Demokratiet, slik det praktiseres i dag, er den beste styreformen, og den som benekter det begår blasfemi – det er i hvert fall det vi blir lært. Men på samme måte som mye av det kristne dogmet var et slør for å beskytte kirkens makt, kan det samme sies om demokratiet. Demokratiet, med sine politiske kampanjer, valg og illusjonen om folkestyre, er et slør bak hvilket politikere og byråkrater parasittisk beriker seg selv mens de påtvinger resten av oss sin korrupte samfunnsvisjon.
Det er mange institusjoner som er nødvendige for et fritt og velstående samfunn, blant annet frie markeder, sunne penger, arbeidsdeling, en rettsstat som fremmer orden og tillit, sterke familier, et skolesystem som utdanner i stedet for å indoktrinere, og robuste medier som søker sannheten i stedet for å spre propaganda. Hvis et demokrati bevarer disse institusjonene, kan man hevde at det er en politisk organisasjonsform som bidrar til sosial harmoni.
Men hvis et demokrati stadig produserer regjeringer som ødelegger disse institusjonene, må det stilles spørsmål ved demokratiets verdi. Over hele verden gjør regjeringene i de fleste demokratier det sistnevnte – politikere og byråkrater ødelegger, eller i det minste korrumperer disse institusjonene – fra familieenheten til skolegang, media, frie markeder, sunne penger og rettsstatsprinsipper. Hvorfor er det slik? Hva er det som gjør at dagens demokratier har så korrupte regjeringer?
For å svare på dette spørsmålet må vi skille mellom to typer demokrati: direkte demokrati og indirekte demokrati. Et direkte demokrati innebærer at innbyggerne stemmer over bestemte saker, vanligvis ved hjelp av en folkeavstemning. I et direkte demokrati er det flertallet som bestemmer. Hvorvidt man ser positivt eller negativt på denne formen for politisk organisering, vil som regel avhenge av om man tilhører flertallet eller mindretallet. De som tilhører flertallet, mener gjerne at direkte demokrati er et godt system fordi det fører til at deres ønsker blir tilfredsstilt, mens de som tilhører mindretallet, ofte mener at direkte demokrati ikke er noe annet enn massetyranni.
«Demokrati er to ulver og et lam som stemmer om hva de skal spise til lunsj,» sa Benjamin Franklin
I et indirekte, eller representativt demokrati, som gjør folk flest politisk impotente og massenes makt relativt ubetydelig, stemmer vi på politikere som i teorien skal representere våre interesser. Men slik det representative demokratiet skal fungere i teorien, fungerer det ikke i praksis. I nesten alle demokratiske land er et lite antall politiske kandidater forhåndsutvalgt av en håndfull politiske partier som monopoliserer hvert lands politiske system, og blant disse kandidatene stemmer vi på dem vi foretrekker, eller dem vi misliker minst.
Når de først er valgt, er politikerne langt fra tvunget til å representere flertallets interesser, men kan, og gjør det ofte, så tjener de sine egne interesser. Eller som Frank Karsten og Karel Beckman skriver i boken Beyond Democracy: «Det er ikke ‘folkets vilje’, men politikernes vilje – tilskyndet av grupper av profesjonelle lobbyister, interessegrupper og aktivister – som regjerer i et demokrati.»
Mange vil innvende at en fordel med et indirekte demokrati er at vi kan stemme ut de korrupte politikerne som ikke tjener oss. Problemet er imidlertid at moderne demokratier sjelden produserer ærlige og etiske politiske kandidater. Hver gang en korrupt politiker blir stemt ut, blir han eller hun erstattet av en annen korrupt politiker som bare tjener seg selv og ulike interessegrupper. Dessuten har nasjonalstatene vokst seg så store at de fleste av de statlige aktørene som styrer over oss og gjennomfører politikken som påvirker oss i det daglige, er byråkrater som ikke er underlagt folkevalg. Og her ligger kanskje den alvorligste svakheten ved moderne demokratier – den demokratiske prosessen ser ikke ut til å være i stand til å forhindre at de verste når til topps i staten.
Det er flere faktorer som kan forklare dette: For det første er det maktens korrumperende natur. «Ubegrenset makt i hendene på begrensede mennesker fører alltid til grusomhet.» Aleksandr Solzjenitsyn, Gulag-arkipelet. Eller som Mikhail Bakunin skrev: “Hvor demokratiske deres følelser og intensjoner enn måtte være, kan de [politikerne], når de først har oppnådd et opphøyet embete, bare betrakte samfunnet på samme måte som en skolelærer betrakter sine elever, og mellom elever og lærere kan det ikke eksistere likhet. På den ene siden er det en følelse av overlegenhet som uunngåelig blir fremprovosert av en overlegen posisjon; på den andre siden er det en følelse av underlegenhet som følger av lærerens overlegenhet.
En annen faktor som kan forklare politikernes moralske fordervelse, er at de mest hensynsløse og maktsyke av oss tiltrekkes av maktposisjoner som en møll av flammer. De som går inn i det politiske spillet, er ofte de personene vi minst av alt ønsker at skal herske over oss, eller som Frank Herbert skrev: “Alle regjeringer lider under et tilbakevendende problem: Makt tiltrekker seg patologiske personligheter. Det er ikke det at makt korrumperer, men at den er magnetisk for de korrumperbare.”
En annen forklaring på hvorfor de verste stiger til topps i moderne politikk, er at machiavelliske, narsissistiske og sosiopatiske karaktertrekk øker sjansen for å vinne et politisk valg eller bli forfremmet til en stilling som høytstående byråkrat. Eller som filosofen Hans Hermann Hoppe forklarer det: “… utvelgelsen av statsledere ved hjelp av folkevalg gjør det i bunn og grunn umulig for harmløse eller anstendige personer å nå til topps. Presidenter og statsministre kommer i posisjon ikke på grunn av sin status som naturlige aristokrater, slik føydalkonger en gang gjorde, men som et resultat av deres evne til å være moralsk uhemmede demagoger. Demokratiet sikrer derfor praktisk talt at bare farlige menn og kvinner når til topps i statsstyret.”
Når disse demagogene har kommet til makten, er de effektivt skjermet fra borgernes vrede på grunn av en illusjon som er skapt av demokratiets dogmer. Folk flest tror at i et demokrati er det vi, folket, som styrer, og at vi som makthavere har kollektiv skyld i regjeringens korrupsjon, udugelighet og umoral.
Denne oppfatningen overser det faktum at de fleste av oss ikke har noen innvirkning på politikernes handlinger, og den avleder ansvaret fra de politikerne og byråkratene som er ansvarlige for den politikken som ødelegger samfunnet.
Når man tror at det er vi, folket, som styrer, svekkes dessuten vår motstand mot den farlige veksten i statsmakten, eller som Hoppe forklarer det: “Under demokratiet viskes skillet mellom de styrende og de styrte ut, og det oppstår til og med en illusjon om at skillet ikke lenger eksisterer: at i et demokratisk styre blir ingen styrt av noen, men at alle i stedet styrer seg selv. Følgelig svekkes den offentlige motstanden mot statsmakten systematisk.”
Denne svekkede motstanden mot statsmaktens vekst har skapt grobunn for fremveksten av totalitære styreformer over hele Vesten. Mange vil innvende at det demokratiske Vesten slett ikke er som fortidens totalitære land, det være seg Sovjet-Russland, kommunist-Kina, Nazi-Tyskland, Cuba eller Nord-Korea. Disse landene sentraliserte makten og kontrollerte innbyggernes liv i en grad som aldri før i historien, og på et nivå som langt overgår erfaringene fra det moderne Vesten. Men sentraliseringen av statsmakten i vestlige demokratier skiller seg bare i grad fra den man så i de totalitære landene i det 20. århundret. Vestlige demokratier er det man kan kalle myke totalitære stater, i motsetning til de mer brutale utslagene av totalitarisme i fortiden.
I 1835 forutså Alexis de Tocqueville fremveksten av en myk totalitarisme i vestlige demokratier og beskrev den i sitt store verk Democracy in America: “Etter å ha tatt hvert enkelt individ i sine mektige hender og formet det etter eget forgodtbefinnende, strekker den suverene makten sine armer ut over hele samfunnet; den dekker samfunnets overflate med et nettverk av små, kompliserte, minutiøse og ensartede regler, som de mest originale sinn og de mest energiske sjeler ikke kan bryte gjennom for å gå utover mengden; den bryter ikke viljer, men den myker dem opp, bøyer dem og styrer dem; den tvinger sjelden til handling, men den motsetter seg hele tiden din handling … den hindrer, den undertrykker, undertrykker og undertrykker, den slukker, den bedøver, og til slutt reduserer den hver nasjon til ikke å være noe annet enn en flokk med sky og flittige dyr, som regjeringen er hyrde for.”
Før fremveksten av denne myke totalitarismen var de sosiale relasjonene dominert av et mangfold av ulike institusjoner og sammenslutninger som var uavhengige av staten – som markeder, laug, kirker, private sykehus, universiteter, brorskap, veldedige organisasjoner, klostre og ikke minst det opprinnelige familiefellesskapet. Disse uavhengige sammenslutningene og institusjonene hadde store samfunnsmessige fordeler, men de fungerte også som barrierer mot en utvidelse av statens makt.
Ødeleggelsen og erstatningen av disse mer mangfoldige formene for fellesskap med relasjoner mellom individet og staten, som begynte i Vesten på 1900-tallet og som fortsetter den dag i dag, var et avgjørende skritt i fremveksten av regjeringer som skjuler sin totalitære natur bak det demokratiske idealets slør.
Eller som Robert Nisbet skrev i The Quest for Community: “Det er ikke utryddelse av individer som til syvende og sist er ønsket av totalitære herskere. Det som ønskes, er utryddelsen av de sosiale relasjonene som i kraft av sin selvstendige eksistens alltid må utgjøre en barriere mot virkeliggjøringen av det absolutte politiske fellesskapet. Det primære målet for totalitært styre blir dermed den uopphørlige ødeleggelsen av alle tegn på spontane, autonome sammenslutninger. Å ødelegge eller redusere i de mindre samfunnsområdene, å avskaffe eller begrense utvalget av kulturelle alternativer som tilbys individene, er med tiden med på å ødelegge røttene til viljen til å motstå despotiet i dets store former.”
På steder som Nazi-Tyskland og Sovjet-Russland ble ødeleggelsen av institusjoner som var uavhengige av staten, gjennomført ganske raskt og med bruk av vold. Den samme prosessen har funnet sted i vestlige demokratier, men i et langsommere tempo, og i stedet for vold blir disse alternative institusjonene lammet ved hjelp av propaganda, pedagogisk indoktrinering, lover, regler og byråkrati. Men uansett hvordan totalitarismen oppstår, er resultatet alltid det samme. Borgerne blir undersåtter, staten blir herre, og selv om vi fortsatt har stemmerett er vi likevel slaver, eller som Lysander Spooner skrev: «En mann er ikke mindre slave fordi han får lov til å velge en ny herre en gang i løpet av en årrekke.»
