Dette er hva det handler om, dette er det som foregår nå og som er mye mer aktuelt enn da det ble skrevet i 1936 og for første gang oversatt til norsk i 1950. Og det er ikke jeg som har skrevet det, dvs jeg har skrevet det av fra boken det står i og er dermed ikke forfatteren, men videreformidleren, og jeg tviler på at noen klarer å finne ut hvem forfatteren av dette er.
“Når vi spør oss selv hvorfor vi ikke skal gjøre mot andre det vi ikke vil at andre skal gjøre mot oss, kan svaret bli at vi erkjenner at andre mennesker er ukrenkelige individer. Den gyldne regel er således den moralske maksime som danner seg selv når mennesker erkjenner og respekterer andre menneskers ukrenkelighet.
Selve regelen har ingen mening hvis denne erkjennelse ikke er til stede. Det kan prekes fra alle preke – og talestoler verden over uten noen som helst virkning hvis denne erkjennelse ikke eksisterer. Hvis det ikke var for erkjennelsen av vesenforskjellen mellom et individ og en gjenstand, ville vi tråkke på et menneske like bekymringsløst som vi trår på et teppe.
Den store reaksjon i den siste delen av det 19. århundre ble innledet av menn som hadde liten bruk for de tradisjonelle idèene som bekreftet det mennekelige individs ukrenkelighet. I sin kamp mot alt som ble betraktet som overnaturlig, gjorde de det av med det humanistiske ideal, og resultatet var at mennesket, som hadde forestilt seg å være et vesen som ikke sto langt tilbake til englene, ble redusert til noe som sto langt tilbake for et menneske.
Disse “billed-stormere” var alt for smarte til å være kloke, altfor snusfornuftige til å være fornuftige, altfor sterkt grepet av en nå umoden vitenskap til å kunne holde fast ved velprøvde sannheter. De kunne ikke finne menneskenes sjel når de dissekerte deres lik, de kunne ikke måle det som utgjorde selve menneskets vesen og natur.
I intelligensens og fornuftens rike oppstod således en mangel på respekt for mennesket, og de menneskelige idealer om rettferd, frihet, likhet og brorskap ble kastet på de gamle overtroene sin fillehaug sammen med Gud, sjelen og moralen. I iveren etter å forklare menneskets eksistens på fornuftens grunnlag, ble selve menneskets vesen og natur bortforklart.
Tilbake ble en organisme som ble gitt liv, som fikk visse mengder føde, som formerte seg selv, som var forutbestemt til å kjempe for sin eksistens og aldri kunne få alle sine behov tilfredsstilt, – og som så døde.Tilbake var bare dette passive vesen som var og måtte forbli et resultat av arveanlegg og forholdene.
For det 19. århundrets erkekjettere var denne skapnings skjebne åpenbar. Riktignok rådde det mange og motstridende oppfatninger om den, men åpenbar var den på en eller annen måte for tilhengerne av Hegel, Marx, Darwin og Spengel. Hadde de ikke historien som bevis for at mennesker ikke var noe mindre enn mennesker, – at de var et slags avfall av det absolutte, brikker som ble flyttet av historiens utvikling, dyr som kjempet for sin eksistens, celler i en super-organisme ?
De kunne bevise at rettferd var noe som bare tjente de sterkeste, at frihet bare tjente egoistiske interesser, at likhet bare var noe som de misunnelige traktet ettter.
Adam Smith trodde på på frihet. Engelske og amerikanske handelsfolk ble tilhengere av Smith. Dermed var det til overflod bevist at liberalismen ikke tok sikte på å gi mennesker frihet, men bare var et system som tjente de engelske og amerikanske handelsfolks interesser.
Ved hjelp av slike fortolkninger av historien fant de uvitendes store skare ut at ikke noe ideal hadde noen verdi hvis det ikke var til fordel for en eller annen klasse i samfunnet. På grunnlag av teorien om menneskenes forutbestemte skjebne ble massene lært opp til å adlyde og til å be om å bli tatt hånd om. I denne teorien fant deres herrer og mestre en berettigelse for vilkårlig maktbruk.
