Manglene ved PCR testen blir plukket i fra hverandre som jeg aldri har sett noen andre steder i boken “Covid -why most of what you know is wrong” av den svenske legen Sebastian Rushworth i kapittelet “How accurate are the covid tests?”, der han dokumenterer alle sin påstander med fakta og fagfellevurderte vitenskapelige undersøkelser.

Og det er ikke bare pcr testen Rushworth plukker ifra hverandre, han plukker ifra hverandre alle logikbristene rundt c 19, og han plukker de ifra hverandre på samme måte som han gjør med PCR testen, med rein fakta og logikk. I boka til Rushworth kan INGENTING stemples som konspirasjonsteorier, løgn eller påstander.

Når myndighetene, pressa og legestanden kaller alle som ikke er enig i covid politikken for konspirasjonsteoretikere, høyreekstreme og farlige, da MÅ man banke i bordet med fakta som viser at disse hersketeknikkene og generaliseringen av svært forskjellige individer som ikke kan slåes over en kam er feilaktig og stigmatiserende. Dvs at man må ha et våpen man kan slå tilbake med.

Boka til Sebastian Rushworth er DET våpenet, og hvis den når ut til mange nok, har den potensiale til å nøytralisere myndighetene og pressa sine feige angrep mot alle oss som ser gjennom propgandaen og indoktrineringen deres. Boka MÅ spres til så mange som mulig, og helst oversettes til norsk. Og den kraftige ammunisjonen som følger med dette våpenet er:

Covid 19 i Svergie. Hvordan man leser vitenskapelige studier? Å lese statistikk. Hvor farlig er covid 19? Hva er langtidscovid? Hvor pålitelig er testene? Fungerer lockdown? Svergie sammenlignet med sine naboer. Hvilke skader forårsaker lockdown? Fungerer munnbind? Er vaksinene sikre og effektive? 

Boka er svært lettleselig og retter seg like mye mot leg som lærd, og den er ikke stor og lang med sine 139 sider.

Under her finner du et utdrag fra kapittelet “Hvor pålitelig er testene?” (“How accurate are the covid tests?”):

 

“PCR is only detecting sequences of the viral genome, it is not able to detect whole viral particles, so it is not able to tell you whether what you are finding is live virus, or just non-infectious fragments of viral genome. If you get a positive PCR test and you want to be sure that what you’re finding is a true positive, then you have to perform a viral culture.

 

What this means is that you take the sample, add it to respiratory cells in a petri dish, and see if you can get those cells to start producing new virus particles. If they do, then you know you have a true positive result. For this reason, viral culture is considered the “gold standard” method for diagnosis of viral infections.

 

However, this method is rarely used in clinical practice, which means that in reality, a diagnosis is usually made based entirely on the PCR test. A systematic review looking at the ability to culture live SARS-CoV-2 after a positive PCR test (Jefferson et al.) found that the probability of a false positive result increased enormously with each additional cycle after 24 cycles.1 After 35 cycles, none of the studies included in that review was able to culture any live virus.

 

In most clinical settings (including the one I work in), all the doctor is provided with is a positive or negative result. No mention is made of the number of cycles used to produce the positive result. This is a problem, since it’s clear that a positive result after 40 cycles is almost certainly a false positive, while a positive result after 20 cycles is most likely a true positive.

 

Without information about the number of cycles, you have to assume that the patient sitting in front of you has Covid and is infe tious, with all the downstream consequences that entails in terms of self-isolation and contact tracing, and if things go badly for the patient, in terms of an incorrect cause of death being listed on the death certificate.

 

The other main type of test is the antibody test. Here, the sample is usually taken from the blood stream. There are five different types of antibodies, but most antibody tests only look for one type of antibody, IgG, which is the most common type. Generally it takes a week or two after a person has been infected before they start to produce IgG, and with Covid, you’re generally only infectious for about a week after you start to have symptoms, so antibody tests are not designed to find active infections. Instead the purpose is to see if you have had an infection in the past.

