Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg

 

Kunnskapsløshet blant folket er grunnen til at historien gjentar seg, fordi man ikke forstår hva som skjer men heller setter sin lit til påstander som media spyr ut og fordi man velger å tro på sosiopatiske statsledere. Alle har muligheten til finne ut hvordan virkeligheten er, men få gjør det, og når katastrofen er et faktum, da vender raseriet seg mot dem som vi får beskjed om å vende raseriet mot, noe vi selvfølgelig også gjør, og derfor gjentar historien seg gang på gang. Vår største kamp er ikke mot hungersnød, krig og lediggang, det er kampen mot hersketeknikker, kunnskapsløshet, manipulering og propaganda.

“Vi beundrer den som kan beherske sine lidenskaper, og i evnen til dette adskiller mennesket seg mest fra dyret. Derfor finnes det heller ikke noe flauere syn enn en bande som besinner seg og skiller lag etter en lidenskapsrus. For noen år siden var der en kjempemessig finansskandale i et fremmed land. Politiet jaget hovedmannen, men han skjøt seg før de tok ham. Det var rart å se folkenes avsindige raseri. Lidenskapene var pisket opp til den ytterste grense og hadde plutselig ingen gjenstand. Den umiddelbare følge ble at man fant frem noen temmelige likegydlige små syndere og klynget dem opp i lyktestolper, mens fråden bokstavelig talt stod en hel nasjon rundt munnen.

Vi ser det samme fenomenet både i store og i små saker. En opinion reiser seg mot et menneske som i løpet av få timer eller dager blir symbol for allslags faenskap. Tusenvis av mennesker løper grassat, skriker og bærer seg. De lager en hel teologi på noe de har drømt eller hørt. I løpet av kort tid kan et land bli som et galehus, det sees bare fortrukne fjes og høres bare forrykte skrål. Saken ? Den er vekk, hvirvlet ned i et dragsug  av galskap, mens massen stormer mot avgrunnen,  – hvor den enkelte siden skal finne seg selv igjen, skamfull, tilsølt og forferdet, som om han våknet i fyllearresten.

Ethvert menneske enten kjenner fra seg selv dette stemningsforløp, eller har sett det hos andre. Det mest kjente tilfelle er Jesu lidelseshistorie, som også utstyrte synderne med alvorlige tømmermenn. Og når tømmermennene er en saga blott, da kan man begynne forfra igjen.”

Aksel Sandemose fra hans bok Dødens agenter 1934 

Staten og byråkratiets brystvern av Jens Bjørneboe anno 1967, men det kunne likesågodt vært i dag

 

Embedsmenn må man jo tro på, ellers ville de naturligvis ikke ha sittet i sine stoler som samfunnsformyndere. Den som Gud har gitt et embede, har han også gitt … Ja hva har han gitt dem ? Han har gitt dem et nesten vanntett system til selvbeskyttelse, et system av kameraderi og kollegial lojalitet som nesten ikke kan brytes istykker.

 

En av hemmelighetene ved systemet er bl.a. at ingen helt står til ansvar for det som skjer. De som beskytter systemet i dag, de har selv investert for meget av sitt liv i dette systemet. Å medgi at det er ubrukbart, ødeleggende og et sykdomsskapende system, ville for de altfor impliserte være psykologisk nesten umulig; det ville bety å medgi at man hadde handlet galt, unyttig og skadelig gjennom årtier.

 

Rent psykologisk sett kan man forstå uten vanskeligheter; man orker ikke å medgi at kritikken er berettiget, fordi man selv har tjent det apparatet kritikken er rettet mot. Da forsvarer man heller seg selv og apparatet med alle midler, først og fremst ved å beskytte hverandre, ved å bortforklare, tåkelegge og påberope seg autoritet og anvende makt. 

 

Den form for maktbruk som kommer til anvendelse, er av stor interesse, den er nemlig bøygens maktbruk. La vær å svare, la være å handle, la være å tale – dvs. i høyden innskrenke seg til å “avvise kritikken” som uberettiget. (Hvor ofte har man ikke lest dette i dagspressen: “Departementet (myndighetene, ledelsen, styret, etc., etc.) tilbakeviser kritikken”). Dermed er ikke ALT gjort, men meget, svært meget. Saken må fremmes på ny, angrepet fornyes, kritikken må begrunnes på ny, før den i neste omgang kan “tilbakevises” på ny.

 

Så er det en ny omgang, nye tilbakevisning, nye forsinkelser, nye utsettelser, ny tautrekkning, ny tilbakevisning – så lenge som angrepet eller kritikken varer. Bøygens metode er en ren utholdenhets – eller utmattelseskamp. Og i nesten alle tilfeller vil en kamp mellom departementale myndigheter og en enkel person ende med økonomisk og fysisk utmattelse hos den enkelte.

 

Forholdet er meget enkelt: Det geniale og vanntette i bøygens metode ligger i at de offentlige menn og kvinner har alle fordeler på sin side. De har alle materialer til disposisjon, de har gratis juridisk og faglig assistanse, de har domstolens og alle indre departementale instansers sympati på sin side, de kan mobilisere hele systemet til sin egen fordel, i en verden av kameraderi og kollega-lojalitet.

 

De har dessuten både TIDEN og statskassen på sin side: de kan forsvare seg i kontortiden, og de kan bruke offentlige midler, skattebetalernes penger til sitt eget forsvar. De behøver ikke engang å tenke på sitt daglige utkomme, mens kampen pågår: vi betaler dem for å sitte i stolene sine og helt enkelt bare være til, de har lønn for å eksistere, mens de telefonerer, organiserer og arrangerer utmattelseskampen. Dette er, var og har alltid vært departements-menn og kvinnenes egentlige brystvern.

 

Denne metode – bøygens – er så selvfølgelig for hele systemet, at de enkelte figurer i maskineriet sikkert ikke finner noe uriktig eller tvilsomt ved den: Anderledes kunne det jo ikke være. Hele forsvaret er bygget på “skriv”, møter, utsettelser, “skriv”, konferanser, forsinkelser, undersøkelser, komitèer, utsettelser osv. i all uendelighet. Bare en uhørt skjerpning av kritikken, bare injurier og en ubøyelig utholdenhet kan få murene til å slå sprekker.

 

Jens Bjørnebo 1967

Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html

 

 

Et bevisstløst folk ?

