Anbefalt og relatert lesing
Aron Jahnsen forlanger et offentlig register over alle som er dømt for seksuelle overgrep i Norge. Jahnsen reiser også rundt i hele vårt langstrakte land og varsler naboer om straffedømte pedofile som bor i nærheten av dem (hør intervjuet med ham her).
Les mer om det Jahnsen jobber med her
Du kan støtte Jahnsen sitt arbeide økonomisk her, og boka hans kan du kjøpe her.
Argumentet mot et slikt register er at den straffedømte har fått straffa si og at det går ut over familien til den dømte. Men har man satt seg inn i denne problematikken så vet man at mange pedofile er serieovergripere som begår overgrep gang på gang. Så hva er da viktigst? At et et slikt individ får flere sjanser til å begå overgrep og at familien til overgriperen skjermes, eller at man beskytter barna mot overgriperne? Jeg håper og tror at flertallet mener at barnas sikkerhet er det viktigste.
Pedofili er ikke en legning, som artikkelen over her påstår, og det kan heller ikke kureres:
Pedofile kan ikke kureres, og når de først har begynt å forgripe seg så slutter de ikke, de får mersmak for det de har begynt med. Ikke alle pedofile begår overgrep, men når man går fra å være en pedofil som ikke har begått overgrep til en som gjør det, så leter vedkommende etter lette ofre, ofre som er enkle å manipulere og som fysisk er svakere enn overgriperen. En overgriper er ikke interessert i mentalt sterke personer, overgriperen er på jakt etter noen han kan kontrollere.
Overgriperen kan være hvem som helst, han kan være din beste venn, en arbeidskollega eller ektemann, utseende og oppførsel vil ikke avsløre ham.
Blir overgriperen tatt, så vil han forsøke å legge skylden på offeret, si at det var offeret som fristet han, beskrive overgrepene han har begått som mindre betydningsfulle enn det de i realiteten er, skylde på problemer i hverdagslivet og at de var de utløsende faktorene til at overgrepene begynte. Overgriperen kan også si at dette var noe de begge ville, at offeret samtykket, og har overgriperne selv vært utsatt for overgrep da de var barn så bruker de ofte det som argument og unnskyldning for at de selv har begått overgrep. De prøver å minimalisere sine handlinger og skyver så mye som mulig av ansvaret over på den de har forgrepet seg på.
Pedofili blir av enkelte ansett som en legning, men det er en psykiatrisk diagnose på et seksuelt avvik. Forskjellen mellom å være heterofil, homofil og pedofil er som natt og dag og egentlig innlysende. Når det gjelder heterofili og homofili, så er den viktigste faktoren frivillighet mellom dem som skal ha sex med hverandre, det er ikke tilfelle når det gjelder pedofili, med mindre man tar i betraktning hva den pedofile anser som frivillighet, og som jeg har beskrevet over her så oppfatter de jo virkeligheten på en helt annen måte en hva en ikkepedofil gjør.
En voksen som vil ha sex med et barn, må enten få det til ved manipulering eller ved hjelp av fysisk makt. Det er de eneste to metodene et voksent menneske kan tilegne seg sex med et barn på, og det er ikke barnet som er ansvarlig for å si stopp eller nei, det hele og fulle ansvaret ligger hos den voksne, og kan ikke den voksne se det, så har den voksne et stort problem og er derfor et farlig individ som samfunnet ikke er tjent med å ha løs blant andre mennesker.
Teksten fortsetter under bildet
Boka kan leses gratis på nb.no
“I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte. Man har prøvd å tallfeste mulige sammenhenger mellom fibromyalgi, altså generell muskelsmerte, kronisk rygg-, nakke,- hode- og ansiktssmerte på den ene siden , og misbruks- og krenkelseserfaring i barndommen på den andre. Noen av studiene inkluderer bare kvinner, noen både menn og kvinner.
Blant kvinnene i disse studiene angir mellom 47 og 65 prosent både smerte og misbruk. I en kanadisk studie blant kvinner med seksuell misbrukserfaring i barndommen hadde 69 prosent av kvinnene smerter i kroppen som var blitt diagnostisert som fibromyalgi. De ble ikke spurt om de også var blitt fysisk mishandlet eller hadde bevitnet vold i barndommen. Jeg antar at de tallfestede relasjonene trolig hadde blitt enda høyere om man også hadde inkludert disse erfaringene.
