Alle nettkunder skal få installert nye såkalte smartmetere innen 1. januar 2019, og det snakkes mye om faren ved strålingen slike strømmålere avgir, som du blant annet kan lese om her https://einarflydal.com/author/einarflydal/

Men det er også flere viktige aspekter når det gjelder de nye strømmålerne, som det dessverre vies lite oppmerksomhet mot:

“Lyses konserndirektør Eimund Nygaard tror innføringen av de smarte målerne vil koste langt mer enn ni milliarder kroner, som har vært anslått som pris for innføringen av målerne.

Vi tror kanskje det blir det dobbelte, mellom 15 og 20 milliarder kroner. Fordi det kommer til å bli mye dyrere å drive dette. Logistikkbiten er undervurdert. Dette er elektronikk. Det er mye feil med det, det er ikke som med de gamle mekaniske målerne. Man må ut, ha et serviceapparat, en desk og masse kundehenvendelser. Man må ha en driftsorganisasjon, overvåking. Det virker på oss som om alt dette er undervurdert.” https://www.tu.no/artikler/automatiske-strommalere-kan-bli-en-gigantisk-feilinvestering/223534

 

“Den ferske statusrapporten tar blant annet for seg hvordan nettselskapene vurderer datasikkerheten under hele AMS-utrullingen.

Undersøkelsen viser at majoriteten av norske nettselskap mener det er middels eller stor risiko for misbruk av data fra strømmålinger hos den enkelte husstand, gjennom hacking, uønsket tilgang til styrefunksjoner eller generell misbruk av måledata.

Mens 15 selskap mener risikoen er liten, mener hele 55 nettselskap at det er middels risiko for datasikkerheten i forbindelse med AMS-utrullingen.

Elleve nettselskap mener risikoen for misbruk av data er stor.

Men data fra de nye strømmålerne kan brukes til langt mer, fra å kartlegge en persons daglige rutiner gjennom strømforbruket, til å manipulere beløpet på egen strømregning på bekostning av for eksempel naboens.” https://www.tu.no/artikler/norske-nettselskap-er-enige-ams-utgjor-en-risiko-for-datasikkerheten/275560

 

“Journalister er flinke til å innbille sine ofre at det er en stor lykke å bli omtalt i pressen. Men det er feil. Mediene er mest opptatt av alt som er negativt, og da sier det seg selv at det vanligvis er en ulykke å havne i mediene. Journalister innbiller seg at de har rett til uttalelser. Men ytringsfriheten innebærer også retten til å holde munn. Det er en rett jeg vil anbefale at man oftere benytter seg av.

Den vanligste måten for en journalist å manipulere et intervjuobjekt på er ved å løsrive sitater og dandere dem i en i en spennende innpakning. Innpakningen består av billedbruk, overskrifter og ingresser. Kjenner man ikke til knepene så oppdager ikke intervjuobjektet innpakningen før artikkelen er ferdig publisert. Og konfronterer man journalisten med vrengbildet som er skapt, så er det deskens skyld. De løsrevne sitatene var jo korrekte, ikke sant ? Derfor må man aldri stole på hverken journalister eller medier. De er rett og slett upålitelige i sin natur. Jada jada, det finnes noen hederlige unntak, noen få.

Selv så har jeg iverksatt et effektivt system for å beholde kontrollen over mine egne ytringer. Jeg ber om å få tilsendt alle spørsmål per e-post, jeg besvarer dem per e-post og krever stort sett at svarene gjengis i sin helhet. Kan ikke journalisten garantere det, så forbeholder jeg meg retten til å holde kjeft.

Å bli innklaget til PFU (Pressens faglige utvalg) har ingen praktiske konsekvenser for en journalist eller redaksjon. Utvalgets vurderinger kan sikkert være av intern interesse i pressekretser, men for de som er blitt utsatt for uhederlig journalistikk, gir en PFU-dom ingen oppreisning. Dermed har PFU heller ingen preventiv effekt. For å sikre troverdighet må PFU innføre signifikante bøter. Media er business. Når det svir på pungen, skjerper man seg, så enkelt er det.”

Fra boken Anti-festskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubiluem utgitt av ij Forlaget 2010

“Hundre års selvrettferdighet.                                                     Norsk Presseforbund har god grunn til å feire sin hundreårsdag. Utviklingen i norske medier er imidlertid lite å juble for, ifølge foreningens anti-festskrift, hvor 20 skribenter levner dagens presse liten ære.” – http://www.adressa.no/meninger/article1545931.ece

Kritikeren Philip Wylie, som har en veldig leserkrets i Amerika, er berømt for sin evne til å irritere leserne. Men han får dem til å tenke over tingene også. Her analyserer han undervisningsystemet i USA, et system som etter hans mening ikke kan frambringe modne, selvstendige opplyste og ansvarsbevisste mennesker.

At noen hadde mot nok til og kritisere det amerikanske systemet i 1947 så inn i granskauens heftig som Wylie gjorde, hadde jeg aldri trodd hvis jeg ikke hadde lest det selv. Ikke en gang de skarpeste kritikerne av det imperialistiske USA i dag ville klart det bedre og fått det mer korrekt.

