksten i statsmakten, eller som Hoppe forklarer det: “Under demokratiet viskes skillet mellom de styrende og de styrte ut, og det oppstår til og med en illusjon om at skillet ikke lenger eksisterer: at i et demokratisk styre blir ingen styrt av noen, men at alle i stedet styrer seg selv. Følgelig svekkes den offentlige motstanden mot statsmakten systematisk.”
Denne svekkede motstanden mot statsmaktens vekst har skapt grobunn for fremveksten av totalitære styreformer over hele Vesten. Mange vil innvende at det demokratiske Vesten slett ikke er som fortidens totalitære land, det være seg Sovjet-Russland, kommunist-Kina, Nazi-Tyskland, Cuba eller Nord-Korea. Disse landene sentraliserte makten og kontrollerte innbyggernes liv i en grad som aldri før i historien, og på et nivå som langt overgår erfaringene fra det moderne Vesten. Men sentraliseringen av statsmakten i vestlige demokratier skiller seg bare i grad fra den man så i de totalitære landene i det 20. århundret. Vestlige demokratier er det man kan kalle myke totalitære stater, i motsetning til de mer brutale utslagene av totalitarisme i fortiden.
I 1835 forutså Alexis de Tocqueville fremveksten av en myk totalitarisme i vestlige demokratier og beskrev den i sitt store verk Democracy in America: “Etter å ha tatt hvert enkelt individ i sine mektige hender og formet det etter eget forgodtbefinnende, strekker den suverene makten sine armer ut over hele samfunnet; den dekker samfunnets overflate med et nettverk av små, kompliserte, minutiøse og ensartede regler, som de mest originale sinn og de mest energiske sjeler ikke kan bryte gjennom for å gå utover mengden; den bryter ikke viljer, men den myker dem opp, bøyer dem og styrer dem; den tvinger sjelden til handling, men den motsetter seg hele tiden din handling … den hindrer, den undertrykker, undertrykker og undertrykker, den slukker, den bedøver, og til slutt reduserer den hver nasjon til ikke å være noe annet enn en flokk med sky og flittige dyr, som regjeringen er hyrde for.”
Før fremveksten av denne myke totalitarismen var de sosiale relasjonene dominert av et mangfold av ulike institusjoner og sammenslutninger som var uavhengige av staten – som markeder, laug, kirker, private sykehus, universiteter, brorskap, veldedige organisasjoner, klostre og ikke minst det opprinnelige familiefellesskapet. Disse uavhengige sammenslutningene og institusjonene hadde store samfunnsmessige fordeler, men de fungerte også som barrierer mot en utvidelse av statens makt.
Ødeleggelsen og erstatningen av disse mer mangfoldige formene for fellesskap med relasjoner mellom individet og staten, som begynte i Vesten på 1900-tallet og som fortsetter den dag i dag, var et avgjørende skritt i fremveksten av regjeringer som skjuler sin totalitære natur bak det demokratiske idealets slør.
Eller som Robert Nisbet skrev i The Quest for Community: “Det er ikke utryddelse av individer som til syvende og sist er ønsket av totalitære herskere. Det som ønskes, er utryddelsen av de sosiale relasjonene som i kraft av sin selvstendige eksistens alltid må utgjøre en barriere mot virkeliggjøringen av det absolutte politiske fellesskapet. Det primære målet for totalitært styre blir dermed den uopphørlige ødeleggelsen av alle tegn på spontane, autonome sammenslutninger. Å ødelegge eller redusere i de mindre samfunnsområdene, å avskaffe eller begrense utvalget av kulturelle alternativer som tilbys individene, er med tiden med på å ødelegge røttene til viljen til å motstå despotiet i dets store former.”
På steder som Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland ble ødeleggelsen av institusjoner som var uavhengige av staten, gjennomført ganske raskt og med bruk av vold. Den samme prosessen har funnet sted i vestlige demokratier, men i et langsommere tempo, og i stedet for vold blir disse alternative institusjonene lammet ved hjelp av propaganda, pedagogisk indoktrinering, lover, regler og byråkrati. Men uansett hvordan totalitarismen oppstår, er resultatet alltid det samme. Borgerne blir undersåtter, staten blir herre, og selv om vi fortsatt har stemmerett er vi likevel slaver, eller som Lysander Spooner skrev: «En mann er ikke mindre slave fordi han får lov til å velge en ny herre en gang i løpet av en årrekke.»
Hvis demokratiene våre ikke kan forhindre at de verste stiger til topps, og hvis de ikke kan beskytte oss mot fremveksten av en myk totalitarisme, er demokratiet, slik det praktiseres i dag, en mislykket institusjon, og alternative former for politisk organisering må utforskes og debatteres åpent.
