Jeg holder på med å skrive bøker nå, så hvis det finnes noen forleggere der ute som har lyst til å gi ut noen av bøkene mine, så ikke nøl med å ta kontakt, dette vil uten tvil bli bestselgere som må trykkes opp i mange opplag Her er noen av titlene:
Det er ikke fullt før det renner over, en psykologisk analyse av mennesker som ikke har forstått at det går an å forsyne seg to ganger.
Hvorfor tar det så lang tid å få åpnet den nye dorullen, en bok om sinnekontroll og hvordan man kan saksøke produsenten herfra til evigheten.
Når datamaskinen henger seg opp. Et fenomen der ikke en gang sinnekontroll kan hjelpe. Historier fra virkeligheten.
Hvorfor får jeg ikke opp det helvetes syltetøylokket, når jeg kan løfte 150 kg i benkpress. Undertittel: Anabole steroider kan ikke løse alle problemer.
Hvorfor får jeg aldri besøk når jeg har gjort stor rengjøring ? Undertittel: Gjester som kommer på besøk uten å si i fra på forhånd.
Hvorfor skrev jeg ikke handleliste, nå må jeg ned på butikken igjen. Undertittel: Bedre føre var enn etter snar.
Det er din skyld at jeg ikke finner det jeg leter etter. Kvinners lidelsehistorie i tiden før vitenskapen oppdaget menns tunnelsyn.
Bare litt til, faen der gikk gjengene. Menn og kvinner forteller om da de bare skulle stramme skruen litt mer.
Åhh nei, når du ser kjentfolk i butikken du ikke har lyst til å snakke med. Fluktruter og strategi.
Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør. Hvordan lykkes som politiker.
Voksne mennesker som tror at påstander er det samme som fakta. Undertittel: Twilight zone finnes, en historie om dem som holder til der.
Å lese gamle bøker kan mange ganger føre til at man snubler over uante litterære skatter og dyp innsikt i det menneskelige sinn. Her er et særdeles godt eksempel på en slik skatt.
Fra boken Psykologi i organisasjon og ledelse av Geir Kaufmann og Astrid Kaufmann – 1998:
“Når man snakker om ledelse og ledere brukes det ofte uttrykk som karisma og karismatiker. Karisma betyr begavelse. Det vi da tenker på, er som oftest en form for ledelse som ligger et godt stykke over det solide og trauste, og som utmerker seg ved sin sterke påvirkningsevne og sine inspirerende kvaliteter.
Hva er det karismatiske ledere gjør, hvilke virkemidler bruker de, hvilke omstendigheter springer karismatiske ledelse ut av, og – sist, men ikke minst – hvordan kan vi skille mellom konstruktiv og destruktiv karismatisk ledelse ?
Det er naturlig å tenke på personlige egneskaper hos lederen her. Det vi legger størst vekt på er relasjonen mellom lederen og de som ledes, og det er dette samspillet i forhold til gitte situasjonsbetingelser som er mest vesentlig. La oss nå forsøke å peke på noen av de viktigste egenskapene ved karismatisk ledelse. Forskningen på feltet tyder på at følgende faktorer er viktige og av nokså generell art:
1. Et ytelsesnivå blant alle impliserte parter som er utenom det vanlige.
2. Lederen blir vist en høy grad av tillit, hengivenhet og lojalitet av de som ledes.
3. Stor entusiasme og begeistring for lederen og hans eller hennes ideer.
4. Både lederen og de som ledes er villige til store personlige forsakelser for saken og for å nå et felles mål. Det skapes et meget sterkt engasjement for organisasjonen, som gjør at de det gjelder, er villige til å vie seg til en sak som er større enn dem selv.
Det som kansje er mest fremtredende hos en leder av den karismatiske typen, er at han/hun formulerer en visjon. Det er en forestilling – ofte utpenslet i fargerike bilder og oppsummert i slagord – om en fremtidig måletilstand som kan oppnå alt sammen. Den kansje mest berømte formuleringen av en slik visjon er Martin Luther Kings berømte <<I have a dream>> – tale.
Men en visjon uten handlingsstrategier kan lett bli til en luftig Per Gynt fantasi. Derfor må slike visjoner følges opp med konkrete planer og handlingsstrategier for å nå frem til målet. Lederen må altså i tillegg til det engasjerende bildet av den fremtidige lykketilstanden også gi de som ledes et konkret kart over terrenget og vise hvordan man skal komme herfra til dit.
