Svært mange tror at det som presenteres gjennom TV, radio og aviser det er objektive fortellinger som er helt sanne. For å ha en slik holdning til mediene så må man rett og slett være veldig naiv og historieløs. Hvis man har tatt et standpunkt i en sak og står ved det standpunktet, uansett hvor galt det måtte vise seg å være da er man ikke objektiv men subjektiv og dogmatisk. Å forsøke og få noen som har en dogmatisk tro til å se på en sak i fra en annen vinkel, det virker mot sin hensikt, da det krever at man har et åpent sinn der man er villig til å se på en sak i fra mere enn et ståsted. Det krever rett og slett en god dose objektivitet.
Men kan man i praksis være objektiv, og hva er kriteriene for å kunne være det?
Menneskelig «objektivitet» er et ideal som ingen oppnår perfekt. Det krever en stor grad av intellektuell ydmykhet (kunnskap om vår omfattende uvitenhet) og begynner med at man fritt innrømmer sitt eget ståsted, samt behovet for å ta hensyn til konkurrerende kilder til informasjon og meninger når man skal ta stilling til en sak: Det finnes (vanligvis) flere synsvinkler som et hvilket som helst hendelsesforløp kan betraktes og tolkes fra. Åpenhet for innsikt fra ulike synsvinkler og vilje til å sette spørsmålstegn ved sitt eget ståsted er avgjørende for «objektivitet».
Objektivitet oppnås i den grad man har studert et bredt spekter av perspektiver som er relevante for en sak, fått innsikt fra dem alle, sett svakheter og partiskhet i hvert av dem, og integrert det man har lært i en mer omfattende, mangesidig helhet. Vi blir mer «objektive» (i vår forståelse av både historie og nyheter) i den grad vi kan sette historier og fortellinger inn i en rik historisk kontekst, og kommentere dem fra flere synsvinkler.
For å oppnå objektivitet må vi:
1. identifisere hvilket ståsted en gitt nyhetssak eller historisk beretning er konstruert ut fra
2. identifisere målgruppen den er skrevet for
3. gjenkjenne hvilke synspunkter som neglisjeres eller ignoreres
4. skille de rå faktaene bak historien fra tolkningen og vinklingen som legges ved disse faktaene.
Når vi gjør dette, blir det ikke like lett å manipulere oss, og vi blir i stand til å utøve en mer selvstendig dømmekraft. Vi får en bedre fornemmelse av hvilke elementer i historien eller beretningen som er mest eller minst troverdige.
«Objektivitet» kan fremstå på tre måter. To er ekte. Den ene er en fasade, en forfalskning av objektivitet.
Den første formen for objektivitet er basert på muligheten til å utvikle intellektuell ydmykhet, dvs. kunnskap om vår uvitenhet. En kritisk nyhetsforbruker vet forskjellen mellom å høre en nyhet og å verifisere sannhetsgehalten i den. En kritisk nyhetskonsument vet at det som presenteres som fakta i nyhetene, ikke nødvendigvis er fakta. Det kan være propaganda, feilinformasjon, forvrengninger eller halvsannheter. Derfor setter kritiske nyhetskonsumenter det de hører, leser og ser i nyhetene, i «parentes». De erkjenner at de selv ikke kjenner fakta, og «suspenderer» derfor troen. De tar til seg informasjon på en forsiktig måte («Det er ikke sikkert at dette er sant!»), og vil for eksempel ikke konkludere med skyld eller uskyld etter å ha hørt bare den ene partens sak. Intellektuell ydmykhet er dessverre en sjelden egenskap. De fleste mennesker i verden har blitt eksponert for et begrenset spekter av synspunkter og har blitt mest påvirket av det synet som dominerer i deres egen kultur. Derfor tror de at de er i besittelse av SANNHETEN. Denne overbevisningen er i virkeligheten et bevis på deres mangel på objektivitet. De vet ikke hva intellektuell ydmykhet er, og de gjør ikke noe for å oppnå det.
En annen form for objektivitet går lenger enn den første. Den er basert på intellektuell ydmykhet og på at man har gjort et betydelig intellektuelt arbeid med å resonnere innenfor flere motstridende synsvinkler når man behandler spørsmål, problemer og temaer av betydning. Den er knyttet til en positiv innsikt i kompleksiteten og mangesidigheten i de fleste viktige verdensspørsmål og store konflikter. De som har oppnådd denne tilstanden, kan innsiktsfullt se flere perspektiver på et mangfold av spørsmål. De kan identifisere og avveie relative styrker og svakheter i disse perspektivene. De er komfortable med å spille rollen som dissenter. De avviser partilinjer, sosiosentriske tankesett og intellektuell konformitet. De er intellektuelt uavhengige, er intellektuelt utholdende og har intellektuell integritet.
Den tredje formen for objektivitet er «sofistisk». Denne intellektuelle tilstanden oppstår når man studerer en rekke ulike synspunkter med den overordnede motivasjonen å forsvare et forhåndsbestemt valg. Dette tankesettet er vanlig hos intellektuelle som tjener penger (og oppnår prestisje) og som promoterer mektige interesser. Fristelsen til å bli en forsvarer for et veletablert standpunkt eller en veletablert økonomisk interesse er enorm, fordi det dreier seg om penger, posisjon og prestisje. Advokater, politikere og PR-eksperter står gjerne klare til å spille en slik rolle. De fleste nasjonale nyhetskommentatorer spiller rutinemessig en slik rolle. De presenterer standpunkter som stemmer overens med et bilde av verden som deles av de fleste av deres lesere eller seere. Publikum oppfatter dem som «objektive» bare i den grad det de presenterer stemmer overens med mainstreamoppfatningene.
Helt naturlig, men ukritisk, tenker folk at de som er enige med dem, er objektive, og at de som er uenige med dem, er partiske.
Så hvor mye av det som formidles om krigen mellom Israel og Iran er objektivt? Finnes det uavhengige kilder som ikke har noe å tjene økonomisk på det de formidler om krigen og som ikke presenterer mektige interesser, men som forsøker å formidle det som skjer så sannferdig som mulig? Hvis du allerede har en forutinntatt holdning til denne konflikten og mangler evnen til å se på den ifra et annet perspektiv så vil svaret selvfølgelig være nei, har du derimot et åpent sinn så vil svaret være være ja. Her har du fire videoer som er mere objektive enn dogmatiske:
“Ondartede narsissister finnes overalt der makt, status eller penger står på spill. Utad er de tilsynelatende normale, tilsynelatende vellykkede og ofte sjarmerende, men deres mangel på empati, skam, skyldfølelse eller anger kombinert med deres hevngjerrighet – kan få alvorlige mellommenneskelige konsekvenser.
Man bør gå langt for å beskytte seg mot slike mennesker, enten ved å identifisere dem og luke dem ut, eller ved å unngå å ha noe med dem å gjøre i det hele tatt. Da det kan bli ganske kostbart å samhandle med slike.
Det som gjør det vanskelig når det gjelder å identifisere ondartede narsissister, er det faktum at mange av de egenskapene som indikerer psykiske problemer i andre sammenhenger, kan virke passende i organisasjonslivet. Dette gjelder særlig i organisasjoner som verdsetter inntrykksstyring, bedriftsspill, risikotaking, kjølighet under press, dominans, konkurranseinstinkt og selvsikkerhet.
Men det de som setter pris på disse egenskapene, har en tendens til å glemme, er at disse ondartede narsissistene ikke har noen samvittighet eller lojalitet til sine kolleger eller sin organisasjon. Ofte påfører de mennesker og organisasjoner langvarig skade gjennom sin bedragerske og uredelige atferd. Men på grunn av måten de opererer på, er de ofte «skjult i det åpne».
Sosialpsykologen Erich Fromm lanserte begrepet ondartet narsissisme i 1964, og beskrev det som en «alvorlig psykisk sykdom» som representerte «ondskapens kvintessens». Han karakteriserte tilstanden som «den alvorligste patologi og roten til den mest ondskapsfulle destruktivitet og umenneskelighet». Basert på Fromms ideer betraktet andre ondartet narsissisme som en svært alvorlig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse, der grandiositeten var bygget opp rundt aggresjon og de destruktive sidene ved individet. Selv om alle narsissister er selvopptatte, mener de at ondartede narsissister befinner seg på toppen av skalaen.
Som alle narsissister har de en patologisk selvopptatthet – en følelse av grandiositet – som krever oppmerksomhet og beundring. De er overbevist om at de er spesielle på en eller annen måte, og ønsker at andre også skal anerkjenne det. Men de har også sadistiske trekk og mangler samvittighet, og på grunn av de sadistiske aspektene ved deres personlighet bør ondartede narsissister i utgangspunktet betraktes som en ekstremt giftig form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Personlighetssammensetningen inkluderer, i tillegg til egosyntoniske aggressive trekk (grusomme og sadistiske elementer), også antisosiale trekk og paranoide trekk. Andre kjennetegn som bør nevnes, er fravær av samvittighet, mangel på empati, psykologisk maktbehov og følelse av grandiositet.
Ondartede narsissister er dyktige manipulatorer som utnytter andre for egen vinning, uten å ta hensyn til de menneskene de manipulerer. De har et stort behov for oppmerksomhet og beundring, og de anser seg selv som spesielle – en egenskap de ønsker at andre skal sette pris på. De har en sterk tro på at verden utvikler seg rundt dem. Men på toppen av alt dette har de også en sadistisk mentalitet, og de mangler samvittighet. De får ikke nødvendigvis stor tilfredsstillelse av å påføre andre smerte, men de nyter følelsen av makt som det gir dem, og de er likegyldige til all lidelse de måtte forårsake.
Ondartede narsissister viser aggresjon, sinne og fiendtlighet mot andre, noen ganger som en reaksjon på det de oppfatter som krenkelser eller utfordringer av deres overlegenhet. Og når det gjelder de sadistiske trekkene, ser det ut til at også finner glede i å påføre andre følelsesmessig eller fysisk skade.
De er heller ikke fremmede for paranoia. De kan være svært mistenksomme overfor andres motiver og kan se konspirasjoner eller komplotter mot dem der det ikke finnes noen. I tillegg kan de engasjere seg i antisosial atferd som løgn, juks og med kriminell aktivitet. De kan også være svært hevngjerrige. Uansett hva de gjør, virker det som om de mangler anger. De tar ikke ansvar for den skaden de påfører andre, og på grunn av sin ekstreme narsissisme og destruktive atferd har de også vanskeligheter med å opprettholde relasjoner.
De har et konstant behov for selvforherligelse som forsvar mot følelser av tomhet og innbilte narsissistiske skader. Men selv om de prøver å lure andre, lurer de egentlig bare seg selv. I så måte har de en alvorlig tilknytningsdysfunksjon på grunn av måten de ble behandlet på i barndommen. Ondartede narsissister streber etter en form for selvrealisering, men uten å innse at ekte selvrealisering krever tilknytning og empati med andre.
Den typen atferd som ondartede narsissister utviser, er en refleksiv vending mot seg selv som følge av barndomserfaringer som lærte dem at andre ikke ville dekke deres behov. Følgelig stoler de ikke på at andre vil stille opp for dem, så de må stille opp for seg selv. Dette gir ikke mye rom for andre. Og som det er blitt sagt om narsissister generelt, fordi de har en dårlig regulert selvfølelse, føler de seg innerst inne ganske sårbare. De er opptatt av å formidle et falskt selv til andre.
De er følelsesmessig forkrøplede sjeler som er avhengige av oppmerksomhet. De har ikke evnen til å føle seg trygge og verdige uten ytre bekreftelse og ros. Narsissistiske trekk gjør det som oftest mulig å skjule, forsvare eller fornekte denne dype usikkerheten. Uansett hva som blir sagt av positive ting om narsissisten, synes de aldri å være gode nok. I stedet må disse budskapene gjentas om og om igjen. Å ta overdrevent mye av æren for enhver suksess, mens andre får skylden for deres fiaskoer, ser bare ut til å løfte humøret deres midlertidig.