Det ble moderne å si med Hegel at “verdenshistorien er virkeliggjort fornuft”. Alle profetene som mente å kjenne den plan som lå til grunn for fornuftens virkeliggjørelse, utviklet en sterk forakt for enhver idè som krevde respekt for individets ukrenkelighet. De proklamerte høytidelig at de var uten moral, og de var stolte av det. Moral krever nemlig gjensidighet mellom frie individer.
Først når erkjennelsen av menneskenes ukrenkelighet begynner å gjøre seg gjeldende, blir makthaverne tvunget til å forsøke å rettferdiggjøre slaveriet, aggresjonen, utnyttelsen og undertrykkelsen. Menneskehetens undertrykkere søker ikke å rettferdiggjøre sine handlinger før de står overfor en utfordring fra mennesker som mener at det er selvinnlysende at de er mennesker.
I sitt forsvar for slaveriet sa Aristoteles at “naturen har gjort noen til slaver, andre til frie mennesker.” Dette er den doktrine som enhver tilhenger av undertrykkelse må ty til for å få jungelens lov til å fortone seg som en fornuftens ideologi blant siviliserte mennesker. Nå kan en si at spranget synes å være langt fra Aristoteles forsvar for slaveriet til kollektivistenes drøm om en samfunnsordning og et næringsliv som administreres ut fra fornuftmessige prinsipper.
Men hvilken oppfatning hevder f. eks. en mann som Stuart Chase når han forteller oss at “det må rå et industriens diktatur hvis industrien skal arbeide effektivt”, – og at “den industrielle disiplin må godtas fordi de teknologiske kravene er upersonlige og hevet over alle moralske følelser” ? Jeg vet at Stuart Chase er et sivilisert menneske. Det var aristoteles også. Men blir ikke borgerne i et samfunn etter mønster av Chase “levende instrumenter” for de teknikerne som han forherliger så sterkt ?
Hvis de teknologiske kravene er så upersonlige og hevet over alle moralske følelser, – hvordan kan de da bestrides på en effektiv måte ? Vis à vis slike krav finnes det ingen menneskelige rettigheter. Et av de mest listige blant tyranniets mange fornuftspregede argumenter er det som sier at individet er et lite tannhjul i samfunnsmaskineriet eller en celle i en kollektiv organisme.
Menneskene har lært å forsvare seg selv mot personlige herskere, mot den doktrine som sier at som slaver tilhører de sine herrer. Men stilt overfor denne anonyme herre og mester som kollektivistenes super-organisme er, har de vanskeligere for å oppdage den uenneskelige brutalitet som ligger bak det hele.
Kravet om at menneskene skal innordne seg under å gå opp i en masse, forveksles nemlig lett med idealet om et brorskap mellom frie individer der menneskene kan virkeliggjøre noen av sine edleste instinkter. Det er ikke alltid lett å skjelne mellom patriotismen hos en kollektivist som ofrer individet, og patriotismen hos frie menn som ofrer seg frivillig. Det er heller ikke lett å skjelne mellom sosiale forpliktelser i form av respekt for andres rettigheter og sosial disiplin som betyr at menneskenes liv skal planlegges og administreres av makthaverne.
Det store onde ligner så meget på det gode at det er vanskelig å holde fra hverandre. Mange kan ikke engang holde fra hverandre de folkeavstemningene som dikatatoren arrangerer for å få sitt herredømme ratifisert, og de valgene som arrangeres blant frie mennesker. Forskjellen er imidlertid så dyptgående som den kan være. Under kollektivistens sosiale disiplin anerkjennes ikke menneskenes ukrenkelighet. Menneskene er ikke mennesker helt og holdent. De er gjenstander som skal tjene som skal tjene formål som andre , enten de nå heter Aristoteles eller Stuart Chase, finner det ønskelig.
I et fritt samfunn er det derimot alle individers ukrenkelighet som bestemmer hvert individs sosiale forpliktelser, – embetsmannens såvel som den alminnelige borgers. I et slikt samfunn er menneskene borgere som blir rådspurt og gir sitt samtykke. Og deres samtykke har mening og betydning fordi de er beskyttet av sin rett til å la være å gi sitt samtykke. Slike individers liv kan ikke administreres.
