“Musikkterapi er en anerkjent metode innen psykologien for behandling av fysiske og psykiske lidelser. World Federation of Music Therapy ble grunnlagt i 1985 i Genova i Italia, nå med base i North Carolina, og det finnes over ni tusen sertifiserte musikkterapeuter over hele verden.
Musikk på en gunstig frekvens antas å redusere nivåene av stresshormonet kortisol og øke kroppens produksjon av antistoffet immunglobulin A. Selv vibrasjoner med lav intensitet har vist seg å ha en positiv effekt på personer med diagnosen osteoporose, og 40 hertz ser ut til å virke mot andre sykdommer. Musikk aktiverer nevroner mellom høyre og venstre hjernehalvdel, slik at hele hjernen aktiveres.
I 2024 holdt den britiske professoren Gloria Moss en tankevekkende presentasjon på konferansen Questioning Science i Notthingham. Her stilte hun spørsmål ved om kirker og katedraler egentlig var ment som steder for tilbedelse, eller snarere som steder for helbredelse gjennom lyd.
Teksten fortsetter under bildet
Utformingen og konstruksjonen av kirker og katedraler kan ha lagt til rette for akustiske effekter, mente hun, noe som kunne ha gitt gunstige resultater for menigheten, som et gigantisk felles lydbad. Hun pekte på hvordan de ekstremt lange pipene i de eldste orglene produserer overtoner, harmoniske toner og fine, lave, helbredende frekvenser.
Dessuten ligger lyden fra kirkeklokker på ultralydfrekvensen. Det hevdes at kirkeklokkene øker immunforsvaret og forkorter tiden det tar å bli frisk fra infeksjonssykdommer. Den unike spiralbanen til lydbølgen sies å ødelegge cellestrukturer i mikroorganismer, inkludert hepatitt, tyfus, influensa og kolera.
Under mange århundrer med epidemier i Europa ringte kirkeklokkene hele dagen. Kirke klokker antas også å virke på et fysiologisk nivå, de lindrer stress og ulike autonome dysfunksjoner forbundet med frykt, angst, søvnforstyrrelser og depresjon. Som med alle ting i denne verdenen er det tilsynelatende en dualitet på gang når det gjelder lyd. Den kan være et enormt effektivt våpen eller en fantastisk ressurs for menneskers helse og velvære.”
Mark Devlin, page 248, fra hans bok No-one`s dad is a plumber: Musical truth volume 4
Teksten fortsetter under bildet
Her finner du en mere enn to timer lang video der Gloria Moss snakker om kirker og katedraler som helbredelsesentre.
Orginal artikkelen på engelsk, der du også finner bildene det refereres til i tektsten jeg har oversatt til norsk, kan leses her
Teksten fortsetter under bildet
“De ekstraordinære bevisene om synagoger og kirker: steder for helbredelse, ikke tilbedelse. Professor Gloria Moss vurderer synagogenes, kirkenes og katedralenes historie på nytt.
Einstein er berømt for å oppfordre til å «stille spørsmål ved alt». Nylig fant Heather Butler, psykologiprofessor ved California State University, ut at personer med bedre evne til kritisk tenkning hadde færre negative livshendelser enn de som bare var «intelligente». Så la oss gjenta Forbes-magasinets forslag om å fokusere på å forbedre evnen til kritisk tenkning i året som kommer.
Teksten fortsetter under bildet
Et godt sted å begynne i disse religiøse høytider er i kirker og synagoger. Hva finner vi når vi følger Einsteins råd? Hold deg fast mens vi ser nøkternt på bevisene og deretter vurderer om – og hvor spennende det ville være – disse institusjonene må oppfinnes på nytt for å oppfylle sine opprinnelige mål. La oss begynne med det eldste av disse gudshusene, synagogen, og deretter gå videre til kirken og katedralen.
Teksten fortsetter under bildet
- Den gamle synagogen
Synagogen sies å være det viktigste elementet i det jødiske samfunnet, et element som er utenkelig uten synagogen, og den moderne synagogen er et sted for bønn der folk sitter på benker og fremsier bønner under ledelse av en rabbiner. Denne modellen er sammenfattet i den jødisk-ortodokse organisasjonen Chabads beskrivelse av synagogen, der det heter at formålet med synagogen er å «tilby et sted som gjør det lettere å utføre og forsterke den bibelske bønneplikten ved å tilføre den et fellesskapselement». Er denne oppfatningen historisk korrekt?