Ondartede narsissister kan betegnes som skadede mennesker, ofte fastlåst i vrangforestillinger om sin egen storhet. De er kronisk avhengige av andres meninger for å danne sin egen selvfølelse, og de sammenligner alltid seg selv, sin status, sine eiendeler og sitt liv med andre mennesker for å finne ut hvor mye de er verdt, og siden narsissister innerst inne generelt føler seg feilfrie – en måte å håndtere tidligere sår på – er det slik at når de er i konflikt med verden, oppfatter de konflikten som verdens skyld. Å forholde seg til dem er som å gå på eggeskall. Det er alltid en trussel om at de kan bli avslørt, noe som forklarer deres behov for å opprettholde et grandiost ytre.
Når som helst kan det skje et brudd. Det kan derfor være ganske utfordrende å forholde seg til en person med narsissisme, særlig i den ondartede formen. Det er svært usannsynlig at slike personer vil jobbe med seg selv, det vil si søke hjelp. De vil ytterst nødig ta et oppgjør med de manusene i sitt indre teater som i bunn og grunn gjør dem til så vanskelige mennesker å leve sammen med. De ønsker ikke å se under overflaten. «Kjenn deg selv» er ikke et credo for slike.
Til syvende og sist tar ikke ondartede narsissister ansvar for handlingene sine, og alt i alt er det best å holde seg unna dem. De som forblir i nærheten av den ondartede narsissisten, vil bare ende opp med å føle seg utarmet – emosjonelt, mentalt, åndelig og økonomisk. Uansett hva de gjør, er det aldri deres feil. Som følge av sin emosjonelle overfladiskhet er de blottet for all empati eller medfølelse for andre.
Uten empati er de svært destruktive og farlige mennesker å omgås. Emosjonelt kan de betraktes som murvegger, de ser og hører andre, men klarer ikke å forstå eller forholde seg til dem. De vil bryte ned ånden til de menneskene de har med å gjøre. I møte med og i gravitasjonskraften til ondartede narsissister må man lære seg, og ta til seg, viktige livsleksjoner som hvordan man setter grenser, hvordan man opprettholder sin selvrespekt, og hvordan man kan stå imot.
Ondartede narsissister er redde for at en indre reise skal avsløre dem som bløffmakere, og at andre skal innse at det bak all den aggressive, selvsikre poseringen egentlig er svært lite å vise frem, og at deres voksende arroganse bare er et beskyttende skalkeskjul for deres mange usikkerhetsmomenter. De er dermed bare forberedt på å se det grandiose bildet av seg selv, ikke sitt sanne indre.
Alt de bryr seg om, er dette bildet, ikke hvem de egentlig er. Men ved å fremheve seg selv og sine prestasjoner er de som lider av ondartet narsissisme, ute av kontakt med hvem de egentlig er. Og som en reaksjon på sitt defektive selv har de en tendens til å projisere sine bekymringer over på andre. De vil anklage andre for det de frykter hos seg selv. Igjen bør disse dramatiske krumspringene også ses på som maniske manøvrer for å fylle deres indre tomhet. De er ute etter oppmerksomhet i enhver form, god eller dårlig. Den verste smerten for disse narsissistene er å ikke bli lagt merke til. Følgelig, hvis de føler seg ignorert, vil de si eller gjøre skandaløse ting for å bli sett.
Mangelen på ekte oppmerksomhet fra omsorgspersoner i tidlig alder har resultert i et stort behov for oppmerksomhet og har ført til at de mangler en indre kjerne. Denne tomheten inni dem – følelsen av aldri å være god nok – må fylles hele tiden. Det er ikke rart at de er så ubalanserte psykologisk sett, at de har et selvbilde som trenger konstant forsterkning, og at jakten på selvrealisering har blitt til selvopptatthet.
I denne prosessen har andre mennesker mistet sin verdi og blitt til rene midler for å tilfredsstille disse individenes behov og ønsker. Andre mennesker blir bare sett på som en forlengelse av dem selv. Og hvis personer med ondartede narsissister tendenser klarer å oppnå lederposisjoner – på ulike machiavelliske måter – kan konsekvensene bli katastrofale. De vil ødelegge andre menneskers liv og gjøre det så skjult at ofrene føler at det faktisk er de som svikter gjerningsmannen, og ikke omvendt. Og som antydet tidligere, hvis de ikke får det som de vil, kan vreden deres bli svært så ødeleggende.
Oppførselen til ondartede narsissister er det motsatte av lederskap, fordi lederskap handler om å tjene andre. For å sitere filosofen Arthur Schopenhauer: «Der det er mye stolthet eller forfengelighet, vil det også være mye ønske om hevn.» Alt i alt er det best å unngå den ondartede narsissisten.”
Aldri har vi vært i en mer alvorlig situasjon enn i dag. Krigen mellom Israel og Iran kan utvikle seg til en verdenskrig der Russland og Kina går inn på Iran sin side, og med mindre man har bodd i en hule de siste tiarene så vet man at USA vil stå ved Israel sin side.
Israel har stor makt over den amerikanske kongressen, dvs at uansett hvor sinnsyk Netanjahus taktikk enn måtte være framover så kommer USA mest sannsynlig til å støtte Israel. Se denne videoen her på ti minutter, og denne på elleve minutter for å forstå hvor farlig dette er.
Og vet man ikke at Netanjahu er under etterforskning av politiet i sitt eget land for grov korrupsjon og kan risikere lang fengselstraff, så har man ikke fått med seg kansje den viktigste puslespillbiten som forklarer hvorfor mannen har satt i gang de konfliktene som Israel nå er i. Netanjahu er altså villig til ikke bare å ofre sine egne innbyggere, men hele verden for å slippe å gå i fengsel.
Etter å ha sett dokumentarfilmen The Bibi files, så er det helt legitimt å stille spørsmål om Israels statsminister Netanyahu er en megalomanisk, paranoid sosiopat. Og ikke nok med det, kona hans har også sterke psykopatiske tendenser, der hun bak kulissene påvirker mannens avgjørelser, ikke for felleskapets beste, men for personlig vinning.
Etter årevis med juridiske forsinkelser har straffesakene om bedrageri, bestikkelser og tillitsbrudd som Benjamin «Bibi» Netanyahu nå står tiltalt for, nådd et kritisk stadium. Den israelske statsministeren gjorde alt han kunne for å hindre at Alexis Bloom og Alex Gibneys dokumentarfilm noen gang skulle bli utgitt.
The Bibi Files inneholder en aldri før vist video av Netanyahu i politiavhør om korrupsjonsanklagene som førte til tiltalen mot ham i 2019. Israelsk politi spilte inn tusenvis av timer med avhør mellom 2016 og 2018, som så ble lekket til Gibney i 2023 via meldingsappen Signal.
Resultatet er en hardtslående dokumentar som ikke bare kaster lys over Netanyahus karakter, men som også viser hvordan hans skruppelløse natur direkte har formet Midtøstens nåværende tilstand. Bloom gjør dette ved å legge puslespillet på en omfattende – og skremmende – måte, og avdekker hvordan luksusgjenstander som dyre sigarer og champagne har påvirket livene til utallige familier i Gaza og Israel. The Bibi Files etablerer en direkte linje mellom dem og dagens tragedier, og viser hvordan en manns korrupsjon og berettigelse kan utløse en dominoeffekt som fører til krigsforbrytelser.
Det handler imidlertid ikke bare om én mann. Denne sjokkerende dokumentaren benytter seg av lekkede politiavhør av Netanyahus kone Sara og hans høyreekstreme sønn Yair, samt arkivopptak og flere intervjuer med viktige stemmer i Israel (journalister, politikere – inkludert tidligere statsminister Ehud Olmert), for å tegne et bilde av en mann som er så selvrettferdig at han vil gjøre hva som helst for å beholde sitt kvelertak på makten. Uansett hvem han må anklage. Eller hvem som må dø i prosessen.
Sara Netanyahus rolle er en spesielt interessant del av The Bibi Files. Hun beskrives som umettelig og ustabil av mange intervjuobjekter, hun krever dyre gaver, og hun er sentral i rettssaken mot sin mann. Gjennom Blooms portrett ser vi en illsint Lady Macbeth som utøver en ekstraordinær innflytelse over sin mann. Mange av hennes utbrudd i avhørsrommet («Bevisene dine er bare tullprat. Ha det!») er like belastende som den foraktfulle holdningen ektemannen viser under avhørene med politiet, der han insisterer på at alt han gjør, er for Israels beste.
Hvis disse to egodrevne personene var fiktive, ville The Bibi Files blitt avfeid som en karikaturtegning. Men når man ser denne dokumentaren, ser man i hvor stor grad ondskapen trives når de som tror de er hevet over loven, ikke blir kontrollert.
Ved siden av Sara og statsministerens sønn Yair, som får faren til å se progressiv ut, er den israelskfødte Hollywood-milliardæren Arnon Milchan – den tidligere spionen og Oscar-vinnende produsenten bak filmer som 12 Years A Slave, Heat og Fight Club – en annen sentral aktør. Vi får høre om Milchans bånd til Netanyahus forespørsler om luksusartikler direkte fra Milchan. Når han blir avhørt av politiet, innrømmer han de ekstravagante donasjonene, og avslutter med å si «Alle Bibis venner er rike. Hva kan jeg si om det? Hvis dette kommer ut, er jeg død.»
Alle disse trådene samles for å avsløre et nett av korrupsjon som går lenger enn til anskaffelse av dyre gaver, og som utgjør The Bibi Files’ sentrale argument.
For å forstå dagens hendelser fullt ut, må man se på Netanyahus juridiske situasjon og erkjenne at både «Bibi» og Sara «vet hvordan de skal ‘stjele’ ting de ikke kan få». Dette leder over til statsministerens nåværende taktikk, som går ut på å gjøre ustabilitet og krig til hovedbetingelsene for sin politiske overlevelse. Dette fører i sin tur til erkjennelsen av at Netanyahu bevisst forlenger krigen i Gaza for å unngå å bli fengslet på grunn av korrupsjonsanklager.
«En evig krig er gunstig for Netanyahu», blir vi fortalt, og bevisene for denne instrumentaliseringen av konflikten er sterke.
Det fører til 7. oktober, som beskrives som «nok et instrument for å holde seg ved makten».
Etter å ha etablert en direkte sammenheng mellom Netanyahus korrupsjonsrettssak og radikaliseringen av hans politikk, avslutter Bloom den siste akten av The Bibi Files med å vise Hamas-angrepene.
Opptakene er dypt rystende, og det samme er bevisene som presenteres for at Netanyahu er ansvarlig for Hamas’ fortsatte eksistens. Mange av ekspertene Bloom intervjuer argumenterer overbevisende for at Netanyahu taktisk sørget for at Hamas mottok penger via Qatar for å opprettholde ustabiliteten, i den tro at han kunne kontrollere flammene. Som Netanyahu sier i et av de lekkede intervjuopptakene: «Hold dine venner nær og dine fiender nærmere.»
Det faktum at han illustrerer sitt maktspill ved å sitere Gudfaren, burde fortelle deg alt du trenger å vite om mannen, hvis knep for å støtte ekstremister og svekke de moderate slo kraftig tilbake.
“Mennesker som lider av hybris, innbiller seg at den måten de ser verden på, er slik verden skal være. Hybrismennesker overvurderer hva de er i stand til å utrette, ofte på ekstreme måter, og setter ingen grenser for seg selv. De er overbevist om at det de har bestemt seg for å gjøre, er «riktig», og det er ikke rom for kritikk, verken når det gjelder praktisk gjennomførbarhet, kostnader eller sannsynligheten for å lykkes. Og selv om innsatsen deres ender dårlig, tror de fortsatt at de gjorde det rette.
På grunn av hybrisens skandaløse karakter betraktet de gamle grekerne hybris som intet mindre enn en forbrytelse. For dem var det faktisk en snikende gift. En viktig del av den greske moralkodeksen var forestillingen om at alle mennesker har sine begrensninger. Hvis det fantes noen som var så hardnakket at de ignorerte disse menneskelige begrensningene, måtte de betale en høy pris for det.
