“– Det er slik at vi som skaper lovene, og lager lovene, må lære oss å følge lovene. Det er klart at vi måles, og skal måles etter en streng standard, sier Erna Solberg i Ukeslutt lørdag.
Hun mener at alle mennesker kan gjøre feil, og så gjøre opp for seg i samfunnet. Men at det blir en utfordring om bildet blir én regel for politikere, og en annen regel for andre.
– Det vil vi ikke ha. Derfor må vi være tydelige på at vi ikke aksepterer at man bryter regelverket. Enten det er Stortingets lovregelverk eller noen annet, sier hun.
Hun legger til at man ikke bare kan si at alt skal dreie seg om kontroll og gjøre alt vanskelig. Det handler om en etisk standard.
Og for å kunne følge lover og regler så må man vite hva lovene og reglene går ut på, ergo så må Erna Solberg være enig i det som Anders Norland har skrevet under her, som igjen betyr at hun mener at politikerne som vil melde oss inn i EU de skal kunne disse lovene og vite konsekvensene av dem.
Kan Erna og co disse lovene, vet Erna hvor mange sider med lover EU har? Og noe jeg lurer veldig på, hvorfor sjekker ikke mediene om politikerne som stemmer for nye lover og regler, om de kan dem og forstår konsekvensene av dem?
Hvis media begynner å sjekke lov og regel kompetansen til politikerne, så vil vi jo få innsikt i om de vet hva de holder på med. Her har pressa et stort ansvar:
“Hvis noen av våre politikere ikke følger de lover og regler som gjelder for befolkningen, må det oppfattes som meget alvorlig, fordi politikere har et spesielt ansvar utover det en vanlig innbygger har.
På bakgrunn av dette er det påfallende at reaksjonen blir så sterk i vårt politiske miljø når en politiker “henges ut” i mediene etter et regelbrudd, stort eller lite. Hvis regelverket er urimelig eller vanskelig å etterleve, er det opp til de folkevalgte å sørge for forandringer og forbedringer. Mener de folkevalgte at dette skal og kan etterleves, er det en selvfølge at enhver politiker til punkt og prikke oppfyller bestemmelsene. Enkelte politikere forstår åpenbart ikke at de skal være både vanlige og uvanlige.
De skal representere befolkningen og være i stand til å fornemme hvordan folket skal ledes , de skal kunne lytte og de skal ha evnen til å formulere sine tanker og synspunkter på en slik måte at det blir forstått. De er mennesker som alle oss andre, men må samtidig forsøke å være idealer, eksempler og ledere, fordi de frivillig har påtatt seg et spesielt ansvar. Dette spesielle ansvaret virker det som om enkelte politikere ikke er villige til fullt ut å akseptere.
Som ansvarlig for beskatningen, først omfanget av den, og deretter bruken av skattepengene, bør en politiker føle seg personlig ansvarlig for sin egen oppfyllelse av skatteloven.
Derfor er det sjokkerende når det kommer frem at politikere eksempelvis har hatt husleiefordeler som vårt politiske system har bestemt at man ikke skal ha;
eller i en eller annen fasong har hatt økonomiske fordeler som det er forutsetningen at man innberetter som skattepliktig inntekt;
eller bryter gjeldende trafikkregler som det er forutsatt at alle skal følge, fordi de er vedtatt i Stortinget;
eller medvirker til brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven, som det forlanges at vårt arbeidsliv skal oppfylle.
Når dette er sjokkerende, er det ikke minst fordi politikere har langt større muligheter enn de fleste andre for å holde seg orientert om hvilke bestemmelser som til enhver tid gjelder på alle områder.”
Andreas Norland fra boken Makt og forakt om holdninger til politikere utgitt av Universitetsforlaget 1996
“Det var økte billettpriser på metroen i Santiago de Chile som utløste protestene. Myndighetene skyldte på økt oljepris. Å skylde på oljen er musikk i FNs og klimaaktivistenes ører. Det er bare ikke sant. Oljeprisen har falt med ca. 25 prosent det siste året.
Som James Taylor fastslår i The Epoch Times: Myndighetene har solgt ut mesteparten av kraftleveransene til hovedstadens metro til dyre sol- og vindkraftleverandører. Samtidig er den gjenværende konvensjonelle kraften, for det meste kull, belagt med høye karbonavgifter.
Chile var det første landet i Sør-Amerika som innførte slike avgifter, allerede i 2014. Dette er en rullende snøball, som vokser for hvert år.
