Grunnen til at folk flest ikke liker å se på svart/hvitt filmer er fordi de tror at innpakningen er synonymt med innholdet. Dette er selvfølgelig riv ruskende galt, det er alltid innholdet som er det viktigste.
Jeg har akkurat sett Union of the State ferdig, en skatt av de sjeldne. En sort/hvit drama film fra 1948 med Spencer Tracy og Katharine Hepburn, som viser hvordan ærlige og oppriktige personer blir korrumpert når de blir politikere og trer inn i maktens korridorer. Filmen er enda mer aktuell i dag enn da den ble laget.
I denne scenen her https://www.youtube.com/watch?v=Z00CUH_B31w så tar samvittigheten styringa, og presidentkandidat Grant Matthews (Spencer Tracy) forteller den mørke sannheten om politikkens korupte og klamme grep som sakte men sikkert fortærer ærlige mennesker som vil menneskehetens beste. Og dette har ikke bedret seg siden 1948, det har foverret seg til uante dimensjoner.
“Vi ønsker alle fremskritt, men hvis vi velger feil vei mot fremskrittet, så vil det motsatte skje, da vil degenerering oppstå, og da vil det mest fornuftige være å snu før det er for sent. Da vil det å gå tilbake og lete etter en ny og bedre vei være det mest fornuftige.” C. S. Lewis
“Forestill deg en verden der alt du eier – skoene dine, førerkortet ditt, og medisinresepten din innheholder en liten microchip som kan formidle privat informasjon om deg til markedet, kriminelle eller myndighetene. Dette er ikke science fiction, i løpet av noen få år så kan dette bli en realitet.
Spychips tar med leseren i den skremmende verden til Radio Frekvens Identifikasjon (RFID), der bittesmå computer chips om ikke lenge kan komme til å overta for strekkodene, som vil gjøre fremmede i stand til å studere dine handlemønstre, tyvtitte på din helsehistorie, og finne ut din esakte fysiske posisjon hvor enn du måtte befinne deg.
Globale korporasjoner og offentlige etater har allerede investert millioner i denne teknologien slik at de kan spore alt av objekter og folk. Hvis vi ikke ser nærmere på RFID teknologien så vil den ødelegge vårt privatliv, radikalt endre økonomien, og åpne slusene for misbruk av sivile rettigheter.”
“Det kan bli det ultimate politiske våpenet, men det vil ikke få patent i Tyskland.
Tyske medier rapporterte i forrige uke om en Saudi Arabisk oppfinners søknad om patent på en
“drapschip”, som de sveitsiske tabloidene kalte den. Søkanden tiloppfinneren ble avslått.
Prototypen inneholder en liten GPS mottaker/sender (transceiver) plasert i en liten kapsel som kan inplanteres under en person sin hud slik at myndighetene lett kan spore vedkommende.
Model B vil ha en ekstra funksjon – en dose med cyanid som fra avstand og med fjernkontroll kan drepe bæreren av chipen uten noen rettergang hvis myndighetene mener at vedkommende er en trussel mot offentligheten og samfunnet.
Oppfinneren sier at chipen kan bli brukt til å spore terrorister, kriminelle, flyktninger, illegale immigranter, politiske dissidenter, m. m.”
Da har jeg sett hele første sesong av den norske serien Exit (2019) som kan sees her https://tv.nrk.no/serie/exit/sesong/1/ En meget realistisk og særdeles god fremstilling av hvor hensynsløst og samvittighetsløst storfinansen er, og som viser hvordan dette er et sted der det er umulig å overleve over lengre tid hvis man har samvittighet og respekt for sine medmennesker.