Hubristisk atferd er ofte narsissistisk atferd, ettersom mange av attributtene til hybris og narsissisme har en tendens til å overlappe hverandre. Faktisk blir hybris og narsissisme ofte brukt som synonymer for hverandre. Men selv om narsissistiske mennesker kan være tilbøyelige til å være hybris, bør det å være narsissistisk ikke uten videre sidestilles med å være hybristisk. I hovedsak er det flere forskjeller.
Narsissister har et oppblåst syn på seg selv, opptatt som de er av fantasier om personlig makt for å oppnå andres anerkjennelse og beundring, noe som igjen styrker og forsterker egoet deres. Narsissister forsøker å konstruere en virkelighet som gjentar og forsterker deres grandiose selvbilde. Men i motsetning til hybristiske mennesker er de ikke beruset av makt i en slik grad at de mister realitetssansen.
Mens narsissisme kan betraktes som en karakteregenskap, kan hybris betraktes som en personlighetsforandring som oppstår som følge av at man oppnår betydelig makt. Selv om narsissistiske ledere liker å stå i sentrum for oppmerksomheten – ved å ta beslutninger som er ensidig fokusert på å styrke det positive selvbildet – forblir deres narsissisme «avgrenset» så lenge virkelighetsoppfatningen er intakt.
Denne narsissismen” forsvinner imidlertid når mennesker blir hybristiske. Når det gjelder hybris, har vi å gjøre med en form for narsissisme som er «ubundet». Når hybrismennesker blir beruset av sin makt, engasjerer de seg i overdreven atferd, noe som legger grunnlaget for hybris.
Hubristiske ledere trenger ikke scenen for å skinne. De er ikke først og fremst interessert i å søke etter muligheter til å få oppmerksomhet utelukkende for å styrke sitt eget selvbilde. I motsetning til den avgrensede narsissisten vil de teste grensene for atferd i troen på at de er langt bedre enn alle andre. Til slutt vil deres overdrevne tro på seg selv, på grensen til en følelse av allmakt – noe som fører til hensynsløs og impulsiv atferd – føre til deres død eller undergang.
Med andre ord, selv om både hybristiske og narsissistiske atferdsmønstre forekommer samtidig, har narsissismen i seg selv en tendens til å være mer nyansert. Selv om både narsissistiske og hybrisistiske mennesker ikke er fremmede for lederskapets skyggesider, kan narsissistiske ledere også være ganske vellykkede. Tross alt er lederens høye nivå av narsissisme positivt relatert til karisma – evnen til å tiltrekke seg, påvirke og inspirere mennesker.
En slik leders suverene selvtillit, energi, risikovilje, talegaver og grandiose trossystemer kan bidra til inspirerende og visjonært lederskap – et atferdsmønster som kan gjøre ham eller henne ganske vellykket. Mens narsissistisk atferd vil ha sine mørke og lyse sider, blir hybristisk atferd typisk presentert i form av dysfunksjonelle utskeielser. I ledersammenheng, for å være mer spesifikk, plasserer det hybris på den mørke og destruktive siden. Hybrisistiske ledere har en tendens til å bruke makten sin på uhensiktsmessige og uproduktive måter.
Fra et konseptuelt synspunkt er derfor opprinnelsen til hybrisatferd og narsissistisk atferd ganske forskjellige. Mens narsissisme ser ut til å være en varig egenskap som oppstår før voksen alder, bør hybris betraktes som en ervervet tilstand som oppstår senere i livet, og som utløses når man får en betydelig maktposisjon. I så måte er hybris en forstyrrelse av lederposisjonen snarere enn en forstyrrelse av personen.
Generelt sett er hybristiske mennesker svært respektløse overfor andre, noe som er et resultat av deres oppblåste følelse av å være viktige og urealistiske vurdering av egen makt. Som et resultat av at de ikke har noen begrensninger med hensyn til hvordan de utøver makt, vil deres hybris- tiske aktiviteter komme til syne. Som det fremgår av deres overdrevne selvtillit, deres oppfatning av å være ufeilbarlige, deres forakt for mennesker som kritiserer dem, og deres løsrivelse fra virkeligheten, lider mennesker som er utsatt for hybris, av en alvorlig karakterbrist, en holdning som vanligvis fører til deres undergang.
Det bør imidlertid bemerkes at det å inneha en narsissistisk personlighet vil være en medvirkende faktor i utviklingen av hybris. Narsissistiske personer kan, når de er i en maktposisjon, få en forhøyet selvtillit og en økende følelse av overlegenhet, og dermed skape forhold som forsterker et oppblåst selvbilde, en overvurdering av egne rettigheter og arrogant oppførsel.
Hvis denne psykologiske dynamikken fortsetter, kan disse menneskene gå inn i en tilstand av selvforgiftning. Dette gjør hybris til et patologisk uttrykk, en avledning av narsissistisk atferd. Hybris kan imidlertid forsvinne når disse personene ikke lenger er i besittelse av betydelig makt. I så måte bør hybris betraktes som en tilpasningsforstyrrelse, ikke en karakterforstyrrelse som narsissisme. Den kommer først til syne etter at personen har oppnådd en maktposisjon.
I beskrivelsen av denne forstyrrelsen gjøres det helt klart at den ikke bare er fatal fra et personlig perspektiv, men også fra et samfunnsperspektiv, der den kan få katastrofale konsekvenser hvis den ikke blir kontrollert.
Som antydet, utløses hybristiske egenskaper når folk får en maktposisjon. Typisk kan det forverres jo lenger folk har makt og jo mer makt de har opparbeidet seg. Det å være makthaver gjør det dermed mer sannsynlig at personer i denne posisjonen vil handle uhensiktsmessig, noe som kan føre til negative, utilsiktede konsekvenser. Dette vil særlig være tilfelle når personens beslutninger og handlinger har vært vellykkede tidligere.
Det er klart at overmodige ledere, beruset som de er av makt og tidligere suksess, får overdreven tro på egne evner og overvurderer mulighetene for å bli enda mer suksessfulle. De begynner å lide av irrasjonell begeistring, tror at alt er bra og undervurderer eller ignorerer hva som kan gå galt. Når de er i hybrisens vold, vil enhver kritikk av suksessens usannsynlighet bli ignorert. De blir faktisk ustoppelige. Begrensninger er for andre, men ikke for dem selv. En slik holdning bidrar naturligvis til oppførsel og hensynsløshet og fører til og med til umoralske handlinger.
Et velkjent ordtak som fanger opp denne maktberuselsen, er «Stolthet går foran fall». En annen velkjent metafor som viser til maktens rus, tilskrives den engelske politikeren og historikeren Lord Acton, som bemerket at «makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt». Og han gjorde det helt klart at denne typen korrupsjon ikke har noen lykkelig slutt.
I dagens samfunn trenger vi dessverre ikke lete lenge for å finne ledere som lider av hybris. Faktisk kan man si at vi befinner oss midt i en «hybrisepidemi». For mange ledere ser ikke ut til å kunne bremse sin egen selvopptatthet, og altfor mange ser ut til å være på vei mot total selvødeleggelse – med organisasjonen eller landet raskt på slep. Det kan være viktige ytre faktorer som legger grunnlaget for utviklingen av hybris blant ledere: besittelsen av mye makt, eksistensen av minimale begrensninger for maktutøvelsen og hvor lenge de blir sittende ved makten. Når slike faktorer spiller inn, skal det ikke mye til før lederen omgir seg med et kulturelt miljø av omnipotens. Politiske ledere er spesielt utsatt for dette i diktatoriske regimer, fordi det er få, om noen, begrensninger på deres atferd.”
“Demokratiet kan bare være en effektiv styreform i den grad befolkningen (som i teorien styrer det) er velinformert om nasjonale og internasjonale hendelser og kan tenke selvstendig og kritisk om disse hendelsene. Hvis det store flertallet av innbyggerne ikke gjenkjenner skjevheter i landets nyheter, hvis de ikke kan gjenkjenne ideologi, vinkling og spinn, hvis de ikke kan gjenkjenne propaganda når de blir utsatt for den, kan de ikke avgjøre hvilke mediebudskap som må suppleres, balanseres eller helt forkastes.
På den ene siden blir nyhetskilder verden over stadig mer sofistikerte i kunsten å overtale og manipulere store folkemasser. Dette gjør dem i stand til å skape en aura av objektivitet og sannferdighet i nyhetshistoriene de konstruerer. På den annen side er det bare et lite mindretall av innbyggerne som er i stand til å gjenkjenne skjevheter og propaganda i nyhetene som formidles i landet deres.
Svært få er i stand til å oppdage ensidige fremstillinger av hendelser eller oppsøke alternative kilder til informasjon og meninger som de kan sammenligne med de tradisjonelle nyhetsmediene. I dag er et overveldende flertall av verdens befolkning ikke er trent i kritisk tenkning, men prisgitt nyhetsmediene i sitt eget land. Deres syn på verden, hvilke land de identifiserer som venner og hvilke som fiender, bestemmes i stor grad av disse mediene (og av tradisjonelle oppfatninger og konvensjoner i deres eget samfunn).
Mediene fostrer et sett av myter om hvordan de fungerer. Hvis man tror på disse mytene, hindrer det evnen til å se nyhetene fra et kritisk perspektiv. De omfatter blant annet følgende:
at de fleste nyhetssaker produseres gjennom uavhengig undersøkende journalistikk – at nyhetsskribenter bare rapporterer fakta i sakene sine og ikke trekker konklusjoner om dem – at fakta og meninger er klart atskilt i nyhetskonstruksjonen – at det finnes en objektiv virkelighet (de faktiske nyhetene) som bare rapporteres og at våre nyhetsmediers skribenter rapporterer objektivt om dette; mens utenlandske fienders medier vinkler og forvrenger det systematisk.
Det er mange kriterier som konkurrerer om hva som er viktig. Derfor må vi alltid spørre oss: «Hva er utelatt i det som formidles?» «Hva ville jeg ha tenkt hvis andre fakta hadde blitt fremhevet her?» «Hva om denne artikkelen hadde vært skrevet av dem som har et annet syn enn det som kommer frem i denne historien?»
Mediene fokuserer på det som interesserer publikum. Selv om de har irrasjonelle oppfatninger (f.eks. at de nærer et irrasjonelt hat), vil mediene likevel behandle dette hatet som rasjonelt.
Menneskelig «objektivitet» er et ideal som ingen oppnår perfekt. Det krever en stor grad av intellektuell ydmykhet (kunnskap om vår omfattende uvitenhet) og begynner med at man fritt innrømmer sitt eget ståsted, samt behovet for å ta hensyn til konkurrerende kilder til informasjon og meninger når man skal ta stilling til en sak: Det finnes (vanligvis) flere synsvinkler som et hvilket som helst hendelsesforløp kan betraktes og tolkes fra. Åpenhet for innsikt fra ulike synsvinkler og vilje til å sette spørsmålstegn ved sitt eget ståsted er avgjørende for «objektivitet».
Objektivitet oppnås i den grad man har studert et bredt spekter av perspektiver som er relevante for en sak, fått innsikt fra dem alle, sett svakheter og partiskhet i hvert av dem, og integrert det man har lært i en mer omfattende, mangesidig helhet. Vi blir mer «objektive» (i vår forståelse av både historie og nyheter) i den grad vi kan sette historier og fortellinger inn i en rik historisk kontekst, og kommentere dem fra flere synsvinkler.
For å oppnå objektivitet må vi:
1. identifisere hvilket ståsted en gitt nyhetssak eller historisk beretning er konstruert ut fra
2. identifisere målgruppen den er skrevet for
3. gjenkjenne hvilke synspunkter som neglisjeres eller ignoreres
4. skille de rå faktaene bak historien fra tolkningen og vinklingen som legges ved disse faktaene.