Ordet «synagoge» er faktisk en gresk oversettelse av det hebraiske ordet «Beit K’nesset», som betyr ‘forsamlingssted’, og ifølge nå avdøde Rachel Hachlili, professor i arkeologi ved universitetet i Haifa, var disse bygningene fra før år 70 e.Kr. «didaktiske læringsinstitusjoner samt forsamlings- og samfunnssentre, men ikke kult- eller tilbedelsessteder» (1997, s. 45).
Teksten fortsetter under bildet
Så hva kan vi lære om dem? Våre hovedkilder er Det gamle og Det nye testamentet, en inskripsjon fra den eldste synagogen i Jerusalem, historiske referanser og arkeologiske levninger og inskripsjoner. Når det gjelder Det gamle testamentet, er det en interessant referanse fra Samuelsboken (1, 3) som beskriver hvordan den unge Josef en natt lå «i Herrens hus …. hvor Guds ark var» og mottok flere budskap fra Gud. Hvis man ikke hadde hørt om noen som sov i en synagoge, ville man kanskje synes dette var merkelig, men ifølge «Theological Dictionary of the New Testament» (Botterweck, 1978, s. 434) «viser denne historien at inkubasjon ikke var helt fremmed for israelittene» (s. 434). Inkubasjonssøvn var for øvrig en praksis man fant i greske asklepios-templer, der folk sov, kanskje under bedøvelse, og våknet opp friske fra plagene sine.
Teksten fortsetter under bildet
Så kommer vi til Det nye testamentet. Det vi lærer av de mange henvisningene til synagoger der, er at disse først og fremst var steder der undervisning og helbredelse fant sted. Vi kan lese hvordan Jesus og Paulus underviste i synagoger (se henholdsvis Markus 1,21-8 og Apostlenes gjerninger 17,1-2), og hvordan Jesus praktiserte helbredelse der (Markus 1,21-27; Markus 3,1-6; Markus 6,2-5; Lukas 13,10-17 og Matteus 9,35). Den siste referansen er interessant fordi den avslører omfanget av disse aktivitetene, og skriver at «Jesus gikk omkring i alle byer og landsbyer, underviste i synagogene og forkynte de gode nyhetene om riket og helbredet alle sykdommer og lidelser.»
Teksten fortsetter under bildet
Når det gjelder historiske referanser, bemerket den greske vitenskapsmannen Strabo av Amasia (ca. 64/63 f.Kr.-24 e.Kr.) at: «Moses gikk inn for at folk skulle avsette et hellig område og tilbe Gud uten et bilde, og at folk som har gode drømmer, skulle sove i helligdommen, ikke bare de selv for sin egen del, men også andre for resten av folkets skyld» (Strabo, Geografi 16. 35-38). Dette er viktig siden det støtter opp om forestillingen vi finner tidligere i Samuelsboken om at helligdommen (dvs. synagogen) var et sted som folk sov i. Noen århundrer senere finner vi en virkelig spennende referanse fra pennen til den frittalende presten og senere patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347-407 e.Kr.), som omtaler de kristne «judaistene» i Antiokia som oppsøkte synagogene som hellige steder for å praktisere inkubasjon. Denne referansen identifiserer søvnen med inkubasjonssøvn, noe som uten skygge av tvil kan knyttes til helbredelse.
Teksten fortsetter under bildet
Da står vi igjen med arkeologiske levninger/innskrifter, og dette fortjener et eget avsnitt.
Synagogerester
Den tidligste inskripsjonen stammer fra en synagoge fra det første århundret f.Kr. i Jerusalem, i Ophel-området. Den er skrevet på gresk og lyder oversatt slik:
«Theodotos, sønn av Vettenos, prest og synagogeforstander (archisynágōgos), sønn av en synagogeforstander og sønnesønn av en synagogeforstander, bygde synagogen for opplesning av loven og for undervisning i budene, samt gjesterommet, kamrene og vannarmaturene som et herberge for de trengende fra utlandet». Her mangler enhver omtale av bønn, og i stedet henvises det til å hjelpe mennesker som på en eller annen måte er «trengende». Hva med synagogebygningene som står igjen, hva forteller de om?