Andre egenskaper som også er fremtredende hos konstruktive karismatiske ledere, er at de ofte har en høy grad av selvtillit, de har omsorg for tilhengernes eller medarbeidernes behov, de er ofte veldig flinke til å kommunisere på slagkraftige måter, har høy sosial intelligens og forstår raskt andre menneskers reaksjoner. De er gjerne meget dyktige til å manipulere inntrykk til egen fordel. Grunnformelen i oppskriften sies gjerne å være følgende: <<Dersom du som leder kan få en attraktiv drøm til å fortone seg som morgendagens realitet, så har du gode muligheter til å få folk med deg!>>.
Hva er vanligvis effektene av denne formen for ledelse ? Det er en form for ledelse som meget sterkt sikter seg inn mot å skape en høy grad av motivasjon og engasjement for en bestemt sak hos tilhengerne.
Effekten av karismatisk ledelse:
Forskningen bekrefter det inntrykket vi har av at karismatisk transformasjonsledelse ofte kan skape veldig sterke effekter. I flere studier finner vi at karismatisk ledelse øker både jobbtilfredshet og jobbprestasjoner i betydelig grad. Det som er spesielt viktig, er at den begeistringen folk opplever i forhold til lederen, smitter over til selve arbeidet og gir økt motivasjon, tilfredshet og og ytelse som resultat. Studier av amerikanske presidenter viser at de presidentene som ble vurdert som karismatikere, også ble regnet for å være mer effektive i sin presidentgjerning.
Nå er det gjerne noen som allerede har satt foten ned og sagt topp litt her. Denne beskrivelsen av karismatiske transformasjonslederen er jo meget skjev. Vi kjenner mange eksempler på at karismatisk ledelse har fått katastrofale følger. Både Hitler og Stalin var uten tvil karismatiske ledere. De klarte å skape et voldsomt engasjement for sin sak ved nettopp å bruke slike virkemidler som er beskrevet over her. Er dette noe vi bare må leve med, eller kan vi faktisk skille den konstruktive karismatikeren fra den destruktive ? Som vi skal se, er det noen svært viktige forskjeller her som kan hjelpe oss til å gjøre et slikt skille, og som kansje også kan hjelpe oss til å unngå å bli med på den ofte vanvittige ferden til den destruktive karismatikeren.
Konstruktive og destruktive karismatikere:
De amerikanske ledelsesforskerne J.M. Howell og B.J. Avalio har gjort et svært viktig arbeid når det gjelder å identifisere forskjeller mellom konstruktiv og destruktiv ledelse. (Howell, J.M. & Avolio, B.J. (1992) The ethics of charismatic leadership. Submission or liberation? Academy of Management Executive, 6, 43-54). Basert på omfattende studier, som både inneholdt kartlegginger via spørreskjema, intervjuer med ledere og systematiske analyser av lederbeskrivelser i pressen, klarte Howell og Avalio å skille mellom to typer av karismatiske ledere; etiske og uetiske karismatikere.
Etiske karismatikere har følgende karakteristika:
1. De forsøker å fremme kollektive interesser hos medarbeiderne ved å trekke deres behov, interesser og verdier eksplisitt inn i sine visjoner.
2. De legger vekt på å utvikle medarbeidernes kreativitet og evne til kritisk tenking.
3. De legger forholdene til rette for medarbeideres positive selvutvikling.
4. De er åpne for både positiv og negativ kritikk, ofte ser vi at slike ledere presser veldig aktivt på for nettopp å få frem kritiske synspunkter.
5. De anerkjenner andres bidrag.
6. De deler informasjon med medarbeidere.
7. De har sterke moralske verdier som innebærer at de legge vekt på kollektive interesser for gruppen, organisasjonen og samfunnet.
8. De oppmuntrer medarbeidere til å lede seg selv.
Uetiske karismatikere har følgende karakteristika: 1. De er primært interessert i å markedsføre og forfølge sine egne visjoner, som er basert på personlig behov.