Blant misbrukte personer med kronisk smerte var sannsynligheten for at smerten var blitt diagnostisert som fibromyalgi, nesten 12 ganger høyere hos for kvinner enn for menn. Dette kan tyde på at kvinner og menn presenterer sin krenkelsessmerte forskjellig. Men det kan også tyde på at leger blir ledet av kulturstyrte mønstre til å tolke og navngi kvinners helseproblemer annerledes enn menns, slik antropologer har påpekt i flere sammenhenger.
Likedan er det funnet en sammenheng mellom kroniske smertesyndromer av <<muskel- skjelett- typen>>, for eksempel i nedre rygg, og underlivs-typen, for eksempel i nedre bekkenregion, og depresjon, stress, mishandling og misbruk i barndommen. Av analysen fremgår at forskerne tar for gitt at smertetypene faktisk handler om uavhengige variabler (i følge sted), og at depresjon, stress, mishandling og misbruk er fire uavhengige variabler (kalt psykososiale faktorer).
Det er vist at psykososiale faktorer, i dette tilfellet psykologisk stress, kronisk tretthet, sykdomangst og opptatthet av plager i kroppen, med høy treffsikkerhet varsler om senere magesmerter. Og blant 3000 gynekologiske pasienter fant man en sterk sammenheng mellom overgrepserfaring på den ene siden og psykiatriske diagnoser, inkludert somatisering, egen opplevelse av stress, egen oppfatning av å ha dårlig helse og hyppige legebesøk på den andre siden.
Den første norske studien om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse kom fra smertepoliklinikken på Haukeland i år 2000, hvor 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholbruk og vold blant de voksne i familien.”
“Tredje utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilken virkning giftig barndomsstress har på kroppens fysiologi og celler. Boken handler kort fortalt om helsefølger av vond og vanskelig erfaring i tidlige år. Sagt på en annen måte handler den om samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening. Forfatterne spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som er blitt syke av krenkelser.
Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv er blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått. Om forfatterne: Anna Luise Kirkengen er tidligere allmennlege. Hun er i dag professor i allmennmedisin ved Universitetet i Tromsø og ved NTNU i Trondheim. Ane Brandtzæg Næss er medisinstudent (ferdig 2016) ved Universitetet i Oslo. Hun har bidratt med å gjennomgå ny forskning og oppdatering av teksten (blant annet om telomerer).”
Fra boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne av Anna Luise Kirkengen, som kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne-9788215025063
Teksten fortsetter under bildet
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”
Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere når man er utsatt for skade eller smerte reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.
Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.
Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.”
http://tidsskriftet.no/2000/09/klinikk-og-forskning/barndomstraumer-og-kronisk-smerte
Teksten fortsetter under bildet
Hormon- og muskelforstyrrelser
“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer.
Kan påvirke livskvalietet og sosiale forhold
I tillegg til de biologiske og psykologiske undersøkelsene spør vi også om livskvalitet og sosiale forhold. Mange sier at traumene har påvirket flere områder i livet. Flere beskriver at de faller ut av jobb, mister venner eller ender i samlivsbrudd etter alvorlige traumer. Flere oppgir også at de føler de har fått dårligere livskvalitet, fysisk og psykisk helse.
Bio-psyko-sosial belastning
Resultatene fra studien tyder på at det er viktig å tenke på mennesket i sin helhet. De fleste er klar over at man kan få psykiske plager hvis man får alvorlige eller langvarige fysiske sykdommer. Det vi ser er at det er like viktig å huske på det motsatte; psyken kan påvirke kroppen og gi fysiske plager og sykdommer. Sosiale forhold blir også påvirket av den psykiske og fysiske tilstanden. Alle disse tre faktorene påvirker hverandre gjensidig; biologien, psykologien og det sosiale livet.
