Den vitenskaplige og tekniske tidsalders menneske tror det kan gjøre livet bedre fordi det er i stand til å begripe og utnytte naturens kompleksitet og alminnelige funksjonslover – og nettopp gjennom denne kompleksitet og disse lover blir det til sist sørgelig innhentet og overlistet.
Det trodde seg i stand til å forklare og beherske naturen – men resultatet ble at mennesket ødela naturen og satte seg selv utenfor. Men hva har så “mennesket utenfor naturen” i vente ? Til syvende og sist fastslår jo vår hypermoderne vitenskap at menneskekroppen selv egentlig bare er et særlig frekventert knutepunkt for milliarder av mikro-organismer og deres ubegripelige innfløkte gjensidige kontakter og påvirkninger, som sammen danner denne utrolige mega-organisme som kalles “biosfæren”, og som vår planet er omgitt av.
Dette skyldes ikke vitenskapen som sådan, men det hovmod som regjerer den vitenskaplige tidsalders menneske. Mennesket er ganske enkelt ikke Gud, men det vil gjerne spille Guds rolle, noe som hevner seg grusomt.
Mennesket har avskaffet sitt forholds absolutte horisont, avvist sin absolutte “før-objektive” erfaring og sin personlige bevissthet om verden; samvittigheten har det henvist til sin boligs badeværelse, som noe bare “intimt” ingen andre har noe med; det har kvittet seg med sitt ansvar som med en “subjektivitetens illusjon” – og satte istedet den (som det i dag har vist seg) å være den farligste av alle illusjoner: Illusjonen om en objektivitet frigjort fra det konkrete menneskelige, en konstruksjon av den rasjonelle verdensforståelse; den såkalte “historiske nødvendighets” abstrakte skjema; og på toppen av alt dette, visjonen om et vitenskapelig beregnbart og rent teknisk oppnålig “alles vel”, som bare behøver å bli planlagt i forskningsinstitutter og omsettes til virkelighet i industrielle og byråkratiske fabrikker.
At millioner av mennesker vil falle som offer for denne illusjon i vitenskapelig styrte konsentrasjonsleirer, plager dette “moderne menneske” overhodet ikke (så lenge det da ikke selv tilfeldigvis havner der og av miljøet der drastisk blir kastet tilbake til sin naturlige livsverden).
Et fenomen som personlig medfølelse med sin neste, hører jo med til denne de personlige fordommers annulerte verden, den som har måttet vike for vitenskapen, Objektiviteten, den Historiske Nødvendighet, Teknikken, Systemet og Apparatet; og disse har ingen medlidenhet, fordi de ganske enkelt ikke er personlige. De er abstrakte og anonyme, bestandig formålsrettet og derfor bestandig på forhånd uskyldige.
Og hva så fremtiden angår ? Hvem skulle personlig interessere seg for, ennsi personlig bekymre seg for den, når selve betraktningen av tingene “under evighetens synsvinkel” forlengst er skysset inn på badet, eller rett over i eventyrriket ! Så langt en vitenskapsmann av i dag overhodet spekulerer over hva som kan komme til å skje om to hundre år, gjør han det som en personlig desinteressert iakttager, for hvem det i grunnen er likegyldig om han utforsker vegglusenes metabolisme, radiosignaler fra pulsarer eller de globale ressurser av jordgass.
Og den moderne politiker ? Han har da overhodet ingen personlig grunn til å beskjeftige seg med slike ting, særlig ikke hvis det skulle kunne – om han da lever i et land hvor valg forekommer – true hans sjanser ved neste valg !
Vaclev Havel