2. De kontrollerer og manipulerer sine tilhengere til å fremme sine egne interesser.
3. De gjør det som er best for dem selv istedenfor det som er best for organisasjonen.
4. De har autoritær lederstil.
5. De er ufølsomme overfor medarbeideres behov.
6. De kritiserer og sensurerer andres meninger.
7. De er enveiskommuniserende.
8. De krever ubetinget respekt for egne beslutninger, som ofte formidles i form av ordrer, og underminerer medarbeidernes evne til å arbeide selvstendig.
9. De tillater ikke medarbeidere å lede seg selv, og krever ofte blind lojalitet.
Som vi ser, er det her tale om meget forskjellige og til dels diametralt motsatte egenskaper, verdier og målorienteringer. Det som kan være en fare, er imidlertid at likheten i virkemidler som visjoner, det å skape sterkt engasjement, overtale, kommunisere godt og ofte i malende bilder, vise sterk risiko-orientering osv., kan gjøre at vi ikke oppdager forskjellene før det er for sent. Det er derfor viktig å holde frem de konkrete kriteriene vi har satt opp her, og legge enhver form for karismatisk ledelse kritisk under lupen.
Ofte ser vi at destruktive karismatikere krever sterk lojalitet av sine medarbeidere for sakens skyld. De som er villig til å tjene en slik leder med blind lojalitet og underkastelse, gjør ofte dette av opportunistiske grunner for å vinne egne fordeler i form av opprykk og andre attraktive goder.
Ikke sjelden er dette koplet med at man egentlig mangler evner til å ta seg frem på ærlig vis. Psykologisk forskning viser at slike individer ofte er meget autoritære og gjerne har klare psykopatiske trekk, som kommer sterkt frem når de selv i andre generasjoner overtar ledelsen av organisasjonen.
Da kan de i verste fall representere en form for ledelse som er basert på en kombinasjon av autoritær og manipulerende styring, fantasiløshet og blind ego-orientering, der både gruppens, organisasjonens og samfunnets interesser og behov blir kastet på båten om det er nødvendig for at lederen selv skal nå sine personlige mål. Det fremste behovet kan her ofte bestå i en grenseløs nytelse av egen makt og kontroll over andre mennesker.
Det ligger i selve definisjonen av begrepet psykopat at slike personer ønsker makt. Vi må derfor forvente oss at det er en overrepresentasjon av denne typen personer blant dem som søker ledelse i forskjellige posisjoner. De som hevder at vi bare må godta maktpersoner som ledere fordi de er så <<effektive>>, har ikke lest ledelsespsykologien sin, og de har kansje også atskillig å lære når det gjelder helt elementær menneskekunnskap!”
La oss kalle en spade for en spade. Artikkelen under her kaller Barth Eide og Støre sine trusler for tøv, ja det er det, men det er også å myke språket opp, jeg gidder ikke det. Begge to er noen fordømte løgnere og begge to ser på Norge som en bedrift der de er styremedlemmer, men de er ikke interessert i “bedriftens” beste, nei de er på lag med dem som vil utnytte “bedriften”, som vil plukke den fra hverandre å kjøpe godbitene.
Om det er fordi Barth Eide og Støre er korrupte og får en bit av kaka eller om det er fordi de er så naive og tror på propagandaen kraftindustrien serverer og derfor uvitende sprer deres løgner, det vet jeg ikke, men det jeg helt sikkert vet er at i begge tilfeller så er de ikke skikket til å sitte som styremedlemmer i en “bedrift” der de ansatte, du og jeg, avfeies med løgn og propaganda og der vår mening ansees som ikke eksiterende, mens kompisene deres i EU og i kraftbransjen er de eneste som blir hørt på.
Folk har mailet inn til partiene, også til Høyre og Frp, men den korrespondansen fører jo ingen steds hen, det eneste slik korrespondanse konkluderer med er at de driter langt opp i medlemmers meninger og kjører sitt eget løp, nemlig kraftbransjen og EU sitt ferdig oppsatte løp, og da vil jo det innlysende spørsmålet bli til de som tror at det å føre en dialog, med noen som allerede har låst seg fast og kastet nøkkelen, viser den at du som medlem i det store og det hele har noen makt ?
Og det neste minst like innlysende spørsmålet vil jo da bli, vil du fortsette å være medlem i et parti som kun vil ha deg som medlem fordi du betaler kontigenten og som lar deg gå for lut og kaldt vann, der din påvirkning er lik null, eller kansje minus en vil være mer korrekt å si?