Når vi gjør dette, blir det ikke like lett å manipulere oss, og vi blir i stand til å utøve en mer selvstendig dømmekraft. Vi får en bedre fornemmelse av hvilke elementer i historien eller beretningen som er mest eller minst troverdige.
«Objektivitet» kan fremstå på tre måter. To er ekte. Den ene er en fasade, en forfalskning av objektivitet.
Den første formen for objektivitet er basert på muligheten til å utvikle intellektuell ydmykhet, dvs. kunnskap om vår uvitenhet. En kritisk nyhetsforbruker vet forskjellen mellom å høre en nyhet og å verifisere sannhetsgehalten i den. En kritisk nyhetskonsument vet at det som presenteres som fakta i nyhetene, ikke nødvendigvis er fakta. Det kan være propaganda, feilinformasjon, forvrengninger eller halvsannheter. Derfor setter kritiske nyhetskonsumenter det de hører, leser og ser i nyhetene, i «parentes». De erkjenner at de selv ikke kjenner fakta, og «suspenderer» derfor troen. De tar til seg informasjon på en forsiktig måte («Det er ikke sikkert at dette er sant!»), og vil for eksempel ikke konkludere med skyld eller uskyld etter å ha hørt bare den ene partens sak. Intellektuell ydmykhet er dessverre en sjelden egenskap. De fleste mennesker i verden har blitt eksponert for et begrenset spekter av synspunkter og har blitt mest påvirket av det synet som dominerer i deres egen kultur. Derfor tror de at de er i besittelse av SANNHETEN. Denne overbevisningen er i virkeligheten et bevis på deres mangel på objektivitet. De vet ikke hva intellektuell ydmykhet er, og de gjør ikke noe for å oppnå det.
En annen form for objektivitet går lenger enn den første. Den er basert på intellektuell ydmykhet og på at man har gjort et betydelig intellektuelt arbeid med å resonnere innenfor flere motstridende synsvinkler når man behandler spørsmål, problemer og temaer av betydning. Den er knyttet til en positiv innsikt i kompleksiteten og mangesidigheten i de fleste viktige verdensspørsmål og store konflikter. De som har oppnådd denne tilstanden, kan innsiktsfullt se flere perspektiver på et mangfold av spørsmål. De kan identifisere og avveie relative styrker og svakheter i disse perspektivene. De er komfortable med å spille rollen som dissenter. De avviser partilinjer, sosiosentriske tankesett og intellektuell konformitet. De er intellektuelt uavhengige, er intellektuelt utholdende og har intellektuell integritet.
Den tredje formen for objektivitet er «sofistisk». Denne intellektuelle tilstanden oppstår når man studerer en rekke ulike synspunkter med den overordnede motivasjonen å forsvare et forhåndsbestemt valg. Dette tankesettet er vanlig hos intellektuelle som tjener penger (og oppnår prestisje) og som promoterer mektige interesser. Fristelsen til å bli en forsvarer for et veletablert standpunkt eller en veletablert økonomisk interesse er enorm, fordi det dreier seg om penger, posisjon og prestisje. Advokater, politikere og PR-eksperter står gjerne klare til å spille en slik rolle. De fleste nasjonale nyhetskommentatorer spiller rutinemessig en slik rolle. De presenterer standpunkter som stemmer overens med et bilde av verden som deles av de fleste av deres lesere eller seere. Publikum oppfatter dem som «objektive» bare i den grad det de presenterer stemmer overens med mainstreamoppfatningene.
Helt naturlig, men ukritisk, tenker folk at de som er enige med dem, er objektive, og at de som er uenige med dem, er partiske.
Webster’s New World Dictionary definerer propaganda som «enhver systematisk, utbredt spredning eller promotering av bestemte ideer, doktriner, praksiser osv. for å fremme sin egen sak eller skade en motstander». Ut fra denne definisjonen er det ikke noe klart skille mellom det å skrive nyheter med tanke på et gitt kulturelt publikum på den ene siden og det å konstruere propaganda på den andre siden. Begge deler nedtoner eller søker systematisk å minimere verdien av motstridende perspektiver eller synspunkter.
Selv historieskriving kan få karakter av propaganda når den er skrevet for å «glorifisere» eller «demonisere» bestemte grupper av mennesker ved å undertrykke eller ignorere informasjon som ikke støtter opp om de forutinntatte forestillingene og den foretrukne ideologien.
Fordi ordet «propaganda» har en negativ klang (som antyder bedrag eller forvrengning), er det få nyhetsskribenter som vil innrømme at ordet passer på deres historier, men det er et faktum at hvis man får de fleste av sine nyheter fra én enkelt kulturell eller nasjonal kilde, er det sannsynlig at man blir påvirket av forvrengning og villedning. Resultatet er at de fleste mennesker blir fanget i ett verdensbilde (fordi de har fått en jevn strøm av historier og beretninger som er formulert ut fra dette perspektivet, og som ikke har vurdert andre eventuelle alternativer).
I nesten alle tilfeller er det lettere å overbevise folk om at utenlandsk pressedekning er subjektiv enn å overbevise dem om at deres egen nasjonale presse er det. Hver nasjons pressedekning av nyheter fremstår for massene i den kulturen som uttrykk for en selvinnlysende sannhet – fordi nyhetene rutinemessig presenteres innenfor verdensbildet til det massepublikummet som konsumerer nyhetene. Når man er fanget i et kulturbundet verdensbilde, tenker man innenfor et nett av antagelser som tjener en selv, og tror at det er andre (våre nasjonale eller kulturelle fiender og motstandere) som bruker propaganda og manipulasjon, mens vi som er ærlige og rettferdige alltid forteller sannheten. Andre bruker propaganda og manipulasjon, men ikke vi.
Folk vil ikke ha nyheter som får dem til å stille spørsmål ved sin egen nasjons «godhet» eller som får dem til å føle seg ansvarlige for andres lidelser. De vil ha nyheter som bekrefter deres verdier og lojalitet.”
“Sacrifice dokumenterer den sanne historien om Dr. James Thorp, en respektert lege innen fostermedisin, som i 2020 oppdager at hele hans profesjon har mistet både vettet. Thorp er forbløffet over at kollegene hans tar imot bestikkelser og pusher covid-19-sprøytene, og han er en av få fødselsleger som bevitner og kringkaster de mange graviditetskomplikasjonene, inkludert spontanaborter, dødfødsler og mange andre tragiske utfall som følge av vaksinene.
Som en av de få legene innen fostermedisin som offentlig protesterte mot Covid-sprøytene fordi de var direkte dødelige for pasientene, hans – ufødte babyer – var Thorp daglig vitne til blodbadet, dokumenterte det, publiserte artikler og uttalte seg på utallige medieplattformer og i senatshøringer i Washington, DC. Han ble oppsagt, uten noen grunn, og fortsatte å drive kampanje rundt om i landet for å få sannheten ut.
Når man blir fortalt at man blindt skal stole på vitenskapen, så er det en herskteknikk som brukes for at man ikke skal stille spørsmål rundt den forskninga man blir fortalt at man skal stole på. Og aldri har det vært enklere å jukse innafor forskninga i dag, da sjansene for å bli avslørt er minimale.
“Vitenskapelig uredelighet dukker opp med alarmerende regelmessighet, fra paleontologi til nanoteknologi. Flere studier har vist at mer enn 40 % av de spurte forskerne var klar over uredelighet, men ikke rapporterte det.”
“Selv om teknologi og fagfellevurderingsteknikker har blitt mer utbredt de siste årene så er svindel og juks et vedvarende problem. Problemet har gått så langt at forskere i verdensklasse og analytikere innen medisinsk etikk mener at offentligheten bør være klar over de omfattende unøyaktighetene som preger vitenskapen.
En uavhengig analyse utført av J. B. Carlisle bekrefter Dr. Smiths mistanker. Da Carlisle analyserte dusinvis av statlig finansierte kontrollstudier, fant han at hele 44 % inneholdt falske data. Disse funnene feies under teppet av de fleste vanlige nyhetsmedier, noe som er et problem i seg selv. Hvis offentlig finansiert forskning gir så slurvete resultater fortjener skattebetalerne som finansierer den i det minste å få vite resultatene av forsøkene de har betalt for.”
Programleder Andreas Wahl ser nærmere på legemiddelindustrien. Når industrien selv betaler for nesten all forskning på nye medisiner, kan vi da stole på resultatene? Se hele episoden her.
“Å antyde at oppdragsforskning kan manipuleres, er lite populært. Ikke desto mindre er det sant. Forskeren kan tilpasse resultatene til oppdragiverens forventninger. Det gir penger i pungen. Eller så kan oppdragsgiveren bestemme formidlingen og hva som skal publiseres. Og ettersom rapporten defineres som oppdragsgivers eiendom, kan ikke konklusjonene etterprøves kritisk av andre.
Hvordan kan man da med sikkerhet stole på resultatene? Kansje tanken om “den rene, sanne og ubesudlede kunnskap” egentlig er en myte, fordi det ikke finnes en nøytral forsker?
Som forsker betraktes jeg som “nøytral” og har derfor monopol på sannheten. Jeg kjenner de mange fremmedordene; fagspråkets makt. Jeg er flink til å snakke og flink til å skrive. Ingen stiller så likevel spørsmål ved mine argumenter.
Jeg betraktes som uavhengig ekspertise og leverer faglig funderte premisser, selv om du som oppdragsgiver og jeg vet at jeg i bunn og grunn er redusert til en leverandør av argumenter som du betaler godt for slik at du kan påvirke beslutningstakerne i den retning du ønsker. Og er du allerede en del av maktsystemet, vet vi begge at du ønsker argumenter som passer inn i det valget du allerede har tatt.
Oppurtunist, jeg? Ensretting Forskeren som et nøytralt vitne? Som amerikanerne sier: “Follow the money.” Eller kortversjonen: “Money talks.” Markedstilpasning kalles det, men det er noe vi ikke snakker høyt om.”
Den norske forskeren Andreas Voldstad advarer mot falsk forskning
Vitenskapen er det beste verktøyet vi har til å finne sannheten med, men hvis de som bruker dette verktøyet ikke har rent mel i posen og misbruker det, så vil det verktøyet bli deretter, i verste fall så kan det brukes til å fremme usannheter og propaganda. Vitenskapen vil være særlig utsatt for dette når økonomien sitter i førersetet, og når vitenskapsmenn og kvinner vet at de kan miste jobben hvis de ikke viser til resultater som støtter det oppdragsgiveren forventer seg. Og at forskningen mere og mere har blitt et verktøy for politisk og økonomisk vinning og ikke et verktøy for å finne sannheten, det finnes det dokumentasjon på i bøtter og spann.
“De fleste har hørt om fake news, men i dag har også fake science blitt et problem. Dag O. Hessen mener forskerlivet minner om et rotterace der tiden går med til å skrive søknader om penger til prosjekter som må oppfylle stadig strengere krav til kortsiktig nytte.
Samtidig øker den kommersielle innflytelsen over akademia, mens politikere flere steder i verden ser bort fra vitenskapelige innsikter. Dermed trues verdiene som ligger til grunn for det moderne vestlige samfunnet:
Sannhetssøken, opplysning og en vitenskapelig tenkemåte. Sannhet til salgs er en beretning fra et universitetsliv der det har blitt stadig vanskeligere å forsvare slike viktige dannelsesidealer. Konsekvensene kan bli store dersom de forvitrer. Derfor er universitetenes uavhengighet og forskningens frihet avgjørende. I siste instans angår det demokratiet selv.”
“Falske data fremmer ineffektive eller til og med farlige behandlinger.”
“Undersøkelser tyder på at minst en fjerdedel av de kliniske studiene på enkelte områder kan være problematiske eller til og med helt oppdiktede, advarer enkelte forskere. De oppfordrer til strengere kontroll.”