“Undervisningssystemet i USA har spilt fallitt. Det er lett å oppdage at den åndelige og moralske utrustning vi har fått ikke strekker til. Hvert tredje ekteskap ender med skilsmisse. Et hjem er ikke lenger et sted der familielivet trives, men et mekanisert hotell, en matstasjon. De unge har ingen selvkontroll, og det ser ut som det stadig faller lettere for dem å slå av på de moralske kravene. Utroskap er regelen, ikke untagelsen, blant de eldre. Fengslene og sinnsykehospitalene er overfylte. Vi har ikke en gang kunnet løse vårt eget boligproblem. 

Vi pleier å skryte av at vi ikke angriper og utnytter andre land, men vi har hensynsløst utplyndret våre etterkommeres land ved å ribbe det for naturlige hjelpekilder – skog, jord, olje, jern, bly, tinn og kopper – ved å finansiere kriger vi kunne ha unngått om vi hadde vært modige og framsynte nok.

Vår tendens til å rane våre etterkommeres rettmessige arv fordobles av en sann lidenskap for alt som er nytt. Vi vraker tingene før de er utnyttet fullt ut. Rovfiske ødelegger våre veldige fiskebanker, elvene blir hensynsløst forurenset. Svære landområder ligger ubeskyttet mot katastrofale oversvømmelser hvert eneste år, ja, vi lar selve matjorda blåse bort fra milelange strekninger.

Hvordan er 140 millioner mennesker blitt i den grad forblindet ? Og hva kommer det av  at vi ikke lenger er forkjempere for en fri verden, men bare strever etter å trygge vår egen tilværelse ? Årsaken til dette ligger selvsagt hos oss selv. Klarest ser vi det kansje om vi tar undervisningssystemet opp til granskning, for det er innlysende at de feil vi finner ved vårt skolevesen i grunnen er mangler ved oss selv.

I det nittende århundre hadde de amerikanske skolene et enkelt, men fundamentalt formål: Å oppdra barna til å forstå hva frihet betyr og det ansvar den legger på den enkelte; å lære dem å tenke klart og uttrykke seg fornuftig på morsmålet; å gi dem et elementært kjennskap til vitenskaplige fakta og data; å vekke og utvikle hos de unge en ansvarsbevissthet som er det nødvendige grunnlag  for modne menneskers selvdisiplin.

De små skolers århundre var en tid da kunnskaper og lærdom sto høyt i kurs. Lærerne nøt stor respekt og aktelse, bøker var verdifulle ting. Det var strenge skoler, og de fostret nok strenge menn og kvinner, men det var mennesker som kunne ta et tak når det trengtes. Og de som utdannet seg videre, fikk en grundig kjennskap til sin tids historie, politikk og vitenskap.

Menn som i ord og handlinger kjempet for frihetens grunnprinsipper, lik Jefferson og Lincoln, forsto å forme sine tanker i setninger som preget seg uutslettelig inn i folkets bevissthet og skapte ærefulle tradisjoner. 

Det er forresten den første tydelige feil ved vårt skolevesen i dag at elevenes evne til til å uttrykke seg skikkelig skriftlig og muntlig  stadig blir dårligere utviklet. De som går ut av skolen i dag er så ordfattige og røper en slik mangel på stilsans og grammatiske kunnskaper når de skriver eller sier noe, at de ikke kan ha fått den utrustning et menneske trenger for å tenke klart og uttrykke seg fornuftig. Hjernen er forkrøplet fordi skolen ikke har gitt dem de riktige redskaper for tanken. Ja, folk nå for tiden er ikke en gang i stand til å drøfte sitt eget hjemsteds problemer. Og dette gjelder folk flest over hele Amerika!

Når skolene svikter på dette mest avgjørende punkt – å lære folk opp til å tenke og uttrykke seg –  da svarer den på intet felt til det en burde kreve av den. Vi har bedre hjelpemidler enn verden for øvrig til å spre opplysning, men vi har ikke stor nytte av dem. Etter 150 års gratis obligatorisk skoleundervisning er tåpelige filmer og fjollete radioutsendelser omtrent det eneste folk flest gidder å se og høre på. Det er nok i høyeste grad spilt møye å prøve å utvikle idèer og idealer hos et så tankefiendtelig og likegyldig publikum.

Her er vi ved et annet tragisk moment. Skolens prestisje går stadig tilbake! Dette kan nok komme av at  den oppdragelsen det nittende århundre la vekt på er erstattet med det nye amerikanske fremskrittsidealet: MATERIELL framgang for enhver pris.

Skolen går stadig mer over til å betrakte fag og yrkesopplæringen som sin hovedoppgave. Men rene fag eller yrkeskunnskaper skaper ikke dannede og opplyste samfunnsborgere! Etter hvert som skolene blir rene “yrkesskoler” svekkes deres moralske prestisje og åndelige autoritet. Stort sett blir elevene i våre skoler omhyggelig innpodet at Amerika er et vidunderlig, nesten fullkomment land; at den staten han bor i er den gjeveste og hederligste av alle landets stater; og at byen eller bygda der skolen ligger, er statens sanne kjerne. Dette er det motsatte av oppdragelse og undervisning, det er ren skjær propaganda.

