Mange snakker om at vi må ha en ha en revolusjon, javel, men hva innbeærer det ? For det første så krever det ledere som kan erstatte de sittende, og disse lederne må innha en mye bedre kompetanse til å lede både på det teoretiske og det praktiske plan enn hva de tidligere lederene var i stand til.
Jeg er ikke en slik leder, men jeg ser at de finnes. Inne i mitt hode så er en revolusjon ensbetydene med utbytting av et gammelt system og innsettelse av et nytt og bedre. Bedre for hvem ? Svaret man får avhenger selvfølgelig av hvem man spør.
Et bedre system slik jeg ser det, må være at alle må ha de samme mulighetene til et fullverdig liv uansett hvilken nasjon de tilhører, da snakker jeg om den vanlige middelklasse og de fattige. Overklassen passer ikke inn i en slik verden. Overklassen forspilte den sjansen da de lot grådigheten ta overhånd og de lot den forme verden på sine premisser. Mennesker som er låst fast i bunnlinje og profitt tenking og som mangler evnen til medmenneskelighet og som ikke er interessert et levedyktig økologisk system som opprettholder den naturlige balanse mellom alle levende vesener på denne planeten, kan jeg ikke se for meg i et nytt system der empati, forståelse, samarbeid, ærlighet og realisme er den nye ideologien og virkeligheten.
Hvis vi fortsetter med de revolusjonære lederne, hva kreves så av dem for at det nye systemet ikke skal gli over i en kopi av det gamle ? Slik jeg ser det, så krever det mennesker med dyp innsikt i hva virkeligheten er, hvordan den har blitt slik og hvordan man kan forhindre at den degenererer tilbake dit den var når man har kommet seg et steg opp på den kombinerte intellektuelle og medmenneskelige evolusjonelle stige.
De må også være i besittelse av en stor porsjon integritet og evnen til å skifte standpunkt hvis bevisene er gode nok slik at de gamle kan byttes ut med nye og mer fornuftige sannheter, men de må også være istand til å se at nye forklaringsmodeller også kan være feil, slik at de ikke erstatter det gamle bare fordi noe nytt dukker opp som høres eller ser bedre ut. Logikk og tid må brukes for å gå i dybden for å finne ut av hva som er rett og galt. Har man hastverk så vil det i de fleste tilfeller føre til feilaktige konklusjoner, som kan få store negative konsekvenser i fremtiden. Derfor er det viktig å se en sak ifra så mange vinkler og perspektiver som mulig. Og sist men ikke minst, de må ha et meget godt samarbeide mellom intellekt og hjerte, det som kalles virkelig intelligens https://www.youtube.com/watch?v=7ezz0AeC9vc. Dagens ledere mangler dette fullstendig, og det er også derfor verden er som den er.
Lederne må selvfølgelig også være folkets representanter og ikke deres slavedrivere, og det krever også at befolkningen er våken. De må hele tiden være på vakt og stille relevante spørsmål ved alt det som skjer i samfunnet og ved ledernes avgjørelser og handlinger. Det optimale ville vært om lederne gjennom skole (grunnskolen) innførte fag der det å lære å tenke selvstendig ble obligatorisk. På den måten ville det blitt vanskelig for mennesker i maktposisjoner å lyve og svindle, og media ville blitt tatt på fersken hver gang de forsøkte seg på samme metoder.
En revolusjon som fører til en bedre verden krever først og fremst et stort antall våkne mennesker som ser verden slik den virkelig er, og som stiller kritiske spørsmål ved de etablerte sannheter og ledernes avgjørelser og handlinger, mennesker som lengter etter noe annet enn den matrealistiske hverdagen som omfavner de fleste av oss i den industrielle verden i dag, og som forstår at selv om deres behov er tilfredstillt så finnes det et stort flertall av andre mennesker rundt om på denne kloden som på langt nær har fått tilfredstillt sine behov, men som kan få dem dekket hvis alle viser solidaritet og går praktisk i gang med å hjelpe til slik at de mindre heldig stilte også får det de har krav på, nemlig et verdig liv der det å kunne legge seg mett må være minstekravet. I et våkent empatisk menneskes bevissthet, så vil det i en ny verden være mat, klær og husrom for hvert eneste individ på denne planeten. Det vil være nok til alles behov, men ikke nok for alles begjær.
“Hva er det som gjør at noen mennesker er lykkelige og tilfredse og andre ikke er det ? En normal sosiolog vil da prøve å forklare disse forskjellene med matrielle variabler. De viktigste er: Alder, kjønn, sosial klasse, bosted, utdanning. Men hvor mye av forskjellene i lykke og tilfredshet forklares med disse fem klassiske materielle variablene tilsammen ? Jo, ifølge en norsk undersøkelse bare 10-12% – altså nesten ingenting (!). Likevel fortsetter disse sosiologene å diskutere som om det viktigste ved trivsel og livskvalitet er slike materielle forhold. Derfor har de også bommet på hele verdidebatten. Åndelige livsverdier som har sitt feste i menneskets sinn og hjerte forstår de ikke. Disse “variabel-sosiologene” er åndelige evenukker. De tilhører matrealismens presteskap sammen med sosialøkonomene.
Politikere flest aksepterer at vi har fått økt vold og ensomhet og at noe alvorlig skjer med medmenneskeligheten i samfunnet. Men hva har det med budsjettdebatten å gjøre ? I kampen for velferdsstaten trodde vi at bare alle fikk velstand , så ville det bli slutt på stjelinga, og bare alle fikk utdanning så ville det bli slutt på volden. Dette viste seg å være løgn. Men vi fortsetter å lage oss slike løgner om hvordan endring i noen matrielle faktorer skal kunne gi oss de rette verdier og et medmenneskelig samfunn. Bare vi får mer velstand for de og de gruppene, eller bare vi øker kulturbudsjettet, eller flere barnehager…
Et av politikernes hovedproblem er at de hører for mye på sosiologer og sosialøkonomer med et matrealistisk livssyn. For å ungå å bli misforstått: Jeg mener at det finnes klare sammenhenger mellom materielle forhold og ødeleggingen av medmenneskeligheten. Jeg mener også at dette kan legges fram vitenskaplig. Slike sammenhenger er for eksempel: -Den økte mobiliteten i arbeidsmarkedet tvinger folk til å flytte ofte og fører til mindre forpliktende fellesskap. -Rask tilflytting til store byer fører til økt voldsbruk og mindre fellesskap.
Det totale alkoholkonsum er en sikker indikator på økende vold og økende problemer i nære fellesskap. Satsning på reklame i stedet for skole og kulturlivet fører til kjøpepress og økning i vinningsforbrytelser. Politikerne burde vite dette, og de har alle muligheter til å endre på regler og budsjetter i forhold til slik innsikt. Det er bare å sette i gang. Men kampen mot matrealismen er noe mer enn å flytte på noen pengesummer. Og det er dette “noe mer” jeg finner det mest intressant å gå videre inn i her. Kampen mot matrealismen setter spørsmålstegn ved at makt og matrielle verdier skal være politikkens sjel.
I partipolitikken har vi tabbekvoter, men ikke tilgivelse. I partipolitikken har vi den smålige misunnelsen hver gang de andre lykkes. Systemet virker nærmest slik at andres ulykke er min lykke. Det tærer på medmenneskelig raushet. I partipolitikken blir mennesker til midler for en sak. Det dreier seg mer om makt og prestisje enn om kjærlighet. Jeg tror dette er hovedgrunnen til “politikerforakten”. Bare 1 av 5 har tillit til politikerne når de snakker om samfunnsspørsmål. Og politikerne selv – eller særlig visse protestpartier spiller på denne politikerforakten for selv å komme i posisjon. Politikerforakten er farlig. Den viser at tilliten svikter. Og dette lille ordet “tillit” er kansje mer enn noe annet nøkkelen til det som gjør sam-funn mulig. Folk gjennomskuer politiker spillet. Politikere kan innrømme feil litt, men ikke for mye, da blir de tatt av motstanderne.
Politikerne tenker mer på hva det lønner seg å si for å få velgernes gunst enn hva som er sant. Vi får et eget politikerspråk som er bygd opp rundt tomme honnørord og ellers går ut på å unngå vanskelige spørsmål. Folk lurer ganske enkelt på hvor det blir av vanlig ærlighet ? Hvis naboen min snakket slik, så ville jeg lure på hvorfor han gjør seg til sånn.
Vi lukter gjerne hvilke mennesker det er som tenker mest på makt og prestisje. De gjenkjennes på at de synder mot den grunnleggende moral; De behandler andre mennesker som et middel for noe de vil , men ikke som et mål i seg selv. Og vi liker dem ikke. Noen kaller reaksjonen på dette for jantelov. Men det er noe helt annet. Det er sunn folkelig skepsis. Denne skepsisen er nødvendig for tilliten. Ellers blir den misbrukt.
Vi forventer at politikere bruker makt og vet hvordan det skal gjøres. Vi ønsker ikke folk som bare snakker om hvordan ting burde være.Vi velger ikke forkynnere og skuespillere til politiske ledere. Men vi setter ihvertfall to betingelser for maktutøvelsen: For det første må politikere ha visjoner om et bedre samfunn som de kjemper for. Og det er noe annet enn enkeltsaker og kjeppehester som bygger på økonomiske særinteresser. For det andre må de vite at makt og prestisje og penger ikke er det viktigste i livet. Det er helt andre ting som gjør livet verdt å leve.
Politikerforakten har oppstått i Norge samtidig som politikerne har mistet visjonene om et bedre samfunn og har gått over til å administrere A/S Norge slik at konkurranseevnen ikke skal svekkes. Politikerforakten har oppstått i Norge når partilederne i sine debatter ble mer opptatt av å diskutere hvem som hadde skylda for alt som var galt enn å gi visjoner av noe bedre. Partipolitikken er ikke akkurat det ypperste vårt samfunn presterer av medmenneskelighet, men medmenneskeligheten må inn i partipolitikken dersom vi skal snu forfallet. I dag skjer det i hovedsak på to måter:
1) Medmenneskligheten heves over de daglige konfliktene i det politiske liv. Det blir henvist til politiske 17.mai taler, programtaler og bordtaler, men materialismen får herske i budsjettdebatter. Da er vi like kort.