Landets strømpriser økte med 20 prosent i perioden april 2018 – april 2019. Selv om myndighetene nå er blitt tvunget til å utsette nye prisøkninger, vil gjeldende politikk om den fortsetter før eller seinere tvinge fram nye prisøkninger.
Det er hykleri, krokodilletårer og brannslokking når FNs representanter drar hodestups til Chile og uttrykker forståelse for protestene, beklager de store klasseskillene og anbefaler taktiske retretter. Chiles regjering har ikke gjort annet enn å følge FNs «anbefalinger».
Hva er den beste løsningen for å få bukt med kameraderi og korrupsjon? Gjennomsiktighet som Bullogh sier på slutten av denne videoen her https://www.youtube.com/watch?v=RrKq9b-beWU Og med det så mener han at det skal være offentlig tilgjengelig hvem det er som eier hvilke selskaper og hvem som overfører penger til hvem. På den måten så vil det bli svært vanskelig for banker, det offentlige og det private å begå kriminelle handlinger og konspirasjoner bak vår rygg. Dette gjelder også veldedige organisasjoner som kan bli brukt som dekke for økonomisk kriminalitet.
Man kan undre seg over hvorfor politikere og aktivister og andre som støtter klima saken ikke er interessert i hvem det er som har finansiert den fra dag en. For ser man på det så vil man raskt ane ugler i mosen, noe jeg har skrevet utfyllende om her https://olehartattordet.blogg.no/klimasaken-og-snikinnforingen-av-et-globalt-diktatur.html der jeg blant annet viser til boken til den svenske forskeren og forfatteren Jacob Nordangård der han utførlig dokumenterer hvem det var som startet finansieringa av klima saken og at det er de samme som fremdeles finansierer den og promoterer den, bare at det i dag er en ny generasjon innen de samme elitefamiliene og institusjonene som har tatt over der de bruker mer sofistikerte overbevisnings metoder enn det har blitt gjort tidligere, der både korrupte medier og korrupt vitenskap er viktige verktøyer i propagandamaskineriet deres.
Og sist men ikke minst så har The Green New Deal blitt avslørt av Naomi R. Wolf som er en amerikansk liberal progressiv feministisk forfatter, journalist og tidligere politisk rådgiver for Al Gore og Bill Clinton https://nn.wikipedia.org/wiki/Naomi_Wolf som en gedigen trojansk hest for å gi all politisk og økonomisk makt til den økonomiske eliten. Analysen av The Green New Deal som Wolf gjør og dokumentene til The Green New Deal finner du her https://www.youtube.com/watch?v=N71pXoROTcQ
En analyse jeg ikke kan få priset nok og som kan vise seg å bli brekkstangen som en gang for alle knuser klimamytene.
“Det er galt å betale bestikkelser, det er alle enige om. Takket være inngående forskning fra Jonathan Karpoff ved økonomiavdelingen til University ogf Washington, har vi en temmelig god anelse om hvorfor det forholder seg slik. Forskningen hans som ble publisert i en artikkel i 2010, er kompleks og omfatter store mengder data, men det grunnleggende budskapet er dette:
Det lønner seg å betale bestikkelser. Konsekvensene, selv hvis man blir tatt, blir mer enn oppveid av de avtalene som bestikkelser drar i land. <<Vi konkluderer med at selskaper betaler bestikkelser for verdifulle prosjekter, og at sannsynligheten og kostnaden for å bli irettesatt for nettopp slike bestikelser, er små nok til at prosjektets sluttresultat blir ikke-negativt selv for selvskaper som blir tatt>>, skrev han.
Den samme beregningen gjelder åpenbart også for hvitvasking av de samme bestikkelsene, for det pågår stadig. Hvis det ikke er DNB, Danske Bank eller Swedbank som flytter skitne penger, er det ING i Nederland, HSBC i Storbritannia, eller Bank of New York.
Pengene strømmer ut av de fattigste landene i verden, og forsvinner inn i den utenlandskbaserte verdenen som jeg kaller Pengeland. Mye av det som omtales i denne boka foregår langt unna, enten det er i Ukraina, Nigeria eller Angola. Men det viktigste vi lærer er at korrupsjon ikke er en forbrytelse som lar seg stoppe av grenser. For de superrike har grenser ingen betydning. De utgjør bare et hinder for oss andre og for politiet som prøver å etterforske forbrytelsene til hensynsløse personer.