 

Apart from understanding how the tests work, we also need to understand two important terms. Those terms are sensitivity and specificity, and they are critical for all diagnostic tests used in medicine, because they tell you how good a test is.

 

Sensitivity is the probability that a disease will be detected if the person actually has the disease. So, for example, a test for breast cancer with a sensitivity of 90% will detect breast cancer 90% of the time. Nine out of ten patients with breast cancer will correctly be told that they have the disease. One out of ten will incorrectly be told that they don’t have the disease, even though they do.

 

Specificity is the opposite of sensitivity. It is the probability that a person who doesn’t have the disease will be told that they don’t have the disease. So, a specificity of 90% for our imaginary breast cancer test means that nine out of ten people who don’t have breast cancer will be correctly told that they don’t have it. One out of ten people who don’t have breast cancer will incorrectly be told that they do have it.
To put it another way, sensitivity is the ability of a test to detect true positives. Specificity is the ability of a test to avoid producing false positives.

 

A perfect test will have a sensitivity and specificity of 100%, which would mean that it catches everyone who has the disease, and doesn’t tell anyone they have the disease if they don’t. No such test exists. In general, sensitivity and specificity are in conflict with each other – if you push one up, the other will go down.

 

If I just told everyone I meet that they have breast cancer, my sensitivity for detecting breast cancer would be 100%, because I wouldn’t miss a single case, but my specificity would be 0%, because every single person who doesn’t have breast cancer would be told that they do. So, when designing a test, you have to decide if you’re going to maximize sensitivity or specificity. If you design a Covid PCR test with a cycle threshold of 40, then you are going for maximal sensitivity – the probability of missing a case is minimized, but you’re going to get a lot more false positives than if you set the threshold at 30.

 

Ok, now we know how the PCR test works and how the antibody test works, and we understand sensitivity and specificity. That means we’re ready to determine how good the Covid tests are. Let’s look at a systematic review that was published in Evidence Based Medicine in October 2020.2 The review sought to determine the accuracy of the Covid tests. The review included 25 studies of antibody tests and 38 studies of PCR tests (and LAMP tests, an alternative technique that is similar to PCR).

 

Only ten of the 25 studies of antibody tests (with a total of 757 patients) provided enough data to allow sensitivity to be calculated. The sensitivity of the different antibody tests varied from 18% to 96%. 12 studies provided enough information for specificity to be determined, and in these it varied from 89% to 96%.

 

The overall sensitivity for PCR/LAMP was between 75% and 100% in the different studies, while the overall specificity was between 88% and 100%. 16 studies, with a total of 3,818 patients, were able to be pooled together to get a more accurate estimate of sensitivity. In the pooled analysis, sensitivity was determined to be 88%. It wasn’t possible to determine a pooled specificity value, since the studies included in the pooled analysis were all of people who were already known with complete certainty to be infected with Covid. A separate systematic review found an average specificity for the PCR tests of 96%.

 

However, during the summer of 2020, in Sweden, PCR test positivity was at 3% when it was at its lowest, and the number of false positives cannot be higher than the total number of positives, so that would suggest a specificity of at least 97%. In some other countries however, the number of positives has been even lower, suggesting that the specificity might be much better, maybe well over 99%.

 

This is of course a problem. No-one knows how good the tests are, and even small differences in specificity can make a very big difference to the probability that someone who is told they have Covid actually has the disease. This might be a little hard to understand spontaneously, so we’re going to play around with the numbers a bit in order to clarify it.

 

Let’s say the disease is spreading rampantly through the population, and one in ten people are infected at the same time. If we test 1,000 people at random, that will mean 100 of those people actually have Covid, while 900 don’t. Let’s further assume that the test has a sensitivity of 88% (what the review says) and a specificity of 97% (what the real world Swedish data suggests it must be at minimum). Of the 100 who have Covid, the test will successfully pick up 88.

 

Of the 900 who don’t have Covid, the test will correctly tell 873 that they don’t have it, but it will also tell 27 healthy people that they do have Covid. So, in total 115 people out of 1,000 are told that they have Covid. Of those 115 people, 77% actually have the disease, and 23% don’t.