“Vi tenkte av og til «Har vi gått for langt? Er dette for drøyt? Overdriver vi?». Men så snakket vi med noen som har kjennskap til miljøet, og så kom historiene – og de er faktisk så drøye – og verre. Så det som sjokkerer meg mest er ikke bare at dette har en snev av sannhet i seg, men at det er så tydelig at det også er verre i virkeligheten, sier Santelmann til VG. Han understreker at dette bare gjelder en liten del av finansmiljøet.” https://www.vg.no/rampelys/tv/i/mRWB8g/exit-tobias-virkeligheten-er-verre
Nei, dette gjelder IKKE en liten del av finansmiljøet, men stordelen av den. Om ikke størstedelen av dem kjøper prostituerte og ruser seg på alle mulig kjemiske substanser, så er flertallet av dem hensynsløse og mangler samvittighet, egenskaper man er helt avhengig av å ha for å kunne overleve innenfor dette miljøet. Og det finnes det utrolig mye dokumentasjon på:
Du kommer ikke inn på disse albumene via tlf eller nettbrett, men bruker du PC og chrome nettleser så får du tilgang til dem
Og dette er ikke en beskrivelse av ekte alfahanner, men falske: “Alle disse er vant til å være nummer én når de kommer inn i et rom. De er alfahanner, vant til å styre en samtale og vant til å gjøre akkurat som de vil – når de vil.” https://www.vg.no/rampelys/tv/i/mRWB8g/exit-tobias-virkeligheten-er-verre
Falske alfahanner og alfahunner er like vanlig i politikken som de er i storfinansen. Dog eat dog og backstabbing er regelen ikke unntaket. Og vil du se dette utspille seg i praksis så må du se drama komedien The Death of Stalin som er å finne på Netflix. Og hvis du ser den og serien Exit og leser deg opp på dokumentasjonen jeg har lagt ut over her, så burde det være forholdsvis enkelt å forstå at det intime samarbeidet politikk og finans har i sum, forteller om det virkelige politiske systemet vi alle lever under på denne kloden:
“Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-tallet blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente.” https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
Democracy places limits on those in power. It reduces the scope for recourse to violence. It forbids the abuse of state power against individuals and against sub-sections of society. It reduces inequalities in wealth and power and seeks to provide equality of access to the law and equality of political participation.
A democratic society demands that its members limit the pursuit of their self-interest to the extent that the rights of their fellow citizens require it. It require that citizens treat each other with the respect due them as autonomous individuals with the right to pursue their life as they see fit. And it requires a commitment to the common good. In return for complying with these demands, democracy produces the public goods that people of all nations have struggled for centuries to achieve, namely peace, justice, freedom, equality, and community.
For many people these demands are difficult to comply with. For people with dangerous personality disorders, they are demands which they are psychologically incapable of submitting to. Moreover, the public goods which democracy produces are experienced by them as the antithesis of the type of the society they desire.
Psychopaths lack the capacity to react to other people`s feelings with feelings of their own, and so have a terrifying ability to treat people without conscience. They view other people as things to be manipulated and exploited rather than as fellow citizens whose rights are to be respected. Their disorder leaves them prone to acts of violence, criminality, and corruption.
People with narcissistic personality disorder have minds structured to convince them of their own superiority. They are fixated on adulation, authority, and power. Their disorder is such that they are psychologically incapable of seeing others as equals. Authoritarian, envious, amoral, and contemptuous of others, they are likely to react to anyone who challenges them with aggression. Their sense of entitlement means that they view the exploitation of others as their natural right.
People with paranoid personality disorder have their minds frozen in a perpetual state of emergency. They can perceive others only as a threat and continually search for vulnerable scapegoats on whom to focus their anxiety. Their constant suspiciousness and distrust of others acts as an acid that dissolves meaningful social relationships.
Their combative and suspicious nature often elicits a hostile response in others, leading to conflict and confusion. In situations of civil unrest, they play a central role in fomenting hatred against enemies, real and imagined, and have the energy and passion to organize and mobilize others to participate in acts of mass oppression.
People with the disorders are unable to accept the constraints of living within a democratic society. The language of democracy – fairness, equality, autonomy, freedom og conscience, freedom of thought, freedom for every individual to find meaning in life, the right to dignity, and equality of social relationships – is a language which is utterly incomprehensible to them.
