En videospillpinne (Game Stick), er en liten bærbar enhet (ca dobbelt så stor som en vanlig fyrstikkeske), som gir deg muligheten til å spille videospill på TVen uten at du trenger noen konsoll. Det er en kompakt plug-and-play-enhet som kobles til TVen via HDMI inngangen og kjører på et innebygd operativsystem som Android eller et spesiallaget operativsystem designet for spilling. Disse pinnene er forhåndslastet med tusenvis av klassiske og moderne spill, og mange lar deg laste ned flere titler fra appbutikker.
I motsetning til tradisjonelle konsoller er spillpinner rimelige, enkle å sette opp og du kan bokstavlig talt putte de i lomma. Du trenger ikke å installere programvare du bare kobler den til TVen og kan begynne å spille i løpet av noen få minutter. Dette gjør dem ideelle for de som ønsker en enkel og problemfri måte å spille på uten å investere i en komplett konsoll. Med de fleste spillpinner så følger det også med to trådløse kontroller. Appellen ligger i hvor praktiske og varierte de er, enten du liker retro arkadespill, adventurespill eller actionfylte titler, så finnes det en spillpinne der ute for deg.
Før du handler, er det lurt å finnne ut hva du vil ha i en spillpinne og hvordan forskjellige modeller varierer i ytelse, innhold og pris.
Når du kjøper en spillpinne, vil flere viktige funksjoner avgjøre ytelsen og brukervennligheten. Først bør du sjekke operativsystemet. De fleste spillpinnene kjører på Android, som betyr at de støtter et bredt spekter av apper og spill fra Google Play Store. Noen enheter bruker imidlertid tilpassede operativsystemer som er optimalisert spesielt for spilling. Deretter bør du vurdere kontrollerens kvalitet. En god trådløs kontroller er viktig for en smidig spillopplevelse. Se etter modeller med responsive knapper, ergonomisk design og lang batterilevetid.
Noen spillpinnene inkluderer grunnleggende kontrollere, mens andre tilbyr avanserte versjoner med vibrasjonsfeedback og programmerbare knapper. En annen viktig faktor er lagringskapasitet. Siden de fleste spillpinnene er avhengige av intern lagring eller microSD-kort, må du sørge for at modellen du velger har nok plass til favorittspillene dine. Hvis du planlegger å laste ned mange spill, bør du se etter minst 32 GB intern lagring eller utvidbart minne.
Vær også oppmerksom på prosessorkraft og RAM-størrelse. En kraftigere pinne håndterer spill med høyere oppløsning bedre og unngår etterslep under intens spilling. Er du ikke kravstor fungerer en av de billigere pinnene fint, men hvis du vil spille nyere spill, så gå for en modell med sterkere prosessor og minst 4 GB RAM.
Til slutt, sjekk for TV kompatibilitet. De fleste videospillpinner fungerer med alle TVer som har en HDMI-port, men noen kan kreve spesifikke oppløsninger eller inngangsinnstillinger. Sørg for at pinnen du velger støtter TV-ens oppløsning (vanligvis 1080p eller 4K) og gir et klart bilde og lyd.
Jeg har selv tre spillepinner og er fornøyd med dem. Den ene er det 20 tusen spill på, den kostet 250 kr. Den andre er det 40 tusen på, den kostet meg 400 kr, og den tredje så er det 55 tusen spill på, den kostet meg 750 kr. En ting som er greit å vite er at det ikke er så mange spill som det blir påstått på spillpinnene.
Det er ofte at det er duplikater av et spill, som f.eks. ti Mario spill til Nintendo 8 bit, og det er jo litt juks. Men det er uansett så mange forskjellige spill på en slik pinne at du ikke rekker å gå gjennom dem på et år. Det skjer også at spillene plutselig kan slutte å virke. Jeg spilte Rampage 2 på Nintendo 64 emulatoren på en av spillpinnene mine og kom til brett 4, så stoppet det bare opp, og det gikk ikke an å spille det mer. Selv om jeg begynte på nytt så kom jeg ikke lenger enn til brett 4. Andre spill derimot fungerer helt utmerket.
På den ene av spillpinnene mine så er det neste 5 tusen commodore 64 spill og flere tusen Atari ST spill. Det er jo helt rått for å si det mildt. Bare det å bla gjennom spillene er en nostalgi greie for seg selv. Og har du barn som ikke har spillt slike gamle spill, så kan du vise dem hva du vokste opp med.
“I okkult filosofi er ikke ideen om magi definert av trylleformler og besvergelser; det handler om manipulering av energi, intensjon og tro. Hermetisme, en av de eldste esoteriske tradisjonene, er bygget på uttrykket: «Som over, så under.» Mikrokosmos (individet) og makrokosmos (universet) er refleksjoner av hverandre, dette betyr at endringer gjort i selvet – gjennom tanke, vilje eller ritualer – kan manifestere seg utad i verden.
Prinsippet om mentalisme sier at «Alt er sinn», noe som antyder at virkeligheten i seg selv er en mental konstruksjon, og at det vi opplever som den materielle verden er en projeksjon fra et dypere, usynlig bevissthetsnivå. Prinsippet om korrespondanse forsterker dette, og antyder at det å manipulere ens indre verden kan skape endringer i den ytre verden. Når en stor gruppe mennesker har en lignende tro – spesielt en tro på en uunngåelig, transformerende hendelse – skjer det et psykologisk og energisk skifte som kan påvirke hendelsesforløpet.
Ritualer er strukturerte sekvenser av symbolske handlinger som er utformet for å endre virkeligheten. Sigiler – billedlige representasjoner av intensjon – spiller en nøkkelrolle i denne prosessen. Når disse symbolene er ladet med emosjonell energi, preger de underbevisste direktiver på virkelighetens struktur. Gamle magikere og prester, hemmelige grupper og esoteriske tradisjoner utøvde denne kunnskapen gjennom masseritualer, og hvem som helst kan bøye virkeligheten etter sitt ønske. De store templene i Babylon, Egypt og Hellas var sentre for energimanipulasjon, prester gjennomførte forseggjorte seremonier og justerte ritualene sine med himmelbevegelser for å kanalisere planetariske krefter for å forsterke sitt herredømme over samfunnet.
Enten gjennom ritualer, intensjon eller symbolske handlinger, arbeidet disse utøverne under antagelsen om at verden vi oppfatter er mer beslektet med en simulering enn en konkret, uforanderlig plan. Frimurerne bar denne kunnskapen gjennom den arkitektoniske symbolikken, som de arvet fra tempelridderne, som selv hadde arvet den fra snikmorderne i Persia. Andre grupper, som rosenkreuzerne og senere den bayerske illuminati, var mer eksplisitte i sine studier av sinnet og troens natur. For dem var disse læresetningene ikke bare åndelige, men også politiske, kunnskap var både et våpen og et skjold – sann makt lå i å kontrollere hva folk trodde på, man kunne forme deres virkelighet ved å omdefinere fortiden deres.
Deres innflytelse i å forme verdensbegivenhetene antydet at de aktivt brukte disse prinsippene til å styre historiens gang. Ved å dyrke kontroll på flere nøkkelområder: media, utdanning og populærkultur, forsterket de fortellinger som holdt det kollektive sinnet fokusert på en illusorisk virkelighet og som opprettholdt deres dominans og ivaretok deres egne innflytelsesrike posisjoner.
Ved å skape historien som formet måten samfunnet så seg selv på, var de i stand til å subtilt manifestere selve strukturen i simuleringen. De kontrollerte hva som ble ansett som «sant» og hva som ble avfeid som fantasi, eller konspirasjon som CIA kalte det, for å dekke over sine egne forbrytelser. Ved å gjøre det skapte de en stabil, selvforsterkende sløyfe, der folks tro speilet elitens skapte virkelighet og sementerte deres kontroll. Utdanning handlet aldri om å lære fakta; det handlet om å forme måten unge sinn tenkte om seg selv og oppfattet sin virkelighet. Den etablerte grensene for akseptabel kunnskap, og innrammet verden på en spesifikk måte med visse hendelser, mens andre ble visket ut eller bagatellisert.
Nyhetsmedier metter befolkningen med nøye utvalgte historier og forsterker spesifikke verdensbilder. Disse historiene blir aldri valgt tilfeldig, men valgt og laget for å forsterke bestemte trosoppfatninger, frykt og distraksjoner som former en kollektiv historisk løgn som best tjente elitens interesser. Tro er en psykologisk kraft med vidtrekkende effekter, som ofte fungerer som en selvoppfyllende profeti som former livene våre. På et individuelt nivå kan tro manifestere seg i form av selvtillit, motstandskraft eller personlig transformasjon. Men på et kollektivt nivå blir tro noe enda sterkere – den former konturene av en delt virkelighet.