Noen vil kanskje fortsette å håpe på at en politisk frelser vil dukke opp, en som overvinner all statens korrumperende innflytelse og fører samfunnet tilbake til fred og velstand. Dette er imidlertid å gamble med samfunnets fremtid. For mens vi venter på vår frelser, som mest sannsynligvis aldri vil dukke opp, så vil staten fortsette å vokse seg mer og mer tyngende, og så vil samfunnene våre sakte, men stadig raskere, forfalle til de helvetestilstander som kjennetegner alle totalitære nasjoner, for som James Kalb bemerket: «Hvis all sosial orden blir avhengig av den administrative staten, vil alt gå i oppløsning når den blir dødelig korrupt og ufunksjonell.»
Jeg hadde store forhåpninger til 28 år senere da de to foregående kapitlene til historien jo er virkelige skrekkklassikere og creepy som bare f, og det samme kan man si om traileren til 28 år senere. De forhåpningene forsvant etter 80 minutter.
Filmen var lovende fram til zombibabyen blir født, og selv om det var noen logikkbrister før den hendelsen som man fint kunne overse, så blir logikkbristene i etterkant så mange at det ikke er mulig å ikke se dem. I siste del av filmen der de to hovedpersonene finner Doctor Kelson spilt av Ralph Fiennes, så utvikler filmen seg til en klisjesuppe ut av en annen verden. Og slutten som er et forsøk på en slags komedie er fullstendig malplassert.
Det beste med filmen var at den sluttet og man kunne gå hjem. Hadde jeg visst hvor dårlig den var så hadde jeg heller henta ut femtilapper i minibanken og brukt dem til å tørke meg bak med etter at jeg hadde vært på dass. Ta heller å se 28 dager senere og 28 uker senere, da det er spennende og gode filmer.
Har du noen gang lurt på hvorfor de mest inkompetente når til topps? Hvorfor institusjoner belønner blind ettergivenhet fremfor kritisk tenkning? Hvorfor de som stiller ubehagelige spørsmål blir marginalisert, mens de som nikker anerkjennende blir forfremmet? Du er vitne til et av de mest urovekkende, men forutsigbare mønstrene i det menneskelige samfunn. Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner.
Dette er ikke en konspirasjonsteori eller et moderne fenomen. Det er en eldgammel strategi som Niccolo Machiavelli forsto for flere hundre år siden, og som Dietrich Bonhoeffer var førstehånds vitne til da Nazi-Tyskland fortærte hjemlandet hans. Begge mennene som er atskilt av århundrer og omstendigheter, kom frem til den samme skremmende konklusjonen. Maktstrukturer tolererer ikke bare dumhet, de dyrker og belønner den aktivt. Men når vi snakker om nyttige idioter, så snakker vi ikke om mennesker som mangler intelligens i tradisjonell forstand.
Vi snakker om noe langt mer snikende, nemlig det å forsettlig gi avkall på selvstendig tenkning i bytte mot komfort, status eller trygghet. Det er psykologien til noen som har evnen til å tenke, men som velger å la være fordi tenkningen har blitt farlig for deres posisjon. Bonhoeffer kalte dette fenomenet for dumhet. Men han siktet ikke til intellektuell utilstrekkelighet. Han beskrev en moralsk og åndelig svikt, valget om å bli et maktinstrument i stedet for et selvstendig tenkende menneske.
I sine brev fra fengselet, mens han så sitt land synke ned i galskap, skrev han at dumhet ikke er en intellektuell defekt, men en moralsk defekt. Det er ikke det at disse menneskene ikke kan tenke, men at de har gitt opp sin vilje til å tenke selvstendig. Machiavelli forstod dette fra herskerens perspektiv. I fyrsten avslørte han maktens kalde kalkyle. Selvstendige tenkere er farlige fordi de stiller spørsmål. De analyserer. De kan gjøre opprør. Men nyttige idioter er perfekte. De utfører ordre uten moralske skrupler.
De undertrykker dissens uten å erkjenne det som sådan. Og de gjør alt dette i den tro at de tjener et større gode. De blir tyranniets perfekte mellomledere. Dette skaper det vi kan kalle dumhetsparadokset. De samme institusjonene som hevder å verdsette intelligens, meritter og kompetanse, fremmer systematisk dem som ikke har noen av disse egenskapene, i hvert fall ikke på måter som truer den eksisterende maktstrukturen. I stedet belønner de det Bonhoeffer observerte i Nazi-Tyskland, nemlig evnen til å slutte å tenke når tenkningen blir ubeleilig.
Tenk på din egen arbeidsplass, din regjering, dine institusjoner. Hvor ofte ser du at folk blir belønnet for innsikt eller nytenkning? De aller fleste gjør karriere nettopp fordi de gjør det de blir fortalt og er politisk korrekte? De blir verdifulle på grunn av sin intellektuelle ettergivenhet.
