“Eiendommelig for vår tids dilemma, er at det i vårt århundre, i dette tapre nye 20. århundre, ikke er tenkt en eneste ny politisk tanke. Konservatisme, liberalisme, borgerlig, sentrum, vestre, sosialdemokrati, sosialisme, marxisme, kommunisme, syndikalisme osv., – alt sammen er arvegods fra 1800-tallets politiske tenking.
Dette er blitt så katastrofalt, fordi hele verden ellers har forandret seg., – og på nær sagt alle måter. Fremfor alt har den øvrige, altså den IKKE-politiske tenkning, forandret seg selv og dermed vårt verdensbilde totalt: Naturvitenskap, økonomi, teknikk, industrielle forhold, filosofi, kunst, – til sist, som det aller viktigste: Vårt syn på hva menneske er, gjennom psykiatrien, fysiologien og særlig gjennom psykologien har vår tid fått et temmelig nytt menneskebilde, en ny antropologi.
Ettersom politikken har som mål å finne en menneskeverdig form for enkeltmenneskers og gruppers samliv på jorden, må nødvendigvis en politisk tenkning utgå fra et syn på mennesket, fra en antropologisk anskuelse.
Når imidlertid samtidens politiske måte å tenke på ikke stadig fornyer seg ved å oppta et alltid sannere menneskebilde som sin basis, – da vil selvfølgelig denne stivnede politiske tenkning komme i stadig sterkere konflikt med virkeligheten.”
Jens Bjørneboe