 

That’s not great. Two in ten people getting a positive test result don’t actually have Covid, even in a situation where the disease is common and 10% of people being tested really do have the disease.

 

Unfortunately, it gets worse. Let’s assume the disease is starting to wane, and now only one in a hundred people being tested actually has Covid. If we test 1,000 people, that will mean ten will really have Covid, while 990 won’t. Of the ten who have Covid, nine will be correctly told that they have it.

 

Of the 990 who don’t have it, 960 will be correctly told that they don’t have it, while 30 will be incorrectly told that they do have the disease. So, in total, 39 people will be told that they have Covid. But only 9 out of 39 will actually have the disease. To put it another way, in a situation where only 1% of the population being tested has the disease, 77% of positive results will be false positives.

 

There is another thing about this that I think is worth paying attention to. When one in ten people being tested has the disease, you get 115 positive results per 1000 people tested. But when one in a hundred has the disease, you get 39 positive results. So, even though the actual prevalence of the disease has decreased by a factor of ten, the prevalence of PCR positive results has only decreased by a little over half.

 

So if you’re only looking at PCR results, and consider that to be an accurate reflection of how prevalent the disease is in the population, thenyou will be fooled as the disease starts to decline, because it will continue to seem much more prevalent than it is.

 

Let’s do one final thought experiment to illustrate this. Say the disease is now very rare, and only one in a thousand tested people actually has Covid. If you test 1,000 people, you will get back 31 positive results. Of those, one will be a true positive, and 30 will be false positives. So, even though the prevalence of true disease has again decreased by a factor of ten, the number of positive results has only decreased slightly, from 39 to 31 (of which 30 are false positives!).

 

The rarer the disease becomes in reality, the less likely you are to notice any difference in the number of tests returning positive results. In fact, the disease could vanish from the face of the Earth, and you would still be getting 30 positive results for every 1,000 tests carried out!

 

So, if politicians continue to base decisions on the number of positive tests (so called “cases”) rather than on hospitalizations, ICU admissions, and deaths, they might well be able to continue to claim that the pandemic is still ongoing years from now, when it is in reality long gone.

 

The same trend is seen even if the PCR tests were to have a much better specificity than we are estimating here, of say 99.5%. Here’s a quick illustration, since I don’t want to tire you with too many more numbers. If one in ten has the disease and you test 1,000 people, you will get back 92 positive results, of which 88 will be true positives and 4 will be false positives.

 

If one in 100 has the disease, you will get back 14 positive results, of which 9 will be true positives and five will be false positives. If one in 1,000 has the disease, you will get back 6 positive results, of which 5 will be false positives.

 

So, even if the test has a very high specificity of 99.5%, when the virus stops being present at pandemic levels in the population and starts to decrease to more endemic levels, you quickly get to a point where a large proportion of all positive tests are false positives, and where the disease seems to be much more prevalent than it really is.

 

This may not be a problem when the virus is common or when you are only testing people who are showing symptoms, and where there is a high likelihood of disease, but it becomes a problem when the virus is rare or when the test is being used for mass screening.

 

As mentioned, no one knows what the specificity of the PCR test is, and as I’ve now shown the number of false positives varies a lot depending on how prevalent the virus is. There is another aspect to this that I’ve avoided so far. Some people have pointed out that there have been periods in Australia where fewer than 0.1% of tests have been positive.

 

According to the principle that the number of false positive tests can’t be higher than the total number of positive tests, that would mean the specificity is over 99.9%. If that were the case then the proportion of false positives would remain low even at quite a low prevalence of the virus in the population.

 

There are two problems with this reasoning. The first is that different countries are using different PCR tests, and have different CT-limits at which they consider a result to be positive, so just because you see one specificity in one country doesn’t mean you will see the same specificity in another country. Secondly, and perhaps more importantly, the PCRtest can’t magically produce a positive result from nothing.