Hvis demokratiene våre ikke kan forhindre at de verste stiger til topps, og hvis de ikke kan beskytte oss mot fremveksten av en myk totalitarisme, er demokratiet, slik det praktiseres i dag, en mislykket institusjon, og alternative former for politisk organisering må utforskes og debatteres åpent.
Noen vil kanskje fortsette å håpe på at en politisk frelser vil dukke opp, en som overvinner all statens korrumperende innflytelse og fører samfunnet tilbake til fred og velstand. Dette er imidlertid å gamble med samfunnets fremtid. For mens vi venter på vår frelser, som mest sannsynligvis aldri vil dukke opp, så vil staten fortsette å vokse seg mer og mer tyngende, og så vil samfunnene våre sakte, men stadig raskere, forfalle til de helvetestilstander som kjennetegner alle totalitære nasjoner, for som James Kalb bemerket: «Hvis all sosial orden blir avhengig av den administrative staten, vil alt gå i oppløsning når den blir dødelig korrupt og ufunksjonell.»
Jeg hadde store forhåpninger til 28 år senere da de to foregående kapitlene til historien jo er virkelige skrekkklassikere og creepy som bare f, og det samme kan man si om traileren til 28 år senere. De forhåpningene forsvant etter 80 minutter.
Filmen var lovende fram til zombibabyen blir født, og selv om det var noen logikkbrister før den hendelsen som man fint kunne overse, så blir logikkbristene i etterkant så mange at det ikke er mulig å ikke se dem. I siste del av filmen der de to hovedpersonene finner Doctor Kelson spilt av Ralph Fiennes, så utvikler filmen seg til en klisjesuppe ut av en annen verden. Og slutten som er et forsøk på en slags komedie er fullstendig malplassert.
Det beste med filmen var at den sluttet og man kunne gå hjem. Hadde jeg visst hvor dårlig den var så hadde jeg heller henta ut femtilapper i minibanken og brukt dem til å tørke meg bak med etter at jeg hadde vært på dass. Ta heller å se 28 dager senere og 28 uker senere, da det er spennende og gode filmer.
Har du noen gang lurt på hvorfor de mest inkompetente når til topps? Hvorfor institusjoner belønner blind ettergivenhet fremfor kritisk tenkning? Hvorfor de som stiller ubehagelige spørsmål blir marginalisert, mens de som nikker anerkjennende blir forfremmet? Du er vitne til et av de mest urovekkende, men forutsigbare mønstrene i det menneskelige samfunn. Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner.
Dette er ikke en konspirasjonsteori eller et moderne fenomen. Det er en eldgammel strategi som Niccolo Machiavelli forsto for flere hundre år siden, og som Dietrich Bonhoeffer var førstehånds vitne til da Nazi-Tyskland fortærte hjemlandet hans. Begge mennene som er atskilt av århundrer og omstendigheter, kom frem til den samme skremmende konklusjonen. Maktstrukturer tolererer ikke bare dumhet, de dyrker og belønner den aktivt. Men når vi snakker om nyttige idioter, så snakker vi ikke om mennesker som mangler intelligens i tradisjonell forstand.
Vi snakker om noe langt mer snikende, nemlig det å forsettlig gi avkall på selvstendig tenkning i bytte mot komfort, status eller trygghet. Det er psykologien til noen som har evnen til å tenke, men som velger å la være fordi tenkningen har blitt farlig for deres posisjon. Bonhoeffer kalte dette fenomenet for dumhet. Men han siktet ikke til intellektuell utilstrekkelighet. Han beskrev en moralsk og åndelig svikt, valget om å bli et maktinstrument i stedet for et selvstendig tenkende menneske.
I sine brev fra fengselet, mens han så sitt land synke ned i galskap, skrev han at dumhet ikke er en intellektuell defekt, men en moralsk defekt. Det er ikke det at disse menneskene ikke kan tenke, men at de har gitt opp sin vilje til å tenke selvstendig. Machiavelli forstod dette fra herskerens perspektiv. I fyrsten avslørte han maktens kalde kalkyle. Selvstendige tenkere er farlige fordi de stiller spørsmål. De analyserer. De kan gjøre opprør. Men nyttige idioter er perfekte. De utfører ordre uten moralske skrupler.
De undertrykker dissens uten å erkjenne det som sådan. Og de gjør alt dette i den tro at de tjener et større gode. De blir tyranniets perfekte mellomledere. Dette skaper det vi kan kalle dumhetsparadokset. De samme institusjonene som hevder å verdsette intelligens, meritter og kompetanse, fremmer systematisk dem som ikke har noen av disse egenskapene, i hvert fall ikke på måter som truer den eksisterende maktstrukturen. I stedet belønner de det Bonhoeffer observerte i Nazi-Tyskland, nemlig evnen til å slutte å tenke når tenkningen blir ubeleilig.
Tenk på din egen arbeidsplass, din regjering, dine institusjoner. Hvor ofte ser du at folk blir belønnet for innsikt eller nytenkning? De aller fleste gjør karriere nettopp fordi de gjør det de blir fortalt og er politisk korrekte? De blir verdifulle på grunn av sin intellektuelle ettergivenhet.
Den nyttige idioten har en avgjørende funksjon i enhver maktstruktur. De fungerer som en buffer mellom dem som sitter med den reelle makten, og de som kan utfordre den. De gjennomfører upopulær politikk samtidig som de oppriktig tror på sin egen rettskaffenhet. Men den nyttige idioten er ikke bare et offer for manipulasjon, de er ofte villige deltakere til sitt eget intellektuelle slaveri. De har inngått en avtale, bevisst eller ubevisst, der de bytter sin evne til selvstendig tenkning mot trygghet, tilhørighet og avansement i systemet. De har oppdaget at det ikke lønner seg å tenke, mens det er enkelt, trygt og lønnsomt å innordne seg. Bonhoeffer var vitne til denne forvandlingen i sanntid da Tyskland sank ned i mørket. Intelligente, velutdannede mennesker, jurister, leger, professorer, byråkrater, forlot systematisk sin evne til å tenke kritisk samtidig som de kastet sin medmenneskelighet på søppelhaugen.
Ikke fordi de ikke kunne tenke, men fordi det å tenke var blitt en belastning. De som satte spørsmålstegn ved regimet, ble isolert, forfulgt eller det som verre var. De som omfavnet sin rolle som nyttige idioter, ble forfremmet, hyllet og belønnet. Seleksjonspresset var tydelig. Uavhengige tenkere ble eliminert fra innflytelsesrike posisjoner, mens føyelige ledere ble opphøyet. Over tid skapte dette institusjoner befolket nesten utelukkende av mennesker som hadde lært seg å forveksle lydighet med visdom, ettergivenhet med kompetanse og gruppering med intelligens.
Machiavelli ville ha gjenkjent denne dynamikken umiddelbart. Han forsto at en fyrste ikke vil ha rådgivere som kan true hans makt med sin briljans eller moralske klarhet. Han vil ha rådgivere som er smarte nok til å være nyttige, men ikke kloke nok til å være farlige. Han vil ha folk som kan gjennomføre hans vilje uten å stille spørsmål ved dens moral. Han vil med andre ord ha sofistikerte idioter. Det er derfor nyttige idioter styrer verden. Ikke fordi de er de dyktigste, men fordi de er de mest kontrollerbare.
De har akkurat nok intelligens til å utføre komplekse oppgaver, men ikke nok visdom til å stille spørsmål ved oppgavenes natur. De har nok utdannelse til å uttale seg autoritært, men ikke nok innsikt til å innse når de snakker tull. De har ambisjoner nok til å søke makt, men ikke integritet nok til å bruke den på en ansvarlig måte. Psykologien bak dette fenomenet stikker dypere enn ren karrierejag eller feighet. Det tapper inn i menneskets grunnleggende behov for tilhørighet, trygghet og mening. Den nyttige idioten er ikke bare en som har blitt lurt. Det er en som har valgt bedraget fordi den alternative tenkemåten krever et mot og et ansvar som mange opplever som uutholdelig.
Bonhoeffer forstod denne psykologiske dimensjonen på en dyptgripende måte. Han observerte at dumhet i hans forstand ikke bare var en intellektuell svikt, men også en åndelig svikt, en overgivelse av selve den evnen som gjør oss til mennesker. Når noen velger å slutte å tenke selvstendig, gir de ikke bare opp sin intelligens, de gir opp sin sjel. De blir, med hans ord, fullstendig ute av stand til å se virkeligheten slik den faktisk er fordi de har mistet evnen til å tenke utenfor de rammene som makten har gitt dem. Dette skaper det vi kan kalle en kompetansefelle. Den nyttige idioten fremstår ofte som kompetent innenfor de snevre rammene av sin rolle. De kan iverksette politikk effektivt, administrere komplekse byråkratier og snakke flytende om sitt fagområde.
Men deres kompetanse er helt og holdent avledet. Den avhenger av at de aldri setter spørsmålstegn ved forutsetningene som ligger til grunn for arbeidet deres. I det øyeblikket de begynner å tenke selvstendig, fordamper deres tilsynelatende kompetanse, fordi den aldri har vært reell. Machavelli anerkjente denne dynamikken som avgjørende for å opprettholde makt. I Fyrsten råder han makthavere til å omgi seg med mennesker som er avhengige av deres gunst for å beholde sin posisjon. Slike mennesker, bemerker han, vil aldri utvikle en selvstendig tankegang som kan true herskerens autoritet.
De investerer i systemet som belønner dem, selv når systemet er korrupt, kriminelt, ineffektivt eller destruktivt. Det er derfor det er så vanskelig å gjennomføre reformer i etablerte institusjoner. De som sitter i posisjon til å gjennomføre endringer, er nettopp de som er valgt på grunn av sin manglende vilje til å tenke selvstendig om behovet for endring. De har bygget karrieren sin på etterlevelse, ikke på innsikt. De har gjort karriere ved å implementere dårlige ideer på en effektiv måte, ikke ved å innse at ideene var dårlige i utgangspunktet. Tenk på hvordan dette utspiller seg i moderne institusjoner.
I akademia søker forskere finansiering ved å tilpasse seg moteriktige teorier i stedet for å følge bevisene dit de fører. I næringslivet iverksetter ledere strategier som høres imponerende ut i styrerommene, men som mislykkes i virkeligheten fordi ingen våger å påpeke de åpenbare svakhetene. I staten håndhever byråkrater en politikk de vet er kontraproduktiv, fordi jobbsikkerheten deres avhenger av håndhevelse. Den nyttige idioten blir et filter mellom virkeligheten og makten. De oversetter den virkelige verdens fiasko til byråkratisk suksess. De forvandler menneskelig lidelse til statistisk forbedring. De konverterer systemisk dysfunksjon til individuell skyld. De blir eksperter på å få fiasko til å se ut som suksess, så lenge fiaskoen ikke truer maktstrukturen som sysselsetter dem.
Men Bonhoeffer forstod noe som vi ofte overser. Til tross for sin tilsynelatende suksess innenfor systemet, lever de nyttige idiotene i en tilstand av dyp fremmedgjøring. De har avskåret seg selv fra sin egen evne til ekte tenkning og autentisk dømmekraft. De er blitt fremmede for seg selv, eksperter på å implementere andres ideer uten å ha noen egne. Denne fremmedgjøringen kommer til uttrykk på ulike måter. Den nyttige idioten blir ofte besatt av prosessen og prosedyren fremfor resultatet. De utvikler en nærmest religiøs hengivenhet for å følge regler, selv når reglene fører til absurde eller skadelige resultater. De blir ute av stand til å bruke sunn fornuft.