2) Medmenneskeligheten blir et argument for en allerede fastlagt politikk for partiets interessegrupper. Medmenneskeligheten blir en kjepphest. Den blir bygdeverdien i Senterpartiet, de kristelige verdiene i Kristelig Folkeparti, det individuelle ansvar i Høyre og solidaritet med velferdsstaten i Arbeiderpartiet og SV. Da er vi noe lenger , men ikke særlig langt. Noe av problemet ligger i at uenigheten går rett gjennom partiene. De kan beskrives slagordmessig:
I Høyre er det et skille mellom næringsliberalister og verdikonservative.
I Kristelig Folkeparti er det skille mellom adjektivkristne som kjemper for “kristelige” særinteresser og de som bruker de kristne verdier som grunnlag for en helhetlig politikk.
I Senterpartier er det skille mellom smørprisbønder og de som bygger på bygdeverdier.
I Arbederpartiet er det skille mellom kraftsosialister og ensidig lønnskravsfagforeningsfolk og dem som nå vil bruke livskvalitet som en grunnleggende ideologi.
I Sosialistisk Venstreparti er det et skille mellom de gamle 68`erne som står fast på krava og den nye miljø-og verditenkningen.
I Fremskrittspartiet har jeg ikke oppdaget noe skille – her har vi vel det klareste matrealistiske partiet i Norge.
Dette betyr at ingen har noe særlig å vinne på dette som valgkampsak. Dersom et parti reiser kamp for medmenneskelighet, vil alle partiene kunne møte dette med sine hønnørord som fungerer i deres grupper. Og saken er ikke konkret nok til at vi greier å ta ordsnoerne. Et parti som kjører saken vil neppe få mange nok stemmer. De eneste som kunne tjene på det nå, ville ironisk nok være FRP som kan støtte seg på de 20-30% i Norge som ikke bare i handling, men også i teori er matrealister. Dette kan kalles “den partipolitiske verdifella” Medmenneskelighet blir neppe en god sak partipolitisk før den kan tallfestes og brukes i budsjettdebatter og i beregninger for kommunenes og landets langtidsplaner.
Hvor mye fyll og vold og ensomhet planlegger vi i Kongsvinger ? Medmenneskelighet blir heller ikke en god sak partipolitisk før det fører til at man sier nei til ting. Det er ikke nok å flagge med sine kjepphester om bevilgning til kunstnere eller distriktsutbygging eller barnehager eller det man tror skaper livskvalitet. Man må også være villig til å definere fienden: matrealismen, og finne ut hva man vil si nei til. Medmenneskeligheten vil sannsynligvis kunne følge omtrent de samme skillelinjene partipolitisk som miljøet. Det kan bli farlig sprengstoff for partiene. Og det kan bli bare dill-dall.”
Hva er arbeid ? Det er to slags arbeid: det første er å endre posisjonene til visse stoffmengder i forhold til andre stoffmengder på eller nær jordoverflaten. Det andre er å fortelle folk at de skal gjøre det. Det første slaget er ubehagelig og dårlig lønnet; det andre er behagelig og høyt lønnet. Det andre slaget kan utvides i det uendelige: det finnes ikke bare dem som gir ordre, men det er også dem som gir råd om hvilke ordrer som bør gis. Vanligvis blir det gitt to motsatte slags råd samtidig av to organiserte grupper av menn: det er det vi kaller politikk. Den dyktighet som kreves for dette slags arbeid, er ikke kjennskap til de emner en gir råd om, men kjennskap til kunsten å få folk på sin side ved tale eller skrift, dvs propagandakunsten.
Overalt i Europa, skjønt ikke i Amerika, er det en tredje klasse av menn som respekteres mer enn noen av disse to klassene av arbeidere. Det er menn som gjennom eiendomsrett til land kan la andre betale for den ære å få lov til å leve å arbeide. Godseierne gjør ikke noe arbeid, og en kunne derfor vente at jeg ville berømme dem. Men uheldigvis er deres lediggang bare mulig ved andres flid; i virkeligheten er deres krav på behagelig lediggang den historiske kilde til hele arbeidets evangelium. Den siste ting de noen gang ville ønske, var at andre skulle følge deres eksempel.
Fra kulturens tidligste tider til den industrielle revolusjonen kunne en mann i regelen ikke ved hardt arbeid fremstille stort mer enn det som krevdes til opphold for ham selv og hans familie, trass i at hans kone arbeidet minst like hardt som han selv, og at også hans barn hjalp til det de kunne så snart de var gamle nok. Det lille overskuddet over det nødvendigste ble ikke overlatt til dem som skaffet det men ble overtatt av prester og krigere. I hungerår var det ikke noe overskudd, men prestene og krigerne sikret seg likevel like mye som ellers, med den følge at mange av arbeiderne sultet ihjel. Dette systemet holdt seg i Russland til 1917. I England holdt det seg trass i den industrielle revolusjonen gjennom Napoleons krigene og inntil for hundre år siden, da den nye fabrikkeierklassen fikk makten (Husk dette er skrevet i 1935). I Amerika ble det slutt på systemet ved revolusjonen, unntatt i sørstatene, der holdt det seg til borgerkrigen.
Et system som varte så lenge og endte så nylig, har naturlig nok satt dyptgående spor i menneskenes tanker og meninger. Mye av det vi tar for gitt når det gjelder arbeidets moralske verdi, er hentet fra dette systemet, er før-industrielt og derfor ikke tilpasset vår tid. Moderne teknikk har gjort det mulig at fritiden innen visse grenser ikke lenger trenger være en rettighet for små priviligerte klasser, men kan fordeles jevnt over samfunnet. Arbeidsmoralen er en slavemoral, og vår verden trenger ikke slaver.
Det er innlysende at i primitive samfunn ville bønder som var overlatt til seg selv, ikke skille seg med det magre overskudd som prestene og krigerne levde av, men ville enten produsere mindre eller konsumere mer. Til å begynne med var det rå makt som tvang dem til å produsere og gi fra seg overskuddet. Men litt etter litt fant en det mulig å overtale mange av dem til å godta en etikk som hevdet at det var deres plikt å arbeide hardt, trass i at en del av deres arbeid gikk med til å støtte andre som bare dovnet seg. På denne måten trengtes det mindre tvang, og utgiftene til å styre samfunnet minsket.
Den dag i dag ville 99 prosent av britiske lønnsarbeidere bli oppriktig sjokkert om en foreslo at Kongen ikke skulle ha større inntekt enn en arbeidsmann (igjen, husk at dette er skrevet i 1935). Pliktens ide har historisk sett vært et middel brukt av makthaverne til å få andre til å leve for sine herrers interesser mer enn for sine egne. Selvsagt skjuler makthaverne denne kjensgjerningen for seg selv ved at de får seg til å tro at deres interesser faller sammen med menneskehetens videre interesser. Iblant kan dette være sant; atenske slaveholdere, for eksempel, brukte en del av sin fritid til å gi vår kultur varige bidrag som ville vært utenkelig under et rettferdig økonomisk system.
Fritiden er grunnleggende for kulturen, og i eldre tid ble fritid for de få bare gjort mulig ved slit for de mange. Men deres slit var verdifullt, ikke fordi arbeid er et gode, men fordi fritid er et gode. Og ved moderne teknikk ville det være mulig å fordele fritiden rettferdig uten å skade kulturen. Moderne teknikk har gjort det mulig å minske i umåtelig grad den arbeidsmengde som kreves for å sikre det livsnødvendige for alle. Dette ble helt klart under verdenskrigen (1.verdenskrig). I de årene var alle menn i de væpnede styrkene, alle menn og kvinner i rustningsindustrien, alle menn og kvinner i spionasjen, krigspropagandaen eller i statens krigsadministrasjon, trukket bort fra produktivt arbeid. Trass i dette var det alminnelige nivå av fysisk velvære blant ulærte lønnsarbeidere på alliert side høyere enn noen gang før eller senere.
Betydningen av dette ble holdt skjult av finansen: lånetransaksjoner ga det skinn av at fremtiden holdt liv i nåtiden. Men det ville selvsagt vært umulig: en mann kan ikke spise av et brød som ennå ikke er bakt. Krigen viste med all ønskelig tydelighet at det ved vitenskaplig organisasjon av produksjonen er mulig å holde befolkningen på en høy levestandard selv med en liten del av verdens samlede arbeidskapasitet.
Om en ved krigens slutt hadde opprettholdt den vitenskaplige organisasjon som var blitt skapt for å frigjøre folk for fronttjeneste og rustningsarbeid, ville alt ha gått bra. I stedet ble det gamle kaos gjennomført; de som trengtes måtte arbeide overtid, mens de øvrige ble overlatt til å sulte ihjel som arbeidsløse. Hvorfor ? Fordi arbeid er en dyd, og en mann skal ikke få lønn i forhold til det han lager, men i forhold til sin dyd slik den viser seg ved hans flid. Dette er slavestatens moral, gjennomført under forhold som er fullstendig ulike dem den oppsto under. Ikke noe under at resultatet er blitt katastrofalt.
La oss ta et eksempel. Sett at et visst antall arbeidere i et gitt øyeblikk er sysselsatt med å produsere spiker. De lager så mange spikre som verden trenger ved for eksempel åtte timers arbeid om dagen. En eller annen gjør en oppfinnelse som fører til at det samme antall kan lage dobbelt så mange spikre, og spikrene er dessuten allerede så billige at neppe noen flere vil bli kjøpt til lavere pris. I en fornuftig verden ville alle som drev med spikerproduksjon, ta til å arbeide fire timer i stedet for åtte, og alt annet ville gå som før. Men i verden som den er i dag, ville en synes dette var demoraliserende. Mennene arbeider stadig åtte timer.
Det blir for mye spiker. Noen arbeidsgivere går konkurs, og halvparten av dem som før drev og laget spiker, får sparken. Når alt kommer til alt blir det like mye fritid som etter den andre planen, men halvparten av mennene går bare og slenger, mens den andre halvparten fremdeles er overarbeidet. På den måten sikrer en seg at fritiden, som ikke kan unngås, blir opphavet til ulykke og elendighet alle steder i stedet for å være en almen kilde til lykke. Kan en tenke seg noe mer vanvittig ? Den tanke at de fattige bør ha fritid har alltid sjokkert de rike.