Penger strømmer gjennom det internasjonale finanssystemet like fort som vi kan tenke oss det, på jakt etter beskyttelse, anonymitet og muligheter. Det betyr at Pengeland eksisterer akkurat der de rike borgerne av det ønsker at det skal eksistere, og alt for mange av politikerne våre synes at det er helt greit.
Denne transnasjonale lapskausen illustrerer hvordan rike personer er blitt så dyktige til å slippe bokettersyn. De klarer å utnytte uoverenstemmelser i lovverket til forskjellige land, og flytter sine verdier og seg selv til det stedet der de får best behandling.
Politimyndigheter er bundet av nasjonale grenser, og kan bare få hjelp fra utlandet via formalistiske og komplekse mekanismer. Men pengene suser over grenser uten å legge merke til dem, noe som gir dem som eier pengene et ubestridelig fortrinn over politifolkene som har fått i oppdrag å spore dem opp.
Denne frie strømmen av penger ble satt i gang i City of London, da det utenlandske finanssystemet ble funnet opp der i 1950 – og 1960-årene, og har siden spredt seg til alle steder hvor det finnes høyt utdannede mennesker som liker honoraret sitt bedre enn de liker å sjekke opprinnelsen til pengene de flytter på.
Men poenget med med Pengeland er ikke å fokusere for tett på noen bestemt jurisdiksjon. Dette systemet er transnasjonalt i seg selv: Det er en allianse av skandinaviske bankfolk, estiske tilsynsorganer, britiske advokater, russiske kjeltringer og franske eiendomsmeglere, som til sammen blir noe lang større enn de enkelte delene.
Systemet skiller ofrene for en forbrytelse – iranerne som står i kø for å få medisiner, eller de usbeskiske barna som plukker bomull – fra dem som begår disse forbrytelsene, som kan nyte formuen sin med alle bekvemmeligheter Vesten har å by på. Og ved å bruke pengene sine her, korrumperer disse pengelendingene økonomiene våre, og driver prisene i været slik at vanlige mennesker ikke lenger har råd til å bo i sine egne byer. Det er på tide å gjøre noe med det.”
Det mest skremmende med klimasaken er at det som blir framstilt som vitenskapelig fakta ikke er noe annet enn propaganda som blir fremstilt som sannhet. At 97 prosent av forskerne er enige om at menneskene er årsaken til klimaendringene betyr ikke at det faktisk er slik, særlig ikke når man tar seg tid til å se hvem det er som har finansiert forskningen til disse vitenskapsmennene og kvinnene. Det er nemlig de samme som har stått for produksjonen av de giftige produktene som vi har blitt tvunget til å kjøpe og som oversvømmer denne planeten.
Dokumentasjon på at de som står for forurensningen av planeten vår også er de som finansierer klimasaken finner man særdeles godt dokumentert i boken Rockefeller en klimatsmart historia skrevet av den svenske forskeren Jacob Nordangegård og som kan kjøpes blant annet her https://www.adlibris.com/no/bok/rockefeller-en-klimatsmart-historia-9789151907499
I den så legger han fram bevis på at de samme som har gjort/gjør sitt ytterste for å plyndre jordas ressurser som også har ført til den forurensingen vi i dag ser over hele kloden er de samme som promoterer og finansierer klimasaken. Og agendaen deres er ikke klima, men befolkningskontroll ala den typen vi kan lese om i historiebøkene som tar for seg Hitlers naziregime, Stalins terrorvelde, Mao sitt Kina og Pol Pots Kambodsja der de sultet ihjel millioner av mennesker for at de med makta kunne leve i sus og i dus.
Promoteringen av The Green New Deal viser tydelig hvordan de har planer om å overkjøre demokratiene og innføre et verdensomspennede diktatur, der den øknomiske eliten har all makt. Dette er svært viktig å få alle de som støtter klima saken til å forstå, ikke ved drittslenging og krangling men ved hjelp av håndfaste bevis.