De blir også overfølsomme overfor enhver utfordring av deres autoritet eller ekspertise, fordi deres kompetanse er avledet snarere enn ekte. De kan ikke forsvare sine standpunkter gjennom begrunnede argumenter. I stedet tyr de til institusjonell autoritet eller sosialt press. De har glemt hvordan man tenker, så de kan ikke gå i dialog med noen som vet hvordan man gjør det.
Machavelli ville ha sett denne defensive holdningen som både en styrke og en svakhet ved nyttige idioter. Deres manglende evne til å tåle motforestillinger gjør dem effektive når det gjelder å undertrykke utfordringer mot den bestående orden. Men det gjør dem også skrøpelige og i siste instans selvødeleggende, fordi de ikke kan tilpasse seg skiftende omstendigheter eller lære av sine feil. Den nyttige idioten opererer i en verden preget av permanent kognitiv dissonans. De tror at de er intelligente, kompetente og moralske, samtidig som de gjennomfører en politikk som enhver genuint intelligent, kompetent eller moralsk person ville gjenkjenne som dum, ineffektiv eller ond. For å opprettholde denne selvmotsigelsen utvikler de forseggjorte psykologiske forsvarsmekanismer, rasjonalisering, projeksjon og det psykologer kaller motiverte resonnementer.
De blir eksperter på å finne sofistikerte begrunnelser for enkle feil. Når politikken deres ikke fungerer, er det på grunn av utilstrekkelig finansiering, mangelfull implementering eller sabotasje fra motstandere. Når folk lider på grunn av beslutningene deres bruker de argumenter som at det er nødvendig av hensyn til fellesskapet, eller at man ikke tilpasser seg på riktig måte. De har lært seg å forveksle kompleksitet med intelligens og byråkrati med kompetanse. Det er derfor nyttige idioter er så motstandsdyktige mot bevis som strider mot deres verdensbilde. Det er ikke det at de ikke kan forstå bevisene, det er fordi en slik forståelse ville kreve at de konfronterte den grunnleggende uredeligheten i deres posisjon.
Å erkjenne at institusjonen kan ta feil, ville være å erkjenne at de kan være medskyldige i noe skadelig eller dumt. Bonhoeffer innsikt blir enda mer skremmende når vi innser at den nyttige idioten ikke bare implementerer skadelig politikk, de tror oppriktig på den. Dette er ikke kynisk karrierisme. Det er noe langt farligere. Oppriktig vrangforestilling. Den nyttige idioten har overbevist seg selv om at deres ettergivenhet er visdom, at deres konformitet er mot, og deres intellektuelle kapitulasjon er faktisk opplysning.
Det er denne psykologiske transformasjonen som gjør dem så verdifulle for maktstrukturer og så farlige for samfunnet. En sann troende, en som har overbevist seg selv om at lydigheten deres er moralsk overlegen, vil forsvare systemet selv når det åpenbart svikter, selv når det forårsaker massiv skade og ødelegger for de menneskene de hevder å tjene.
De mest effektive tjenerene for makten er de som tjener ut fra en genuin overbevisning. De implementerer ikke bare politikk, de oppfyller det de ser som et moralsk oppdrag. Dette gjør dem uendelig mye mer pålitelige enn rene leiesoldater og uendelig mye farligere enn bevisste konspiratører. Den nyttige idioten blir en slags sekulær prest. De administrerer den institusjonelle maktens ritualer i den tro at de tjener et høyere formål. De utvikler sin egen ettergivenhetsteologi komplett med hellige tekster og ritualer. De blir misjonærer for middelmådighet og evangelister for konformitet.
Det er derfor man ofte finner nyttige idioter som snakker om moralsk rettskaffenhet, selv når de gjennomfører åpenbart umoralsk politikk. De har lært seg å oversette institusjonelle interesser til moralske imperativer. Å sparke kompetente mennesker blir omstruktureringer for effektivitet. Å sensurere dissens blir til å opprettholde samfunnets standarder. Å straffe selvstendig tenkning blir til å sikre ansvarlighet. Språket i seg selv blir et verktøy for intellektuelt slaveri.
Nyttige idioter utvikler et spesialisert vokabular som høres sofistikert ut, men som i virkeligheten hindrer ekte tenkning. De snakker i eufemismer, sjargong og byråkratiske abstraksjoner som tilslører i stedet for å opplyse. Men Bonhoer oppdaget noe vi ofte overser. Denne intellektuelle korrupsjonen er ikke påtvunget ovenfra. Den er valgt innenfra. Den nyttige idioten medvirker til sitt eget mentale slaveri fordi alternativet krever noe de selv ikke er villige å tilby. Motet til å tenke selvstendig og integriteten til å handle ut fra disse tankene.
Dette valget har dyptgripende konsekvenser, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet. Når institusjoner systematisk belønner intellektuell ettergivenhet fremfor genuin kompetanse, skaper de det vi kan kalle en dumhetskaskade, en selvforsterkende sirkel der inkompetanse avler mer inkompetanse, der dårlige ideer fortrenger de gode, der institusjonell visdom blir umulig å skille fra institusjonell galskap.
Tenk på hvordan dette utspiller seg i praksis. En nyttig idiot blir forfremmet til en ledende stilling. De ansetter andre nyttige idioter fordi selvstendige tenkere gjør dem ukomfortable og truer deres posisjon. Disse nyansatte nyttige idiotene implementerer så en politikk som er utformet av andre nyttige idioter, og skaper systemer som tjener den institusjonelle logikken snarere enn den menneskelige virkeligheten vi faktisk lever i.
Over tid blir hele institusjonen befolket av mennesker som har glemt hvordan man tenker selvstendig, selv om de en gang hadde denne evnen. Det mest tragiske med denne dynamikken er at mange nyttige idioter begynte sin karriere med ekte idealisme og ekte intelligens. De ønsket å gjøre en forskjell og tjene allmennheten, og å bruke talentene sine til positive formål, men de inngikk en rekke små kompromisser. Alle virket de fornuftige på det tidspunktet helt til de befant seg i en posisjon der deres fremste ferdighet var rasjonalisering, og deres fremste lojalitet var til systemet som hadde forfremmet dem.
Bonhoeffer så denne forvandlingen skje med kolleger, venner og naboer i Nazi-Tyskland. Intelligente, velmenende mennesker mistet gradvis evnen til selvstendig moralsk dømmekraft. De ble ikke monstre over natten. De ble nyttige idioter først. De lærte seg å forveksle ettergivenhet med dyd, konformitet med visdom og institusjonell suksess med moralske prestasjoner. Machaveli ville ha gjenkjent dette som den perfekte oppskriften for å opprettholde makt og samtidig unngå ansvar.
Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, kan de egentlige arkitektene bak denne politikken alltid hevde at de bare ga generell veiledning. De nyttige idiotene blir syndebukker når ting går galt, og skjold når ting går bra. De får både skylden og æren, mens den egentlige maktstrukturen forblir skjult og beskyttet. Det er derfor nyttige idioter “styrer verden”. De gir dem som faktisk styrer, en perfekt fornektelse. De er intelligente nok til å iverksette komplekse planer, men ikke kloke nok til å forstå deres egentlige formål. De er velutdannede nok til å uttale seg autoritært, men ikke innsiktsfulle nok til å se når de snakker tull. De er ambisiøse nok til å søke ansvar, men ikke prinsippfaste nok til å ta ansvar.
Den nyttige idioten blir en slags menneskelig algoritme som er i stand til å behandle kompleks informasjon og utføre sofistikerte oppgaver, men som ikke er i stand til å stille spørsmål ved de grunnleggende antakelsene som styrer programmeringen. De kan optimalisere innenfor systemet, men de kan ikke evaluere selve systemet. De kan løse tekniske problemer, men de kan ikke gjenkjenne moralske problemer. De kan implementere løsninger, men de kan ikke stille spørsmål om problemene de løser er reelle eller om løsningene deres faktisk fungerer. Dette skaper det man kan kalle ekspertproblemets institusjoner, fylt med mennesker som blir stadig mer sofistikerte innenfor snevrere områder, samtidig som de mister evnen til ekte visdom og sunn fornuft, der holistisk tenking er helt fraværende. De blir spesialister i å implementere dumhet på en effektiv måte og til å få dårlige ideer til å fungere akkurat godt nok til å opprettholde illusjonen av kompetanse.
Så hvordan kan vi frigjøre oss fra dette systemet? Hvordan unngår vi selv å bli nyttige idioter? Og hvordan gjenkjenner vi når vi blir styrt av dem? Bonhoeffer og Machiavelli gir oss, til tross for sine ulike perspektiver, viktig innsikt i både problemet og potensielle løsninger. For det første må vi forstå at det å bli en nyttig idiot alltid er et valg, selv når det ikke føles slik. Hver gang vi velger komfort fremfor sannhet, trygghet fremfor integritet, tilhørighet fremfor autentisitet, så beveger vi oss ett skritt nærmere intellektuell og moralsk overgivelse. Veien dit begynner med små kompromisser, å godta å gjennomføre en politikk du vet er feil, å tie når du burde si ifra, å prioritere karrieren fremfor samvittigheten.
Bonhoeffer løsning var radikal: å gjenvinne en uavhengig moralsk dømmekraft gjennom det han kalte kostbar nåde. Viljen til å betale prisen for å tenke og handle selvstendig. Dette er ikke lett. Uavhengig tenkning fører ofte til isolasjon, profesjonelle konsekvenser og sosial avvisning. Men Bonhoeffer forsto at alternativet, å bli medskyldig i systemer av dumhet og ondskap, var langt verre enn alle personlige omkostninger.
Det første skrittet mot å gjenvinne din intellektuelle suverenitet er å lære deg å gjenkjenne tegnene på institusjonell dumhet. Når en organisasjon straffer spørsmål mer enn feil, belønner ettergivenhet mer enn kompetanse og verdsetter prosess mer enn resultater, har du å gjøre med et system som er designet for å dyrke frem nyttige idioter. Når folk stiger i gradene, ikke på grunn av sin visdom eller effektivitet, men fordi de er villige til å implementere dårlige ideer uten å klage, er du vitne til en dumhetskaskade i aksjon.
På et mer personlig plan må du undersøke ditt eget forhold til autoritet og ekspertise. Henviser du til referanser i stedet for å vurdere argumenter? Antar du at komplekst språk er et tegn på dyp tenkning? Føler du deg ukomfortabel når eksperter er uenige med hverandre? Foretrekker du konsensusens falske trygghet fremfor den rotete virkeligheten som ekte undersøkelser innebærer? Disse tendensene gjør deg sårbar for manipulasjon fra nyttige idioter som snakker med autoritet men mangler visdom. Selv om Machavellis innsikt er kynisk, er den like verdifull når det gjelder å forstå hvordan man kan beskytte seg mot systemer som belønner nyttig idioti. Han forsto at maktstrukturer i bunn og grunn er pragmatiske. De bruker det som fungerer for å opprettholde kontrollen.