People with these disorders struggle to live within democracy`s moral strictures and, should the opportunity arise, they will gladly tear down the constraints which democracy imposes on them.
If we are to protect the public goods which democracy provides, we must limit the influence of psychopaths and people with narcissistic and paranoid personality disorders. Unfortunately, however, the conditions which empower people with these disorders are endemic in societies around the world.
Levels of global poverty are such that in many countries the rule of law for the majority of citizens is no more than a cruel promise. In the United States and Europe, major political and economic institutions have for decades now fostered a culture of selfish individualism and greed. Religion too has proven itself to be a woefully inadequate guide for individual and collective morality. Selective quotation from the sacred texts of Islam, Christianity, and Judaism continues to cause a spiral of hatred, war, and suffering.
Such context matters not only because it empowers the minority with dangerous personality disorders, it matters because context plays a decisive role in influencing the behavior of the normal majority. As we have seen, human nature, for the majority of human beings, is an extremely malleable thing. For most of us, our beliefs and behaviors vary depending on the circumstances in which we have been brought up and the context within which we live.
This basic fact means that, as psychologist Steve Pinker describes it, human nature comprises a mix of both inner demons and better angels. Motives like predation, dominance, competition, and vengeance which impel us to violence and greed, exists alongside motives like compassion, cooperation, fairness, self-control, and reason that, under the right circumstances, impel us toward peace, reciprocity, and other-regarding altruism.
If the conditions which favor our better angels prevail, violence and excessive greed are low. If conditions which favor fear, insecurity, and intolerance hold sway, our inner demons win out and violence and greed increase.
This psychological malleability of the majority of humanity, allied with the fixed malevolent nature of the minority with dangerous personality disorders, means that this minority can gain enormous influence over the majority when circumstances allow, not least during periods of instability, societal crises, and uncertainty.
Those conditions which constrain the worst aspects of human nature aret hose which democratic systems seek to achieve: fair and effective application of rule of law, just and transparent government, an absence of poverty and destitution, a greater tolerance and diversity. There is therefore a crucial link between human behavior and effective democracy.
The more progress we make toward truly democratic societies, the more likely we will be to behave with humanity toward one another. The further we move form democracy`s ideals, the more intolerant and aggressive we become. Our future depends crucially on us recognizing this basic psychological fact about ourselves and acting upon it.
One psychologist who has stressed the role that democracy plays as a defense against those with psychological disorders is psychoanalyst and leadership expert Manfred Kets de Vries. He writes that benevolent dictatorship is a theoretical possibility but add:
Rule by a solitary leader typically ends in servile obedience to authority and abuse of human rights. In contrast, democracy (though flawed) safeguards human dignity, protects individual freedom, assures free choice, and gives people a voice in decisions that affect their destiny, allowing them to work for a better future for their children. Humankind`s desire for justice and fair play makes democracy possible. Humankind`s capacity for injustice makes democracy necessary.
To save the next generation from the human misery that would accompany the demise of democracy, Kets de Vries urges us to do everything in our power to prevent such a situation from ever again coming to pass.
The system of democracy which has been built over centuries by successive generations can best be seen as a system of institutions and practices, based on fundamental moral principles, which serve to protect societies from a psychologically disordered minority, and form our own worst natures.
The history of democracy, has been a history of human moral and spiritual development. While equating democracy with morality may sound arrogant or imperialistic to some, from the view point of the victims of history`s tyrants, and the many who still suffer under tyranny, it will simply appear as a self-evident fact.»”
“Hvis vekstparadigmet og konkurransesamfunnet er en årsak til krisen verden befinner seg i, er tiden nå inne for å gi øre til nye radikale ideer om hva som kunne være et bedre alternativ. Hvordan kan vi utforske hvordan en annen økonomisk logikk kan løse problemene vi kjenner på i det rådende paradigmet, og gi oss samfunnet vi drømmer om å leve og utfolde oss i”.