I England var den vanlige arbeidstid helt til først på 1800-tallet femten timer om dagen. Barn hadde av og til like lang arbeidsdag, og svært vanlig var tolv timer om dagen. Da noen brysomme forståsegpåere kom i fare for å antyde at denne arbeidstiden var i lengste laget, fikk de høre at arbeidet holdt de voksne borte drukkenskapen og barna fra å gjøre ugagn. Da jeg var liten, fikk alle arbeiderne i byen stemmerett, og en del offentlige fridager ble fastsatt ved lov. Det vakte stor indignasjon i de høyere klasser. Jeg husker jeg hørte en gammel hertuginne si: “hva skal de fattige med fridager ? De burde arbeide.” Folk nå for tiden er mindre oppriktige, men innstillingen holder seg og gir opphav til en stor del av forvirringen på det økonomiske området.
La oss for et øyeblikk granske arbeidets etikk helt åpent, uten å la oss binde av gammel overtro. Ethvert menneske konsumerer nødvendigvis i løpet av sitt liv en viss del av det samlede produkt av menneskelig arbeid. Går vi ut fra, og det har en vel lov til, at arbeid for det meste er ubehagelig, er det urettferdig at en mann skal konsumere mer enn han produserer. Selvsagt kan det være at han skaffer tjenester i stedet for varer, som en lege for eksempel, men han bør skaffe noe til vederlag for hus og mat.
Så langt må en godta plikten til arbeid, men ikke lenger. Jeg vil ikke dvele ved det forhold at det i alle moderne samfunn utenfor USSR, er mange mennesker som slipper unna tilmed dette lavmålet av arbeid, nemlig alle de som arver eller gifter seg til penger. Jeg tror ikke det at disse menneskene som får lov til å dovne seg, er på langt nær så farlig som dette at lønnsarbeidere enten skal arbeide mer enn de har godt av eller gå og sulte. Om den vanlige lønnsmottaker hadde fire timers dag, ville det bli nok for alle og ingen arbeidsløshet. Jeg tar da for gitt et visst lite minimum av fornuftig organisasjon. Denne tanken sjokkerer de rike, fordi de er overbevist om at de fattige ikke ville vite hva de skulle bruke så mye fritid til.
I Amerika er det mange som tar lange arbeidsdager selv etterat de er blitt velstående. Slike menn blir naturlig nok indignert ved tanken på fritid for lønnsmottakere, untatt som en streng straff i form av arbeidsløshet. Underlig nok sier de ingenting om at deres koner og døtre ikke har noe å ta seg til, enda det setter alt inn på at deres sønner skal arbeide så hardt at de ikke får noen tid til å bli kultiverte. Den snobbete beundringen for det unyttige, som i et aristokratisk samfunn strekker seg til begge kjønn, er i et plutokrati begrenset til kvinnene, men dette bringer ikke mer i samsvar med sunn fornuft.
Vi må innrømme at klok utnytting av fritiden er et produkt av kultur og oppdragelse. En mann som har hatt en lang arbeidsdag hele sitt liv, vil kjede seg om han med ett ikke har noe å ta seg til. Men uten en betydelig mengde fritid blir et menneske avskåret fra mange av de beste ting i livet. Det er ikke lenger noen grunn til at mesteparten av folket ennå skal lide under dette savnet. Bare en narraktig asketisk innstilling, som vi vanligvis hevder strengere mot andre enn mot oss selv, får oss til å fortsette med å gå inn for arbeid i overdrevne mengder nå da behovet ikke lenger er der.
I den nye tro (kommunismen) som besjeler styret i Russland, er det mange ting som er svært ulik den tradisjonelle forkynnelse i Vesten, men det er visse ting som er helt uforandret. Den holdning som de herskende klasser og særlig de som driver opplysningspropaganda, inntar til arbeidets verdighet, er nesten nøyaktig den samme som verdens herskende klasse alltid har prekt for dem de kalte “ærlige fattigfolk”. Flid, edrulighet, villighet ja til å ta lang arbeidstid for framtidige fordeler, ja tilmed lydighet mot myndighetene, alle disse tingene går igjen. Dessuten representerer myndighetene stadig verdensherskerens vilje. Men han har nå fått et nytt navn: Dialektisk Materialisme.
Proletariatets seier i Russland har visse punkter til felles med kvinnesakens seier i en del andre land. Gjennom århundrer hadde mennene villig innrømt at kvinnene var frommere enn de selv, og hadde trøstet kvinnene i deres slave liv med at fromhet er mer verdt enn makt. Til slutt besluttet kvinnesakskvinnene at de ville ha begge deler, ettersom pionerene blant dem trodde alt mennene hadde fortalt dem om dydens verd, men ikke det de hadde fortalt dem om det verdiløse ved politisk makt. Noe liknende har hendt i Russland når det gjelder kroppsarbeid.
Gjennom århundrer hadde de rike og deres snyltere skrevet lovsanger for det “ærlige slit”, hadde prist det enkle liv og hadde forkynt en religion som lærer at de fattige har større sjanser til å komme til himmelen enn de rike. De hadde i det hele tatt prøvd å få kroppsarbeidere til å tro at det var noe særskilt edelt ved dette å endre stoffmengders posisjoner i rommet, akkurat som mennene prøvde å få kvinnene til å tro det var noe særskilt edelt ved deres seksuelle slaveri.
I Russland har en tatt for alvor all denne forkynnelsen av kroppsarbeidet som det høyeste i livet, med den følge at kroppsarbeideren holdes i større ære enn noen annen. Håndens arbeid er det ideal som holdes opp for ungdommen og er grunnlaget for all etisk forkynnelse. For øyeblikket er kansje alt dette bare til det gode. Et veldig land med store naturrikdommer ligger og venter på å bli utviklet og må utvikles med svært liten bruk av kreditter. Under slike vilkår er hardt arbeid nødvendig og vil trolig kaste svært mye av seg. Men hva vil hende når en har nådd det punkt da alle kunne leve bra uten å måtte ha lang arbeidsdag ?
I Vesten har en prøvd forskjellige metoder å for å greie opp med dette problemet. Vi gjør ikke noe forsøk på å skape økonomisk rettferdighet, så en stor del av totalproduksjonen går til et lite mindretall av befolkningen, og mange av dem arbeider ikke i det hele tatt. Det er ingen sentral kontroll av produksjonen, så det produseres massevis av ting vi ikke trenger. Vi lar en stor prosent av arbeidsbefolkningen gå ledig, fordi vi kan greie oss uten deres arbeid ved å la andre arbeide overtid.
Når alle disse metodene ikke viser seg å føre fram, lager vi krig. Så lar vi noen produsere sprengstoffer og andre sprenge dem i luften, som om vi var barn som nettopp hadde oppdaget noe som het fyrverkeri. Ved en kombinasjon av alle disse metodene greier vi, skjønt ikke uten vansker, å holde liv i oppfatningen at en hel del hardt kroppsarbeid må være meningmanns lodd.
I Russland finnes det en større økonomisk rettferdighet og sentralredigering av produksjonen, så problemet vil der måtte løses på en annen måte. Den rasjonelle løsning ville være å skjære ned arbeidstiden gradvis så snart alle nødvendige behov og de enkleste former for komfort kan sikres, men likevel slik at en på hvert trinn avgjør ved folkeavstemning om en vil foretrekke mer fritid eller flere varer. Men ettersom det stadig er forkynt at den høyeste moralske verdi ligger i hard arbeid, Kan en vanskelig se hvordan myndighetene kan ta sikte på et paradis der det vil være mye fritid og lite arbeid.
Det er mer trolig at de til stadighet vil komme med nye planer som vil medføre at fritid i øyeblikket må ofres for større produksjon i framtiden. En sinnrik plan satt fram av russiske ingeniører går ut på å varme opp Hvitehavet og nordkysten av Sibir ved å føre en demning over Karasjøen. Et beundringsverdig prosjekt, men egnet til å utsette proletariets velvære ennå et slektsledd, mens slitets adelskap får utfolde seg mellom isfjellene og snøstormene i Ishavet.
Slike ting vil være følgen av å se hardt arbeid som en egenverdi mer enn som et middel til å nå en tilstand der det ikke lenger trengs.Selv om det til en viss grad er nødvendig å bevege materien hit eller dit for at vi kan leve, er dette absolutt ikke et av målene for menneskelivet. Om det var det skulle vi anse en hvilken som helst anleggsslusk som Shakespeares overmann. Vi er blitt ført på avveier i denne saken av to grunner.
Den ene er nødvendigheten av å unngå misnøye blant de fattige. Den har fått de rike til gjennom årtusener å preke om arbeidets verdighet, mens de selv har passet på å forbli uverdige på dette punktet. Den andre grunnen er vår tids glede ved maskiner og mekanismer, som får oss til å fryde oss over de forbausende sinnrike endringer vi kan få i stand på jordoverflaten. Ingen av disse motivene gjør noe særlig inntrykk på arbeideren selv.
Om en spør ham hva han synes er det beste ved livet, er det små sjanser for at han vil si: “Jeg har glede av grovt arbeid fordi det får meg til å føle at jeg fullbyrder menneskets ypperste oppgaver, og fordi jeg liker å tenke på hvor mye mennesket kan omforme kloden vår. Det er sant nok at kroppen min krever hvilepauser, som jeg da må fylle så godt jeg kan, men jeg er aldri så lykkelig som når det blir morgen, og jeg kan vende tilbake til alt det slitet som gir meg gleder i livet.” Jeg har aldri hørt noen arbeidsmann si noe i den dur. De ser på arbeidet slik en bør se på det, som et nødvendig middel til livets opphold, og det er fra de timene de er fri at de henter den andel i lykken som måtte bli forunt dem. En vil innvende at selv om litt fritid kunne være hyggelig, ville ikke folk vite hvordan de skulle gi sine dager innhold om de bare hadde fire av fire og syv timer til å arbeide i.