 

So, say we have an island far away from other countries, and we’ve closed our borders and managed to keep Covid out, our specificity is going to appear to be very good, better than in a situation where the virus is widespread in the country. How can this be possible?

 

Because the test needs to be contaminated in some way in order to produce a false positive result, and if contamination isn’t a possibility, because there is practically no virus in the country, then that’s not going to happen.

 

Paradoxically, the number of false positives is therefore going to increase as the prevalence of the virus increases, because the risk of contamination in the lab increases, and because the probability increases that a healthy uninfected person will have small bits of the virus in their respiratory tract. The probability also increases that a person has had the virus a month or two ago, and is still producing some viral remnants in their airway.

 

So we can have the paradoxical situation where the share of false positives is at its highest when the virus is spread in the population but not very common, and at its lowest in a situation where the virus is barely present in the population at all.

 

The point I’m trying to make is that it’s impossible to know what the specificity of the test is, and that it’s not possible to compare countries with each other. Just because you see one specificity in one country that is at one stage of the pandemic, that doesn’t mean you will see the same specificity in a different country that is at another stage. The specificity changes to a large extent over time.

 

There is another problem with the tests, which I have already touched on earlier in the book. And that is the reporting of testing without clarifying what the denominator is. In Sweden, we went from testing 26,000 people per week in April to testing 260,000 people per week in November. In the media, there is little mention of this. Instead we keep hearing that the number of cases keeps rising to ever higher numbers. Of course the absolute number of cases keeps rising, because we test ever increasing numbers of people.

 

A more nuanced and accurate picture is gained by looking at the share of tests that are positive. This shows much less dramatic fluctuations than is seen when just looking at the numberof cases, but this is rarely done by mass media, whose apparent primary function is to terrify people.

 

At the same time that the PCR tests are reported on a daily basis by the mass media, and interpreted in the most frightening light possible, the antibody testing has been largely ignored. This is interesting, because the antibody testing shows a gradual and continuous increase in the proportion of people with antibodies week by week, which clearly signals a strong buildup of immunity in the population.”

 

Utdrag fra boken «Covid: Why most of what you know is wrong», av den svenske legen Sebastian Rushworth, utgitt februar 2021. ANBEFALES PÅ DET STERKESTE!

Boken kan kjøpes i papirutgave eller som e-bok her https://www.adlibris.com/no/e-bok/varfor-det-mesta-du-vet-om-covid-19-ar-fel-en-evidensbaserad-utvardering-9789188729811

Boken er gitt ut på engelsk og svensk.

Linker som viser hvor lite pålitelig PCR testen er, linkene kommer i fra Rushworth sin bok:

https://www.medrxiv.org/content/10.1101/2020.08.04.20167932v4.full.pdf

 

https://ebm.bmj.com/content/early/2020/09/30/bmjebm-2020-111511?rss=1&utm_campaign=ebm&utm_content=consumer&utm_medium=cpc&utm_source=trendmd&utm_term=usage-042019

 

https://www.scielo.br/scielo.php?script=sci_arttext&pid=S0104-42302020000700880&Ing=en&nrm=iso&tlng=en

 

Relatert lesing:

 

Ny studie slakter hurtigtestene Norge har betalt 280 millioner for https://www.nrk.no/norge/ny-studie-slakter-hurtigtestene-norge-har-betalt-280-millioner-for-1.15241363

 

18 særdeles gode grunner til IKKE å ta c 19 vaksine https://www.deconstructingconventional.com/post/18-reason-i-won-t-be-getting-a-covid-vaccine

 

Masse testing av barn i skolene https://olehartattordet.blogg.no/massetesting-av-barn-i-skolene.html

 

10 av 9 blir lurt av statistikk https://olehartattordet.blogg.no/1432076802_10_av_9_blir_lurt_av_.html

 

Hvor ofte får vi disse opplysningene med på kjøpet når vi får servert en meningsmåling? https://olehartattordet.blogg.no/1504590430_hvor_ofte_fr_vi_disse_opplysningene_med_p_kjpet_nr_vi_fr_servert_en_meningsmling_.html

 

Korona kavalkade – hvor mye av dette har du fått med deg? https://olehartattordet.blogg.no/korona-kavalkade.html

 

Vi har nå kommet til et punkt jeg i min villeste fantasi aldri hadde trodd vi ville komme til, der voksne lærere med ansvar for våre barn forteller åpenlyst at de er villige til å utsette barna for psykisk terror der ungene i realiteten blir sett på som skyldige i en forbrytelse til det motsatte er bevist.