Denne videoen der Naomi Wolf plukker fra hverandre The New Green Deal er utrolig viktig å få med seg for å forstå hvor farlig denne utviklingen er. I teksten under videoen så linker Wolf også til The Green New Deal dokumentene slik at man kan se at det hun sier det stemmer med virkeligheten. Hvis noen kan tekste videoen på norsk så ville jeg satt stor pris på det https://www.youtube.com/watch?v=N71pXoROTcQ
Av Mathias B. Dannevig, cand. polit. og avtroppende fylkestingsrepresentant for Buskerud Ap
“Vi lever i en historisk tid. Oljenæringens velferdsstat foreslås nedlagt, og 30–40 velferdsmilliarder brukes hvert år av alle ting i troen på å forandre vårt klima. Når historikere om 50–100 år skal forklare det som skjedde, vil fokus måtte settes på at spesielle politiske forestillinger i en kritisk periode ble presset fram. La meg fokusere på tre sentrale forhold rundt dette:
1. Myten om vitenskapelig enighet: At menneskelig aktivitet, samlet og over tid, har påvirket verdens klima er man stort sett enige om. Det er likevel en usannhet at 97 prosent av verdens forskere bekrefter at mennesker styrer det.
Usannheten er i årevis banket fast i diskusjoner om «det menneskeskapte klima» for å slippe å bli konfrontert med alternativ kunnskap om andre klimadrivere. Slikt stemples som «entartet», urent og ikke diskutabelt. Tilsvarende blir personer som viser til dette konsekvent utskjelt som «fornektere».
Disse religiøse holdninger medfører så at vår evne til kost-nytte vurderinger og kompromisser vanskeliggjøres. Gjentatte ganger har det også vært fremmet petisjoner fra internasjonale forskningsmiljøer i Europa og USA i opposisjon mot de politiske føringer klimaforskningen utsettes for. Nylig mottok her FNs generalsekretær budskap med 500 underskrifter fra europeiske klimaforskere norske medier ikke forteller om.
2. Myten om CO2s klimastyring: CO2s temperatursensitivitet (hvor mye CO2 påvirker temperaturen) er sterkt omdiskutert i forskningsmiljøene, og det er ingen «fasit» her. Virkningen for CO2 som klimagass er logaritmisk og er med dagens konsentrasjon på 0,41 promille kanskje flatet helt ut ved ytterligere økning. Dommedags-scenarios om 3–5 graders global økning er kun modeller – faktiske observasjoner begrenses til rundt 1 grad.
FNs politiske klimapanel IPCC fremsetter sine klimamodeller der blant annet sterke stormaktsinteresser gjør seg gjeldende. Det politiske spill som finner sted i FNs korridorer og møterom er her ikke klimaforskning, men diskusjoner om hvilke forskningsrapporter det skal legges vekt på. Slike bisarre politiske prosesser har vi også i FNs menneskerettskommisjon der Saudi-Arabia (!) har ledervervet, og Venezuelas president Maduro nå er kandidat til medlemskap. For klima har mange land særlige interesser å ivareta, særlig når det kan utbetales betydelige midler fra et USD 100 milliarders klimafond. «Klimakampen» er derfor ikke primært drevet av blendahvit «nøytral» forskning, men av sterke nasjonale og økonomiske interesser.
Dette ser vi også internt i Norge og andre europeiske land som er alliert rundt dette. Det sier seg selv at når «alt fra motorsagen til cruiseskip skal byttes ut» slik Elvestuen begeistret forteller oss, så skal det mange steder tjenes masse penger. Du og jeg betaler. Nå er det investeringsbonanza i mange spennende grønne bransjer, og finanskapitalen støtter varmt opp. Mye kan være bra her, men det spørs om Fremtiden i våre hender vil applaudere den rovdrift på mineraler og råstoff som globalt eksploderer i bruk & kast-konsekvensen av Elvestuens visjoner. Slik er også klimabevegelsen blitt miljøets fiende, jf. vindmøller som ødelegger norsk natur og regnskoger som brennes for dyrking av bio-fuel.
3. Myten om Norges evne til å påvirke klima: Det er en usannhet at Norge kan påvirke sitt eget klima. Vi har ikke egen atmosfære, og om CO2 nå skulle ha noen videre betydning så er de internasjonale utslipp avgjørende. Ifølge siste utgave at BPs «Statistical Review of world energy» har Kina 28 prosentandel, og USA (14,9), Russland (4,6) og India (7,4). Disse land (alene over 50 prosent) vil ikke la seg binde av noen utslippsbegrensninger. Kina jobber hensynsløst for å bli verdens dominerende økonomi og øker årlig sine utslipp, også fra kull. Kina økte med 200 millioner tonn i 2018, cirka fem ganger Norges samlede utslipp. Bare selve økningen. De land som sammen med oss har forpliktet seg til CO2-reduksjoner, har kanskje ikke mer enn cirka 15 prosent av verdens menneskeskapte CO2-bidrag, mens resten av verden ikke er særlig engasjert.
