Har folk flest blitt dummere siden 1933 ?

 

Dypest sett kan vi det slik at verden aldri har vært ledet av menn, den har vært ledet av idèer som denne eller hin mann har vært et mere eller mindre fullkomment uttrykk for. Ingen mann, han være seg aldri så stor, har noensinne – sett under den synsvinkel – vært noe i seg selv. Kun i kraft av den idè som har besjelet ham , den ånd som har fylt ham, har vært noe.

 

Dette har egentlig aldri noensinne for alvor vært bestridt, bevisst eller ubevisst har menneskene gått ut fra at det var slik. Men nå bestrides det. Det bestrides av fascistene, av nazistene og av bolsjevikene. De setter alle sammen sin lit til mennesket, til mannen til den ene, ikke ut fra noe prinsipp, men i kraft av den rå makt alene.

 

Bolsjevikene f. eks. er de første siden egypterne som igjen balsamerer sine halvguders lik og vier en mumie dyrkelse. Det siste gjorde forresten ikke egypterne for de visste hvorfor de oppbevarte sine døde og forvekslet ikke ånd med materie. Også i det stykke er vår tid en karikatur av noe som engang hadde sin fulle og dype mening. Nå fornektes ånden med hånd og munn, i tanker, i ord og gjerninger.

 

En idè er ingenting mere, det er mannen og hans vilje det kommer an på. Hva Mussolini ikke våget å si, det våget Lenin og hva han ikke har sagt det gjør hans etterfølgere. Det skal ikke overbevises mere, det skal herskes, det skal ikke tenkes mere, det skal handles, verden er ikke en idè, er ikke forestilling mere, den er utelukkende vilje.

 

Tanken, sier en moderne amerikaner, er min viljes hest som jeg rir så lenge den styrter under meg. De sier på en måte noe riktig de som føler det slik, de gir uttrykk for en ny innstilling til tingene, en ny bevissthets mutasjon i retning av jegets allmakt, men de vet ikke hvorfor de sier det og derfor blir det galt når det virker ut i deres handlinger, det må være klart helt innenfra skal det bli riktig i det ytre.

 

Når Vårherre setter en ny tanke inn i verden kommer djevelen straks og gjør den til en karikatur. Alle de ord av en ny tid som menneskene først får høre av slike smådjeveler som hopper opp og ned foran øynene på dem og prøver på å gjøre dem helt forvirret så de ikke skal kunne gripe det rette. Dette er bevissthetsprosessen og gjennom dens kverntjuv tvinges utviklingen frem, beveger verden seg frem. Kaos strømmer foran skaperåndene som en flodbølge der prøver på å oppsluke alt.

 

Da gjelder det for den som vil inn i fremtidens land om å redde seg opp på ideènes Aarat. Menneskene er ingenting og allerminst i de veldige overgangstider. Da gjelder det å holde seg til inngivelsen, til ånden. Nå er menneskene i stormflodens vold, de virvler om hverandre som på et syndeflodsbilde av Dorè. Og i sin avmakt og redsel griper de etter hverandre og tror at den ene kan holde den andre oppe. Og merker de da at de har fått fatt på noe som ligner en kraft så tviholder de på den som om det var selve den faste grunn de hadde fått under hendene.

 

Det er Mussolini, det er Stalin, det er Hitlers hemmelighet. Kraften, den rå kraft er menneskets tilflukt i tider som disse. Ingenting er så pinefullt som å se denne menneskenes dyrkelse av mennesket i en tid som fremfor noen annen skulle være en frigjørelsens tid for alt det som slumrer i oss av selverkjennelse, selvbestemmende og selvskapende evner, i denne tid som nettopp skulle være jegbevisthetens tid og ikke masseinstinktes.

 

Vi roper på en mann som vil herske over oss, vi skulle heller rope på en mann som hadde et nytt ord å si oss, som kunne vise oss en ny vei. I de store førere i vår tid er det ikke en klar tanke, alt utgår fra deres instinkter og har kun et mål, bestemte menneskemassers egeninteresse. Den individuelle hensynsløshet og ansvarsløshet fra det nittende århundre leer seg nå ut i krigen mellom klassene og partiene, det er vår tids lovpriste kollektivisme. Og tiden som sådan har ingen annen tanke enn den å “løse det økonomiske spørsmål”.

 

Når vil man forstå at det økonomiske spørsmål ikke er et økonomisk spørsmål, at det er et spørsmål om ny ånd, om ny fantasi, at det ikke er jobbetid, men et nytt åndsvær vi må vente på ! Den ene halvdel av menneskeheten betrakter nå den andre som barbarer og ville dyr. Og denne halvdel igjen betrakter den første som blodsugere og djevler. Enten det dreier seg om raser, nasjoner, klasser eller partier så er parolen den : Slå dem ned ! Menneskeheten må forløses fra denne stilling øye for øye og tann for tann. Og det kan kun skje ved  at en ny drøm om å forvandle verden tar oss i besittelse.

 

En slik drøm er allerede satt inn i verden. Den ligger som et morgenlys over store deler av den TENKENDE menneskehet; i tusen tankeglimt, ord og handlinger kommer den til syne. En ny spirituell verdensoppfatning stiger som et vann opp igjennom menneskehetens bevissthet og vil snart ha gjennomtrengt  den helt. En ser det klart, en annen uklart, èn er bevisst en annen ubevisst delaktig i det, men alle er vi nå mottagelig for det. Den gamle materialisme har mistet sin brodd, sin selvsikkerhet, sin makt.

 

Den har gått alt kjøttets gang. Fra å være en levende impuls til nye former er den blitt en forstenet dogmatikk som i seg selv bare er et utviklingens avfallsprodukt. Veldige triumfer har den enda i vente som alt der har nådd sin topp, det utfolder seg alltid sterkest da, mot slutten. Men i sin innerste kraft og vilje er den brutt og nye tider, nye tanker står for døren. Ut av denne åndens dagning som det her er tale om vil den nye idèverden klare seg som den sol som skal gi alle ting en ny forklaring.

 

Hvor nær den er ved å bryte gjennom denne åndens sol og hvori den forklarende lys består det vil vi komme tilbake til i de følgende hefter av Janus. Å være fødselshjelper for disse nye tanker, for alt det som rører seg av virkelig nytt og fruktbart i tiden, det skal være vårt nye tidsskrifts oppgave. Vi vil ikke la oss lede av tanken på en øyeblikkelig suksess. Vi vil ikke betenke oss på å gå rett i not strømmen.

 

Det som er nødvendig må gjøres og vi underkjenner ikke de mennesker som gjør det. I en storm kan det hende at skipperen må vike for rormannen, men hvis ingen lenger beskjeftiger seg med kursen er det snart ute med alt og alle, da går vi sikkert på grunn. Å holde kursen midt i denne tids forvirring og kaos, det vil vi prøve på av alle våre krefter og med all vår innsikt. Og til den gjerning vil vi gå i den sikre forvisning at når de mange små menns tid er forbi så vil den store tankes tid komme.

Alf Larsen 1933

0 kommentarer

Siste innlegg