Narsissisme og psykopati er hovedårsaken til at verden er som den, personlighetsforstyrrelser som har infisert samfunnet som et dødelig virus der kunnskap om disse forstyrrelsen er første fase i en vaksine mot dem som forhåpentligvis vil kunne få bukt med problemet på lengere sikt.

Mange har skrevet om dette problemet på mikro nivå, men nesten ingen har skrevet om denne livsfarlige trusselen på makro nivå. Nita Sweeney har gjort begge deler, på en spennende og lettfattelig måte plukker hun fra hverandre myter rundt narsissisme og setter en gang for alle skapet på plass slik at det ikke lenger er noen tvil om at det er snakk om parasitter i forkledd i menneskeskikkelser.

Denne boken er et MUST for lek og lærd, der de lærde også vil lære noe nytt, og jeg tar ikke hardt i når jeg sier at dette er den desidert beste og mest informative boken som er gitt ut på norsk som avslører narsissistenes innerste hemmeligheter. Mot kuler trenger man en skuddsikker vest, Anita sin bok virker på samme måten mot narsissister. Anbefales på det sterkeste! Boka kan bestilles her – http://www.1stwavebooks.com/nettbokhandel/sannheten-seirer-nar-maskene-faller/

“Narsissister er drevet av misunnelse. Det er deres essensielle drivkraft. Alt andre er, som de i all hemmelighet ønsker å være, misunner de. Alt du har, eier og har oppnådd som narsissister ikke kan måle seg med, misunner de. Alle narsissister, lider av mindreverdighetskomplekser. Nettopp følelser av mindreverd, gir grobunn for misunnelse og sjalusi, fordi andre har noe de skulle ha hatt fordi de er berettiget det, nærmest som deres føderett. Misunnelse avler hat og ondskap. Narsissisters grunnleggende følelse er misunnelse og hat.

Å kritisere en narsissist er ikke som å kritisere andre velfungerende mennesker. På grunn av narsissistens grandiose vrangforestilling om at de er perfekte, alltid har rett, er allvitende, allmektige og uklanderlige, klarer de ikke å utstå kritikk. Uansett hvor grusomme de er mot sine ofre, hvor mye de fornedrer, forakter eller tråkker andre ned i søla, takler de på ingen måte noe som ligner kritikk av deres person eller handlinger.

Kritiserer du en narsissist, eller verre, forteller dem direkte at de er mishandlere som ikke vil andre godt, skaper dette en krenkelse eller narsissistisk skade (narcissistic injury), som de verken glemmer eller nødvendigvis kommer helt over. «Ved å kritisere meg, trigger du mitt raseri. Du har ingen tillatelse til å kritisere min art fordi; 1. Vi har alltid rett 2. Vi er hevet over kritikk 3. Vår suverenitet betyr at kritikk ikke angår oss 4. Du har ingen rett til å dømme oss fordi du er under oss 5. Det er altfor smertelig for oss å oppleve kritikk.

Tudor og Vaknin understreker at alt vi sier som kan anses som kritikk, skaper en krenkelse eller en narsissistisk skade. Med andre ord tåler narsissister på ingen måte å bli behandlet som de behandler andre.

Narsissister og psykopater er ikke som oss, de fungerer ikke som oss, føler ikke som oss og vil ikke det samme som oss. Så lenge vi forsøker å forstå dem ut fra våre egne premisser, vil de fortsette å lure oss og få makt og kontroll over oss. Vi vil fortsette å stille feil spørsmål på feil premisser for å finne svar. Derfor lar jeg Vaknin og Tudor vise oss vei til noen av narsissismens innerste hemmeligheter. Likevel unnlater de å fortelle en sannhet som knuser alle deres grandiose og uovervinnelige holdninger de har til seg selv. Narsissister trenger oss som de trenger luft for å puste, ellers går de til grunne og selvutsletter. Vi trenger ikke dem.