Mest sannsynlig så er disse lærerne villig til å utsette barna for slik mishandling fordi de mangler kunnskap om barn og c 19 smitte, for barn er ikke smittespredere, noe man blant annet kan lese om her, se nederst på side 10 denne i rapporten fra WHO her, og her

De fleste antar at lærere er individer som klarer å skille mellom propaganda og fakta, men det er klart og tydelig at det er de ikke i stand til, for hadde de vært det så hadde de jo hatt kunnskap om barns dårlige evne til å smitte. At vi har lærere som ukritisk tror på myndighetene og ei unison presse som videreformidler myndighetenes fryktpropaganda er mildt sagt skremmende.

Men dette gjelder ikke bare lærerne, det gjelder også barnas foreldre som har like stor tiltro til myndighetene og pressa. Lærerene, med støtte av foresatte, skyver altså våre barn foran seg og bruker dem som skjold der ungene blir behandlet som mistenkte forbrytere.

Når samfunnet har kommet dit hen at voksne som burde være et forbilde for barna og deres beskyttere er det helt motsatte, og i stedet oppviser enn feighet og kunnskapsløshet ut i fra en annen verden, da har vi fått et samfunn man burde skamme seg over.

Og når lærerstanden ukritisk støtter opp om denne testingen og alt myndighetene pålegger dem, hva annet er da lærerne troende til å gjøre mot våre barn? Det er et spørsmål som er særdeles viktig å stille seg når vi ser en utvikling som minner mere og mere om den tiden da tyskerne okkuperte Norge. Lærerne agerer nå mere og mere som fangevoktere og kapoer, og det er skremmende å se hvor få foreldre som reagerer på dette.

Ikke en lærer har stått opp og tatt til ordet mot dette testhysteriet før nå, og da sikter jeg til rektor Rolf Arne Haugstvedt ved Årstad videregående skole i Bergen som i denne artikkelen fremstilles av TV2 som en farlig mann i stedet for en beskytter av våre barn, noe som klart og tydelig viser pressen sin myndighetstro holdning og totale mangel på objektivitet:

“Flere av de ansatte på skolen skal ha blitt overrasket og opprørt da det nylig ble kjent at skolen har takket nei til massetesting av skolens elever.

TV 2 har fått bekreftet at en lærer ved en videregående skole i Vestland fylke ble smittet av korona og døde.

Ryktet har spredt seg og dette har skapt uro blant noen lærere i skolen. TV 2 er kjent med hvilken skole mannen jobbet på, men av personvernhensyn oppgir ikke TV 2 hvor vedkommende bodde eller jobbet.

– Mange lærere er bekymret fordi elever ikke overholder smittevernreglene, de sitter tett sammen i grupper i friminuttene og mange har ikke respekt for avstandsregler.”

TV2 kan ikke vise til noen dokumentasjon som viser at det er elever som har smittet den læreren som de påstår at døde av c 19.  https://www.tv2.no/nyheter/13932111/?fbclid=IwAR3WuAvaH8OsJlGzsrMcbGGgsvuoeMN4GeqfV7SzzGQjvWuSsg3kw98X3z8

 

Testene som brukes for å sjekke om man har c 19 er heller ikke pålitelige, noe man kan lese om her, her, her og her

“Forfatterne konkluderer at spyttprøver har omtrent samme sensitivitet som de nasofaryngeale prøvene, men til en betydelig lavere pris og mindre ubehag ved prøvetakingen.”