Det må da også være et tankekors at naturen selv produserer over 95 prosent av verdens CO2-utslipp og at under 5 prosent er skapt av fossilt brensel. Og av disse 4,5 prosent har Norge altså 1,2 promille. Og som kjent kan ikke musene påvirke flo og fjære ved å tisse i havet.
Så kan likevel internasjonal CO2- «nedrustning» så absolutt være et fornuftig «føre var-tiltak». Poenget er at dette da som en hvilken som helst annen nedrustningsavtale, må skje i et GJENSIDIG internasjonalt fellesskap der alle har sine forpliktelser. Men dette finnes ikke i dag, og kostbare, ensidige norske reduksjoner – uten kost-nytte-vurderinger – er da meningsløst fra et «føre-var»-klimasynspunkt.
Her styrer andre drivkrefter med bortkastede velferdsmilliarder, ødelagt norsk natur for tyske vindmølleinteresser og mer profitt til særinteressene.
Grunnen til at folk flest ikke liker å se på svart/hvitt filmer er fordi de tror at innpakningen er synonymt med innholdet. Dette er selvfølgelig riv ruskende galt, det er alltid innholdet som er det viktigste.
Jeg har akkurat sett Union of the State ferdig, en skatt av de sjeldne. En sort/hvit drama film fra 1948 med Spencer Tracy og Katharine Hepburn, som viser hvordan ærlige og oppriktige personer blir korrumpert når de blir politikere og trer inn i maktens korridorer. Filmen er enda mer aktuell i dag enn da den ble laget.
I denne scenen her https://www.youtube.com/watch?v=Z00CUH_B31w så tar samvittigheten styringa, og presidentkandidat Grant Matthews (Spencer Tracy) forteller den mørke sannheten om politikkens korupte og klamme grep som sakte men sikkert fortærer ærlige mennesker som vil menneskehetens beste. Og dette har ikke bedret seg siden 1948, det har foverret seg til uante dimensjoner.
“Vi ønsker alle fremskritt, men hvis vi velger feil vei mot fremskrittet, så vil det motsatte skje, da vil degenerering oppstå, og da vil det mest fornuftige være å snu før det er for sent. Da vil det å gå tilbake og lete etter en ny og bedre vei være det mest fornuftige.” C. S. Lewis
“Forestill deg en verden der alt du eier – skoene dine, førerkortet ditt, og medisinresepten din innheholder en liten microchip som kan formidle privat informasjon om deg til markedet, kriminelle eller myndighetene. Dette er ikke science fiction, i løpet av noen få år så kan dette bli en realitet.
Spychips tar med leseren i den skremmende verden til Radio Frekvens Identifikasjon (RFID), der bittesmå computer chips om ikke lenge kan komme til å overta for strekkodene, som vil gjøre fremmede i stand til å studere dine handlemønstre, tyvtitte på din helsehistorie, og finne ut din esakte fysiske posisjon hvor enn du måtte befinne deg.
Globale korporasjoner og offentlige etater har allerede investert millioner i denne teknologien slik at de kan spore alt av objekter og folk. Hvis vi ikke ser nærmere på RFID teknologien så vil den ødelegge vårt privatliv, radikalt endre økonomien, og åpne slusene for misbruk av sivile rettigheter.”
“Det kan bli det ultimate politiske våpenet, men det vil ikke få patent i Tyskland.
Tyske medier rapporterte i forrige uke om en Saudi Arabisk oppfinners søknad om patent på en
“drapschip”, som de sveitsiske tabloidene kalte den. Søkanden tiloppfinneren ble avslått.
Prototypen inneholder en liten GPS mottaker/sender (transceiver) plasert i en liten kapsel som kan inplanteres under en person sin hud slik at myndighetene lett kan spore vedkommende.
Model B vil ha en ekstra funksjon – en dose med cyanid som fra avstand og med fjernkontroll kan drepe bæreren av chipen uten noen rettergang hvis myndighetene mener at vedkommende er en trussel mot offentligheten og samfunnet.
Oppfinneren sier at chipen kan bli brukt til å spore terrorister, kriminelle, flyktninger, illegale immigranter, politiske dissidenter, m. m.”