Narsissister er som biologiske datamaskiner som uavlatelig skanner mennesker, situasjoner og omgivelsene for informasjon, mener Vaknin. All informasjon lagres i ulike filer og mapper til kontinuerlig bruk, for å kunne etterape følelser de ikke har, opprettholde en fasade som er falsk, og mer enn noe, for å skaffe seg drivstoffet som er livsnødvendig for deres eksistens. Nemlig våre følelsesmessige reaksjoner, også kalt narsissistisk forsyning (narcissistic supply).

Narsissisme er en avhengighetstilstand slik jeg ser det. Mange narsissister blir rusavhengige på substanser som alkohol, narkotika eller reseptbelagte medisiner. Det er ikke denne type avhengighet jeg snakker om, selv om det er samme type mekanismer i sving. Narsissister må ha en bestemt type dop eller drivstoff, som gir dem kraft og energi til å jakte på rusen de higer etter og er avhengige av. Nemlig makt og kontroll over andre. Det er deres rus.

Drivstoffet de trenger for å fungere, for å ha kraft til å jakte på rusen de er avhengige av, er våre følelsesmessige reaksjoner. Om det er kjærlighet eller hat vi viser gjennom ulike reaksjoner, spiller egentlig ingen rolle. Vi er bensinstasjoner der de tanker opp mest mulig drivstoff slik at de kan dundre ned motorveien på jakt etter rusen de så hensynsløst og brutalt higer etter. Hvem de kjører ned på veien spiller ingen rolle. De bryr seg ikke, Vi betyr svært lite for narsissister utover å være bensinstasjoner de tanker opp hos.

Mange tidligere utsatte for narsissister vil uten tvil si at de er onde mennesker. Jeg er en av dem. Vaknin og Tudor påstår at det er bare de bevisste narsissistene som er onde, for de er kalkulerende onde, mens de mindre bevisste og ubevisste narsissistene reagerer i affekt. De mener ikke nødvendigvis å være onde, men de gjør ondsinnede handlinger som reaksjoner på kritikk eller å bli forlatt og miste drivstoffkilder. Spiller det egentlig noen rolle om ondskapen er kalkulert eller ikke? Jeg syns ikke det, for resultatet blir det samme. Ondsinnede handlinger er en del av narsissistenes repertoar.

Å destruere andres liv, knuse sine ofre og løpe inn i skyggene for å gjemme seg fra sannheten om seg selv og sine egne onde handlinger, er noe de alle gjør uten unntak. Har de gjort urett, skadet eller mishandlet noen, ruinert andres liv, vil de aldri noensinne innrømme det. Da innrømmer de at de er feilbarlige, og de vil heller knuse andre enn å innrømme at de er like uperfekte som resten av oss. Hvorfor de er ondsinnede bryr jeg meg absolutt ingenting om lenger. Det får forskere og fagfolk finne ut av.

Vi som har overlevd å vokse opp med disse farlige og skadelige individene uten å bli som dem, og har vært i nærkontakt med deres uhyggelige mørke side bak masken av tilgjort menneskelighet, vi vet om deres ondskap. Vi vet at ondskap vandrer blant oss i hverdagen, utkledd ut som den hjelpsomme naboen, den dyktige læreren, damen som samler penger til veldedighet, verdens snilleste mamma eller pappa, musikeren som spiller fiolin som en engel, bussjåføren som alltid er så blid.

Alle som har opplevd hvor ubeskrivelig gemene og jævlige disse individene er, vet også hvor sjelden vi blir trodd, nettopp fordi folk nekter å tro at ondskapsfulle mennesker lever midt i blant oss forkledd som vanlige folk. 

Min erfaring med narsissister og alt jeg har hørt andre fortelle om, peker mot at de er grunnleggende onde, destruktive, giftige og farlige individer uansett hvor uskyldig innpakningen er. Ett av de vanskeligste erkjennelsene jeg har gjort personlig når det gjelder narsissister, er faktisk å innse at de er essensielt onde og vil andre vondt. De trives når vi lider for da føler de seg mektige, store og i kontroll. Skulle vi dø en langsom seigpint død av deres terror, er det bevis på at de er allmektige. Så skrudde er de.