Den nyttige idioten har en avgjørende funksjon i enhver maktstruktur. De fungerer som en buffer mellom dem som sitter med den reelle makten, og de som kan utfordre den. De gjennomfører upopulær politikk samtidig som de oppriktig tror på sin egen rettskaffenhet. Men den nyttige idioten er ikke bare et offer for manipulasjon, de er ofte villige deltakere til sitt eget intellektuelle slaveri. De har inngått en avtale, bevisst eller ubevisst, der de bytter sin evne til selvstendig tenkning mot trygghet, tilhørighet og avansement i systemet. De har oppdaget at det ikke lønner seg å tenke, mens det er enkelt, trygt og lønnsomt å innordne seg. Bonhoeffer var vitne til denne forvandlingen i sanntid da Tyskland sank ned i mørket. Intelligente, velutdannede mennesker, jurister, leger, professorer, byråkrater, forlot systematisk sin evne til å tenke kritisk samtidig som de kastet sin medmenneskelighet på søppelhaugen.
Ikke fordi de ikke kunne tenke, men fordi det å tenke var blitt en belastning. De som satte spørsmålstegn ved regimet, ble isolert, forfulgt eller det som verre var. De som omfavnet sin rolle som nyttige idioter, ble forfremmet, hyllet og belønnet. Seleksjonspresset var tydelig. Uavhengige tenkere ble eliminert fra innflytelsesrike posisjoner, mens føyelige ledere ble opphøyet. Over tid skapte dette institusjoner befolket nesten utelukkende av mennesker som hadde lært seg å forveksle lydighet med visdom, ettergivenhet med kompetanse og gruppering med intelligens.
Machiavelli ville ha gjenkjent denne dynamikken umiddelbart. Han forsto at en fyrste ikke vil ha rådgivere som kan true hans makt med sin briljans eller moralske klarhet. Han vil ha rådgivere som er smarte nok til å være nyttige, men ikke kloke nok til å være farlige. Han vil ha folk som kan gjennomføre hans vilje uten å stille spørsmål ved dens moral. Han vil med andre ord ha sofistikerte idioter. Det er derfor nyttige idioter styrer verden. Ikke fordi de er de dyktigste, men fordi de er de mest kontrollerbare.
De har akkurat nok intelligens til å utføre komplekse oppgaver, men ikke nok visdom til å stille spørsmål ved oppgavenes natur. De har nok utdannelse til å uttale seg autoritært, men ikke nok innsikt til å innse når de snakker tull. De har ambisjoner nok til å søke makt, men ikke integritet nok til å bruke den på en ansvarlig måte. Psykologien bak dette fenomenet stikker dypere enn ren karrierejag eller feighet. Det tapper inn i menneskets grunnleggende behov for tilhørighet, trygghet og mening. Den nyttige idioten er ikke bare en som har blitt lurt. Det er en som har valgt bedraget fordi den alternative tenkemåten krever et mot og et ansvar som mange opplever som uutholdelig.
Bonhoeffer forstod denne psykologiske dimensjonen på en dyptgripende måte. Han observerte at dumhet i hans forstand ikke bare var en intellektuell svikt, men også en åndelig svikt, en overgivelse av selve den evnen som gjør oss til mennesker. Når noen velger å slutte å tenke selvstendig, gir de ikke bare opp sin intelligens, de gir opp sin sjel. De blir, med hans ord, fullstendig ute av stand til å se virkeligheten slik den faktisk er fordi de har mistet evnen til å tenke utenfor de rammene som makten har gitt dem. Dette skaper det vi kan kalle en kompetansefelle. Den nyttige idioten fremstår ofte som kompetent innenfor de snevre rammene av sin rolle. De kan iverksette politikk effektivt, administrere komplekse byråkratier og snakke flytende om sitt fagområde.
Men deres kompetanse er helt og holdent avledet. Den avhenger av at de aldri setter spørsmålstegn ved forutsetningene som ligger til grunn for arbeidet deres. I det øyeblikket de begynner å tenke selvstendig, fordamper deres tilsynelatende kompetanse, fordi den aldri har vært reell. Machavelli anerkjente denne dynamikken som avgjørende for å opprettholde makt. I Fyrsten råder han makthavere til å omgi seg med mennesker som er avhengige av deres gunst for å beholde sin posisjon. Slike mennesker, bemerker han, vil aldri utvikle en selvstendig tankegang som kan true herskerens autoritet.
De investerer i systemet som belønner dem, selv når systemet er korrupt, kriminelt, ineffektivt eller destruktivt. Det er derfor det er så vanskelig å gjennomføre reformer i etablerte institusjoner. De som sitter i posisjon til å gjennomføre endringer, er nettopp de som er valgt på grunn av sin manglende vilje til å tenke selvstendig om behovet for endring. De har bygget karrieren sin på etterlevelse, ikke på innsikt. De har gjort karriere ved å implementere dårlige ideer på en effektiv måte, ikke ved å innse at ideene var dårlige i utgangspunktet. Tenk på hvordan dette utspiller seg i moderne institusjoner.