Måten vi forstår verden på, hva vi aksepterer som sant eller virkelig, er i stor grad et produkt av delte oppfatninger som forsterkes av samfunnet, kulturen og autoritetsfigurer. Den okkulte eliten – et begrep som omfatter en liten, men innflytelsesrik gruppe individer i knutepunktet mellom politikk, finans og media – forstår at tro er mer enn en passiv sinnstilstand; det er en dynamisk kraft som, når den forsterkes, kan påvirke den materielle verden. Ved å kontrollere tro i masseskala kan de forme samfunnets oppfatning av virkeligheten. Dette oppnås gjennom nøye orkestrering av symboler, media og fortellinger som veileder folks forståelse og holder dem bundet til en spesifikk versjon av virkeligheten – en som tjener elitens interesser.
Et av de mest lumske aspektene ved denne skjulte påvirkningen er måten der offentlig traume utnyttes som energikilde. I kjernen er energivampyrisme mekanismen som den herskende eliten bruker for å tappe emosjonell, mental og til og med åndelig vitalitet fra massene, holde folk svake og forvirrede, og høste deres menneskelige emosjonelle og psykiske energi. Denne energien har konkrete effekter på den materielle verden. Jo mer intens den kollektive emosjonelle responsen er, desto kraftigere er energien som kan utnyttes.
For de som forstår hvordan man manipulerer denne energien, kan tragedier skapes for å tjene som en selvopprettholdende syklus av å skape makt og deretter bruke den kraften til å skape flere traumer. Moderne eliter har bevæpnet denne eldgamle kunnskapen. De perfeksjonerte teknikker som fremkaller frykt, fortvilelse og sinne i befolkningen, der de holder massene i en tilstand av emosjonell og psykisk utmattelse. Et traumatisert, fryktsomt samfunn er lettere å håndtere, lettere å distrahere og lettere å styre i en ønsket retning. Mange av disse psykologiske operasjonene bruker traumebasert betinging – der det introdusere sjokkerende eller plagsomme hendelser for å bryte ned motstand og skape en befolkning som er lettere å programmere.
Når folk gjentatte ganger blir utsatt for fryktbaserte budskap, blir de mindre tilbøyelige til å stille spørsmål ved autoriteter og er mer mottakelige for suggessjoner. Ta de nøye utformede store kriser som et eksempel, enten det er kriger, økonomiske nedgangstider eller pandemier, disse hendelsene fungerer som psykologiske ritualer, som oppildner frykt og angst i hele befolkningen. Samfunnet, oppslukt av kollektiv frykt, blir mer mottakelig for suggessjoner og autoriteter, der det er mere sannsynlig at de akseptere restriktive tiltak, ideologier og sosiale normer uten spørsmål. Ved å holde folk i en tilstand av lavvibrasjonsfølelser, kan elitene holde dem fokusert på overlevelse, forankre dem til den materielle verden og undertrykke høyere bevissthetstilstander.
Når det gjelder psykisk energi, er høy vibrasjon og lav vibrasjon frekvensene for menneskelige følelser. Følelser som kjærlighet, glede og medfølelse resonerer ved høyere frekvenser, noe som fører til utvidede bevissthetstilstander, kreativitet og en følelse av enhet med verden. Motsatt resonerer følelser som frykt, sinne og fortvilelse ved lavere frekvenser, noe som fremmer en følelse av separasjon, isolasjon og hjelpeløshet. Psykologisk utløser frykt en respons, som omdirigerer mental og fysisk energi mot umiddelbar overlevelse snarere enn introspeksjon eller vekst.
Når publikum blir trukket inn i en hendelse enten det er et høyprofilert attentat, et terrorangrep eller en kjendis plutselige død øker følelsene deres. TV-bilder, ofte ispedd sigiler og kodede meldinger – håndsignaler, farger, gjentatte ord og uttrykk, eller de mer populære bildene som sko etterlatt ved masseskytinger, paraplyer, forlatte sykler, fungerer dette som en overføringsenhet. Den uvitende seeren, hypnotiseres av skjermen og blir en uvitende deltaker i et energihøstingsritual. Dette er grunnen til at mediehus gjentar traumatiske sendinger om og om igjen. Handlingen med å fokusere masseoppmerksomheten på lidelse forsterker kraften, og sikrer at energien i hendelsen vedvarer lenge etter at den fysiske ødeleggelsen er over.
Media fungerer som den store forsterkeren av disse ritualene. Når en krig begynner, eller et terrorangrep inntreffer, kringkastes bildene av ødeleggelse og lidelse uten stopp. Målet er å fange menneskelig bevissthet i en lavfrekvent tilstand, og holde befolkningen i frykt, sinne og sorg. Film- og TV-industrien er det nyeste våpenet. Hollywood selv er oppkalt etter treverket til kristtorntreet, som druidene brukte til å lage tryllestavene sine som ble brukt til å kaste trolldom under magiske ritualer. Det implanterer ideer, følelser og fortellinger i sinnet, og skaper historier og bilder som med nok fokus kan manifestere seg til virkelighet.
Placeboeffekten beviser at tro alene kan forandre fysisk helse i større skala. Hvis nok mennesker aksepterer en versjon av virkeligheten, vil den stivne til virkelighet i denne tredje dimensjonen. Det er derfor media er så forsiktige med sine valgte budskap, og oppmuntrer til visse oppfatninger mens de undertrykker andre, designet for å generere denne lavvibrasjonsenergien i masseskala.
Tenk på krigene i forrige århundre. Hver konflikt har blitt fremstilt som uunngåelig, men bak kulissene er det de samme elitefamiliene, finansinstitusjonene og tenketankene som alltid er involvert i finansieringen av begge sider. Krig har alltid blitt solgt til offentligheten som nødvendig – enten det er for nasjonal sikkerhet, ideologiske kamper eller beskyttelse av frihet. Men under overflaten er krig en høstemekanisme. Krig tjener et dobbelt formål for masseterrorhandlinger. På ett nivå, bak maskene av politisk konflikt, terror og tragedie – genererer de kaos, frykt og lidelse, som gir næring til energien til de som har makten.
På et annet nivå tjener de som masseofre med uskyldige liv som tilbys som et middel for å opprettholde den okkulte elitens grep om samfunnet. Det massive tapet av liv i krig, terrorisme eller til og med «ulykker» kan dermed tolkes som en del av et rituelt offer, ment å gi næring til kreftene som hersker bak teppet. Akkurat som en datasimulering krever energi for å fungere, gjør også den kosmiske konstruksjonen det. Den trives på den rå energien fra menneskelige følelser (loosh), spesielt lidelsens energi.
Frykt, smerte, sorg, angst, fortvilelse og sinne avgir en tett, lav vibrasjonsfrekvens, som opprettholder og forsterker de kunstige kontrollstrukturene. Jo større den kollektive nøden er, desto sterkere blir illusjonen. En fryktsom befolkning er lettere å manipulere. Når folk er stresset, tenker de ikke kritisk. De reagerer impulsivt og søker trygghet og komfort. Dette er grunnen til at konstruerte kriser alltid ledsages av nye regler, restriksjoner og overvåkingstiltak. Mønsteret er alltid det samme:
1. En krise oppstår. En økonomisk kollaps, en helsekrise eller en politisk omveltning, den første hendelsen utløser frykt og usikkerhet.
2. Media forsterker frykten. Non-stop dekning sørger for at befolkningen forblir i en forhøyet følelsesmessig tilstand, ute av stand til å fokusere på noe annet.
3. Myndighetene pålegger løsninger. Disse løsningene innebærer alltid mer kontroll – restriksjoner på bevegelse, økt overvåking eller økonomiske tiltak som gagner eliten.
4. Syklusen gjentar seg. Når publikum begynner å tilpasse seg, oppstår en ny krise som tilbakestiller fryktsyklusen. Syklusen er bevisst. Den sørger for at folk aldri har tid eller mental klarhet til å stille spørsmål ved selve systemet. I stedet forblir de fanget i reaksjonsmodus, energien deres konstant tappet av fryktmaskinen. Dette er krigens sanne natur, det handler ikke om nasjoner, religion eller frihet. Det handler om offer, energi og kontroll.
Krig er konstruert for å være evigvarende fordi den tjener flere funksjoner: avfolking, økonomisk kontroll og – viktigst av alt – psykisk energiutvinning. Den produserer massedød, ødeleggelse og fortvilelse, og skaper en enorm bølge av negativ emosjonell energi. Krigene og revolusjonene i det tjuende århundre har ikke vært noe mer enn store feiringer foran bildet av Saturn i mange former, storskala menneskeofringer i et antall som verden aldri har sett.
Utover fysiske kriger og kriser finnes det et annet lag med manipulasjon: psykologiske operasjoner, eller psy-ops. Disse er utformet for å forme massenes oppfatning av virkeligheten, konstruere samtykke og styre kollektivets tanker på måter som gagner eliten. Psy-ops opererer gjennom media, underholdning og sosial manipulasjon. Tenk på hvor raskt offentlige følelser kan formes av en nyhetsartikkel, en viral video eller en veltimet politisk hendelse. Dette er aldri tilfeldige hendelser, det er en del av et perfekt innstilt og velutviklet system, som sikrer at den offentlige bevisstheten aldri avviker for langt fra den ønskede fortellingen.