 

Hvilken som helst norsk politiker kan i dag vinne et valg på løfter om økonomisk vekst og mer velstand, bare han kan få folk til å tro på løftene. En slik vekst og velstand har etterhvert fått menneskerettstatus. Selvfølgelig må vi få det bedre! Denne holdning avslører såvel politikerne som velgermassen, revolusjonære som ikke-revolusjonære. Når politikerne i dag kan sette økonomisk vekst på programmene, så tyder det på en utrolig ansvarsløshet i forhold til det som skjer rundt oss . Og når velgermassen, 70 % av befolkningen over 20, gir sine stemmer eller tilslutning til slike politikere, så viser det at vi tenker mere på vår egen komfort enn på våre medmennesker i nød.

Vi lever nemlig ikke i et nødstedt samfunn; vi lever i et samfunn hvor nesten ingen sulter. Det er ikke mat vi mangler, det er kultur. Lønnskamp i Norge er en kamp for farge tv og italiensk salat. Ønsker om større velstand er ønske om wienerbrød og dobbelthaker, biler og moteriktige klær. Ønsket om velstand utover de elementære livsnødvendigheter er et umoralsk ønske, fordi overflod i en sultende verden er enstydende med tyveri. Denne umoral behersker både politikerne og folket.

Det vi er vitne til i Norge i dag, er ikke en tapper liten nasjon som kjemper seg opp fra sult og nød, men snarere en bande velfødde fjols som lider av kollektivt velstandsvanvidd, og som med sitt unisone skrål om flere materielle goder setter såvel jordens økologiske balanse som menneskets livsvilkår i fare.

Selv om dette bare er den ene side av sannheten, så må en realistisk politisk tenkning ta hensyn til den. Den andre side er et annet kapittel; det handler om hvordan barnet forvandles til kontorist, og om hvem, eller kansje riktigere, HVA i oss som står bak i denne forvandlingen av det vakre til noe stygt. Det handler også om hvordan livets kvalitet ble ofret til fordel for kjøttpølsenes kvalitet.

Velferdssamfunnets syntetiske døgnrytme er sløvende over all forstand, og derfor kan vi, i den grad vi er fengslet av arbeid og rater og fjernsyn, leve i den krisepreget verden uten å føle ansvar for den. Men makten til å forandre samfunnet og fjerne bedøvelsen ligger i folketallets hender, og særlig i en økologisk sammenheng blir forandringen av samfunnet mer en plikt enn et valg.

Velferdssamfunnets sløvende maskineri bidrar til å forklare den allmenne sløvhet, men bruker vi det til å UNNSKYLDE sløvheten, så har vi oppgitt ethvert håp om demokratisk fremtid: samfunnet styrt av et bevisst folk.

Fra boken Mellom partikontoret og supermarkedet av Kaj Skagen 1973.
Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/3a8497e8595aa00138297279eb578379?index=1#0

 

Hvordan stoppe kjeften på absolutt alle krigshissere. Hilsen Dalton Trumbo, Johnny og meg

 

Visste du at det ikke finnes ETT argument for krig, ikke ETT eneste ETT ?
Du har argumentene klare tror du ja. Nei det har du ikke. Du tror det kansje, men du har ikke så mye som ett eneste ett. Du har nada ! Tro du meg ikke ? Du trenger bevis ? Vel da har du kommet til riktig sted. Les og se at all snakk om krig ikke er noe annet enn en strategi for å få deg til å tro at døden er mer verdt en ditt liv.

Det var en som klappet deg på skulderen og sa kom igjen gutt vi skal i krigen. Og du dro. Men hvorfor ? I enhver annen handel som for eksempel å kjøpe bil eller å løpe ærend for noen har du rett til å si, hva tjener jeg på det ? Ellers ville du kjøpe dårlige biler til alt for høy pris eller du ville løpe ærend gratis og sulte ihjel. Å stille spørsmålet hva tjener jeg på det, er en plikt du har overfor deg selv. Man har all rett til å spørre: Hør her mister, hvorfor skal jeg gjøre dette, hvem skal jeg gjøre det for og hva får jeg til syvende og sist ut av det ?
Når en fyr kommer og sier bli med meg gutt, du skal ut å krige og du risikerer å bli drept og du risikerer å bli krøpling da har du ingen rettigheter. Du har ikke engang rett til å si ja eller nei, eller si at du skal tenke på det.

 

Det finnes masser av lover som beskytter folks penger selv i krigstid, men det finnes ingeting i lovbøkene som sier at en mann eier sitt eget liv. Mange karer skammer seg naturligvis, det er klart. En eller annen sa, la oss dra ut å slåss for friheten, og så dro de av sted og ble drept uten å ha skjenket friheten så mye som en tanke. Og hva slags frihet var det de egentlig sloss for ? Hvor mye frihet og hvem sin forestilling om frihet ? Kjempet de for friheten til å spise gratis iskrem hele livet eller for friheten til å rane hvem de ville når de ville eller hva ? 

 

Hva pokker betyr frihet egentlig ? Det er bare et ord som hus eller bord eller et hvilket som helst annet ord. Men det er et spesielt slags ord. Når en person sier hus, kan vedkommende peke på et hus og bevise at det finnes. Men når noen sier, kom igjen gutt og la oss slåss for friheten så kan ikke vedkommende peke på friheten og vise deg den.

Min kommentar: Vedkommende kan ikke bevise at den friheten han/hun snakker om er en frihet som gagner deg, nei den friheten vedkommende snakker om kan like så godt være en frihet som gagner en liten elite, som ikke har til hensikt å gi noen frihet til andre utenom dem selv, der du og alle de som slåss for denne “friheten” kjemper for ufrihet til dere selv.

Enhver som drar ut i skyttergravene for å slåss for friheten er en fordømt tosk, og den som får deg til å gjøre det er en løgner. Neste gang noen kommer for å bable om friheten til deg – neste gang ? Hva innbiller vedkommende seg ? Det vil ikke bli noen neste gang. Til helvete med det. Sett at det kunne bli en neste gang og noen sa, la oss kjempe for friheten, da vil du kunne si, hør her mister, livet mitt er verdifullt. Jeg er ingen tosk og når jeg bytter livet mitt mot friheten vil jeg vite på forhånd hva frihet er og hvem sin idè om frihet det er vi snakker om og nøyaktig hvor mye av den friheten vi skal få. Og ikke bare det mister, er du like innteressert i denne friheten som du vil jeg skal være ?
 