Husk lege-sjekken
Det har tidligere vært mye fokus i media på viktigheten av psykisk støtte når man lever med fysiske sykdommer. Vi finner at det er like viktig å huske på at man blir undersøkt for fysiske sykdommer dersom man har vært utsatt for traumer og sliter med langvarige psykiske plager etter dette.
Hvis du kjenner noen som sliter psykisk etter traumer, eller du selv gjør det, kan det være lurt med en undersøkelse hos fastlegen eller en annen lege for å være sikker på at det ikke er andre fysiske sykdommer samtidig.” http://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/psykiske-traumer-kan-gjore-deg-fysisk-syk
“Nå vet forskerne mye mer om sammensatte vansker hos barn som har vært utsatt for traumer.
Nyere forskning viser at hvis du har opplevd traumatiske belastninger tidlig i livet, mens hjernen fortsatt er i vekst, blir kroppens nervesystem påvirket. Barna mister evnen til å regulere stress.
For noen av barna blir kroppens alarmsystem mer sensitivt resten av livet.
Om du opplever dramatiske ting senere i livet, som ripper opp i hendelsen og gjør deg stresset, har ikke hjernen din gode strategier for å roe deg ned.
Og jo flere ganger du har blitt krenket tidligere, jo mer sårbar blir du seinere i livet.
Og varte tidligere krenkelser over lang tid eller omsorgspersoner var ansvarlig, øker det også sårbarheten.” http://forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi-terrorisme/2014/07/barnehjernen-kan-fa-sar-som-ikke-gror
ACE-studien: Jo flere belastninger i barndom, jo verre helse i voksen alder https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ace-studien-jo-flere-belastninger-i-barndom-jo-verre-helse-i-voksen-alder
Teksten fortsetter under bildet
“Metylering virker som en dimmerbryter på gener, og påvirker i hvilken grad et bestemt gen er aktivert eller ikke. Forskere ser i økende grad på å slå av og på gener, kjent som epigenetikk. Epigenetikk antas å være påvirket av ytre påvirkning, en persons miljø eller livserfaringer. Forskerne bestemte seg for å lete etter metylering i sædceller, på grunn av at barndomsstress og traumer kan forårsake langsiktige fysiske helseeffekter, ikke bare på de umiddelbare ofrene, men også på ofrenes barn, som vist i tidligere dyreforsøk.
De identifiserte en gruppe menn som er en del av en mye større, langsiktig helse studie koordinert av Harvards School of Public Healthø. I detaljerte spørreskjemaer de hadde fullført år før, sa noen av mennene at de hadde vært ofre for barnemishandling.
Forskerne fant en karakteristisk metyleringsforskjell mellom ofre og ikke-ofre i 12 regioner av mennenes genom. Forskerne ble sjokkert av graden av dimming: Åtte DNA-regioner var endret mer enn 10 prosent, og en region viste en forskjell på 29 prosent.
Studien, publisert i Translational Psychiatry, og forsker Andrea Roberts ved Harvard Chan School sier; Å finne en molekylær signatur i sæd fører oss i det minste et skritt nærmere å kunne avgjøre om barnemishandling kan påvirke helsepersonens avkom. https://funksjonellmedisin.no/traumer-som-barn-kan-gi-en-biokjemisk-merking-av-cellene/
https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ny-forskning-slik-forandrer-barndomstraumer-hjernen
“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.
Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:
- Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
- Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.
Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.
Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.
Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/
Hva traumer gjør med oss – https://psykologisk.no/2016/07/hva-traumer-gjor-med-oss/?fbclid=IwAR0c5qKsq2niOFDy35_Aj68FkRcPysL5FV8_OgRfwj5YnQhdG9cr8jf_qNI
Vonde barndomserfaringer går ut over helsen i et livsløpsperspektiv. – https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/naar-barndommen-slaar-tilbake?fbclid=IwAR1YS6JENvBT6haeX16EYO4kqIk_PRXRtg-icDr0HOzptyF2qNKPBBla3uw
“Forskerne fant to «hovedgrupper» av ansatte som begår overgrep mot elever.
