Vårt primitive helsevesen og stresset som sakte men sikkert tar enorme mengder med liv

Hvordan krenkede barn blir syke voksne

 

“Et samfunn blir aldri ferdig. Krefter er stadig i virksomhet for å endre det i forskjellige retninger. Nye synsmåter gjør seg gjeldende. Helse- og sykepleie har spesielle forutsetninger for å iaktta de negative og destruktive følger av vårt samfunnsystem og til å utrede årsakssammenhengen, såfremt de utnyttes og kombineres med en kritisk observasjon og solidaritet med den arbeidende majoritet. Grunnen til at disse forutsetninger ikke blir tatt vare på, synes å være at den medisinske verden nå er i hendene på undertrykkende krefter i samfunnet, samt borgerlige synsmåter og et mektig byråkrati.

I stedet for å utrede og belyse, fordunkler den nåværende ordning det klare innblikk i samfunnssystemets uheldige sider. I stedet for å virke for likhet og solidaritet mellom mennesker, bevarer sykdomsbehandlingen et urgammelt samfunnssystem preget av blind autoritetstro. Her venter en nøkkelrolle midt i samfunnsutviklingen på de virksomme krefter innen helsesektoren, og dermed også på legen.”

Fra boken  Den Allmektige Legen – 1968. Boken kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/574afc9bca7c3dc7fb1bc089fc14a46b?index=5#0

 

“Helsevesenet har i dag hovedsaklig et patologisk syn; det vil si at fravær av sykdom er det samme som sunnhet. Men god helse er et mye videre begrep enn bare å være symptomfri, og tar man ikke fatt i årsaken til den dårlige helsen, dukker det snart opp et nytt og enda mer påtagelig symptom. Den tankegangen og den strukturen vi har i dagens helsevesen, går ut fra synsmåter som er forankret i en forgangen tid. Den gamle måten å se tingene på har en tradisjon som ikke lenger holder. Resultatet er blitt et svært dyrt og kostbart helsevesen med syke mennesker som lider unødvendig.

I de siste tiårene er vi blitt kulturelt programmert til å vente oss raske kurer  for sykdommene våre ved hjelp av tabletter eller sprøyter. Vi tror vi kan mishandle og misbruke kroppen – at den har uendelige ressurser. Men det er også store økonomiske interesser bak et helsevesen som er oppbygd av den gamle tankegangen. Legemiddelindustrien er en av de fire største i verden. Hvem vil da ha en forandring ? Den tvilen vi nå ser, er et opprør mot den kontrollen og maktfunksjonen som har eksistert innen legevitenskapen, der man har overtatt kirkens  gamle allvitende holdning og har hatt fortrinnsrett til å tolke hva som er sykt eller friskt. 

Vi trenger en større ydmykhet overfor spørsmål om hva helse egentlig er, og en dypere respekt for menneskers  individuelle behov. Vi må oppgi det gamle symptomorienterte synet og fokusere på individet. I stedet for å klassifisere folk med samme symptom  under èn <<sykdomstype>>, må vi se på enkeltmenneskene. Alle er biokjemisk unike, og et spesifikt symptom kan ha flere årsaker. Jeg mener at problemene i vestlig legevitenskap skyldes at vi mangler en bakenforliggende fungerende helsefilosofi og et langsiktig perspektiv. Uten en gjennomtenkt grunnfilosofi kan ikke noe system fungere i lengden.”

Susanna Ehdin – Immunolog

 

“Biomedisinsk kunnskap er forankret i en objektiverende teori og en tingliggjørende  metodologi. Synet på mennesker er gruppebasert, fremmedgjørende og abstrahert fra livet. Kroppen betraktes fragmenterende, mekanisk og materielt, men intet levende menneske er en slik kropp, og ingen gruppe mennesker er så homogen at deres felles kjennetegn er mer korrekt enn deres individuelle. Ingen kunnskap om menneskets helse eller sykdom er fyllestgjørende som ignorerer det som kjennetegner mennesket fremfor alt, nemlig egen erfaring og en bevissthet om egen verdighet.

Menneskets ukrenkelighet er kjernen i en nesten globalt anerkjent formulering av disse fundamentale, menneskelige rettigheter. Dette betyr blant annet at en humanmedisin som tingliggjør mennesker i det den gjør disse til gjenstander for utforskning, praktiserer en kunnskapsproduksjon som ikke kan forsvares etisk.

Av dette følger at anvendelsen av kunnskapen om det fremmedgjorte menneske er uetisk. Slik kunnskap krenker fordi den ignorerer erfaringen, meningen og hensikten i den enkeltes livsprosjekt. Den feiltolker kroppen som er definert som materie og ikke som historie. Den søker “løsninger” løsrevet fra det levde liv. Slik kan kan gyldig kunnskap korrekt anvendt både skade og kronifisere. Da krenker faget medisin og dets utøvere de mennesker som er blitt syke av krenkelser.

 

Forskere ved Østnorsk kompetansesenter for rusrelaterte problemer gjennomførte en undersøkelse blant 291 brukere fra samtlige offentlige rusinstitusjoner og poliklinikker i Oppland og Hedmark. Studien viser at 90 prosent av misbrukerne har hatt psykiske lidelser i løpet av livet. De hyppigste nevnte er depresjon og angst. Forskerne påpeker at tallet trolig er for lavt siden de yngste misbrukere, hvor psykisk sykdom er svært utbredt, er underrepresentert i studien. Tre av fire misbrukere  angir at de hadde disse lidelser før de begynte å bruke rusmidler, ofte allerede som barn. Forskerne konkluderer at bruk av rusmidler er virkning av snarere enn årsak til psykiske lidelser.