Men det er ikke årsaken det er symptomet. Hadde man hatt empatiske mennesker i stedet for personer uten samvittighet som hadde hatt kontroll over systemet, som tenkte på helheten i stedet for kun seg selv og meling av egen kake så ville til og med dagens kapitalistiske system kunne ha fungert ganske tilfredstillende, noe disse to filmene her demonstrerer særdeles godt:
Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-tallet blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente. https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
Staten skal ha full oversikt over din og min økonomi, men når politikerne øser ut penger i hytt og pine så behøver ikke de å vise offentligheten et regnskap som viser hva pengene er gått til og om de har hatt den effekten det var ment at de skulle ha.
Når politikerne kan ta fra felleskassa uten å dokumentere hva pengene har blitt bruk til og effekten av et slikt pengebruk, så snakker vi om en gave til langfingra individer som kan plyndre velferdstaten uten at det får konsekvenser, dvs, det får konsekvenser for deg og meg når kassa er tom.
Du skal ha hatt hue langt opp der sola ikke skinner i ganske lang tid hvis du ikke har fått med deg at flertallet av dagens politikere har mye mer til felles med gemene forbrytere enn de har med oss folket som de er satt til å tjene.
At media og de politikerne som ikke er gjennomkorrupte ikke krever at vi får en lov som sier at all bruk av penger som politikerne bevilger/øser ut også skal vedlegges detaljerte regnskap som gir oss innsyn i hva disse pengene har blitt brukt til er mildt sagt merkelig.
Det henger jo ikke på greip at staten skal ha innsyn i vår økonomi mens vi ikke har innsyn i deres, for uten oss skattebetalere så ville jo ikke staten eksistert.
Dette er mentaliteten til flertallet av dem som har makt:
“Hvis du var den eneste tyven i hele verden, tenk da hvor lett det ville vært for deg å stjele. Det ville ikke eksistert noen låser, ingen sikkerhetssystemer, ingen passord og ikke noe politi. Du kunne bare ha tatt det du ville ha og folk ville trodd at de hadde mistet det du stjal.
På den andre siden, hvis alle i hele verden var tyver, så ville alle ha sultet. Ingen ville ha skapt/lagd mer enn de konsumerte i nuet fordi alt ville blitt stjålet.
Så hvis du vil bli en dyktig tyv, den største tyven av alle kansje, så ville den beste strategien vært å få alle andre til å slutte å stjele. Ikke fordi du synes at det er galt å stjele, du er jo tross alt en tyv, men fordi du ikke liker konkurranse.
Hvis du vil bli en god forfalskner/svindler, den beste kansje, så blir ditt første steg å overbevise alle andre om at tyveri, svindel og falskneri er umoralsk, galt, ondt og at det må straffes.
Så må du overbevise alle andre om at din forfalskning, stjeling og svindling er moralsk, godt, dydig og må belønnes.
Dette er det George Orwell kalte dobbelttenking.
For at vi skal akseptere en slik galskap, så må våre sinn først forvirres og knekkes av indoktrinering. Det hjelper, staten, skolen og media til med.
Etikk, dydighet og moral ble ikke oppfunnet og påført oss i den hensikt å spre godhet, men for å avvæpne og slavebinde oss.
Sekvensen er alltid den samme – finn opp en universel standard for hva som er god oppførsel og skap så en usynlig untagelse for deg selv og dine venner ved å kalle det for noe annet.
“DU SKAL IKKE STJELE!” – Ok, all right, å stjele er galt! Dermed kan de med makt kalle deres tyveri for “skatt.” Skatt kan være bra hvis det blir brukt til allmenhetens beste, men det gjøres det ofte ikke.
“DU SKAL IKKE DREPE!” – Ok, all right, å drepe er galt! Dermed kan de med makt kalle deres myrderier for “krig.”
