Kan vi bygge en bro over uvitenhetens hav ?

 

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men en setning med de rette ordene kan også si mer enn tusen bilder, eller rettere sagt, de kan få deg til å produsere dine egne bilder inne i ditt eget hodet. Bøker er det beste eksemplet på det.

 

“De fleste mennesker har lært å lese etter fattige behov, på samme måte som de lærer sin addisjon og subtraksjon, tilstrekkelig til enklere regnskapsførsel, til ikke å bli snytt ved veksling over disken. Om den virkelige lesning vet de lite eller ingenting, og dog er det bare den som teller, ikke det lettkjøpte som frister med billig dagdrømmer, men den litteraturen som vi må anspenne alle våre åndelige evner for å fatte og som vi må vie våre beste timer.

 

Vi er udannede, lavsinnede og uopplyste. Vi er blitt små, og vår åndelige flukt går sjelden høyere enn til avisens sensasjoner. Og dog er litteraturen på langt nær så kjedelig som sitt publikum. Den må eie ord som henspiller direkte på vår egen situasjon og som, om vi bare evnet å finne frem til dem og lytte og forstå, ville være oss like velkomne som våren og morgenrøden. 

 

Har ikke for utallige mennesker nettopp en bok betydd et avgjørende vendepunkt i livet ? Og kansje finnes bøker som nettopp for oss ville forklare de store undere og åpenbare nye og ennu større. De samme spørsmål som forvirrer og forundrer oss i dag har i svundne tider oppstått i de gamle vismenns hjerter, og hver enkelt av dem har gjennom verker og levnet  gitt sitt svar.

 

Vi er stolte av å leve i fremskrittets århundre. Vi har i vårt land levelige vilkår for alle, og vi har gode skoler – for barn. Men selv må vi bli  lokket og tvunget som det kveg vi velger å være, til åndelige anstrengelser. Det ser ut til at vi regner vår utdannelse for avsluttet fra det øyeblikk vi opphører å være barn og står frem som modne menn og kvinner. Vi ødsler ut gull for å dekke våre legemlige behov og kurere våre fysiske svakheter, men hva med det åndelige ?

 

Der er byer som ofrer hundretusener på å få bygget rådhus, men hva ofrer de på levende, åndelige krefter ? Når vi nu en gang lever i dette århundre, skulle vi ikke så nyte alle de fordeler de byr oss ? Om det viser seg nødvendig så la oss unnvære en ny bro over elven og heller gå en omvei der, hvis vi istedet kan hvelve en bro over det uvitenhetens hav som nå omgir oss overalt.”

 

Henry David Thoreau

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Henry_David_Thoreau

 

 

 

Står den menneskelige og moralske retten over loven ?

 

På 50, 60 og 70 tallet så ble det gitt ut store mengder litteratur skrevet av både nasjonale og internasjonale forfattere, litteratur som stilte kritiske spørsmål ved skevheter i samfunnet og maktmisbruk. Slik litteratur ble også gitt ut på 80, 90 og 2000 tallet, men ikke på langt nær i samme omfang som i den første tretti års perioden som var gullalderen for slik litteratur.

Denne litteraturen gjorde det mulig for den vanlige mann og kvinne og sette seg inn i emner de ellers ikke ville hatt mulighet til å sette seg inn, og som gjorde dem i stand til selv å tenke kritisk. Denne litteraturen finnes det i dag desverre svært lite av, ihvertfall hvis man sammenligner med den tidligere glansperiode denne litteraturen hadde.

Forlag kjøpes opp og slåes i sammen, og det økonomiske aspektet blir det eneste aspektet. inntjeningspotensialet framfor kvalitet blir det som teller, og “smale” titler uansett hvor viktige de måtte være, blir skjøvet til siden og drukner i det ubetydelige men allikevel det etterspurte.
https://www.facebook.com/notes/ole-john-saga/b%C3%B8kenes-verden-forlagenes-%C3%B8konomiske-diktatur-og-det-demokratiske-forfall/475398235851350

Den norske kvinnelige forfatteren Sidsel Mørck er en av disse forfatterne som evner å stimulere vår kritiske sans med intelligente og velformulerte innspill omkring de som sitter i maktposisjoner og hvordan de bruker sin makt. Jeg har her valgt ut et stykke fra hennes bok Ingen røyk uten ild, som er minst like aktuelt i dag som den gang det ble skrevet i 1979

http://no.wikipedia.org/wiki/Sidsel_M%C3%B8rck

 

“Det som er interessant å diskutere, er hvorvidt en person eller gruppe har RETT til å sette seg ut over loven. Her bruker jeg rett i betydningen menneskerett, moralsk rett.
Det blir da en tydelig forskjell på lov og rett, fordi loven er en byråkratisk innretning, et redskap som skal oppnå og gjennomføre rettferdighet. – Hvis redskapet ikke virker, ikke er godt nok, står etter min mening den menneskelige og moralske retten over loven.