“I takt med en stadig mer sofistikert svindelatferd står forlagene overfor en bølge av falske artikler, forfalskede forfatterskap, manipulerte bilder og til og med grupper som samarbeider om falsk fagfellevurdering. Dette har ført til en global økning i antall tilbaketrekninger som påvirker alle forlag – både open access- og abonnementsforlag – inkludert de beryktede “papirmøllene”, noe som har resultert i masseinndragninger hos de fleste av de største forlagene.”
“Som psykologen Dorothy Bishop ved Oxford-universitetet har skrevet, vet vi bare om dem som blir tatt. Hun mener at vår “avslappede holdning” til epidemien av vitenskapelig svindel er en “kommende katastrofe”.
Fagfellevurdererne, som for det meste er ubetalte, oppdager ikke alltid svindelen. Og etter hvert som forskningsvolumet øker – anslagsvis 3,7 millioner artikler bare fra Kina i 2021 – minsker sjansene for å bli avslørt. Noen forskere har blitt tatt på fersken på sosiale medier der de ber om å få legge til navnet sitt på eksisterende artikler, antakelig i bytte mot penger.”
“Svindel i vitenskapen er alarmerende vanlig. Noen ganger lyver forskere om resultater og finner opp data for å få finansiering. Andre ganger betaler forskere for å iscenesette og publisere helt falske studier for å få en ufortjent lønnsøkning, noe som gir næring til en “papirfabrikk”-industri som anslås å være verdt 1 milliard euro i året.
Noe av dette søppelet er lett å oppdage for fagfellevurdererne, men systemet for fagfellevurdering er blitt hardt presset av det stadig økende antallet artikler. Og det er en ny trussel, ettersom mer sofistikert kunstig intelligens er i stand til å generere plausible vitenskapelige data.
Den nyeste ideen blant akademiske utgivere er å bruke automatiserte verktøy for å screene alle artikler som sendes inn til vitenskapelige tidsskrifter, for å se om de inneholder juks. Noen av disse verktøyene er imidlertid enkle å lure.
Det betyr ikke at automatiserte verktøy ikke har noe for seg. De har med hell blitt brukt til å sjekke artikler for feilaktige eksperimenter og til å jakte på stjålet tekst som er omarbeidet for å unngå plagiatkontroll.
Et prosjekt lansert av International Association of Scientific, Technical and Medical Publishers, som tar sikte på å bruke screeningverktøy for å bekjempe svindel, er også velkomment. Men automatiserte verktøy kan ikke være den eneste forsvarslinjen.
Det er oppsiktsvekkende få personer som jakter gjennom publisert forskning for å avsløre vitenskapelig svindel. Den mest kjente er kanskje den nederlandske mikrobiologen Elisabeth Bik, som er ekspert på å avsløre manipulerte bilder i vitenskapelige artikler.
Bik har på egen hånd avslørt flere store svindlere, og de tvilsomme artiklene har til slutt blitt trukket tilbake fra det vitenskapelige registeret.
Bik gjør en enorm samfunnsinnsats. Detektivarbeidet hennes – som har ført til trakassering og rettssaker – er folkefinansiert.
Med tanke på hvor mange milliarder dollar som finnes i forlagsverdenen, kan man ikke finne noen millioner til kvalitetskontroll? I mellomtiden er en av våre mest kjente forsvarslinjer avhengig av god vilje og lidenskap.
Løsningen, eller i det minste en delvis løsning, virker åpenbar: Noen bør ansette mange mennesker som Bik til å sjekke vitenskapelige studier. Men “noen bør” er et farlig uttrykk, for det kan fort bety at ingen vil gjøre det.
Forskningsfinansiører venter på at de vitenskapelige forlagene skal gjøre noe. Forlagene forventer at universiteter og andre institusjoner gjør noe. Disse institusjonene vender seg igjen til myndighetene for å finne en løsning.
I mellomtiden tjener papirfabrikkene gode penger, og verdens vitenskapelige dokumentasjon blir stadig mer forurenset av søppel.
Kvalitetskontrollsystemer trenger ikke å være dyre, siden vi ikke trenger å sjekke hver eneste artikkel i detalj. Tilfeldige stikkprøver kan være effektive.
Svindel som oppdages må også få konsekvenser, for eksempel at alle involverte institusjoner og bidragsytere varsles, og at det forventes en rask respons. Hvis en institusjon er involvert i flere tilfeller, kan forlagene flagge alle artikler fra denne institusjonen for ekstra kontroll.”
“President Bidens 2024-budsjett inneholder over 210 milliarder dollar til føderal forskning og utvikling, en økning på ca. 9 milliarder dollar fra 2023-budsjettet. Det høres kanskje ikke så ille ut – hvem liker vel ikke vitenskap og innovasjon?
Men selv om det virker edelt, er det ikke alltid at de mange milliardene som pumpes inn i den amerikanske regjeringens National Science Foundation, fører til at man finner botemidler mot invaliderende sykdommer eller utvikler banebrytende teknologi.
Selv om teknologi og fagfellevurderingsteknikker har blitt mer utbredt de siste årene, har svindel vært et vedvarende problem. Problemet har gått så langt at forskere i verdensklasse og analytikere innen medisinsk etikk mener at offentligheten bør være klar over de omfattende unøyaktighetene som preger medisinen.”
“Den første foreslåtte oppdateringen på nesten 20 år av de amerikanske reglene for vitenskapelig uredelighet blant biomedisinske forskere får blandet kritikk. De nye reglene vil gi universitetene mindre tid til å avgjøre om de skal forfølge en anklage mot et fakultetsmedlem, kreve mer journalføring og hindre institusjonene i å raskt avslutte en sak som de mener skyldes en “ærlig feil”. Samtidig er akademiske administratorer glade for at oppdateringen bevarer den nåværende definisjonen av uredelighet og effektiviserer prosessen for dem som anker en fellende dom.
Endringene er ment å bringe mer klarhet i det som har blitt en økende del av det amerikanske akademiske landskapet: å avgjøre om en føderalt finansiert forsker har forfalsket data i en artikkel eller begått andre forskningsjuks. Målet er større åpenhet, effektivitet og rettferdighet, sier Sheila Garrity, direktør for det føderale Office of Research Integrity (ORI), som i forrige måned sendte ut en Notice of Proposed Rulemaking (NPRM) med forslag til endringer.”
Og dette er bare så vidt toppen av isfjellet. Her finner du haugevis med relaterte artikler om emnet.
Relatert og anbefalt lesing:
Trust WHO, dokumentar fra 2018 som avslører sannheten om Verdens Helse Organisasjon. Se hele filmen her.
Kan man få et uskyldig individ til å bli en morder gjennom hypnose og tankekontroll? Det har vært temaet i krim bøker, filmer og i konspirasjonsteorier gjennom flere tiår. Den britiske magikeren og hypnotisøren Derren Brown satte seg fore å teste om det var mulig i TV-serien The Experiments fra 2011 i episoden «The Assassin». Se hele episoden her.
Brown siterer saken med Sirhan Sirhans påstand om at han kanskje ble kontrollert mentalt for å myrde Robert Kennedy i 1968. Det var påstander om at CIA kanskje hadde lykkes med å utvikle teknikker for mental kontroll for å gjøre mennesker til uvitende brikker og drapsmenn. Mens en akademiker sa at dette var umulig, fortsatte Brown med å bevise at det faktisk var mulig. Han begynte med å demonstrere hvordan mennesker kan være mottagelige for hypnotisk sugessjon, og hypnotiserte deretter fire frivillige fra studioaudiensen til å kaste det de trodde var syre i ansiktet på en total fremmed.
Brown velger så en mann fra publikum han anser for å være et godt emne som han kan transformere til en mesterskytter og snikmorder. Det tar uker med kondisjonering, og showet viser seeren gjennom den mentale kondisjoneringen og hypnotiseringen hvordan mannen forvandles til en snikmorder som rolig kan skyte noen uten å huske at han har gjort det.., akkurat som Sirhan Sirhan. Og målet er ingen ringere enn … komikeren og nasjonalskatten Stephen Fry.
Du mistenker kanskje at alt i forestillingen var iscenesatt. Var det bare én stor illusjon, siden Brown er en tryllekunstner som spesialiserer seg på mental manipulasjon og distraksjon? Det forestillingen får oss til å stille spørsmål ved, er ideen om fri vilje og om hjernen er en formbar maskin som kan omprogrammeres. Den reiser også spørsmålet om hvem som fikk Sirhan Sirhan til å skyte Kennedy. Det Brown gjør er å provosere frem en rekke spørsmål som sannsynligvis vil vekke nysgjerrigheten hos deg.
Mk Ultra har lenge vært en fascinasjon for mange. Fra konspirasjonsteoretikere til de som er interessert i de mørkere aspektene ved statlig kontroll, har dette programmet blitt en gåte innhyllet i mystikk. Men hva skjedde egentlig i perioden 1950–1973? Hvilke hemmeligheter holdt det på? De 12 beste dokumentarene om Mk Ultra vil gi deg et glimt inn i verdenen til statlige programmer og menneskene som var involvert i dem. Gjennom intervjuer, historiske opptak og arkivdokumenter gir disse filmene et objektivt blikk på dette kontroversielle emnet. Gjør deg klar til å dykke ned i Mk Ultras verden.
Gode filmer og serier som tar opp temaet bloggen handler om:
Operasjon Paperclip var en amerikansk regjeringsrekruttering av nazistiske forskere med det formål å bruke deres ekspertise på menneskeforsøk. Disse forskerne under Hitlers ledelse, utførte eksperimenter på levende mennesker der de blant annet testet hvor mye smerte et menneske kunne tåle før døden inntraff. Handlingene som ofrene ble utsatt for, var uetiske og inhumane. Gjennom de nazistiske vitenskapsmennenes kunnskap utviklet CIA traumebasert tankekontroll gjennom torturteknikker.
Etter å ha sett dokumentarfilmen The Bibi files, så er det helt legitimt å stille spørsmål om Israels statsminister Netanyahu er en megalomanisk, paranoid sosiopat. Og ikke nok med det, kona hans har også sterke psykopatiske tendenser, der hun bak kulissene påvirker mannens avgjørelser, ikke for felleskapets beste, men for personlig vinning.
Etter årevis med juridiske forsinkelser har straffesakene om bedrageri, bestikkelser og tillitsbrudd som Benjamin «Bibi» Netanyahu nå står tiltalt for, nådd et kritisk stadium. Den israelske statsministeren gjorde alt han kunne for å hindre at Alexis Bloom og Alex Gibneys dokumentarfilm noen gang skulle bli utgitt.
The Bibi Files inneholder en aldri før vist video av Netanyahu i politiavhør om korrupsjonsanklagene som førte til tiltalen mot ham i 2019. Israelsk politi spilte inn tusenvis av timer med avhør mellom 2016 og 2018, som så ble lekket til Gibney i 2023 via meldingsappen Signal.
Resultatet er en hardtslående dokumentar som ikke bare kaster lys over Netanyahus karakter, men som også viser hvordan hans skruppelløse natur direkte har formet Midtøstens nåværende tilstand. Bloom gjør dette ved å legge puslespillet på en omfattende – og skremmende – måte, og avdekker hvordan luksusgjenstander som dyre sigarer og champagne har påvirket livene til utallige familier i Gaza og Israel. The Bibi Files etablerer en direkte linje mellom dem og dagens tragedier, og viser hvordan en manns korrupsjon og berettigelse kan utløse en dominoeffekt som fører til krigsforbrytelser.
Det handler imidlertid ikke bare om én mann. Denne sjokkerende dokumentaren benytter seg av lekkede politiavhør av Netanyahus kone Sara og hans høyreekstreme sønn Yair, samt arkivopptak og flere intervjuer med viktige stemmer i Israel (journalister, politikere – inkludert tidligere statsminister Ehud Olmert), for å tegne et bilde av en mann som er så selvrettferdig at han vil gjøre hva som helst for å beholde sitt kvelertak på makten. Uansett hvem han må anklage. Eller hvem som må dø i prosessen.