 

Med en slik tolkning peker forskerne på strukturelle forhold som skaper eller forsterker både sosiale og medisinske problemer. Inntil nylig har psykiatriske pasienter som bruker rusmidler vært psykiaterens ansvar. Psykiatrien er en del av helsevesenet, styrt av leger og preget av biomedisinsk språk og kunnskap. Rusmisbrukere som plages av psykiatriske lidelser derimot, har vært rusomsorgens ansvar. Rusomsorgen er en del av sosialvesenet, styrt av samfunnsvitere og preget av sosialvitenskapenes ulike språk og sammensatte kunnskapsgrunnlag. Misbrukere med psykiatrisk sykdom har ofte ikke fått adgang til en psykiatrisk institusjon nettopp på grunn av deres rusmiddelbruk. Mange klienter i russektoren har tidligere vært pasienter i psykiatrisektoren. Det betyr ikke at de først har vært på feil sted, det betyr bare at de har blitt feilaktig behandlet.

 

En destruktiv form for “selvhjelp” mot uidentifisert lidelse, det vil si rusing og bedøvelse, er ikke blitt avverget. Lidelsen er følgelig blitt kronifisert på grunn av helsevesenets feilaktige tolkning av dens opphav. Ifølge medisinsk kategorisering har slike pasienter en “dobbeltdiagnose”. Termen dokumenterer to forhold. For det første: Medisinen definerer rus og mental lidelse som to uavhengige variabler. For det andre: Medisinen oppfatter den rusede og mentalt syke personen selv som opphav til to typer patologi. Først nå gjøres det forsøk på å nærme seg personer som har diagnosen depresjon og rusmiddelmisbruk ut fra en antakelse om mulige sammenhenger eller en felles bakenforliggende årsak.

 

Vi vet at mødre til misbrukte og mishandlede barn med stor sannsynlighet selv er mishandlede kvinner som med nesten like stor sannsynlighet, selv har vært mishandlede og misbrukte jenter. Vi vet at rusmisbrukende kvinner ofte lever i ustabile relasjoner med skiftende partnere som ofte er voldelige. Deres barn er derfor i tillegg til å mangle vanlig omsorg, ekstra utsatt for misbruk og mishandling. Vi vet at kvinner som misbruker alkohol ofte føder skadede barn eller at deres barn senere får diagnosen AD/HD. Vi har nå dokumentasjon som knytter gravide kvinners angst og stress til deres barns helse før fødselen og barnas senere lærevanske. Studier viser også en statistisk sammenheng mellom alvorlig stress i svangerskapets første trimester og visse former for misdannelser.

 

Vold, misbruk og fysisk og psykisk mishandling tidlig i livet gjør mennesker ekstremt sårbare. Det ble dokumentert med epidemiologisk metodologi i en amerikansk studie. Blant 17 000 voksne brukere av en primærmedisinsk poliklinikk som all var i faste arbeidsforhold, hvilket var en forutsetning for inklusjonen, tallfestet forskerne sammenhengene mellom bestemte negative barndomserfaringer og risikofaktorer for de hyppigste årsaker for død blant voksne i dagens USA. Studien er til nå blitt utdypet  i over tretti understudier, alle publisert i tunge medisinske skrifter.

 

<<Negativer barndomserfaringe>> var delt i to grupper,  en for psykisk, fysisk og seksuelt misbruk av barnet selv, og en for ulike problemer slik som å vokse opp med en enslig forelder, å leve med en voksen som misbruker alkohol eller narkotika, å leve med en voksen som har en mental lidelse eller har prøvd å ta sitt liv, å se mor bli mishandlet, og å leve med en voksen som har vært dømt eller fengslet. Disse ble så korrelert med følgende ti risikofaktorer for sykdom: røyking, sterk overvekt, fysisk inaktivitet, depressivt stemningsleie, selvmordsforsøk, alkoholisme, etterhvert narkotikabruk, foreldre med rusproblemer, mer enn 50 seksualpartnere gjennom levetiden, og seksuelt overførte sykdommer. Mulige sammenhenger mellom de foran nevnte barndomserfaringene og de ti risikofaktorene ble deretter analysert med henblikk på de sju ledende årsaker for død blant voksne i de vestlige land, nemlig hjerte- og karsykdommer, slag, enhver form for kreft, kroniske luftveissykdommer, diabetes, hepatitt og gulsott, og brudd (som mål på skader).

 

Forskerne fant sterke sammenhenger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne. Disse økte i styrke når det forelå flere typer negative erfaringer. Konklusjonen var at negative erfaringers negative virkning  er sterk og akkumulerende. Vincent Felitti, studiens leder, sammenfattet studieresultatene under den betydningsfulle tittelen <<Turning gold into lead>> på følgende måte:

 

Vi fant at slike negative barndomserfaringer er svært vanlige, selv om de vanligvis er fortiet er fortiet og uoppdaget: at deres dype virkning vedvarer selv etter et halvt århundre etterpå, selv om nå omformet fra psykososiale erfaringer rir organiske sykdommer;  og at de er en avgjørende faktor for nasjonens helse og velferd. Våre funn er av stor betydning for den daglige praksis i medisin og psykiatri fordi de tyder på at det som anses som vanlig voksenmedisin er et resultat  av hva som ikke ble sett i barndommen. Studien avslører de rådende oppfatninger omkring depresjon og avhengighet som overfladiske, fordi den viser at disse står i et veldig sterkt doserespons-forhold til forutgående leveerfaringer.