Jeg tror du er en fordømt bløffmaker som snakker om noe du ikke har vett på og jeg har allerede bestemt meg for at jeg trives bra med den friheten jeg har her. Friheten til å gå, se, snakke, spise å ligge med jenta mi. Jeg liker den friheten bedre enn å slåss for en bråte ting vi aldri kommer til å få og ende uten noen frihet i det hele tatt. Ende død og råtten før livet mitt har begynt ordentlig, eller ende som et kvart okseslakt. Ellers takk mister. Bare sett i gang å sloss for friheten du. Jeg vil ikke ha den.

Det er bestandig noen som slåss for friheten. Amerika kjempet en krig for friheten i 1776. Massevis av mennesker ble drept. Men har Amerkia til syvende og sist noe mer frihet enn Canada og Australia som ikke slåss i det hele tatt ? Kan du se på en mann og si at han der er en amerikaner som kjempet for friheten og alle kan se at han er helt annerledes enn en kanadier som ikke gjorde det ? Nei sågu om du kan og dermed basta. Så kansje en hel del menn med kone og unger døde i 1776 når de ikke behøvde å dø. Nå er de ihvertfall døde. Javisst, men det hjelper ikke. En mann kan tenke på at han kommer til å være død om hundre år fra nå av og det gjør ham ingenting. Men å tenke på å være død i morgen tidlig og ikke være noe annet enn støv og vond lukt i jorda, er det frihet ?

De sloss alltid for et eller annet de stakkars jævlene og hvis noen våger å si, til helvete med slåssingen , hver krig er den andre lik og ingen får noe godt ut av det, da skriker de feiging . Hvis det ikke var friheten de slåss for så var det uavhengigheten eller menneskeverdet eller fedrelandet eller æren eller demokratiet eller noe annet som ikke betydde noe. Krigen skulle gjøre verden trygg, den skulle trygge demokratiet for de små landene, for alle.

 

Hvis krigen var slutt nå så måtte verden være sikret demokrati. Var den det ? Og hva slags demokrati og hvor mye ? Og hvem var det som hadde fått det ? Og denne friheten som de små karene alltid ble drept for, var det frihet fra et annet land ? Frihet fra arbeid, sykdom eller død ? Frihet fra svigermora di ? Hør her mister, vær så vennlig å gi oss et skjøte på denne friheten før vi drar ut å blir drept. Skriv en kjøpekontrakt med enkle ord som vi begriper så vi vet på forhånd hva vi skal dø for og gi oss en første prioritet eller et eller annet som sikkerhet så vi kan være sikre på at vi får den friheten vi kjøpte når vi har vunnet denne krigen.

 

Eller menneskeverd Alle sa at Amerika kjempet for menneskeverdets seier. Men hva lags menneskeverd var det ? For hvem ? La oss nå få vite hva menneskeverd er. Fortell oss hvor mye bedre en verdig død mann føler seg enn en uverdig levende mann. Gjør en sammenligning for oss med kjennsgjerninger som hus og bord. Gjør den med ord vi forstår. Og snakk ikke om ære. Er det æren til en kineser, en engelskmann, en afrikaner, en amerikaner eller en meksikaner ? Alle dere som slåss for å verge vår ære fortell oss nå hva ære er for noe. Er det amerikansk ære for hele verden vi kjemper for ? Kansje verden ikke liker den Kansje øyboerne i Stillehavet liker sin egen ære bedre.

 

Gi oss noe å kjempe for som vi kan se, ta og føle på og forstå. Ingen flere høytsvevende ord som ikke betyr noe. Som fedreland. Moderland, fedreland, hjemland, fødeland. Det er et fett. Hvilken glede har du av fedrelandet når du er død ? Hvem er det som eier fedrelandet når du er død ? Blir du drept i kamp for fedrelandet har du kjøpt katta i sekken. Du har betalt for noe du aldri får.

 

Og når de ikke kan lure de små karene til å slåss for frihet, fedreland, demokrati, uavhengighet, menneskeverd eller ære, da forsøker de seg med kvinnene. Se på de usle tyskerne, som voldtar de pene franske, og belgiske jentene. Noen må sette en stopper for all voldtekten. Så kom igjen lille mann gå inn i hæren og frels de pene belgiske og franske jentene. Og da ble den lille mann forvirret og skrev seg på og så varte det ikke lenge før han møtte en granat som forvandlet ham til rød kjøttdeig, og så var han død. Død for et ord og alle de stridslystne hespetrærne i den Amerikanske Revolusjons Døtre skrek seg hese på hurrarop over graven hans fordi han døde for kvinnene.

 

En mann vil ta risikoen på å bli drept for å forhindre at hans egen kvinne blir voldtatt. Da er det en handel han gjør. Han sier da ganske enkelt at slik han føler det i øyeblikket, er at tryggheten til hans kvinne er mer verdt enn hans liv. Men det er ikke noe spesielt edelt eller heltemodig ved det. Det er en enkel handel, hans liv mot noe han verdsetter høyere. Det er mer eller mindre som en hvilken som helst handel en mann kan gjøre. Men når det ikke lenger er kvinne det gjelder, men all verdens kvinner, da begynner du å forsvare kvinner engros. Og for å gjøre det så må du slåss engros, og da slåss du for et ord igjen.

 

Pass opp lille mann når armeene begynner å marsjere og flaggene vaier og slagordene dukker opp, for det er en annens kastanjer som ligger i varmen ikke dine. Det er ord du sloss for og det er ingen ærlig handel du gjør, du bytter ikke livet ditt bort mot noe som er bedre.
Du er edel, men når du er død kommer kommer du ikke til å ha noen glede av de tingene du solgte livet ditt for og ingen andre kommer til å få glede av dem heller.

 

Det er kansje galt å tenke slik. Det finnes massevis av idealister som vil si at vi er blitt nedrige, at det er noe som er mer verdifullt enn livet. Vi har vel idealer som er verdt å kjempe for, ja endatil dø for. Har vi ikke det er vi verre enn dyr og har sunket ned i barbariet. Da skal du svare at det er helt i orden. La oss endelig være barbarer så lenge vi slipper krig. Behold idealene dine du skal du si, de generer ikke meg så lenge jeg slipper å ofre livet for dem. Og så sier de, men livet kan da ikke være så viktig som prinsipper. Da sier du, jasså ikke det ? Kansje ikke ditt liv, men mitt er det. Hva pokker er prinsipper ? Si meg det. Du kan beholde dem.