Teksten fortsetter under bildet
Flere bygninger er identifisert som synagoger fra før år 135 e.Kr., og disse er beskrevet som en typisk firkantet forsamlingssal med avtrappede benker langs veggene. Det er antatt at deltakerne satt vendt mot midten for å legge til rette for diskusjon, men samtidig var det søyler i midten som skjulte utsikten til det sentrale gulvet fra benkene, noe som ifølge forskeren James Strange (2001) tyder på at disse synagogene var utformet med tanke på å høre snarere enn å se, slik at opplevelsen ble mer auditiv enn visuell.
Teksten fortsetter under bildet
Er dette en plausibel tolkning, og skal vi virkelig tro at opplevelsen av å være i disse bygningene ville ha vært rent auditiv? En annen tilsynelatende anomali er det faktum at noen av synagogene ikke kan ha hatt plass til mer enn 200 personer, et lite antall med tanke på det sannsynligvis større antallet i samfunnet for øvrig. Kan disse forsamlingsstedene ha hatt en annen funksjon enn den auditive opplevelsen James Strange forestilte seg?
Teksten fortsetter under bildet
Jeg så på bilder av de gamle synagogene i Gamla (bilde 2) og på Masada (bilde 3), begge med sine såkalte trappetrinnsbenker, og tilfeldigvis så jeg samtidig på bildet av Siloadammen (bilde 4), som var knyttet til det berømte tempelet i Jerusalem.
Siloadammen (tredje bilde øverst til høyre) har også en rekke parallelle trappetrinn hele veien rundt, akkurat som i Gamla og Masada, og likhetene kan derfor tyde på at synagogene faktisk fungerte som bassenger med andre bygninger knyttet til seg.
Dette høres kanskje fantasifullt ut, men vi vet at bad ble brukt til helbredelse i antikken. De greske Asklepios-sentrene hadde bad, og jeg viste i en artikkel i 2020 hvor mineralrikt vannet der var. For eksempel har balneologiske analyser ved det asklepiske senteret i Korint avslørt at de seks termiske kildene er svakt radioaktive og har et svært høyt mineralinnhold. I Epidauros har Relia- og Hagia Anna-kildene samme mineralinnhold som det alkaliske kildevannet i Evian, og de er derfor effektive ved tilstander i lever, urinveier og fordøyelsesorganer. På Kos i Egeerhavet, langt fra det greske fastlandet, mates alle vannkummene av jern- og svovelkilder, og i Lissos på Kreta domineres kildevannet av et kalsium-magnesium-oksykarbonat (Ca-Mg-HCO3)-mineralkompleks.
Teksten fortsetter under bildet
Kunnskapen om hvor viktig det var å ha mineralrikt vann ved siden av religiøse templer, gjennomsyret tankene til og med hos den romerske arkitekten og ingeniøren Vitruvius, som i det første århundret f.Kr. tok til orde for å plassere templer ved siden av «passende vannkilder» (Om arkitektur, 1.2.7).
Vi vet at vannet i Siloadammen var mineralrikt – med høye konsentrasjoner av kalium, magnesium og bor – så det er ikke så rart at vannet som matet dammen fra Gihon-kilden, var den sagnomsuste elven i Edens hage, og at det ble brukt til å salve Salomo som Israels konge, og at det var en viktig del av Salomos tempelpraksis. Det er derfor ikke overraskende at Siloadammen var stedet der Jesus helbredet en mann som var født blind (Joh 9,1-12), spesielt siden bor kan hjelpe mot synsproblemer, blant mange andre fordeler.
Det er altså grunnlag for å hevde, slik jeg gjorde i en artikkel i et fagfellevurdert tidsskrift, at de mindre, men lignende trappebadene som ble funnet på det eldgamle Dødehavsrullene-stedet Qumran – et sted som høyst sannsynlig var knyttet til jødene kjent som essenerne – kan ha hatt en helbredende funksjon.
