Sensur viktigere enn ytringsfrihet, når dårskapen trumfer fornuften

Posted on

 

Når politikere og såkalte intellektuelle promoterer sensur så må de enten være historieløse, svært lite intelligente, femtekolonister for et kommende diktatur eller en kombinasjon av disse. Vi må beskyttes mot farlige ytringer er det vanligste argumentet fra den kanten, men det vil medføre at vi mister muligheten til å beskytte oss mot samvittighetsløse politikere og andre maktmennesker som garantert vil bruke sensuren som et våpen for å skrenke inn demokratiet og utvide sine farlige holdninger og ideer som garantert ikke vil gagne deg og meg.

Annonsørinnhold
Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt
Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Sensur og demokrati er IKKE synonymer.
https://www.amazon.com/Atrocitology-Humanitys-100-Deadliest-Achievements/dp/0857861220/ref=sr_1_1?keywords=Atrocitology&qid=1577801903&s=books&sr=1-1

 

JENS BJØRNEBOE OG YTRINGSFRIHETEN:

“Bare på et eneste punkt tror jeg man kan finne en virkelig erkjennelse av ytringsfrihetens verdi: DEN ER VÅR GARANTI FOR VÅR RETTSSIKKERHET – FORUTSATT AT VI BRUKER DEN!

Hvis min nabo kan bli fengslet uten åpen offentlig rettergang, da kan det også hende meg. Min egen sikkerhet ligger i at jeg protesterer når uretten rammer en annen, og ikke venter med å ytre meg inntil jeg selv er offeret.

Grunnlaget for vårt demokrati, og den moralske bakgrunn for ytringsfriheten er i virkeligheten at vi aktivt gjør bruk av den, at man innser at friheten til å øve kritikk av myndighetene og politikerne, ikke er en borgelig RETTIGHET, men en borgelig PLIKT! Enhver borger av et demokrati er personlig medansvarlig for alt som skjer i landet. Føler han ikke det, har han eller hun ikke behov for ytingsfrihet.

I dag har hele verden skrumpet sammen til en overskulig enhet: vi har muligheter for å vite omtrent hva som skjer på kloden, og vi har stadig – på vårt lille område – vår ytringsfrihet: så grotesk det enn kan lyde: vi er medansvarlig for alt.

Med hele den verden som rykker oss så nær, kan det komme til å gå riktig galt i tiden fremover, – men det KAN også gå bra. Det går bra hvis man tenker de riktige tanker, og setter dem i kraft. Forutsetningen for riktige løsninger er en fri forskning, en fri tenkning, en fri kritikk, – og frie informasjoner. Ad denne vei kan de nødvendige reformer finne sted.

Det vil si at ytringsfriheten er den port hele fremtiden må gå gjennom. Holdes ikke denne port åpen, kan man tenke seg en verden i fullstendig mørke som truer oss fra alle kanter, hvis vi ikke forsvarer åndsfriheten.

Det betyr at ytringsfriheten i dag er det aller viktigste punkt å forsvare i verden. Bare i ly av den kan de øvrige nødvendige ting finne sted. Det er DEN forpost vi må holde.”

Jens Bjørneboe 1966 https://olehartattordet.blogg.no/1447510890_jens_bjrneboe_og_ytri.html

 

DEN BESTE TALEN SOM NOENSINNE ER SKREVET OM YTRINGSFRIHETEN! https://olehartattordet.blogg.no/1442157589_den_beste_talen_som_n.html

 

DEMOKRATI, NARSISSISME OG PSYKOPATI https://olehartattordet.blogg.no/demokrati-narsissisme-og-psykopati.html

 

POLITIKERE SOM MISBRUKER DEMOKRATIET GROVT STØTTES AV UDEMOKRATISKE JOURNALISTER https://olehartattordet.blogg.no/politikere-som-misbruker-demokratiet-grovt-stottes-av-udemokratiske-journalister.html

 

Have we all gone mad? The snowflake epidemic https://www.youtube.com/watch?v=xdnSweR7F0Q

“University campuses throughout the West are in the grip of a troubling social phenomenon, now in danger of spreading beyond the ivy walls. Once bastions of intellectual rigour and freedom of thought, universities have become closed-minded and self-censoring, pandering to what appear from the outside to be ridiculously heightened sensitivities and undeserved entitlement.

Safe spaces, trigger warnings and counselling on demand have become commonplace. Teaching staff who speak out are being intimidated, silenced and vilified. Students who choose to think against the mainstream are harassed and ostracised. Has normal teenage angst been institutionally mollycoddled and even pathologised?

Join Dr Tiffany Jenkins author, Keeping their Marbles, Claire Lehmann Founder & Editor of Quillette, Professor Steven Schwartz AM Senior Fellow, The Centre for Independent Studies and Lindsay Shepherd Graduate, Wilfrid Laurier University, for a robust debate.”

 

 

 

 

 

 

Demokratiet, en illusjon

Posted on
“Mange ledende politiske teoretikere vil ha oss til å tro at vestlig demokrati slik vi kjenner det i Norge eller USA i dag, er noe så nær det mest fullkomne systemet som vi feilbarlige mennesker kan håpe på å oppnå her på jorden. Er det noen som tviler på hvor godt vårt politiske status quo egentlig kan være, vil de lett bli stemplet som ekstremister.
 