 

Du kan alltid høre folk som er parat til å ofre andres liv. De er temmelig høymælte og de snakker uavlatelig. Du kan finne dem i kirker, skoler, aviser, nasjonalforsamlinger og kongresser. Det er slik de driver med. Det låter vakkert det de sier. Døden fremfor vanære. Denne jord som er vigslet med blod. Disse menn som døde så tappert. De skal ikke ha ofret livet forgjeves. Våre edle døde.

 

Hmmmmm. Men hva sier de døde ? Har det noensinne hendt at noen har vendt tilbake fra de døde ? Har det hendt at så mye som en eneste en av alle de millioner som er blitt drept har kommet tilbake og sagt, jøss så glad jeg er for at jeg er død for døden er alltid bedre enn vanæren ? Har noen av dem noen gang kommet tilbake og sagt, jeg er glad jeg døde for å sikre demokrati ? Har noen av dem kommet tilbake og sagt at de foretrekker å dø fremfor å miste friheten ? Har noen av dem noensinne sagt at det er herlig å tenke på at de fikk tarmene blåst ut av seg for fedrelandets ære ? Har noen av dem noensinne sagt, se på meg jeg er død men jeg døde for menneskeverd og det er bedre enn å være i live ? Har noen av dem noensinne sagt, jeg har ligget og råtnet i to år i fremmed jord men det er herlig å dø for fedrelandet ? Var det noen av dem som sa hurra jeg døde for kvinnekjønnet og jeg er lykkelig, hør som jeg synger selv om munnen min er full av makk ?

 

Ingen andre enn de døde vet om alle disse tingene som folk snakker om at er verdt å dø for eller ikke. Og de døde kan ikke snakke. Så alle ordene om en edel død, hellig blod og ære blir lagt i de dødes munn av gravrøvere og svindlere som ikke har rett til å tale for de døde.

 

Hvis en mann sier døden fremfor vanære er han enten en tosk eller en løgnhals for han vet ikke hva døden er. Han kan ikke bedømme det. Han vet bare hva det er å leve. Han vet ingenting om hva det er å dø. Hvis han er en tosk og tror på døden fremfor vanære så la han dra ut å dø. Alle de små karene som har det for travelt til å slåss burde få være i fred. Og alle de karene som sier at døden fremfor vanære er drittprat og at det som betyr noe er å leve før man dør, burde få være i fred de også. For de karene som påstår at livet ikke er verdt å leve uten et eller annet prinsipp som er så viktig at du er villig til å dø for det,  de er sprøyte gale.

Og de karene som sier, bare vent det kommer en tid da du ikke lenger kan slippe unna, da du er nødt til å slåss og dø fordi livet ditt står på spill, de er skrullete de også. De påstår at to pluss to er null. Det de sier er at en mann må dø for å beskytte livet sitt. Går du med på å slåss så går du med på å dø. Hvis du nå dør for å beskytte livet ditt er du jo ikke i live lenger, så hvordan kan det være noe fornuft i det ? En mann sier ikke: jeg vil sulte meg ihjel for å unngå hungerdøden. En mann sier heller ikke: jeg vil bruke opp alle pengene mine for å spare penger.  Eller: Jeg vil svi av huset mitt for å hindre at det brenner ned. Hvorfor skulle han så være villig til å dø for å sikre seg det privilegium å få leve ? Det burde være det minst like mye sunn fornuft i spørsmålet om å leve eller dø som det er å gå i bakerbutikken og kjøpe et brød.

 

Og alle de karene som døde, alle de fem millioner, syv millioner eller ti millioner som dro ut og døde for å sikre verden demokrati, for å sikre verden ord uten mening, hvordan hadde de det montro rett før de døde ? Hva følte de ? Hvordan likte de å se blodet sitt renne ut i gjørmen ? Hvordan følte de seg når gassen rammet lungene deres og begynte å ete dem opp ? Hvordan følte de seg når de lå i halvsvime på sykehusene og så døden rett inn i ansiktet og så ham komme og hente dem ? Hvis den tingen de slåss for var viktig nok til å dø fot så var den vel også viktig nok til at de tenkte på den de siste minuttene de levde.

 

Livet er veldig viktig, så hvis du gir det bort burde du tenkt hardt i de siste minuttene dine på den tingen du har byttet det mot. Tenke på alle de karene som lå å døde for demokrati, frihet, menneskeverd, ære, fedreland, hjemmets trygghet og stjerner og striper for evig ?

Men de gjorde ikke det. De døde mens de gråt som spedbarn. De glemte den tingen de slåss for, den tingen de døde for. De tenkte på en ting en mann kan forstå. De lengtet etter ansiktet til en venn. De døde mens det skrek i dem av lengsel etter å høre stemmen til en far, en mor, en kone, et barn. De døde med hjertet verkende av lengsel etter å få kaste bare et blikk til på stedet der de var født, vær så snill gud bare et blikk. De døde mens de stønnet og sukket etter livet . De visste hva som betydde noe . De visste at livet var alt og de døde med skrik og stønn. De døde med bare èn tanke i hodet, og det var, jeg vil leve, jeg vil leve, jeg vil leve.

 

Det burde han vite – Han var den dødeste av alle de levende vesener som fantes. Han var en død mann med en hjerne som ennå kunne tenke. Han kjente alle svarene som de døde kjente og ikke kunne tenke på. Han kunne tale for de døde fordi han var en av dem. Han var den første av alle de soldater som hadde dødd siden tidenes morgen som ennå hadde hjerne å tenke med.

 

Ingen kunne diskutere med ham. Ingen kunne bevise at han tok feil. Fordi ingen andre enn han visste svarene. Han kunne fortelle alle disse høymælte svinepelsene som skrek på mer blod hvor feil de tok. Han kunne si til dem, mister, det finnes ingenting som er verdt å dø for, det vet jeg for jeg er død. Det finnes ikke noe ord som er verdt livet ditt.