I akademia søker forskere finansiering ved å tilpasse seg moteriktige teorier i stedet for å følge bevisene dit de fører. I næringslivet iverksetter ledere strategier som høres imponerende ut i styrerommene, men som mislykkes i virkeligheten fordi ingen våger å påpeke de åpenbare svakhetene. I staten håndhever byråkrater en politikk de vet er kontraproduktiv, fordi jobbsikkerheten deres avhenger av håndhevelse. Den nyttige idioten blir et filter mellom virkeligheten og makten. De oversetter den virkelige verdens fiasko til byråkratisk suksess. De forvandler menneskelig lidelse til statistisk forbedring. De konverterer systemisk dysfunksjon til individuell skyld. De blir eksperter på å få fiasko til å se ut som suksess, så lenge fiaskoen ikke truer maktstrukturen som sysselsetter dem.
Men Bonhoeffer forstod noe som vi ofte overser. Til tross for sin tilsynelatende suksess innenfor systemet, lever de nyttige idiotene i en tilstand av dyp fremmedgjøring. De har avskåret seg selv fra sin egen evne til ekte tenkning og autentisk dømmekraft. De er blitt fremmede for seg selv, eksperter på å implementere andres ideer uten å ha noen egne. Denne fremmedgjøringen kommer til uttrykk på ulike måter. Den nyttige idioten blir ofte besatt av prosessen og prosedyren fremfor resultatet. De utvikler en nærmest religiøs hengivenhet for å følge regler, selv når reglene fører til absurde eller skadelige resultater. De blir ute av stand til å bruke sunn fornuft.
De blir også overfølsomme overfor enhver utfordring av deres autoritet eller ekspertise, fordi deres kompetanse er avledet snarere enn ekte. De kan ikke forsvare sine standpunkter gjennom begrunnede argumenter. I stedet tyr de til institusjonell autoritet eller sosialt press. De har glemt hvordan man tenker, så de kan ikke gå i dialog med noen som vet hvordan man gjør det.
Machavelli ville ha sett denne defensive holdningen som både en styrke og en svakhet ved nyttige idioter. Deres manglende evne til å tåle motforestillinger gjør dem effektive når det gjelder å undertrykke utfordringer mot den bestående orden. Men det gjør dem også skrøpelige og i siste instans selvødeleggende, fordi de ikke kan tilpasse seg skiftende omstendigheter eller lære av sine feil. Den nyttige idioten opererer i en verden preget av permanent kognitiv dissonans. De tror at de er intelligente, kompetente og moralske, samtidig som de gjennomfører en politikk som enhver genuint intelligent, kompetent eller moralsk person ville gjenkjenne som dum, ineffektiv eller ond. For å opprettholde denne selvmotsigelsen utvikler de forseggjorte psykologiske forsvarsmekanismer, rasjonalisering, projeksjon og det psykologer kaller motiverte resonnementer.
De blir eksperter på å finne sofistikerte begrunnelser for enkle feil. Når politikken deres ikke fungerer, er det på grunn av utilstrekkelig finansiering, mangelfull implementering eller sabotasje fra motstandere. Når folk lider på grunn av beslutningene deres bruker de argumenter som at det er nødvendig av hensyn til fellesskapet, eller at man ikke tilpasser seg på riktig måte. De har lært seg å forveksle kompleksitet med intelligens og byråkrati med kompetanse. Det er derfor nyttige idioter er så motstandsdyktige mot bevis som strider mot deres verdensbilde. Det er ikke det at de ikke kan forstå bevisene, det er fordi en slik forståelse ville kreve at de konfronterte den grunnleggende uredeligheten i deres posisjon.
Å erkjenne at institusjonen kan ta feil, ville være å erkjenne at de kan være medskyldige i noe skadelig eller dumt. Bonhoeffer innsikt blir enda mer skremmende når vi innser at den nyttige idioten ikke bare implementerer skadelig politikk, de tror oppriktig på den. Dette er ikke kynisk karrierisme. Det er noe langt farligere. Oppriktig vrangforestilling. Den nyttige idioten har overbevist seg selv om at deres ettergivenhet er visdom, at deres konformitet er mot, og deres intellektuelle kapitulasjon er faktisk opplysning.
Det er denne psykologiske transformasjonen som gjør dem så verdifulle for maktstrukturer og så farlige for samfunnet. En sann troende, en som har overbevist seg selv om at lydigheten deres er moralsk overlegen, vil forsvare systemet selv når det åpenbart svikter, selv når det forårsaker massiv skade og ødelegger for de menneskene de hevder å tjene.
De mest effektive tjenerene for makten er de som tjener ut fra en genuin overbevisning. De implementerer ikke bare politikk, de oppfyller det de ser som et moralsk oppdrag. Dette gjør dem uendelig mye mer pålitelige enn rene leiesoldater og uendelig mye farligere enn bevisste konspiratører. Den nyttige idioten blir en slags sekulær prest. De administrerer den institusjonelle maktens ritualer i den tro at de tjener et høyere formål. De utvikler sin egen ettergivenhetsteologi komplett med hellige tekster og ritualer. De blir misjonærer for middelmådighet og evangelister for konformitet.