Så langt dette er sant for vår tid, er det en fordømmelse av vår kultur. Det ville ikke vært sant for noe tidligere tidsrom. Tidligere hadde menneskene en evne til å skape glede, en evne til lek, som i vår tid til en viss grad er blitt lammet av en sykelig effektivitetskultus. Det moderne mennesket tror alt bør gjøres for noe annets skyld, aldri for sakens egen skyld. Alvorsfylte mennesker fordømmer for eksempel til stadighet dette at folk går på kino, og forteller oss at det fører de unge inn på forbryterbanen. Men alt det arbeid som går med på å bygge kinoer og lage filmer, regnes for respektabelt fordi det er arbeid, og fordi det gir fortjeneste.
Den oppfatningen at de virksomheter som gir profitt er de verdifulle, har snudd allting opp ned. Slakteren som skaffer oss kjøtt og bakeren som skaffer oss brød fortjener ros fordi de tjener penger; men når vi har glede av maten de skaffer oss, er vi ikke annet en lettsindige om vi da ikke spiser bare for å styrke oss for vårt arbeid. For å si det enkelt: Synet er at det å tjene penger er et gode, mens det å bruke penger er et onde. Men ettersom det å tjene penger og å bruke er to sider av samme prosess, er dette ren meningsløst. En kunne jo like godt si at nøkler er goder, men nøkkelhull er onder. Ene og alene den fordel vi kan ha ved å forbruke dem, gjør det verdifullt å fremstille varer.
I vårt samfunn arbeider den enkelte for fortjenesten; men det sosiale formålet for arbeidet hans ligger i forbruket av det han lager. Det er denne skilsmissen mellom den enkeltes og samfunnets formål med produksjonen som gjør det så vanskelig for folk å tenke klart i en verden der profitten er sporen til all flid. Vi tenker for mye å produksjonen og for lite på konsumpsjonen.
En av følgene er at vi legger for liten vekt på hygge og enkel lykke, og at vi ikke dømmer produksjonen etter den glede den gir forbrukeren. Når jeg foreslår at arbeidstiden burde skjæres ned til fire timer, vil jeg ikke dermed ha sagt at all den tid som da blir til overs, skal leves hen i lettsinn og tomhet. Jeg mener at fire timer om dagen burde gi en mann rett til alt han trengte til livets opphold og til de enkleste former for velvære, og at resten av hans tid burde stå til hans rådighet. Slik han måtte finne det riktigst. Det er et kjernevilkår for ethvert slikt samfunnssystem at oppdragelsen føres videre enn det i dag vanligvis er tilfelle, og at den delvis burde ha som mål å skape interesser som vil sette en mann i stand til å fylle sin fritid på en intelligent måte.
Jeg tenker ikke først og fremst på ting som en ville regne for typisk intellektuelle. Folkedansene er dødd ut de fleste steder, bare i bortgjemte bygder kan en finne dem, men de impulsene som gjorde at de ble dyrket, må ennå være til stede i menneskenaturen. Byfolks gleder er for det meste blitt passive: gå på kino, se fotballkamper, lytte på radio, osv. Dette kommer av at hele deres aktive energi blir fullt oppbrukt under arbeidet; om de fikk mer fritid, ville de igjen ha glede av ting de kunne ta aktivt del i.
Før i tiden var det en liten samfunnsklasse som hadde fritid, og en stor klasse som arbeidet. Overklassen nøt fordeler som det ikke var noe grunnlag for i sosial rettferdighet. Dette gjorde den nødvendigvis tyrannisk, satte grenser for dens medkjensle og fikk den til å finne opp teorier som kunne rettferdiggjøre dens privilegier. Disse forholdene gjorde mye til å minske dens overlegenhet, men det hindret ikke at denne klassen la grunnen for nesten alt det vi kaller kultur. Den dyrket kunstene og oppdaget vitenskapene. Den skrev bøker, oppfant filosofiene og forfinet omgangsformene.
Selv frigjøringen av de undertrykte er vanligvis blitt satt i gang ovenfra. Uten en overklasse med fritid ville menneskeheten aldri ha reist seg av barbariet. Men denne ordningen med en arvelig overklasse uten plikter førte til et uvanlig stort spill av energi. Ingen av dem som hørte til klassen, var blitt lært opp til å være flittig, og klassen som helhet var ikke uvanlig intelligent. Klassen kunne kansje gi opphav til en Darwin, men opp mot ham måtte en sette titusener av godsherrer som aldri tenkte på noe mer intelligent enn å jakte på rev og å straffe krypskyttere.
I våre dager antas universitetene å innebære en mer systematisk metode til å skaffe det som overklassen skaffet rent tilfeldig og som et biprodukt. Dette er en stor forbedring, men det har sine ulemper. Universitetslivet er så ulikt livet i verden ellers at menn som lever i et akademisk miljø, gjerne taper av syne det som opptar vanlige menn og kvinner. Dessuten er deres måte å uttrykke seg på slik at den fratar deres meninger den innflytelse de burde hatt på det store publikum.
En annen ulempe er at i universitetene er studiene fast organisert, og en mann som går inn for en eller annen selvstendig forskerlinje, vil gjerne miste motet fordi han ikke får noen støtte. Om de enn er nyttige, er de akademiske institusjonene ingen fullgode garantier for kulturens interesser i en verden der alle utenfor deres murer har det for travelt til å bry seg om noe de ikke har direkte nytte av.
I en verden der ingen er nødt til å arbeide mer enn fire timer om dagen, kan alle fritt nytte fritiden slik de vil. Unge menn med glødende vitebegjær kan gå inn for sin vitenskap, malere kan male uten å være nødt til å sulte selv om bildene er aldri så gode. Unge forfattere trenger ikke tiltrekke seg oppmerksomhet ved hastverksarbeider som er ment å gi dem den økonomiske uavhengighet de må ha for å skape mer verdifulle verker, som de kansje vil ha tapt lyst og evne til når tiden omsider er inne.
Menn som gjennom sitt yrke er blitt interessert i en eller annen side av økonomien eller politikken, vil kunne utvikle sine ideer uten den akademiske livsfjernhet som ofte preger universitetsøkonomene. Leger vil få tid til å sette seg inn i det siste i medisinens utvikling, og lærerne vil ikke fortvilt streve med å gi rutinemessig opplæring i ting de lærte i sin ungdom, men som kansje i mellomtiden har vist seg ikke å holde stikk.
Framfor alt vil det bli livsglede og lykke i stedet for slitte nerver, tretthet og dårlig fordøyelse. Det arbeid som kreves, vil være nok til å gjøre fritiden til en fryd, men ikke nok til å gjøre en mann sliten.Siden folk ikke vil være trette i den tid de har til overs, vil de ikke bare kreve passive og flaue fornøyelser. Minst èn prosent vil kansje ofre den tid de ikke bruker til sitt yrke, til virksomheter av en viss betydning for hele samfunnet, og siden de ikke vil være avhengige av disse virksomhetene for livets opphold, vil deres orginalitet være uhemmet, og de vil ikke behøve å rette seg etter regler som gamle grinebitere har satt opp. Men det er ikke bare i disse unntakstilfellene at fordelene ved større fritid vil tre fram.
Vanlige menn og kvinner får høve til å leve et lykkelig liv og vil bli vennligere og mer forsonlig og mindre tilbøylige til å se på andre med mistanke. Lysten til krig vil dø ut, dels av nevnte grunn, dels fordi krig ville innebære langt og hardt arbeid for alle. Godlynne er av alle moralske egenskaper det som verden trenger mest av, og godlynne er en følge av ro og trygghet, ikke av et liv i slitsom kamp. De moderne produksjonsmetoder har gitt oss høve til å gjøre livet lett og trygt for alle; i stedet har vi valgt å la noen arbeide overtid og andre sulte. Hittil har vi fortsatt å være like energiske som før vi fikk maskinene. I dette har vi vært dumme, men det er ingen grunn til å drive på å være dumme for evig.
“Med sin insistering på at vi skal konsentrere oss om lykkelige utfall fremfor lurende farer, motsier positiv tenking et av våre mest grunnleggende instinkter, et instinkt vi ikke bare har felles med andre primater og pattedyr, men også reptiler, insekter og fisk.
Logikken i positiv tenking har vært at verden ikke er, eller i hvert fall ikke lenger er det farlige stedet vi forestilte oss at den var.
I svært forskjellige situasjoner har positiv tenking vært et redskap for undertrykkelse over hele verden .Vi tenker gjerne at tyranner hersker gjennom frykt – frykt for det hemmelige politi, for tortur, internering, gulag – men noen av verdens mest nådeløse autoritære regimer har også forlangt konstant optismisme og jubel av sine undersåtter.
Sovjetkommunisme, som vi vanligvis ikke tenker på som noen lystig innretning, var et eksempel på bruken av positiv tenking som middel til sosial kontroll. Da Dubravka Ugresic skrev om det tidligere Jugoslavia ved inngangen til det enogtyvende århundre, bemerket hun at “tidligere kommunister, moderne kapitalister, nasjonalister og religiøse fanatikere” alle tok med seg den friske vinden av positivitet fra Vesten. “De er blitt optimister alle sammen.” Men det var knapt noe nytt, fortsatte hun, for”optimismen har pletter på sitt ideologiske rulleblad.
Om det er noe som har overlevd selve stalinismen, så er det det stalinistiske kravet om optimisme.” I Sovjet-unionen, som i de østeuropeiske landene og Nord-Korea, krevde sensorene optimistisk kunst , bøker og filmer, noe som innebar optimistiske helter, handling som dreide seg om å oppfylle produksjonskvoter, og slutter som gav løfte om en strålende revolusjonær fremtid. Tjeskoslovakisk litteratur var gjennomsyret av “blind optimisme”, nord-koreanske noveller stråler fremdeles av “hemningsløs optisme” I Sovjetunionen selv innebar en anklage om mangel på historisk optimisme en anklage om fordreining av sannheten eller en formidling av falske sannheter.