“VOLD ER GALT!” – Ok, all right, å bruke vold for å få det som du vil er galt! Dermed kan de med makt kalle deres voldsbruk for lover.
Ser du mønsteret ? Skap en universell moralsk regel, og skap så et unntak for deg selv og dine venner.
Det er veldig enkelt å teste ut denne teorien. Gå bort til en vanlig borger og spør ham eller henne om det er bra å bruke vold for å løse problemer. Vedkommende du spør vil si “nei”. Si så til vedkommende at staten bruker jo hele tiden vold for å løse problemer. Vedkommende vil i de aller fleste tilfeller begynne å forsvare statens voldsbruk.
Folk forsvarer moralske regler, for så å forsvare de mest åpenbare overtredelser av de samme moralske regler.
Slik blir vi kontrollert, slik får propagandaen makt over oss, slik dør friheten.
De som er for sensur, har de virkelig tenkt godt gjennom deres higen etter slik sensur?
“Ray Bradbury er en av de store sci-fi-forfattere fra det 20. århundre. I Fahrenheit 451 skildrer han et samfunn som har gitt opp selvstendig tenkning, samhandling med andre og den naturlige verden selv. Hans visjon om teknologi kombinert med menneskets ønske om fremgang – som til slutt fører til vår nedbrytning – er et kontroversielt tema som fortsatt er aktuelt for denne dagen.
Fahrenheit 451 Sammendrag
Montag er en brannmann, men i sitt samfunn brann brannmenn brann, i stedet for å sette dem ut. Deres primære mål er bøker. Samfunnet hadde vokst jevnt mindre, og mer besatt av politisk korrekthet. De hadde begynt å finne feil med bøker og hadde forbudt dem alle.
Etter hvert som historien utvikler seg, vokser Montag mer og mer nysgjerrig på bøker, og hva de kan tilby. Han blir spesielt fascinert etter at han møter en jente, kalt Clarisse, som åpnet øynene for hvordan forstyrrelser verden har blitt. Dette er en sterk kontrast til konvensens oppførsel, som regelmessig velger å se på tv over samspill med mannen sin.
Til slutt blir hans nysgjerrighet det beste av ham, og han begynner å lese gamle bøker som han har reddet og skjult. Kan ikke dechifrere sin mening, han søker en mann han en gang visste, Faber, en pensjonert engelsk professor. Faber kan hjelpe Montag se den dypere meningen i bøker og Montag lurer på hvorfor noen begynte å ødelegge bøker i utgangspunktet.
Romanen klatrer når Montag leser et dikt til sin kone og vennene sine, som har kommet over for å se på tv. Damene forlater disgusted, fornærmet, og truer med å sende inn en klage mot ham. Det er hans kone, men hvem rapporterer ham.
Montag er beordret til å brenne bøkene selv. I stedet dreper han sin sjef og de andre brannmennene for å rømme med noen bøker han har forlatt. Han er i stand til å komme seg nedover elva og finner en koloni av intellektuelle med en kjærlighet til bøker. Med disse menneskene håper han å reise til St. Louis hvor han kan snakke med en bokskriver for å prøve å reprodusere sine bøker. I det siste øyeblikket vises jetfly overhead og avkaller byen. Romanen slutter med gruppen som søker etter overlevende for å gjenoppbygge sivilisasjonen.
Hva er de potensielle farene ved sensur? Hvor ser du sensur i vårt samfunn eller verden i dag?”
Hvis mennesker som tror helt og fullt ut på klimatrusselen som frontes i mainstream media fikk beskjed av øverste klimaledelse om å skyte naboen for å redde klimaet, hvor mange av dem ville da gått til et slikt drastisk skritt?
Å skape splid er utrolig lett for dem som har innsikt i den menneskelige psyken.
For en ukes tid siden så ramset jeg opp noe fordeler med dvd framfor blu-ray i en filmsamler gruppe jeg er med i, og det tok ikke lange tiden før atmosfæren der ble amper og hatefull mellom dem som så fordelene med dvd som ikke blu-ray har og de som var ihuga blu-ray tilhengere.