Da har jeg sett hele første sesong av den norske serien Exit (2019) som kan sees her https://tv.nrk.no/serie/exit/sesong/1/ En meget realistisk og særdeles god fremstilling av hvor hensynsløst og samvittighetsløst storfinansen er, og som viser hvordan dette er et sted der det er umulig å overleve over lengre tid hvis man har samvittighet og respekt for sine medmennesker.
“Vi tenkte av og til «Har vi gått for langt? Er dette for drøyt? Overdriver vi?». Men så snakket vi med noen som har kjennskap til miljøet, og så kom historiene – og de er faktisk så drøye – og verre. Så det som sjokkerer meg mest er ikke bare at dette har en snev av sannhet i seg, men at det er så tydelig at det også er verre i virkeligheten, sier Santelmann til VG. Han understreker at dette bare gjelder en liten del av finansmiljøet.” https://www.vg.no/rampelys/tv/i/mRWB8g/exit-tobias-virkeligheten-er-verre
Nei, dette gjelder IKKE en liten del av finansmiljøet, men stordelen av den. Om ikke størstedelen av dem kjøper prostituerte og ruser seg på alle mulig kjemiske substanser, så er flertallet av dem hensynsløse og mangler samvittighet, egenskaper man er helt avhengig av å ha for å kunne overleve innenfor dette miljøet. Og det finnes det utrolig mye dokumentasjon på:
Du kommer ikke inn på disse albumene via tlf eller nettbrett, men bruker du PC og chrome nettleser så får du tilgang til dem
Og dette er ikke en beskrivelse av ekte alfahanner, men falske: “Alle disse er vant til å være nummer én når de kommer inn i et rom. De er alfahanner, vant til å styre en samtale og vant til å gjøre akkurat som de vil – når de vil.” https://www.vg.no/rampelys/tv/i/mRWB8g/exit-tobias-virkeligheten-er-verre
Falske alfahanner og alfahunner er like vanlig i politikken som de er i storfinansen. Dog eat dog og backstabbing er regelen ikke unntaket. Og vil du se dette utspille seg i praksis så må du se drama komedien The Death of Stalin som er å finne på Netflix. Og hvis du ser den og serien Exit og leser deg opp på dokumentasjonen jeg har lagt ut over her, så burde det være forholdsvis enkelt å forstå at det intime samarbeidet politikk og finans har i sum, forteller om det virkelige politiske systemet vi alle lever under på denne kloden:
“Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-tallet blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente.” https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
Democracy places limits on those in power. It reduces the scope for recourse to violence. It forbids the abuse of state power against individuals and against sub-sections of society. It reduces inequalities in wealth and power and seeks to provide equality of access to the law and equality of political participation.
A democratic society demands that its members limit the pursuit of their self-interest to the extent that the rights of their fellow citizens require it. It require that citizens treat each other with the respect due them as autonomous individuals with the right to pursue their life as they see fit. And it requires a commitment to the common good. In return for complying with these demands, democracy produces the public goods that people of all nations have struggled for centuries to achieve, namely peace, justice, freedom, equality, and community.
For many people these demands are difficult to comply with. For people with dangerous personality disorders, they are demands which they are psychologically incapable of submitting to. Moreover, the public goods which democracy produces are experienced by them as the antithesis of the type of the society they desire.
Psychopaths lack the capacity to react to other people`s feelings with feelings of their own, and so have a terrifying ability to treat people without conscience. They view other people as things to be manipulated and exploited rather than as fellow citizens whose rights are to be respected. Their disorder leaves them prone to acts of violence, criminality, and corruption.
People with narcissistic personality disorder have minds structured to convince them of their own superiority. They are fixated on adulation, authority, and power. Their disorder is such that they are psychologically incapable of seeing others as equals. Authoritarian, envious, amoral, and contemptuous of others, they are likely to react to anyone who challenges them with aggression. Their sense of entitlement means that they view the exploitation of others as their natural right.
People with paranoid personality disorder have their minds frozen in a perpetual state of emergency. They can perceive others only as a threat and continually search for vulnerable scapegoats on whom to focus their anxiety. Their constant suspiciousness and distrust of others acts as an acid that dissolves meaningful social relationships.
Their combative and suspicious nature often elicits a hostile response in others, leading to conflict and confusion. In situations of civil unrest, they play a central role in fomenting hatred against enemies, real and imagined, and have the energy and passion to organize and mobilize others to participate in acts of mass oppression.