 

Under her har jeg skrevet et brev som bekymrede foreldre kan bruke som mal og sende til skolene hvis de er opprørte over testingen som nå skal innføres i skolene:

Til skole, kommune og FAU.

Informasjon kommer nå om at barn i skolene skal masse testes for covid-19. Men informasjon viser at barn ikke sprer denne type smitte (se nedenfor).

Hvor er de vitenskapelig undersøkelser som viser at barn er farlige smittespredere? Jeg finner ikke noe slikt inne på myndighetenes nettsider ei heller inne på FHI.

Jeg regner med at rektor og lærerne ved skolen har inngående kunnskap om dette og at dere omgående sender meg som forelder relevant informasjon som viser at dere sitter inne med denne kunnskapen.

Det er fint om skolen kan forklare om dere i hele tatt kan tillatte helsemyndighetene å gå til et slikt tiltak. For meg framstår dette som en krisemaksimering som vil skremme barn og unge nå og for resten av livet.

Barn trenger trygge voksne og mennesker som sørger for at de ikke blir utsatt for blant annet psykisk vold, negativ sosial kontroll og påføring av smerte(www.dinutvei.no). Barn har rettigheter som skal hindre dem i å bli utsatt for dette, som barneverntjenesteloven og barnekonvensjonen. Barn blir ikke alvorlig syke av denne sykdommen. 

Det er ingen grunnlag for å legitimere denne systematiske massetestingen. Empirisk har Norge ikke noe helsemessig grunnlag for å hevde at dette er nødvendig.

Barn som for eksempel har opplevd ulik type vold, traumer, turbulente hjem og overgrep er særlig utsatt for å få en testpinne stikket inn i kroppens hulrom, som fører til ubehag, uten å kunne kontrollere dette eller motsette seg dette. Det vil kunne føre til retraumatisering, og dette overgrepet da gjort av myndigheter som i utgangspunktet skal beskytte barn mot overgrep. Det vil i verste fall kunne føre til senere alvorlige psykiske lidelser. Barn har allerede blitt utsatt for betydelig risiko gjennom pandemiens tiltak.

 

“Nyere forskning viser at hvis du har opplevd traumatiske belastninger tidlig i livet, mens hjernen fortsatt er i vekst, blir kroppens nervesystem påvirket. Barna mister evnen til å regulere stress. 

For noen av barna blir kroppens alarmsystem mer sensitivt resten av livet.
Om du opplever dramatiske ting senere i livet, som ripper opp i hendelsen og gjør deg stresset, har ikke hjernen din gode strategier for å roe deg ned.

Og jo flere ganger du har blitt krenket tidligere, jo mer sårbar blir du seinere i livet.

Og varte tidligere krenkelser over lang tid eller omsorgspersoner var ansvarlig, øker det også sårbarheten.” http://forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi-terrorisme/2014/07/barnehjernen-kan-fa-sar-som-ikke-gror

ACE-studien: Jo flere belastninger i barndom, jo verre helse i voksen alder –https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ace-studien-jo-flere-belastninger-i-barndom-jo-verre-helse-i-voksen-alder 

Slik forandrer barndomstraumer hjernen https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ny-forskning-slik-forandrer-barndomstraumer-hjernen

 

“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.

Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:

• Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
• Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.

Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.

Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.

Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/

 

Hva traumer gjør med oss – https://psykologisk.no/2016/07/hva-traumer-gjor-med-oss/?fbclid=IwAR0c5qKsq2niOFDy35_Aj68FkRcPysL5FV8_OgRfwj5YnQhdG9cr8jf_qNI

 

Vonde barndomserfaringer går ut over helsen i et livsløpsperspektiv. – https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/naar-barndommen-slaar-tilbake?fbclid=IwAR1YS6JENvBT6haeX16EYO4kqIk_PRXRtg-icDr0HOzptyF2qNKPBBla3uw

 