Hvis selvstendig tenkning blir mer verdifullt enn etterlevelse, vil de belønne selvstendig tenkning. Hvis kompetanse blir viktigere enn lojalitet, vil de forfremme kompetente mennesker. Dette betyr at en av de mest effektive måtene å bekjempe de nyttige idiotenes herredømme på, er å gjøre inkompetansen deres kostbar. Når institusjoner mislykkes på grunn av deres dumhet, må disse feilene være synlige og ubestridelige. Når nyttige idioter iverksetter skadelig politikk, må skadene kunne spores tilbake til kilden. Når byråkratiske løsninger skaper flere problemer enn de løser, må disse problemene anerkjennes i stedet for å ignoreres eller rasjonaliseres bort.
Men her er den dypere utfordringen. Det er relativt enkelt å gjenkjenne nyttig idioti hos andre. Å gjenkjenne den hos oss selv er langt vanskeligere. Vi har alle områder der vi underordner oss autoriteter i stedet for å tenke selvstendig, der vi implementerer ideer uten å forstå dem fullt ut, der vi prioriterer vår posisjon i et system fremfor vårt ansvar for å tenke klart om dette systemet. Motgiften mot å bli en nyttig idiot er det vi kan kalle intellektuelt mot. Viljen til å tenke selvstendig, selv når det er ubehagelig, upraktisk eller kostbart.
Dette krever at man utvikler flere nøkkelegenskaper som utdannings og yrkessystemene våre ofte motvirker. For det første må du dyrke genuin nysgjerrighet. Ekte læring innebærer å bryne seg på ideer som utfordrer antakelsene dine, ikke bare samle informasjon som bekrefter det du allerede tror på. Det betyr å være villig til å ta feil, til å ombestemme seg, til å innrømme uvitenhet i stedet for å late som om man har ekspertise man ikke har. For det andre må du utvikle evnen til moralsk resonnement som eksisterer uavhengig av institusjonell godkjenning. Det betyr at du må ha prinsipper som du ikke vil gå på akkord med, uansett faglige konsekvenser.
Det betyr at du må være villig til å si nei til ordrer som bryter med samvittigheten din, selv om det koster deg avansement eller sikkerhet. For det tredje må du opprettholde det Bonhoeffer kalte intellektuell ærlighet. Det vil si at du forplikter deg til å se virkeligheten slik den er, og ikke slik institusjonene ønsker at du skal se den. Det betyr at du må være oppmerksom på resultater snarere enn intensjoner, resultater snarere enn prosesser, faktiske effekter snarere enn lovede fordeler. Og kanskje viktigst av alt: Du må utvikle mot til å si sannheten til makten, selv når denne makten signerer lønnsslippen din eller kontrollerer karrieremulighetene dine.
Det betyr ikke å være hensynsløst konfronterende, men det betyr å nekte å delta i kollektive vrangforestillinger, selv når det er faglig fordelaktig. Regimet av nyttige idioter er ikke uunngåelig. Det er et resultat av utallige individuelle valg om å prioritere personlig sikkerhet fremfor intellektuell integritet, karriereutvikling fremfor moralsk mot og institusjonell tilhørighet fremfor selvstendig tenkning. Hver gang noen velger å tenke selvstendig i stedet for å føye seg blindt, å stille ubehagelige spørsmål i stedet for å gi bekvemme svar, å prioritere sannhet fremfor komfort, slår de et slag mot dumhetskaskaden.
Bonhoeffer betalte den ultimate prisen da han nektet å bli en nyttig idiot, henrettet av naziregimet han nektet å tjene. Men hans eksempel minner oss om at noen ting er verdt mer enn karriereopprykk eller sosial aksept. Evnen til selvstendig tenkning, moralsk dømmekraft og autentisk handling er ikke bare personlig verdifull, det er avgjørende for ethvert samfunn som ønsker å forbli fritt og funksjonelt. Machiavelli, til tross for sitt rykte som kyniker, delte faktisk denne troen. Han forsto at samfunn ledet av nyttige idioter til slutt kollapser under vekten av sin egen inkompetanse.
Bare samfunn som på en eller annen måte gir rom for ekte visdom, selvstendig tenkning og moralsk mot, kan tilpasse seg skiftende omstendigheter og løse reelle problemer. Valget ligger alltid foran oss. Skal vi være nyttige idioter som implementerer andres ideer uten å stille spørsmål? Skal vi utvikle oss innenfor systemer vi ikke forstår, mot mål vi ikke har valgt? Eller vil vi ta tilbake vår fødselsrett som tenkende vesener som er i stand til selvstendig dømmekraft, moralsk resonnement og autentisk handling? Verden trenger ikke flere nyttige idioter. Den trenger flere mennesker som er modige nok til å tenke selv og handle ut fra disse tankene, uansett hva det måtte koste. Spørsmålet er hvem du vil velge å være?
Innholdet i teksten er hentet fra denne videoen her.
Her står altså USAs Forsvarsminister Pete Hegseth og general Dan Caine og skryter av terrrorhandlingene mot Iran der de har bombet sivile atomkraft, noe som strider fullstendig mot internasjonal lov. Er man av den oppfatningen at dette er bra da mangler man fullstendig evnen til å tenke logisk og objektivt Informasjonen som formidles er rein propaganda som retter seg mot ekstremt naive og historieløse individer, som har en overfladisk insikt i konflikten og heier på det ene parten som om det skulle være et fotballag og ikke blodig alvor. De har null innsikt i hvordan narsisstiske og psykopatiske ledere tenker, og de slår alle over en kam og forstår ikke at det både i Iran, i Israel og USA, der finnes det et stort antall borgere som er i mot denne krigen. At det finnes ekstremister på alle sider sier seg selv, men å slå alle over en kam og kun se en sak i et svart hvitt perspektiv det er stort rød flagg som forteller at man kun tar til seg ensidig informasjon som gjør en dogmatisk.
Det som jo er interessant er at denne konflikten kan også få store konsekvenser for den norske befolkningen som siden andre verdenskrig har levd i et komfortabelt hjørnet av det helvete denne planeten er. Å ønske død og fordervelse over andre mennesker fordi man er av den oppfatningen at alle i et land tenker likt og at alle der er gjennomsyret av ondskap, da forteller man at man er et hatefullt menneske som ikke er annerledes enn dem man retter hatet mot, men på grunn av manglende selvinnsikt så blir det umulig å forstå. Og det er slike mennesker propagandaapparatet er helt avhengig av for å kunne rettferdigjøre krig og ondskap, men hvis man selv blir rammet av den djevelskapen man ønsker andre så får kansje pipen en annen lyd?
Det er nesten sånn at man skulle tro at vi er med i en episode av The Twillight Zone eller i en skrekkfilm der slutten av handlinga er alt annet en lykkelig og optimistisk. Her finner du et filmklipp som er en særdeles god analogi som viser hva slags sinnsyke ledere Donald Trump og Netanyahu er. Det er nesten slik at man skulle tro at de var besatt av noe. Trump skulle liksom tømme sumpen, istedet så bader han i den.
“Israel følger planen sin med total tilintetgjørelse av mennesker som de anser som «untermensch». Nå har de som en blodtørstig psykopat angrepet Iran, deres erkefiende. Det kan virke som at Israels mål er å gå inn i historien som nasjonen som startet tredje verdenskrig. Selvinnsikten er sterkt ironisk.
Israel har startet et ødeleggende aggressivt angrep mot Iran som de har planlagt på forhånd over mange måneder. De bekrefter ødeleggelsen av Irans kjernefysiske anlegg i Natanz med påfølgende risiko for planetarisk radioaktiv stråling og mulig evakuering av 1 million mennesker som resultat.
Hatet som eksisterer blant Israels sionistiske stat er synonymt med det tredje rike, men implikasjonene kan bli enorme for verden og medføre Israels egen tilintetgjørelse, ifølge den amerikanske obersten Douglas Macgregor.
Iran står ikke alene. Tyrkia med sin enorme stående hær støtter Iran. Det vil også Kina og Russland gjøre.
Hva slags splitter pine galskap har vi fått i denne verden med verdensledere og politikere som ikke husker hvordan andre verdenskrig startet? Norske politikere og journalister har i alle fall glemt det helt.
Hvem har forresten bestemt at Iran ikke skal ha atomvåpen mens andre land skal kunne ha det? Hvorof er det helt greit at Israel har det?” Frank Aune
For at regjeringer skal få oss til å delta i kriger, så må de få rettferdigjøre den/de krigen(e) de vil starte. Det vil si at de må ha et eller flere påskudd som får oss til å tro at det er rett og riktig å gå til krig.
Krigspropaganda har som mål å manipulere den offentlige opinionen til å støtte en militær konflikt på ulike måter, blant annet gjennom plakater, filmer og taler. Eksempler på dette kan være demonisering av fienden, fremme nasjonalt samhold og oppmuntre til deltakelse i krigsinnsatsen.
Her er en oversikt over vanlige teknikker og eksempler:
Demonisering av fienden:
Fremstill fienden som barbarisk eller ond, med det formål å vekke sinne og hat. Eksempler på dette kan være å fremstille fienden som en trussel mot nasjonale verdier eller uskyldige sivile.
Fremme nasjonal enhet og patriotisme:
Understreke viktigheten av å støtte krigsinnsatsen og ofre seg for sitt land. Nasjonale symboler og figurer ble ofte brukt for å fremkalle en følelse av nasjonal stolthet og samhold.
Oppmuntring til rekruttering og deltakelse:
Rekrutteringsplakater, som den berømte “I Want You”-plakaten med onkel Sam, oppfordret innbyggerne direkte til å verve seg til militæret. Propagandaen oppfordret kvinner til å ta på seg nye roller i fabrikkene eller støtte krigsinnsatsen på hjemmefronten.
Rettferdiggjøring av krigsinnsatsen:
Propaganda fremstiller ofte krig som en nødvendig eller rettferdig konflikt, og fremhever fiendens aggresjon eller urettferdighet. Falske angrep (false flag) eller iscenesatte hendelser kan bli brukt som påskudd for krig.
Forskjellen mellom fakta og propaganda er at fakta backes opp av vanntette beviser, mens propaganda backes opp av påstander. Og vanntette beviser kommer IKKE fra “pyromanene” som undersøker brannene de selv har tent på.
All propaganda undergraver viktigheten av logikk. Dette er den grunnleggende egenskapen som skiller propaganda fra andre former for kommunikasjon. Avgjørelser bør tas gjennom nøye vurderinger. De bør tas etter å ha hørt alle argumenter og fakta fra alle sider i en debatt, der man veier opp det positive mot det negative. Propaganda oppfordrer oss til å omgå alle disse hensynene.
Evnen til å skille mellom budskap som kun sikter seg inn på det emosjonelle og reell argumentasjon og fakta gjør oss i stand til å ta informerte valg. Det er menneskelig å ha følelser, men å la dem ta kontrollen slik at de overstyrer fornuften kan være farlig, særlig når de manipuleres av utenforstående som ikke har våre beste interesser i tankene.