Dette funnet ble støttet av arkeologiske og historiske bevis på medisinsk aktivitet på stedet og hos esseerne, fra bevis på at det ble dyrket og brukt medisinplanter på stedet, til historiske kilder som vitner om esseernes interesse for medisinske røtter og steinenes egenskaper med tanke på helbredelse (Josefus, Jødiske kriger, II, 136), og til de store folkemengdene som besøkte stedet, muligens via de utsmykkede havnene som lå langs Dødehavet i fortiden. Å tenke seg at «synagogens» lokaler inkluderte et basseng for renselse og helbredelse, stemmer overens med andre arkeologiske og historiske bevis.
Det stemmer også overens med de skriftlige bevisene om synagoger, enten det er fra Det gamle og Det nye testamentet eller fra de historiske opptegnelsene om praksisen med søvn og inkubasjonssøvn i synagogene. Dessuten hadde mange av bygningene som er identifisert som synagoger, deriblant Gamla og Masada, ett eller flere mindre trappebad (av samme type som i Qumran) som lå nær inngangen til synagogen, noe som viser at de var en del av et mer omfattende helbredelseskompleks.
Hvis vi leter etter flere bevis, kan vi ta for oss den største synagogen i den antikke verden, den som lå i hjørnet av et romersk bade- og gymnasiumkompleks i Sardes, som i dag ligger i dagens Tyrkia. Det fortelles at denne offentlige bygningen ble omgjort til et jødisk gudshus, men var det virkelig «gudstjeneste» som ble holdt her, eller var det mer i tråd med bade- og gymnasiumkomplekset som den lå ved siden av? (bilde 5).
En vitenskapelig artikkel i Harvard Theological Review om de greske inskripsjonene der avslører at mange givere bidro til deler av bygningen «in fulfillment of a vow or pledge». En av inskripsjonene avslører at donasjonen ble gitt på grunn av «giverens gode helse» (s. 8), så det er fullt plausibelt å tenke seg at dedikasjonene ble gjort etter en vellykket helbredelse.
Dette ville i så fall være i tråd med praksisen i Asklepios-templene, der gaver ble gitt etter vellykket helbredelse, selv om man i dette tilfellet overrakte et simulakrum av den helbredede kroppsdelen. I Sardes ble dedikasjonene gjort i forbindelse med «bukter» i bygningen, og siden bygningen er lang og relativt smal, kan dette ha vært bukter i en avdeling?
Hvis vi følger Einsteins diktum om å «stille spørsmål ved alt», må vi fjerne uberettiget forutinntatthet og vurdere bevisene ut fra de første prinsippene. Når vi leser en inskripsjon om en «Samoa-løfte, prest og visdomslærer», bør vi derfor ikke trekke den forhastede konklusjonen, slik artikkelen gjør, at denne mannen «tilsynelatende var en rabbi» (s. 10), særlig siden tittelen «prest» kan referere til dem som fikk privilegiet å utføre visse velsignelser. Riktignok er navnet Samoa hebraisk – navnet «Shamu’a» forekommer i Det gamle testamente (2 Kong 5,14; 2 Ester 21) – men med tanke på innskriftenes karakter og bygningens plassering ved siden av et bade- og gymnasiumkompleks, er det mer sannsynlig at «visdommen» det er snakk om, refererer til helse og helbredelse enn til liturgisk praksis. Ja, bidragene omfatter minst to frittstående menoraer (s. 13), men dette forteller oss bare at bygningen må være plassert i en hebraisk kontekst.
Konklusjon: gamle synagoger
Alt tyder på at den gamle synagogen var et sted for helbredelse og renselse snarere enn et sted for tilbedelse. I en tid preget av usikkerhet og strid, som vi lever i nå, ville det vært flott om synagogen kunne få tilbake sin opprinnelige funksjon, og mer om dette finner du i slutten av denne artikkelen. I mellomtiden er det på tide å vende blikket mot synagogenes etterfølgere, kirken og katedralen. Var de opprinnelig de bønne- og gudshusene som de, i likhet med synagogene, brukes som i dag? Eller kan de også ha en annen opprinnelse?
2. Kirker og katedraler
Den eldste katedralen i verden sies å være katedralen i Armenia, Etchmiadzin-katedralen, som ble bygget i sin nåværende form i 483 e.Kr. Nedenfor (bilde 6) kan du se den forunderlige kuppelen, som på begynnelsen av 1700-tallet ble dekorert med bilder som ligner kymatiske lydmønstre. Var det mer som foregikk her enn det man ser ved første øyekast?