I dette finske studiet ble 11.000 barn testet. Barn er ikke smittespredere. Det konstaterer finlandske leger etter å ha testet 11 000 barn for corona. http://tt.omni.se/allt-tydligare-att-barn-inte-sprider-smitta/a/qLz79z?fbclid=IwAR2SYnBy-0oHzBcvYx2dI50h5noT8ZSoD3BpIG7TS3oe0GNRtgVwzYMRND8

 

Og det stemmer overens med undersøkelsen WHO gjorde i februar i fjor som forteller at de yderst få barna som har blitt smittet av covid 19 ikke smitter voksne. Se nederst på side 10 i rapporten som du kan finne her. https://www.who.int/docs/default-source/coronaviruse/who-china-joint-mission-on-covid-19-final-report.pdf?fbclid=IwAR0s_fsf7JvYMCOaQkFhXreTVaJdQE-J5P4bVGKyvPKONUmeuDIdeEraL14

 

“Risikoen for at unge under 20 år er primær smittekilde er lavere enn for voksne (relativ risiko 0,56, 95 % konfidensintervall 0,37 til 0,85), viste en systematisk oversikt basert på 18 studier om smittespredning. Risikoen for å være primær smittekilde var dessuten lavere i yngre aldersgrupper sammenlignet med ungdom. I en ny stor studie var forekomst av antistoffer tre ganger høyere hos foreldre sammenlignet med deres barn (1–10 år). Dette taler imot at barn er en viktig smittekilde inn i familien.
Skolestenging har ofte blitt begrunnet med funn fra modelleringsstudier. Mange av modellene er imidlertid basert på en antagelse om at barn smitter i like stor grad som voksne – en antagelse som nå ser ut til å ikke være riktig.” https://tidsskriftet.no/2021/01/kronikk/nar-tiltaket-er-verre-enn-pandemien?fbclid=IwAR2Pa4w0se9rcavdhjBHz3g8WmY0U3l-K8CrIF2ylyihKRePDQT0c1YomQo

 

Domstol i Tyskland: munnbind, koronatester og minsteavstand er ulovlig i skolen.

En domstol i den tyske byen Weimar har felt dom i ei sak som var reist på vegne av to elever ved en av grunnskolene i byen. Saka dreide seg om lovligheten eller ulovligheten av myndighetenes påbud om masker, koronatester og minsteavstand i grunnskolen.

Dommen inneholder et svært grundig og omfattende kildemateriale, blant annet om RT-PCR-testene, og retten sier at den høye graden av falske positive tester fører til unødvendige samfunnsmessige nedstenginger og andre tiltak som skader samfunnet og den enkelte. Og når det gjelder skolen og barna der sier retten framfor alt at: Disse tiltakene «setter barnas åndelige, kroppslige og sjelelige velvære i fare». Hele dommen finner man her https://2020news.de/wp-content/uploads/2021/04/Amtsgericht-Weimar-9-F-148-21-EAO-Beschluss-anonym-2021-04-08_online.pdf

 

Med vennlig hilsen

 

Relatert lesing:

https://olehartattordet.blogg.no/barn-og-korona-smitte.html

 

https://olehartattordet.blogg.no/den-psykologiske-effekten-av-munnbind-bruk-hos-barn-som-ikke-nevnens-med-et-ord-av-helsemyndighetene-og-politikere.html

 

https://olehartattordet.blogg.no/korona-kavalkade.html

 

Folk flest som bruker ordet konspirasjonsteori, har ikke satt seg inn i hva den saken som de kaller for konspirasjonsteori er for noe, de har bare hørt at andre kaller den for en konspirasjonsteori, og så blir de papegøyer og så TROR de at det er en konspirasjonsteori fordi noen har sagt at det er det, og man kjenner igjen slike papegøyer ved at de IKKE konkretiserer.