Konklusjonene vi trekker gjennom fornuften behøver ikke alltid å bli sanne eller riktige, alikevel har det å engasjere seg i logisk tenking en rekke fordeler. For det første blir vi i stand til å forklare andre hvordan vi kom til en gitt konklusjon. De kan synes at vårt resonnement er overbevisende, eller de kan se feil i logikken vår og avsløre disse feilene for oss. Dette gir en annen fordel: muligheten til å endre konklusjonene våre i lys av nye bevis. Når fornuften guider oss, er våre konklusjoner ikke statiske, da kan perspektivene våre vokse og utvikle seg.
Når vi tar ansvar for hva vi tror på og hvordan vi oppfører oss, trenger vi aldri å si at vi ble lurt, manipulert eller fanget i en bølge av lidenskap. Vi kan forklare feilene vi har gjort og forsvare handlingene våre hvis de er basert på logikk og ikke bare på følelser. Ved å praktisere uavhengig tenking, oppfører vi oss som ansvarlige individer i en verden dominert av propaganda.
Propaganda handler om å styre og kontrollere folks oppfatninger og atferd. Oppmerksomheten styres unna feil i informasjon og resonnementer. Propagandister bruker fordommer og feilinformasjon til å skape nye oppfatninger, som å spille på aversjon mot visse sannheter eller på fanatisk støtte til visse vrangforestillinger.
Propaganda kombinerer argumentasjon og aktivering av emosjoner (jfr. frykt, sinne, skyld og skam). Når emosjoner og fordommer aktiveres, er hensikten å hindre refleksjon om premisser og evidens – et tilsiktet utfall av falske argumenter.
Fakta og fiksjon blandes på en finurlig måte. En propagandist sørger for at fakta-innslag gir tillit til propagandisten før man elter inn desinformasjon og fordreininger som mottaker vurderer som troverdig.
Propaganda bagatelliserer egne feil, mens skyld og ansvar legges over på andre som klandres. Språkbruk om skadeverk formildnes. Et eksempel er når terrorister fremstilles som ”freedomsfighters”, eller at man ødelegger en stat og utfører massedrap i ”ondskapens akse”. Et annet eksempel er at bombing og drap av sivile fremstilles som sekundær-effekter.
Propaganda skal være enkelt og tegnes i svart og hvitt – enten er du med oss og oppfører deg deretter, eller er du en av de andre og fiende. Budskapet skal også repeteres. Mottakere skal over tid tro på og innrette seg etter budskapet, fremfor å komme i selskap med grupperinger det snakkes nedsettende om.
Budskapet skal ikke bare hindre respondenter fra å fatte informerte beslutninger, men også oppnå at man ikke vedkjenner seg beslutninger som allerede er fattet. Propagandister tilbyr gjerne muligheter til ansvarsfraskrivelse og til å komme seg ut av en vanskelig situasjon, før propagandaen trappes opp og presset øker ytterligere.
Personer med roller – særlig i det offentlige apparat – forbundet med tillit og godtroenhet, har de beste forutsetninger til å forlede den gemene hop. Det kan enten skje åpent i embeds medfør, eller indirekte via personer i kulissene.
Med tanke på krigen mellom Israel og Iran og muligheten for at USA vil delta aktivt på Israel sin side, så er Deagel rapporten for 2025 plutselig blitt aktuell igjen. Den har blitt sett på av mange som en konspirasjonsteori, men med ennå 6 måneder igjen av 2025 og så mye kaos og konflikter verden over, der ustabile narsissistiske og psykopatiske ledere briljerer med sin inkompetanse, manglende selvinnsikt og manglende forståelse av de problemene som skal løses, så skal man ikke se bort i fra at det som Deagel rapporten formidler om befolkningsreduksjonen kan vise seg å bli profetisk.
Den 20. april 2021 slettet Deagel.com, et militært etterretningsbyrå, sitt mystiske regneark med prognoser for 2025, som spådde en stor befolkningsnedgang i de vestlige landene. Regnearket spådde et stort fall i USAs befolkning fra 332 millioner i 2019 til bare 99 millioner i 2025 (-70 %). Og i Norge så vil befolkningsreduksjonen bli ca 1, 5 millioner mennesker.
Det har blitt spekulert om c 19 vaksinene og bivirkningene av dem kan være en medvirkende årsak til en slik befolkningsnedgang. Andre spekulasjoner rundt en så stor befolkningsnedgang er:
Devaluering av dollaren med en amerikansk kongress ute av kontroll. En global pandemi som USA bare roter til. Ønske om en krig med Kina. Ønske om en krig med Russland. Ønske om krig med Iran. Kina, Russland og Iran danner en samlet asiatisk blokk. Rasekrig i USA. Progressivt angrep og kontroll over alle elektroniske medier.
Deagel-konsernet ble bedt om å forklare tankegangen bak sine merkelige befolknings og produksjonstall. Selv om vi ikke kan ta svaret for god fisk, tegner det likevel et bilde som er svært likt den verden vi ser i dag. Og dette er slett ingen overdrivelse.
Verdensomspennende biovåpenpandemi Massiv innenrikspolitisk uenighet Finanskollaps med påfølgende inflasjon Ødelagte amerikanske styresett på alle nivåer. USA forsøker å avlede den innenlandske uenigheten gjennom krig.
I følge denne videoen her så nekter israelske myndigheter egne statsborgere og amerikenere å forlate landet. Det blir påstått at de vil bli brukt som menneskelige skjold for å rettferdiggjøre en utvidet krig der USA er direkte involvert.
Believe me: The abduction of Lisa McVey fra 2018 er basert på den sanne historien om Lisa McVey som blir kidnappet av en seriemorder når hun er på vei hjem fra jobb sommeren 1984. Hun klarer å stikke av fra ham etter han har holdt henne fanget og voldtatt henne gjentatte ganger. Hun bor hjemme hos sin bestemor og hennes mann som har misbrukt Lisa seksuelt over flere år. Når hun kommer hjem til dem og forteller hva som har skjedd så tror de ikke på henne.
Politiet som tar Lisa inn til avhør tror heller ikke på det hun forteller, noe som gjør det ekstra traumatisk og belastende for henne. Heldigvis så er det en empatisk mannlig detektiv på politistasjonen som forstår at hun snakker sant, og det viser seg at den mannen som kidnappet og forgrep seg på Lisa også er den massemorderen politiet har vært på jakt etter i et halvt år. Dette er en fantastisk historie om heltemot og godhet midt opp i alt det det grusomme som vil du vil kjenne langt inn i hjerterota. Filmen kan sees i sin helhet her.
The Girl Who Escaped: The Kara Robinson Story fra 2023, med Katie Douglas i hovedrollen som også har hovedrollen som Lisa McVey i filmen over her, handler om 15 år gamle Kara Robinson som blir kidnappet midt på lyse dagen utenfor huset til venninen hennes av en mann som tvinger henne inn i bilen sin. Hun blir holdt fanget i flere dager og voldtatt gjentatte ganger av ham. Mens han sover klarer Kara å rømme. Det viser seg at mannen hun har flyktet fra er en massemorder med mange liv på samvittigheten. Filmen er basert på virkelige hendelser som fant sted i 2002. FIlmen kan sees i sin helhet her.
Det er bare å ta av seg hatten for Katie Douglas som gjør en fantastisk god og troverdig jobb i begge filmene.
En meget interessant artikkel fra det anerkjente nederlandske magasinet Diplomat Magazine juni 2020, som jeg regner med at har gått de fleste hus forbi. Den engelske orginale artikkelen kan leses i sin helhet her. Under følger norsk oversettelse av den:
“Kan det være at «vaksinene» de ønsker å presse på oss, med koronapandemien som påskudd, er knyttet til et slags sinnssykt transhumanistisk scenario? Jeffrey Epstein hadde et vanvittig mål om å så hele menneskeheten med sitt eget DNA. Hvis jeg leser riktig mellom linjene, ville oppfyllelsen av denne «gjerningen» kreve at hans genetiske kode ble sprøytet inn i DNA-et til hvert eneste menneske, men å spre sitt genetiske fotavtrykk på hele menneskeheten ved å befrukte en haug voldtektsofre eller prostituerte, slik hans løse prat tydet på, virket ikke realistisk. Det er velkjent at han pleide å omgås prominente forskere fra Harvard, MIT osv. Så hvorfor finansierte han syntetisk biologi og genteknologi så overdådig?
Jeffrey Epstein og bioteknologisk forskning
Epstein donerte ikke bare egne midler, men fungerte også som et mellomledd med andre velstående donorer, og ba om millioner av dollar i donasjoner fra enkeltpersoner og organisasjoner, inkludert teknologen og filantropen Bill Gates og investoren Leon Black. Mottakerne av hans gavmildhet hadde stort sett et dypere innsamlingsforhold til ham enn de var villige til å innrømme, og de gjorde sitt beste for å skjule omfanget av sine kontakter. Mange Harvard-genetikere, deriblant George Church, har tatt imot donasjoner fra Epstein. I ettertid har han, i likhet med mange andre, kommet med en unnskyldning.
Men med den kunnskapen vi har i dag, bør vi ikke ta verken deres vurderinger eller motiver for god fisk. Vi bør også merke oss at den samme George Church opptrådte som medlem av det genetiske anti-korona-teamet, og at en Harvard-forsker ved navn Charles Lieber tok imot generøse donasjoner fra Epstein. Den samme Charles Lieber ble arrestert for den hemmelige forbindelsen mellom Wuhan og Harvard, dvs. for å ha etablert et hemmelig bioteknologisk laboratorium i Kina, angivelig for å omgå USAs regelverk for forskning på biologisk krigføring. Han mottok mer enn 15 millioner dollar fra donorer som DoD og National Institutes of Health (NIH). Han «spesialiserte seg på nanovitenskap» og «ble en ‘strategisk forsker’ ved Wuhan University of Technology (WUT)», som «tildelte ham mer enn 1,5 millioner dollar for å etablere et forskningslaboratorium ved WUT».
En interessant artikkel som utdyper disse sammenhengene, ble publisert på Joseph P. Farrells nettsted, der det ble bekreftet at Liebers spesialiserte forskning var nanoteknologi med sikte på «å oppdage små viruspartikler i mennesker».
Hva om Epsteins grunn til å interessere seg for genforskning nettopp var planen om å spre genene sine til hele menneskeheten gjennom verdensomspennende vaksinering? En verdensomspennende obligatorisk vaksinasjon ville utvilsomt kreve en global pandemi som påskudd. Selv om det ville være et gigantisk prosjekt, ville det være mer gjennomførbart enn å så hans DNA ved å impregnere noen titalls eller hundretalls voldtektsofre. Og hva om planen inkluderte biohacking av mennesker over hele verden med nanoteknologiske enheter, med andre ord, hva om sluttspillet ikke bare er å skape en Epstein-kimære av hvert eneste menneske, men også å kontrollere de genmodifiserte menneskene med injiserte nanopartikler som er nettverkstilkoblet av AI og IoT, akkurat slik det allerede gjøres på GMO-dyr?
