Ordet konspirasjonsteori og hermegåsa kommer

Hvis man ikke kan konkretisere hva som er galt med andres påstander, men må bruke ordet konspirasjonsteori, så forstår man ikke hvordan man argumenterer eller så bruker man med viten og vilje hersketeknikker.
Men er man i selskap med andre individer som også misbruker ordet konspirasjonsteori, så vil man jo selvfølgelig bli sett på som om man har hodet på rett plass.
Folk flest som bruker ordet konspirasjonsteori, har ikke satt seg inn i hva den saken som de kaller for konspirasjonsteori er for noe, de har bare hørt at andre kaller den for en konspirasjonsteori, så blir de papegøyer og så TROR de at det er en konspirasjonsteori fordi noen har sagt at det er det, og man kjenner igjen slike papegøyer ved at de IKKE konkretiserer.
Men det som er interessant er at konspirasjonsretorikken ikke lenger har den effekten den hadde, flere og flere ser hva slags hensikt de som bruker den har, slik at når den blir brukt som ammunisjon så rikosjerer den ofte og rammer avsender i stedet for den planlagte mottaker.

Vil man bli tatt alvorlig når man diskuterer  c19 så må man bruke dokumentasjon som IKKE kan stemples som konspirasjonsteorier. Informasjonen under her er av en slik art, og den anbefaler jeg deg å bruke når du blir møtt av folk som tror blindt på myndighetene og som ikke klarer å skille mellom propaganda og fakta. Skulle de allikevel stemple det som du har servert dem som konspirasjonsteorier, så blir du utsatt for dette, og de som bruker slike hersketeknikker er ikke interessert i å finne ut av om noe er sant eller ikke, de er kun ute etter å ha rett og forsterke sin allerede fastlåste og dogmatiske tro.

Når noen sier til deg at at det du formidler er en konspirasjoneteori uten at de konkretiserer hva som er feilaktig i det du formidler så er du utsatt for dette – Ad hominem – nedsettende analogier:

Istedet for å fornærme en person direkte trekker man en analogi i den hensikt å gjøre ham eller henne til latter eller stille vedkommende i et dårlig lys. Motstanderen eller den måten vedkommende opptrer på sammenlignes med noe som man vet vil vekke negative reaksjoner blant tilhørerne eller leserne.
Denne tankefeilen/hersketeknikken er en luring fordi den bygger på de assosiasjonene som tilhørerne selv gjør seg ut fra det bildet som fremsettes. Nedsettende analogier er en tankefeil/hersketeknikk fordi de støtter seg til irrelevant materiale som påvirker slutningen.

I stedet for å sette seg inn i realitetene rundt covid 19, så er det svært mange som altså velger å tro blindt på fryktpropagandaen og kaller dem som formidler de faktiske forhold rundt dette for tinnfoliehatter og konspirasjonsteoretikere.

De som kynisk bruker konspirasjonsretorikken, altså de som bevisst bruker den som hersketeknikk for å latterliggjøre og få fokuset vekk fra sak slik at de i stedet kan få rettet den mot personer som stiller spørsmål ved saken, de er ikke interessert i oppklare om spørsmålene som blir stilt er riktige eller gale, de er kun interessert i å få dem som stiller spørsmål til å virke upålitelige.

Men det som er interessant er at konspirasjonsretorikken ikke lenger har den effekten den hadde, flere og flere ser hva slags hensikt de som bruker den har, slik at når den blir brukt som ammunisjon så rikosjerer den ofte og rammer avsender i stedet for den planlagte mottaker.

Når noen bruker slike hersketeknikker mot meg, så stiller jeg dem disse spørsmålene:

Vet du om dette er en konspirasjonsteori eller antar du det? For hvis du vet at det er konspirasjonsteori så regner jeg med at du uten problem kan plukke det i fra hverandre og vise til det du mener er feilaktig. Hvis ikke så er det jo slik at alle kan si at noe er en konspirasjonsteori uten at man konkretiserer hvorfor det er det, eller er det slik at det kun er noen utvalgte som kan bruke det som trumfkort? I så fall hva er kriteriene for å bli en slik utvalgt en?

 

Stasi nå også i Norge ?

Jeg leser en bok nå som heter Frihetens fiende, essays om ondskap, frihet og menneskeverd av Kjetil Hafstad, utgitt av Universitetsforlaget 1993, og kapittelet jeg nå leser heter Stasi som forfører, og det er umulig og ikke trekke paralleller til dagens Norge, man behøver ikke en gang å ha god fantasi for å få det til. Bare hør her:

 
“Propagandaen vant ikke gjennom, Reglene til Stasi var ikke lagt opp for idealister, men nok mest for oppurtonister. Motsetningene mellom samfunnets mål og de virkemidlene myndighetene brukte var umulig å overse.”
 
Forskjellen fra Øst Tyskland og Norge er at ALLE i DDR visste hva slags psykopater og parasitter det var som styrte landet, mens det i dag her hjemme foreløpig kun er et fåtall som har skjønt at slik er det også her. Hos oss er distraksjonene mer profesjonelle og mye mer overbevisende slik at veldig mange tror at vi lever i et faktisk demokrati og at vi har ledere som vil folkets beste. Setter man seg i lunka vann og temperaturen stiger sakte så vil man ikke merke at man blir kokt før det er for seint.
 
Og videre: “Regimet vil være til stedet overalt, bestemme overalt, trenge inn i alt. Derfor legger det sin skygge over dem som likevel forsøker å gestalte noe henimot en normalitet i sitt liv – endog om normaliteten bare består i å stole på egne øyne, og danne seg en egen vurdering av virkeligheten. Befolkningen ble nærmest målbevisst trenet i treghet.”
 
“Foretok man raske “feilvalg”, ble man raskt stemplet som tilhørende de “fiendtlig-negative”. Sagt på en annen måte, ble befolkningen opplært i dumhet. Bare gjennom viljeløs dumhet var det mulig å følge de til enhver skiftende signalene og overse de skrikende selvmotsigelsene. Dersom man tenker seg den kjappe spontankommentaren til guttungen i Keiserens nye klær anvendt på DDR, må man forestille seg reaksjonen der som øredøvende taushet. Vi føres slik til hypotesen om at funksjonærene i Stasi ble forent i en korpsånd omkring et hykleri, en dobbeltmoral som alle gjennomskuet.”
 
“Det onde er der, banalt, uoppfinnsomt, som et glanende øye, og finner feste hos den som har størst tillit og ikke inngir motforestillinger.”

Dette er også tatt fra boken Frihetens fiende, essays om ondskap, frihet og menneskeverd, kapittelet heter Stasi som forfører. Man skal ikke ha store fantasien for å trekke paralleller til Stasi i Øst-Tyskland og artikkelen under her:
 
“Plantall og faktiske tall stemte ikke overens. I slike konflikter fikk plantallene fortrinnsrett. Ikke tingenes faktiske tilstand, men hvordan de SKULLE være, kunne legges til grunn for den videre planleggingen. En side ved slik organisering er dermed at styret hadde en nesten uendelig barmhjertighet med dem som drev korrupt handel og vandel på sitt ansvarsområde, eller som rett og slett var udugelige. For erfaringstallene telte lite eller intet – og var uønsket – i den grad de sto i mot den offisielle beskrivelsen av virkeligheten.”


Boken kan leses i sin helhet her: https://www.nb.no/items/943c3c1e3b4394943d43024c4f16dac1?page=0&searchText=frihetens%20fiende