“Trusler fra Paris
1 I en epost fra Paris truer Ap-lederen rundt 100 av sine egne ordførere med at nei til suverenitetsavståelse til Acer kan føre til EUs straffedom over norsk industri.
Tøv
2 EØS-avtalen hjemler ikke straff mot norsk industri dersom Norge sier nei til utvidelse av EØS på energiområdet. Dersom EØS hadde slike bestemmelser, burde Norge iverksatt «Brexit-forhandlinger» i morgen.
3 Det handler om å gi fra seg retten til å suverent å bestemme hva norsk kraft skal brukes til. Det sier kjernetroppene i Ap nei til.
Skremmeskuddene fra Paris skyter selvsagt også i stykker taktikken til Aps EU/Acer-våpendrager, Espen Barth Eide. Taktikken går ut på å «stille krav» til regjeringa for å si ja til Acer. Hva skal en med «krav» når Støre truer med EUs straffedom over norsk industri dersom Norge sier nei til suverenitetsavståelse til Acer? Eides forsikringer om at Norge etter å ha avgitt suverenitet til Acer står fritt til å godta EUs neste energimarkedspakke, den såkalte vinterpakka med 5000 ? 6000 sider nytt regelverk, faller også til jorden. Skal vi kunne velge fritt i neste omgang, etter å ha avgitt suverenitet til Acer, samtidig som vi kan få EUs straffedom over norsk industri nå?
«Krav til regjeringa»-taktikken er meningsløs fordi det er EU som vil avgjøre hvor omfattende suverenitetsavståelsen til Acer på sikt blir. Rådet i EU forhandler nå om utvidet myndighet til Acer, der Norge selvsagt ikke får innflytelse og medlemslandene ikke får vetorett.
Som om han ikke allerede har underminert det taktiske «krav»-spillet, skriver Støre: «For min del kan jeg slutte meg til budskapet i oppropet deres; om at vi ikke skal gi fra oss suverenitet over egne kraftressurser til EUs energibyrå Acer, om at Norge skal ha råderett og nasjonal, demokratisk kontroll over egne kraftressurser og utnyttelsen av disse». Ap-lederen lover endog ordførerne, ifølge Klassekampen, at stortingsgruppa vil si nei «dersom kjerneverdiene som blant annet er nevnt i deres opprop er truet». Først pisk, så gulrot. Realiteten tilsløres.
Det handler ikke om eierskapet til krafta, det skulle da også bare mangle. Ikke ett EU-land vil gi fra seg krafta si. Det handler om retten til å suverent å bestemme hva norsk kraft skal brukes til. Om den for eksempel skal brukes til kraftforedlende industri i Norge. Dersom Norge avgir suverenitet til Acer, vil Acer få råderett over deler av norsk energipolitikk. Det sier kjernetroppene i Ap nei til. Støre velger å møte dem med trusler, i ei tid da Ap har en oppslutning på drøyt 20 prosent.” http://www.nationen.no/kommentar/stores-tomme-acer-trusler/
Det er en stor del av barn i alle land rundt om i hele verden som har gått gjennom mye hardere forhold enn alle krigsveteraner og soldater i krig. Mange av dem ble og blir født inn i forhold som ville fått treningen til navy seals og fremmedlegionen til å virke som søndagskolen, der helvetesuka ikke bare varer en uke, men helt til de kan fri seg fra lenkene til overgriperen(e) enten det gjelder fysisk og psykisk mishandling, seksuelt misbruk, eller alt det forannevnte.
Å leve under slike forhold gjør noe med et barn, ingen vil komme unna slike opplevelser uten at man på en eller annen måte tar skade av det. År med mishandling, psykisk terror, og misbruk ødelegger så uendelig mye. Og de som ikke orker mer, de som bryter sammen, de som velger å ta sine liv, de kan ikke kritiseres, man må bare rett og slett respektere deres valg. De som blir rusmisbrukere eller alkoholikere søker tilflukt i glemselen og kan heller ikke bebreides, med mindre man har gått i deres sko og levd deres liv, ei heller da tror jeg at man ville sett ned på dem, men sannsynligvis forstått dem enda bedre.