Hvis vi reiser gjennom Europa til Chartres-katedralen i Frankrike, som ble bygget rundt år 1200, finner vi en labyrint bygget inn i steinen som noen forestiller seg fungerer som et kretskort eller en Schumann-resonator som produserer elektromagnetisk stråling avstemt til 7,83 Hz. Dette er den frekvensen som jorden resonerer på når den blir truffet av lynet, og det er også den frekvensen hjernen vår ofte tikker på, og hvis kroppen vår kan synkroniseres med jordens frekvens (Schumann-resonansen), er det mindre sannsynlig at vi får angst, søvnløshet, sykdom og nedsatt immunforsvar, og det er mer sannsynlig at vi heles og får økt vitalitet. Så er labyrinten i Chartres en gigantisk Schumann-resonator som er designet for å gjenopprette helsen?
Teksten fortsetter under bildet
Som om ikke det er ekstraordinært nok, har det blitt utført eksperimenter i kirker ved hjelp av cymatiske apparater – instrumenter som registrerer frekvenser i visuell form – med forbløffende resultater. Et par ord om cymatiske apparater. Det var Ernst Chladni som i sitt verk fra 1787, Discoveries on the Theory of Sound, beskrev hvordan lyd kunne gjøres synlig ved å putte sandpartikler i instrumentet sitt.
Sanden skapte intrikate mønstre som reflekterte frekvensene, og lignende effekter har senere blitt oppnådd når vann plasseres inne i en høyttaler, og man observerer hvordan vannet oppfører seg når det vibrerer med lyd. Du kan se noen av de mange typiske formene som oppstår ved hjelp av slike cymatiske innretninger (bildene 7a og 7b nedenfor), og se hvordan de forholder seg til vinduene i katedraler:
Teksten fortsetter under bildet
I 2013 gjennomførte Tanya Harris en oppsiktsvekkende studie i fire kirker tegnet av Nicholas Hawksmoor. Hun tok opp stillheten i hver kirke i omtrent syv minutter, og spilte deretter av opptakene samtidig som hun tok opp lyden på nytt for å få et forsterket opptak. Da hun hadde fått en hørbar prøve, laget hun sitt eget cymatiske apparat og spilte lyden gjennom lys og vann for å observere mønstrene som ble skapt av frekvensen i hver kirke. Resultatene var intet mindre enn forbløffende. Mønstrene som oppstod, lignet de klassiske glassmaleriene man vanligvis finner i katedraler. Resonansfrekvensen i én kirke viste til og med en femtakket stjerne som var proporsjonal med det gylne snitt.
Teksten fortsetter under bildet
En annen spennende studie ble gjennomført i 2018-20 av professor Sungchil Ji ved Rutgers University sammen med John Stuart Reid. Røde blodceller fra mennesker ble eksponert for 20 minutter med musikk og 20 minutter med stillhet, og effekten på blodet ble sammenlignet. Resultatene viste at blodprøvene som ble eksponert for musikk i frekvensområdet 70-85 DBA, produserte et høyere antall levedyktige røde blodlegemer enn blodprøvene som ble eksponert i et stille miljø.
I tillegg fant de ut at lavere frekvenser, inkludert musikk med pulserende base, gir mer oksygentilgang til hemoglobinmolekylene enn høyere frekvenser. Dette fikk forskerne til å foreslå at de lavere frekvensene etterligner hjerteslagene, som ifølge John Stuart Reid får hemoglobinmolekylet til å ta opp det oppløste oksygenet i blodet.
Koblingen til kirker og katedraler? Vel, det er to hovedkoblinger. For det første, siden den første studien viser kirkebygningers evne til å danne vakre frekvenser i vann, og siden opptil 60 % av kroppen til voksne mennesker består av vann, vil det å være i en kirke som er utformet i henhold til de riktige prinsippene, overføre disse frekvensene til vannet i menneskekroppen. For det andre, når det gjelder blod, vil det å høre lavfrekvente lyder øke oksygeninnholdet i blodets hemoglobin og dermed styrke immunforsvaret vårt. Dette blir relevant i forhold til musikken som spilles i kirker, særlig kor- og orgelmusikk samt klokkemusikk. Så hva vet vi om disse?