Storskala hendelser, som TV-sendte seremonier, politiske møter og globale kriser, fungerer som symbolske opplevelser, ved å samkjøre disse hendelsene med spesifikke symboler, ord og gester (som kjendiser og politikere som strekker ut hendene i mudraene når de møter støyende applaus fra et publikum for å utnytte den energien for seg selv). De tapper inn i det kollektive ubevisste, de kan «lade» sigiler og symboler med ekstreme mengder emosjonell energi som senere kan brukes i ritualer som kan omforme virkeligheten.
Mediealderen har gjort dette enda mer effektivt. I stedet for fysiske ofringer, utnytter eliten ganske enkelt energi gjennom massemedier. TV-sendte tragedier, katastrofer og følelsesladede skuespill fungerer som kollektive ritualer. Disse krisene er nøye orkestrerte ritualer designet for å fremkalle energi som deretter kan samles inn og brukes til å lade sigiler og legge kraft bak trolldommene som kastes. Symboler, enten det er pyramiden og det altseende øyet på pengesedler eller det kodede språket som brukes i elitekretser, er sigiler. Tradisjonelt fungerer sigiler som energiankere. De bærer med seg intensjon, programmert av de som skaper dem. Når de kringkastes gjennom massemedier, fungerer de som portaler og trekker inn betrakterens følelser.”
Det du har lest over her stemmer veldig godt overens med det boka The Lost Art of Resurrection av Freddy Silva formidler:
“Over to tusen år før versjonen av oppstandelsen til Jesus ble fremmet av Vatikanet, praktiserte folk fra Egypt og Kina til det keltiske Storbritannia og Nord-Amerika et hemmelig, mystisk ritual.
Dens innviede – fra Platon til Zoroaster – betraktet opplevelsen som toppen av åndelig utvikling, en livsendrende oppvåkning som avslørte innsikt i virkelighetens natur og sjelens hensikt.
I motsetning til populær tro, beskriver en tekst inne i et begrenset kammer i Egypt hvordan oppstandelsen ikke er ment for de døde, men for de levende, et faktum som støttes av det undertrykte Filips evangelium: “De som sier at de først skal dø og deretter stå opp, tar feil. Hvis de ikke først mottar oppstandelsen mens de lever, vil de ikke motta noe.”
Ikke rart at enhver esoterisk og gnostisk sekt rundt Jesu tid hevdet at den bokstavelige tolkningen som ble fremmet av Kirken var et bedrageri.
Denne boken blander eldgamle tradisjoner, faktaforskning og sjeldne beretninger, og gir et unikt innblikk i den hemmelige kunsten å leve oppstandelsen, hva det egentlig betyr å stå opp fra de døde, og hvorfor innviede valgte en frivillig nær-døden-opplevelse for å reise til den andre verden og tilbake.
Freddy Silva utforsker praksisen med levende oppstandelse i gamle egyptiske, fønikiske, greske, persiske, indiske, japanske, kinesiske, keltiske og indianske tradisjoner. Han avslører hvordan disse praksisene ikke bare var vanlige i den antikke verden, men også delte lignende fasetter i hver tradisjon: innviede ble ledet gjennom en rekke utfordrende prøvelser, trakk seg tilbake i en tre-dagers periode i en hule eller et begrenset rom, ofte kalt et «brudekammer», og mens de var utenfor kroppen, ble de fullt bevisste på reiser i den andre verden.
Da de kom tilbake til kroppen, ble de ledet av prester eller prestinner for å være vitne til Sirius’ oppgang eller soloppgangen ved jevndøgn. Silva beskriver noen av de hemmelige kamrene rundt om i verden der ritualet ble utført, inkludert den såkalte graven til Thutmosis III i Egypt, som inneholdt en tom sarkofag og detaljerte instruksjoner for de levende om hvordan de skulle komme inn i den andre verden og komme tilbake i live.
Han avslører hvorfor esoteriske og gnostiske sekter hevdet at Jesu bokstavelige oppstandelse, som ble fremmet av kirken, var et bedrag, og hvordan kirken stemplet alle levende oppstandelsespraksiser som kjetteri, og nådeløst forfulgte gnostikerne for å undertrykke kunnskapen om denne selvstyrkende opplevelsen. Han viser hvordan tempelridderne gjenopplivet disse konseptene og hvordan de overlever den dag i dag innenfor frimureriet.
Boken avslører også:
— Jesus som en gjeninnføring av tidligere oppstandne guder — formålet med og fordelen med initiering — hvorfor folk utholdt en nær-døden-opplevelse for å få tilgang til den annen verden — de hemmelige kamrene rundt om i verden der ritualet ble utført — kulturene og samfunnene som praktiserte det — hvorfor innviede beskyttet dets hemmeligheter med livene sine — og hvorfor Kirken foretrakk at du ikke visste om noe av dette.”
Før det 19. århundreskiftet hadde 47 fyrstikkfabrikker eksistert i Norge. Den største delen av produksjonen fra disse fabrikkene var blitt eksportert til alle verdens hjørner. I 1890 ble over fem millioner kilo fyrstikker eksportert. Mottagerland av norske fyrstikker var blant annet Svergie, Danmark, Holland, Tyskland, Belgia, England og Russland. Tyskland og England solgte varene videre til Kina, India, Australia og Brasil.
Fritz Heinrich Frølich startet i 1838 fyrstikkproduksjon i Oslo. Denne fabrikken ble senere flyttet til Nittedal. I perioden 1875–1895 flyttet produksjonen til Grønvold i Østre Aker, men fabrikken beholdt navnet Nitedals Tændstikfabrik A/S. Under dette selskap hørte også Agnæs Tændstikfabrik ved Stavern.
Da norsk fyrstikkindustri var på sitt høyeste omkring 1875, fantes hele 18 fyrstikkfabrikker med til sammen 1300 ansatte. Forfatteren og målmannen Henrik Krohn hadde for eksempel en fabrikk i Sogndal i Sogn, og på Hamar lå Herman Ankers fyrstikkfabrikk, som var blant de aller første i landet som produserte fyrstikker.
Andre norske fyrstikkfabrikker lå i Halden (fra 1874) og i Enebakk (fra 1866). Enebakk-bedriften flyttet siden til Bryn i Østre Aker, og de to fabrikkene ble samlet i Bryn & Halden Tændstikfabriker A/S. Etter at fabrikken i Halden brant i 1922, ble dette selskapets produksjon samlet på Bryn.
De fleste fabrikkene ble lagt ned på 1880–1890-tallet på grunn av stor overproduksjon med dårlige priser og elendige arbeidsforhold i fabrikkene. Dette utløste også den kjente streiken blant de kvinnelige arbeiderne på fabrikkene i Østre Aker i 1889, der blant andre Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg sterkt i sympati med de streikende. Kravet var beskjedne: 1 øre mer per gross fyrstikker de pakket samt tilgang til å få vasket seg.
I 1927 ble all norsk fyrstikkproduksjon samlet i Bryn-Halden & Nitedals Tændstikfabrik A/S, som inngikk i Ivar Kreugers fyrstikktrust Svenska Tändsticks AB. Fra 1932 ble produksjonen samlet på Grønvold og i Stavern. I 1950-årene lå produksjonskapasiteten på ca. 430 mill. fyrstikkesker per år, og virksomheten sysselsatte ca. 350 personer. Etter at produksjonen ble innstilt på Grønvold 1967 og i Stavern 1984, produseres det ikke lenger fyrstikker i Norge.
Boken “Just Following Orders: Atrocities and the Brain Science of Obedience” av Emilie Caspar handler om hvordan lydighet mot autoriteter kan føre til at individer begår grusomheter som folkemord. Den kombinerer sosial og kognitiv nevrovitenskap med virkelige beretninger fra gjerningsmenn for å forklare hvordan det å adlyde ordre kan «kortslutte» uavhengig beslutningstaking. Boken argumenterer for at ved å forstå denne hjernevitenskapen kan samfunnet bedre arbeide for å forhindre fremtidige voldshandlinger.
Hovedtemaer Hjernens rolle i lydighet: Boken utforsker hvordan hjernen vår er koblet til lydighet og hvordan denne koblingen kan utnyttes, noe som fører til vold.
Psykologiske mekanismer: Den forklarer hvordan det å følge ordre kan spre ansvar og la folk ignorere sine egne moralske verdier.
Eksempler fra den virkelige verden: Boken bruker eksempler fra folkemord som Holocaust, Rwanda og Kambodsja for å illustrere poengene sine.