Pesimisme og ideologisk vakling var det samme. I diverse diskusjoner ble muligheten for en fremmedgjort og ensom helt under sosialismen forbudt med henvisning til kravet om historisk optimisme og en positiv helt. Straffene for å tenke negativt var virkelige. Å ikke være positiv og optimistisk var å være “defaitistisk”, og som Ugresic skriver om Sovjetunionen: “Defaitister betalte for sin defaitisme. Ble noen anklaget for å spre defaitisme, ble han dømt til flere år i Stalins leire.”
I sin roman fra 1968, En spøk, la den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera en av personene sende et postkort med påskriften “Optimisme er opium for folket”, hvorpå personen blir anklaget for å være fiende av folket og dømt til straffearbeid i kullgruvene. Kundera ble selv straffet for å skrive En spøk. Han ble ekskludert fra kommunistpartiet, fikk verkene sine fjernet fra biblioteker og og bokhandlere og fikk forbud mot å reise til Vesten.
Amerikanske forkynnere av positiv tenkning ville utvilsomt bli rystet over å bli nevnt i samme åndedrag, eller bare samme bok, som, stalinistisk sensur og propaganda. Amerikanere hyller tross alt individuell suksess, som ikke var noe kommunistisk ideal, og ingen blir slept av gårde til arbeidsleir fordi de ignorerer deres lære. Men selv blant amerikanske forsvarere av positiv tenking kan man finne et visst ubehag over dens rolle som mental disiplin, en form for selvhypnose i form av forsikringer, visualiseringer og stramt forkuserte tanker.
“Ikke tenk på tankekontroll som et redskap for undertrykkelse fra George Orwells 1984,” rådet John Templeton leserne av en av sine selvhjelpsbøker. “Tenk heller på det som en positiv kraft som vil gi deg et klarere sinn, mer målrettet og mer effektivt” Den store fordelen med den amerikanske tilnærmingen til positiv tenking har vært at man kan stole på at folk påfører seg den selv. Stalinistiske regimer brukte statsapparatet – skole, hemmelig politi, og så videre – til å håndheve optimismen; kapitalistiske demokratier overlater denne jobben til markedet.
I Vesten er, som vi har sett, ledende talsmenn for positiv tenking selv entrepenører som markedsfører egne taler, bøker og DVDer til enhver som er villige til å kjøpe dem. Store konserner kan tvinge sine ansatte til å høre på talene og kan råde dem til å lese bøkene; de kan sparke folk som holder fast på sin “negative innstilling.” Men i siste instans er det opp til den enkelte å slutte seg til positiv tenking og påta seg det tunge arbeidet med å tilpasse og vedlikeholde sin innstilling.
Og å dømme etter salget av motivasjonsprodukter og populariteten til typer som Oprah og Osteen, er dette en oppgave som et stort antall amerikanere har gått løs på med stor iver på egen hånd. Likevel, som det fremgår av hovedoppslaget i januar nummeret av Psychology Today 2009, har den amerikanske forelskelsen i positiv tenking ikke gjort oss lykkeligere. Forfatteren, som slår sammen den akademiske positive psykologien med den stadig voksende skaren av “selvoppnevnte eksperter” i det han kaller “lykkebevegelsen”, bemerker at “ifølge enkelte målinger er vi som nasjon blitt tristere og engstligere i løpet av de samme årene som lykkebevegelsen har blomstret; kansje det er derfor vi så ivrig har kjøpet det den har å tilby”.
Dette funnet burde ikke komme som noen overraskelse: Positiv tenkning avskaffet ikke behovet for konstant årvåkenhet, den rettet bare denne årvåkenheten innover. Istedet for å bekymre seg for at taket kan falle ned eller at man kan miste jobben, oppfordrer positiv tenking oss til å til å bekymre oss over de negative forventningene i og for seg og underkaste dem uopphørlig revisjon. Det ender med å påtvinge en form for mental disiplin som er minst like nøyeregnende som kalvinismen den erstattet – det uopphørlige arbeidet med selvransakelse og selvkontroll, eller i positiv tenknings tilfelle, selvhypnose. Som historikeren Donald Meyer sier det, krever den “konstant revisjon av det som løfter ånden, konstant vaktsomhet overfor umulighetsperspektiver, konstant overvåkning av kroppens og tankens opprør mot kontroll”.
Dette er en bør som vi endelig, med god samvittighet, kan lege fra oss. Strevet etter positiv “tankekontroll”,som bestandig fremstilles som livsbevarende, er blitt en potensiell drepende byrde – som fratar oss dømmekraften og skjermer oss mot livsviktig informasjon. Iblant må vi gi akt på frykt og våre negative tanker, og til enhver tid må vi være oppmerksomme på verden utenfor oss selv, også når det innebærer å ta til seg dårlige nyheter og reflektere over synspunktene til “negative” mennesker.
Som vi burde ha lært nå, er det farlig å la være. Årvåken realisme utelukker ikke jakten på lykken; faktisk gjør det den mulig. Hvordan kan vi vente å forbedre vår situasjon uten å gjøre noe med de faktiske omstendighetene vi er i ? Positiv tenking søker å overbevise oss om at slike ytre faktorer er vilkårlige sammenlignet med ens indre tilstand, innstilling eller sinnstemning.
Vi har sett at coacher og guruer avskriver virklighetens problemer som “unnskyldninger” for å mislykkes, og at positive psykologer har hatt en tendens til å minimalisere for omstendigheter i sin lykkeligning. Det er sant at subjektive faktorer som besluttsomhet er avgjørende for å overleve og at enkeltmennesker iblant overvinner marerittaktig motgang. Men ånden seirer ikke automatisk over materien, og å overse den rollen vanskelige omstendigheter spiller – eller enda verre, å klandre sine egne tanker for dem – er å skli over i den depraverte selvgodheten Rhonda Byrne la for dagen da hun ble konfrontert med tsunamien i 2006. Hun henviste til loven om tiltrekning og erklærte at en katastrofe som en tsunami bare kan ramme folk som er “på samme frekvens som hendelsen”.
Verden over er fattigdom den vanligste hindringen for menneskelig lykke. I den grad man kan tro på lykke undersøkelser, viser de uten untak at de lykkeligste landene i verden også har en tendens til å være blant de rikeste. Mens USA ligger på 23. og Storbritannia på 41. ligger for eksempel India på dystre 125. plass av 178 nasjoner. Enkelte nyere studier viser dessuten at innenfor det enkelte land har rike folk folk en tendens til å være lykkeligst, med omkring 90 prosent av amerikanere i husstander som tjener over 250 000 dollar i året, som sier at de er “veldig lykkelige”, sammenlignet med bare 42 prosent av mennesker som lever i husholdninger som tjener mindre enn 30 000 dollar.
Da New York Times undersøkte boligområder i New York i 2009, fant de ut at de lykkligste strøkene var de mest velstående, og ikke tilfeldig , de mest velforsynte med kafeer, foreninger, teatre og muligheter for sosial samhandling. Det minst lykklige strøket var en del av Bronx, preget av forlatte gårder, hauger med uavhentet søppel og den høyeste arbeidsledigheten i byen.
I århundrer, eller ihvertfall siden den protestantiske reformasjonen, har Vestens økonomiske eliter smigret seg med tanken om at fattigdom er en frivillig tilstand. Kalvinistene så det som et resultat av dovenskap og andre dårlige vaner; de positivt tenkende mener det skyldes en egenrådig avvisning av å ta i mot overfloden. Denne innfalsvinkelen med å klandre offeret passet godt overens med den rådende økonomiske konservatismen de to siste tiårene. Sosialklienter ble presset ut i lavt lønnede jobber, angivelig, delvis, for å styrke selvrespekten ders; oppsagte og snart oppsagte arbeidere ble utsatt for motivasjonstalere og – øvelser.
Men den økonomiske krise burde en gang for alle ha tatt knekken på forestillingen om fattigdom som en personlig tilkortkommenhet eller dysfunksjonell innstilling. Køene utenfor arbeidsløshetskontorene og kirker som deler ut gratis mat, teller strebere så vel som kroniske slappfisker, vanmessige optimister så vel som kroniske deprimerte.
Vi kan aldri tillalte oss å glemme hvor utbredt sårbarheten er, og hvor lett det er å synke ned i den dypeste fattigdom. Truslene vi står overfor er virkelige og kan bare overvinnes ved at vi rister av oss vår selvopptatthet.”
Fra boken Livets lyse sider, hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika av Barbara Ehrenreich
“En generell oppfatning går ut på at positive følelser må føre til god helse. Det er riktignok sant at ekte glede og tilfredshet forsterker fysisk velvære. Men «en positiv» sinnsstemning som genereres for å stenge psykisk ubehag ute, svekker motstandsdyktigheten i forhold til sykdom.” – https://www.flux.no/positiv-tenkning-sta-veien-selvinnsikt/
One of the most vocal of the critics was Professor David McClelland, a professor of psychology, a protestant-ethic man, highly intelligent, an expert in the psychological basis of ‘fantasy’, a prominent Quaker, dedicated to external achievement.
McClelland had decided to bring matters to a head by calling a meeting of the staff of the Center in which he revealed in no uncertain terms his growing concern over the Psychedelic Project. To judge by the behaviour of Mexican curanderasand Indian mystics, he said, one would expect the chief effects of psychedelic substances to be to encourage withdrawal from contact with social reality and to increase satisfaction with one’s own inner thought life.
Research reports from the current Harvard project, he said, ‘are not inconsistent with these expectations’. And went on to note that ‘initiates begin to show a certain blandness, or superiority, or feeling of being above and beyond the normal worlds of social reality’. He was concerned about a developing interpersonal insensitivity, about the ‘inability to predict in advance what the social reaction of a “psilocybin party” would be’. And religious and philosophical naiveté:
‘Many reports are given of deep mystical experiences, but their chief characteristic is the wonder at one’s own profundity rather than a genuine concern to probe deeper into the experience of the human race in these matters’, and impulsivity: ‘One of the most difficult parts of the research has been to introduce any order into who takes the drug under what conditions. Any controls have either been rejected as interfering with the warmth necessary to have a valuable experience or accepted as desirable but then not applied because somehow an occasion arises when it seems “right” to have a psychedelic session’.