Er dette grunnen til at vi «trenger» det superraske og effektive 5G-nettet? Vi vet at store IT-selskaper som IBM og Microsoft har utviklet systemer for bioteknologisk analyse, og med 5G vil de endelig ha den tekniske infrastrukturen som skal til for å koble sammen et nærmest uendelig antall nanoenheter supereffektivt og kontrollere dem i sanntid. Av denne grunn må vi alltid holde et øye med Epsteins «filantrop» Bill Gates, som lenge var (er) en kompis av Jeffrey og donerte penger til MIT gjennom Epstein, og som nå står i spissen for den globale vaksinasjonsagendaen.
Det var mange andre toppforskere involvert i dette nettverket av globale pedofile sexorganisasjoner, menneskehandel, bioteknologi, biovåpenindustri, AI-revolusjon og vaksinasjonsavfolkningskarteller. Marvin Minsky, den anerkjente Harvard-utdannede AI-pioneren, oppfinneren av moderne VR- og augmented reality-systemer, grunnleggeren av MITs Artificial Intelligence Lab og en venn av genetikeren George Church, og som også er anklaget for seksuelle overgrep, besøkte Epsteins private øy flere ganger.
Interstatlige bioteknologinettverk, skumle organisasjoner og deres motstand
I 2017 grunnla Bill Gates Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) sammen med regjeringene i Norge, India, Japan og Tyskland, samt Wellcome Trust UK. Målet med organisasjonen er å «akselerere utviklingen av vaksiner vi trenger for å begrense utbrudd» av fremtidige epidemier ved å, med Gates’ ord, «bruke fremskritt innen genomikk til å kartlegge DNA og RNA fra patogener og lage vaksiner». Nå jobber CEPI på spreng for å utvikle koronavaksinen.
Bill Gates er også en av de største giverne til Lucis Trust, en superskummel «filantropisk» organisasjon som ble grunnlagt av esoterikerne Alice og Foster Bailey på begynnelsen av 1920-tallet, som på den tiden eide «Lucifer Publishing Company». Navnet Lucis er, ifølge organisasjonens offisielle nettside, en esoterisk versjon av navnet Lucifer, som organisasjonen ble oppkalt etter, til «ære» for teosofen Helena Blavatsky, som «søkte å fremkalle en dypere forståelse av det offer Lucifer brakte».
Målet med Lucis Trust er «å implementere planen». Selv om innholdet i planen ikke er offentliggjort, kan vi videre lese at vi har å gjøre med «menn av god vilje som samarbeider (for å) utgjøre en del av den nye gruppen av verdenstjenere som arbeider for å gjennomføre planen». Disse menneskene «forsøker å redde verden, bringe orden ut av kaos og forsvare retten slik de ser den», og vi kan videre lese at “den nye gruppen av verdenstjenere er de menneskene som bygger den nye verdensordenen”.
Selv om den offisielle Facebook-sensuren og de orwellske «faktasjekktjenestene» (i virkeligheten propagandapushere og spinnere) vil ha oss til å tro at Wuhan-laboratoriene ikke hadde noe med oppfinnelsen av covid-viruset å gjøre, at Wu Xi AppTec Group ikke har denne kapasiteten, og at Soros ikke var involvert i disse laboratoriene, viser kritisk lesning av tekstene deres bevis for det motsatte.
President Trump har gjentatte ganger uttalt at han tror at vi har å gjøre med et produsert virus som stammer fra et kinesisk laboratorium, selv om hans militære og sivile etterretningstjenester tilsynelatende er uenige i dette, i likhet med en rekke andre statsledere. Ifølge den halvoffisielle avsløringen fra GRU – den russiske militære etterretningstjenesten – er de imidlertid enige med president Trump og Mike Pompeo. Denne typen dissonans i det amerikanske statsapparatet burde ikke være overraskende, hvis vi husker at en av hoveddonorene til den amerikansk-kinesiske biokrigsforbindelsen var DoD og andre lignende koblinger.
Hackbare nanopartikler i digitale programvarelignende mRNA-vaksiner
George Soros er en viktig bidragsyter til agendaen til World Economic Forum, som lanserte CEPI på sitt årlige møte i Davos i 2017. Gates Foundation og CEPI er begge donorer til bioteknologiselskapet Moderna Inc. i Cambridge, Massachusetts, som er en del av MIT Biotechnology Group, som også er tilknyttet Harvard, og som «nå er på vei mot koronavirusvaksine» ved å utvikle en ny type genbasert vaksine.
Moderna lager «mRNA-vaksiner» ved å legge de genetiske instruksjonene for en viruskomponent inn i en nanopartikkel, som deretter kan injiseres i en person. Selskapet legger til de genetiske kodene for membranproteinet som viruset bruker for å invadere menneskeceller. Hvis slike nanopartikler injiseres i en person, kan de føre til at kroppen immuniserer seg mot den virkelige smitten ved å hindre koronaviruset i å fusjonere sine reseptorer med membranproteiner.
De frivillige i dette genetiske vaksineforsøket ble bedt om å bruke prevensjon, angivelig fordi DNA-et kunne havne i kimlinjen, det vil si i menneskets kjønnsceller, altså sæd- og eggceller. Det ser ut til at noen ville gardere seg mot at det kunne bli født barn med mRNA-vaksine. Siden mRNA-teknologien har en programvarelignende, digital karakter som fungerer omtrent som et operativsystem på en datamaskin, fortjener et blogginnlegg fra et militærindustrielt entreprenørfirma ved navn Alpine Security en veldig, veldig grundig analyse.
Noen viktige høydepunkter:
Noen nanoteknologiske ideer inkluderer en liten enhet som injiseres i kroppen som en sensor eller medisinsk leveringsenhet. Noen digitale sikkerhetseksperter hevder at en enkelt nanopartikkel i kroppen med egen prosessor kan hackes, men de sier også at hvis noen hadde mer enn én partikkel i kroppen, noe mange behandlinger ville kreve, kunne en hacker i teorien gjøre dem om til et nettverk i kroppen, og bruke kroppens egne systemer til å kommunisere og utføre sine egne oppgaver.
Hvis en hacker tok over dine indre nanoteknologiske enheter, kunne de kreve løsepenger med fatale konsekvenser. Hvis du ikke kan eller vil betale, kan de lett vende kroppen din mot deg og i det minste få deg til å lide eller bli syk, om ikke drepe deg.
En av de mest spennende anvendelsene av nanoteknologi er inhalerbare pulverpartiker som er utviklet for direkte behandling av lungene. Disse partiklene kan arbeide sammen for å danne en kunstig celle som gjør en bestemt jobb. Noen er bekymret for at denne teknologien lett kan bli et våpen for bioterrorisme, i tillegg til farene ved hacking.
Å bli smittet med noe kan være så enkelt som å puste inn luften, ta en dusj eller få en vanlig vaksinasjon hos legen. “Muligheten for at noen bokstavelig talt kan styre kroppene våre gjennom IoT-nettverket av nanopartikler som kan kontrolleres av kunstig intelligens via et 5G-system, er mildt sagt sjokkerende urovekkende.
De potensielle konsekvensene av å misbruke denne teknologien er forferdelige. I tillegg til de potensielle (og sannsynligvis tvilsomme) fordelene, er det også risiko forbundet med de ukjente langsiktige konsekvensene av å manipulere menneskelig DNA. Jeg anbefaler også alle å lese hele innlegget, da det rett og slett er et transhumanistisk manifest.
La oss se nærmere på flere forbindelser mellom dette nettverket og Epstein, som faktisk gjør vår hypotese om biohacking av menneskeheten ganske troverdig. Det er viktig å huske på at modus operandi til dette gigantiske komplekset er oppsplitting. Nettverket opererer på en «need to know»-basis, og i de fleste tilfeller ser ikke operatørene hele bildet, men styres av sine enkle mål.
Epstein hadde en lederassistent ved navn Cimberly Espinosa, som Alpine Security-grunnleggeren (nanoteknologi – IoT – 5G-bloggeren ovenfra) deler samme etternavn med. Det kan være en tilfeldighet, siden det etternavnet er ganske vanlig i USA, men kanskje er det en sammenheng.
Alpine Security fokuserer på løsepengevirus og sikkerhet i helsevesenet, nemlig «å beskytte medisinsk utstyr mot profitt, terrorangrep og fiendtlig fremgang».Grunnleggeren av selskapet har uten tvil sin opprinnelse i det militærindustrielle komplekset. Før han startet sitt eget selskap, jobbet han som seniorkonsulent for et cyberteknologifirma ved navn TechGuard, som igjen spesialiserer seg på anti-ransom-teknologi. Blant deres offentlige kunder finner vi DHS, DoD, DOL, DISA, MARFORCYBER, USCYBERCOM, FLYCYBERCOM, osv. osv.
Whitney Webb skrev om Epsteins forbindelser til CyberReason, et annet lyssky teknologifirma med dype forbindelser til den obskure Unit 8200 i den israelske forsvarsstyrken (IDF). CyberReason ble grunnlagt av en ekstremt mistenkelig person ved navn Lior Div, en tidligere israelsk militærhacker som ser på selskapet sitt som «fortsettelsen av de seks årene med trening og tjeneste han tilbrakte i den israelske hærens 8200 Unit». Etter at han forlot IDF, «jobbet han for den israelske regjeringen som en privat entreprenør med reverse-engineering av hacking-operasjoner».
Porteføljen deres omfatter også datasikkerhet og helsetjenester. Slike produkter kan åpenbart lett brukes som våpen, og når de først er utviklet er den som har slike evner, bare et skritt unna (med en enkel reversering) å være i posisjon til å utpresse omtrent hvem som helst på planeten.
Det er også interessant at Cimberly Espinosa tidligere var en del av teknologifirmaet M86 Security, et militært underleverandørfirma som beviselig har forbindelser til Microsoft og Israel, blant annet gjennom forbindelser til et annet teknologifirma som heter Finjan og Trustwave Holdings, som også er et militært underleverandørfirma.
På Trustwaves nettsted oppgis etterretningstjenester og militæret som deres kunder, men listen er hemmelig, slik det er vanlig i den militære underverdenen. Trustwave har, ikke overraskende, vært nært knyttet til Microsoft i over et tiår.
Cimberly Espinosa er nå en del av Thales Avionics, som fokuserer på cybersikkerhet i flyindustrien, noe som merkelig nok også er i fokus for grunnleggeren av Alpine Security. Hvis vi tar en titt på hans personlige presentasjonsside på nettstedet til Maryville University, der han tidligere underviste, finner vi interessante passasjer, som denne: «Noen av de bemerkelsesverdige prosjektene jeg har jobbet med, har inkludert penetrasjonstesting for kommersielle fly – for å bidra til å gjøre fly ‘hacker sikre’ mens de er i luften og på bakken». Lignende teknologier kunne ha blitt misbrukt i kapring av fly under enhver tvilsom katastrofe, som 11. september eller forsvinningen av Malaysian Airlines Flight 370.