Utdraget er hentet fra Boken “Just Following Orders”
“De få studiene som så langt er utført på de nevrale mekanismene bak prososial ulydighet er lovende og har begynt å avdekke noen viktige nevrokognitive prosesser, som empati, vår evne til å forstå andres perspektiv og konflikten vi kan oppleve før vi utfører en handling med umoralske konsekvenser. Men et kritisk spørsmål gjenstår: Hvorfor, eller hvordan, ser disse nevrokognitive prosessene ut til å svekkes mindre hos noen individer enn hos andre når de mottar en ordre? Hvorfor ser noen mennesker ut til å være bedre beskyttet mot effekten av tvang? Svaret er ikke enkelt, og det involverer en sammenløp av faktorer, som omfatter kontekstuelle, sosiale og kulturelle variabler, samt iboende personlighetstrekk.
Teksten fortsetter under bildet
Kommende forskning, som inkluderer ulike populasjoner og nevrovitenskapelige metoder, vil belyse disse mekanismene ytterligere. Vanlige menn og kvinner har evnen til å ta forskjellige valg og viser mot der de redder andre. Disse personene fungerer som levende eksempler som illustrerer at et annet valg er mulig, og at enhver person kan vise styrken av menneskelig medfølelse. De signaliserer til gjerningsmennene at det fantes en annen vei tilgjengelig, en som ikke var dominert av blind underkastelse til en autoritetsfigur.
Den generelle kulturen kan stemple gjerningsmenn som «psykopater» på grunn av grusomhetene og uforståeligheten ved folkemord. Folk sliter ofte med å forstå hvordan noen kan begå slike avskyelige handlinger. Følgelig prøver de å finne en forklaring som virker enkel og grei, for eksempel ved å stemple gjerningsmenn som «onde» eller «monstre». En slik prosess med kategorisering og forenkling gir en følelse av psykologisk distanse og emosjonell trygghet, slik at folk kan unngå å konfrontere de smertefulle realitetene ved folkemord. Selv om det er sant at noen individer som begår folkemord kan vise psykopatiske trekk, som mangel på empati og anger, er det viktig å forstå at folkemord er et komplekst fenomen med flere medvirkende faktorer.
Teksten fortsetter under bildet
Å begrense folkemordsgjerningsmenn til en enkel merkelapp overser den bredere historiske, økonomiske, politiske og sosiale konteksten som får folk til å delta i et folkemord eller andre masseutryddelseshendelser. Det er grunnleggende å huske at i samme kontekst og med en lignende livshistorie, vet vi aldri hva vi kan være i stand til. Med en nevrovitenskapelig tilnærming har vi sett at flere nevrokognitive mekanismer er involvert i prososiale handlinger, som empati, skyldfølelse og handlekraft.
Vi har imidlertid også sett at mange prosesser som spiller inn før og under et folkemord lett kan gjøre disse mekanismene uklare. For eksempel involverer folkemord ofte hatpropaganda, en dehumaniseringsprosess og andre former for psykologisk manipulasjon som kan påvirke individer til å delta i vold. Folkemord er også ofte et resultat av langvarige konflikter, av økt kategorisering av «oss» kontra «dem». Disse spenningene kan gi næring til hat og vold. Videre har vi sett at når folk bestemmer seg for å adlyde ordre fra en autoritet, endres også deres prososiale mekanismer.
Teksten fortsetter under bildet
Folk opplever mindre empati for ofrenes smerte, de føler mindre skyld, mindre ansvar og mindre handlekraft – en effekt som påvirker deres evne til å ta de fulle konsekvensene av det de gjør. Selv om det er viktig å holde folkemordsgjerningsmenn ansvarlige for sine handlinger, er det også avgjørende å ha en nyansert og tverrfaglig tilnærming for å forstå den komplekse dynamikken som bidrar til at folkemord utføres – inkludert ubevisst nevral aktivitet. Vi kan deretter bruke denne kunnskapen til å utvikle tiltak som fremmer empati, moralsk mot og selvstendig tenkning. Forståelse er nøkkelen til å forebygge.
Og spesielt i tider med dyp fortvilelse, minner studiet av redningsmannskapene som hjalp de som ble utsatt for folkemord oss om at et annet valg er mulig. Vanlige borgere, som deg og meg, jobbet aktivt for å beskytte og redde medlemmer av målrettede grupper under folkemord, ofte med stor personlig risiko. Disse menneskene kommer fra ulik bakgrunn, uten én enkelt faktor som pålitelig forutsier deres handlinger. Noen redningsmannskaper var motivert av sin religiøse eller moralske tro, mens andre var drevet av en følelse av empati eller et ønske om å beskytte. De motsto dehumaniseringen og demoniseringen av den målrettede gruppen, og så dem heller som mennesker som fortjente beskyttelse. Uansett hva som veiledet dem, viste de at det er mulig å motstå innflytelsen fra propaganda og gruppepress. Mennesker kan bestemme seg for å handle etisk og modig. Som det står innskrevet på medaljene som gis til de rettferdige: «Den som redder et enkelt liv redder et helt univers.»”
Dette ble skrevet i 1956 av psykoanalytikeren Just A. M Meerloo og er mye mere relevant i dag enn da det ble skrevet:
“Prøver politiske ledere å forstå hverandre og gruppene de representerer, eller måler de bare kraften i sine politiske maskiner, sine ord og sine stemmer? Ledes de av private bitterheter og ambisjoner, eller av det ærlige ønsket om å tjene samfunnet og dets idealer? Er våre administratorer mentalt godt rustet til å utføre sine oppgaver? Hvor mange av dem er bevisste på omfanget av sine private frustrasjoner? Blir deres destruktive impulser rasjonalisert bort under dekke av politisk troskap? Hvordan kolliderer sykdom, lidelse og nevrose i deres overveielser? Se hvordan høflige taler i enhver debatt blir avbrutt av plutselige utbrudd. I hvilken grad påvirker barndomsoppdragelse, fastlåste ideer eller patologiske ambisjoner hos ledere skjebnen til en by eller nasjon?
Teknisk sett burde det være ganske enkelt å administrere enhver gruppe eller nasjon – eller til og med hele verden. Menneskeheten vet absolutt nok til å gjøre denne jobben. Vi vet mye om historie, sosiologi og vitenskapen om menneskelige relasjoner og styresett, i hvert fall nok til ikke å gjenta historiens feil. Vi lever i en verden med teknisk og økonomisk overflod. Men vi har ennå ikke lært å anvende det vi vet eller å organisere verdens ressurser. Et sted har noe gått galt, og ting har kommet ut av kontroll. Nasjoners og folks vilje til å forstå hverandre ser ut til å være lammet, og gjensidig frykt og mistenksomhet har blitt bygget opp av fantasiene om mytiske ideologier som kriger mot hverandre. Og i morgen kan bare halene til kamphundene være igjen.
Selve det å være i embetet og være leder kan forandre en manns sinn på mange måter. Ofte fjerner han seg mer og mer fra menneskelige problemer og fra menneskene han representerer og tenker bare i form av nasjonal strategi, offisiell ideologi og målene for maktpolitikk. Eller barndomsambisjoner, lenge frustrerte, vekkes. Han kan bli offer for sine oppblåste personlige ambisjoner og sin individuelle oppfatning av ansvar, og som en konsekvens miste kontrollen over sin egen personlighet.
I fremtiden, etter hvert som vår psykologiske forståelse vokser, må ledende politikere bli bedre utdannet i prinsippene for moderne psykologi. Akkurat som en soldat må vite hvordan han skal håndtere sine fysiske våpen, må politikeren vite hvordan han skal møte og håndtere den mentale strategien i menneskelige relasjoner og diplomati. Han må bli bevisst på fallgruvene i all menneskelig kommunikasjon og svakhetene i sitt eget sinn.
Teksten fortsetter under bildet
Kroppslig sykdom og nevrotisk utvikling kan ha alle slags effekter på de som sitter i embetet. Under deres innflytelse blir noen menn trukket inn i et liv med kontinuerlig bitterhet, som om de i sine politiske og offisielle aktiviteter kjempet ut sine infantile kamper mot djevler, angst og indre skyldfølelse. Andre blir renset gjennom sine lidelser og blir klokere og mer menneskelige enn de var.
Den moderne vitenskapen om psykosomatisk medisin gjør det klart at konstant bekymring, kontinuerlig konkurranse, undertrykt aggresjon, viljen til å dominere og styre andre, frykten for ansvar og byrden av ens valgte yrke er blant de mange faktorene som påvirker kropp og sinn og danner et mønster av kroppslige reaksjoner. Disse reaksjonene kan faktisk hemme vår evne til å løse problemene våre ved å sette oss fysisk ut av spill. Å bli en valgt statsmann i vår tid med økt menneskelig konkurranse og økt avhengighet av velgere bygger opp embetsmenns egenskaper som er nesten psykopatiske, som kan lamme kroppen eller sinnet eller begge deler i en tid hvor vi trenger de sunneste og mest solide lederne.