Å erkjenne at mennesker du har vært glad i og elsket er ondsinnede, er vanskelig og smertefullt. Spesielt om du har empati nok til å se det lille barnet de en gang var, som mest sannsynlig ikke var en ondsinnet narsissist. Da er det lett å synes synd på narsissistene og ønske å lokke frem dette uskyldige lite barnet vi tror bor inn i dem fremdeles. Dessverre er den lille uskyldige personen død og tilbake er en skadelig, empatiløs og samvittighetsløs mishandler.

Få forstår den sorgen som oppstår, når du innser at disse menneskene aldri elsket deg eller var glad i deg, og at de gjerne knuste deg om de kunne. For å gjenoppbygge livet etter nærkontakt med dem, er det likevel viktig å ta innover seg de harde og vonde fakta.

Det er smertefullt, men sannheten vil også befri deg fra deres lenker. Ikke minst sannheten de ikke vil vi skal forstå, nemlig at de ikke klarer seg uten oss, men vi klarer oss utmerket uten dem. Jeg lar derfor HG. Tudor uttrykke seg om deres ondskap, som den narsissisten han tross alt er. Selv om han opplagt er blant de verste av denne sorten, setter han ord på ondskap slik svært mange av oss har opplevd den.

Og selv om han er svært glad i å opphøye seg selv til den største og tøffeste alfanarsissisten som fins, er han svak, liten og feig. Glem det aldri. Og glem heller ikke at alle narsissister vet forskjell på rett og galt, selv om de ikke er bevisst at de er narsissister. Om de ikke visste, hvorfor skulle de måtte skjule mishandlingen de bedriver? De vet forskjell, og velger alltid det som gagner dem mest og best.

«Jeg opptrer med et kaldt, ensporet formål. Jeg vet akkurat hva jeg gjør (selv om jeg selvfølgelig vil påstå det motsatte). Jeg ødelegger liv. Jeg forårsaker frykt, forvirring og fortvilelse. Jeg skaper økonomisk kaos, følelsesmessig kaos og river i stykker liv. Jeg er en virvelvind som skaper blodbad hvor enn jeg går. Jeg er dødelig, farlig og destruktiv og jeg er bevisst alt sammen.

Det som øker min forferdelige effekt er at jeg glir inn og ut av folks liv som et spøkelse. Jeg dukker opp uventet, men fremstår som en engel. Jeg stikker på et øyeblikk uten omtanke eller et fnugg av anger. Hvordan er jeg i stand til å bevege meg så lett inn og ut av et miljø og gjøre det ubemerket og uforklarlig? Det er enkelt. Jeg er så vanskelig å identifisere (men ikke umulig) at det alltid er for sent når en person innser hva jeg er.

Hvem er jeg? Jeg er kjæresten din som sitter ved siden av deg nå og ser på en romantisk komedie sammen med deg. Jeg er sjefen din på jobben som du prøver desperat å imponere for å sikre en forfremmelse. Jeg er din bror som ikke ringer deg så ofte som du ønsker. Jeg er din far som lever gjennom dine prestasjoner. Jeg er din mann som du lager mat til, vasker for og gir omsorg gjennom en følelse av inngrodd, men utmattet plikt. Jeg er selvfølgelig også den kvinnelige utgaven av alt det overnevnte, selv oftere enn ikke er jeg en mann. Hva er jeg? Jeg er en narsissist.

Jeg er en kald, beregnende og ubarmhjertig narsissist. Jeg er en ond narsissist. Jeg er uvanlig fordi jeg vet nøyaktig hva jeg er. Flesteparten av min art forstår ikke hva de er, og selv om det er vanskelig for ofrene å godta det, kan man se det slik at de ikke vet bedre fordi de ikke vet hva de er. Deres verdensbilde er så forvrengt at de ikke kan for hva de gjør. Jeg kan. Jeg er av den sjeldne rase narsissist som vet hva han gjør. Min intellektuelle briljans er slik at jeg vet godt hva jeg er, og jeg liker å være den jeg er. Jeg vil imidlertid ikke forandre meg.»          