Det er derfor man ofte finner nyttige idioter som snakker om moralsk rettskaffenhet, selv når de gjennomfører åpenbart umoralsk politikk. De har lært seg å oversette institusjonelle interesser til moralske imperativer. Å sparke kompetente mennesker blir omstruktureringer for effektivitet. Å sensurere dissens blir til å opprettholde samfunnets standarder. Å straffe selvstendig tenkning blir til å sikre ansvarlighet. Språket i seg selv blir et verktøy for intellektuelt slaveri.
Nyttige idioter utvikler et spesialisert vokabular som høres sofistikert ut, men som i virkeligheten hindrer ekte tenkning. De snakker i eufemismer, sjargong og byråkratiske abstraksjoner som tilslører i stedet for å opplyse. Men Bonhoer oppdaget noe vi ofte overser. Denne intellektuelle korrupsjonen er ikke påtvunget ovenfra. Den er valgt innenfra. Den nyttige idioten medvirker til sitt eget mentale slaveri fordi alternativet krever noe de selv ikke er villige å tilby. Motet til å tenke selvstendig og integriteten til å handle ut fra disse tankene.
Dette valget har dyptgripende konsekvenser, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet. Når institusjoner systematisk belønner intellektuell ettergivenhet fremfor genuin kompetanse, skaper de det vi kan kalle en dumhetskaskade, en selvforsterkende sirkel der inkompetanse avler mer inkompetanse, der dårlige ideer fortrenger de gode, der institusjonell visdom blir umulig å skille fra institusjonell galskap.
Tenk på hvordan dette utspiller seg i praksis. En nyttig idiot blir forfremmet til en ledende stilling. De ansetter andre nyttige idioter fordi selvstendige tenkere gjør dem ukomfortable og truer deres posisjon. Disse nyansatte nyttige idiotene implementerer så en politikk som er utformet av andre nyttige idioter, og skaper systemer som tjener den institusjonelle logikken snarere enn den menneskelige virkeligheten vi faktisk lever i.
Over tid blir hele institusjonen befolket av mennesker som har glemt hvordan man tenker selvstendig, selv om de en gang hadde denne evnen. Det mest tragiske med denne dynamikken er at mange nyttige idioter begynte sin karriere med ekte idealisme og ekte intelligens. De ønsket å gjøre en forskjell og tjene allmennheten, og å bruke talentene sine til positive formål, men de inngikk en rekke små kompromisser. Alle virket de fornuftige på det tidspunktet helt til de befant seg i en posisjon der deres fremste ferdighet var rasjonalisering, og deres fremste lojalitet var til systemet som hadde forfremmet dem.
Bonhoeffer så denne forvandlingen skje med kolleger, venner og naboer i Nazi-Tyskland. Intelligente, velmenende mennesker mistet gradvis evnen til selvstendig moralsk dømmekraft. De ble ikke monstre over natten. De ble nyttige idioter først. De lærte seg å forveksle ettergivenhet med dyd, konformitet med visdom og institusjonell suksess med moralske prestasjoner. Machaveli ville ha gjenkjent dette som den perfekte oppskriften for å opprettholde makt og samtidig unngå ansvar.
Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, kan de egentlige arkitektene bak denne politikken alltid hevde at de bare ga generell veiledning. De nyttige idiotene blir syndebukker når ting går galt, og skjold når ting går bra. De får både skylden og æren, mens den egentlige maktstrukturen forblir skjult og beskyttet. Det er derfor nyttige idioter “styrer verden”. De gir dem som faktisk styrer, en perfekt fornektelse. De er intelligente nok til å iverksette komplekse planer, men ikke kloke nok til å forstå deres egentlige formål. De er velutdannede nok til å uttale seg autoritært, men ikke innsiktsfulle nok til å se når de snakker tull. De er ambisiøse nok til å søke ansvar, men ikke prinsippfaste nok til å ta ansvar.
Den nyttige idioten blir en slags menneskelig algoritme som er i stand til å behandle kompleks informasjon og utføre sofistikerte oppgaver, men som ikke er i stand til å stille spørsmål ved de grunnleggende antakelsene som styrer programmeringen. De kan optimalisere innenfor systemet, men de kan ikke evaluere selve systemet. De kan løse tekniske problemer, men de kan ikke gjenkjenne moralske problemer. De kan implementere løsninger, men de kan ikke stille spørsmål om problemene de løser er reelle eller om løsningene deres faktisk fungerer. Dette skaper det man kan kalle ekspertproblemets institusjoner, fylt med mennesker som blir stadig mer sofistikerte innenfor snevrere områder, samtidig som de mister evnen til ekte visdom og sunn fornuft, der holistisk tenking er helt fraværende. De blir spesialister i å implementere dumhet på en effektiv måte og til å få dårlige ideer til å fungere akkurat godt nok til å opprettholde illusjonen av kompetanse.