Teksten fortsetter under bildet
Musikk og lyd i kirker a.
Kormusikk I mange antikke kirker er gulvene praktfulle med forseggjorte marmorutforminger som etterligner kymatiske mønstre, slik som for eksempel i Peters-kirken i Roma (bilde 8). Det har blitt antatt at en kirkearkitekt ikke ville ha dekket disse vakre gulvene med ubestemmelige benker, noe som har ført til tanken om at benkene var et senere tillegg.
Derimot er korstolene ofte svært intrikate og en integrert del av bygningen, noe som tyder på at kormusikken ble skapt for å kunne høres i kirken. Det er viktig å merke seg at kormusikken er firestemmig, SATB, med en basslinje som intonerer lavfrekvente lyder. Det er disse lydene som kan ha hatt en gunstig effekt på immunforsvaret til de som befant seg i kirken.
Du kan se kymatikken som frembringes av korverket Pilgrim’s Hymn i en video som viser installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se 0,33 minutter til 2,33 minutter). Musikkens frekvenser ble projisert på et vannbasseng med en diameter på 2,5 meter, og formene som oppstod, er magiske.
Teksten fortsetter under bildet
b. Orgelmusikk
Orgelet ble introdusert i Vesten i 757 da en bysantinsk leder sendte et orgel som diplomatisk gave til Pepin, far til den store kongen Karl den store (742-814). Dette orgelet hadde et forseggjort system av piper, stemmer og belger. På 1200-tallet er det dokumentert at det ble bygget orgler til mange europeiske kirker og katedraler, og i 1403 fantes det et orgel i Notre-Dame-katedralen i Paris (bilde 9) med fem manualer, pedalbord og 8000 piper, som alle leverte en kraftfull klang.
Ifølge Mike Oz produserer de ekstremt lange pipene i de eldste orglene overtoner, overtoner og fine, lavfrekvente, helbredende frekvenser. Samtidig ser det ut til at katedralene selv er bygget for å forstørre denne akustiske effekten, og hovedfrekvensen i hver katedral er tilsynelatende kodet inn i de rosa glassmaleriene, som om byggherrene hadde sett den ved hjelp av kymatikk.
For å forstå orgelets ekstraordinære kraft kan du se kymatikken som frembringes av Bachs Toccata og fuge i d-moll – en kymatikk som ligner fyrverkeri – i videoen som viser installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se delen fra 3 minutter 29 til 4 minutter 38).
Teksten fortsetter under bildet
c. Kirkeklokker
Kirkeklokker er et akseptert innslag i kirker og katedraler, og det kan godt tenkes at de også hadde en avgjørende rolle i å bevare helsen. Hvorfor sier vi dette? Vel, vi vet at de ligger på ultralydfrekvensen (sender ut mer enn 25 000 Hz), og den unike spiralbanen til lydbølgen ødelegger cellestrukturer av mikroorganismer, inkludert hepatitt, tyfus, influensa, kolera og miltbrannsporer. På ultralydnivå øker klokkene immuniteten og forkorter restitusjonstiden fra smittsomme sykdommer, men ifølge Shipunova, akademiker ved Institute of Biosphere of the Russian Academy of Sciences, dør hver type virus bare i sitt spesifikke lydområde. På det punktet kan patogene bakterier og virus drepes i løpet av sekunder.
Teksten fortsetter under bildet
Utrolig nok stopper ikke de fysiske effektene der. Frekvensen fra kirkeklokker kan nemlig også redusere smerte og redusere den hydrodynamiske motstanden i blodårene, noe som resulterer i økt blod- og lymfestrøm. I tillegg sies det at lyden av kirkeklokkene vekker mikroleptoner, ultralette partikler som er mindre enn atomer, og som omgir enhver organisme eller gjenstand.
De resulterende mikroelektroniske feltene fjerner helseskadelige isotoper, noe som gir en helbredende og foryngende effekt på menneskekroppen. Det er grunnen til at alle klokkene ringte hele dagen i løpet av mange århundrer med epidemier i Europa og Russland. Dessuten påvirker lave klokketoner en person mer positivt enn høye toner (et funn som gjenspeiler det Sungchil Ji og John Stuart Reid gjorde i 2018-2020), så i Russland veier vanlige kirkeklokker hundrevis og tusenvis av kilo (bilde 10).