Kilde: H G. Tudor «Evil»

Kriminalitet lønner seg ikke, ei heller å lyve, stjele og bedra, men det stikk motsatte er påfallende ofte tilfelle. Som så mange andre har jeg merket at liv og lære ikke stemmer spesielt godt overens. Til tross for lover, regler og autoriteter som skal ivareta våre borgerrettigheter og sikkerhet, går kjeltringer fri og ofrene deres får verken oppreisning, støtte eller beskyttelse. Faktisk blir kriminelle i mange tilfeller skjermet av sine nettverk, «flygende aper» og medløpere. Jo høyere opp i systemet det sitter en narsissistisk kjeltring, desto vanskeligere er det å ta dem.

For deres nettverk er som regel stort og mektig, der mange har investert i mye. Selv om ansvarlige sitter på toppen av makthierarkiet, sparker de nedover for å finne syndebukker og dreie ansvar fra seg selv. Slik jeg etter hvert ser det, er verden langt på vei vrangstyrt av narsissister og psykopater og deres selvtjenende systemer. De har skapt systemer på samme måte som de har skapt sine falske Selv og fasader i eget liv, for å skjule hvem de egentlig er bak maskene.

På overflaten virker systemer rettferdige, demokratiske, samfunnstjenlig og menneskelige. På innsiden finnes en helt annen realitet, der mennesker blir grovt mishandlet, forsømt og dømt uten å være skyldige. Eller systemene kan være skapt av vanlige mennesker med gode intensjoner, og misbrukt av narsissister som kjenner våre svakheter. Jeg spekulerer. Ironisk nok har ikke narsissister og psykopater evne til selvstyre.

De trenger oss for å overhodet navigere i livet, selv om de vil blånekte på det. Spesielt psykopater mener de er selvstendige individer som på ingen måter trenger andre. Det er sant og usant. I større grad enn narsissister, klarer de å albue seg frem i livet uten nære tilknytninger, men de er like avhengig av oss for å utføre deres slavearbeid og være deres undersåtter. Psykopater så vel som narsissister er selvutnevnte enere. De konkurrerer alltid om å være best, først og størst. Hva skal de gjøre uten dette speilbildet deres ego basker i?

Forestill deg en verden med bare cluster B personlighetsforstyrrede individer. Uten problemer ser jeg for meg en verdenskrig denne jorden aldri har opplevd, der selvutslettelse er resultatet. Det ville oppstå en «alle mot alle hvem er tøffest og mektigste verden» krig blant narsissister som i beste fall ender i en «last man or woman standing». Kanskje disse individene vet dette innerst inne. Jeg tviler sterkt.

Hensynet til morgendagen bryr de seg neppe om, så lenge de regjerer 158 fritt i nåtid. Det er vi, de vanlige som skal sørge for fremtiden, ikke narsissistene og psykopatene. Hvordan tror du mennesker som trenger andre til å opprettholde sine vrangforestillinger, klarer å ankre seg selv i livet uten oss? Det er vi som skaper litt orden og stabilitet i deres endeløse kaos. 

Noen vil også mene at narsissister og psykopater kan sammenlignes med mentalt syke og at vi ikke kan anklage dem for deres lidelse, og må akseptere deres skadelige og giftige adferd. Jeg er helt uenig i denne tankegangen som fratar narsissister ansvar for sine valg og handlinger, nettopp fordi de er bevisst det de gjør. De har en kalkulert adferd skapt for å skade andre. Ansvar for sine handlinger slipper de gjennom svertekampanjer, gaslighting og projisering, der de oppnår premiering for mishandlingen gjennom å ruse seg på makten og kontrollen de får over andre. Og selvsagt å skli gjennom rettssystemet som såpestykker.

Om vi sympatiserer med dem og har medlidenhet for årsakene til deres grusomme adferd mot andre, vil de anse det som en svakhet hos oss og misbruke det for hva det er verdt. Å forstå hvorfor de oppfører seg som de gjør er verdifullt. Likeså å erkjenne at de neppe kan for at de er blitt som de er blitt, men hva med ofrene deres?

Det interessante er at folk holder lange taler om hvor synd det er på narsissistene som er mishandlet til å bli slik, og det snakkes minimalt om de mange offer de selv skaper. Vi har gitt dem akkurat det de ønsker, oppmerksomhet, medlidenhet, omtanke, omsorg, bortforklaringer, rasjonalisering av bedriten oppførsel, mens mennesker rundt dem dør av skadene de blir påført.