– Vi prøver å finne mønstre blant overgriperne. Den ene gruppen er ofte tillitsskapende mennesker som blir venner med ledelsen og de uformelle lederne. Slik skaper de beskyttelse innad i lærerkollegiet. Den andre gruppen er vikarer som kommer og går, og kan flytte mellom skoler. De er ofte bare til stede ett år før de flytter på seg, sier Lie til Utdanning.
Hun sier at varsling fra lærerkolleger mot lærere i den første gruppen ofte fører til at den som retter mistanken, blir uvenn med resten av kollegiet.
Hun sier overgripere ofte vil søke ut elever som har vært offer tidligere, eller er i vanskelige livssituasjoner hjemme.
– Da er det ikke så mange som lytter til det barnet opplever, sier Lie.
Overgriperne knytter seg til ofrene ved å gi dem ekstra oppmerksomhet.”
https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel-kriminalitet-overgrep/dette-kjennetegner-overgriperne-i-skolen/170157
Det er ikke slik at flertallet av dem som begår seksuelle overgrep, at de nødvendigvis har opplevd seksuelle overgrep da de var barn, det er en myte:
NRK Brennpunkt Pedofile https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2008/OAUA11000508?fbclid=IwAR0JXahg940ncFXBV3GpRj8j2e0dJDOTbzY0fLCLC3ubqT-265m27ex_288
https://olehartattordet.blogg.no/1446761199_skal_vi_tillate_anime.html
https://olehartattordet.blogg.no/1407157620_04082014.html
https://olehartattordet.blogg.no/1407157080_tjomlid_og_splinten_i.html
https://tjomlid.com/2006/07/09/en-pedofil-jaevel/
https://tjomlid.com/2008/03/23/er-en-som-besitter-barneporno-ndvendigvis-pedofil/
https://tjomlid.com/2007/03/25/
https://tjomlid.com/2007/02/04/tanker-om-barneporno/
https://tjomlid.com/2006/07/09/
https://tjomlid.com/tag/barneporno/
Kolleger beskytter pædofil dommer https://ekstrabladet.dk/krimi/article3072002.ece
Tidligere dommer idømt fem måneders fængsel for børneporno. En skærpende omstændighed var, at pornoen var blevet distribueret over internettet. https://politiken.dk/indland/art4876634/Sk%C3%A6rpet-straf-til-sex-d%C3%B8mt-dommer
Vil ikke sparke overgripere: – Vi kan ikke ta levebrødet fra helt hederlige personer som har begått noe utilforlatelig i sin tid, mener arbeidsminister Hanne Bjurstrøm https://www.dagbladet.no/nyheter/nekter-a-sparke-overgrepsdomte/63712372?fbclid=IwAR0B2-6p1610OLcD221gf2VXHwjQLfXf1ZSxDUVdHAD42sETEkw6GVIUHRw
Frifinnelsen av tre menn, som først ble dømt for en gjengvoldtekt i Hemsedal, har fått mange på sosiale medier til å rase mot det norske rettssystemet. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/VEvOr/gjengvoldtekt-frifinnelse-skaper-sterke-reaksjoner-noe-er-riv-ruskende-galt-med-det-norske-rettssystemet
How did the pro-paedophile group PIE exist openly for 10 years? https://www.bbc.com/news/magazine-26352378?fbclid=IwAR3N_j-VRU9bcd_eUPQ7QBvO5aHH_wdWQXZrdOdrqMprMsx_CUGEFME9lRU
Kona til serieovergriper til TV 2:
– Jeg tenker jo at jeg burde oppdaget det tidligere https://www.tv2.no/a/6121843?fbclid=IwAR0V3xoHbd5Dxuo166rscZ28KxKxlgSYR93RedwuRrDIbuSjTigRrRFv020
Dr Elena Martellozzo, Senior Lecturer in Criminology at Middlesex University, agreed and told Huffington Post UK that she’s dismayed by the Dutch researchers’ theory.
She said: “I definitely don’t support their view at all. An indecent image of a child is just a picture of a rape in progress. And they look so real, that it’s difficult to tell the difference between real and a computer generated image.*
“I’m amazed that intelligent people have thought of this. It’s a violation of a child’s safety.
“Viewing indecent images of children in any form or shape can increase demand.