 

Det viktigste spørsmålet studien hadde frembrakt , som den hadde gjort maktpåliggende å besvare, men som studiens design ikke ga adgang til å svare på, stilte forskerne selv: <<Exactly how are adverse childhood experiences linked to heath risk behaviors and to adult diseases ?>> Jeg har tillatt meg å spissformulere spørsmålet på følgende måte: Hvilke tanker og begreper om menneskelige erfaringer og menneskers kropper må humanmedisinen utvikle slik at helsepersonell kan begripe hvordan krenkelser som ikke drepte barnet likevel dreper den voksne som har vært dette barn ?

 

Er det fruktbart å tenke at en mental tilstand der man har en opplevelse av at liv og helse er i en konstant fare, at en slik tilstand nærer utviklingen av kreft ? Den negative virkningen på immunsystemet av såkalt distress, det vil si emosjonell overlast, er godt dokumentert. Eksperimentell utforskning av sammenhengen er blitt forankret på flere måter. I immunologiske studier er <<natural killer cells>>, på norsk kalt drapsceller, sentrale studie objekter; i hormonstudier har kortisol en betydelig plass. Drapsceller undertrykkes målbart hos forsøkspersoner som utsettes for stress, for eksempel sterk støy, og inntil 72 timer etterpå, men bare hvis forsøkspersonene tror at de ikke kan kontrollere støyen.

Den samme støyen over like lang tid bevirker derimot ikke det samme hvis forsøkspersonene tror at de kan slå av kilden, selv om det ikke er sant. Med andre ord: Personenes egen opplevelse av enten fullmakt eller kontroll –  eller avmakt og utleverthet – bestemmer virkningen. Personens subjektive opplevelse av virkeligheten som overveldende og upåvirkelig, svekker vedkommendes drapsceller. Effekten blir forsterket av gjentatt erfaring av maktløshet, og ytterligere ved kronisk avmakt. Slik åpnes veien for patologiske celler i kroppens vev og organer.

 

Subjektiv tolkning påvirker også påvirker også det hormonelle samspillet mellom hypotalamus, hypofyse og binyrebarkene, i engelsk kortform HPA-aksen. Til disse hormonene er det nå blitt knyttet en omfattende dokumentasjon. Det gjelder særlig innvirkningen på den naturlig varierende døgnproduksjonen av hormonet kortisol. Begrepet <<allostase>> må her introduseres. Allostase betyr stabilitet ved hjelp av endring og omfatter alle interne systemer som muliggjør fleksibel tilpasning til dagliglivet og unntakslivet. Allostatisk <<oppladning>> skjer ved gjentatt opplevelse av fare.

Det er målt ved langtidsbelastning som samfunnskrise, krig og nød, ved eksamen, sorg, tap av levegrunnlag og skilsmisse, –  og ved langvarig undertrykkelse av sterke følelser som ved lang pleie av ektefelle med Alzheimers sykdom. Oppladningen kommer til uttrykk i varig hyperaktivitet i kortisolproduksjonen. Dette har alle de kjente følger som forhøyet kortisol gir, altså vektøkning, blodtrykkstigning, feil i blodsukkerreguleringen og tap av mineraler fra skjelettet, for å nevne det mest sentrale.

 

Barn internaliserer erfaring av livsfare selv om deres eget liv ikke har vært truet direkte. Barn som er vitner til vold i familien, var et tema i en lederartikkel i 1993 (Groves et al. 1993). Forfatterne var helt entydige med hensyn til den ødeleggende virkningen som slike opplevelser måtte ha på barns emosjonelle og kognitive utvikling. Deres konklusjon var helt klar, og den motsa tidligere oppfatninger om at barn ikke led skade av slikt så sant de ikke ble skadet direkte. Siden 1993 har dokumentasjonen av skadene barn får ved å være vitne til vold i familien, stadig blitt sterkere. Resultatene av en rekke studier konvergerer til budskapet om at skade skjer i hvert tilfelle, og jo dypere desto yngre barnet er (American Academy of Pediatrics 1999a, b.).

 

Hvordan en krenkelsessmerte oppleves, avgjør hvordan den leves videre. Det finnes nå solid kunnskap om at opplevelser av overveldende trussel mot liv og integritet lagres på en annen måte i menneskers hukommelse enn andre erfaringer. Avmaktserfaringen  kan forbli uintegrert  i personens kognitive minner. Den kan forbli utilgjengelig for ord og tanker, siden den huskes utelukkende eller hovedsaklig  sanselig. Medisinen bør være oppmerksom på traumatiske minner i sansene slik som forskerne i nevrofysiologi helt nylig har begynt å beskrive dem, det vil si som sensomotoriske traumeerindringer som kan reaktiveres eller gjenoppvekkes av personlikhet. Man møter dem i historiene til krigsveteraner, til overlevende fra brann, ras og skipsforlis, til torturerte, til voldtatte, og til mennesker som har ligget i respirator eller som er blitt kvestet i ulykker.