Og dette bakvendtlandet er gjennomsyret i være samfunnssystemer og kollektive tenkemåte. Vi degger for kriminelle og straffer ofrene som må tåle og skjønne at narsissister ikke kan for at de oppfører seg som de gjør. Vi snakker heller ikke om de enorme tap de alle fleste ofre blir påført gjennom mishandlingen til disse individene.

Det er ingen forskning som viser hvor ille det går med ofrene som lever tett på narsissister og effekten det har å miste helse, nettverk, jobb, hjem og økonomi. De legger menneskers liv i ruiner og vi velger å synes synd på dem. Det forteller meg hvor hjernevasket vi er blitt av mennesker som dette gjennom tidene.

Om de skal betraktes som offer, skal vi opplagt se på hvordan de skaper enda flere ofre som de kan skade enda mer enn de selv ble. Aller verst er det at de straffer uskyldige fremfor sine egne overgripere. Om en narsissist har lidd i livet, skal alle andre lide mer. Har primærkilden deres stukket av, kan de finne på å terrorisere og drepe en helt tilfeldig person som straff. Se hva jeg gjør om du forlater meg.

Se hva jeg er i stand til når dere ikke hører på meg og gjør som jeg vil. Se hvordan jeg likevel får oppmerksomhet. Det er heslig. Vi snakker heller ikke om søsken som har vokst opp i et hjem med en personlighetsforstyrret forelder eller verre, begge foreldre. I mange tilfeller vil minst ett av barna klare seg i den grad at de ikke blir narsissister, selv om de kan ha skader. Mens andre søsken utvikler seg som forelderen.

Fokuset fortsetter å være hos det barnet som utviklet seg til å bli en mishandler og ikke hos søsken som ikke ble slik. Har voksne barn blitt narsissister og overleverer denne adferden til sine barn igjen, ser vi kanskje hvor vi burde legge fokus, og det er ikke hos mennesker som på ingen måte ser noen grunn til å endre sin mishandleradferd er det?

Vi kan ikke hjelpe voksne narsissister som på ingen måte ønsker endring. Toget har gått og det må flere begynne å erkjenne. Jeg skiller skarpt mellom de og oss nå. Som samfunn har vi rett til å sørge for at farlige individer gjør minst mulig skade. Selvsagt har vi det. Nå påpeker jeg at narsissister er fullt klar over at de skader andre og gjør det med vilje. Vi har rett til å beskytte oss mot deres mishandling og skadelige oppførsel.

Derfor bruker jeg absolutt ingen som helst tid på mennesker som ikke viser tegn til å ville endre adferd enda de vet at de skader andre. De får ikke en tøddel oppmerksomhet fra meg, tvert imot, jeg snur dem ryggen. Jeg går gråstein og jeg eksponerer dem om jeg kan uten å kny. Min medfølelse stopper der mishandlingen fortsetter uten stans og det er hos individer som elsker å bli hatet og hater å bli elsket. De er skadedyr og vi har rett til å begrense deres destruksjon uten å bli ilagt skam og skyldfølelse, for at vi ikke degger oppunder det som en gang var et uskyldig barn, men har blitt et farlig, voksent individ.

Et individ som mener seg berettiget sin destruktive adferd og mener de på ingen som helst måte må stå til ansvar for alt det motbydelige de kan få seg til å gjøre. Hvor lenge skal vi leve i tåkeheimen, i bakvendtlandet narsissister har skapt og lullet oss inn i? Hvor lenge skal de få slippe unna ansvar og fortsette å forpeste andres liv uten straff?”