 

Jeg ville heller arbeidet i en kullgruve dypt under jorden og aldri se solskinnet og spise skorper og vann og jobbe tyve timer om dagen. Jeg ville heller gjøre det enn å være død. Jeg ville bytte demokratiet med livet. Jeg ville bytte uavhengighet, ære, frihet og menneskeverd med livet. Jeg skal gjerne gi dere alle disse tingene hvis dere kan gi meg evnen til å gå, se, høre, puste luften inn og kjenne smaken av maten jeg spiser. Bare ta ordene dere. La meg få livet tilbake. Jeg ber ikke om et lykkelig liv. Jeg ber ikke om et menneskeverdig liv, et ærefullt liv eller et fritt liv. Det er jeg ferdig med. Jeg er død, så jeg ber bare om livet. Å leve. Å føle. Å være noe som beveger seg over bakken og ikke er dødt. Jeg vet hva døden er og alle dere som snakker om å dø for ord, vet ikke en gang hva livet er.

 

Det er ikke noe edelt ved å dø. Ikke engang om du dør for ærens skyld. Ikke engang om du dør som den største helten verden har sett. Ikke en gang om du er så stor at navnet ditt aldri vil bli glemt, og hvem er så stor ? Det viktigste dere småkarer har er livet. Døde er dere ikke verdt noe, dere er bare råstoff til taler. La dem ikke lure dere lenger. Bry dere ikke om dem når de klapper dere på skulderen og sier, kom igjen karer nå skal vi slåss for friheten eller hvilket ord det nå er de bruker. Det er alltid et ord.

 

Bare si, mister, jeg beklager men jeg har ikke tid til å dø jeg har det alt for travelt. Og snu dere og løp som faen. Hvis de sier feiging så bry dere ikke om det heller, for deres jobb er å leve ikke å dø. Hvis de snakker om å dø for prinsipper som er større enn livet, så si til dem, dere lyver. Det finnes ingenting som er større enn livet. Det finnes ikke noe edelt ved døden.

 

Hva er det som er edelt ved å ligge i jorden å råtne ? Hva er det som er edelt ved aldri mer å se solskinnet ? Hva er det som er edelt ved å få blåst bort armene og bena ? Hva er det som er edelt ved å være idiot ? Hva er det som er edelt ved å være blind, døv og stum ? Hva er det som er edelt ved å være død ? For når du er død mister, da er alt sammen slutt. Slutt. Du er mindre enn en hund, mindre enn en rotte, mindre enn en bie, mindre enn en maur, mindre enn en liten hvitt makk som kryper på ei møkkadynge. Du er død mister og du døde for ingenting. Du er død mister.
DØD!

Fra boken Johnny fikk gevær (Johnny got his gun) av Dalton Trumbo. Kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/7a46959400baf10148de1bebb5a4066f?index=1#0

Og lyttes til her (engelsk versjon)

Straffeplanet jorden

Så snart vi er gamle nok til å forstå bilder, så snart vi har lært oss å lytte til historier og sanger, lært oss å lese bøker, aviser, skilt og se filmer, lært oss til tro på det historiebøkene sier, sverget troskap til flagget, så blir vi manipulert. Her er vi, der er dem. De vil skade oss hvis vi ikke opptrer sterkere, mer mistenksomme, sintere, mer bevæpnet. Følg ordre, gjør som du blir fortalt. Forsvar ditt land.

Oppmuntre de små som har en naturlig nysjerrighet for maskiner som kan brukes til krigføring. Når de blir store har de allerede svelget agnet. Det er gjevt å kunne fly jagerfly, føre ubåt og tanks. Det er stort å kunne drepe for sitt fedreland, kansje er en også så heldig at man kan få sendt avgårde et dusin atom stridshoder, mens man er igang.

De lokker deg med patriotisme å ære, medaljer og fine emblemer til å ha på skulder og bryst.
Du tror dem når de sier at det gjelder å være tøffest, hardest og råest. Elite soldat det er det du skal bli.
Men det er ikke det minste sannhet i det de sier. De viser deg mentale glansbilder, tro ikke annet.

Du vil aldri høre dem si at hvis du ikke blir drept i kamp eller tatt til fange, så vil samvittigheten gjøre deg til et psykisk vrak eller ta livet av deg, for alle de uskyldige du er ansvarlige for at døde eller som du lemlestet.
Du er så stolt av uniformen, maskinen du fører. De dødbringende våpnene du har i din makt tilslører sannheten, enda den er rett foran deg. Tror du landet ditt bryr seg om du blir invalid eller drept ? Du er bare et tall blant mange hundre tusen og millioner, et tall i statistikken.

De eneste som bryr seg er de du dreper og lemlester og familene deres og til slutt deg selv.
Våpnene kan ikke betjenes uten mennesker. Vi er de egentlig våpnene, og vi er lette å aktivisere. Hva vil være verst, stå for en militær domstol pga ordre nekt, eller leve med uskyldige liv på samvitigheten ? Virkeligheten er annerledes en massemedias fiktive verden.

Hvem er de som tjener på denne masseslaktingen og destruksjonen. De som selger våpen, bankene som tjener penger på at nasjoner må ta opp lån for å kunne finansiere krigen(e).
De som virkelig sitter med makten, vet vi egentlig ikke hvem er, men det vi vet er at det er pengesterke personer, og de bryr seg kun om makt og klingende mynt i kassa.

Når jordens ressurser begynner å ta slutt, så må de redusere befolkningen for selv å kunne overleve. Derfor har de i flere hundre år hjernevasket oss vanlige borgere til å tro at vi kjemper for landet vårt eller en sak. Disse krigsprofittørene holder begge parter i en konflikt med utstyr og våpen, og de manipulere også frem konflikter som ødelegger hele land, kontinenter og folkeslag, uten og miste sin nattesøvn. De er beregnende og slu å skyr ingen midler.

Det er på tide å våkne opp !

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.10202163067269170.1073742094.1563436195&type=3

 

Psykopater i lederstillinger:
De står for nesten all strid og ondskap mellom mennesker, og i deres fotspor finnes mange ødelagte liv. Du finner de bl.a. innenfor politikk og offentlig virksomhet.
Antallet psykopater i lederstillinger er dobbelt så høyt som for befolkningen generelt. De tiltrekkes av makt, og de såkalt sosialt tilpassede psykopatene besitter ofte høye stillinger i samfunnet.
 
Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html

 
MgGyvxqYSbE


 

akm3nYN8aG8
 
 
ZSqBNGxLiAs

 


 

 
 

Adlyd ingen ordre eller befaling hvis moralske konsekvenser du ikke selv kan ta på deg

 

Under krig, som soldat eller embedsmann, handler mennesket ikke som individ, men som et ledd i et kollektiv – og kollektiver er ikke og kan ikke være moralske.