 

Det bakenforliggende fenomenet er blitt beskrevet av Pierre Janet. Han så at mennesker  har evnen til å knytte nye erfaringer sammen med tidligere, det vil si at de assosierer, eller at de spalter nye er faringer  fra sin erfaringsverden , det vil si at de dissosierer (van der Hart og Horst 1989). Det vi på bakgrunn av Janets dissosiasjonsteorier  og moderne nevrofysiologi nå med rimelig sikkerhet kan si, er følgende: Når et traume i fortid blir opplivet av noe i nåtid  som har perseptive likheter med det tidligere  traumet, kan følgene bli uforutsigbare. Virkningen av en ny krenkelseserfaring kan bli helt uforholdsmessig.

Effekten kan bare begripes hvis man tenker seg inn i den krenkedes opplevelsesverden, der det som har skjedd her og nå flyter sammen med noe som skjedde der og da. Da fremtrer en perseptiv kroppslogikk som handler om at tilsynelatende bagatellmessige skader medfører stor funksjonssvikt eller kronisk ikke malign smerte som medisinen per i dag ikke kan lege.

Janet var den første som beskrev på en konsistent måte at mennesker faktisk kan spalte toksiske, skadelige og ydmykende sanseinntrykk og lagre disse på bevisstehetsnivåer som ikke er verbalt organisert, men perseptivt, og som følgelig ikke er direkte tilgjengelig for kognetiv erindring. Det dette handler om, dekkes ikke av den freudianske termen det <<ubevisste>>. Det er grunn til å anta at alt vi har opplevd er oss bevisst, men at vår bevissthet er en dynamisk og kompleks kognetiv- perseptiv-multinivå-aktivitet.

 

Reviktimisering av mennesker i medisinske kontekster handler utvilsomt om et faglig problemkompleks. Men den handler også om et etisk problemkompleks. Når mennesker som søker hjelp for helseproblemer etter integritetskrenkelser, det vil si følger av maktmisbruk, blir reviktimisert i medisinske møter, handler det om det samme, det vil si om maktmisbruk. Medisinen mangler nemlig ikke lenger kunnskap om helsefølgene av misbruk og mishandling, undertrykkelse og ydmykelse.

Men denne kunnskapen synes på en underlig måte ikke å bli vektlagt eller gitt relevans i behandlingssammenhenger. Det kan virke som om denne kunnskapen, som i kraft av den anvendte metodologi burde anses som av første rang, likevel oppfattes som annenrangs, og det muligens nettopp i kraft av sitt tema. Kunnskap om misbruk av sosial og politisk makt er så uunngåelig verdiladet i sitt vesen og sitt budskap at den liksom <<ikke passer>> i et definert verdinøytralt kunnskapsunivers som det medisinske.

Hvis det er slik, må faget medisin redgjøre for hvorfor den ikke bare rangerer objektivt  basert kunnskap over subjektivt forankret erfaring, men også visse former for objektiv kunnskap over andre former for objektiv kunnskap.

 

Det er påfallende at den betydelige epidemiologiske dokumentasjonen som knytter krenkelse av integritet, uansett type, til et bredt spekter av syklighet, ikke blir integrert i den medisinsk kliniske praksis, og at dette gjelder for så vel de somatiske spesialitetene som, og muligens i enda større grad, for psykiatrien. Motstanden mot kunnskapen  som kommer til uttrykk i vedvarende disinteresse, skepsis og undervurdering, må kunne karakteriseres som etisk uforsvarlig.

Den representerer en håndhevning av faglig makt som, i en annen lesning, kan kalles maktmisbruk.  Det kan bevitne at den naturvitenskaplig forankrede medisinen, og det inkluderer psykiatrien som jo mer søker etter biologiske forklaringsmodeller for mental sykdom, deltar i prosesser som medisinfaget ved teoretisk definisjon er hevet over: å avvise og umyndiggjøre ofrene av maktmisbruk, enten denne er knyttet til sosiale, kulturelle eller politiske forhold, og å stigmatisere skadede mennesker fordi deres væremåter eller helse avviker fra normen.

Hvis det er slik at medisinen faktisk bidrar til at <<det er ofrene som skammer seg>> for at de har blitt gjort til gjenstand for andres ringeakt og, ved å søke om hjelp, igjen blir gjort til gjenstand for avvisning av sitt dypeste eksistensielle problem, da må medisinen redegjøre for hvordan dette kan forenes med fagets etiske selvforståelse.

 

Premenstruelt syndrom, sterke menstruasjonssmerter, store blødninger, seksuelle problemer, smerter under samleie, urinveisinfeksjoner, vannlatningsproblemer, magesmerter og fordøyelsesproblemer har alle vist seg å å forekomme signifikant oftere blant misbrukte enn blant ikke misbrukte kvinner.Foreliggende dokumentasjon tillater å si at 40-50 prosent av kvinnene som behandles for underlivssmerter har opplevd overgrep, og at 50-80 prosent av kvinnene med smerter i underlivet også har kroniske magesmerter, det vil si at mellom en av to og fire av fem presenterer <<overlappende smerter>> ( Chronic Pelvic Pain. ACOG Pract Bull 24).

Men studier om sammenhengen mellom magesmerter, respektive underlivssmerter og overgrep viser ikke bare at kvinners smertepresentasjoner er vanskelige å kategorisere, de viser også at kvinner som angir smerte i mage-, underlivs- eller bekkenregionen, ofte angir smerter i andre deler av kroppen i tillegg. Slike generelle smertepresentasjoner blir igjen metodologisk <<splittet>>  etter hvor kvinnen angir smertene, men også om man finner en medisinsk <<forklaring>> for en slik smerte. Kvinner som er blitt kategorisert som <<somatiserere>>, uten at behandlerne eller forskerne har undersøkt bakgrunnen for det, har en påvist høyere risiko for å utvikle såkalte mertesyndromer i hele kroppen, som da kalles muskel – og skjelettsmerter eller fibromyalgi. Da blir slike smerter definert som oppgaver for spesialister i revmatologi, fysikalsk medisin eller allmenmedisin (McBeth et al. 201).