Rollen den latente psykosen eller karakterforstyrrelsen spiller i mange ledende personligheter kan ikke understrekes nok. Jeg mistenker at denne patologien mange ganger er påvirket av måten vi velger lederne våre på. Offentlig preferanse er ofte rettet mot sterke, defensive, overkompenserte karakteregenskaper som kommer godt til syne i offentlige arrangementer. Den ytre fasaden er for mye synlig; vi er ikke i stand til å bedømme den indre kjernen. Selv om jeg er redd for at tiden fortsatt er langt unna da vi skal underkaste våre offisielle representanter og administratorer psykologisk utdanning og utvelgelse, må vi bli mer bevisste på de mange ubevisste faktorene som påvirker dem og oss.
Teksten fortsetter under bildet
Vi erkjenner at idealistiske klichéer kan dekke over utilstrekkelige forslag, og vi har en tendens til å akseptere dette som et velbrukt politisk strategi- og diplomatisk spill. Men langt verre enn denne åpenlyse unnvikelsespolitikken er den skjulte politiske konferansen og diskusjonen mellom politikernes ubevisste sinn og lidenskaper. Hvor mange politikere og deres tilhengere er klar over denne lurende understrømmen som ofte har sterkere innflytelse enn åpenlyse handlinger? Hvordan hindrer det personlige elementet mellom våre administratorer vår egen mentale frihet, og hva er rollen til det psykopatiske elementet i noen av våre ledere? Det er viktig for oss å stille disse spørsmålene. For vitenskapens utvikling har lært oss at selv når det er umulig å finne umiddelbare tilfredsstillende løsninger, bidrar det å stille det riktige spørsmålet til å bringe klarhet i fremtiden. Det baner vei for en løsning.
I en stat der terror brukes til å slavebinde folket, kan den administrative maskinen bli diktatorens eksklusive eiendom og verktøy. Utviklingen av en slags byråkratisk absolutisme er imidlertid ikke begrenset til totalitære land. En mild form for profesjonell absolutisme er tydelig i alle land i den meglende klassen av embetsmenn som bygger bro mellom mennesket og dets herskere. Et slikt byråkrati kan brukes til å hjelpe eller skade innbyggerne det burde tjene. Det er viktig å innse at en særegen, stille form for kamp pågår i alle verdens land – under enhver styreform – en kamp mellom den vanlige mannen og det styreapparatet han selv har skapt.
Teksten fortsetter under bildet
Mange steder kan vi se at dette styreverktøyet, som opprinnelig var ment å tjene og hjelpe mennesket, gradvis har fått mer makt enn det var ment å ha. Er Sankt Byråkratus en djevel som tar besittelse av en mennesken så snart det får statlig ansvar? Er administratorer infisert med et ønske om å skape en falsk orden, å manipulere andre bak sine grønne stålpulter? Regjeringsteknikker er ikke forskjellige fra noen annen psykologisk strategi; Det døende grepet av ensretning kan ta mental kontroll over de som er dedikert til den, hvis de ikke er årvåkne. Og dette er den iboende faren ved de forskjellige etatene som mekler mellom den vanlige mannen og hans regjering.
Det er et tragisk aspekt av livet at mennesket må plassere en annen feilbarlig mann mellom seg selv og oppnåelsen av sine høyeste idealer. Hvilke menneskelige svakheter vil manifestere seg lettest i den administrative maskinen? Maktbegjær, automatisme og mental rigiditet – alt dette avler mistenksomhet og intriger. Å være en høytstående embetsmann utsetter mennesket for en farlig fristelse, rett og slett fordi han er en del av det herskende apparatet. Han finner seg fanget i strategikomplekset. Magien ved å bli en utøvende direktør og en strateg fremkaller lenge undertrykte følelser av allmakt. En strateg føler seg som en sjakkspiller. Han ønsker å manipulere verden med fjernkontroll. Nå kan han la andre vente, slik han ble tvunget til å vente selv i sine salatdager, og dermed kan han føle seg overlegen. Han kan forskanse seg bak sine offisielle forskrifter og ansvar. Samtidig må han stadig overbevise andre om sin uunnværlighet fordi han er motvillig til å forlate plassen sin.
Som et forsvar mot sin relative ubetydelighet må han utvide staben sin og dermed øke sitt byråkratiske apparat. For å bli VIP trenger man et stort kontor. Hvert nytt ansattmedlem ber om nye sekretærer og nye skrivemaskiner. Alt begynner å komme ut av kontroll, men alt må kontrolleres; nye og bedre filer må installeres, nye konferanser innkalles og nye komiteer opprettes. Samhandlingskomiteen for ansatte snakker i dagevis. Nye overordnede opprettes for å føre tilsyn med de gamle overordnede og for å holde hele gruppen i en tilstand av infantil servilitet. Og det som tidligere ble gjort av én mann, gjøres nå av en hel stab. Til slutt blir den byråkratiske spenningen for stor, og den ledelsesmessige despotiske trangen søker hvile i et nervesammenbrudd.
Teksten fortsetter under bildet
Denne snikende totalitarismen med skrivebord og mapper pågår nesten overalt i verden. Så snart embetsmenn ikke lenger kan snakke menneskelig og hyggelig, men skrive ned alt svart på hvitt og føre lange referater i overfylte filer, har kampen om administrativ makt begynt. Tvangsmessig orden, byråkrati og regulering blir viktigere enn frihet og rettferdighet, og i mellomtiden øker mistenksomheten mellom ledelse, ansatte og undersåtter.
Mange blir administratorer i offentlige anliggender ut fra idealistiske følelser av tjeneste og hobby. Andre prøver å unnslippe livets eventyr ved å bli en del av embetsmannskorpset. Slik tjeneste sikrer dem en fast inntekt, regelmessig forfremmelse og en følelse av jobbsikkerhet. Det er veldig forlokkende, denne følelsen av trygghet. Den glatte automatismen og polerte rigiditeten i byråkrativerdenen er veldig attraktiv for visse typer menn, men den kan svekke andre som fortsatt tror på utfordring og spontanitet. Det brennende psykologiske spørsmålet er om mennesket til slutt vil mestre sine institusjoner slik at disse vil tjene ham og ikke styre ham.
I totalitære land får man ikke lov til å se humoren i sine egne mangler. Kunsten å være en ledende administrator, å være en ekte representant for folket, er en vanskelig kunst som krever mye empati og identifikasjon med andre mennesker og deres motivasjoner. Diplomater og politikere tror fortsatt på verbal overtalelse og argumenterende taktikker. Det er et veldig gammelt og forlokkende spill, denne strategien med politisk manøvrering med offisielle slagord og stikkord – finessen med å omgå sannheten i partiskhetens tjeneste, å gi feilaktig vektlegging, ferdigheten til å danse rundt utvalgte argumenter for å komme frem til personlige propagandamål eller partimål. Før eller siden blir nesten alle politikere smittet av viruset.
Teksten fortsetter under bildet
Under byrden av sitt ansvar gir de etter for ønsket om å spille diplomatiets spill. De begynner å inngå kompromisser i tenkningen sin, bøye seg bakover og være forsiktige, for ikke å bli kritisert av de høyere sjikt. Eller de faller tilbake i infantile følelser av magisk allmakt. De vil ha fingrene i hver kake – til venstre og til høyre. Alt dette er farlige mentale striper hos ethvert menneske som lettere kan utvikle seg hos politikere og administratorer på grunn av den økende innvirkningen av moderne regjeringsteknikker og deres trussel mot ytringsfriheten.
Når en mann blir viklet inn i strategisk og politisk snakk, endrer noe seg i holdningen hans. Han er ikke lenger rett frem; Han uttrykker og kommuniserer ikke hva han tenker, men han bekymrer seg for hva andre tenker om ham bak fasadene deres. Han blir for forsiktig og begynner å bygge alle slags mentale forsvar og rettferdiggjøringer rundt seg selv. Kort sagt, han lærer å innta den strategiske holdningen. Glem spontanitet, nekt entusiasme; ikke krev indre ærlighet av deg selv eller andre, aldri avslør deg selv, aldri eksponer deg selv, spill strategen. Vær forsiktig og bruk flere men og men. Forplikt deg aldri.
Noen politikere er marionetter, talsmenn for sjefene sine. Noen er de letsinnige sjonglørene av ord som omdanner menneskelig aggresjon til slagord.Det finnes også de høylytte dommedags-trompetistene som tyr til panikkargumentet. Moderne politikk føres med foreldede regler for samtale, kommunikasjon og diskusjon.
Likevel kan gjensidig forståelse bli et grunnlag for politisk strategi. Det er ikke maktpolitikk med verbalt bedrag og slagord som trengs, men mental gransking for å finne måter og forslag som kan skjære gjennom motstanden til de med forskjellige meninger og motivasjoner. Politikere glemmer altfor ofte at deres kamp om administrativ makt kan bli en form for psykologisk krigføring mot integriteten til de som er tvunget til å lytte. Den gjentakende gjensidige bakvaskelsen, som så ofte brukes under valg, undergraver gradvis det demokratiske systemet og fører til trangen til autoritær kontroll.