“So it could have the opposite effect. We lose sight of the act. We’ve learnt though experience that sometimes indecent images can trigger an increase in the desire of wanting more. It’s called the cycle of abuse. It may trigger an even stronger desire to want to have sex with a child. If we were to legalise these images we normalise the whole process.” https://www.huffingtonpost.co.uk/2012/11/20/virtual-child-pornography-paedophiles_n_2163908.html?fbclid=IwAR1ybJqAbouvY7dbmNu8xp1215aX4_mYIKcILzflA1-ZbGesdahO-8yLgkg
https://www.budstikka.no/nyheter/nyheter/barnevernsansatt-knuste-egen-pc/s/2-2.310-1.8683629
Pernille ble dopet ned og voldtatt av pappaen fra hun var 14 år https://www.tv2.no/a/8058014/?fbclid=IwAR0sfB4YX6-krkeWwKZH_M4Q0jTau9PVCzj1PbyG_CTrc9n5W3tp_f1mqjQ
https://www.nrk.no/vestland/vil-straffe-dei-som-ikkje-avslorer-overgrep-mot-barn-1.14175867
https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/foreldre-ville-gi-bort-firearing-som-premie/10169091/
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/AejKq/politiet-pedonettverk-planla-overgrep-mot-ufoedt-barn
https://www.nrk.no/vestland/politiet_-_-planla-overgrep-mot-ufodt-barn-1.13236696
https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/4xX49/pedofili-kan-ikke-kureres
https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2015/11/pedofili-er-en-mental-forstyrrelse
https://www.fvn.no/magasin/i/aw8QMa/det-var-fritt-frem-for-alle-som-ville-misbruke-meg
https://www.dagbladet.no/video/kjendisene-raser-mot-strafferammene-for-barneporno/A6xZiRj7
https://www.tv2.no/nyheter/utenriks/faeroyene-er-et-pedo-paradis/13715439/
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/VEJm6/politiet-krf-politiker-siktet-for-overgrep-mot-fire-barn
Female Sex Offenders https://www.youtube.com/watch?v=0H1EkSAmbHk&ab_channel=ramavich
“Paedophiles seem to have narcissistic and antisocial (psychopathic) traits. They lack empathy for their victims and express no remorse for their actions. They are in denial and, being pathological confabulators, they rationalize their transgressions, claiming that the children were merely being educated for their own good and, anyhow, derived great pleasure from it.
The paedophile’s ego-syntony (in ego psychology, used to describe behaviour that does not conflict with somebody’s basic attitudes and beliefs and, therefore, is not anxiety-provoking) rests on his alloplastic (intended to bring about a change in a patient’s mental condition through changing his or her external circumstances) defences. He generally tends to blame others (or the world or the “system”) for his misfortunes, failures, and deficiencies. Paedophiles frequently accuse their victims of acting promiscuously, of “coming on to them”, of actively tempting, provoking, and luring (or even trapping) them.
The paedophile – similar to the autistic patient – misinterprets the child’s body language and inter-personal cues. His social communication skills are impaired and he fails to adjust information gained to the surrounding circumstances (for instance, to the child’s age and maturity).
The paedophile makes frequent (though unconscious) use of projection and projective identification in his relationships with children. He makes his victims treat him the way he views himself – or attributes to them traits and behaviours that are truly his.
The paedophile is aware of society’s view of his actions as vile, corrupt, forbidden, evil, and decadent (especially if the paedophiliac act involves incest). He derives pleasure from the sleazy nature of his pursuits because it tends to sustain his view of himself as “bad”, “a failure”, “deserving of punishment”, and “guilty”.
In extreme (mercifully uncommon) cases, the paedophile projects these torturous feelings and self-perceptions onto his victims. The children defiled and abused by his sexual attentions thus become “rotten”, “bad objects”, guilty and punishable. This leads to sexual sadism, lust rape, and snuff murders.
The paedophile treats “his” chosen child as an object, an extension of himself, devoid of a separate existence and denuded of distinct needs. He finds the child’s submissiveness and gullibility gratifying. He frowns on any sign of personal autonomy and regards it as a threat. By intimidating, cajoling, charming, and making false promises, the abuser isolates his prey from his family, school, peers, and from the rest of society and, thus, makes the child’s dependence on him total.