 

I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng  mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte.  Man har prøvd å tallfeste mulige sammenhenger mellom fibromyalgi, altså generell muskelsmerte, kronisk rygg-, nakke,- hode- og ansiktssmerte på den ene siden , og misbruks- og krenkelseserfaring i barndommen på den andre.  Noen av studiene inkluderer bare kvinner, noen både menn og kvinner.

Blant kvinnene i disse studiene angir mellom 47 og 65 prosent både smerte og misbruk. I en kanadisk studie blant kvinner med seksuell misbrukserfaring i barndommen hadde 69 prosent av kvinnene smerter i kroppen som var blitt diagnostisert som fibromyalgi. De ble ikke spurt om de også var blitt fysisk mishandlet eller hadde bevitnet vold i barndommen. Jeg antar at de tallfestede relasjonene trolig hadde blitt enda høyere om man også hadde inkludert disse erfaringene.

Blant misbrukte personer med kronisk smerte var sannsynligheten for at smerten var blitt <<diagnostisert>> som fibromyalgi, nesten 12 ganger høyere hos  for kvinner enn for menn. Dette kan tyde på at kvinner og menn presenterer sin krenkelsessmerte forskjellig. Men det kan også tyde på at leger blir ledet av kulturstyrte mønstre til å tolke og navngi kvinners helseproblemer annerledes enn menns, slik antropologer har påpekt i flere sammenhenger. 

Likedan er det funnet en sammenheng mellom kroniske smertesyndromer av <<muskel- skjelett- typen>>, for eksempel i nedre rygg, og <<underlivs-typen>>, for eksempel i nedre bekkenregion, og depresjon, stress, mishandling og misbruk i barndommen. Av analysen fremgår at forskerne tar for gitt  at smertetypene faktisk handler om uavhengige variabler ( i følge sted), og at  depresjon, stress, mishandling og misbruk er fire uavhengige variabler (kalt psykososiale faktorer).

Det er vist at << psykososiale faktorer>>, i dette tilfellet psykologisk stress, kronisk tretthet, sykdomangst og opptatthet av plager i kroppen, med høy treffsikkerhet varsler om senere magesmerter. Og blant 3000 gynekologiske pasienter fant man en sterk sammenheng  mellom overgrepserfaring på den ene siden og psykiatriske diagnoser, inkludert <<somatisering>>, egen opplevelse  av stress, egen oppfatning av å ha dårlig helse og hyppige legebesøk på den andre siden.

Den første norske studien om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse kom fra smertepoliklinikken på Haukeland i år 2000, hvor 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholbruk og vold blant de voksne i familien.”

“Tredje utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilken virkning giftig barndomsstress har på kroppens fysiologi og celler. Boken handler kort fortalt om helsefølger av vond og vanskelig erfaring i tidlige år. Sagt på en annen måte handler den om samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening. Forfatterne spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som er blitt syke av krenkelser.

Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv er blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått. Om forfatterne: Anna Luise Kirkengen er tidligere allmennlege. Hun er i dag professor i allmennmedisin ved Universitetet i Tromsø og ved NTNU i Trondheim. Ane Brandtzæg Næss er medisinstudent (ferdig 2016) ved Universitetet i Oslo. Hun har bidratt med å gjennomgå ny forskning og oppdatering av teksten (blant annet om telomerer).”

Fra boken  Hvordan krenkede barn blir syke voksne av Anna Luise Kirkengen, som kan kjøpes her: https://www.adlibris.com/no/bok/hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne-9788215025063

 

 

“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”

Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere ? når man er utsatt for skade eller smerte ? reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.

Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.

Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.”

http://tidsskriftet.no/2000/09/klinikk-og-forskning/barndomstraumer-og-kronisk-smerte

Hormon- og muskelforstyrrelser

“Traumer er i utgangspunktet psykologiske belastninger. De foreløpige resultatene fra vår studie viser at langvarig stress også påvirker kroppen på mange forskjellige måter. Det kan for eksempel gi hormonforstyrrelser, muskelspenninger eller påvirke energiomsetningen i kroppen. På lengre sikt kan dette føre til fysiske sykdommer og symptomer. Studien er en såkalt tverrsnittsstudie som bare viser et øyeblikksbilde, men vi har likevel funnet en klar sammenheng mellom fysiske plager og sykdommer, og psykiske lidelser etter traumer.

Kan påvirke livskvalietet og sosiale forhold

I tillegg til de biologiske og psykologiske undersøkelsene spør vi også om livskvalitet og sosiale forhold. Mange sier at traumene har påvirket flere områder i livet. Flere beskriver at de faller ut av jobb, mister venner eller ender i samlivsbrudd etter alvorlige traumer. Flere oppgir også at de føler de har fått dårligere livskvalitet, fysisk og psykisk helse.

Bio-psyko-sosial belastning

Resultatene fra studien tyder på at det er viktig å tenke på mennesket i sin helhet. De fleste er klar over at man kan få psykiske plager hvis man får alvorlige eller langvarige fysiske sykdommer. Det vi ser er at det er like viktig å huske på det motsatte; psyken kan påvirke kroppen og gi fysiske plager og sykdommer. Sosiale forhold blir også påvirket av den psykiske og fysiske tilstanden. Alle disse tre faktorene påvirker hverandre gjensidig; biologien, psykologien og det sosiale livet.