Sara Netanyahus rolle er en spesielt interessant del av The Bibi Files. Hun beskrives som umettelig og ustabil av mange intervjuobjekter, hun krever dyre gaver, og hun er sentral i rettssaken mot sin mann. Gjennom Blooms portrett ser vi en illsint Lady Macbeth som utøver en ekstraordinær innflytelse over sin mann. Mange av hennes utbrudd i avhørsrommet («Bevisene dine er bare tullprat. Ha det!») er like belastende som den foraktfulle holdningen ektemannen viser under avhørene med politiet, der han insisterer på at alt han gjør, er for Israels beste.
Hvis disse to egodrevne personene var fiktive, ville The Bibi Files blitt avfeid som en karikaturtegning. Men når man ser denne dokumentaren, ser man i hvor stor grad ondskapen trives når de som tror de er hevet over loven, ikke blir kontrollert.
Ved siden av Sara og statsministerens sønn Yair, som får faren til å se progressiv ut, er den israelskfødte Hollywood-milliardæren Arnon Milchan – den tidligere spionen og Oscar-vinnende produsenten bak filmer som 12 Years A Slave, Heat og Fight Club – en annen sentral aktør. Vi får høre om Milchans bånd til Netanyahus forespørsler om luksusartikler direkte fra Milchan. Når han blir avhørt av politiet, innrømmer han de ekstravagante donasjonene, og avslutter med å si «Alle Bibis venner er rike. Hva kan jeg si om det? Hvis dette kommer ut, er jeg død.»
Alle disse trådene samles for å avsløre et nett av korrupsjon som går lenger enn til anskaffelse av dyre gaver, og som utgjør The Bibi Files’ sentrale argument.
For å forstå dagens hendelser fullt ut, må man se på Netanyahus juridiske situasjon og erkjenne at både «Bibi» og Sara «vet hvordan de skal ‘stjele’ ting de ikke kan få». Dette leder over til statsministerens nåværende taktikk, som går ut på å gjøre ustabilitet og krig til hovedbetingelsene for sin politiske overlevelse. Dette fører i sin tur til erkjennelsen av at Netanyahu bevisst forlenger krigen i Gaza for å unngå å bli fengslet på grunn av korrupsjonsanklager.
«En evig krig er gunstig for Netanyahu», blir vi fortalt, og bevisene for denne instrumentaliseringen av konflikten er sterke.
Det fører til 7. oktober, som beskrives som «nok et instrument for å holde seg ved makten».
Etter å ha etablert en direkte sammenheng mellom Netanyahus korrupsjonsrettssak og radikaliseringen av hans politikk, avslutter Bloom den siste akten av The Bibi Files med å vise Hamas-angrepene.
Opptakene er dypt rystende, og det samme er bevisene som presenteres for at Netanyahu er ansvarlig for Hamas’ fortsatte eksistens. Mange av ekspertene Bloom intervjuer argumenterer overbevisende for at Netanyahu taktisk sørget for at Hamas mottok penger via Qatar for å opprettholde ustabiliteten, i den tro at han kunne kontrollere flammene. Som Netanyahu sier i et av de lekkede intervjuopptakene: «Hold dine venner nær og dine fiender nærmere.»
Det faktum at han illustrerer sitt maktspill ved å sitere Gudfaren, burde fortelle deg alt du trenger å vite om mannen, hvis knep for å støtte ekstremister og svekke de moderate slo kraftig tilbake.
Hvorfor er det slik at informerende og tankevekkende bøker nesten alltid bare står å samler støv, og svært få er intressert i å lese dem? Er det slik at det er enklere å få servert svarene enn det er å måtte bruke hodet selv? Selvfølgelig er det enklere, men det som er enkelt er ofte ikke det som er det korrekte og det beste, et ja eller nei svar inneholder nødvendigvis ikke sannheten.
Hvis sannheten er et stort bilde som er blitt knust, så må man finne bitene for å få det til å bli helt. Et slikt puslespill krever tålmodighet og grundighet, og bitene finnes ikke i 30 sekunders overfladiske nyhetsinnlegg, til det trengs det dypdykk, og tålmodighet.
Mainstream media transformerer det overfladiske til noe dypt, løgner blir til sannhet og sannhet blir til løgn nettopp fordi man godtar det man får servert. Ekte kunnskap er det viktigste vi kan tilegne oss, det beskytter oss mot løgner, påstander og propaganda. Uten sann kunnskap så vil vi ikke kunne skille mellom hva som er rett og hva som er galt, ondt og godt, men istedet bli marionetter i hendene på dem som skaper “sannheten”:
“Hvis ideenes domene blir overlatt til de som er ute etter å tjene mest mulig penger, vil vi aldri få den debatten som er av så avgjørende betydning for et funksjonsdyktig demokrati. I dag er ikke bøkene stort mer enn et supplement til massemedienes verden, der de byr på lett underholdning og forsikringer om at alt er til det beste i denne beste av alle tenkelige verdener.
Vi får bare håpe at flere mennesker, både her og i utlandet, i årene som kommer vil innse hvor farlig det er å leve i en kultur med et innskrenket utvalg av ideer og alternativer, og hvor nødvendig det er å holde i gang en vidtfavnende debatt. Kort sagt, å huske hvor viktig bøkene alltid har vært i våre liv”
Eksperter er ikke ufeilbarlige. Å behandle dem som det har gjort oss alle en bjørnetjeneste, og som The Weaponization of Expertise gjør smertelig klart. Jacob Hale Russell og Dennis Patterson bruker det ødeleggende eksemplet med covid-19-pandemien for å illustrere sin sak, og avslører hvordan de altfor menneskelige ekspertenes hybris kanskje uopprettelig undergravde befolkningens tillit til elitenes politiske beslutningsprosesser.
Paradoksalt nok har elitenes overmodige respons, ved å gjøre vitenskap til dogmatisme, også vist seg å være svært ødeleggende for ekspertisen selv, og dermed gjort akkurat det elitens beslutningstakere beskylder kritikerne for å gjøre.
The Weaponization of Expertise er et sårt tiltrengt korrektiv til den farlige blinde troen på ekspertise, og boken identifiserer en rekke patologier som har rammet mange institusjoner som er ment å bidra til å formidle ekspertkunnskap, særlig en fornektelse av tvil, usikkerhet og motargumenter som er avgjørende for kunnskapsakkumulasjonen. I en tid da tilliten til ekspertise og troen på institusjoner er som mest nødvendig og mangler som mest, er dette verket en sterk påminnelse om at en krise med feilinformasjon godt kan begynne på toppen.
The Dangers of Blue Light av Alex Above er en bok som tar for seg de negative effektene ved blått lys, særlig fra digitale skjermer, og hvordan det påvirker helse og velvære, og den gir praktiske tips for å redusere disse risikoene. Boken fokuserer på hvordan blått lys kan forstyrre søvnen, forårsake anstrengte øyne og bidra til andre helseproblemer. Den understreker hvor viktig det er å forstå de potensielle skadevirkningene av blått lys og å bruke teknologi på en ansvarlig måte.
UFOs and water UFOer har ca. 75 % av denne planeten til å operere uoppdaget. Feindts studier dreier seg om uidentifiserte flygende objekter (UFOer) som går inn og ut av det tette mediet vann. Dette aspektet vekket hans nysgjerrighet, for selv om vi mennesker ikke forstår oss på utenomjordisk vitenskap, kjenner vi vannet vårt. Denne boken inneholder saker fra omtrent alle typer vann, fra pytter til hav. Den åpner en lenge oversett dør til å oppdage UFOenes virkemåte ved å nøye observere vannets reaksjon på disse farkostene og finne likheter mellom tilfeller som involverer vann. «[Carl Feindt] har gjort en utmerket jobb med å beskrive UFOenes bevegelser i vann, inn i vann, ut av vann og over vann … og hva vannforholdene kan fortelle oss om mekanikken i kjøretøyenes virkemåte.
I 1920 kunngjorde Winston Churchill at en kabal av gudløse «internasjonale jøder» hadde oppildnet til bolsjevikrevolusjonen. Hvorfor sa han dette? Det viser seg at Churchill dekket over de virkelige gjerningsmennene: Storbritannias egen hemmelige etterretningstjeneste. I sin nye bok, How the British Invented Communism (And Blamed It on the Jews), avslører New York Times’ bestselgende forfatter Richard Poe at det samme hemmelige nettverket som fikk kong Ludvig XVI og tsar Nikolaj II til å styrte, også stod bak Klaus Schwab og hans World Economic Forum. Poe vever sammen en fengslende fortelling om intriger, spionasje, forførelser, attentater og mystiske hemmelige selskaper som har arbeidet i skyggene i århundrer – en historie som aldri tidligere er blitt fortalt.
Som en tyv om natten har kunstig intelligens trengt seg inn i livene våre. Den tar viktige beslutninger for oss hver eneste dag. Ofte legger vi knapt merke til det. Som Joe Allen skriver i denne banebrytende boken: «Transhumanisme er den store sammensmeltingen mellom menneskeheten og maskinen. På dette stadiet i historien består den av milliarder som bruker smarttelefoner. Fremover vil vi koble hjernen vår til systemer med kunstig intelligens.» Den verdensberømte roboten Sophia symboliserer en fremvoksende teknoreligion. Hun har fått navnet sitt fra gudinnen – eller Aeon – hvis fall fra nåden er beskrevet i de gnostiske evangeliene.
Med en akademisk bakgrunn innen både vitenskap og teologi konfronterer Allen paradokset i det han kaller «gode mennesker som konstruerer en digital styggedom». Dark Aeon er intet mindre enn et hjertesukk for menneskeheten selv. Han tar oss med på en berg- og dalbanetur gjennom historien og scientismens fremvekst, og fra myndighetspålagte mRNA-vaksiner til de merkelige visjonene til cyborgmilliardærer som Elon Musk.
Fra Silicon Valley til Kina er disse globalistenes visjoner om menneskehetens fremtid, som avsløres og beskrives i Dark Aeon, dystre og skremmende. Men Joe Allen hevder at menneskehetens frelse er innen rekkevidde, hvis vi nekter å vende bort blikket fra det forestående tussmørket som ligger foran oss.
«Milliardærenes mørke psykologi» refererer til ideen om at det å oppnå enorm rikdom, særlig gjennom konkurransedyktige og hensynsløse strategier, kan innebære en rekke psykologiske trekk og atferd som kan anses som uetiske eller til og med skadelige. Konseptet utforsker den potensielt negative innvirkningen som akkumulering av rikdom kan ha på et individs moralske kompass og relasjoner.
En sjokkerende og hysterisk morsom utforskning av hvordan Canada, et land som en gang ble beundret for sin stabilitet og måtehold, ble et globalt skrekkeksempel.
Med utgangspunkt i virkelige overskrifter, grundig research og omfattende intervjuer avdekker den anerkjente journalisten Tristin Hopper de bisarre feiltrinnene og politiske eksperimentene som har bidratt til at Canada har satt en ny global standard fordysfunksjonalitet. Eksemplene er legio: eiendomsboblen som aldri sprekker, orwellske internettreguleringer, skadereduksjonspolitikk som eskalerer skadevirkningene, offisielle helseretningslinjer som anbefalte bruk av glory holes i en pandemi, og et løpsk eutanasisystem som inspirerte Wall Street Journal til å erklære: «Welcome to Canada, the Doctor Will Kill You Now.»
Don’t Be Canada er like tankevekkende som den er komisk, og den tar for seg de kaskadeaktige konsekvensene av ekstrem politikk og forteller den tragiske historien om et land som tok sin rikdom, toleranse og funksjonalitet for gitt.
Kampen om Europa setter søkelyset på den historiske betydningen av den pågående krisen i eurosonen. Thomas Fazi argumenterer for at elitene i Den europeiske union (EU) har utnyttet finanskrakket til å presse gjennom en skadelig nyliberal politikk, som undergraver det sosiale samholdet og viktige offentlige tjenester.
Med utgangspunkt i et stort antall kilder argumenterer Fazi for at EUs innstrammingspolitikk ikke bare er et utslag av politisk og ideologisk kortsynthet, men en del av elitenes langsiktige prosjekt for å fjerne de siste restene av velferdsstaten og fullføre det nyliberale prosjektet.