Man kan undres på om de menn som gjennomførte rettsoppgjøret i Nurnberg var fullt klar over hvilke følger det må få for hele det sosiale og politiske liv i vår verden, hvis det prinsipp de la til grunn for sine dommer virkelig blir alminnelig anerkjent og videreført:

“Adlyd ingen ordre eller befaling hvis moralske konsekvenser du ikke selv kan ta på deg, bryt enhver lov som du ikke ut fra din egen moralske erkjennelse kan godta, vit at du kan bli dømt som en gemen forbryter om du aldri så meget var en lovtro embedsmann eller pliktoppfyllende soldat!”

Aasmund Brynildsen

 

http://www.sott.net/article/315759-The-US-governments-war-against-its-own-veterans

 

 
 
ZSqBNGxLiAs

 


 

IQ test ?

Neil Postman.jpg

 

Det finnes ingen test som kan måle et menneskes intelligens. Intelligens er en generell betegnelse på et menneskes evne til å løse det virkelige livs problemer i en lang rekke stadig skiftende sammenhenger. Enhver, unntatt ekspertene, vet at hvert enkelt menneske oppviser store forskjeller i slike evner, fra de alltid like effektive til de alltid like ineffektive, alt etter hva det er for slags problem som skal løses.

 

Hvis man nå vil innbille oss at en test kan avdekke nøyaktig hvor store mengder intelligens en person har, da vil det ut fra enhver institusjonell synsvinkel bli til at resultatet av denne testen er lik hans eller hennes intelligens. Testen forvandler en abstrakt og mange fasettert mening til et teknisk og eksakt uttrykk som utelater alt det som virkelig betyr noe.

 

Om en intelligenstest kunne man faktisk si at den er en fortelling fortalt av en ekspert, noe som ikke betyr noen ting. Ekspertene støtter seg imidlertid til vår tro på de tekniske apparatenes realitet, hvilket innebærer at vi tingliggjør de svarene som apparatene frembringer. Til slutt tror vi selv at resultatet av testen(e) er vår intelligens, eller vår evne til å skape, elske eller lide. Vi tror at resultatene av meningsmålingene er det folk mener, som om våre meninger kan innkapsles i slike setninger som ?jeg er for? og ?jeg er imot?.

 

Når for eksempel en prest bruker vin, kjeks og bønneformler for å gi åndelige ideer konkret form, innrømmer de at det her er snakk om mysterier og lignelser, men ekspertene i dagens tekniske samfunn vil ikke innrømme at det finnes noen slike mellomtoner eller nyanser når de bruker skjemaer, normerte prøver, meningsmålinger o.l. redskaper for å gi bestemte forestillinger om intelligens, kreativitet, sensitivitet, følelsesmessig ubalanse, sosiale avvik eller politiske meninger en teknisk realitet. De prøver å innbille oss at teknologien faktisk kan avsløre menneskelivets sanne natur, bare fordi testeresultater, klassifisering eller statistikk har gitt det hele en teknisk form.

 

Teknifiseringen av begreper og problemer er uomtvistelig en ytterst betenkelig form for informasjonskontroll. Institusjoner kan på grunnlag av testresultater og statistikker treffe avgjørelser, og i mange tilfeller eksisterer det heller ikke noe meningsfylt alternativ, men hvis slike avgjørelser ikke treffes med dyp skepsis, det vil si, hvis man ikke innser at de treffes på denne måten fordi det er praktisk i administrativ sammenheng, da er de bare villedende. Under dagens tekniske og datastyrte samfunn blir denne veiledningen gitt et nesten hellig stempel gjennom den enorme prestisjen vi gir de ekspertene som er utrustet med de sofistikerte tekniske apparater.

 

Neil Postman

Selvstendig tenking vil føre til opprør mot autoritetene

 

Det gjelder å grave frem det riktige i gamle erkjennelser og erfaringer, så vil det oppstå en syntese mellom det gamle og det nye. I strid med denne helhetstanke er all sektor tenkning og symptom behandling. Ved et sykdomstegn skal man alltid søke tilbake til årsaken og behandle hele organismen, ikke bare det syke organ. Dette gjelder ikke bare medisinen, men all vitenskap og samfunnsaktivitet.

 

Spesialister og eksperter som isolerer seg med sin begrensede, lille forskning i årevis MÅ nødvendigvis bli ensidige og ute av stand til å vurdere helhetsløsninger. Det er ikke uten grunn at lege autoritetene gjennom en årrekke har nektet å undersøke helhets medisinen. I sin natur er den en trussel mot den høyt teknologisk utviklede og spesialiserte medisin.

Selvstendig tenking vil føre til opprør mot autoritetene.

Det er autoritetene og ekspertene som bestemmer utviklingen. Verdens folk blir aldri tatt med på råd. Problemer må ikke overlates til eksperter og politikere. Hele folket må være med, hver eneste en av oss. Vi må ikke bli så blåøyde at vi har blind tillit til våre autoriteter. De trenger kontroll.

 

Utdrag fra forordet i boken Kjerringa mot strømmen historien om Elsa Jacobsens liv, sykdom og kamp mot autoritetene av Jo Bech-Karlsen, Gyldendal 1976 som kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/883a516be7d41e9c53353d1f1e4ec237?index=3#0

 

Fagbok med kime til selvstendig tenking for elevene

Dette er et utdrag fra boken Bjørneboe Norske forfatter i nærlys av Yngvild Risdal utgitt av Aschehoug 2. opplag 1974. Boken er blitt brukt i utdanningssammenheng, men jeg tror neppe at den blir det lenger. Det eksemplaret jeg er i besittelse av kommer fra Klosterskogen videregående skole i Skien. Etter hvert kapittel så kommer oppgaver man kan svare på. Jeg har skrevet opp et par av dem for å gi et eksempel på hvordan noen av dem er formulert. Utdraget jeg har tatt fra boken er jo også helt unikt . Det er jo et utdrag som faktisk får en til å tenke selvstendig og undre seg. Det må lese for å fattes. Utdraget vil nok også kunne være en provokasjon for de Salamandere som måtte lese det. Boken kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/c7be878ec49466cceae949516601cbe5?index=1#0

 

Er det mulig å bryte med det onde systemet – eventuelt kjempe mot det -, eller har systemet fullstendig makt over personene ? Helt konkret. Har den enkelte lærer i boka (Jonas av Jens Bjørneboe) mulighet til å unngå å bli en del av systemet ? Er det mulig å kjempe mot salamandervesenet ? Boka Jonas av Bjørneboe kan leses i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/3d1dd86485d94b697406a8541c6fb6c0?index=5#0

 

De fleste lærere, er, slik Bjørneboe beskriver dem, usikre, redde, svake, mennesker, besnæret av makt og autoritet. Derfor er de ikke i stand til å motstå den makt det ligger i å høre med blant flertallet, og underkaster seg lett reglement, autoriteter, eldre kolleger og den offisielle mening. Slik går det til at de fleste blir Salamandre, selv om de ikke er det når de kommer til skolen som unge lærere.