Så hvordan kan vi frigjøre oss fra dette systemet? Hvordan unngår vi selv å bli nyttige idioter? Og hvordan gjenkjenner vi når vi blir styrt av dem? Bonhoeffer og Machiavelli gir oss, til tross for sine ulike perspektiver, viktig innsikt i både problemet og potensielle løsninger. For det første må vi forstå at det å bli en nyttig idiot alltid er et valg, selv når det ikke føles slik. Hver gang vi velger komfort fremfor sannhet, trygghet fremfor integritet, tilhørighet fremfor autentisitet, så beveger vi oss ett skritt nærmere intellektuell og moralsk overgivelse. Veien dit begynner med små kompromisser, å godta å gjennomføre en politikk du vet er feil, å tie når du burde si ifra, å prioritere karrieren fremfor samvittigheten.
Bonhoeffer løsning var radikal: å gjenvinne en uavhengig moralsk dømmekraft gjennom det han kalte kostbar nåde. Viljen til å betale prisen for å tenke og handle selvstendig. Dette er ikke lett. Uavhengig tenkning fører ofte til isolasjon, profesjonelle konsekvenser og sosial avvisning. Men Bonhoeffer forsto at alternativet, å bli medskyldig i systemer av dumhet og ondskap, var langt verre enn alle personlige omkostninger.
Det første skrittet mot å gjenvinne din intellektuelle suverenitet er å lære deg å gjenkjenne tegnene på institusjonell dumhet. Når en organisasjon straffer spørsmål mer enn feil, belønner ettergivenhet mer enn kompetanse og verdsetter prosess mer enn resultater, har du å gjøre med et system som er designet for å dyrke frem nyttige idioter. Når folk stiger i gradene, ikke på grunn av sin visdom eller effektivitet, men fordi de er villige til å implementere dårlige ideer uten å klage, er du vitne til en dumhetskaskade i aksjon.
På et mer personlig plan må du undersøke ditt eget forhold til autoritet og ekspertise. Henviser du til referanser i stedet for å vurdere argumenter? Antar du at komplekst språk er et tegn på dyp tenkning? Føler du deg ukomfortabel når eksperter er uenige med hverandre? Foretrekker du konsensusens falske trygghet fremfor den rotete virkeligheten som ekte undersøkelser innebærer? Disse tendensene gjør deg sårbar for manipulasjon fra nyttige idioter som snakker med autoritet men mangler visdom. Selv om Machavellis innsikt er kynisk, er den like verdifull når det gjelder å forstå hvordan man kan beskytte seg mot systemer som belønner nyttig idioti. Han forsto at maktstrukturer i bunn og grunn er pragmatiske. De bruker det som fungerer for å opprettholde kontrollen.
Hvis selvstendig tenkning blir mer verdifullt enn etterlevelse, vil de belønne selvstendig tenkning. Hvis kompetanse blir viktigere enn lojalitet, vil de forfremme kompetente mennesker. Dette betyr at en av de mest effektive måtene å bekjempe de nyttige idiotenes herredømme på, er å gjøre inkompetansen deres kostbar. Når institusjoner mislykkes på grunn av deres dumhet, må disse feilene være synlige og ubestridelige. Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, må skadene kunne spores tilbake til kilden. Når byråkratiske løsninger skaper flere problemer enn de løser, må disse problemene anerkjennes i stedet for å ignoreres eller rasjonaliseres bort.
Men her er den dypere utfordringen. Det er relativt enkelt å gjenkjenne nyttig idioti hos andre. Å gjenkjenne den hos oss selv er langt vanskeligere. Vi har alle områder der vi underordner oss autoriteter i stedet for å tenke selvstendig, der vi implementerer ideer uten å forstå dem fullt ut, der vi prioriterer vår posisjon i et system fremfor vårt ansvar for å tenke klart om dette systemet. Motgiften mot å bli en nyttig idiot er det vi kan kalle intellektuelt mot. Viljen til å tenke selvstendig, selv når det er ubehagelig, upraktisk eller kostbart.
Dette krever at man utvikler flere nøkkelegenskaper som utdannings og yrkessystemene våre ofte motvirker. For det første må du dyrke genuin nysgjerrighet. Ekte læring innebærer å bryne seg på ideer som utfordrer antakelsene dine, ikke bare samle informasjon som bekrefter det du allerede tror på. Det betyr å være villig til å ta feil, til å ombestemme seg, til å innrømme uvitenhet i stedet for å late som om man har ekspertise man ikke har. For det andre må du utvikle evnen til moralsk resonnement som eksisterer uavhengig av institusjonell godkjenning. Det betyr at du må ha prinsipper som du ikke vil gå på akkord med, uansett faglige konsekvenser.
Det betyr at du må være villig til å si nei til ordrer som bryter med samvittigheten din, selv om det koster deg avansement eller sikkerhet. For det tredje må du opprettholde det Bonhoeffer kalte intellektuell ærlighet. Det vil si at du forplikter deg til å se virkeligheten slik den er, og ikke slik institusjonene ønsker at du skal se den. Det betyr at du må være oppmerksom på resultater snarere enn intensjoner, resultater snarere enn prosesser, faktiske effekter snarere enn lovede fordeler. Og kanskje viktigst av alt: Du må utvikle mot til å si sannheten til makten, selv når denne makten signerer lønnsslippen din eller kontrollerer karrieremulighetene dine.