He concluded his statements with this warning: ‘It is probably no accident that the society which most consistently encouraged the use of these substances India, produced one of the sickest social orders ever created by mankind in which thinking men spent their time lost in the Buddha position under the influence of drugs exploring consciousness, while poverty, disease, social discrimination, and superstition reached their highest and most organised form in all history.” http://www.psychedelic-library.org/hollings.htm
Anita Sweeney sier: “Teal Swan snakker om forskjellen på REaksjon og handling og hva som skjer når vi dømmer egne og andres REaksjoner (følelser). Jeg har forfektet så lenge jeg kan huske at det er naturlig og sunt å REagere med ulike følelser alt ettersom hva som skjer oss, ikke minst sinne mange ser ut til å være allergisk redd for. Følelser er ikke farlige, det er våre HANDLINGER som kan være det. I spirituelle kretser er det en tendens til å se ned på REaksjoner, det er visst et mål i seg selv å ikke REAGERE med såkalte negative følelser, for da er man OPPLYST, mens nettopp undertrykkelsen av REaksjoner kan føre til skam, sykdom og ekstreme handlinger man ellers ikke ville ha begitt seg ut på. Det er viktig å skille mellom reaksjoner og handlinger (action).”
“The book exposes the tactics and strategies of the Dark Forces and how we’re deceived every day, messed with and made ineffective. While we’re kept distracted, we don’t take the necessary action to help effect change. It demonstrates how many of us have been duped through false spirituality, how this is done and why we fall for it. The “sinister forces” animate those that create social issues, wars, injustices, suffering, environmental issues, and unprecedented conditions on the planet. They are also responsible for creating drama, health issues, financial issues, interpersonal problems and a dependence on others for our spiritual truths so that we are disconnected from Source-Creator and weakened. They then divide and conquer us, and quash our ability to “Return to God.” The information in the book will show us how to detect these strategies, how not to fall for them and what we can do to finally bring Heaven on Earth.” http://www.adlibris.com/no/bok/spiritual-warfare-the-art-of-deception-9780986176906
10 Spiritually Transmitted Diseases:
The Spiritualized Ego: This disease occurs when the very structure of the egoic personality becomes deeply embedded with spiritual concepts and ideas. The result is an egoic structure that is “bullet-proof”. When the ego becomes spiritualized, we are invulnerable to help, new input, or constructive feedback. We become impenetrable human beings and are stunted in our spiritual growth, all in the name of spirituality.
Spiritual pride arises when the practitioner, through years of labored effort, has actually attained a certain level of wisdom and uses that attainment to justify shutting down to further experience. A feeling of “spiritual superiority” is another symptom of this spiritually transmitted disease. It manifests as a subtle feeling that “I am better, more wise and above others because I am spiritual”.
Also described as groupthink, cultic mentality or ashram disease, group mind is an insidious virus that contains many elements of traditional co-dependence. A spiritual group makes subtle and unconscious agreements regarding the correct ways to think, talk, dress, and act. Individuals and groups infected with “group mind” reject individuals, attitudes, and circumstances that do not conform to the often unwritten rules of the group.
The chosen people complex is not limited to Jews. It is the belief that “Our group is more spiritually evolved, powerful, enlightened and, simply put, better than any other group”. There is an important distinction between the recognition that one has found the right path, teacher or community for themselves, and having found The One.
This disease is so potent that it has the capacity to be terminal and deadly to our spiritual evolution. This is the belief that “I have arrived” at the final goal of the spiritual path. Our spiritual progress ends at the point where this belief becomes crystallized in our psyche, for the moment we begin to believe that we have reached the end of the path, further growth ceases. http://www.huffingtonpost.com/mariana-caplan-phd/spiritual-living-10-spiri_b_609248.html
“No matter how much one tries to close oneself off from the “outside world”, believing that nothing will affect them as long as one focuses on “positive” thoughts and what one “likes” to experience, the bigger issues of the world still have an effect on us all, precisely because we are all one and everything is connected. No man is an island and no one’s reality is isolated from the Whole.
A fatuous paradigm that is currently running amok though the New Age community for quite a while is better known as You Create Your Own Reality (YCYOR) and is deliberately creating a lot of confusion. YCYOR is a very misleading and tentative paradigm with a certain half-truth in it, that is never expressed in this way in the Esoteric Traditions. Michael Topper brings some common sense to this issue:
“What makes the YCYOR (You Create Your Own Reality) evangelist fatuous is precisely the fact that all such personal decreeing, positive thinking and confident imagining takes place in an inevitable context. There are implications! There are repercussions! No one decrees in a personal or private, solipsistic vacuum. There is a variegated World of myriad “pulls” and “claims” coexisting along with the private desires and designs of the given ego-subject.
But “so what?” we hear the die-hard “reality-creator” claim “don’t we remain untouched by those ‘co-existents’ as long as we keep secure in the confidence of our own private deservedness, our own authoritative affirmations and specific commissions of positive thought-re-inforcement?”
No. Man does not live by “commission” alone. This is why you do not create your own reality, but merely generate reality-hypotheses or scenarios which are continuously reflected and tested against the Whole; and the Whole, being inseparable from the Potential of your own innate-global Being, is constituted by the explicit and implicit alike, by that which is produced through active or positive commission and that which results from the gaps, blind-spots and vacuums of interpretive omission. All the lines, potential and actual, exist within one’s being and are inevitably calculated into the total account! This is what it means when we say there’s a context in which all our desire-formulation and “decreeing” takes place.
This is a Deity-centered reality, not an ego-centered reality. Only the totality of the soul-nature is in touch with the Totality of Spirit-being. Anything else necessarily involves a partial perspective, a conceptual self-estimation producing inevitable blindspots.
What you have selectively omitted from “your reality”, is manifested as well! We can of course say the “victim” still deserves his fate or has drawn his fate to himself by a quality of callousness embedded in his characteristic thought-formulae; and occasionally this interpretation may touch on some real factor involved in the negative effect. But neither the simple presence of some attitude toward elements of the ultimate negative resultant, nor explanations of residual “karma” (or anything of the kind) may adequately account for all cases in the same category.
It is just simply not true that every rape victim somehow “invited” the experience as a personal form of “commission”.
The converse implication of this, of course, is that only in alignment and integral consonance with the Whole-value of Being may Reality be accurately manifested through the medium of “personal expression” for then there is no discrepancy between “personal” and Universal, the perspectival “part” and the indeterminate Whole. It is under this condition that the “impossible” can be manifested (i.e. that which is self-evidently beyond the power of anyone to “personally” manipulate or control).
For, understood in this way (and only in this way) it may be seen that unimaginable effectiveness results when the expression of one’s “personal” will is not different than or removed from the Spirit of Divine Will, i.e. the Will to reveal Spirit as the Truth and authentic character of everyone’s illimitable Being. This means that, in terms of “personal will”, only the Spirit of the Teaching Function remains. There is no will remaining in the repertoire of “personal will” except that which expresses perfect alignment, integration and identity with Divine Will.
Contrary to unwarranted popular opinion, such initiated alignment with the Will of Absolute Spirit-being does not result in “working one’s will unopposed”. On the contrary, the very presence of the Awakened Truth in the form of the Spiritual adept has always generated immediate opposition; it has always “awakened” a corresponding reaction from the collective ego’s self-protective slumber.
Initiated alignment of will with the creative Whole doesn’t guarantee “smooth personal circumstances”; on the contrary, look at the story of every adept, examine the events surrounding the Masters known to history. Rather it ensures that such events will possess the character of an authentic teaching-demonstration, to all who have the Soul to see. It ensures the Will of the Whole is always done, regardless the partiality and prejudice by which that Whole may be perceived in any given case.”
– Michael Topper “For the record: Quantum mechanics does not deny the existence of objective reality. Nor does it imply that mere thoughts can change external events. Effects still require causes, so if you want to change the universe, you need to act on it.” Lawrence M. Krauss, professor of physics
There also seems much confusion about what is supposedly positive or negative, subjective or objective. Some people claim that there is nothing like objectivity and all is subjective. Everything depends on how we look at things and quantum mechanics, so they say, shows us that there is no objective reality or truth, but there is only “my” or “your” truth and we create our own reality by the thoughts we have, what we like to see and what we focus on. But is that really so?
It seems that the science of quantum mechanics has been oversimplified into sales-bits in the new age arena and movies like The Secret. This doesn’t mean throwing out the baby with the bath water, as our perception does seem to have an influence on reality, but maybe it’s not as simple as we have been made to believe by many bestselling “self-help” gurus these days.”
“Everyone carries a Shadow, and the less it is embodied in the individual’s conscious life, the blacker and denser it is. At all counts, it forms an unconscious snag, thwarting our most well-meant intentions. One does not become enlightened by imagining figures of light, but by making the darkness conscious.”
– Carl G. Jung
“We seem to mistake many things for “love” and even judge the intellect as “bad”, mistaking it for the monkey/predator mind http://cassiopedia.org/glossary/Predator%27s_Mind , hence many suggest that we should “think” with our heart and do what we “feel” like doing, which mostly results in mere self-deception and lack of critical thinking. It’s about aligning the heart with the intellect, intuition with logic, mysticism with science.”
“We’ve all met people who seem too sticky and gooey. They are “too nice” and sickeningly sweet. We sense that they are somehow being fake when we are around them and we feel we never really know them. They are, as the saying goes, “too good to be true.” These people are barricaded behind their mask or persona. They will deliberately avoid any kind of negative reaction or emotion. They refuse to be real and suffer the acceptance of their own dark side and this can be a dangerous thing.”
– Rebeca Eigen
“For the great majority of mankind are satisfied with appearances, as though they were realities, and are often more influenced by the things that seem than by those that are.”
– Niccolo Machiavelli
“The many ideas of just focusing on love and how people interpret that, or sending love to the world leaders and humanity or even to the planet are not acts of real love, but merely emotional projections which are self-deceiving and put man more into sleep, believing he’s actually doing something and bringing about positive change. True love respects free will and one cannot give or send love to someone who didn’t ask for it.”
“Ultimately there is no love where there is no truth and knowledge. Love entails seeing the world as it is- not as we like, want it or assume it to be. Hence, true love is essentially linked to how much one can access objective reality.”