People with the disorders are unable to accept the constraints of living within a democratic society. The language of democracy – fairness, equality, autonomy, freedom og conscience, freedom of thought, freedom for every individual to find meaning in life, the right to dignity, and equality of social relationships – is a language which is utterly incomprehensible to them.
People with these disorders struggle to live within democracy`s moral strictures and, should the opportunity arise, they will gladly tear down the constraints which democracy imposes on them.
If we are to protect the public goods which democracy provides, we must limit the influence of psychopaths and people with narcissistic and paranoid personality disorders. Unfortunately, however, the conditions which empower people with these disorders are endemic in societies around the world.
Levels of global poverty are such that in many countries the rule of law for the majority of citizens is no more than a cruel promise. In the United States and Europe, major political and economic institutions have for decades now fostered a culture of selfish individualism and greed. Religion too has proven itself to be a woefully inadequate guide for individual and collective morality. Selective quotation from the sacred texts of Islam, Christianity, and Judaism continues to cause a spiral of hatred, war, and suffering.
Such context matters not only because it empowers the minority with dangerous personality disorders, it matters because context plays a decisive role in influencing the behavior of the normal majority. As we have seen, human nature, for the majority of human beings, is an extremely malleable thing. For most of us, our beliefs and behaviors vary depending on the circumstances in which we have been brought up and the context within which we live.
This basic fact means that, as psychologist Steve Pinker describes it, human nature comprises a mix of both inner demons and better angels. Motives like predation, dominance, competition, and vengeance which impel us to violence and greed, exists alongside motives like compassion, cooperation, fairness, self-control, and reason that, under the right circumstances, impel us toward peace, reciprocity, and other-regarding altruism.
If the conditions which favor our better angels prevail, violence and excessive greed are low. If conditions which favor fear, insecurity, and intolerance hold sway, our inner demons win out and violence and greed increase.
This psychological malleability of the majority of humanity, allied with the fixed malevolent nature of the minority with dangerous personality disorders, means that this minority can gain enormous influence over the majority when circumstances allow, not least during periods of instability, societal crises, and uncertainty.
Those conditions which constrain the worst aspects of human nature aret hose which democratic systems seek to achieve: fair and effective application of rule of law, just and transparent government, an absence of poverty and destitution, a greater tolerance and diversity. There is therefore a crucial link between human behavior and effective democracy.
The more progress we make toward truly democratic societies, the more likely we will be to behave with humanity toward one another. The further we move form democracy`s ideals, the more intolerant and aggressive we become. Our future depends crucially on us recognizing this basic psychological fact about ourselves and acting upon it.
One psychologist who has stressed the role that democracy plays as a defense against those with psychological disorders is psychoanalyst and leadership expert Manfred Kets de Vries. He writes that benevolent dictatorship is a theoretical possibility but add:
Rule by a solitary leader typically ends in servile obedience to authority and abuse of human rights. In contrast, democracy (though flawed) safeguards human dignity, protects individual freedom, assures free choice, and gives people a voice in decisions that affect their destiny, allowing them to work for a better future for their children. Humankind`s desire for justice and fair play makes democracy possible. Humankind`s capacity for injustice makes democracy necessary.
To save the next generation from the human misery that would accompany the demise of democracy, Kets de Vries urges us to do everything in our power to prevent such a situation from ever again coming to pass.
The system of democracy which has been built over centuries by successive generations can best be seen as a system of institutions and practices, based on fundamental moral principles, which serve to protect societies from a psychologically disordered minority, and form our own worst natures.
The history of democracy, has been a history of human moral and spiritual development. While equating democracy with morality may sound arrogant or imperialistic to some, from the view point of the victims of history`s tyrants, and the many who still suffer under tyranny, it will simply appear as a self-evident fact.»”
“Hvis vekstparadigmet og konkurransesamfunnet er en årsak til krisen verden befinner seg i, er tiden nå inne for å gi øre til nye radikale ideer om hva som kunne være et bedre alternativ. Hvordan kan vi utforske hvordan en annen økonomisk logikk kan løse problemene vi kjenner på i det rådende paradigmet, og gi oss samfunnet vi drømmer om å leve og utfolde oss i”.