Husk lege-sjekken

Det har tidligere vært mye fokus i media på viktigheten av psykisk støtte når man lever med fysiske sykdommer. Vi finner at det er like viktig å huske på at man blir undersøkt for fysiske sykdommer dersom man har vært utsatt for traumer og sliter med langvarige psykiske plager etter dette.

Hvis du kjenner noen som sliter psykisk etter traumer, eller du selv gjør det, kan det være lurt med en undersøkelse hos fastlegen eller en annen lege for å være sikker på at det ikke er andre fysiske sykdommer samtidig.” http://forskning.no/blogg/forskningssykehuset/psykiske-traumer-kan-gjore-deg-fysisk-syk

 

“Nå vet forskerne mye mer om sammensatte vansker hos barn som har vært utsatt for traumer.

Nyere forskning viser at hvis du har opplevd traumatiske belastninger tidlig i livet, mens hjernen fortsatt er i vekst, blir kroppens nervesystem påvirket. Barna mister evnen til å regulere stress. 

For noen av barna blir kroppens alarmsystem mer sensitivt resten av livet.
Om du opplever dramatiske ting senere i livet, som ripper opp i hendelsen og gjør deg stresset, har ikke hjernen din gode strategier for å roe deg ned.

Og jo flere ganger du har blitt krenket tidligere, jo mer sårbar blir du seinere i livet.

Og varte tidligere krenkelser over lang tid eller omsorgspersoner var ansvarlig, øker det også sårbarheten.” http://forskning.no/barn-og-ungdom-psykologi-terrorisme/2014/07/barnehjernen-kan-fa-sar-som-ikke-gror
ACE-studien: Jo flere belastninger i barndom, jo verre helse i voksen alder – https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ace-studien-jo-flere-belastninger-i-barndom-jo-verre-helse-i-voksen-alder 

 

“Metylering virker som en dimmerbryter på gener, og påvirker i hvilken grad et bestemt gen er aktivert eller ikke. Forskere ser i økende grad på å slå av og på gener, kjent som epigenetikk. Epigenetikk antas å være påvirket av ytre påvirkning, en persons miljø eller livserfaringer. Forskerne bestemte seg for å lete etter metylering i sædceller, på grunn av at barndomsstress og traumer kan forårsake langsiktige fysiske helseeffekter, ikke bare på de umiddelbare ofrene, men også på ofrenes barn, som vist i tidligere dyreforsøk.

De identifiserte en gruppe menn som er en del av en mye større, langsiktig helse studie koordinert av Harvards School of Public Healthø. I detaljerte spørreskjemaer de hadde fullført år før, sa noen av mennene at de hadde vært ofre for barnemishandling.
Forskerne fant en karakteristisk metyleringsforskjell mellom ofre og ikke-ofre i 12 regioner av mennenes genom. Forskerne ble sjokkert av graden av dimming: Åtte DNA-regioner var endret mer enn 10 prosent, og en region viste en forskjell på 29 prosent. 

Studien, publisert i Translational Psychiatry, og forsker Andrea Roberts ved Harvard Chan School sier; Å finne en molekylær signatur i sæd fører oss i det minste et skritt nærmere å kunne avgjøre om barnemishandling kan påvirke helsepersonens avkom. https://funksjonellmedisin.no/traumer-som-barn-kan-gi-en-biokjemisk-merking-av-cellene/

https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ny-forskning-slik-forandrer-barndomstraumer-hjernen

“Barn som har blitt traumatisert, har økt risiko for psykiske lidelser senere i livet. Det er ikke bare den etter hvert velkjente PTSD-diagnosen de er mer utsatt for, men også ADHD, angstlidelser og en rekke affektive lidelser som for eksempel depresjon.

Vi vet at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet hos barn:

  • Dypereliggere hjerneområder som er involvert i søk etter trusler i omgivelsene, blir overaktiverte.
  • Høyere hjernefunksjoner som bidrar til nedregulering av disse faresignalene, blir underutviklet.

Dette er selvfølgelig en svært forenklet tilnærming, men illustrerer hvorfor traumatiserte barn kan få store vansker med å regulere følelsene sine. Det blir også lettere å forstå hvorfor mange plages av atferdsproblematikk og angstlidelser et overaktivert alarmsystem for potensielle trusler legger beslag på oppmerksomheten uten at de viktige reguleringsmekanismene greier å dempe følelsen av fare.

Det er altså en dobbel, negativ virkning vi ser: Traumatiserte barn har økt tilbøyelighet til å reagere med sterk affekt og følelsesutbrudd, og de sliter med å regulere seg ned fra den hyperaktiverte tilstanden.