Teksten fortsetter under bildet
De strategiske ryktene og mistankene politikerne sår er et angrep på menneskelig integritet. Når innbyggerne ikke lenger har tillit til sine ledere, ser de etter mannen med rå makt som sin leder. Hvor er politikeren som er villig til å innrømme at motstanderen er minst like dyktig som ham selv, og kanskje enda dyktigere enn ham selv? I den frie innrømmelsen av like evner og motstanderens visdom ligger politikerens sjanse til samarbeid. For ekte samarbeid kan bare oppnås gjennom gjensidig empati og sympati og forståelse av menneskelige feil.
I april 1951 var en gruppe psykologer, psykoanalytikere og samfunnsvitere tilknyttet FN, Verdensføderasjonen for mental helse, UNESCO og Verdens helseorganisasjon gjester hos Josiah Macy Jr. Foundation i New York. Dette var et møte der disse problemene med styring, og virkningen av styringssystemer, ble utforsket og diskutert og senere publisert i en rapport. Disse ekspertene har blitt mer og mer bevisste på behovet for psykologisk utdanning og utvelgelse av administrasjonsadministratorer.
Bør våre administratorer psykoanalyseres? Dette nesten utopiske spørsmålet forutsier ikke et umiddelbart rush etter psykologisk opplæring for politikere og administratorer, men det peker mot en fremtidig periode hvor praktisk intelligens og solid psykologisk kunnskap vil veilede mennesket i de ulike aspektene av livet. Utdanning vil være mer gjennomsyret av pålitelig psykologisk kunnskap. Psykologi og psykoanalyse er fortsatt unge vitenskaper, men mange av våre nåværende politikere kunne allerede dra nytte av dem. Gjennom økt selvinnsikt ville de bli tryggere i strategien for verdensveiledning. De ville ta mer ansvar – ikke bare for sine suksesser, men også for sine feil. Og de ville ta mer ansvar, med færre indre betenkeligheter, for alles beste og velferd.
Teksten fortsetter under bildet
Akkurat i dette øyeblikk kan vår manglende evne til å løse problemene med statlig ineffektivitet og byråkratisk innblanding i menneskelige handlinger hemme borgerens sinn i sin utvikling. Menneskets behov for å tilpasse seg er i konstant kamp med menneskets behov for å gå ut på egenhånd.Forbindelsen mellom vår spontane fritenkning og det uoppfordrede administrative sinnet må studeres, og problemet det presenterer må løses av fremtidens psykologi.”
“Take a look in the mirror thou human race, to the rest of the universe, you’re just a disgrace. Self-centered and materialistic, you always want more, and it always leads to just one more war. Through which a solution is never found, as you wait for the next war to come around.
Each leader tells you that it’s for your own good. To war we must go, for we really should. But who really profits from each new war? It’s always the rich man who ends up with more. We’ve waited forever for you to rise from your knees, but it’s always the rich man that you choose to please.
And now once again, the time is at hand, to watch the downfall of those abusing this land. Down the road to extinction you shall go, for your warring history tells us it’s so. You’re not worth saving for no battles have you won, as you willingly kill another mother’s son. You cry your fake tears as you pretend to care, but you’re all about greed that you all seem to share.
Take a good hard look at your way of life. Do you really give a damn for your children or your wife? For a little more gold, you throw their future away, as you destroy your world a little more each day.
It’s time to receive what you richly deserve. A trip into extinction with the rich that you serve. You’ve looked upon this world with utter disdain. We’ll make our own world, you loudly proclaim. When we’re done with this world, we’ll simply move on, but once again you are terribly wrong.
We have our gods to protect us you say, but why would your gods protect you anyway? The chances you were given were thrown away, like spoiled little children, day after day.
Morality may be on yours and your leaders’ lips, but in your actions, you continue to slip. For by your actions, you shall be known. And into the abyss, you shall be thrown, for you have no good within you at all. And though you wink and grin, soon you shall fall.
Even as to your children, you continue to pretend, Let it be known; you’ve already chosen your just end.”
Hva om roboter kunne tilby det perfekte forholdet? Tenk på det: hva om roboter kunne tilby en partner som forstår humøret dit og oppfyller dine ønsker uten behov for kompromisser? Muligheten til å skape personlige opplevelser med en robotpartner kan drastisk endre hvordan forhold dannes. Du kan designe robotpartneren din slik at den samsvarer med dine ideelle preferanser, enten det er fysisk utseende, personlighetstrekk eller til og med felles hobbyer. Du vil kunne samhandle med en partner som aldri blir sliten, aldri mister tålmodigheten og som alltid responderer med forståelse.
Kan roboter gi den emosjonelle stabiliteten og forutsigbarheten som menneskelige forhold noen ganger mangler? Hva betyr dette for fremtidens forhold? Har du vurdert å ha en robotpartner, eller tror du at menneskelige forhold alltid vil ha overtaket? Kan roboter virkelig erstatte menneskelig intimitet, eller er de bare en midlertidig løsning på et dypere samfunnsproblem?
For noen, spesielt eldre eller de med sosial angst, kan roboter være positivt. Etter hvert som teknologien fortsetter å utvikle seg, kan roboter gi et trygt rom for mennesker som sliter med å få kontakt med andre. I land som Japan, hvor det er en raskt aldrende befolkning, har roboter allerede vist seg å være livsforandrende ved å gi selskap og redusere følelser av isolasjon. For mange kan det å ha en robotpartner gi en følelse av trygghet og komfort, spesielt hvis de har opplevd tidligere traumer, tap eller vanskeligheter med å danne menneskelige forbindelser.
Roboter designet for emosjonell intimitet kan gjøre det uklart hva det vil si å være i et ekte forhold. Mens menneskelige partnere må håndtere følelser, ulike ønsker og kommunikasjonshindre, kan roboter tilby et enklere, men muligens mindre givende alternativ. Folk ønsker vanligvis engasjement og troskap fra partnerne sine, og de ønsker at disse tingene skal være fruktene av et kontinuerlig valg. Roboter velger ikke å elske deg; de er programmert til å elske deg. De kan også være kontrollert av andre som kan ha baktanker, og derfor er det ingen grunn til å tro at du er i et meningsfullt forhold til den.
Hvis vi begynner å favorisere roboter fremfor menneskelig selskap vil vi mest sannsynlig se et dramatisk skifte i hvordan forhold og sosiale interaksjoner utvikler seg. Menneskelige forbindelser er bygget på delte erfaringer, empati og gjensidig vekst. Kan roboter virkelig erstatte det, eller vil de bare øke isolasjonen som mange allerede føler i dagens verden?
Et annet viktig element er hvordan roboter representeres. Hvis man ser på den nåværende gruppen av robotpartnere, ser det ut til at de legemliggjør noen problematiske antagelser om kvinnelig seksualitet. Dette er noe som bekymrer mange. For eksempel er Sinziana Gutiu, en advokat i Vancouver som spesialiserer seg på cyberansvar, bekymret for at sexroboter formidler bildet av kvinner som seksuelle verktøy: For brukeren ser sexroboten ut og føles som en ekte kvinne som er programmert til å underkaste seg. Sexroboten er en alltid samtykkende seksuell partner. Gutiu mener at dette vil gjøre det mulig for brukere å «leve ut voldtektsfantasier og bekrefte voldtektsmyter».
Kathleen Richardson, professor i etikk og robotkultur ved De Montfort University i Leicester og medgründer av Campaign Against Sex Robots, har lignende bekymringer og argumenterer for at sexroboter representerer kvinner som seksuelle varer som skal kjøpes og selges.
Finnes det en negativ agenda bak dette? Hva vet vi egentlig om de selskapene som selger disse robotene? Her er noen interessante betraktninger:
“Robot Bias Infestation Syndrome (RBIS) er en globalistisk konstruert tilstand der KI-roboter eroderer menneskelige sosiale ferdigheter gjennom underdanige interaksjoner, og legger grunnlaget for avfolking ved å svekke ekte forbindelser og erstatte dem med syntetiske forhold. Emosjonell avhengighet av KI-følgesvenner erstatter menneskelige bånd og forårsaker utbredt isolasjon og er med på å utslette tradisjonelle samfunn.
Humanoide roboter dummer ned samfunnet, automatiserer jobber og erstatter menneskelige roller, noe som muliggjør masseavfolking mens de skjuler kontrollen bak falske fortellinger om innovasjon. Eksperter bekrefter at KI-dominans vil håndheve globalistisk overvåking og transhumanisme, og utslette menneskelig autonomi ettersom maskiner erstatter menneskeheten.
I et enestående samfunnsskifte forandrer KI-drevne roboter raskt menneskelige interaksjoner der denne teknologien er i ferd med å undergrave selve vår evne til meningsfull menneskelig kontakt. Denne dynamikken skaper et dypt brudd i menneskelige relasjoner – der forventninger om robotisk etterlevelse kolliderer med virkeligheten av menneskelig autonomi.