I tillegg til å være en inntrengende kritikk av EU og valutaunionen i sin nåværende form, presenterer Kampen om Europa et program for progressive reformer og skisserer hvordan Europas borgere og arbeidstakere kan gjennomføre en radikal omorganisering av EUs institusjoner.
Hundretusener av euro fra påståtte bestikkelser gjemt i en koffert. Slettede tekstmeldinger som beskriver avtaler verdt milliarder av euro. Det mangler ikke på dramatikk i EUs uoffisielle hovedstad. Hvordan er dette mulig? Og hvordan holder vi «Brussel» under kontroll?
Dette er avgjørende spørsmål for det spirende demokratiet som EU er – særlig nå som ledere med liten interesse for demokratiske verdier kommer til makten i stadig flere medlemsland der avstanden mellom den gjennomsnittlige europeiske borger og byråkratiet i Brussel er enorm.
Hvem er vaktbikkjene som kontrollerer EU? Og hvordan kan de skape en motvekt til den hermetiske makten i Brussel?
I denne boken avslører den undersøkende plattformen Follow the Money hvordan vaktbikkjene i avgjørende øyeblikk har sett hjelpeløst til fra buret sitt. Who’s watching Brussels? er en lidenskapelig bønn om et europeisk tilsyn med skarpe tenner.
Hvordan en liten håndfull transnasjonale gigantselskaper har dominert sektoren for innsatsvarer til landbruket, hvorfor det er viktig, og hva som kan gjøres med det.
Hvert år selges det landbruksmaskiner, gjødsel, såkorn og plantevernmidler til en verdi av hundrevis av milliarder dollar til bønder over hele verden. Selv om innsatsvarer til landbruket utgjør en enorm sektor i den globale økonomien, kontrolleres brorparten av dette markedet av et relativt lite antall svært store transnasjonale selskaper.
Den høye konsentrasjonsgraden blant disse gigantene er slående, tatt i betraktning at innsatsvarer til landbruket for bare noen få hundre år siden ikke engang var markedsførte varer. I Titans of Industrial Agriculture forklarer Jennifer Clapp hvordan vi kom derfra og hit, og skisserer de kreftene som muliggjorde denne ekstreme maktkonsentrasjonen og det industrielle landbrukets forankring.
Clapp avslører at selskapene som tok seg til topps i disse sektorene, nøt godt av distinkte markeds-, teknologi- og politiske fordeler som går hundre år eller mer tilbake i tid, og som gjorde det mulig for dem å utvide virksomheten gjennom fusjoner og oppkjøp som gjorde dem enda større og mektigere.
Denne dynamikken er viktig fordi selskapene på toppen lenge har formet den industrielle jordbrukspraksisen, som i sin tur har skapt enorme sosiale, økologiske og helsemessige konsekvenser for planeten og fremtidens matsystemer.
I tillegg til å analysere hvordan disse problemene har oppstått og manifestert seg, tar boken for seg den siste tidens innsats for å gjøre noe med bedriftenes makt og dominans i matsystemene, og vurderer utsiktene til endring.
Titans of Industrial Agriculture er blant de første bøkene som undersøker de dype røttene til bedriftsmakt i landbruket, og den bidrar til å belyse hvordan bedriftsaktører har oppmuntret til «lock-in» av det industrielle landbruket, til tross for alle de kjente sosiale og økologiske kostnadene ved dette.
Vi har mer og mer kunnskap, men mindre og mindre forståelse. Teknologi reduserer risiko, men er selv opphav til nye farer. Teknologi forenkler livet, men gjør det også vanskeligere. Livet er blitt lettere å leve, det krever en mindre grad av fysiske anstrengelser, og vi er stort sett bedre skjermet for vær og vind. På den annen side stilles vi overfor flere valg, og teknologien skaper en rekke nye problemer for oss. Stress og forventningspress ligger på et høyere nivå enn tidligere, og beslutninger fattes på et dårligere grunnlag siden verden er blitt mer kompleks. Mangelen på helhetsforståelse er prekær, og den vil ikke bli bedre hvis vi gir i fra oss evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
“Det finnes studier som tyder på at hyppig bruk av KI-verktøy fører til at brukernes evne til kritisk og rasjonell tenking reduseres, at de mister evnen til kritisk evaluering av informasjon, og at de begynner å stole for mye på at teknologien skal løse problemer og ta avgjørelser for dem. Problemet er en innebygd, selvforsterkende mekanisme i bruken av generativ KI. KI-en finner på ting som høres bra ut, og fordi vi overgir vår kritiske sans til den blir vi stadig dårligere rustet til å avsløre den.” (1)
“Å la studenter bruke språkmodeller som ChatGPT i akademisk arbeid senker prestasjonene deres, trener dem å prokrastinere, og fører til kognitiv svikt. Å løse oppgaver med ChatGPT svekker kognitive evner som hukommelse, blant annet fordi automatiseringen av oppgaveløsning fjerner muligheten for kritisk tenking. Utfordringen med det burde være åpenbar.
Så med dette på bordet, hvorfor later enkelte fremdeles som om det «haster» å omfavne KI i skolen? Linda Hofstad Helleland fra Høyre beskriver seg som en teknologi-optimist, men det er lite ved teknologien som gir grunn til optimisme, snarere fremstår en slik holdning som naiv og ukritisk.
Jeg har allerede skrevet (litt humoristisk) om svakhetene ved en språkmodell som både dikter opp ting om og nekter å forholde seg til virkeligheten, og (mer alvorlig) om de etiske skyggesidene ved ulike KI-modeller.
Samtidig har ingen av disse problemene faktisk blitt løst — alle premissene beskrevet der kaster fremdeles skygger over enhver KI-bruk. Det er ting som haster med KI, men det er ikke de tingene Hofstad Helleland insisterer på. I profittorienterte sektorer, er nyvinningene fra den første bølgen av KI-løsninger allerede på vei ut igjen. Den revolusjonerende fastfood-KI-en viste seg for eksempel å være avhengig av menneskelig overoppsyn for å fungere — så hva er da vitsen?
Etter hvert som flere og flere KI-løsninger viser seg å være lite annet enn det 21. århundrets mekaniske tyrkere — påståtte automatoner hvor et skjult menneske egentlig gjør maskinens jobb — så er det kanskje mer relevant å snakke om hva vi egentlig ser for oss å oppnå ved å implementere KI-løsninger på kryss og tvers.
Hva vil vi egentlig, hvis målet ikke er uselvstendige studenter med sviktende hukommelse?
For å forlate vitenskapen og bevege oss inn i spekulasjonen, så virker det frenetiske behovet for å omfavne KI-teknologier som en psykologisk respons på frykten for å være akterutseilt.
Vi har nok allekjent på det: Dypt i underviserens psyke lurer alltid frykten for å fremstå utrangert og gammeldags. Alle husker selvfølgelig den ene læreren eller foreleseren som hardnakket fortsatte å bruke forrige generasjons undervisningsteknologi lenge etter at den fremstod komisk utdatert, enten teknologien var TV og VHS-spiller på hjul, lysbilder eller overhead.
Selvfølgelig vil ingen være den stereotype læreren som ikke får til å skru på projektoren eller ikke vet forskjellen på en HDMI- og VGA-kabel.
Vi kan likevel ikke helgardere oss mot å potensielt fremstå akterutseilte en gang i fremtiden ved å ukritisk omfavne all ny teknologi. Da risikerer vi i stedet at uinformerte og forhastede valg på vegne av dem vi skal undervise.
Ved å begynne med konklusjonen om at språkmodeller ikke bare må inn i skole og studier, men at det haster — og så jobbe oss bakover for å rettferdiggjøre det etterpå, risikerer vi i stedet å gjøre en generasjon med elever og studenter en enorm bjørnetjeneste. Det tok 20 år før pendelen svingte tilbake og vi fikk en offentlig og politisk reaksjon på den storstilte digitaliseringen av skoleverket — kanskje vi ikke skal gjenta det mønsteret med implementeringen av KI-verktøy?” (2)
“Ikke bare øker Kunstig intelligens produktiviteten – den kan også svekke evnen din til kritisk tenkning. Studien omfatter 319 kunnskapsarbeidere og avdekker at jo mer de stolte på AI, desto mindre tenkte de selvstendig. I stedet for å analysere og reflektere over informasjon, flyttet de fokuset mot «informasjonssjekk, responsintegrasjon og oppgaveledelse».
Studien peker også på at AI kan gjøre oss mer sneversynte – de som brukte AI til kritiske oppgaver, produserte «et mindre variert sett av resultater» enn de som jobbet uten.
Likevel er det ingen tvil om at AI-verktøy som ChatGPT – som Microsoft for øvrig eier en betydelig andel av – kan bidra til økt effektivitet. Forskerne advarer imidlertid mot å bli for avhengige av teknologien.” (3)
“Vi ble ikke dummere av kalkulatoren, men vi sluttet å pugge gangetabellen. Nå gjør AI det samme med langt flere oppgaver. Verktøyene kan gjøre det enklere å løse oppgaver raskt – men også friste oss til å hoppe over tenkingen. Hvis vi lar språkmodellen skrive konklusjonen for oss, mister vi kanskje det viktigste: Selve evnen til å tenke kritisk og selvstendig.
Det kan være viktig å ha med seg når vi vet at AI også kan forsterke våre eksisterende fordommer og feilslutninger, uten at vi merker det. Derfor må kritisk tenkning bli en ferdighet vi trener aktivt – ikke noe vi tar for gitt. Spørsmål som “hvem har laget modellen?” og “hva slags bias kan ligge bak?” må bli like naturlige som å dobbeltsjekke en kilde i en skoleoppgave.
AI kan være en kraftfull assistent, men den er fortsatt bare det, en assistent. Vi må lære folk å samarbeide med teknologien, ikke bli styrt av den. Det betyr at kritisk tenkning må trenes, både i klasserommene og på arbeidsplassene, og vi må ha strukturer og regler som sikrer transparens og ansvarlighet.” (4)
“- Jo flinkere teknologien blir til å løse problemer, desto større er risikoen for at vi selv blir dårligere til det samme, skriver Jarle Hildrum, direktør i Deloitte Consulting Norge.
På 1980-tallet oppdaget filosofen James Flynn at gjennomsnittlig IQ i industriland hadde økt jevnt over et århundre, et fenomen kjent som Flynn-effekten. Økningen ble delvis forklart med spredning av vitenskapelige begreper gjennom utdanning og massemedier, som hjalp mennesker å forstå og løse komplekse problemer.
Men ny forskning advarer om at økt bruk av generativ KI kan føre til en svekkelse av vår kollektive intelligens. Når vi overlater tenkning og problemløsning til KI, får vi færre muligheter til å trene vår egen kognitive kapasitet. For eksempel kan skriving, en viktig form for hjernetrening, bli nedprioritert når KI overtar skriveoppgaver. KI genererer også homogene tekster, noe som kan redusere tilgangen til unike og varierte ideer, og bruken av KI til problemløsning kan svekke læring og hukommelse, spesielt blant elever og ansatte.
Selv om KI gir store muligheter til å effektivisere arbeid og frigjøre tid, kreves ansvarlig bruk for å beskytte vår intelligens.
Bare gjennom samhandling og systematisk tilnærming kan samfunnet utnytte KI-teknologiens potensial og samtidig adressere sikkerhetsutfordringer. Riegler oppfordrer til en nasjonal “dugnad” for å sikre at KI brukes riktig og effektivt.
Kunstig intelligens bruker store mengder energi og vann. KI er ikke et leketøy, mener flere KI-forskere.
KI bruker store mengder energi og vann, noe som har vekket bekymring blant forskere. Generative KI-verktøy som ChatGPT, som bruker datasentre for å prosessere forespørsler, krever betydelige ressurser, spesielt vann for å kjøle serverne.