Det betyr ikke å være hensynsløst konfronterende, men det betyr å nekte å delta i kollektive vrangforestillinger, selv når det er faglig fordelaktig. Regimet av nyttige idioter er ikke uunngåelig. Det er et resultat av utallige individuelle valg om å prioritere personlig sikkerhet fremfor intellektuell integritet, karriereutvikling fremfor moralsk mot og institusjonell tilhørighet fremfor selvstendig tenkning. Hver gang noen velger å tenke selvstendig i stedet for å føye seg blindt, å stille ubehagelige spørsmål i stedet for å gi bekvemme svar, å prioritere sannhet fremfor komfort, slår de et slag mot dumhetskaskaden.
Bonhoeffer betalte den ultimate prisen da han nektet å bli en nyttig idiot, henrettet av naziregimet han nektet å tjene. Men hans eksempel minner oss om at noen ting er verdt mer enn karriereopprykk eller sosial aksept. Evnen til selvstendig tenkning, moralsk dømmekraft og autentisk handling er ikke bare personlig verdifull, det er avgjørende for ethvert samfunn som ønsker å forbli fritt og funksjonelt. Machiavelli, til tross for sitt rykte som kyniker, delte faktisk denne troen. Han forsto at samfunn ledet av nyttige idioter til slutt kollapser under vekten av sin egen inkompetanse.
Bare samfunn som på en eller annen måte gir rom for ekte visdom, selvstendig tenkning og moralsk mot, kan tilpasse seg skiftende omstendigheter og løse reelle problemer. Valget ligger alltid foran oss. Skal vi være nyttige idioter som implementerer andres ideer uten å stille spørsmål? Skal vi utvikle oss innenfor systemer vi ikke forstår, mot mål vi ikke har valgt? Eller vil vi ta tilbake vår fødselsrett som tenkende vesener som er i stand til selvstendig dømmekraft, moralsk resonnement og autentisk handling? Verden trenger ikke flere nyttige idioter. Den trenger flere mennesker som er modige nok til å tenke selv og handle ut fra disse tankene, uansett hva det måtte koste. Spørsmålet er hvem du vil velge å være?
Innholdet i teksten er hentet fra denne videoen her.
Her står altså USAs Forsvarsminister Pete Hegseth og general Dan Caine og skryter av terrrorhandlingene mot Iran der de har bombet sivile atomkraft, noe som strider fullstendig mot internasjonal lov. Er man av den oppfatningen at dette er bra da mangler man fullstendig evnen til å tenke logisk og objektivt Informasjonen som formidles er rein propaganda som retter seg mot ekstremt naive og historieløse individer, som har en overfladisk insikt i konflikten og heier på det ene parten som om det skulle være et fotballag og ikke blodig alvor. De har null innsikt i hvordan narsisstiske og psykopatiske ledere tenker, og de slår alle over en kam og forstår ikke at det både i Iran, i Israel og USA, der finnes det et stort antall borgere som er i mot denne krigen. At det finnes ekstremister på alle sider sier seg selv, men å slå alle over en kam og kun se en sak i et svart hvitt perspektiv det er stort rød flagg som forteller at man kun tar til seg ensidig informasjon som gjør en dogmatisk.
Det som jo er interessant er at denne konflikten kan også få store konsekvenser for den norske befolkningen som siden andre verdenskrig har levd i et komfortabelt hjørnet av det helvete denne planeten er. Å ønske død og fordervelse over andre mennesker fordi man er av den oppfatningen at alle i et land tenker likt og at alle der er gjennomsyret av ondskap, da forteller man at man er et hatefullt menneske som ikke er annerledes enn dem man retter hatet mot, men på grunn av manglende selvinnsikt så blir det umulig å forstå. Og det er slike mennesker propagandaapparatet er helt avhengig av for å kunne rettferdigjøre krig og ondskap, men hvis man selv blir rammet av den djevelskapen man ønsker andre så får kansje pipen en annen lyd?
Det er nesten sånn at man skulle tro at vi er med i en episode av The Twillight Zone eller i en skrekkfilm der slutten av handlinga er alt annet en lykkelig og optimistisk. Her finner du et filmklipp som er en særdeles god analogi som viser hva slags sinnsyke ledere Donald Trump og Netanyahu er. Det er nesten slik at man skulle tro at de var besatt av noe. Trump skulle liksom tømme sumpen, istedet så bader han i den.
“Israel følger planen sin med total tilintetgjørelse av mennesker som de anser som «untermensch». Nå har de som en blodtørstig psykopat angrepet Iran, deres erkefiende. Det kan virke som at Israels mål er å gå inn i historien som nasjonen som startet tredje verdenskrig. Selvinnsikten er sterkt ironisk.