Derfor virker amerikanerne ikke bare provinsielle og uvitende når de kommer i berøring med verden utenfor USA, men også i omgangen med amerikanere fra andre stater enn deres egen. De er i den grad glødende lokalpatrioter at det bare blir stumpene igjen til borgeren av den store, frie nasjon. Denne idiotiske trangsynte lokalpatriotismen har fylt de fleste med en så forblindet selvgodhet at de har mistet evnen til å oppdage mangler og skjebnesvangre svakheter ved sin lille kommune, ved statens og ved landets styre og stell.

Etter som skolens nivå har sunket, er også lærerlønningene blitt forholdsvis lavere. Skolens vaktmester tjener for eksempel ofte mer enn mange av lærerne. Lærergjerningen er i det hele tatt så lite ansett og så dårlig lønnet at en i nær fremtid ikke vil kunne skaffe nok til å holde det nåværende undervisningssystemet i gang, enn å si fornye det.

Formålet med all undervisning er vel å oppdra elevene slik at de som voksne kan tenke og uttrykke seg klart og konsist som selvstendige, fornuftige, opplyste og ansvarsbevisste mennesker. Lykken i livet avhenger når alt kommer til alt av to egenskaper hos individet: Tro og tillit til seg selv – og til andre. Det nittende århundrets skole stilte seg i det minste som mål å framelske disse egenskapene i en tid da verdien av dem var alminnelig kjent.

Det vi nå har igjen av dette idealet, er den rent materiell framgangen. Amerika er en nasjon av mennesker som motsetter seg å bli voksne. Det som skolebarna morer seg over, er den vanligste fritidsfornøyelse for de såkalte voksne: Sport og idrett, selskaper, kino-romantikk, detektivfortellinger, tredjeklasses magasinlitteratur, og tegneserier. Hva er Forden eller Cadillacen annet enn kjempestore barnevogner ?

Gjennom opplysning oppnås åndelig modenhet, hvilket ikke bare innebærer at en kan gi uttrykk for tanker og følelser, men også evnen til å skjelne det vesentlige fra det uvesentlige, det ekte fra det falske. En opplyst mann søker å forstå tingenes sanne vesen, hans utdannelse fortsetter derfor så lenge han lever. Hans menneskekjærlighet er ikke sentimental og stemningsbetonet, men hederlig og saklig, og han gir uttrykk for den ikke bare i ord men også i handling. En slik mann er verd vår tillit. Hans vekst og utvikling er betinget av at han representerer en fundamental menneskrettighet, nemlig et fritt åndsliv.

Sambandsstatene (USA), skylder seg selv og verden en ny innstilling til oppdragelse og undervisning, og resultater av denne nye innstillingen.”

Fra artikkelen “Svikter skolen sin oppgave?” som er å finne i Det Beste (Reader`s Digest) November 1947, side 33-35

Djevelen besøker en politiker og sier: Jeg har et kjempeforslag til deg! Jeg kan gjøre det slik at hver politisk sak du fremmer vil bli godtatt! Du vil stige i det politiske hierarkiet, og få en kjempelønn, fri bil og en gyllen fallskjerm! Men om ti år vil moren din dø av kreft, kona di vil bli voldtatt og drept, og barna dine vil bli kidnappet og solg på det hvite slavemarkedet i Agadir.
Politikeren kikker mistenksomt på Djevelen og sier: Hva er haken ved det hele ?

 

“Det er ingen som kommer til bevissthet uten smerte. Folk vil gjøre hva som helst, uansett hvor absurd det måtte være, for å unngå sin egen sjel. Man blir ikke opplyst ved å forestille seg lysets lys, men ved å gjøre mørket bevissst.” – Carl Gustav Jung

“Pass deg for folk som ustanselig snakker om lys og kjærlighet, de skjuler noe.

Hva hjelper det å snakke om lyset hvis man ikke bringer det til de mørke stedene, hvis man ikke har mot til å takle sannheten om den tilstanden verden og menneskene befinner oss i ? Ekte lysarbeidere viser oss mørket, de tingene som motarbeider oss, det ukjente.

Sannheten er at folk flest hater ekte lysarbeidere fordi de avslører deres tomme fraser og deres bedrag. Lyset brenner dem, og retorikken deres med tomme slagord avslører en gjeng som frykter mørket og som derfor kun holder seg til godt opplyste steder.

De kaller seg for lysarbeidere, men blir lett fornærmet og nekter å ha noe med det “negative” i verden å gjøre, og de omgir seg kun med individer som har kjøpt positivitetskultens propaganda. De er blitt bedratt av en religion som heter new age.

Mange new age bedragere vil forsøke å overbevise deg om at du gir fra deg makten din til noe som er skadelig bare ved at du retter oppmerksomheten mot det og anerkjenner at det eksisterer, derfor burde du aldri rette oppmerksomheten mot eller snakke om noe som er negativt.

Lysarbeidet handler ikke om å snakke om kjærlighet, utøve yoga eller bli vegetarianer; Det handler om å belyse mørket i verden og mest av alt, mørket som også befinner seg i alle og en hver av oss. Så hvis du er på sosiale medier og spytter ut lys og kjærlighets retorikk hele tiden, og bare har trygge samtaler, og kun bryr deg om å bli likt, så er du ingen lysarbeider.

