Alle nettkunder skal få installert nye såkalte smartmetere innen 1. januar 2019, og det snakkes mye om faren ved strålingen slike strømmålere avgir, som du blant annet kan lese om her https://einarflydal.com/author/einarflydal/
Men det er også flere viktige aspekter når det gjelder de nye strømmålerne, som det dessverre vies lite oppmerksomhet mot:
“Lyses konserndirektør Eimund Nygaard tror innføringen av de smarte målerne vil koste langt mer enn ni milliarder kroner, som har vært anslått som pris for innføringen av målerne.
Vi tror kanskje det blir det dobbelte, mellom 15 og 20 milliarder kroner. Fordi det kommer til å bli mye dyrere å drive dette. Logistikkbiten er undervurdert. Dette er elektronikk. Det er mye feil med det, det er ikke som med de gamle mekaniske målerne. Man må ut, ha et serviceapparat, en desk og masse kundehenvendelser. Man må ha en driftsorganisasjon, overvåking. Det virker på oss som om alt dette er undervurdert.” https://www.tu.no/artikler/automatiske-strommalere-kan-bli-en-gigantisk-feilinvestering/223534
“Den ferske statusrapporten tar blant annet for seg hvordan nettselskapene vurderer datasikkerheten under hele AMS-utrullingen.
Undersøkelsen viser at majoriteten av norske nettselskap mener det er middels eller stor risiko for misbruk av data fra strømmålinger hos den enkelte husstand, gjennom hacking, uønsket tilgang til styrefunksjoner eller generell misbruk av måledata.
Mens 15 selskap mener risikoen er liten, mener hele 55 nettselskap at det er middels risiko for datasikkerheten i forbindelse med AMS-utrullingen.
Elleve nettselskap mener risikoen for misbruk av data er stor.
“Journalister er flinke til å innbille sine ofre at det er en stor lykke å bli omtalt i pressen. Men det er feil. Mediene er mest opptatt av alt som er negativt, og da sier det seg selv at det vanligvis er en ulykke å havne i mediene. Journalister innbiller seg at de har rett til uttalelser. Men ytringsfriheten innebærer også retten til å holde munn. Det er en rett jeg vil anbefale at man oftere benytter seg av.
Den vanligste måten for en journalist å manipulere et intervjuobjekt på er ved å løsrive sitater og dandere dem i en i en spennende innpakning. Innpakningen består av billedbruk, overskrifter og ingresser. Kjenner man ikke til knepene så oppdager ikke intervjuobjektet innpakningen før artikkelen er ferdig publisert. Og konfronterer man journalisten med vrengbildet som er skapt, så er det deskens skyld. De løsrevne sitatene var jo korrekte, ikke sant ? Derfor må man aldri stole på hverken journalister eller medier. De er rett og slett upålitelige i sin natur. Jada jada, det finnes noen hederlige unntak, noen få.
Selv så har jeg iverksatt et effektivt system for å beholde kontrollen over mine egne ytringer. Jeg ber om å få tilsendt alle spørsmål per e-post, jeg besvarer dem per e-post og krever stort sett at svarene gjengis i sin helhet. Kan ikke journalisten garantere det, så forbeholder jeg meg retten til å holde kjeft.
Å bli innklaget til PFU (Pressens faglige utvalg) har ingen praktiske konsekvenser for en journalist eller redaksjon. Utvalgets vurderinger kan sikkert være av intern interesse i pressekretser, men for de som er blitt utsatt for uhederlig journalistikk, gir en PFU-dom ingen oppreisning. Dermed har PFU heller ingen preventiv effekt. For å sikre troverdighet må PFU innføre signifikante bøter. Media er business. Når det svir på pungen, skjerper man seg, så enkelt er det.”
Fra boken Anti-festskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubiluem utgitt av ij Forlaget 2010
“Hundre års selvrettferdighet. Norsk Presseforbund har god grunn til å feire sin hundreårsdag. Utviklingen i norske medier er imidlertid lite å juble for, ifølge foreningens anti-festskrift, hvor 20 skribenter levner dagens presse liten ære.” – http://www.adressa.no/meninger/article1545931.ece
Kritikeren Philip Wylie, som har en veldig leserkrets i Amerika, er berømt for sin evne til å irritere leserne. Men han får dem til å tenke over tingene også. Her analyserer han undervisningsystemet i USA, et system som etter hans mening ikke kan frambringe modne, selvstendige opplyste og ansvarsbevisste mennesker.