På dette området – når det er snakk om selve menneskets natur – finner vi sakens kjerne. Spørsmålet er om mennesket skal betraktes som et uavhengig og ukrenkelig individ eller degraderes til et “levende instrument”. Disse to motstridende oppfatninger ligger til grunn for vidt forskjellige innstillinger til alt som angår menneskenes virksomhet, på alle handlingenes og følelsenes område, fra det største og viktigste til det minste og minst betydningsfulle.
Det kan i dag se ut som om reaksjonen mot friheten triumferer nesten overalt. Men selv om denne reaksjonen er populær og massene bifaller den, har de reaksjonære bare vunnet slag og tapt selve krigen. Folket er blitt lovet at det skulle få overflod, sikkerhet og fred såfremt det ville gi opp frihetens arv og sin verdighet som mennesker. Løftene er imidlertid ikke blitt holdt. Etterhvert som kollektivismen har vunnet terreng i de siste 70 årene, har menneskeheten sunket dypere og dypere i uro, kaos og uenighet.
Forhåpningene er gjort til skamme. Kollektivismen holder ikke mål fordi den er fullstendig uforenlig med den form for næringsliv som gir vår tids mennesker deres daglige brød. Nettopp fordi den ikke tar hensyn til gamle og gode erfaringer når det gjelder å regulere de mange forskjellige menneskelige interesser ved hjelp av dertil egnede lover, er den ute av stand til å regulere den moderne samfunnsøkonomi.
Fordi den vender tilbake til en primitiv form for for samfunnsordning, vekker den til live de gamle konflikter. Fordi den støter an mot menneskenes innerste vesen, møter den motstand overalt. Selv om den kollektivistiske teori er på mote i vår tids tenking og tjener som retttesnor for samtidige politikere, er dens triumf en katastrofe for menneskeheten.
Men selv om kollektivismen triumferer for en stakket stund, lider den nederlag. Den er nødt til å lide nederlag fordi den hviler på en fullstendig gal oppfatning av samfunnsøkonomien, av lovene, av styreformen, av den menneskelige natur. Den kan føre menneskeheten ut i ulykken, men lidelsen er en hard skole som lærer menneskene å nå fram til sannheten. Hvis den kollektivistiske doktrine var i samsvar med erfaringene og menneskenes behov, ville det ikke være nødvendig å gjennomføre kollektivismen ved å føre folk bak lyset, ved å terrorisere dem, ved å sterilisere dem mot “farlige” idèer.
Maurene lever et tilsynelatende lykkelig liv under en kollektivistiske samfunnsordning, men det er ikke noe som tyder på at de trenger propagandaministre, sensorer, hemmelig politi, spioner og angivere for å bli minnet på sine kollektive plikter. De kan nok til sine tider ha funnet seg i å bli skaltet og valtet med, men de er i sitt vesen forskjellige fra hester, kuer og fjærkre. En godseier vet hvor han har sine husdyr, men han kan aldri være sikker på sine træller. Herredømmet over trællene kan aldri bli så grunnfestet som herredømmet over buskapen.
Mennesker er nemlig, uansett på hvilket nivå de befinner seg, menneskelige individer. De er skapt i et annet bilde. De har i seg en energi som får dem til å sette noe inn på å hevde sin verd som mennesker, og til sine tider vil de heller dø enn å gi avkall på den. Det er denne energien som de store seere skimtet da de oppdaget menneskets sjel.
Det er denne energien som har fått menneskene til å heve seg over seg selv, til å føle en guddommelig misnøye med sine leveforhold, til å oppfinne, til å arbeide,til å diskutere med hverandre, til å forestille seg et lykkelig liv og til å nære et sterkt ønske om en gang å kunne leve et slikt liv. Denne energien må være mektig, for den har overvunnet tidligere tiders barbarisme.
Overfor denne mektige energi vil en epokes erkekjettere ikke kunne seire. For viljen til å være fri fornyes i hvert eneste individ som gjør bruk av sine evner og bekrefter sin eksistens som menneske.”