Hvis du søker etter lys i livet ditt så så finner du ikke det hos slike. Lyset kommer når du jobber med å transfomere mørket inne i deg selv, når du forstår og aksepterer det.

En ekte lysarbeider forteller ikke alle at de er det. Det er de som brenner oss med sannheten som skinnner sterkest, de som vi snur oss vekk fra slik at vi kan gå tilbake til ignoransen å snakke om lyset uten selv å være det.

Mest av alt, ekte lysarbeidere snakker ikke om lys og hyggelige ting. De snakker om det andre skyr og om glemte ting, for når de deler sin forståelse av det som er tungt, det smertefulle og mørket som omgir oss, så bringer de lys der det ikke var noe lys.”

Oversatt av meg fra denne artikkelen her – https://steemit.com/spirituality/@docdelux/new-age-bullshit-part-1-self-pronounced-lightworkers

Relatert:  Positiv tenking, et redskap for undertrykkelse, eller prostituer sjela di og smil på kommando – http://olehartattordet.blogg.no/1441383969_positiv_tenking_et_re.html

Har du noen gang gjort noe galt mot noen, og så fått en vond følelse i deg, som setter seg i solarplexus og hjerte og den kan også bre seg bak i nakken og sette seg i bakhodet for så å vandre videre til tinningene ?

Og den følelsen kommer ikke fordi du er redd for at noen skal oppdage at du har gjort noe galt, men fordi du tilnærmet kjenner det samme som den du gjorde det vonde mot og som du skulle ønske du kunne hatt ugjort. Hvis det skjer eller har skjedd med deg da har du en samvittighet som taler til deg. Da er du i besittelse av den delen som gjør deg til et menneske.

“I løpet av livet mitt så har jeg utviklet fem små demokratiske spørsmål. Hvis man møter en person med mye makt – som for eksempel Stalin, Donald Trump eller Erna Solberg – så still dem disse fem spørsmålene:

Hva slags makt har du ? Hvor fikk du den makta fra ? Hvem sine interesser ivaretar du med makten du har ? Hvem står du ansvarlig for ? Og hvordan kan vi bli kvitt deg ? Hvis du ikke kan bli kvitt de som styrer når du ser de misskjøter makta si, da bor du ikke i et demokrati.”

Anthony Wedgwood Benn

 

 

 

?In the course of my life I have developed five little democratic questions. If one meets a powerful person ? Adolf Hitler, Joe Stalin or Bill Gates ? ask them five questions: ?

What power have you got? Where did you get it from? In whose interests do you exercise it? To whom are you accountable? And how can we get rid of you?? If you cannot get rid of the people who govern you, you do not live in a democratic system.?

Anthony Wedgwood Benn

“Når staten kan påtvinge befolkningen et så meningsløst og farlig inngrep som vaksinasjonen, så er det også en selvfølge at den er erstatningspliktig  for all den skade vaksinasjon forårsaker. Dom i en slik sak falt i 1925, idet en franskmann – Aleksander Karely – av Cunard-linjen blev tilkjent 10 000 pund  – over 180 000 kroner – i skadeerstatning for at vaksinasjonen hadde ødelagt hans venstre arm. Linjens læger påtvang ham vaksinasjonen, før han fikk lov til å reise med linjens skib fra Cherburg.

 

I Tyskland ble tvangsvaksinasjonen innført ved lov i 1834. Etter denne lov skulle hver voksen mann, i tillegg til den første vaksinasjon, revaksineres ved optagelsen i skolen. Ved overgang fra skole til en annen måtte han fremvise vaksinasjonsattest, som ikke måtte være over to år gammel. Og ved millitær innkallelse måtte han vaksineres på ny. Enhver kvinne måtte, før hun ble gift, fremlegge vaksinasjonsattest. Så i 1871-72, eller 35 år etter at denne strenge tvangslov var vedtatt, utbrøt en av de største koppeepidemier man kjenner til. Og hva var resultatet ? 124 948 mennesker som var vaksinert og revaksinert mot kopper døde. Så kan man innvende at det er jo ikke er noen kopper der lenger nå. Men hva er årsaken til det ?

Epidemien i Tyskland vekket folket. De så at vaksinasjonen ikke var til noen nytte, de så at de vaksinerte og revaksinerte innbyggerne ikke var beskyttet. Hva skjedde så ? De pengene landet hadde fått som skadeerstatning for den fransk-tyske krig, ble anvendt til sanitære forholdsregler. De renset elven Spree, de forsynte  sine byer med rent drikkevann og de planla drenering og gode kloakker. Resultatet av denne sanitære aktivitet var at koppene forsvant.

 

Fra 1853-1867 fikk England den ene vaksinasjonslov strengere enn den andre. Vaksinasjonen ble obigatorisk. Jeg henviser til dødligheten i de derpå følgende kopperepidemier, som rev flere mennesker vekk enn denne epidemien noensinne før hadde gjort. Men omkring 1885 viser statistikken for London, at koppetilfellene har avtatt i betydelig grad. Man hadde da begynt å isolere de koppesyke.