“Positivity, without making the darkness conscious within AND without, not looking at the world as it is but as one likes it and hopes it to be, creates more imbalance, giving the shadow and darkness more power, not less”
“The idea that “you” create your own reality and are fully responsible for everything that happens to you with the resulting “religion” of positivity and avoidance of anything “negative”, plus the idea that there is no truth and objective reality (solipsism) with the whole distortion and over-simplification of quantum physics which many self-help gurus refer to is like a wet dream for the psychopaths in power. Brilliant set-up by the matrix builders. Kudos for that.
Many well-meaning and good-hearted folks who want a better world actually do more “harm” than any “good” by ignoring and denying aspects of our reality that may not fit into their subjective “positive” world view; instead believing that by shutting the “negative” out and just seeing everything as “One” and “Light”, visualizing, meditating on “world peace” and projecting “love and light”, it will create peace and harmony.
Nothing could be further from the truth and that is exactly what certain forces, who do not wish humanity to awaken for their own interests, want us to do and believe. It ties in with how religious and spiritual values have been corrupted. Positivity, without making the darkness conscious within AND without, not looking at the world as it is but as one likes it and hopes it to be, creates more imbalance, giving the shadow and darkness more power, not less,
In other words, the ones exposing the lies and atrocities in the world, the ones looking at the world as it is with all the different “faces of god” including the unpleasant ones which many people perceive as “negative” and hence like to ignore, are actually doing LIGHT WORK in the true meaning of the word: Making the darkness conscious, raising awareness. Light in the esoteric meaning of the word is knowledge and truth, not just making things “light” in the sense of being “positive”, “nice” or “loving” without saying anything “negative” or “heavy”.
Når vi har forsøkt pest (H/FrP) og synes det er ubehagelig vil vi ha tilbake kolera (Ap/Sv/Sp). Og når vi har hatt kolera og synes det var ubehagelig vil vi heller ha tilbake pest. Når skal nordmenn forstå at de bare ved å engasjere seg, i annet enn fotball, kan kreve ekte forandringer og bli kvitt både pest og kolera. Nordmenn er ubeskrivelig naive og trangsynte som fremdeles tror på det norske demokratiet.
Få bort partisystemene og stem inn kandidater som er uavhengige (ikke har lojalitet til korrupte partiledelser men til velgerne som velger dem inn) og som forplikter seg til i Stortinget å stemme etter egen overbevisning, etter de standpunktene de har gått til valg på, og ikke etter noen landsfiendtlig partipolitisk pisk.
Våre politiske partiledelser kontrolleres av de samme globale kreftene – når skal du begynne å fatte at det er derfor du bare har valget mellom pest og kolera? De som ikke etter hvert forstår dette burde sannelig umyndiggjøres, noe som aldri vil skje, da den politiske ledelsen i landet er avhengige av disse samfunnets akk så nyttige idioter…
“Vi kan vanskelig vente at befolkningen skal opptre lovlydige hvis lovgiverne neglisjerer lovverket. Aksepterer vi at lovgiverne overtrer reglene, selv om det skjer av tusen menneskelige årsaker, smuldrer lovlydigheten opp, og vi ender med å få en spesiell kategori personer som har gitt seg selv anledning til å sette seg over lovverket.
Mener en stortingsrepresentant eller et regjeringsmedlem at reglene er feilaktige, har de større muligheter enn noen andre til å få dem forandret. Så lenge våre politikere, uten å reagere, medvirker til opprettholdelse av lovverket, med underliggende regelverk, må det forutsettes at de er enige i reglene, og at de akter å følge dem.”
Men allikevel så bryter våre “kjære” folkevalgte regler både titt og ofte, og man kan jo lure på hvorfor de gjør det enda de har større muligheter enn noen andre til å sette seg inn i gjeldende regler og evt få dem forandret hvis de er misfornøyde med dem. Så hvorfor bryter de allikevel regler og lover når de finner det for godt ? Jeg tror det er som Professor Sutton under her sier, nemlig at makten har gått til hodet på dem:
“I følge professor Robert Sutton på Stanford-universitetet viser forskningen at når folk kommer i maktposisjon, begynner de å snakke mer og ta det de vil ha. De gir en god dag i hva andre sier eller ønsker, og de gir en god dag i hvordan mindre innflytelsesrike mennesker reagerer på deres oppførsel.
Folk med makt oppførerer seg mer uvennlig enn før og begynner som regel å bruke alle situasjoner og mennesker som redskaper for å tilfredstille sine egne behov. De er blendet av makten, og dette hindrer dem i å se at de oppfører seg som undermålere.”
Når fornuften ikke strekker til, må man vifte med pisken. Argumentum ad baculum bruker makt som overtalelsesmiddel og benyttes ofte av dem som ikke ville greie å overtale noen uten trusler. “Det ville være mye bedre om du selv fortalte det vi vil vite. Vi ønsker vel ikke at din gamle mor eller din invalide søster skal utsettes for noe, gjør vi vel “
Det som gjør argumentum ad baculum til en tankefeil, er at man bruker irrelevant materiale i argumentasjonen. Strengt tatt argumenterer man ikke i det hele tatt, men bruker makt som overtalelsesmiddel. Og selv om maktbruk utvilsomt kan ha sin virkning når det gjelder å rette den tiltaltes oppmerksomhet mot talerens ønsker, betyr maktbruk at man oppløser og opphever fornuftsbruken.
Denne typen argumenter trives utmerket på den internasjonale scene. Mektige land som ikke får det som de vil med fornuftige argumenter, har sjelden noe i mot å kaste frem et lite argumentum ad baculum for å påvirke samtalens retning. Hvis det ikke virker, prøver de et noe større.
Når man bare presenterer to alternativer av flere mulige, snakker man om “falske” alternativer. Noen ganger kaller man dette “svart/hvitt feilen”, fordi man fremstiller en situasjon som et spørsmål om enten det ene eller det andre, mens det faktisk foreligger en hel rekke muligheter. “Hvis du ikke er med oss er du i mot oss”
Det falske alternativet består i å overføre et begrenset valg. Feilen består i at man overser muligheten for andre valg. Ved å begrense feltet kan den som taler utelukke materiale fra diskusjonen, materiale som kunne ha påvirket resultatet. Denne tankefeilen skyldes ikke at man innfører irrelevant materiale, men at man utelukker relevant stoff. Falske alternativer brukes for å begrense valgmulighetene. Store politiske partier bruker det for å presse små partier, Fanatikere for eller i mot en sak bruker falske alternativer for å hisse opp alle dem som hverken bryr seg om det ene eller andre. Ideologer bruker denne tankefeilen for å klassifisere folk i enten den ene eller andre gruppen. De vil ikke bøye seg for det faktum at det finnes et stort register av individuelle meninger.
Et av de mer irriterende bruksområder for falske alternativer er statistisk informasjon. Markedsundersøkelser og offisielle skjemaer fungerer slik at de regner folk inn under en eller annen omfattende kategori. Skjemaer krever gjerne at man svarer ja eller nei selv om den enkelte vet at ingen av delene strengt tatt er dekkende. Personlighetstester som oppstiller hypotetiske situasjoner, innebærer alltid en grov undervurdering av menneskelig oppfinnsomhet.
Falske alternativer formuleres ofte i form av et dilemma. Men i og for seg kan et dilemma være en brukbar måte å argumentere på: “Hvis vi importerer varer, eksporterer vi jobber. Hvis vi eksporterer varer, sender vi våre rikdommer utenlands. Siden vi enten må eksportere eller importere, vil vi enten miste jobbene våre eller gi fra oss våre rikdommer. (Men valget står ikke mellom svart og hvitt. Vi kan importere noe og eksportere andre ting.)
Den mest effektive bruken av falske alternativer er å tilby valget mellom enten noe svært ubehagelig eller det som du selv foreslår. Enten må tilhørerne følge ditt råd, eller de må innstille seg på at verden går under: “Enten maler vi denne døren grønn, eller så vil vi bli mobbet og latterliggjort. Folk vil tro at vi ikke eier smak, og vi vil gjøre oss til narr for hele nabolaget. Du får velge selv. Jeg vil ikke påvirke din beslutning.” Du må lære deg å legge frem det du mener er det eneste mulige valg ved å si: “Mine damer og herrer, det ser ut til at det finnes bare to muligheter…”
Spør du den yngre generasjonen om forbilder i dag så vil de ramse opp navn på personer innen film industrien, musikk bransjen eller idretten. Spørsmålet mitt er hvordan kan slike personer være forbilder eller helter ?
Forstår ikke de som ser opp til disse personene at det bare er falske ikoner som media har skapt, for å påvirke og distrahere oss slik at vi ikke skal se skogen for bare trær. Nei selvfølglig gjør de ikke det, for hvis så hadde vært tilfelle så hadde jo ingene av disse idolene eksistert. De eksisterer kun pga at det er mulig å tjene penger på dem og fordi de er gode instrumenter å distrahere oss med. Ta vekk inntjeningsmulighetene distraksjons momentene de er i besittelse av og de vil være null verdt, de vil falle ned på samme nivå som deg og meg, de vil bli vanlige mennesker.
Det tragiske er at det er deg og meg som skaper disse falske gudene og forbildene av helt ordinære mennesker. Vi tilber noe som i realiteten ikke eksisterer, kun i våre tanker og fantasier har de bolig. Da jeg var yngre, så hadde jeg også massevis av idoler, særlig skuespillere, men når jeg forsto at de kun var vanlige mennesker med narsissistiske trekk, så forsvant glansen deres. Det er lett å bli forført av illusjoner, fordi de er så tiltrekkende og vanedannende. Man følger med på hva disse menneskene gjør, man lever deres liv, mens man glemmer helt å leve sitt eget.