 

Frøken Bø er et godt eksempel på dette. Til å begynne med synes hun å være i besittelse av en viss medmenneskelighet. Hun føler en slags sympati for Jonas, og er slett ikke overbevist om at han passer på “Idioten”. Imidlertid er hun for svak og uerfaren til å stå i mot de eldre kollegenes kategoriske uttalelser og “gode råd”. Etter hvert glir hun inn i salamandermentaliteten, og Jonas blir for henne en gjenstand som kan manipuleres ved hjelp av utfylte skjemaer.

 

Lærerne har ikke alltid vært Salamandre, sier Jochumsen. Det understrekes da også at det ikke er elevenes skyld når de preges av salamandermentaliteten, “det er skolen som har gjort noe djevelsk med dem”. (s. 256) Elevene er i enda større grad enn lærerne fanger av systemet. De er umyndige, avhengige av voksne mennesker og blir fra første dag opplært til lydighet og respekt for autoriteter. Bare de sterkeste, de mest handlekraftige bryter over tvert og rømmer, sier Jungmannen, en lektorutdannet sjømann som seinere blir lærer på “de godes skole”.

 

Han legger til: “De virkelige rømmerne er bare helt ekstreme tilfeller, barn som er kommet i alt for sterk konflikt med skolen, og som har bevisste vanskeligheter. I virkeligheten lider så og si alle elevene under det samme i forskjellig grad”. (s 163) Som en ser – også lærerne er oppdratt innenfor det samme autoritære skolesystemet og tror dermed lett at alt er som det skal være. Systemet har ringvirkninger, og det er vanskelig å finne første årsak. Gjennom sin nøkterne, eller snarere kyniske oppdragelse til konkurransedyktige robotmennesker dreper skolen elevenes evne til forandring og nytenkning.

 

“Og derved rammer samfunnet seg selv; metoden slår tilbake i og med at det som skulle komme til av nytt ved enhver generasjon, det blir silet av, det blir drept i sin begynnelse. Der drives i alle nuværende skoler en kjempemessig, åndelig fosterfordrivelse; de nye årgangers barn blir aldri født. Bare noen få, de aller seigeste, klarer det, de overlever, og setter seg selv inn i verden som en slags krøplinger”. (s 257)               Det er Jungmannen som tilegges disse ordene i en samtale med Marx ( ikke Karl Marx).

 

Bare fåtallet unngår altså og bli merket av salamandersystemet. Det er særtilfellene som unslipper. At også elevene blir fanget av salamandermentaliteten, styrker systemet ytterligere. Historien om Jungmannen er et eksempel på dette. “Bevende av ærefrykt” går han til lærergjerningen, sikker på at egne, dårlige erfaringer skal gjøre ham skikket til å bli en god lærer. Imidlertid viser det seg at elevene bare sitter og roper på pensum. Det eneste de er interessert i, er å dyktiggjøre seg til eksamen for seinere å gå ut i livet og konkurrere med hverandre om de beste jobbene.

 

Det viser seg umulig og motarbeide salamandersystemet. Etter tre år forlater Jungmannen læreryrket. Han er dermed en av de få for hvem VALGET er en realitet. Han er seg bevisst at skolevesenet, slik det nå virker, frembringer ondskap, og at det ikke nytter med reformer i helvete. Etter hans mening bør skolen råtne opp innenfra, det går ikke an å lappe på den. Derfor bryter han konsekvent over tvert – han vil ikke være medskyldig i de psykiske overgrep systemet fremtvinger.

 

For flertallet av lærerne er denne løsningen så og si umulig. En sak er at de fleste etter hvert er blitt for sløve til å reagere – en annen er at et slikt brudd for de fleste ville føre med seg uoverkommelige praktiske og økonomiske problemer. Som Jungmannen uttrykte det: “Det hender sjelden at lærerne stikker av. Det er, som De sa, en lang utdannelse”. (s. 163)

 

Enkelte lærere prøver å bekjempe Salamanderne innenfor systemet. Overlærer Jochumsen er en av dem. Han opplever tretti års nederlag i sin innbitte kamp mot flertallet. Riktignok kan han i det lengste sabotere Salamandernes arbeid, for eksempel ved  å nekte å skrive under de papirer som dømmer Jonas til hjelpeskolen. Men han vet at kampen er håpløs:

“Men de (Salamanderne) ville komme igjen. De ville alltid være der, oversvømme skolevesenet, slik som de alltid hadde gjort. De ville seire”. (s. 71) Salamanderne er i flertall, derfor har systemet så stor makt at det er nyttesløst å kjempe mot det i lengden. Selv Jochumsen er på en måte fange av systemet, men han blir aldri en del av det, som Salamanderne.

 

Oppgaver

 

1. Hvilke egenskaper kjennetegner “Salamanderne” ?

 

2. Er skildringen av “Salamanderskolen” treffende ? Minner den om noen skole du selv har gått på ?

 

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202265446108577.1073742115.1563436195&type=3

 

Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte

 

“Hvis underklassen bare visste hva samfunnet er og hva overklassen er”, skrev Strindberg. Og slo fast at det også finnes andre trykk enn de økonomiske forholdene som holder de der nederst i usynlige lenker: “Folket må ta imot lover stiftet for dem, eller rettere sagt, mot dem, fra oven, det vet de. Men alt det de tenker, selve tankelovene er skapt der oppe.”

 

Bevisthetsindustrien, med massemediene som det mest dynamiske elementet, spiller i dag hovedrollen i denne politiske prosessen. Eiendoms- og utbyttingsforholdene sørger for at kapitalismens logikk fremstår som den objektivt nødvendige tankegangen. Det ideologiske hegemoniet avgjør hva som kan settes på dagsordenen eller usynliggjøres, det skiller mellom fornuft og ufornuft og legger premissene for samfunnsdebatten.