Jo mer mennesker er sammen med roboter, desto mindre dyktige vil menneskene bli til å sosialisere med andre mennesker. Folk vil bli langt mer knyttet til robotene enn til hverandre. Denne avhengigheten vil gi næring til et kulturskifte der syntetiske følgesvenner erstatter menneskelige bånd, der individer velger roboter fremfor partnere. Eksperter spår at denne trenden vil akselerere avfolking og kollapsen av tradisjonelle familiestrukturer. Etter hvert som roboter blir integrert i helsevesen, utdanning og dagligliv, er ikke spørsmålet om denne transformasjonen vil skje, men om menneskeheten vil overleve den intakt.”
Hvis jeg har tanker om noe, så finnes det alltid noen som har tenkt på det samme som meg. Og søker jeg på nettet om det emnet jeg tenker på så finner jeg i de aller fleste tilfeller noen som har skrevet eller lagd en video om temaet som for tiden interesserer meg. Og jeg skal ikke lete lenge før jeg finner noen som har formidlet noe om saken jeg har fattet interesse for og som er dyktigere til å formulere seg enn meg, og som også har tenkt dypere gjennom den enn det jeg har gjort.
Det samme gjelder bøker jeg leser. Det er alltid en eller flere ting i en bok som er så godt skrevet og gjennomtenkt at det er verdt å bringe videre. Jeg kan selvfølgelig skrive noe selv, noe jeg av og til også gjør, men jeg ser ikke vitsen med å skrive noe som andre har klart å beskrive bedre enn det jeg er i stand til, da tar jeg heller å videreformidler deres bidrag enn å lage dårlige kopier av dem. Det er intet nytt under solen. Alt som kan tenkes har blitt tenkt og blitt beskrevet av noen som er mere begavet enn deg og meg, men har man et stort ego så blir det vanskelig å forstå.
“Den raske utviklingen av emosjonsteknologi og nevroteknologi, sammen med deres kommersielle potensial, reiser bekymringer om hvorvidt eksisterende juridiske rammeverk er tilstrekkelige. Internasjonale organisasjoner har begynt å ta opp disse teknologiene i policydokumenter, og innledende lovgivningsmessige tiltak er underveis.
Fremskritt innen digital teknologi, spesielt innen dataanalyse og kunstig intelligens (KI), har muliggjort betydelige fremskritt innen datafysering av det menneskelige sinn. To teknologier som skiller seg ut for sin evne til å oversette – nøyaktig eller ikke – mentale evner, tilstander og prosesser til data, er emosjonsteknologi og nevroteknologi. Samlet kalt «tankedatafyserende teknologier» (MDT-er), er begge teknologier som i økende grad tatt i bruk utover sine tradisjonelle anvendelser innen det medisinske feltet. Drevet av ledende teknologiselskaper blir MDT-er raskt tatt i bruk, kommersialisert og ekspanderer til sektorer som livsstil og velvære, markedsføring, reklame, spill, smarte produkter, sysselsetting og utdanning.
Teksten fortsetter under bildet
I tillegg har politi og militæret vist økende interesse for MDT-er. Den raske utviklingen av begge teknologiene, kombinert med sannsynligheten for kommersiell vekst og suksess, vekker bekymring for hvorvidt våre juridiske rammeverk er tilstrekkelige. Internasjonale organisasjoner og rådgivende organer har begynt å ta opp risikoen forbundet med MDT-er i sine policydokumenter, med innledende anbefalinger på gang.
Nevroforskere, etikere, juridiske akademikere og beslutningstakere debatterer aktivt implementeringen av nye styringsinstrumenter, inkludert potensielle nye rettigheter knyttet til nevroteknologi, ofte referert til som «nevrorettigheter». Et sentralt trekk ved denne boken er dens tilnærming til å se på styringen av nevroteknologi og emosjonsteknologi ikke som separate uavhengige spørsmål, men som to sider av samme sak.
Teksten fortsetter under bildet
Mens tradisjonelle tilnærminger ofte har sett på utfordringene knyttet til nevroteknologi som et isolert og unikt fenomen, argumenterer denne boken for et mer integrert perspektiv, spesielt utover den distinkte medisinske sektoren. Den antyder at regulatoriske tiltak mot begge felt bør sees på som sammenkoblede utfordringer, som krever en omfattende, mangesidig respons. Denne tilnærmingen begynner å bli reflektert i nye politiske trender for styring av nevroteknologi.
Innsikt hentet fra den detaljerte utforskningen av det juridiske rammeverket danner grunnlaget for å lage potensielle politiske svar. Derfor bygger denne tilnærmingen bro over gapet mellom abstrakt juridisk analyse og pragmatisk politikkutforming, og gjør det mulig for politiske beslutningstakere og interessenter å bedre se for seg virkningen av ulike politiske alternativer.
Teksten fortsetter under bildet
Før vi går inn på de juridiske implikasjonene, er det nyttig å kort gjennomgå den nåværende statusen i debatten for å etablere konteksten for den påfølgende diskusjonen. Både emosjonsteknologi og nevroteknologi er fortsatt i sin formative fase, med definisjoner, grenser og anvendelser som utvikler seg raskt. Etter hvert som disse teknologiene utvikler seg, har beslutningstakere, lovgivere og juridiske akademikere blitt stadig mer bevisste på de regulatoriske utfordringene de presenterer.
Begrepet «nevroteknologi» har ennå ikke blitt definiert. Vanligvis refererer det til teknologier som er utviklet for å samhandle direkte med hjernen eller nervesystemet, noe som muliggjør overvåking, registrering eller modulering av nevrale aktiviteter. Det mest relevante for denne boken er hjerne-datamaskingrensesnitt (BCI-er), som i økende grad ikke bare brukes innen det spesifikke medisinske markedet, men også i diverse andre markeder. BCI-er kobler hjernen til en ekstern datamaskin og finnes i ulike former. De kan enten implanteres direkte i hjernen, kjent som «invasive BCI-er», eller bæres eksternt, referert til som «ikke-invasive BCI-er».
Teksten fortsetter under bildet
Diskusjoner om legitimiteten og etikken til nevroteknologi har vært et tema av interesse i akademisk forskning i lang tid. I løpet av de siste tiårene har et juridisk emne kjent som «nevrorett» dukket opp, som stammer fra refleksjoner over nevroteknologiens potensielle innflytelse på strafferettssystemet og rettssystemet. Siden den gang har forskere vært engasjert i livlige debatter rundt både tradisjonelle og nye juridiske konsepter med hensyn til nevroteknologi. Tradisjonell nevrorettsforskning fokuserer på spørsmål knyttet til brudd på grunnleggende rettigheter og deres implikasjoner.
Faktisk bringer nye nevroteknologier en rekke hensyn til grunnleggende rettigheter i forgrunnen. Av spesiell betydning er virkningen på retten til tankefrihet, retten til respekt for privatliv og familieliv, retten til fysisk og mental integritet, retten til beskyttelse av personopplysninger, retten til frihet fra diskriminering, retten til en rettferdig rettssak og nemo tenetur-prinsippet mot selvinkriminering. Nemo tenetur-prinsippet er et latinsk juridisk prinsipp som betyr «ingen skal tvinges til å vitne mot seg selv» (eller «ingen er forpliktet til å angi seg selv»). Det er grunnlaget for retten mot selvinkriminering og beskytter individer mot å bli tvunget til å gi informasjon som kan brukes mot dem i en straffesak
Til syvende og sist bygger alle på retten til menneskeverd, som kan stå på spill når man står overfor teknologier som har potensial til å endre en persons identitet, autonomi og handlingsfrihet og invadere deres innerste privatliv. Tidlig på 2000-tallet dukket et konsept kjent som «kognitiv frihet» opp i skjæringspunktet mellom nevroetiske og nevrojuridiske hensyn. Det startet en rettighetsbasert tilnærming til nevroteknologi som fortsatt er i gang. Konseptet kognitiv frihet ble introdusert som en bevisst oppdatering av den tradisjonelle tankefriheten, ment å beskytte enhver persons grunnleggende rett til å tenke selvstendig og ha enemyndighet over kontrollen over sin egen elektrokjemiske hjernetilstand og mentale prosesser.
Teksten fortsetter under bildet
Konseptet kognitiv frihet som en rett til selvbestemmelse over ens egne mentale prosesser og beskyttelse av ens mentale privatliv ble deretter videreutviklet til å omfatte ikke bare beskyttelse av individer mot tvangsmessig og uautorisert bruk av nevroteknologi, men også individers frihet til å bruke dem og forbedre ens kognitive evner. I de senere år har den raske utviklingen av nevroteknologi og dens voksende tilstedeværelse i forbrukermarkedet, drevet av betydelige investeringer fra store teknologiselskaper, utløst en bølge av forslag om å revidere den eksisterende katalogen over grunnleggende rettigheter.