Igjen, så typisk for det militærindustrielle komplekset, er ikke kundeporteføljen tilgjengelig på selskapets nettside, men vi kan gjette at Thales Avionics er en del av nettverket, siden det ser ut til at de ofte omgås på bransjemesser. Den samme Cimberly Espinosa dukker også opp på nettet som en californisk eiendomsmegler, noe som mest sannsynlig er en avledningsmanøver som er lagt ut for å gi en vanlig sivil identitet til en viktig aktør.
Og her nærmer vi oss nesten å lukke sirkelen. Hvem er Trustwave nært knyttet til? CyberReason, selvfølgelig! Følgende avsnitt krever også en nærmere undersøkelse: “Cybereasons proprietære AI-drevne dataanalysemotor og innebygde kriminaltekniske funksjoner for å korrelere dataattributter og atferd med potensielle trusler. Den økte korrelasjonen vil bidra til raskt å finne mistenkelige aktiviteter som kan kreve videre etterforskning eller tilintetgjøring av angrep som allerede er i gang.”
“… dypere analyser av tvilsomme hendelser kan igangsettes og kryssrefereres ved hjelp av oppdatert trusselinformasjon fra Trustwaves globale nettverk av Advanced Security Operation Centers (ASOCs) og Trustwave SpiderLabs Fusion Center, et toppmoderne cyberkommandosenter, for å sikre at effektive tiltak mot trusler iverksettes umiddelbart. «»… trusseljegere og digitale kriminaltekniske team vil legge til et nytt nivå av atferdsanalyse i arsenalet sitt for å utvide og forstørre evnene deres til raskt å finne de ordspråklige nålene i høystakken.”
Med bare litt utdannet fantasi kan denne cyberteknologien, hvis/når den kombineres med bioteknologi, føre til en total militær overtakelse av menneskeheten. Det ser ut til at vi bare er et skritt unna å utvikle søk-og-ødelegg-kapasiteter drevet av AI, 5G, «toppmoderne cyber-kommandosentre» og «vaksine» – injiserte hackbare nanoteknologiske enheter, våpen som en form for bioterrorisme.
Vi bør legge til at Gates Foundation har finansiert en studie fra MIT og Institute of Chemistry of the Chinese Academy of Sciences i Beijing om en tatoveringslignende vaksine som kombinerer nanopartikler eller «nær-infrarøde kvanteprikker» som koder informasjon for «desentralisert datalagring og biosensing» ved å kombinere in vivo-avbildning med smarttelefoner og maskinlæringsalgoritmer. Hvis vi kombinerer denne teknologien med implantater som trådløst sporer og overfører sanntidsdata fra nerver, organer og muskler, biohybrid-DNA, skumle kryper-nanoroboter, 5G og «toppmoderne cyberkommandosentre», er det hackbare nettverket for fjernstyring av menneskeheten på plass.
Den korte undersøkelsen skraper bare i overflaten av det transhumanistiske undergrunnsnettverket som hacker regjeringer, og det er mange spor å undersøke i denne massivt forgrenede hemmelige teknologikulten. Igjen, dette betyr ikke at alle agenter i nettverket kjenner til sluttspillet. Tvert imot, suksessen til slike operasjoner er avhengig av hemmelighold og oppdeling. Det er imidlertid helt åpenbart at de som har kommandoen, er fast bestemt på å biohacke menneskeheten for å etablere et transhumanistisk tyranni og hvem vet hva mer (chimære eksperimenter, noen?), sannsynligvis en fullverdig GMO Orwellian Animal Farm, og mye, mye ufattelig mer.
En annen edderkopp i det verdensomspennende nettet
For videre forskning er en annen edderkopp i nettet som skal undersøkes, Boris Nikolic, «en immunolog og bioteknologisk gründer som tidligere fungerte som Gates’ vitenskapelige sjefsrådgiver frem til 2014» som «fungerte som et mellomledd mellom Epstein og Gates», men som nå «angrer dypt på at han noen gang møtte Epstein» og “ble ‘sjokkert’ over å se at han ble utnevnt til stedfortredende (testament) eksekutor av Epstein.
«Nikolic skal skylde Epstein mye, og jeg tror ikke han angrer på hendelsen der han »var begeistret for råd Epstein – som var fascinert av genetisk forskning – hadde gitt til bankfolk om børsnoteringen av et genselskap som Nikolic hadde en eierandel på 42 millioner dollar i, rapporterte Bloomberg på den tiden.”Kall meg igjen hva som helst, men jeg tror ikke Jeffrey Epstein er død. Det stemmer bare ikke.
Muligheten for at han ble erstattet med en dobbeltgjenger og hentet ut, høres mer sannsynlig ut enn noen gang. Og det kan være at korona-kaoset i New York på en eller annen måte henger sammen med hans «bortgang», kanskje han vil dukke opp igjen fra skyggeriket i en slags syk triumferende «reinkarnasjon»? Uansett, selv om han er død, er ikke ånden hans det, og DNA-et hans er det i hvert fall ikke.”
Historien gjentar seg til det kjedsommelige. Går man tilbake så langt som det er mulig å gå i menneskets historie, så ser vi at den mentale tilstanden vår ikke har økt så mye som en promille. Vi har utviklet oss teknisk men vi har ikke blitt det minste klokere. Uenighet og krig over bagateller og dogmatisk tro er like utbredt i dag som det var for flere tusen år siden, forskjellen er at nå så har vi utstyr som kan drepe raskere og mere effektivt enn i de “gode gamle dager”.
Hovedgrunnen til at vi ikke utvikler oss er at flertallet er ekstremt naive og lar seg manipulere av en liten gruppe samvittighetsløse individer som vet hvordan den menneskelige psyke fungerer og hvordan den kan manipuleres. Og framgangsmåten deres er akkurat den samme som den var for tusenvis av år siden. De konstruerer et sort hvitt scenario der vi blir lurt til å ta parti med den ene eller den andre siden, og på den måten settes vi opp mot hverandre uten å se at det er de som har konstruert motsetningene som er roten til det onde.
Hva mener jeg når jeg snakker om samvittighetsløse individer Narsissister, psykopater og sosiopater, er de jeg sikter til. Sjelløse subjekter som mangler empati og samvittighet (men som er gode til å late som om de har disse egenskapene) og som kun er ute etter å mele sin egen kake, er de som til enhver tid opp igjennom historien har ødelagt for de av oss som innehar disse menneskelige karakterene, da de blant annet vet hvordan de skal bruke vår empati mot oss, slik at vi i mange tilfeller tar det onde sin side samtidig som vi tror at vi kjemper det gode sin kamp.
Et godt eksempel på slik splitt og hersk metode er Donald Trump som står fram og skryter av at han har lurt iranerne til å tro at at forhandlingene om en atomavtale var reell, der han sammen med Israels president Netanyahu la en plan om å angripe Iran og som har medført at en slik avtale aldri kommer til å bli realisert. For de som ikke tror blindt på Trump og Netanyahu, så vil man jo forstå at når man stikker noen så brutalt i ryggen som Trump nå har gjort med Iran, så forteller han alle statsledere som ikke har vært med på denne utspekulerte planen, at han og USA ikke er til å stole på. Når noen sier at de har intensjoner om å gjøre noe, men gjør helt det motsatte av det de sier med det resultatet at det kan starte en tredje verdenskrig, så sier det seg selv at da forsvinner all troverdighet.
Men ikke nok med det, de fleste statsledere i verden er i større eller mindre grad av samme ulla som Trump og Netanyahu, men fordi de ikke forårsaker like mye faenskap så klarer de å lure oss til å tro at de ikke har disse personlighetsforstyrrelsene. Hadde Erna Solberg og Støre hatt uinskrenket makt så hadde de vist sitt sanne jeg, som vi fikk se et glimt av under covid nedstenginga. Kriseloven de forsøkte å få gjennom demonstrerte jo også hva de mener om demokratiet. Her er en særdeles god beskrivelse av maktmennesker, uansett hvor de holder til hen:
“De viktigste faktorene som forårsaker narsissisme, er lav selvinnsikt og høy emosjonalitet. Dette bevirker en systematisk feilbedømning av selvet, og følgelig av andre folk. På feilaktig vis, vil narsissisten overvurdere seg selv og undervurdere og trykke andre ned for å styrke sin egen vurdering av seg selv. Dette blir en prosess drevet av emosjoner, hvor narsissisten blir som en narkotika-avhengig – avhengig av å undertrykke eller manipulere andre for å få sin sjølverdi-fix.
Dette vil åpenlyst påvirke hvordan narsissister og således politiske eliter oppfatter verden generelt – og hva de planlegger. Hovedvirkningen av narsissismen deres, er at deres modell av verden skiller seg fra den virkelige verden. Istedenfor å gjenspeile hendelser og menneskene i den reelle verdenen, tilpasser modellen seg deres realitet for å tjene deres forvrengte selvoppfatning og emosjonelle behov. Resultatet er en alternativ versjon av virkeligheten, med andre egenskaper og motiv – og andre regler, inkludert moralske.
Siden narsissister generelt har en tendens til å ha lignende modeller for seg selv og for verden, betyr dette også at alle narsissistene i de herskende klasser holder til i et alternativt univers. Denne parallelle dimensjonen inneholder en forent og perverter visjon for fremtiden til menneskeslekten.
Et narsissistisk individ vil behandle andre individer på en bestemt måter av bestemte grunner. En narsissistisk elite vil behandle hele samfunn av samme grunner. Det er nyttig å kunne sette fingeren på denne adferden og forstå den.
Narsissistens indre overlegenhets-modell er basert på det han/hun oppfatter som intellektuell eller moralsk overlegenhet – eller begge deler. Denne modellen inkluderer ulike trossystem som forsterker dette. Narsissister tror de forstår ting bedre enn andre og/eller er bedre enn andre. Denne modellen representerer narsissistens selv, og er tilknyttet tunge, emosjonelle responser.
Alt som utfordrer modellen er en trussel mot selvet, og forårsaker automatisk emosjonelle reaksjoner som f.eks. frustrasjon og sinne, og hvis det fortsetter resulterer det i kraftig hat. Dette hatet kan bli rettet mot alle som trosser eller utfordrer narsissisten. Det kan være en person, et selskap, et land eller en gruppe menneske. Hatet kan ekspandere dersom utfordringen blir langvarig og det kan vare livet ut.
Kort sagt: alt som utfordrer den indre modellen/trossystemet/den parallelle dimensjonen blir oppfattet som rettet mot narsissisten personlig.
Avgjørelser blir ofte tatt under sinne/hat, selv uten utfordringer til stede. Bare tanken på en utfordring er nok til å skape agressjon, og således impulsivitet. Slik impulsivitet skjer svært ofte, fordi narsissister er manisk opptatte av ting som kan utfordre modellen deres.
Narsissister bakker sjelden ut etter at de har tatt en avgjørelse og/eller startet på en plan-realisering, uansett hvor feilaktig og farlig den måtte være. Å trekke seg fra en slik plan betyr nederlag, og nederlag forårsaker emosjonell smerte, fordi modellen deres (og således planen) definerer selvet deres. Å reversere en slik plan er rett og slett meget smertefullt for dem. Og på toppen av dét – hvis planen er rettet mot en utfordrer (som de hater), så vil de ikke avvike fra den uansett hvor sinnsyk den måtte være.