 

 

 

Faktisk startet på en bløff https://steigan.no/2020/05/faktisk-startet-pa-en-bloff-kompromitterer-journalistikkenpatidealeggened/fbclid=IwAR2j2aVJg_D4uKwhPKXa1HAngP0CEWg5gvNgVNRwkULFjZN81zpe9zmRxiQ

 

 

 

 

“Ønsker avklaring.
Olufsen-Mehus skriver avslutningsvis at han ønsker seg en tydeligere avklaring på hva faktasjekk som sjanger er i forhold til de tradisjonelle journalistiske sjangrene, og hvilke kriterier som legges til grunn for hva som faktasjekkes.”

 

 

 

Andersen avviser at Modernas notat dokumenterer at DNA-vaksiner kan endre den vaksinertes arvemateriale permanent:

Kritikken og konklusjonen fra CJR og Tim Schwab rammer også norske medier og norske politikere med full tyngde. Det har vært en kvalmende, nesegrus og totalt ukritisk beundring og hyllest – der det burde ha vært kritisk og uavhengig undersøkelse og analyse. Dette har hatt økonomiske og politiske konsekvenser. Det har blant annet gjort det mulig for Erna Solberg å gi bort milliarder av norske skattekroner til Bill Gates uten at det norske folket har noen som helst mulighet til å se hvor det blir av pengene. https://steigan.no/2020/08/journaliststudie-bill-gates-gir-store-belop-til-mediene-og-far-spesialbehandling-tilbake/?fbclid=IwAR1gd017cVxmv748vic7v6eWMcpy45U2AJCvisQO-g0-Zye3MZbiPldGmk8

 

“Bill & Melinda Gates Foundation gir svært mye penger til journalister og nyhetsmedier og andre som former den internasjonale opinionen, slik som såkalte tenketanker. Dette kan man finne ut av ved å søke i deres database. Her har vi søkt på «journalism».

Og det er nettopp European Journalism Centre som skiller seg ut som et mål for milde gaver fra Gates. De skryter av at de siden 1992 har drevet omfattende opplæring og utvikling av journalister.

Og de bevilger Gates-penger videre etter søknad. En tildeling ble gitt for «generate a public debate about the role of journalism in society in Germany, France, and the UK, as well as how philanthropy can best support this public service.»

The Bureau of Investigative Journalism fikk over en million dollar for å «report regularly and in-depth on global health security issues».

Le Monde (2,1 mill dollar) og The Guardian har fått penger på liknende vilkår.

I Norge har Tankesmien Agenda fått 250.000 dollar for å «generate a broader understanding and more informed debate about Norwegian development assistance».

Og Civita har fått tre tilskudd på til sammen over 820.000 dollar blant annet for å «ensure more public interest in the development policy debate in Norway».

Men det man ikke finner ut fra databasen til Gates er hvilke individuelle norske journalister som har fått tilskudd eller annen form for støtte, for det blir fordelt gjennom blant annet European Journalism Centre.

Det kunne jo vært interessant om magasinet Journalisten kunne ha fulgt opp sitt oppslag fra 2014 for å finne ut hvor mange av deres medlemmer som har fått Gates-penger, og hva prosjektene har dreid seg om. En ting er sikkert: Det er vanskelig å finne medier som er mer nesegruse i sin beundring for Bill Gates enn nettopp norske medier. Har penger påvirket dem til det, eller er de slik av ren overbevisning?” https://steigan.no/2020/05/hvor-mange-norske-journalister-far-stotte-fra-bill-gates/

 

Det mennesket frykter mest av alt, er ikke å si noe som er usant, men å stå alene med en mening, hevder Kierkegaard. Pressen spiller på lag med denne frykten og feigheten. Pressens meninger kommer med en garanti. Det tryggeste og mest bekvemmelige er å lene seg på garantien, og slik blir menneskene «uslere og uslere», sier Kierkegaard. Pressen skaper mennesker som avstår fra å tenke selv. Det vi nå ser, er at meningsmonopolet til tradisjonelle, redaktørstyrte medier blir stadig mer effektivt utfordret av uavhengige aktører. I denne situasjonen blir trusselen mot sannhet, demokrati og sivilisasjon som fake news angivelig representerer brukt for alt den er verdt.” https://www.nytid.no/pressen-fake-news/