I den nye kulten av de unike blir det å være vanlig, bare en helt vanlig ungdom – som for flesteparten av dem er et uungåelig faktum – ansett å være mindreverdig. Å være vanlig innbærer å være satt på sidelinja. Det er ikke rart at mange barn sliter med å få øye på hva som egentlig er viktig. Ikke rart at så mange av dem blir nervøse og sliter med å finne sin vei i livet. 

Ungdommer har det på mange måter bedre i dag enn noen gang tidligere. For mange kan mulighetene synes nesten uendelige i antall og variasjon. Men i frykt for at barna vil forpurre sine sjanse i den kulturelle overflod, har mange foreldre redusert sine etterkommeres uavhengihet til nesten null. De gir dem ikke muligheten til å leve ut impulser på vei mot nye oppdagelser, til å ta sjanser, utholde prøvelser, oppleve nederlag og finne ut hvordan de best skal takle disse. Hvor de enn snur seg står vi og venter på dem – mest av alt fordi vi ser så mange egenskaper og så stort potensial i dem. Eller håper at vi ser det.

De er fortsatt bare ungdommer under utvikling. Nevrologisk uferdige. Å forvente at de skal ta innover seg himmelvide perspektiver og faktabasert objektivitet eller prinsipper om rettferdighet, ikke minst i deres egen sosiale sirkel, blir urimelig. De har heller ikke selv valgt de omstendighetene de er født inn i og er oppdratt under. Som med så mye annet i livet ble de valgene gjort av andre. 

Og disse unge streberne har skylappene på. De er blitt trent, formet og styrt til å prestere, ha alle svarene, få seksere, spille Bach, for evig og alltid bevise hvor enestående de er. I alt de foretar seg er fallhøyden derfor farlig stor. Ved det minste tegn til motstand er foreldrene på pletten. Dette er ungdommer, må vi huske, som er vokst opp med å se ultralydbildene av seg selv i ramme på bokhyller, barn av foreldre med Facebook-meldinger om familien som ofte tipper over i selvskryt, litt som julekort med portretter av en vellykket familie omkranset av tekstlige oppramsinger av det tilbakelagte årets triumfer.

En dag eller to etter fødselen ble de plassert i barnesetet i bilen , og på en måte har de fortsatt ikke kommet seg ut av barnesetet. De fortsetter å kjøres trygt langs polstrede, enveiskjørte livsveier. De kjøres til volleyballtrening, til celloøving, sjakkturnering, matteleir, holdningskurs, og <<hjernetrening>>. 

Forventningene – eller snarere det brennende håpet – er at alle disse investeringene skal kaste av seg, raskt og i rikt monn. Mødre og fedre er strtegiske planleggere, daglige ledere, finansdirektører, markedsjefer, sjåfører, og, om noe skulle gå på tverke, problemløsere. Om virkelige katastrofer skulle inntreffe, som for lite spilletid i en kamp, en firer på naturfagprøven  eller kjolekrise før juleballet, er de kavaleriet som stormer inn og redder dagen. Dette gjelder selvsagt ikke alle ungdommer. Men det gjelder mange av dem, og stadig flere.

Også lek, avslapning og god gammeldags tid til å drive dank er blitt invadert av foreldrene. Dagens tenåringer har helt fra de var små fått organisert leken av voksne. Når de ikke er på skolen, på trening eller kurs, har foreldrene valgt hvem, når, hvor, hvor lenge, og ofte, de skal leke. Trenden fortsetter selv for store barn. De kjøres og hentes til og fra gjennomorganiserte treninger hvor ledere roper, dommere blåser i fløyta, og foreldre heier, klager og gir instruksjoner.

For mange av dem begynner forventningsjaget å føles som et press. Det virker som om det er selvsagt at de skal oppnå alle de hårete målene som er satt for dem. Om de skulle mislykkes, eller til tross for all innsats skulle streve, stå fast eller gå seg bort – eller om våre hese heiarop begynner å få malingen til å flasse – prøver vi å endre spillereglene eller senke forventningene til et nivå hvor vi kan kalle podene vellykkede likevel.

Og hvorfor ?

Alt for mange av dagens tenåringer er ofre for sine foreldres gode intensjoner, eller passive representanter for foreldrenes forfengelighet, eller sjakkbønder i et spill basert på foreldrenes usikkerhet eller uro, eller begrensede forestillingsevne. Ungdommene blir til utstillingsdukker i et rustningskappløp med naboer og andre virkelige eller innbilte motstandere, og konkurransen er knallhard. 

Når de står på toppen av podier som er bygget opp av de betydelige ressursene som er investert i dem, kan barna se ganske høye ut. Utsikten der oppe kan også være fenomenal og givende. Men alt for ofte, er jeg redd, tilkjennes de privilegier som bygger opp under en gryende narsissisme, forventninger om forang, og overfladisk og/eller robotaktig tenkning, uansett hvor utilsiktet det er.                                            Empatien visner. Modningsprosessen bremser eller stanser opp. Selvstendighet dør ut før den får blomstret opp. Og den bekymrede forelder føler seg nok en tvunget til å gripe inn. 

Jeg tenker at disse overbeskyttede barna, våre barn, kan og bør bli en del av løsningen for en klode som sårt trenger en løsning. Med alle sine fortrinn kunne og burde de ledet an. Om våre barn blir ute av stand til å gjøre den nødvendige jobben, på grunn av velmente feilprioriteringer og bortkastede muligheter, hvem skal da gjøre den ? Hva er vitsen med en sivilasjon hvis de som får dra nytte av dens beste sider kaster bort tiden på egoisme og selvbedrag ?

Det er etter mitt syn en reell fare for at mange av oss har trådd litt feil i oppdragelsen av våre barn. Vi risikerer at barna våre ikke får sjansen til å leve produktive givende liv. Med fare for anklager om å male fanden på veggen, frykter jeg at dersom vi sender tilstrekkelig mange uforberedte overbeskyttede barn ute i verden, risikerer vi at vår sivilasjon, eller det som for tiden gir seg ut for å være den, knekker sammen under vekten av sin egen hulhet.

David McCullough Jr. fra forordet i hans bok Du er ikke unik! som kan kjøpes her http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=10250605