Tenk da på dem som vet ut til fingerspissene hvordan psykologisk krigføring kan brukes som det ultimate verktøyet for å sette folk opp i mot hverandre.
Når de som går på skolen i dag har blitt voksne og skal prøve å få seg en jobb, så vil de måtte konkurrere om jobber som avisbud og ansatte på Rema eller Kiwi hvis de er heldige, og det selv om man har tatt en høyere utdannelse. Det er bare å se på hvor mange søkere det er til en jobb i dag. Det er vel ingen som tror at det vil bli lettere å kjempe på jobbmarkedes slagmark i fremtiden ? Og den som vinner kampen om en jobb vil ikke være trygg, men må slave under arbeidskjøperens nåde, da arbeidernes rettigheter blir dårligere og dårligere.
“Vi har mer kunnskap, men mindre klokskap. Utdanningen er spesialisert og instrumentell, og gir et dårligere grunnlag for helhetlig og dyptgående forståelse. Dette gir dårlig vilkår for politisk aktivitet og deltakelse i samfunnsdebatten. Mangelen på helhetsforståelse fremmer dessuten en problemforståelse der man primært leter etter tekniske løsninger. Betydningen av sosiale forhold og samfunnsansvar kommer i bakgrunnen.” Fra boken Frankensteins dilemma utg 1992 av Håkon Width Andersen og Knut Holtan Sørensen, og som kan leses i sin helhet her – https://www.nb.no/nbsok/nb/0441a9774d66317469564e96579f9445?lang=no#0
Skal man ha en nogenlunde sjanse til å forstå hvordan verden henger sammen og hvordan den har har blitt slik så må man sette seg inn i svært mange emner og se på disse emnene i fra mange vinkler, noe som fordrer at man har en glødende interesse for å tilegne seg kunnskap, hvis ikke så vil ens virkelighetsforståelse bli fragmentert. Utdanningssystemet oppmuntrer ikke til dette.
Det finnes et hav av informasjon, og ut av dette havet så bruker man en liten øse til å hente opp informasjon som man mener allmenheten skal kunne noe om, mens resten av havet det enses ikke. Og dette er ikke noe nytt, det er slik utdannelsessystemet alltid har vært. Og dette beskrev den kjente filosofen Bertrand Russell særdeles godt allerede i 1928 https://olehartattordet.blogg.no/1442153870_illusjonen_av_fri_vil.html
Og den økonomiske veksten vil ikke vare i all evighet, den vil til slutt punktere slik at vi som foreløpig bor i verdens rikeste land også vil få føling med det, det er bare et spørsmål om tid, og da vil ikke skjemaer og all verdens teori hjelpe oss. Det mest fornuftige skoler i dag kan gjøre er å sette i gang med å lære elevene hvordan de skal klare å overleve i naturen med minimalt utstyr, slik at de blir selvstendig og kan klare seg selv på egenhånd.
” Kunnskapsbløffen. Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.
Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og
prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard
konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom
skolene og mellom regionene.
Skolene skal styres som fabrikker der
elevene er kunder, og produksjonen dreier seg om å skaffe best mulig
målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til
«arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og
derfor må de dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører
på flere nivåer.
Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske
skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk
har fremmet disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye
systemet, godt støttet opp av diverse konsulentfirmaer.”
Boken kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/kunnskapsbloffen-9788292866443
På grunnlag av den mest omfattende granskingen på over 40 år konkluderer forskerne i “The Cambridge Primary Review” at: “Det er et presserende behov for en gjennomgående reform av vurderingssystenmet i England” Les videre her: http://www.theguardian.com/education/2009/oct/16/scrap-sats-school-home-work
“Engebråten skole legger opp til er en lydighet hvor de fleste elevene ikke engang skjønner de målene de blir bedt om å nå. Oppover i systemet bør man vise lydighet: eleven følger lærerens mål, læreren følger rektorens mål, rektoren følger kommunens undervisningsetat, som igjen følger Utdanningsdirektoratet, som til slutt følger PISA-undersøkelsens krav til måloppnåelse. Nedover i systemet utfører man kontroll, og da delegerer man ikke genuint ansvar, fordi det forutsetter tillit.