Der åpnedes nye hospitaler for koppepatienter. Fra 1885-1889 hadde man motsatt seg vaksinasjonen, og da var det at koppene neste forsvant. Nu er ikke mer enn halvparten av barn under to år vaksinert i England og Skottland; ti ved den kongelige kommisjons nedsettelse i 1892-1896 som kom til det resultat, at vaksinasjonens nytte ikke var bevist – innskjøt man en paragraf hvorved barn kan bli fritatt. Og efterhvert som vaksinasjonen avtok, har også dødeligheten av kopper avtatt. 

 

Som forholdene utviklet seg i London omkring omkring år 1875, blev det på det kraftigste bevist at det ikke var vaksinasjonen, men isolasjon og renslighet som kunne fordrive koppesykdommen. Vaksinasjonstilhengerne har henvist til Prøissen på grunn av dette lands gjennomførte vaksinasjon.

Siden 1834 har man der vaksinert og revaksinert barn og soldater. Hvis nogen motsatte seg, ble han vaksinert med makt. Og til hvilken nytte har disse vaksinasjoner vært ? Epidemier har opptrådt periodevis med langt større heftighet og dødlighetsprosent enn før, hvilket beviser faren ved vaksinasjon.

I årene 1871-1872 gikk en veldig koppeepidemi over Europa. Denne viste en knusende ringakt både for vaksinasjonen og revaksinasjonen og rev med seg bare i Prøissen 129 945 vaksinerte og revaksinerte personer. Men fra 1875 brukte prøisserne av milliardene de hadde mottatt i krigserstatning til å sørge for godt vann i byene, rense Spreefloden, som hadde vært en stor stinkende kloakk, drenere landet og bygge mønsterverdige kaserner. Og koppene forsvant. En hygenisk triumf over vaksinasjonens blendverk. La så ikke vaksinasjonen få æren av det som hygienen og gjennomført isolasjon har utrettet! 

 

Det land som har den strengeste vaksinasjonslov i verden er Japan – en lov som trådte i kraft i 1885. Der ble tatt de strengeste forholdsregler. Man måtte vaksineres og revaksineres – ikke èn men flere ganger. Og hva har denne usedvanlige strenge gjennomførelsen av vaksinasjon ført til ? Som sedvanlig har den ført til en langt større dødlighet. Bare fra 1881-1891 er dødeligheten for barn steget med over 33%.

 

Som en strålende motsetning til Japan står byen Leicester i England. Leicester ble i 1870 – som så mange andre steder – hjemsøkt av en svær koppeepidemi. Denne ble for innbyggerne et overveldende bevis på vaksinasjonens gagnløshet. Man begynte å vegre seg mot den fullstendig unyttige vaksinasjon. Og motstanden fortsetter. I 1906 sto 15.000 – femten tusen – familier anklaget som vaksinasjonsnektere.

Mange lot seg fengsle og underkastet seg tvangauskjon av sine hjem i sin kamp mot den forhatte og farlige vaksinasjonen. Samtidig innførte Leiceister større og større sanitære foranstalninger. Dødlighetsprosenten sank straks, og antallet av kopper minsket betydelig. Nedsablingen av innbyggerne finner ikke lenger sted. Byen stoler på sitt sanitetsvesen, og forkaster all innpoding med dyriske smittestoffer. I denne by – hvor der vaksineres minst i England – er der også den laveste dødlighetsprosent av tuberkuløse skolebarn av alle Englands byer.

 

Professor Ruata i Perugia, som i over 30 år har studert vaksinasjonsspørsmålet, anfører blant annet følgende statistikk etter rapport fra Milano 1901-1905: I disse år var der i Milano 93 koppetilfeller. Av disse var 91 vaksinerte, hvorav 5 revaksinerte og bare 2 var ikke vaksinerte. De to som ikke var vaksinerte var spebarn. Av de vaksinerte og revaksinerte døde 15. De to barna som ikke var vaksinerte døde ikke.

 

Da koppene hjemsøkte Østergøtland i 1870 ble blant andre en familie på seks personer angrepet. Fire av familiens medlemmer var vaksinert og to var ikke vaksinert. De to som ikke var vaksinert ungikk sykdommen, mens alle de andre fikk koppene.

 

Under den fransk-tyske krigen var der i oberst Soohrs armekorps 100 offiserer som ikke ble revaksinerte. Ingen av disse fikk koppene. En løitnant derimot, som var revaksinert fem ganger, fikk sykdommen. 

Det er intet merkverdig i at uavaksinerte kan få kopper likesom enhver annen smittsom sykdom; men det som må vekke forbauselse er at millioner vaksinerte og revaksinerte har fått kopper og er døde av disse.

 

Svergie har – likesom Prøissen – vært fremhevet som et av de best vaksinerte land i Europa, og svenskene er holdt for å være de beste vaksinatører. Dog forekom det i årene 1874 – 1876 en koppedødlighet av 10.290 pr. million innbyggere. Dødeligheten oversteg altså her den største dødlighet av kopper – nemlig 5600 pr million. Først da man i 1875 innførte forholdsregler med hensyn til bekjempelse av epidemiske sykdommer er antallet av koppesyke og dødsfall blitt minimal.