Finnes ekte forbilder ? Ja det vil jeg si. Mitt største forbilde oppdaget jeg da jeg for fem år siden kjørte barna mine til skolen. På veien hørte jeg tilfeldigvis på morgenandakten, noe jeg vanligvis ikke gjør, men denne gangen så fanget den min oppmerksomhet. Kosøren var en Helge Helgheim. Han fortalte historien om en tysk soldat ved navn:
“Josef Schultz som en sommerdag 20. juli 1941 et sted i Jugoslavia, sammen med syv medsoldater, var kommandert ut på noe de trodde var et rutineoppdrag. Etter en kort marsj forsto de at de var ute på noe helt annet: De ble konfrontert med 14 tilfangetagne jugoslavere-bønder ?-partisanere ? med bind foran øynene, lent opp mot en diger høystakk. Da soldatene var 10, 15 meter unna, beordret sersjanten dem til å legge an. Soldatene hevet geværene og siktet. I stillheten som fulgte gikk Joseph Schultz inn i historien. De dødsdømte hørte lyden av et gevær som ble kastet til jorden. Skrittene til den unge soldaten som valgte å gå ut av eksekusjonspelotongen. Han gikk i stedet frem og stilte seg i rekken sammen med de dødsdømte. Joseph Schultz nektet å adlyde ordre. Nektet å tjene det onde. Han ble henrettet av sine kamerater. Senere forteller historien, fant man en papairlapp med et utdrag fra Korinterbrevet på kroppen hans:
<< kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt >>
Schultz sin handling viser at det er fullt mulig å si nei til onde, uansett hva andre mener eller driver med. Ingen av de andre soldatene fulgte hans eksempel. Det ble ingen revolusjon, ingen storstilt masse dessertering. Dette er ingen heltehistorie, ei heller en fortelling om noe offer. Ingen ble reddet av det Josef Schultz gjorde. Alle ble skutt. Alle pluss èn til. Det Josef Schultz ga oss, var et moralsk eksempel. Han nektet å skyte fordi det var galt å skyte. Det gjorde ingen forskjell for hvor mange som ble skutt, men det gjorde en forskjell for ham. Og det burde gjøre det for oss.”
Josef Schultz er det jeg vil kalle et ekte forbilde, så fjernt fra alt som er kunstig og konstruert som det kan bli. Han er et lysende eksempel på det radikale valg for det godes skyld. Han var et menneske som virkelig evnet å skille mellom hva som var galt og hva som var riktig, som forsto hva det å leve handlet om, og som derfor var villig til å gi slipp på sitt eget liv for livets skyld.
<<Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder ! Da er livet ei så svært, døden ikke heller.>>
Josef Schultz hadde ingen ting å tjene på det han gjorde, det var ikke noe taktisk bak hans handling, han bare valgte det gode.
Josef Schultz var et menneske med et mot de færreste av oss kan forestille oss. Joseph Schultz sin handling vil ikke være forgjeves, hvis historien hans blir spredd og fortalt til så mange som mulig. Da vil Schultz ha oppnådd noe han ikke oppnådde i 1941, nemlig å vekke folks samvittghet og rettferdighets sans som ligger slumrende i de fleste av oss, til live igjen. Hans bragd skulle hvert trykt i hver eneste historie bok, men da ville det han gjorde muligens gitt oss ideer, og som de fleste av oss vet, så er jo det noe myndighetene ikke vil at vi skal få.
Påstander blir mer og mer ansett som dokumentasjon, videreformidling er blitt synonymt med fakta. Å nevne at forskere har funnet ut ditten og datten, uten å nevne at det er like mye korrupsjon innenfor forskning som det er ellers i næringslivet, politikken og andre steder der korrupsjon florerer, det taes ikke med i betraktningen, det er en “bagatell” som i forbifarten “glemmes”. En ekspert som forteller oss noe vet jo hva han eller hun snakker om, og da må det selvfølgelig være riktig, for det er jo innlysende at det ikke finnes andre eksperter med den samme ekspertisen som den favoriserte eksperten som mener noe annet ?
Vi tror at det nyhetsformidlerne på tv og radio lirer av seg er det samme som harde fakta, vi ser ikke bak deres masker, forstår ikke at manuset de leser det får de betalt for å lese opp, at kroppsspråk og tonefallet de bruker skal få det hele til å virke mest mulig overbevisende. Ord som høyreekstremist, konspirasjonsteoretiker komplettert med henvisninger til saker og nettsider som blir påstått å være høyreekstreme og konspiratoriske brukes som hersketeknikker for å kneble meningsmotstandere.
Påstandene blir av mange som ikke vet hvordan man skal sjekke fakta trodd på, nettopp fordi påstander er blitt den nye dokumentasjonen. Det vil med reine ord si at den som roper høyest opp, den som er mest utspekulert, den som ikke eier skrupler, den som ikke tar fem flate øre for å lyve for å få det som han eller hun vil de er seierherrene i en informasjonskrig.
De fleste er dessverre for apatiske til å sjekke opp de virkelige faktaene som man kan finne når som helst bare man har viljen til det. Det å IKKE sjekke det som blir formidlet det gir påstander en innflytelse de ikke burde ha, det gir løgnene fritt spillerom og det innskrenker vår ytringsfrihet.
Neste gang noen sier at den eller den er høyreekstremist eller at vedkommende har besøkt en nettside som vistnok skal være høyreekstremistisk, så sjekk om dissse påstandene stemmer, og sjekk også hvem det er som stempler nettsider og mennesker som blir påstått å være ekstremistiske og hvilken autoritet denne eller disse har til å stemple. Gjør man ikke det, så er man en av dem som bygger et samfunn der påstander er synonymt med bevis, og det vil før eller siden ramme en selv.
Og vil man ha et par knakende godt eksempel på hva jeg vil fram til så har man det her:
Mange jenter i 12,13,14,15 års alderen ser ut som kloninger av Britney Spears. De beveger seg ofte med den voksne kvinnes bevegelses klisjè, tillært og innstudert. De snakker eller skriver SMSer på sine mobiltelefoner, mens de prater med hverandre, alle antrukket i kostbare merkeklær, dels som signaler om foreldrenes velstand, dels som følge av det kollektive press miljøene deres representerer.
Buksene sitter tett som hud over uferdig uutviklete rumpe, magene er bare, sommer som vinter. De er utstuderte sminket, og det vesle de må ha av pupper er løftet opp og fram for alt det er verdt. Sexy. For enhver pris sexy. De går der som forpjuskete små symboler på en kynisk matrealisme. Når man er i den alderen , er man ennå barn. Barnet har da rett til å leke, rett til å lete, rett til å utfordre sine egne grenser, rett til å være seg selv, til å forme sin identitet ?
Noen har stjålet disse jentenes barndom. I rå jakt på profitt er det skapt rammebetingelser for barnas selvbilder som de ikke har en snøballs sjanse i helvete til å slippe unna. Markedsførere, trendanalytikere og produsenter av popkultur i alle avarter, har forent kunnskap og krefter i et dynamisk samspill for å omforme disse barna til nye rastløse forbrukere. De blir påtvunget idealer og drømmer som er formet for å gli sømløst inn i deres indre fantasi og forestillingsverden.
Tenk hva dette påfører kommende generasjoner. Seksualisering er et sikkert grep i jakten på profitt. Den blir utviklet gjennom et symbiotisk samspill mellom alle som opptrer på det samme markedet, kjendisbladene, produsentene av reality og såpeserier, produsenter av forbrukervarer osv, osv. Metodene blir finslipt av reklamebyråenes profesjonelle eksperter på manipulering av menneskesinnet.
Har vi ikke nådd et mettningspunkt når det gjelder å tåle realtyserienes uforpliktende dyneløfting, og de tabloide medienes reportasjer om kjendisers intense og sanselige forhold som tar slutt etter to måneder? Nei tvert imot, det virker det som om vi aldri får nok.
For de få av oss som har gjennomskuet manipuleringen, så ser vi at vi er vitner til hasardiøse forsøk på erotisering av livet og en snikseksualisering av kulturen hvor det er blitt en menneskerett å kjenne heftighet, lidenskap og begeistring hele tiden. Forfatteren Per Arne Dahl sier: Seksualiseringen av kjærligheten gir falske forhåpninger om sanselighet uten grenser og om rå lidenskap uten motstand. Og de som betaler den høyeste prisen for dette, er kvinner og menn, unge og gamle, som har latt seg forføre av bedraget og opplever nederlag, selvbebreidelser og hjertets ensomhet.
Profittjegere ser det ikke slik, i reklamen for moderne ting og opplevelse selger de livsstil og identitet, håp og ambisjoner, i et evig skiftende sammensurium. Den neokapitalistiske kultur har brutt ned mange etiske normer. Den erstatter dem med noe annet. Etikk er blitt et relativt begrep etter hvert som det er underlagt markedets lover. Med profesjonelle midler skaper reklamen holdninger, definerer kjønnsroller og lager normer for det estetiske.
Salg av kosmetikk og moter er utenkelig uten rollemodeller. I deres bilde tegnes det perfekte skjønnhetsideal. Grensene blir lagt helt i ytterkant av samfunnets oppfatning av hva som er akseptabelt. Neste trinn er å flytte dem over grensen, gjøre dem akseptable, og så flytte dem igjen. Det er ingen tilfeldigheter i kapitalismen verden, alt blir gjort med fullt overlegg. Når profitten stiger mot de store høyder, er operatørene bak kulissene vellykkede, neste uansett hva de har gjort.
Hensikten helliger midlet, både i prinsipp og praksis. Mennesket har mistet retten til å lytte til seg selv. Skjulte mekanismer for hjernevask er overalt, i regnet og i luften, i lydene rundt oss, lukten, musikken, bakken under beina våre og i bildene som møter oss. Tiden favoriserer bedragerne. Mennesket utvikler sitt selvbilde i mange faser. Speilingen fra omgivelsene er viktige. Problemet er bare det at gjenspeilingen er definert og formet av reklamebyråer.
Vår tids problem er at mediene blir styrt av trendsettere og profitører, og at den enkeltes selvbilde er manipulert fra starten. Hvordan kan vi gardere oss mot et virkelighetsbilde som hele tiden blir manipulert? Vi lever i en dybdeløs verden av simulering. Mediene kan brukes til det meste. Det er neppe den ting man ikke kan få innbilt folk, om man bare bruker riktige ord og bilder. De fleste av oss er forsvarløse når vi blir utsatt for manipulering, vi aner ofte ikke hva vi blir utsatt for. Og de færreste har noe å beskytte seg med.