Tillit til at den man delegerer til er i stand til å formulere sine egne mål, og å gjennomføre dem. Jeg tviler på at skolen kommer til å lykkes i å definere alle barns mål i livet, for da definerer man også deres mening med livet. Det er likevel tragisk at de prøver.” Les videre her: http://www.klassekampen.no/article/20131204/ARTICLE/131209987
“Mange skolebørn har det dårligt med at gå i skole. Tre ud af ti børn primært i Vest- og Sydsjællands kommuner er ikke glade for at gå i skole. Det tal står i klar kontrast til eksempelvis i Nordsjælland, hvor langt flere skolebørn trives. Det er en undersøgelse foretaget af Cevea, som bringes i Berlingske, der viser denne udvikling.” Les videre her: http://nyheder.tv2.dk/samfund/2015-04-12-boern-kan-ikke-lide-skolen-tag-det-meget-meget-alvorligt
Tom Engeskog:
“I boka ‘Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel’ argumenterer Robert Pirsig sterkt og overbevisende for en skole fri for karakterer. Han hevder at karakterer fremmer kun èn egenskap – kunsten å imitere! Den flinkeste imitatoren får høyest karakter, men den kreative eleven som tenker helt anderledes og nye tanker får stryk-karakter.
I en karakterfri skole vil eleven måtte følge andre veier enn den ei dinglende gulrot peker mot. Eleven kan fritt følge sin egen lidenskap og vil lære utfra egen-interesse, og hva godt kan ikke komme ut av det..? Sjekk feks hvor mange norske gründere eller nyskapende kunstnere og artister som kan skryte på seg høy utdannelse.
En stat ønsker selvfølgelig lydige, veloppdratte borgere som kun repeterer tillærte ‘sannheter’.
De ønsker en rektor som løper etter nasjonal måloppnåelse, og de ønsker lærere av typen Flittig-Lise og Flittig-Per. Slik blir skolen en perfekt indoktrinerings- og oppgulpsanstalt for det senere livet som veltilpasset slave.
Så dette handler IKKE om et skoleopprør, det går langt dypere. Hvor lenge skal vi la den formløse, fryktstyrte parasitten ‘Staten’ få lov å eksistere på bekostning av vårt frie, selvstendige liv?” http://www.vg.no/nyheter/meninger/skole-og-utdanning/den-store-skolekrigen/a/23459846/
“Skolen er et stort spill – jeg vil ikke leve sånn. Det er mange måter å strukturere et system på, så hvorfor måtte noen innføre akkurat denne kvelende konvensjonen? Og mest av alt: Hvordan kan alle akseptere dens eksistens, leve ved dens premisser og holde ved like det kvelende grepet den har over ungdommen, og dermed vår felles fremtid?
Alt i alt føler jeg bare at skole er et stort spill, mens jeg som obligatorisk spiller ser spillereglene utenfra og savner å leve i en verden av oppriktighet, som har en direkte kontakt med realiteten heller enn et lag med menneskeskapte doktriner og arbitrære regler mellom seg og virkeligheten. Jeg er syk av å se personer med akkurat de samme overbevisningene overalt, hvis oppfatninger av virkeligheten alle bygger på akkurat de samme menneskeskapte premissene, som som sagt bare føles feil.” Les videre her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Skolen-har-hemmet-meg-mer-enn-den-har-gitt-meg-8063961.html
“Barn er ikke datamaskiner som kan programmeres til kunnskap. Det er ikke sånn at riktig mengde riktig undervisning gir riktig læringsutbytte. Barn er mennesker i utvikling, og de trenger variasjon i livene sine for å utvikle variert kompetanse.