 

Da koppene i siste epidemi hjemsøkte Bergen, var 77% av angrepne revaksinerte. Det ser altså ut til at vaksinasjonen bare “beskytter” når der ingen epidemi er. Når epidemien kommer , så angripes de vaksinerte først. Om vaksinasjonsens beskyttelse har man et bevis fra epidemien  i Berlin 1871. Der fantes nemlig blandt de syke og døde 1191 vaksinerte barn under fem år og derav 179 under et år. Og epidemiene har stadig begynt med at en vaksinert blir syk. Epidemiene i Bonn og Køln i 1870 og 71 kan nenves som eksempel.

 

Ved epidemien i Stockholm i 1913 var den først smittede en lege som var revaksinert tre uker i forveien, samt to sykepleiersker, som var revaksinert seks månedere i forveien. I det hele var en tredjedel av pasientene ved denne epidemi sykehuspersonale som var i besittelse av den behørige “beskyttelse”.

 

Da Jenners påstand om at vaksinasjonen beskytter mot kopper straks viste seg å være en bløff, endret han sine forrige påstander ved å erklære: “Med vaksinasjonen mildner sykdommens forløp”. Også denne dogme har vitenskapen trofast holdt fast på, skjønt alle erfaringer og all statistikk beviser at det er blandt de vaksinerte og revaksinerte dødlighetsprosenten er størst, og at det er disse som er mest utsatt for sykdommen, hvilket er ganske naturlig, da vitatliteten  nedsettes for hver gang en ny vaksine innpodes i blodet.

 

I følge den norske legen dr. Malms beretning, utbredtes spedalskhet særlig på Vestlandet, fordi man tok vaksine fra spedalske barn og innpodet i friske.

Vaksinasjonen har påført sine ofre en mengde sykdommer, såsom hjernebetennelse, stivkrampe, almen svekkelse, spedalskhet, syfilis, hudsykdommer, øre og øyesykdommer, m. m. 

 

Statistikken for Amerika viser at vaksinasjonen også der hvert år krever langt flere ofre enn koppene. I New York State. f. eks. dør der årlig av en befolkning på 12 millioner bare èn person av kopper, mens der dør over 30 personer pga vaksinasjonen. At denne må opprettholdes med makt er også en fullstendig fallitterklæring.  

 

En i England nedsatt kongelig kommisjon kom ved undersøkelse av vaksinasjonsspørsmålet til det resultat at vaksinasjonens nytte ikke var bevist. Som følge av denne uttalelse har det engelske folk fått anledning til å unndra seg vaksinasjonen, og denne anledningen benyttes i så stor utstrekning at over 60% av barna nå er uvaksinerte. Nedstående statistikk (se side 98 nederst her http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97) viser de vaksinertes antall i prosent av fødsler samt dødsfall av kopper i gjennomsnitt pr. år.

 

Etter  den dyrekjøpte erfaringen befolkningen i den engelske byen Leiceister har hatt med vaksinasjonen, så har de vendt den ryggen, og ikke bare er koppene forsvunnet, men det er også en stor nedgang i den allminelige dødelighets prosenten. I England dør det fire ganger så mange barn av vaksinasjonsskader som av kopper.

 

Store vitenskapsmenns dom over vaksinasjonen (Se side 99 og utover her  http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97)

I “Jenner and Vaccination” uttaler professor dr. Charles Creighton, en av sin tids største epidemologer og som tidligere var tilhenger av vaksinasjonen, følgende: “Vaksinasjonsmotstanderne har utforsket den hele sak. De har bevist at vaksinasjonen er en grov overtro. Det er vanskelig å tenke seg hva der om 100 år vil bli anført til unskyldning for vaksinasjonen; men det kan ikke være tvilsomt at dens praktiseren vil vise seg i et likeså ufornuftig lys i det almindelige omdømme, som årelatingen er for oss. Vaksinasjonens forskjell fra alle tidligere villfarelser er at den er opprettholdt som lov på garanti medisinsk autoritet. Dette er grunnen til at angrepet på den faglige anseelse neppe kan forhindres å bli sterkere, og at anstrengelsene for å forsvare vaksinasjonen har vært og vil fortsette å bli så kraftige”.

 

Dr. Alfred Russel Wallace, den berømte  engelske naturforsker, som har ofret 20 år på studiet av koppene, og som derfor  må ansees for en av de største autoriteter på området, uttaler i “My Life”: “Vaksinasjonen er ikke bare en verdiløs, men en skadelig operasjon – en kjempemessig medisinsk villfarelse, som har vist, at den både sprer sykdommer og medfører større dødlighet.”