At noen hadde mot nok til og kritisere det amerikanske systemet i 1947 så inn i granskauens heftig som Wylie gjorde, hadde jeg aldri trodd hvis jeg ikke hadde lest det selv. Ikke en gang de skarpeste kritikerne av det imperialistiske USA i dag ville klart det bedre og fått det mer korrekt.
“Undervisningssystemet i USA har spilt fallitt. Det er lett å oppdage at den åndelige og moralske utrustning vi har fått ikke strekker til. Hvert tredje ekteskap ender med skilsmisse. Et hjem er ikke lenger et sted der familielivet trives, men et mekanisert hotell, en matstasjon. De unge har ingen selvkontroll, og det ser ut som det stadig faller lettere for dem å slå av på de moralske kravene. Utroskap er regelen, ikke untagelsen, blant de eldre. Fengslene og sinnsykehospitalene er overfylte. Vi har ikke en gang kunnet løse vårt eget boligproblem.
Vi pleier å skryte av at vi ikke angriper og utnytter andre land, men vi har hensynsløst utplyndret våre etterkommeres land ved å ribbe det for naturlige hjelpekilder – skog, jord, olje, jern, bly, tinn og kopper – ved å finansiere kriger vi kunne ha unngått om vi hadde vært modige og framsynte nok.
Vår tendens til å rane våre etterkommeres rettmessige arv fordobles av en sann lidenskap for alt som er nytt. Vi vraker tingene før de er utnyttet fullt ut. Rovfiske ødelegger våre veldige fiskebanker, elvene blir hensynsløst forurenset. Svære landområder ligger ubeskyttet mot katastrofale oversvømmelser hvert eneste år, ja, vi lar selve matjorda blåse bort fra milelange strekninger.
Hvordan er 140 millioner mennesker blitt i den grad forblindet ? Og hva kommer det av at vi ikke lenger er forkjempere for en fri verden, men bare strever etter å trygge vår egen tilværelse ? Årsaken til dette ligger selvsagt hos oss selv. Klarest ser vi det kansje om vi tar undervisningssystemet opp til granskning, for det er innlysende at de feil vi finner ved vårt skolevesen i grunnen er mangler ved oss selv.
I det nittende århundre hadde de amerikanske skolene et enkelt, men fundamentalt formål: Å oppdra barna til å forstå hva frihet betyr og det ansvar den legger på den enkelte; å lære dem å tenke klart og uttrykke seg fornuftig på morsmålet; å gi dem et elementært kjennskap til vitenskaplige fakta og data; å vekke og utvikle hos de unge en ansvarsbevissthet som er det nødvendige grunnlag for modne menneskers selvdisiplin.
De små skolers århundre var en tid da kunnskaper og lærdom sto høyt i kurs. Lærerne nøt stor respekt og aktelse, bøker var verdifulle ting. Det var strenge skoler, og de fostret nok strenge menn og kvinner, men det var mennesker som kunne ta et tak når det trengtes. Og de som utdannet seg videre, fikk en grundig kjennskap til sin tids historie, politikk og vitenskap.
Menn som i ord og handlinger kjempet for frihetens grunnprinsipper, lik Jefferson og Lincoln, forsto å forme sine tanker i setninger som preget seg uutslettelig inn i folkets bevissthet og skapte ærefulle tradisjoner.
Det er forresten den første tydelige feil ved vårt skolevesen i dag at elevenes evne til til å uttrykke seg skikkelig skriftlig og muntlig stadig blir dårligere utviklet. De som går ut av skolen i dag er så ordfattige og røper en slik mangel på stilsans og grammatiske kunnskaper når de skriver eller sier noe, at de ikke kan ha fått den utrustning et menneske trenger for å tenke klart og uttrykke seg fornuftig. Hjernen er forkrøplet fordi skolen ikke har gitt dem de riktige redskaper for tanken. Ja, folk nå for tiden er ikke en gang i stand til å drøfte sitt eget hjemsteds problemer. Og dette gjelder folk flest over hele Amerika!