 

Jeg skal  prøve å bli mer konkret:

 

Vi har valgt våre demokratiske ledere på deres premisser, ikke på våre. Med det mener jeg at det er politikerne selv som tar hånd om sin egen markedsføring, informasjon og presentasjon. De velger selvfølgelig å fokusere på det de mener vil virke som positive sider og trekk ved sin egen politikk, og sin egen person ! På den måten er vi som borgere tvunget til å velge ledere etter det bildet de ønsker presentere for oss. Det er umulig for oss å skaffe et nyansert vurderingsgrunnlag.

 

Når da våre representanter er valgt inn i forskjellige posisjoner, viser det seg ofte at terrenget stemmer dårlig overens med kartet, og at deres forvaltning av makt ser helt annerledes ut i praksis enn vi som velgere hadde grunn til å anta. Vi kan altså føle oss forført , de folkevalgte ivaretar ikke sine forventede oppgaver. De oppfyller ikke sine valg LØFTER. Her kan det være grunn til å se nærmere på selve språket. Ordene lov – å love – et løfte – har sannsynligvis samme opprinnelse. Med en freidig tolkning kan vi da si at en politiker som ikke overholder et VALGLØFTE , gjør noe U-lovlig, men han bryter ikke loven, hvilket bare betyr at loven ikke kan være et godt redskap.

 

Et bestemt parti får stort  flertall i et kommunevalg, fordi det på sitt program LOVER å sikre farlige skoleveier.

(Disse har lenge vært livsfarlige med flere skader og dødsfall).

Forbedringen uteblir, i mellomtiden skjer det flere ulykker. Dette resulterer i at befolkningen aksjonerer med å sperre veiene for biltrafikk. Aksjonen er selvfølgelig ulovlig, mens løftebruddene til de folkevalgte ikke blir stemplet på samme måte. Årsaken til at ingenting blir gjort kan skjules i byråkratisk sommel, langsommelig arbeid med utredninger, delegasjoner på omstendelige befaringer, dårlig økonomi, osv.

 

Her er det klart at RETTEN står på befolkningens side, selv om om loven står på politikernes. Det ville være absurd om vi skulle akseptere flere dødsfall og skader blant skolebarn, fordi kommunestyrerepresentantene satt på kurs for å lære om trafikksikkerhet – eller for den saks skyld var på elgejakt eller vinterferie.”

Sidsel Mørck 1979

Skatten i enden av regnbuen

 

Uten engasjement, uten glede, så blir alt bare et ork, det blir noe man må gjøre fordi man er nødt, og i de fleste tilfeller så betyr det at man er økonomisk tvunget til enten å gå på en jobb som suger livet ut av en, eller at man må utdanne seg til noe fordi økonomien tilsier det og ikke hjertet, selv om det hamrer vilt inne i ens bryst for å fortelle at dette vil drepe deg, ikke i morgen, men sakte på sikt. De fleste av oss har opplevd dette, og opplever det. Det er en stor del av livet vårt, som pågår og som vil fortsette å pågå.

 

Verden er en stor regnbue av farger, som vi burde kunne boltre oss i, men de som ikke vil at vi skal boltre oss, har trukket et forheng over denne regnbuen, og fargen på forhenget er grått og trist, og de færreste forsøker å titte bak forhenget, slik at de kan oppdage at bak de triste grå skyene så skinner solen. Og de eneste som på nytt kan få solen til å skinne gjennom det grå triste er oss, ikke jeg alene, ikke du alene, men alle, hvis vi er modige nok til å si at dette vil vi ikke være med på lenger.

 

De fleste av oss innbiller at vi lever, mens vi i bunn og grunn bare blir holdt kunstig i live av det vi konsumerer, det vi tror vi må gjøre, og hva vi tror vi er. For vi er ikke jobben vår, vi er ikke utdannelsen vår, ei heller bilen, båten, hytta eller den dyre dressen som henger i skapet eller Gucci veska vi fikk til røverpris. Nei, vi er noe helt annet, og for finne ut hvem vi er så må forhenget som skjuler regnbuen rives vekk, og vi må søke mot der regnbuen slutter, der vil vi finne skatten, og veien frem dit er det kun hjertet som kan føre oss.