 

Men denne “verdiproduksjonen” er samtidig komplisert og motsigelses-fylt. Massemediene er ulike og pressen en bransje med forskjellige eierforhold, politiske standpunkt, verdivalg og presentasjonsform. De som tar bildene, skriver artiklene og redigerer stoffet vil på ny og ny måtte ta individuelle avgjørelser. Den hierarkiske strukturen i en redaksjon gir klare ansvars og kommandoforhold, tempoet er høyt og deler av produksjonen kan være rutinepreget. Men fordi journalistikk er kommunikasjonen mellom levende mennesker kan den aldri reduseres til et datastyrt program.

 

Produksjonsarbeideren kan ha yrkeskunnskap og yrkesstolthet, men den industrielle revolusjonen fjernet det personlige forholdet til det enkelte produktet. En liknende prosess kan  spores innenfor bevisthetsindustrien. I de store avisene og fjernsynselskapenes redaksjoner er redigeringsabeidet både sentralisert og anonymisert. Men det er en viktig forskjell. Arbeideren selger arbeidskrafta til kapitalisten for så og så lang tid. Journalisten er også lønnsarbeider, men samtidig en intellektuell som skal tilføre noe av sin individualitet til artikkelen eller reportasjen. Han eller hennes signatur signaliserer nettopp dette, akkurat som fjernsyn og radio annonserer hvem som har vært ansvarlig for reportasjer eller nyhetsinnslag. Det personlige preget styrker inntrykket av troverdighet og integritet.

 

Hvordan kan det ha seg at det ideologisk-politiske budskapet i de dominerende massemediene likevel virker som skåret over samme lest ? Hva kan det komme av at det politiske språket, tankelovene og rammene for det mulige blir så uniformert ? Hvorfor er det så få rivninger og konflikter om politiske og moralske prioriteringer ? For å kunne svare på de spørsmålene må vi drøfte disiplineringa av medienes intellektuelle. Det er en historie som både handler om hersketeknikker, unnfallenhet og korrupsjon.

 

Først en reservasjon. Hverken norsk presse eller den internasjonale bevisthetsindustrien er en strømlinje formet monolitt uten kritiske røster og opposisjon. Det finnes aviser, radiostasjoner, TV-team, magasiner og tidsskrifter som fungerer som “den på Folkets Vegne Kontrollerende Magt”. Selv innenfor de mest system lojale mediene er det enkeltpersoner som ut ifra en kombinasjon og posisjon, integritet og mot har brutt ut av den journalistiske hønsegården. Men dette er unntak, ja unntak så sjeldne at de mest fungerer som salt , smør-klatt eller jule-mandel i den tunge, dominerende medie-grøten.

 

Er skytset skarpt nok , kan reaksjonen bli voldsom. Etter Bjørn Nilsens kritiske fjernsynsprogram høsten 1988 om Flyhavari-kommisjonens arbeid med det styrtede Widerøe-flyet, svarte Maktas presse megafoner med hysteriske og hatefulle person-angrep. I enkelte land der pressefriheten er mager og sensuren åpenlys, er trusselen om fengsling eller landsforvisning et middel til å tøyle journalistikken. Mer avanserte demokratier nøyer seg med svartelisting  og yrkesforbud som disiplinær-tiltak, supplert med rettsforfølgelse av de som tar offentlighetslovene for bokstavelig. Normalt er heller ikke det nødvendig. Og den som tror at de store sensorene nå er mektige eiere og despotiske redaktører, tar feil.

 

Sannheten er mye verre. Der hvor korpsånden regjerer, er det ikke lenger noen opposisjon å knekke. En av de klassiske hersketeknikkene for å nøytralisere kritiske intellektuelle er omfavnelser og oppkjøp. Midlene er mange; kunstig stjernedyrking, en priviligert økonomisk stilling, noen ganger innlemming i makteliten. Utviklinga av fjernsynet som nyhets og underholdningsmedium har gitt denne disiplineringsmetoden en ny og utvidet dimensjon. Den visuelle slagkraften  gir automatisk de som får vise ansiktet på skjermen et snev av samfunnsmessig status og posisjon. De som eksponeres aller mest kan raskt forfølge suksessen kommersielt som “ansikt” i PR-show og reklame.

 

Virkninga forsterkes gjennom avisenes funksjon som snylter-medium; stadig mer spalteplass bukes til å forhåndsmelde, intervjue og dyrke det som “er på TV”. For makthaverne og den politiske eliten  er det å få avlevert  tre intetsigende setninger i Dagsrevyen av stor symbolsk betydning; å være i fokus er et tegn på initiativ og handlekraft. Dessuten er innslagene så korte at ingen politiker risikerer og bli avslørt.

 

Bare det å få være med i uformelle koseprogrammer henger høyere. Når det regner på presten , drypper det på klokkeren. Eller som den svenske journalisten Jan Guillou oppsummerte situasjonen i et debattinnlegg vinteren 1988: “TV-journalistene, som av disse og ingen andre årsaker får omgås mer med makthaverne, blir glade og smigret og kjenner seg betydningsfulle. Slik oppstår det en undertrykkende symbiose.”

 

Også de ledende politiske journalistene i stor-avisene får spise kirsebær med de store. Det meste av medlemskontigenten i Stortingets Presselosje går typisk nok med til å finansiere et felles julebord med de politikerne som journalistene i nasjonalforsamlinga er satt til å overvåke. Gode kontakter og lojalitet belønnes tidvis med jobb som informasjons- eller statssekretær for regjerninga. Næringslivet vet å kjøpe opp ringrever fra mediene som direktører med ansvar for PR og desinformasjon.

 

Noen forsvinner for godt inn i bankenes og industrikonsernenes direksjonsrom. Andre pendler friskt fram og tilbake mellom NRK, Akersgata, regjeringa og private selskaper. Det ene halvåret skal de offisielt drive undersøkende og kritisk journalistikk, det neste er opgaven å fremstille myndighetene eller et privat selskap i best mulig lys. Karrierene er mange og navnene er kjente. Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte.

 

Fra boken Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen : essays av Sigurd Allern.
Boken kan leses i sin helhet her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/ca52ee7998f3340a85fb432f3ef69bcf?index=1#0

 

https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167935390870.1073742101.1563436195&type=3