Når skolene svikter på dette mest avgjørende punkt – å lære folk opp til å tenke og uttrykke seg – da svarer den på intet felt til det en burde kreve av den. Vi har bedre hjelpemidler enn verden for øvrig til å spre opplysning, men vi har ikke stor nytte av dem. Etter 150 års gratis obligatorisk skoleundervisning er tåpelige filmer og fjollete radioutsendelser omtrent det eneste folk flest gidder å se og høre på. Det er nok i høyeste grad spilt møye å prøve å utvikle idèer og idealer hos et så tankefiendtelig og likegyldig publikum.
Her er vi ved et annet tragisk moment. Skolens prestisje går stadig tilbake! Dette kan nok komme av at den oppdragelsen det nittende århundre la vekt på er erstattet med det nye amerikanske fremskrittsidealet: MATERIELL framgang for enhver pris.
Skolen går stadig mer over til å betrakte fag og yrkesopplæringen som sin hovedoppgave. Men rene fag eller yrkeskunnskaper skaper ikke dannede og opplyste samfunnsborgere! Etter hvert som skolene blir rene “yrkesskoler” svekkes deres moralske prestisje og åndelige autoritet. Stort sett blir elevene i våre skoler omhyggelig innpodet at Amerika er et vidunderlig, nesten fullkomment land; at den staten han bor i er den gjeveste og hederligste av alle landets stater; og at byen eller bygda der skolen ligger, er statens sanne kjerne. Dette er det motsatte av oppdragelse og undervisning, det er ren skjær propaganda.
Derfor virker amerikanerne ikke bare provinsielle og uvitende når de kommer i berøring med verden utenfor USA, men også i omgangen med amerikanere fra andre stater enn deres egen. De er i den grad glødende lokalpatrioter at det bare blir stumpene igjen til borgeren av den store, frie nasjon. Denne idiotiske trangsynte lokalpatriotismen har fylt de fleste med en så forblindet selvgodhet at de har mistet evnen til å oppdage mangler og skjebnesvangre svakheter ved sin lille kommune, ved statens og ved landets styre og stell.
Etter som skolens nivå har sunket, er også lærerlønningene blitt forholdsvis lavere. Skolens vaktmester tjener for eksempel ofte mer enn mange av lærerne. Lærergjerningen er i det hele tatt så lite ansett og så dårlig lønnet at en i nær fremtid ikke vil kunne skaffe nok til å holde det nåværende undervisningssystemet i gang, enn å si fornye det.
Formålet med all undervisning er vel å oppdra elevene slik at de som voksne kan tenke og uttrykke seg klart og konsist som selvstendige, fornuftige, opplyste og ansvarsbevisste mennesker. Lykken i livet avhenger når alt kommer til alt av to egenskaper hos individet: Tro og tillit til seg selv – og til andre. Det nittende århundrets skole stilte seg i det minste som mål å framelske disse egenskapene i en tid da verdien av dem var alminnelig kjent.
Det vi nå har igjen av dette idealet, er den rent materiell framgangen. Amerika er en nasjon av mennesker som motsetter seg å bli voksne. Det som skolebarna morer seg over, er den vanligste fritidsfornøyelse for de såkalte voksne: Sport og idrett, selskaper, kino-romantikk, detektivfortellinger, tredjeklasses magasinlitteratur, og tegneserier. Hva er Forden eller Cadillacen annet enn kjempestore barnevogner ?
Gjennom opplysning oppnås åndelig modenhet, hvilket ikke bare innebærer at en kan gi uttrykk for tanker og følelser, men også evnen til å skjelne det vesentlige fra det uvesentlige, det ekte fra det falske. En opplyst mann søker å forstå tingenes sanne vesen, hans utdannelse fortsetter derfor så lenge han lever. Hans menneskekjærlighet er ikke sentimental og stemningsbetonet, men hederlig og saklig, og han gir uttrykk for den ikke bare i ord men også i handling. En slik mann er verd vår tillit. Hans vekst og utvikling er betinget av at han representerer en fundamental menneskrettighet, nemlig et fritt åndsliv.
Sambandsstatene (USA), skylder seg selv og verden en ny innstilling til oppdragelse og undervisning, og resultater av denne nye innstillingen.”
Fra artikkelen “Svikter skolen sin oppgave?” som er å finne i Det Beste (Reader`s Digest) November 1947, side 33-35