Israel har startet et ødeleggende aggressivt angrep mot Iran som de har planlagt på forhånd over mange måneder. De bekrefter ødeleggelsen av Irans kjernefysiske anlegg i Natanz med påfølgende risiko for planetarisk radioaktiv stråling og mulig evakuering av 1 million mennesker som resultat.
Hatet som eksisterer blant Israels sionistiske stat er synonymt med det tredje rike, men implikasjonene kan bli enorme for verden og medføre Israels egen tilintetgjørelse, ifølge den amerikanske obersten Douglas Macgregor.
Iran står ikke alene. Tyrkia med sin enorme stående hær støtter Iran. Det vil også Kina og Russland gjøre.
Hva slags splitter pine galskap har vi fått i denne verden med verdensledere og politikere som ikke husker hvordan andre verdenskrig startet? Norske politikere og journalister har i alle fall glemt det helt.
Hvem har forresten bestemt at Iran ikke skal ha atomvåpen mens andre land skal kunne ha det? Hvorof er det helt greit at Israel har det?” Frank Aune
For at regjeringer skal få oss til å delta i kriger, så må de få rettferdigjøre den/de krigen(e) de vil starte. Det vil si at de må ha et eller flere påskudd som får oss til å tro at det er rett og riktig å gå til krig.
Krigspropaganda har som mål å manipulere den offentlige opinionen til å støtte en militær konflikt på ulike måter, blant annet gjennom plakater, filmer og taler. Eksempler på dette kan være demonisering av fienden, fremme nasjonalt samhold og oppmuntre til deltakelse i krigsinnsatsen.
Her er en oversikt over vanlige teknikker og eksempler:
Demonisering av fienden:
Fremstill fienden som barbarisk eller ond, med det formål å vekke sinne og hat. Eksempler på dette kan være å fremstille fienden som en trussel mot nasjonale verdier eller uskyldige sivile.
Fremme nasjonal enhet og patriotisme:
Understreke viktigheten av å støtte krigsinnsatsen og ofre seg for sitt land. Nasjonale symboler og figurer ble ofte brukt for å fremkalle en følelse av nasjonal stolthet og samhold.
Oppmuntring til rekruttering og deltakelse:
Rekrutteringsplakater, som den berømte “I Want You”-plakaten med onkel Sam, oppfordret innbyggerne direkte til å verve seg til militæret. Propagandaen oppfordret kvinner til å ta på seg nye roller i fabrikkene eller støtte krigsinnsatsen på hjemmefronten.
Rettferdiggjøring av krigsinnsatsen:
Propaganda fremstiller ofte krig som en nødvendig eller rettferdig konflikt, og fremhever fiendens aggresjon eller urettferdighet. Falske angrep (false flag) eller iscenesatte hendelser kan bli brukt som påskudd for krig.
Forskjellen mellom fakta og propaganda er at fakta backes opp av vanntette beviser, mens propaganda backes opp av påstander. Og vanntette beviser kommer IKKE fra “pyromanene” som undersøker brannene de selv har tent på.
All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppfører vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.
Propaganda handler om å styre og kontrollere folks oppfatninger og atferd. Oppmerksomheten styres unna feil i informasjon og resonnementer. Propagandister bruker fordommer og feilinformasjon til å skape nye oppfatninger, som å spille på aversjon mot visse sannheter eller på fanatisk støtte til visse vrangforestillinger.
Propaganda kombinerer argumentasjon og aktivering av emosjoner (jfr. frykt, sinne, skyld og skam). Når emosjoner og fordommer aktiveres, er hensikten å hindre refleksjon om premisser og evidens – et tilsiktet utfall av falske argumenter.
Fakta og fiksjon blandes på en finurlig måte. En propagandist sørger for at fakta-innslag gir tillit til propagandisten før man elter inn desinformasjon og fordreininger som mottaker vurderer som troverdig.
Propaganda bagatelliserer egne feil, mens skyld og ansvar legges over på andre som klandres. Språkbruk om skadeverk formildnes. Et eksempel er når terrorister fremstilles som ”freedomsfighters”, eller at man ødelegger en stat og utfører massedrap i ”ondskapens akse”. Et annet eksempel er at bombing og drap av sivile fremstilles som sekundær-effekter.
Propaganda skal være enkelt og tegnes i svart og hvitt – enten er du med oss og oppfører deg deretter, eller er du en av de andre og fiende. Budskapet skal også repeteres. Mottakere skal over tid tro på og innrette seg etter budskapet, fremfor å komme i selskap med grupperinger det snakkes nedsettende om.
Budskapet skal ikke bare hindre respondenter fra å fatte informerte beslutninger, men også oppnå at man ikke vedkjenner seg beslutninger som allerede er fattet. Propagandister tilbyr gjerne muligheter til ansvarsfraskrivelse og til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, før propagandaen trappes opp og presset øker ytterligere.
Personer med roller – særlig i det offentlige apparat – forbundet med tillit og godtroenhet, har de beste forutsetninger til å forlede den gemene hop. Det kan enten skje åpent i embeds medfør, eller indirekte via personer i kulissene.