Et nøkkelaspekt ved det narsissistiske blendverket er følelsen av intellektuell og/eller moralsk overlegenhet. To ting forårsaker denne følelsen: A) Lav selvinnsikt, som gjør at de har vansker med å forme et eget selvbilde der de overlate til andre å fortelle dem hvem de er, og B) at de har fått for mye ros eller blitt hjernevasket til å tro de er overlegne – som barn, tenåringer eller unge voksne.
Fordi narsissister er drevet av emosjoner, blir denne modellen for overlegenhet et senter i selvet og emosjonene deres. Bevis for at de ikke er smartere eller bedre enn andre, forårsaker emosjonell smerte. Hoveddriveren for narsissistisk/elitistisk adferd er å forsterke følelsen av overlegenhet og for all del unngå det motsatte.
Et konstant personlighetstrekk hos narsissister er overdreven selvtillit. De tar uten å nøle på seg jobber de ikke er kompetente til og former urealistiske planer som de så setter ut i livet. De må jo klare disse tingene, for de er jo smartere enn andre og forstår ting bedre. De meste åpenlyse karaktertrekkene deres er at de alle er inkompetente og virkelighethetsfjerne.
Manglende evne til å vurdere sitt eget arbeid: En essensiell grunn til narsissistanes inkompetanse (og deres oppblåste selvbilder) er at de er dårlige på introspektiv tenkning – et resultat av deres lave selvinnsikt. Dette resulterer i at de ikke greier å granske sine egne prestasjoner eller planer med et kritisk blikk. De tror at deres undermåls prestasjoner er overlegne, et elendig filmmanus de nettopp skrev er kjempebra, og en forvirret plan for en militærkampanje er en storslagen plan. De er altså ikke ved sine fulle fem når situasjonen krever at de må være det. Dette forklarer hvorfor elitene hele tiden skaper og godkjenner skadelige og urealistiske planer.
Råd som går imot en narsissists tenkning eller planlegging, har en tendens til å bli sett på som en smertefull utfordring. Den slags råd blir derfor avvist. For å hindre slike råd, godtar narsissistene/elitene bare råd fra folk som er enige med dem og ‘støtter’ dem (Flygende aper). For å få dette til, vil narsissistene fjerne folk som gir de feil råd og kun omgi seg med de som støtter dem. Dette forklarer ekko-kammer-gruppetenkningen blant elitene. Denne prosessen isolerer de enda mer fra den virkelige verden og skyver de enda lengre inn i den narsissistiske parallelle dimensjonen.
Irrasjonelle og rent ut idiotiske planer er per definisjon perfekte, og kan ikke feile. De er perfekte fordi de er funnet opp av overlegne personer, og fordi de ikke har blitt skikkelig gransket internt. Med andre ord er planer sjelden gjennomtenkt, for narsissister greier ikke tenke igjennom ting. Dette fører nesten hver gang til mangel på beredskapplanlegging. Planen er perfekt, og vil derfor ikke slå feil, derfor er en Plan B unødvendig. Dette er svært åpenlyst nå for tiden.
Lav selvinnsikt og tro på ens egen overlegenhet skaper en følelse av at en har rett på det en får. En narsissist/elitist vil akseptere en jobb han/hun blir gitt, uansett hvor inkompetent vedkommende måtte være, og vil oppriktig tro at han/hun fortjener jobben. En narsissist vil gladelig motta en meningsløs pris (som f.eks. Nobels fredspris) som om den hadde stor betydning (narsissister elsker å gi hverandre priser og medaljer). En narsissist vil generelt tro at han/hun fortjener å herske over andre. Denne følelsen av å ha rett på alt en får og forfengeligheten det avler, gjør det lett å påvirke og manipulere narsissister med smiger. Mangelen deres på selvinnsikt hindrer dem i å gjenkjenne tom og falsk ros.
Narsissistene lever sjelden opp til de høye tankene de har om seg selv. Faktisk er det langt mer sannsynlig for en narsissist enn for andre å være inkompetent, av den enkle grunn at kompetanse krever selvinnsikt – noe de mangler. De har løst dette problemet ved å beskue sin overlegenhet uttrykt i en sammenligning med andre. Med andre ord opprettholder de selvbildet sitt ved å systematisk se på alle andre som underlegne og mindre intelligente. Hvis andre er underlegne og mindre intelligente, så blir de selv automatisk overlegne. De trenger egentlig ikke å vise til resulater, intelligens eller evner. Det rekker at andre er under dem.
Narsissister er rasjonaliseringsmestre, og det bruker de, sammen med andre ting, til å rettfediggjere det negative synet sitt på andre. Ikke bare hater de dem som utfordrer dem – i tillegg forakter de alle andre som ikke er som dem selv. De forakter vanlige folk, afrikanere, asiatere – og så videre og videre. Dette er ikke nødvendigvis basert på rasisme – for de ser også ned på elementer fra sin egen rase like mye som de ser ned på andre raser – til og med mer. Dette er bare en strategi de bruker for å opprettholde overlegenhetsmodellen sin. Denne ringeakten går lett over i hat dersom noen de allerede forakter utfordrer dem.
Undervurdering av andre: Narsissister vil hele tiden undervurdere sine «underlegne» – rett og slett fordi at hvis de tok dem seriøst, så ville det bli vanskelig å se på de som underlegne. Det alvorligste resultatet av denne holdningen er systematisk dårlig planlegging mot motstandere de ser på som underlegne. Narsissister vil alltid tillegge sine motstandere egenskaper som inkompetanse, stupiditet og svakhet generelt, og former sine planer utifra det. De holder på disse synspunktene fordi forakten deres tvinger dem til det. Dette skader planene de legger mot motstanderne sine, fordi de alltid antar at de er inkompetente – og vanligvis antar de også at det ikke vil komme noen motrespons fra dem. Dette resulterer i mange feilslåtte planer.
Hån og forakt kan utvikle seg seg til hat. Et symptom på det er umenneskeliggjøring av utfordreren. Denne umenneskeliggjøringa er en vri på den måten nazistene umenneskeliggjorde folk på. Nazistisk umenneskeliggjøring er vanligvis rettet mot en utpekt «ytre» gruppe, mens narsissister kan umenneskeliggjøre hvem som helst som utfordrer ham/henne, til og med medlemmer av egen familie. Vestens eliter vil til og med begynne karakterisere svensker og nordmenn som undermennesker hvis de skulle utfordre den narsissistiske kulten.
En uunngåelig del av forakten og umenneskeliggjøringa, er at motstanderen ikke må tas alvorlig. En kan ikke ta folk som en ser på som mindre intelligente på alvor – for gjør man det, så vil det indikere at de likevel ikke er dumme og underlegne, og dét ville forårsake kognitiv dissonans hos narsissisten.
Når du har med en som er underlegen å gjøre, trenger du ikke bekymre deg for vedkommende. Han/hun er per definisjon på alle måter mindre kompetent enn deg og «dine folk». En slik holdning medfører uforsiktighet og og dårlig planlegging. Dette forklarer også hvorfor de vestlige elitene har latt Vesten stagnere militært de siste tre tiårene. De er så sterke og motstanderne er så veike og svake at det ikke er noe behov for et sterkt forsvar.
Narsissistene ser på «de andre» som underlegne og utvikler ofte hat mot dem når de utfordrer, men denne holdningen er ikke det egentlige hovedaspektet ved narsissisme. Hovedaspektet er tvangstanken om å aktivt presse andre ned, for å løfte seg selv opp. Dette skjer i form av enten direkte undertrykkelse av andre, eller manipulasjon. Begge deler tjener som verktøy for å skape et skarpt skille mellom seg selv og «de andre» – for å forsterke sine oppblåste selvbilder. Vellykket undertrykkelse eller manipulasjon resulterer i en emosjonell forsterkning som igjen forsterker (og iblant eskalerer) den undertrykkende adferden. Manipulasjon, det virkelige målet til alle narsissister, er en form for fornedring og ydmykelse. Fornedring av andre er generelt sett en mektig forsterker for en narsissist.
Dette aspektet ved psyken til narsissisten/elitisten virker dypt inn i politikken, de langsiktige planene og de politiske målene til den narsissistiske politiske klassen. Hvert endelige mål vil inneholde en form for undertrykkelse ned til individnivået, så vel som manipulasjon og ydmykelse. Det er rett og slett umulig for den narsissistiske eliten å lage målsetninger som ikke inneholder disse elementene. Politikken deres vil uunngåelig bli en forlenging av narsissismen deres.
Undertrykkelse og detaljstyring: Det endelige målet for hvert politiske tiltak lagt fram av den narsissistiske eliten, er undertrykkelse ned til individnivå. Dette blir vanligvis skjult med bruk av dobbeltsnakk, godhetposering («virtue signalling») og promotering av falske kriser, og undertrykkelse kan alltid, uten unntak, finnes i «løsningen».
Politiske mål og «initiativ» tenderer å inneholde manipulasjon, bedrag og forvirringstaktikk (gaslighting). Narsissister liker at andre underkaster seg deres juks og manipulasjon, og de narsissistiske elitene liker å se hele nasjoner gjøre det samme. Dette gjelder spesielt hvis folk kan overtales til å gjøre noe frivillig som er ugunstig eller skadelig for dem. Å kunne overtale folk til å ta farlige og unyttige vaksiner, underkaste seg 24/7 overvåkning, og stemme for politikk som ødelegger levebrødet og livet deres, er en kilde til stort velbehag og bekreftelse for de narsissistiske elitene.
Ikke alle narsissister er flinke til å manipulere, men de har alle et ønske om det. Det beste og reneste narkotikum for en narsissist er å manipulere, ydmyke og fornedre. Ingenting kan bedre bekrefte overlegenheten deres. Ydmykelse blir derfor et mål for eliten, og de prøver å inkorporere den i så mye de kan av politiske retningslinjer og initiativ. Et godt eksempel på dette er deres forsøk på å overbevise folk om å spise insekter. Det eneste formålet med dette (bortsett fra kontroll over matproduksjonen) er ydmykelse. Å greie å overtale folket til å spise insekter, må være det mest berusende narsissistiske ydmykelseritualet i hele historien.
Subjektivisme: Alle metoder kan rettferdiggjøres, så lenge de blir brukt mot fiender. Samtidig kan fiender ikke gjøre det samme uten å bli til undermenneskelige dyr. Dobbelttenkning, hyklerier og selvmotsigende rasjonaliseringer er synlige i nesten alle forklaringene og rettferdiggjøringene til de narsissistiske elitene. Subjektivistiske og selvmotsigende argumenter, særlig i moralske spørsmål, er et sikkert tegn på en narsissist.
Når en spesiell personlighetstype har tatt kontroll over samfunnene våre, og vi gjenkjenner og forstår den, så kan vi se fingeravtrykkene etter den overalt. Da ser vi det i politiske mål, økonomisk politikk, miljøpolitikk, utdannelse og den aggressive utenrikspolitikken.
Det er lett å rasjonalisere dette bort og skylde alt på inkompetanse, men i dette fallet har både ondskap og inkompetanse skylden i forening med den narsissistiske personlighetstypen. Det er på høy tid å fokusere på årsaken og ikke symptomene.”