Fra boken Innbilningens makt bind 2 av Anna Myhre – Utgitt på eget forlag i 1931 – http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97

HOW PLUMBING (NOT VACCINES) ERADICATED DISEASE – http://www.organiclifestylemagazine.com/how-plumbing-not-vaccines-eradicated-disease

Vaksiner, korrupsjon, legemiddelindustrien, vitenskapsmenn og kvinner – http://olehartattordet.blogg.no/1460123681_vaksiner_korrupsjon_l.html

 

Her har jeg tatt et tilbakeblikk på svineinfluensavaksinen og dokumentert hvor mange som ble syke av den. https://olehartattordet.blogg.no/noen-saers-gode-og-relevante-sporsmal-rundt-covid-19-viruset-og-corona-krisa.html 

 

Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen, så vil dette verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann: https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html

 

“Middelalderens hekseinbillning er det fryktligste kapittel som kulturhistorien vet å berette om. Som offer for denne innbilningen ble elleve millioner mennesker pint til døde. Denne fryktelige epidemi krevet flere ofre enn alle krigene i tilsvarende tidsrom.
Å bli anklaget for hekseri var det samme som å bli brent:

Alle og enhver kunne reise anklage og kunne straks få fengslet den eller dem som man mistenkte for hekseri. Massesuggesjonen fremkalte hos hysteriske personer en voldsom frykt for heksene og bibragte dem den tanke at deres pårørende, deres kveg etc var forhekset av en eller annen.

Det var vesentlig kvinner som ble anklaget. Disse ble da straks fengslet og underkastet pinlig forhør. Pinebenkens torturer og kvaler presset snart frem de vannvittigste selvanklager, da torturen fortsatte og økte til tilståelsen kom. Ingen falt på den tanke at tilståelsen kom på grunn av at torturen ikke lenger kunne utholdes.

De ulykkelige ble alltid dømt til døde, da der ikke kunne være tvil om at tilståelsen var pålitelig. Men resultatet var også dødsdom og henrettelse i de sjeldne tilfeller hvor det ikke var mulig å lokke noen tilståelse ut av den pinte, selv under de frykteligste tortursmerter. Man sa da: ” Bare en heks, som blir hjulpet av djevelen kan utholde slike smerter.

Selv ektemannens bestemte vitneprov, at hustruen, som var anklaget som heks, hele tiden hadde ligget ved siden av ham i sengen den kritiske natt, gjaldt ikke for beviskraftig nok. Man påsto at et gjøglebilde, et spøkelse, hadde ligget i sengen, og heksen hadde allikevel vært med i sabatten.

Selv ikke det mest åpenbare bevis for at en siktelse ikke kunne ramme den anklagede, var i stand til å redde henne fra døden. Heksetroens suggesjon var sterkere enn de mest soleklare beviser.”

 

Anna Myhre, fra hennes bok Innbilningens makt, utgitt på eget forlag 1931
 

Boken kan leses i sin helhet her: http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#0
Og bind 2 kan leses her: http://www.nb.no/nbsok/nb/971b687c467f9a60fec25d15f31a65f7?index=2#0 

 

Et intervju med generalmajor William Creasy  – http://www.goordnance.army.mil/hof/1970/1978/creasy.html av Charles Rise fra det Det Beste (Readers Digest) November 1959 side 46 – 48 

Psykokjemiske kampmidler blir kansje fremtidens våpen. De dreper ikke, de brenner ikke, de ødelegger ikke – men de kan lamme både armèer og byer.

Da katten fikk øye på musen fòr den redselslagen bort i et hjørne av buret sitt, klemte seg opp mot veggen og mjauet ynkelig. Det lyder som en variant av den bakvendte visa, men det er en nøktern beskrivelse av hvordan en katt oppførte seg etter at kjemikere fra den amerikanske hær hadde behandlet den med “fryktgass”. Fryktgassen er et nytt kjemisk våpen som forandrer menneskers og andre levende veseners psyke og åpner for et fantastisk perspektiv: muligheten for krig uten falne.

I dag finnes det allerede en lang rekke slike såkalte psykokjemiske kampmidler. Noen av dem – som den gassen som ble brukt i forsøket med katten – gjør den forgiftede til bytte for en panisk redsel, andre berøver ham evnen til å tenke logisk eller underminerer hans dømmekraft. I en krig kunne disse stoffene lamme en hel by ved å gjøre innbyggerne så forvirret og apatiske for en tid at de ble ute av stand til å samle seg til forsvar.

Det sier seg selv at de ville være ideelle våpen mot sivilbefolkningen, og de ville også kunne brukes til å sette store millitære styrker ut av spillet. Selv den mest hensynsløse diktator ville kansje foretrekke dem fremfor dødbringende våpen som atombomber. 

Med de psykokjemiske kampmidler har vi for første gang i historien fått mulighet for å føre krig på en human måte – hvis noen form for krig da kan kalles human. Men kjemisk krigføring er et ytterst ømtålig emne hvor alle detaljer blir holdt strengt hemmelige, og de millitære eksperter vil svært nødig uttale seg om det. 

En av de få menn som både er kvalifisert til å kommentere de nye kampmidlene og har lov til å gjøre det, er den amerikanske generalmajoren William Creasy, som nylig gikk av  etter å ha arbeidet i over fire år som sjef for den amerikanske hærs kjemiske korps. Han er nå underdirektør i det store selskapet Lummus Co. og leder for dets forskningsavdeling.

“Psykokjemikalier kan bli fremtidens våpen”, sier generalen, “og russerne er kansje i stand til å gjøre bruk av dem allerede nå. Hvis vi setter fart i våre eksperimenter, vil vi muligens snart være på høyde med dem.” Det er tre måter en by kan erobres på, forklarer general Creasy.