Fra boken Sannheten seirer – Når maskene faller av Anita Sweeney

Og her er min bokanmeldelse av Anita sin første bok, som jeg også kan anbefale på det sterkeste: Bokanmeldelse – den ultimate guiden i kamp og beskyttelse mot narsissister – http://olehartattordet.blogg.no/1461491485_bokanmeldelse__en_ove.html

 

“Ekte religion handler om å kjempe for rettferdighet, å stå opp for dem uten stemmer, rekke ut en hånd i godhet og ha medfølelse med de utstøtte, leve et enkelt liv og trosse de mektige. Det innebærer en forpliktelse om å bry seg om andre. Åndelighet var definert, ikke som «hvordan har jeg det», men heller som noe som vokste ut av motstanden som man fikk ved å kjempe mot verdens ondskap. En slik åndelighet er svært forskjellig fra de narsissistiske og moderne åndelige bevegelsene vi ser i dag. Martin Luther King og den Lutheranske Dietriech Bonhoffer, som også ble arrestert og senere henrettet av nazistene er eksempler på sann åndelighet.

 

Alt for mange av de nye ateistene, akkurat som kristen fundamentalistene, støtter de imperialistiske prosjektene og forkjøpskrigene til USA og ser på dem som gode kamper mot terrorisme og irrasjonelle religioner. De deler verden inn i overlegne og mindreverdige raser, de som er opplyste av fornuft og kunnskap og de som er styrt av irrasjonelle og farlige religiøse overbevisninger.

 

Hitchens og Harris beskriver den muslimske verden, der jeg tilbrakte syv år, storparten av dem  som Midt Østen Byråets sjef for The New York Times, med et rasistisk språk, frekt og intolerant på samme måte som Pat Robertson og og Jerry Falwell ytrer seg. De er sekulære utgaver av det religiøse høyre. De misbruker Darwins lære og den evolusjonære biologi akkurat som kristne fundamentalister misbruker bibelen. De er anti-intellektuelle. Og selv om de nye ateistene ikke har like stor makt som de kristne høyre ekstreme, og ikke er en trussel mot den demokratiske staten som de kristne høyre ekstreme er, så bruker de samme metoder som dem og maner til den samme voldsomme utopien, de bare selger det med andre slagord.

De tror, akkurat som kristen fundamentalistene, at vi er på vei mot paradiset, der vi vil befinne oss i en tilstand av menneskelig perfeksjon virkeliggjort av vitenskap og fornuft. De argumenterer, akkurat som kristne radikale, at noen mennesker, ja kansje at mange av oss må bli utryddet for at verden skal bli bedre. De ser kun en sannhet, nemlig deres sannhet. Andre mennesker må bli som dem, tenke som dem, adoptere deres virkelighetsforståelse og verdier, som de insisterer på at er universelle, og tar man ikke budskapet deres til seg så skal man bannlyses fra det siviliserte samfunn.

 

Disse ateistene og radikale kristne har bygd noen usle og trange trossystem som gagner dem selv og deres egen makt. De forsøker å dytte oss inn i en verden der makt og vold, selvopphøyelse og blind nasjonalisme er udiskutable goder. De forsøker så godt de kan å gjøre oss redde for det vi ikke vet og forstår.

 

De bruker den frykten for å rettferdiggjøre grusomheter og krig. De ber oss om å knele for deres små idoler som ligner og oppfører seg som dem, mens de forteller oss at en dag, hvis vi stoler nok på Gud eller fornuft, så vil vi få alt det vi ønsker oss. De som er blendet av utopiske visjoner vil uunngåelig måtte ty til makt når de forsøker å bringe deres umulige drømmer og «noble» ideer inn i den virkelige verden. De tror at målet rettferdiggjør midlene uansett hvor barbariske de måtte være.

Utopiske ideologer bevæpnet med teknologi og mekanismer for industriell slakting har drept titalls millioner av mennesker det siste århundret. De sier at vi må påføre lidelse og død i dyden og sannhetens navn. Den siste generasjonen med ateister gjør ikke noe annet enn å tilby oss en ny versjon av en gammel og farlig tro. Vi har sett det mange ganger før, og det må stoppes.”

Fra boken When atheism becomes religion, America`s new fundamentalists av Chris Hedges som kan kjøpes her https://www.adlibris.com/no/bok/when-atheism-becomes-religion-americas-new-fundamentalists-9781416570783

“From the New York Times bestselling author of American Fascists and the NBCC finalist for War Is a Force That Gives Us Meaning comes this timely and compelling work about new atheists: those who attack religion to advance the worst of global capitalism, intolerance and imperial projects. 