Heldigvis er ikke dette nødvendigvis en kronisk tilstand. Regulering av følelser kan læres. Kuren er trygge omsorgspersoner som forstår barnet og dets ofte krevende utbrudd og reaksjoner. Omsorgspersonen må selv ha gode reguleringsevner og evne til å takle avvisning og provokasjoner.” – https://psykologisk.no/2016/07/tidlige-traumer-pavirker-barns-hjerneutvikling/

Hva traumer gjør med oss – https://psykologisk.no/2016/07/hva-traumer-gjor-med-oss/?fbclid=IwAR0c5qKsq2niOFDy35_Aj68FkRcPysL5FV8_OgRfwj5YnQhdG9cr8jf_qNI

Vonde barndomserfaringer går ut over helsen i et livsløpsperspektiv. – https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/naar-barndommen-slaar-tilbake?fbclid=IwAR1YS6JENvBT6haeX16EYO4kqIk_PRXRtg-icDr0HOzptyF2qNKPBBla3uw

 

 

Demokrati, et misbukt ord

“Demokrati er vel et av de ordene samtiden slår aller mest om seg med. Det har en så sterk posisjon i politiske programmer og politisk debatt at vel intet parti i dagens Norge ville våge å unnlate å bruke det i en programerklæring. Ordet har etter hvert  fått en uimotsigelig klang av idealet som om det var synonymt med rettferdighet, det høyeste gode, etc. Å foreslå at en eller annen statsfunksjon bør gjøres mindre demokratisk, synes rett og slett utenkelig.

Jeg tror det vil være en fordel å avlaste en del av følelsesbetoningen ved ordet demokrati, fordi ordet nå er brukt så hyppig og har slik enestående prestisje at andre slagord blir tappet for mye av sin kraft. Så vidt jeg kan forstå vil det gavne diskusjonen at det forekommer en viss variasjon av slagordene, og at ikke noe enkelt ord blir så prestisjemettet at det blir lønnsomt for enhver gruppe å ta det til inntekt for seg.

Enkelte ledende sosiologer har et klart blikk for betydningen av å presisere demokrati, f. eks. C. L. Becker, som uttaler: “Demokrati , likesom frihet, vitenskap og fremskritt, er et ord som vi alle er så kjent med at vi sjelden bryr oss med å spørre om hva vi mener med det. Det er en betegnelse som – slik semantikken sier det – ikke har noe referanse; det er ingen klar eller åpenbar ting som alle tenker på når ordet uttales. Tvert i mot, det er ord som betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker, et slag semantisk bærenett som med litt manipulering kan ta imot hvilken som helst ansamling sosiale fakta vi ønsker å ha i det.

Vi kan få et diktatur like lett som noen annen type statstyre ned i det. Vi behøver bare strekke begrepet slik at det omfatter hvilken som helst form for styre støttet av flertallet innen folket, uansett beveggrunner og uansett midler man bruker for å fastslå folkets oppfatning, og før vi vet ordet av det  er Napoleons keiserdømme, Stalins Sovjetregime og Hitler og Mussolinis fascistiske systemer trygt plassert i nettet. “

Fra boken Demokratisk styreform  en presiserings-meny, av Arne Næss – utgitt av Universitetsforlaget – 1968

Boken kan leses i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/677ee23871da0251cbef8bcf3d1b6266?index=41#0

“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler radikalt på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de bli lett stemplet som <<ekstremister>> av folk som som preker avideolisering.

Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo. For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er. Det vestlige demokratiet er neppe noe unntak fra denne regelen. Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.

Demokratiske regjeringer prøver i likhet med alle andre regimer å isolere og politisk kastrere de mest radikale opponenter. Om demokratiske regjeringer innad har opptrådt mindre ekstremt og brutalt enn de fleste diktatoriske regimer, skyldes det formodentlig snarere den vanlige stabilitet i de fleste demokratiske land enn noen virkelig anerkjennelse av verdien av opposisjon og dialog om fundamentale politiske spørsmål. Retten til å ha avvikende meninger forkynnes ganske visst som et av de mange politiske fortrinn ved systemet vårt.

Radikale opponenter må i atskillig grad tolereres, men der er mange forholdsregler som hindrer at deres oppfatninger får en fair sjanse til å bli hørt. Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.”

Når det totalitære skjuler seg bak demokratiet, eller hvordan demokratiet fungerer i praksis – Les videre her: http://olehartattordet.blogg.no/1454932401_nr_det_totalitre_skju.html

 

“Det største foræderi er ikke forræderi mot regjeringer, men forræderi mot folket.
Forræderi mot folket blir begått på mange forskjellige måter.
Undertrykkelse gjennom vold, terror og inkvisisjon, utbytting, utplyndring og utarming av millioner av menn og kvinner, despotiske lover og bruk av domstolene som redskaper for repressalier, løgnaktig propaganda og kunstig oppegging av det ene lag av folket mot det andre, igangsetting av kriger og den uhyggelige alkymi som går ut på å forvandle menneskeblod til gull: alt dette er former for forræderi mot folket. 
Og felles for dem alle er den desperate viljen hos et priviligert mindretall til å bevare sin makt og øke sine fordeler på bekostning av det store flertall og dets lidelser.


Forræderi mot folket er ingen ny foreteelse i verden. Dets mørke tråd går gjennom all overlevert historie. Men i vår tid, da folket er blitt sterkt som aldri før og dets krav om bedre liv er uavviselig, er de midler som de få bruker for å undertrykke de mange blitt stadig mer hensynsløse og desperate. Fascismen var et produkt av denne hensysløsheten og desperasjonen. Den tyske borger som aktivt satte seg til motverge mot naziregimet, var ikke en forræder, men en sann patriot, det var naziregjeringen som var forrædersk.”


De forbrytelser og sammensvergelser som ble begått i fortiden, det være seg i Nazi Tyskland, kommunist Russland, USA eller her i Norge for den saks skyld, fortsetter i det skjulte i dag. Hvis vi skal ha en mulighet til å opprettholde demokratiet og fred i verden, så avhenger det av at vi forstår denne reelle trusselen, og ikke bare avfeier den som en fantasi.”