“Skolen er ikke der primært for å hjelpe individet, for å fremme individets interesser og hjelpe det med å vokse, med å bli. Det er viktig for individet i dag å fullføre skolen, men ikke av noen annen grunn enn at «det bare er sånn».
Problemet ligger i bunn og grunn ikke i at folk dropper ut, men at folk som dropper ut ikke gis muligheter og ikke blir verdsatt i samfunnet. Det er også et problem at skolen rett og slett ikke fremmer individets interesser, personlig vekst, og så videre, nok til at det føles givende for elever til å ville fortsette av egen fri vilje.
Ansvaret må ikke legges på elevene som ikke trives i skolen i dag (30 prosent dropper ut, flere tenker på å droppe ut) ? det må legges på skolen som er mer en meningsløs plikt enn noe tilbud for elevene, og som tilsynelatende ikke klarer å motivere på grunnlag av annet enn frykt.
Svaret på problemet er ikke at flere skal prøve å presse seg gjennom skolesystemet til tross for indre motstand. Ikke legg press på elevene, som om de hadde ansvar for å tilpasse seg skolesystemet ? nei, det er skolesystemet som skal tilpasse seg og tjene elevene!”
“Hvordan skal jeg forsvare at jeg på videregående ble hjemme fra skolen for å få tid til skolearbeid? Paradoks, sier du. Virkeligheten, sier jeg.
Det er ikke foreldre som vet hvordan det er å gå i tredje klasse i dag. Det er heller ikke lærere, eller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det er jeg. Det er klassekameratene mine. Det er alle 18 åringer i videregående skole i 2015.
Vi kommer aldri til å være flinke nok. Når vi oppnår et mål, strekker vi oss bare etter det neste før vi i det hele tatt har nådd målstreken.
Kan vi ikke bare spole tilbake til den tiden da det holdt å være flink ett fag?
Vi sitter ved skolepulten og utdanner oss til levende leksikon. Vi skal kunne si noe om hvordan imperialismen og kampen om koloniene var én av mange årsaker til 1. verdenskrig. Vi skal kunne drøfte og reflektere rundt hvordan Knut Hamsun bruker litterære virkemidler for å få frem det ubevisste sjeleliv. Vi skal være flinke i fotball, men også i dans, og vi skal kunne svare på spørsmål om mytene rundt guden Shiva uten å blunke.
Alle lærere ønsker og forventer at du skal være best i akkurat deres fag, men hvordan er man best i 7 fag på en gang? Hvorfor er det så mye debatt rundt frafall blant norske elever når svaret ligger rett foran nesen på dere?” Les videre her: http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Generasjon-Nervevrak-8285200.html
“Etter en knapp uke hadde 6-åringen satt fingeren på det psykologer den senere tid har innsett: At skolen motarbeider barns medfødte læringsinstinkter og det til en høy pris.
I disse dager dømmer vi forsvarsløse barn til ti års skolegang der de må sitte stille, høre på lærerne, ta tester, lese det de blir bedt om å lese og skrive det de blir bedt om å skrive. De som av ulike årsaker ikke klarer å sitte stille, medisinerer vi så de klarer det.
Det eneste gale barna har gjort for å få denne straffen, er å være barn.
Våre forfedre visste at motvillig lærdom ikke fester seg. De forsto at bærekraftig læring skjer best når egen motivasjon styrer. Hvorfor stoler vi ikke lenger på barnas evne til å lære og å utvikle seg selv?
Vi har fratatt dem enhver kontroll over egen hverdag, selv om vi vet at det betyr å fremme angst og depresjon.
I vår globale, komplekse og hurtig forandrende verden trenger vi barn med variert kunnskap. Hva som er nyttig å kunne om 10, 20 eller 50 år er umulig å forutsi. Men vi vet at vi trenger barn som har fått like muligheter til å uttrykke sine forskjeller.