1. Man kan bruke alminnelige bomber. Resultat: Både dens industrianlegg og dens befolkning utslettes.

2. Man kan bruke drepende giftgasser, bakterier, eller radioaktive stoffer. Resultat: Byens innbyggere, blir drept, men dens fabrikker og industrier blir ikke ødelagt.

3. Man kan benytte psykokjemiske kampmidler. Resultat: Både industrianlegg og befolkningen blir spart.

De millitære fordeler ved den siste fremgangsmåten er innlysende. Etter et psykokjemisk angrep vil seierherren kunne besette byen uten å behøve  å begrave døde, dra omsorg for de sårede og skaffe mat til befolkningen. Byen faller uskadd i hans hender, og kansje blir den til og med et aktivum for hans videre krigføring når innbyggerne er kommet seg av den midlertidige sinnsforvirringen som de psykokjemiske stoffene har forårsaket. 

“Jeg vil ikke påstå at jeg finner det tiltalende å drive mennesker fra sans og samling, selv om det bare er for en kort tid”, tilføyer general Creasy, “men til dem som synes at alle former for kjemisk krig er mer avskylig enn krig med de konvensjonelle våpen, vil jeg stille dette spørsmålet: Vil de heller bli levende brent av en brannbombe enn å bli utsatt for et midlertidig anfall av sinnsforvirring, blindhet eller lammelse ?”
I visse situasjoner – som for eksempel når det gjelder å fordrive okkupasjonstropper fra et vennligsinnet lands område – er de psykokjemiske stridsmidlene langt å foretrekke. “Hvis man buker spreng eller brannbomber når man skal gjenerobre slike områder, risiskerer man å drepe flere venner enn fiender.” 

Hva er det for slags stoffer, og hvordan virker de ? “Flere av dem er gammelkjente biprodukter fra industriell og medisinsk forskning.” svarer general Creasy. “Det er stoffer som man tidligere ikke kunne finne noen anvendelse for eller som var for farlige eller besværlige å bruke, og som derfor gikk i glemmeboken inntil det kjemiske korps begynte å eksperimentere med dem som kampmidler. Deres virkemåte er uhyre komplisert, men for å uttrykke det enkelt kan man si at de forstyrrer visse nervecellers funksjon omtrent på samme måte som de alminnelige bedøvelsespilene.”

Hvordan kan psykokjemikaliene brukes i felten ? “De kan kastes ut fra fly som bomber, som fordeler stoffene som en tåke over det bombede område. Og psykokjemikalier i væske eller pulverform kan brukes av sabotører til å forgifte en bys vann eller matvareforsyning med.” 

Hva vil skje i en by etter bombeangrep med psykokjemikalier ? “Russerne vet sikkert mer om psykokjemikalienes virkning på store mennekemasser enn vi, for vi har har bare kunnet eksperimentere med enkelte frivillige. Men vi tror at et storangrep med disse stoffene ville føre til totalt kaos i en by. Det største faremoment vil være at folk kansje vil komme til å skade seg selv eller andre. Men likevel vil et psykokjemisk angrep aldri medføre så store tap av liv og eiendom som et konvensjonelt bombeangrep.

Vi vet imidlertid hvordan noen psykokjemikalier virker på enkelte forsøkspersoner. En meget dyktig ung lege meldte seg frivillig, og da han hadde innåndet gassen, spurte forsøkslederen han hva man skulle gjøre med en pasient som hadde sterke smerter i høyre skulder. “Vi har bestemt oss for å amputere pasientens venstre ben”, tilføyde han. Hva mener de om det, spurte forsøkslederen. Legen nølte, , hostet og harket og ville tydeligvis nødig ut med språket, men til slutt sa han: “Ja, det vil jeg også tilrå. Det er sikkert det eneste man kan gjøre i dette tilfellet.”

“I alminnelighet kan man si at psykokjemikaliene får mennesker til å oppføre seg motsatt av hva de pleier. Modige mennesker blir blir fryktsomme, mens de fryktsomme blir krigerske. Men stoffene kan ha mange andre merkelige virkninger. Et av dem får mennesker til å sky andre som pesten. Tenk bare på hvilken virkning dette stoffet ville ha på en hærstyrke. Soldatene ville flykte til alle kanter og gjemme seg for hverandre!”
 

Finnes det noe forsvar mot de psykokjemiske kampmidlene ? “Man kan buke omtrent de samme beskyttelsesmidler som man bruker mot andre krigsgasser,” svarer general Creasy. Det vil si at forsvaret blir meget vanskelig og aldri 100 prosent effektivt – selv med de beste gassmasker.

Mot denne bakgrunn må man undre seg over den at amerikanske regjering har erklært at USA ikke vil ta i bruk kjemiske kampmidler før en eventuell fiende har gjort det. Det betyr at hvis man har valget mellom å erobre en fiendlig stilling med spreng og brannbomber eller med de ikke-drepende psykokjemiske stoffer, er man nødt til å velge bombene. General Creasy håper at USA vil endre sin innstilling på dette punkt, slik at mulighetn står åpen til å bruke noen av de mer humane psykokjemiske kampstoffene.

Ja til å bruke giftgass i krig ! – http://olehartattordet.blogg.no/1431433512_ja_til__bruke_gift_ga.html