Én samtale med ChatGPT kan for eksempel forbruke opptil en halv liter vann, avhengig av datasenterets plassering og kjølingsmetoder.
Forskere som Leonora Bergsjø (HiØ) og Signe Riemer-Sørensen (Sintef) oppfordrer til mer bevisst bruk av KI og strengere regulering for å redusere sløsing på mindre nødvendige aktiviteter som underholdning. Norge satser på grønn KI og bærekraftige datasentre, men det er fortsatt utfordringer knyttet til å kartlegge KI-teknologiens fulle miljøpåvirkning.
FN har også uttrykt bekymring over KI-brukens økende belastning på globale vannressurser, særlig i tørkerammede områder. Etterspørselen etter KI forventes å øke kraftig, og forskere mener at etiske og bærekraftige retningslinjer må utvikles for å håndtere miljøkonsekvensene.” (5)
“Kunstig intelligens (KI) kan være et fantastisk hjelpemiddel for læring, men også et verktøy som gjør elevene dummere. Det er utfordrende å få elevene til å legge bort mobilen og la være å se på film i timen. Nå er utfordringen også å finne ut av om det er «Per», «Live» eller ChatGPT som har løst oppgavene de leverer, de som kan avgjøre sluttkarakteren.
Muligheten for at KI kan gjøre skrivejobben, blir for fristende for mange unge. Konsekvensen kan være at skriveferdighetene blir svekket, på samme måte som at leseferdighetene er blitt svekket i møtet med det digitale.
Men brukt riktig kan KI være et verktøy som hjelper elevene. Med 30 elever i klassen er det behov for en assistent som kan gi raske svar tilpasset den enkelte elevs nivå. Dessuten kan KI være nyttig for elever som i liten grad får hjelp hjemme til skolearbeidet. ChatGPT kan dessuten være en glimrende skrive-coach.
Dessverre kan KI også bidra til et nytt klasseskille. Noen elever vil, gjennom foreldrene, ha tilgang til mer avanserte språkmodeller som krever betalingsabonnement. Skolen kan her spille en utjevnende rolle, men det vil koste.
I min idealverden er skolen i front både når det gjelder å ta i bruk KI, men også når det gjelder å være kritisk til KI. Hvis skolen skal forholde seg til denne nye virkeligheten, må vi ha en strategi. Vi trenger møteplasser, og vi trenger kompetanseheving hos dem som skal møte barn og de unge.
Når skolen har stått foran andre utfordringer, som mobbing eller dalende ferdigheter i matematikk, har man hatt strategier. Man har pekt på utfordringene, satt inn ressurser, ikke bare laget noen retningslinjer på nettsider.
Skolen plikter å forberede barn og ungdom på fremtiden. Skepsis eller mangel på kompetanse bør ikke være et hinder for at KI benyttes i undervisningen. Vi har håndtert ny teknologi før, som med kalkulatoren i matte og internett i alle fag. Det bør nok en gang være mulig å tilpasse seg. Men handlekraft og en pedagogisk strategi er nødvendig. (6)
“Hva skjer når vi blir mer avhengige av teknologi for å hente svar, og hva betyr det for språk, kultur og intellektuell integritet i fremtiden?
I en innsiktsfull artikkel for Epoch Times stiller Jeffrey A. Tucker spørsmålet om kunstig intelligens (KI) vil øke menneskelig intelligens eller om det vil føre oss inn i en mer passiv og mindre intellektuelt krevende tilværelse. Hans refleksjoner fremhever både fordelene og de dype utfordringene som følger med denne teknologiske revolusjonen.
Tucker starter med å undre seg over den bekvemmeligheten og myndiggjøringen som KI tilbyr. Med verktøy som gir oss umiddelbar tilgang til enorme mengder kunnskap, er KI utvilsomt en berikelse i hverdagen. Muligheten til raskt å hente informasjon og forbedre vår forståelse av nesten hvilket som helst emne er imponerende. Men som Tucker påpeker, kommer disse fordelene med betydelige forbehold.
Ved første øyekast virker det som om KI og dens utbredelse er i ferd med å skape en langt smartere verden. Informasjon er nå tilgjengelig for oss på en måte vi aldri har sett før, og potensialet for selvforbedring virker nærmest grenseløst. Men Tucker advarer om at den samme lettheten vi får tilgang til informasjon på, kan undergrave dypere intellektuell engasjement. Akkurat som GPS-systemer har gjort mange av oss dårligere til å navigere, kan også KI gjøre oss mindre avhengige av egen kritisk tenkning og problemløsning. Den enkle tilgangen til svar kan redusere insentivet til virkelig å forstå et emne eller utforske det i dybden.
For Tucker er skiftet i hvordan vi tilegner oss kunnskap både en velsignelse og en forbannelse. Internett og KI har gitt oss tilgang til en informasjon mengde uten sidestykke, men de har også betinget oss til å stole på eksterne kilder for svar. Den eldgamle prosessen med å lære, hvor informasjon ble søkt, internalisert og reflektert over, har blitt erstattet med raske, overfladiske møter med kunnskap. Denne bekvemmeligheten, som gjør livet lettere, har også fremmet en kultur preget av intellektuell lathet.” (7)
“Det er unektelig noe forlokkende med de generative språkmodellene, som villig svarer på nesten alt vi måtte lure på. Likevel er KI-teknologien langt fra feilfri. Generativ KI kan både hallusinere og produsere ukorrekt informasjon, og det er her vi må være på vakt hvis vi jobber med tekst og fakta.
Det kan virke som om vi har blitt fartsblinde i troen på KI – både når det gjelder hva KI kan utføre av oppgaver, og hvilken kompetanse det kreves av oss som brukere.
Generativ KI har fått flere av oss til å sperre opp øynene. Vi lar oss fascinere av raske svar og nikker anerkjennende til dens intelligens. Dens kunstige intelligens, for å være presis.
Vi må anta at KI-teknologien vil bli bedre og hallusinere mindre. Men intelligensen blir ikke mindre kunstig av den grunn – den blir bare vanskeligere å skille fra menneskelig intelligens.
Så la oss ikke komme dit at vi blir dummere, jo smartere KI blir.” (8)
“Kritisk tenkning har fått særlig betydning i møte med det digitale, og blir videre relevant i møte med kunstig intelligens som del av skoleverden. Spesielt med tanke på formuleringen til Kunnskapsdepartementet (2017): Elevene skal kunne vurdere ulike kilder til kunnskap og tenke kritisk om hvordan kunnskap utvikles. Også i formuleringen av formålsparagrafen utpekes Kritisk tenkning ved:
Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad» (§1-1, Opplæringslova, 2008). Skolens oppdrag som står nedfelt i formålsparagrafen og læreplanens overordnet del handler blant annet om å legge til rette for undervisning og læring som bidrar til at elever kan utvikle deres evne til kritisk tenkning som en del av skolens utdannings- og danningsoppdrag. Kritisk tenkning forstås ofte som en forutsetning for å kunne ta aktivt del i et demokrati, og anses dermed som et danningsideal.
Spørsmålet om KI som uttrykk for instrumentell fornuft krever en dypere forståelse av hvordan teknologi ikke bare fungerer som et verktøy for effektivitet og ytelse, men også hvordan det former menneskelige verdier, adferd og beslutningsprosesser.
KI har vekket stor debatt og det råder ulike diskurser om hvorvidt dette er et gode eller et onde som verktøy i skolen. Bekymringer som meldes rundt økt digitalisering i skole og bruk av kunstig intelligens er eksempelvis knyttet til elevenes personvern, lese- og skrive- og leseferdigheter, elevenes evne til digital dømmekraft, elevens læring, utvikling og danning og kanskje spesielt hvordan bruk av kunstig intelligens kan påvirke elevenes evne til kritisk tenkning og refleksjon.
KI blir av flere unge brukt som både kunnskapskilde og læringsverktøy, og av den den grunn bør det være en viss kritisk refleksjon rundt bruken, ettersom den raske tekstgenereringen ikke nødvendigvis bidrar til læring eller sann informasjon. KI bør brukes til å komplementere og forbedre, snarere enn å erstatte menneskelige evner i utdanningen.
Vår forforståelse ligger på et fundamentalt nivå, der alt vi sier, tenker og handler skjer som følge av vår forforståelse. Dette gjelder også for tolkning, hvor vi leter etter mening i det skjer og er rundt oss. Vi går inn i situasjoner med erfaringer og kunnskap som utgjør vår forforståelse, det som videre utspiller seg i situasjonen vil være en kilde til informasjon vi kan fortolke og dermed også ta med oss videre i vår forforståelse. Dette blir altså en veksling frem og tilbake mellom forforståelse og fortolkning. Med andre ord kan man si at vi til enhver tid legger sammen deler som til slutt utgjør en helhet. Det er denne prosessen som også foregår når vi leser en tekst. Våre erfaringer og kunnskaper ligger som en forforståelse i møte med teksten. Samtidig inneholder teksten ny informasjon og mening som vi fortolker på bakgrunn av det vi allerede kan og har erfart (vår forforståelse). Denne vekslingen mellom forforståelse og fortolkning vil skape forståelse av en helhet.
Generativ kunstig intelligens som for eksempel ChatGPT utfordrer en del pedagogiske og utdanningspolitiske spørsmål. Som allerede nevnt finnes det en del bekymringer for effekten av KI. Spesielt i forhold til formingen av instrumentell fornuft. Kort fortalt handler den om en fare for å skape en avhengighet til GKI, der en som elev kan eksempelvis stoppe med skriving fordi chatboter kan gjøre skrivingen for eleven. Konsekvensene av denne avhengigheten er at en selv mister prosessen av kreativitet og skapelse, og dermed erstatte dannende prosesser med tekniske. Noe i skriveprosessen går tapt, noe som kan skape en underordning og avhengighet til en ytre-autoritet (maskiner), som igjen undergraver kraften til kritisk tenkning. Funn som indikerer svekkelse av kritisk tenkeevner er i sammenheng med dannelsesidealene alvorlige konsekvenser med bruken av KI.
Mulighetene som KI og spesielt generativ KI bringer til skolen er mange. Dette vil ha konsekvenser for danningsprosesser som fordrer kritisk tenkning. Det vil kunne fungere i samsvar med utvikling av kritisk fornuft eller av instrumentell fornuft. Spørsmålet er i hvilken grad de forskjellige formene for fornuft blir vektlagt.
Elever kan effektivisere visse læringsprosesser som for eksempel i tekstproduksjon, men står i fare for å gi fra seg de verdifulle prosessene som handler om å danne elevene til kritisk tenkende individer. Det å selv være en aktiv del av sin egen dannelsesprosess, heller enn å overlate ansvaret til KI, gjør at elever utfordres til å tenke selv gjennom aktiviteter og oppgaver.
Det er et behov for bredere samfunnsdialoger omkring dannelseskonsekvensene av KI i utdannelse og dannelse. Slike dialoger bør involvere et mangfold av stemmer fra ulike sektorer i samfunnet som er med på å sikre at implementeringen av KI tjener offentlige og demokratiske interesser, ikke bare teknologiske og økonomiske mål.
Fremtidig forskning bør undersøke hvordan pedagogisk praksis kan tilpasses for å bedre harmonere med teknologiske fremskritt og samtidig opprettholde et fokus på elevenes danning. Det er essensielt å anerkjenne og adressere de pedagogiske utfordringene som oppstår i spenningen mellom teknologisk effektivitet og pedagogiske idealer.
Ved å vedlikeholde en kritisk tilnærming til bruk av KI i utdanningen, og i dannelsesprosesser generelt kan vi sikre at teknologien benyttes på en måte som støtter og beriker elevenes danning, fremfor å begrense den. Vi må arbeide for at teknologi i utdanning ikke bare blir et verktøy for effektivitet, men også et middel for å fremme personlig vekst, slik at vi kan opptre som autonome mennesker med evne til kritisk tenkning.” (9)
ChatGPT har «knust Turing-testen», altså at ChatGPT klarer å lure mennesket til å tro at den er menneske.