Chris Hedges, who graduated from seminary at Harvard Divinity School, has long been a courageous voice in a world where there are too few. He observes that there are two radical, polarized and dangerous sides to the debate on faith and religion in America: the fundamentalists who see religious faith as their prerogative, and the new atheists who brand all religious belief as irrational and dangerous. Both sides use faith to promote a radical agenda, while the religious majority, those with a commitment to tolerance and compassion as well as to their faith, are caught in the middle. 

The new atheists, led by Richard Dawkins, Christopher Hitchens and Sam Harris, do not make moral arguments about religion. Rather, they have created a new form of fundamentalism that attempts to permeate society with ideas about our own moral superiority and the omnipotence of human reason. 

I Don’t Believe in Atheists critiques the radical mindset that rages against religion and faith. Hedges identifies the pillars of the new atheist belief system, revealing that the stringent rules and rigid traditions in place are as strict as those of any religious practice. 

Hedges claims that those who have placed blind faith in the morally neutral disciplines of reason and science create idols in their own image — a sin for either side of the spectrum. He makes an impassioned, intelligent case against religious and secular fundamentalism, which seeks to divide the world into those worthy of moral and intellectual consideration and those who should be condemned, silenced and eradicated. Hedges shatters the new atheists’ assault against religion in America, and in doing so, makes way for new, moderate voices to join the debate. This is a book that must be read to understand the state of the battle about faith.”

Når det finnes yrker der man ikke behøver  å stå til ansvar for ugjerningene man er ansvarlig for, men men får lov til å fortsette med dem, ja enddog belønnes for dem, da er det ikke så veldig merkelig at det skaper forakt. Og når det i det samme yrket kan loves hva det nå skal være uten at disse lovnadene infris, da har vi med et yrket å gjøre som er skreddersydd for kriminelle. Og når denne typen kriminelle irettesettes/kritiseres så preller kritikken og irettesettelsene av dem som vann på gåsa, mens adferden deres forverres fordi slike individer er ikke interessert i å gjøre gode ting, det  de er interessert i derimot er å ha rett, det er derfor de alltid skylder på andre og aldri tar ansvar. 

Skal politikken bli et sted der samvittigheten er med på å bestemme der den nå er fraværende, så må de som ingen samvittighet har fjernes derfra og erstattes med mennesker som er i besittelse av den. Får man til det så vil man få bukt med årsaken og så slipper man hele tiden å kjempe mot tilbakevendende  symptomer.

Og når det gjelder pressen så lar jeg tidligere redaktør av Bergens Tidende få ordet: 

“Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.

Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk”.

Dyktige manipulatører fremstiller seg  som ofre når de blir tatt i bedrageri på samme måte som en mobber legger skylden for hans eller hennes opførsel mot offeret. Den samme dynamikken ser vi politikk og presse, der de fremstiller seg som ofre når deres bedrag har blitt avslørt istedet for å ta ansvar og gjøre opp for seg. Uten mennesker med en våken samvittighet i ansvarsfulle stillinger vil ingenting endre seg, allikevel så gir vi de samme samvittighetsløse indivdene makt til å ta avgjørelser på våres vegne enda vi har sett dem tabbe seg ut utallige ganger.

Å kalle en spade for en spade er ikke å mobbe, men for dem som ikke takler et språk som setter hale på grisen så kan det oppfattes som mobbing. Å kalle en spade for en spade er et redskap som brukes til og fortelle hvordan realitetene er, nemlig at en liten elite UTEN samvittighet har kontrollen over denne kloden, som de vanskjøter i samarbeid med pressen, som er deres verktøy som skal rettferdigjøre deres samvittighetsløse handlinger, der alt handler om å mele sin egen kake på bekostning av alle andre. Og da kommer vi igjen tilbake til hovedroten til alt det onde, nemlig kvinner og menn i makposisjoner som har hjerter av sten sorte som sot. Blir man ikke kvitt disse personene så vil menneskets fremtid henge i en yderst tynn tråd.