Fra forordet til boken Høyforræderi (High treason) av Albert E. Kahn, Falken Forlag 1951.

Boken kan leses i sin helhet her – http://olehartattordet.blogg.no/1485604775_forrderi_mot_folket.html

Hvorfor er det sånn at uansett hvor mye intelligens og godhet vi ser i verden, så er det allikevel krig, lidelse og urettferdighet ? Uansett om man har en kreativ plan, ideologi, eller en filosofi som kloke hjerner har utarbeidet, så står vi på stedet hvil eller mer korrekt, jo verre blir tilstanden. Siden tidenes morgen har denne tilstanden gjentatt seg om og om igjen.

Svaret er at sivilisasjon, slik vi kjenner den, for det meste er en konstruksjon skapt av psykopater. All sivilisasjon, vår inkludert, har blitt bygd på slaveri og massemyrderier. Psykopatene har spilt en stor rolle i utviklingen av vår sivilisasjon fordi de er skapt til å lyve, drepe, jukse, stjele, torturere, manipulere, og generelt påføre andre mennesker store lidelser uten å føle anger eller få dårlig samvittighet, og på den måten kan de etablere en egen følelse av sikkerhet/trygghet gjennom dominans.

Det viktigste å huske når det gjelder psykopaten er at deres totalt manglende samvittighet skjult bak en maske av normalitet ofte er så overbevisende at selv eksperter blir forført, og resultatet av det er at vi har fått ulver i fåreklær som styrer verden.

Psykopater kan ikke føle anger eller empati. De kan være svært sjarmerende og er eksperter på å snakke ofrene de har pekt seg ut i senk på en nesten hypnotiserende måte. De er også totalt uansvarlige. Ingenting er deres feil; det er alltid alle andre som har skylden, uansett hva galt de måtte ha gjort så er de i følge dem selv feilfrie.

Marta Stout skriver i sin bok The sociopath next door https://www.adlibris.com/no/bok/the-sociopath-next-door-9780767915823 at psykopatene manipulerer oss ved å bruke vår skyldfølelse. De overbeviser oss om å gi dem en ny sjanse, og får oss til å ikke fortelle andre hva de har gjort. Denne evnen til å kontrollere informasjonsflyten er en av deres viktigste egenskaper.

En annen av psykopatens egenskaper er hva Lobaczewski kaller deres spesielle psykologiske kunnskap om oss ikke-psykopater. De har studert oss på nært hold gjennom hele deres liv, de kjenner oss bedre enn vi selv gjør. De vet hvilke knapper de skal trykke på for å få den reaksjonen de vil ha, slik at de kan bruke våre følelser/emosjoner mot oss. Og det kan også virke som om de har en hypnotisk makt over oss.  Når psykopaten har fått oss i sitt garn, vil vår evne til å tenke rasjonelt avta, ja kansje til og med bli lammet. Det er først senere når vi er ute av deres grep  at tankens klarhet gjenopprettes og vi begynner å lure på hvordan de klarte å trollbinde oss slik de gjorde uten at vi la merke til det.

Det er ikke bare det at de begjærer makt og eiendeler, de føler også at de har rett til det de måtte begjære bare fordi de som individer eksisterer, men de får også en glede av å tilrane seg andre sine eiendeler, stjele æren for andres arbeide, svindle og drive med utpressing. For dem så er dette langt søtere frukter enn det de kan tjene gjennom ærlig arbeide. De lærer også i veldig tidlig alder hvordan deres personlighet kan ha traumatiserende effekt på ikke-psykopater, og hvordan de kan dra nytte av denne roten til terror i den hensikt å oppnå sine mål.

Tenk så på hvordan mennesker som er helt uvitende om psykopatens tilstedeværelse, hvor lett det vil være for psykopatene å manipulere dem, og hvor enkelt de vil kunne tilrane seg makt i mange land ved at de utgir seg for å være lojale mot befolkningen, mens de samtidig bruker hersketeknikker der de spiller på rase, hudfarge, religion, etc. Vanlige mennesker vil bli satt opp mot hverandre pga uvesentlige forskjeller, mens avvikerne i kraft av en fundamental forskjell fra resten av oss, en manglende samvittighet, en totalt fraværende evne til medfølelse for andre levende vesener, trekker i trådene og høster fordelene av det falske spillet de har konstruert og manipulerer.

Vi har allerede den kunnskapen som er nødvendig for å diagnostisere psykopatiske personligheter og holde dem unna posisjoner der de kan få makt. Vi har den kunnskapen som er nødvendig for å demontere de institusjoner der psykopater spesielt blomstrer – militære, etterretningsorganisasjoner, store konserner og hemmelige samfunn. Vi trenger å spre denne kunnskapen og viljen til å bruke den, så bredt og så raskt som mulig.

Fram til kunnskapen og bevissthet om psykopati får den oppmerksomheten den fortjener, og blir en del av den generelle kunnskapen om alle mennesker, er det på ingen måte noen som kan endres effektivt over lengre tid. Hvis halvparten av de som kjemper for sannheten, som kjemper for å stoppe krig eller som vil redde jorden ville fokusert sin innsats, tid og penger på å eksponere psykopati, så ville vi fått utrettet mer enn menneskeheten noen gang tidligere har fått utrettet.

Les videre her: Psykopatene kontrollerer verden, og det kan dokumenteres – http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html