Men det er ikke årsaken det er symptomet. Hadde man hatt empatiske mennesker i stedet for personer uten samvittighet som hadde hatt kontroll over systemet, som tenkte på helheten i stedet for kun seg selv og meling av egen kake så ville til og med dagens kapitalistiske system kunne ha fungert ganske tilfredstillende, noe disse to filmene her demonstrerer særdeles godt:
Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-tallet blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente. https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
Staten skal ha full oversikt over din og min økonomi, men når politikerne øser ut penger i hytt og pine så behøver ikke de å vise offentligheten et regnskap som viser hva pengene er gått til og om de har hatt den effekten det var ment at de skulle ha.
Når politikerne kan ta fra felleskassa uten å dokumentere hva pengene har blitt bruk til og effekten av et slikt pengebruk, så snakker vi om en gave til langfingra individer som kan plyndre velferdstaten uten at det får konsekvenser, dvs, det får konsekvenser for deg og meg når kassa er tom.
Du skal ha hatt hue langt opp der sola ikke skinner i ganske lang tid hvis du ikke har fått med deg at flertallet av dagens politikere har mye mer til felles med gemene forbrytere enn de har med oss folket som de er satt til å tjene.
At media og de politikerne som ikke er gjennomkorrupte ikke krever at vi får en lov som sier at all bruk av penger som politikerne bevilger/øser ut også skal vedlegges detaljerte regnskap som gir oss innsyn i hva disse pengene har blitt brukt til er mildt sagt merkelig.
Det henger jo ikke på greip at staten skal ha innsyn i vår økonomi mens vi ikke har innsyn i deres, for uten oss skattebetalere så ville jo ikke staten eksistert.
Dette er mentaliteten til flertallet av dem som har makt:
“Hvis du var den eneste tyven i hele verden, tenk da hvor lett det ville vært for deg å stjele. Det ville ikke eksistert noen låser, ingen sikkerhetssystemer, ingen passord og ikke noe politi. Du kunne bare ha tatt det du ville ha og folk ville trodd at de hadde mistet det du stjal.
På den andre siden, hvis alle i hele verden var tyver, så ville alle ha sultet. Ingen ville ha skapt/lagd mer enn de konsumerte i nuet fordi alt ville blitt stjålet.
Så hvis du vil bli en dyktig tyv, den største tyven av alle kansje, så ville den beste strategien vært å få alle andre til å slutte å stjele. Ikke fordi du synes at det er galt å stjele, du er jo tross alt en tyv, men fordi du ikke liker konkurranse.
Hvis du vil bli en god forfalskner/svindler, den beste kansje, så blir ditt første steg å overbevise alle andre om at tyveri, svindel og falskneri er umoralsk, galt, ondt og at det må straffes.
Så må du overbevise alle andre om at din forfalskning, stjeling og svindling er moralsk, godt, dydig og må belønnes.
Dette er det George Orwell kalte dobbelttenking.
For at vi skal akseptere en slik galskap, så må våre sinn først forvirres og knekkes av indoktrinering. Det hjelper, staten, skolen og media til med.
Etikk, dydighet og moral ble ikke oppfunnet og påført oss i den hensikt å spre godhet, men for å avvæpne og slavebinde oss.
Sekvensen er alltid den samme – finn opp en universel standard for hva som er god oppførsel og skap så en usynlig untagelse for deg selv og dine venner ved å kalle det for noe annet.
“DU SKAL IKKE STJELE!” – Ok, all right, å stjele er galt! Dermed kan de med makt kalle deres tyveri for “skatt.” Skatt kan være bra hvis det blir brukt til allmenhetens beste, men det gjøres det ofte ikke.
“DU SKAL IKKE DREPE!” – Ok, all right, å drepe er galt! Dermed kan de med makt kalle deres myrderier for “krig.”
“VOLD ER GALT!” – Ok, all right, å bruke vold for å få det som du vil er galt! Dermed kan de med makt kalle deres voldsbruk for lover.
Ser du mønsteret ? Skap en universell moralsk regel, og skap så et unntak for deg selv og dine venner.
Det er veldig enkelt å teste ut denne teorien. Gå bort til en vanlig borger og spør ham eller henne om det er bra å bruke vold for å løse problemer. Vedkommende du spør vil si “nei”. Si så til vedkommende at staten bruker jo hele tiden vold for å løse problemer. Vedkommende vil i de aller fleste tilfeller begynne å forsvare statens voldsbruk.
Folk forsvarer moralske regler, for så å forsvare de mest åpenbare overtredelser av de samme moralske regler.
Slik blir vi kontrollert, slik får propagandaen makt over oss, slik dør friheten.