De som overlever, som kommer seg opp gang på gang, de som nekter å la seg knekke, som ikke tar livet av seg og ikke ruser seg, de er også endel av disse. Du kan ikke se på dem og si der er en av dem, for det kan være hvem som helst, det kan være deg eller meg som har gjennomgått noe ingen barn burde gå gjennom. De har noe i seg som er vanskelig å definere. Noen har kansje klart å fortrenge, andre ikke. Noen hater, noen hater ikke. Noen har tilgitt andre har det ikke.
De gikk ikke under som de andre, selv om noe i dem et eller annet sted er brukket og amputert, så fortsatte de, og mange av dem er også gode empatiske mennesker med egne barn som de forguder over alt, og som de aldri vil krumme et hår på. Det er de som har brutt ut av den onde sirkelen, som ikke ville videreføre det de selv ble utsatt for, som snudde det vonde de opplevde om til noe godt, som forandret mørke til lys.
Erna Solberg besøker en skole i Porsgrunn i Telemark. Der spør hun elevene om de kan gi et henne et eksempel på en tragedie.
En liten gutt reiser seg opp å sier: Hvis min beste venn leker ute i gata, og det kommer en bil å kjører ham ned, så han blir drept, så vil det være en tragedie
En liten pike rekker hånden i været og sier: Hvis en skolebuss med tyve barn kjørte utfor et stup så alle ble drept, så ville det vært en tragedie.
Det er ikke helt riktig forklarer Erna, det er hva vi ville kalt et stort tap.
Det blir stille i klasserommet, og ingen av barna vil si noe, men etter en liten stund er det endelig en gutt som rekker opp en spinkel hånd, og sier: Hvis et fly med Erna Solberg, Siv Jensen og Terje Søviknes ble sprengt i luften, så ville det vært en tragedie.
Riktig, sier Erna. Og kan du forklare hvorfor ?
Fordi, sier gutten, det er ikke en ulykke, og det vil heller ikke være et stort tap….!
Orginalen:
“Helle Thorning-Schmidt besøgte en skole i Køge i sidste uge. Hun spurgte eleverne, om de kunne give hende et eksempel på en tragedie.
En lille dreng rejste sig, og sagde. Hvis min bedste ven leger ude på gaden, og der kommer en bil og kører ham ned, så han bliver dræbt, så ville det være en tragedie.
Nej, siger Helle Thorning-Schmidt, det ville være en ulykke.
En pige rækker hånden op. Hvis en skolebus med halvtreds børn kørte ud over en klippe så alle blev dræbt, så ville det være en tragedie.
Det er ikke helt rigtigt, forklarer Helle Thorning-Schmidt. Det er, hvad vi ville kalde et stort tab.
Der bliver stille i lokalet, og ingen af børnene tør melde sig.
Efter et stykke tid er der dog endelig en dreng, som rækker en hånd i vejret. Med en spinkel stemme siger han. Hvis en flyvemaskine med Helle Thorning-Schmidt, Margrethe Vestager og Bjarne Corydon blev sprængt i luften, ville det være en tragedie.
Rigtigt, siger Helle Thorning-Schmidt. Og kan du forklare hvorfor?
Fordi, siger drengen, det er ikke en ulykke, og det ville heller ikke være noget stort tab…!”
Hvis politikerne skal ha en høyere lønn enn gjennomsmittet, så må minstekravet være at de beviser at de har fortjent en slik lønn. Dagens politikere beviser det motsatte. De folkevalgte av i dag er de verste parasittene og lystløgnerne vi har sett innenfor norsk politikk noen gang.
De er kun ute etter å mele sin egen kake og tjene storfinansen slik at de kan sikre seg en jobb etter endt stortingsperiode. Folket og landet de er satt til å tjene har de ingen respekt for samtidig som de forventer seg at vi, folket, skal ha respekt for deres hærværk og forbrytelser.
Hvilke andre yrker kan man gjøre en så dårlig jobb og utføre så mange kriminelle handlinger som i dette “yrket” uten at man må stå til ansvar for det man har gjort eller miste jobben?
Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne.[1][2]
Ordet er sammensatt av greskkakistos (κάκιστος; verst) og kratos (κράτος; styre) og ordet ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. Begrepet har siden 1980-årene blitt tatt i bruk i særlig amerikansk politisk debatt fordi debattanter har hatt behov for ord for å kunne karakterisere sittende politikere som fullstendig udugelige og inkompetente.” https://no.wikipedia.org/wiki/Kakistokrati