Teksten fortsetter under bildet
Faktisk er kraften i klokkene så stor at alle epidemier som ankom sør i det gamle Russland fra Midtøsten, ifølge en kilde, gikk utenom områder der det var mange store klostre og kirker med mange klokker. Kraften til klokkene i det førrevolusjonære Russland (som stammet fra 80 000 kirker og 1250 klostre) slik at strålingspotensialet i ultralydområdet under store høytider, ifølge Fotija Sjatunov, medlem av Sovjetunionens vitenskapsakademi, ville ha tvunget en mellomdistanserakett til å endre bane. Klokkene har dessuten en psykologisk og fysisk effekt som lindrer stress og ulike autonome dysfunksjoner forbundet med frykt, angst, søvnforstyrrelser og depresjon.
Teksten fortsetter under bildet
For å visualisere kraften i kirkeklokker kan du se kymatikken som produseres av kirkeklokker i videoen med installasjonen som er laget av kunstneren Shelly Socolofsky fra Oregon, i samarbeid med kymatikkeksperten John Stuart Reid (se avsnittet fra 0,11 minutter til 0,31 minutter).
Teksten fortsetter under bildet
Vann
Til slutt bør vi ikke snakke om helbredelse i kirker og katedraler uten å ta for oss bruken av vann. I kirker oppbevares vievann i en døpefont, ofte nær inngangen til kirken, og katolske troende dypper ofte fingrene i vievann når de kommer inn i kirken, som en påminnelse om dåpen. I middelalderen ble vievannet sett på som så mektig at noen døpefontene hadde låste lokk for å forhindre tyveri. Hvert år besøker millioner av kristne pilegrimer (særlig katolikker) Lourdes i det sørvestlige Frankrike, fordi man tror at kildevannet fra grotten kan helbrede syke mennesker.
Den dyrkingen av vann som vi observerte i de første synagogene i Judea, finner altså gjenklang i kirker og katedraler.
Teksten fortsetter under bildet
Avslutning: kirker og katedraler
Vi så tidligere hvordan den frittalende presten og senere patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347-407 e.Kr.), omtalte de kristne «judaistene» i Antiokia som oppsøkte synagogene som hellige steder for inkubasjonsutøvelse. Dette var for å avsløre en lite avslørt hemmelighet om synagogene. Når han så omtaler menighetene, beskriver han disse som «englenes og erkeengelenes sted, Guds rike, selve himmelen». Dette er å beskrive kirkene på en lignende måte som den liturgiske kommentatoren Germanus av Konstantinopel (d. 733), som omtaler kirken som «en jordisk himmel».
Fraværet av kristne referanser er interessant, og beskrivelsen av dem som himmelske steder er i tråd med det vi i dag vet om deres ekstraordinære kraft som steder for helbredelse. Vi blir minnet om Nikola Teslas ord om at «Hvis du vil finne universets hemmeligheter, [så] tenk i termer av energi, frekvens og vibrasjon». Og vi blir også minnet om visdommen til Edgar Cayce, som sa at «lyd er fremtidens medisin», og om vissheten til Robert Boerman, forfatteren av Crop Circles, Gods and their Secrets (2004), om at «lyd var fortidens medisin». Alle disse synspunktene bekrefter Pythagoras’ tro på at musikk kunne brukes «i stedet for medisin, og at den bidro sterkt til helsen» (Taylor, 1818, s. 7). Dette er en introduksjon til det viktige begrepet «musikkmedisin».”
Teksten fortsetter under bildet
Why Were All the Bells in the World Removed?
REVEALED: The True Power Of BELLS And Resonance Frequencies
Why were bells destroyed during World War II? – Debunking Dr. Blitz
World’s Largest Bells: Resonance of the Far East: Tsar + Dhammazedi Bells, Old World Antiquitech(?)
TARTARIA Explained! pt4/ ANCIENT EMF TECHNOLOGY
Musical Divinity | Sound Healers Of Tartaria
Tartarian Bells and Energy Gathering
When Holy Russia’s Bells Were Silenced
The Destruction of Church Bells in the Second World War
The Destruction of Bells in Our Past
Discover why church bells were removed