Noen av disse teoretikerne har nærmest oppgitt demokratiets klassiske idealer, – med ett karakteristisk unntak: lovlighetsidealet. De oppfatter demokratiet som bortimot ensbetydende med forsvar av status quo.
 
For meg er det en fundamental politisk-teoretisk arbeidshypotese at ethvert politisk system vil ha en tendens til å bli mer tyrannisk jo føyligere borgerne er.
 
Det er dessuten en eiendommelighet ved demokratiene at borgerne ikke bare gjør hva myndighetene bestemmer, men at de har en tendens til å oppfatte offentlige påbud som ikke bare rettslig, men også moralsk bindene, fordi myndighetene jo sies å representere folkeviljen.
 
Som Robert Michels og mange senere forskere har påvist, har alle stater og andre store organisasjoner tendenser i retning av oligarki, og blir lett redskap for sine respektive oligarkier på bekostning av de menige organisajonsmedlemmer (borgernes) interesser.
 
Det blir gjerne sagt at de ledende politiske partier i et demokrati finner seg i valgnederlag fordi de vet at de vil få sjansen til å vinne flertallet neste gang om bare de demokratiske institusjonene blir bevart.
Men for at forklaringen av denne viljen til å respektere valgresultater skal bli mer fyldesgjørende, bør en for de fleste demokratiers vedkommende føye til det faktum at det egentlig ikke er så mye som står på spill for de sterkeste private interessene under et politisk valg.
 
Unntatt i land med sterke politiske arbeiderbevegelser har de underpriviligerte vært politisk og psykologisk bakbundet av sine fattigslige livsvilkår. Som regel har de eneste effektive potensielle grupper bestått av mektige og priviligert, nettopp de krefter som makthavere flest foretrekker å imøtekomme fremfor å utfordre.
 
I nesten enhver interessekonflikt mellom de mange og de få, blir som Murray Edelman hevder, de mange helst bare symbolsk tilfredsstilt med demokratisk retorikk og smukt lydende lover, mens de få som har virkelig innflytelse på de politiske myndighetene vinner de håndfaste fordelene. De få har for eksempel muligheter til å omgå nye lover som ikke passer dem, eller de kan få <<sine egne folk>> inn i nøkkelstillingene som skal håndheve de nye lovene.
 
Den økonomiske pengemaktstrukturen i USA som har blitt påvist av mange bl. a. av Gabriel Kolke, overhodet ikke blitt forandret i de siste femti årene. Tross alle slagordene fra Square Deal, New Deal til Great Society ligger den politiske innflytelsen fortsatt i hendene til de temmelige få som er økonomisk sterke, mens de fattige ikke har noe talerør og heller ikke særlig innflytelse.
 
I realiteten fortsetter de vestlige demokratiene med å fordele kortene i favør av de innflytelsesrike og priviligerte, som dermed er istand til fortsatt å utvide sin makt og innflytelse, mens de underpriviligerte blir stadig mindre istand til å tenke og især handle politisk radikalt.
 
Det såkalte demokratiet slik vi kjenner det i Vesten, later til å ha blitt et nesten feilfritt redskap for å bevare det politiske og økonomiske status quo.
 
I et samfunn med pluarlisme betyr en almen ukritisk lovlydighet ikke bare at en unngår revolusjonær vold, men at en også oppgir muligheten for en effektiv innsats med sikte på å endre systemet. En har på forhånd bundet seg til å følge regler som i realiteten tar sikte på å avverge en utvikling av reelt demokrati.
 
Ved hjelp av disse reglene er de mektige blitt mektigere, og de maktesløse enda mer avmektige under et skinn av demokrati.  Å bevare dette skinnet er på sett og vis blitt en mye mer krevende oppgave i vår egen tid, for politisk adferdsforskning har gjort det tindrende klart hvor lite demokratisk selv de demokratiske organiasjonene, for ikke å snakke om staten selv, faktisk opererer.
 
Men våre moderne massemedia har vist seg oppgaven voksen, hjulpet av skoler, kirker og vanetenkning. Den demokratiske illusjonen hersker fremdeles suverent. Vi har demokrati tror bra mennesker, derfor behøver vi ikke arbeide for å oppnå demokrati. Imens fortsetter avstanden mellom våre demokratiske idealer og vår udemokratiske virkelighet stadig å vokse.
 
Innenfor alle organisasjoner, derunder politiske partier og stater, kan menigmann ofte volde lederne problemer ved sin oppsetsighet. Diktatorer vil ofte være avhengige av hemmelig politi og terror for å forhindre revolusjoner og statskupp.
 
Demokratiske statsmenn har det på sett og vis lettere, siden de normalt, som vi har sett, kan stole på en bred samstemmighet, ikke bare om demokratiet som ideal, men også omkring troen på at demokratiet allerede er realisert; at derfor alle demokratiske lover må følges, og at alt hva demokratisk valgte statsmenn kan foreta seg på sett og vis legitimeres fordi de sies å ha demokratisk <<mandat>> til å styre.
 
Men graden av føyelighet kan variere med omstendighetene. Som regel vil den være større, jo mindre direkte den enkelte blir berørt av vedkommende lover og begivenheter – eller rettere, jo mindre han er klar over at han er berørt.”
 
Fra boken Når lov må brytes, sivil ulydighet i teori og praksis av Christian Bay, kan leses gratis i sin helhet her http://www.nb.no/nbsok/nb/5310e811ab48eabc7e118d7cb5e702c9?index=1#1