To the paedophile, the child is a “transitional object” – a training ground on which to exercise his adult relationship skills. The paedophile erroneously feels that the child will never betray and abandon him, therefore guaranteeing “object constancy”.
The paedophile – stealthily but unfailingly – exploits the vulnerabilities in the psychological makeup of his victim. The child may have low self-esteem, a fluctuating sense of self-worth, primitive defence mechanisms, phobias, mental health problems, a disability, a history of failure, bad relations with parents, siblings, teachers, or peers, or a tendency to blame herself, or to feel inadequate (autoplastic neurosis). The child may come from an abusive family or environment – which conditioned her or him to expect abuse as inevitable and “normal”.
The paedophile is the guru at the centre of a cult. Like other gurus, he demands complete obedience from his “partner”. He feels entitled to adulation and special treatment by his child-mate. He punishes the wayward and the straying lambs. He enforces discipline.
The child finds himself in a twilight zone. The paedophile imposes on him a shared psychosis, replete with persecutory delusions, “enemies”, mythical narratives, and apocalyptic scenarios if he is flouted. The child is rendered the joint guardian of a horrible secret.
The paedophile’s control is based on ambiguity, unpredictability, fuzziness, and ambient abuse. His ever-shifting whims exclusively define right versus wrong, desirable and unwanted, what is to be pursued and what to be avoided. He alone determines rights and obligations and alters them at will.
The typical paedophile is a micro-manager. He exerts control over the minutest details and behaviours. He punishes severely and abuses withholders of information and those who fail to conform to his wishes and goals.
The paedophile does not respect the boundaries and privacy of the (often reluctant and terrified) child. He ignores his or her wishes and treats children as objects or instruments of gratification. He seeks to control both situations and people compulsively.
Narcissistic paedophiles claim to be infallible, superior, talented, skilful, omnipotent, and omniscient. They often lie and confabulate to support these unfounded claims and to justify their actions. Most paedophiles suffer from cognitive deficits and reinterpret reality to fit their fantasies.
The paedophile regards sex with children as an ego-booster.
Subteen children are, by definition, “inferior”. They are physically weaker, dependent on others for the fulfilment of many of their needs, cognitively and emotionally immature, and easily manipulated. Their fund of knowledge is limited and their skills restricted. His relationships with children buttress the paedophile’s twin grandiose delusions of omnipotence and omniscience. Compared to his victims, the paedophiles is always the stronger, the wiser, the most skilful and well-informed.
Inevitably, the paedophile considers his child-victims to be his best friends and companions. Paedophiles are lonely, erotomanic (Excessive sexual desire), people.
The paedophile believes that he is in love with (or simply loves) the child. Sex is merely one way to communicate his affection and caring. But there are other venues.
To show his keen interest, the common paedophile keeps calling the child, dropping by, writing e-mails, giving gifts, providing services, doing unsolicited errands “on the child’s behalf”, getting into relationships with the preteen’s parents, friends, teachers, and peers, and, in general, making himself available (stalking) at all times. The paedophile feels free to make legal, financial, and emotional decisions for the child.
The paedophile intrudes on the victim’s privacy, disrespects the child’s express wishes and personal boundaries and ignores his or her emotions, needs, and preferences. To the paedophile, “love” means enmeshment and clinging coupled with an overpowering separation anxiety (fear of being abandoned).
Moreover, no amount of denials, chastising, threats, and even outright hostile actions convince the erotomaniac that the child is not in love with him. He knows better and will make the world see the light as well. The child and his guardians are simply unaware of what is good for the child. The paedophile determinedly sees it as his or her task to bring life and happiness into the child’s dreary and unhappy existence.
Thus, regardless of overwhelming evidence to the contrary, the paedophile is convinced that his feelings are reciprocated – in other words, that the child is equally infatuated with him or her. He interprets everything the child does (or refrains from doing) as coded messages confessing to and conveying the child’s interest in and eternal devotion to the paedophile and to the “relationship”.” http://thepsychopath.freeforums.org/the-roots-of-paedophilia-t22900.html