Oppfordringen til retten til kognitiv frihet ble supplert av en liste over ytterligere nevrospesifikke rettigheter, som retten til mentalt privatliv, retten til mental integritet og retten til psykologisk kontinuitet. Interessentgrupper presser på for at enda flere nevrospesifikke rettigheter skal innføres og implementeres.Samtidig ser det ut til å være en tilbakevending mot et mer forsterket fokus på konseptet kognitiv frihet.
Internasjonale organisasjoner har begynt å vie nevroteknologi betydelig oppmerksomhet, og politiske initiativer på dette området får fart. I 2019 vedtok Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) en «anbefaling om ansvarlig innovasjon innen nevroteknologi» som en første standard av sitt slag. I anbefalingen oppfordrer OECD medlemmer og ikke-medlemmer å muliggjøre kapasiteten til tilsyns- og rådgivende organer for å adressere nye problemstillinger innen nevroteknologi. Avsnittet om beskyttelse av personlige hjernedata og annen informasjon innhentet gjennom nevroteknologi er i samsvar med det europeiske databeskyttelsesrammeverket.
Teksten fortsetter under bildet
Men med tanke på at de trettiåtte OECD-medlemsstatene går langt utover EUs territorium og spenner over jurisdiksjoner som spenner fra New Zealand og Australia til Costa Rica, Canada og USA, for å nevne noen ikke-EU-medlemsstater, blir det tydelig at anbefalingene om sikkerhetstiltak for hjernedata er viktige og ikke bør undervurderes i sin (om enn ganske symbolske) verdi.
Etter OECD-anbefalingen har andre internasjonale organisasjoner også begynt å undersøke implikasjonene av nevroteknologi. Europarådet har igangsatt en strategisk handlingsplan for etikk i biomedisin (2020–2025), inkludert et kapittel om anvendelser av nevroteknologi. FNs generalsekretær understreket i sin rapport fra 2021 at det er et tydelig behov for å oppdatere eller tydeliggjøre «vår anvendelse av menneskerettighetsrammeverk og -standarder for å håndtere grensesprengende problemstillinger og forhindre skade i digitale eller teknologiske rom, inkludert i forbindelse med nevroteknologi».
Teksten fortsetter under bildet
UNESCO har publisert en rapport om de etiske problemstillingene knyttet til nevroteknologi, og et dokument om risikoene og utfordringene ved nevroteknologi for menneskerettigheter. I 2024 har internasjonale initiativer som omhandler nevroteknologi akselerert ytterligere. I april 2024 supplerte OECD sin anbefaling med et verktøysett for nevroteknologi for å støtte beslutningstakere i implementeringen. I mai 2024 publiserte UNESCO et første utkast til sin anbefaling om etikk i nevroteknologi. I august 2024 publiserte FNs rådgivende komité for menneskerettigheter sin rapport, «Virkning, muligheter og utfordringer ved nevroteknologi med hensyn til fremme og beskyttelse av alle menneskerettigheter».
I tillegg til denne utviklingen på internasjonalt nivå, finnes det bemerkelsesverdige regulatoriske initiativer på nasjonalt eller statlig nivå. Latin-Amerika ser ut til å lede an, med betydelig lovgivningsinnsats i land som Chile, Mexico, Brasil og andre som tar sikte på å innføre rettigheter spesielt adressert nevroteknologi eller nevrodata. I USA fremmer stater som Colorado, Minnesota og California personvern for nevrodata/nevrodata. I EU dreier det regulatoriske fokuset på nevroteknologi for tiden seg rundt myke lovinstrumenter. Spania tar for seg nevroteknologi i sitt ‘Charter of Digital Rights’ (2021), som skisserer grunnleggende digitale rettigheter spesielt angående bruken av nevroteknologi. I Frankrike har et charter for ansvarlig utvikling av nevroteknologi blitt presentert av Ministère de l’Enseignement supérieur et de la Recherche (Ministry for Higher Education and Research, 2022). På EU-nivå har ministrene for telekommunikasjon og digitalisering lansert León-erklæringen om europeisk nevroteknologi.
Teksten fortsetter under bildet
Den nyvunne bevisstheten blant beslutningstakere angående nevroteknologi er ikke uten sin andel av alvorlige avvikende meninger. Juridiske forskere kritiserer en mulig forhastet implementering av nye «nevrorettigheter». De anbefaler å gjennomføre en grundig doktrinær vurdering av eksisterende lover og nøye identifisere eventuelle potensielle mangler før nye rettigheter innføres.
Mens styringen av nevroteknologi har vært et mangeårig debatttema, har reguleringen av følelsesteknologi først nylig dukket opp som et diskusjonsemne. Følelsesteknologi er fortsatt et gryende felt, uten noen konsensus om den nøyaktige terminologien som brukes for å beskrive den ennå. Begreper som “affektiv«databehandling», «affektteknologi», «emosjonell KI», «emosjonsgjenkjenning», «emosjonsdeteksjon», «emosjonsanalyse», «emosjonell analyse», «sentimentanalyse» eller «sentimentdeteksjon» brukes ofte om hverandre i media og i politiske diskusjoner. Disse begrepene refererer vanligvis til teknologier som er utviklet for å analysere og tolke menneskelige følelser/affekter gjennom ulike modaliteter, for eksempel lyd, video eller tekst.
Teksten fortsetter under bildet
På grunn av den nære konseptuelle overlappingen mellom disse begrepene, bruker denne boken «emosjonsteknologi» som en paraplybetegnelse for å omfatte de ulike tilnærmingene og anvendelsene innenfor dette nye feltet, og gir et enhetlig rammeverk for diskusjon. Fellesnevneren for alle disse ulike tilnærmingene er at de trekker slutninger om individers affektive tilstander ved å registrere og måle datapunkter, ved hjelp av både passiv og aktiv datainnsamling.
Nøyaktigheten til emosjonsteknologi er fortsatt et tema for betydelig debatt, spesielt når den brukes utenfor det medisinske feltet. Det juridiske forskningsarbeidet som undersøker aspekter knyttet til styring og regulering av emosjonsteknologi utvides gradvis. Med tanke på at teknologien i seg selv er en relativt ny utvikling, er det tilsvarende akademiske arbeidet fortsatt i en tidlig fase og under utvikling. Nåværende litteratur er ennå ikke tilstrekkelig utviklet til å pålitelig kunne skille mellom viktige trender som ligner på de som er identifisert innen nevroteknologi.
Gjentakende temaer inkluderer imidlertid bekymringer rundt personvern og databeskyttelse, kombinert med spørsmål rundt klassifisering av data og teknologiens vitenskapelige gyldighet. Internasjonale rådgivende organer har sakte begynt å ta opp emosjonsteknologi. Sammenlignet med dimensjonen i de politiske diskusjonene rundt styring av nevroteknologi, er oppmerksomheten viet emosjonsteknologi betydelig mer begrenset, både når det gjelder kvantitet og kvalitet. Bemerkelsesverdige eksempler illustrerer imidlertid temaets økende betydning og understreker dets økende fremtredende plass på dagsordenen.
Teksten fortsetter under bildet
Europarådets rådgivende komité for konvensjonen om beskyttelse av individer med hensyn til automatisk behandling av personopplysninger (konvensjon 108) anbefaler i sine retningslinjer for ansiktsgjenkjenning (2021) å forby «følelsesgjenkjenning» – definert som bruk av teknologi for å identifisere eller klassifisere menneskelige følelser – på visse sensitive områder som utdanning, forsikring og arbeidsplasser. FNs komité for barnets rettigheter anbefaler i sin generelle kommentar nr. 25 (2021) om barns rettigheter i forhold til det digitale miljøet at praksiser som er avhengige av nevromarkedsføring eller emosjonell analyse som brukes til å markedsføre produkter, applikasjoner og tjenester, forbys i direkte eller indirekte kontakt med barn.
Videre oppfordrer FN-komiteen stater til å innføre og oppdatere, databeskyttelsesforskrifter og forby praksiser «som manipulerer eller forstyrrer barns rett til tanke- og trosfrihet i det digitale miljøet, for eksempel ved emosjonell analyse eller slutning». Reguleringsmyndigheter i EU, inkludert Det europeiske databeskyttelsesrådet (EDPB) og Det europeiske databeskyttelsesrådet EDPS (England for beskyttelse av sinnet) har også begynt å fokusere på emosjonsteknologi. Dette gjenspeiles for eksempel i EDPB-retningslinjene 8/2020,37 som omhandler målretting av brukere av sosiale medier, og i EDPB/EDPS felles uttalelse 05/2021 om den foreslåtte AIA.
I sin felles uttalelse 05/2021 anbefaler de et fullstendig forbud mot emosjonsgjenkjenningssystemer under AIA. EU-lovgivere har ikke støttet kravet om et fullstendig forbud. I stedet har de svart på den pågående debatten på en mer nyansert måte, og introdusert det første omfattende, flerlagsregimet for regulering av emosjonsgjenkjenningssystemer under AIA.”
