Boka kan kjøpes her
Innlegget er skrevet av Kjetil Tveit:
“Den 19. juli 2025 gikk fristen ut for å reservere seg mot de omstridte endringene i det internasjonale regelverket for helsekriser – International Health Regulations (IHR). Endringene gir Verdens helseorganisasjon (WHO) økt makt til å definere globale trusler og koordinere responsen i 194 medlemsland.
Norge sa ingenting. Dermed gjelder reglene også oss. Men flere andre land protesterte: Blant de 11 som valgte å ikke støtte avtalen finner vi Italia, Nederland, Israel, Polen og selveste USA. Deres begrunnelser? Manglende åpenhet, uferdige vedlegg – og, viktigst av alt: bekymring for nasjonal suverenitet.
Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan en avtale som på papiret sies å være «frivillig» skape frykt for tap av selvbestemmelse – ikke bare blant demonstranter og konspirasjonsteoretikere, men i regjeringskontor i Roma, Warszawa og Haag?
Svaret ligger i dobbeltheten: Avtalen sier én ting – men gjør noe annet. Den ligner mer og mer på et system der frivillighet betyr tvang, og der suverenitet er noe du har – så lenge du følger ordre.
FRIVILLIG PÅ PAPIRET – FORPLIKTENDE I VIRKELIGHETEN
Tilhengerne av WHO-avtalen gjentar det som et mantra: At alt er frivillig. At WHO ikke har myndighet til å påtvinge land noe. At avtalen ikke truer nasjonal suverenitet.
Og ja – i overflateteksten finnes slike formuleringer. Det heter at WHO gir «non-binding recommendations». Det står at stater «be encouraged» og «should consider». Alt virker åpent og samarbeidende.
Men bare noen avsnitt unna finner vi det motsatte:
- Medlemslandene «forplikter seg til» å styrke sitt juridiske rammeverk for å implementere WHOs anbefalinger.
- Hvert land skal sikre at WHO får tilgang til relevant informasjon, inkludert patogener og helsedata.
- Det etableres en «Compliance Committee» som skal overvåke og rapportere om stater følger avtalen.
- I artikkel 12 i de reviderte IHR står det at WHO kan erklære en internasjonal helsekrise også uten samtykke fra det berørte landet – et brudd med tidligere praksis.
Og pandemitraktatens artikkel 13 slår fast:
“Each Party shall strengthen its capacity to implement the recommendations and guidance issued by the WHO.”
Shall. Not may.
Hvordan kan noe både være frivillig og pålagt? Svaret er at det kan være skrevet slik med hensikt. Avtalen er utformet for å være fleksibel – men ikke for oss. Den er fleksibel for de som ønsker å tolke og bruke den – som politisk pressmiddel, som moralsk domstol og, når det trengs, som økonomisk brekkstang.
I en slik verden har teksten to ansikter:
Et smilende, diplomatisk ytre – og et stramt, sanksjonerende indre.
Teksten fortsetter under bildet
DEN KORPORATISTISKE TOLKNINGSMAKTEN: NÅR BANKENE TOLKER TRAKTATEN
I en verden styrt av NGO-er, globale fond og banker er det ikke først og fremst domstoler som avgjør om en traktat er brutt. Det er aktørene selv. De med makt tolker teksten – og de tolker den slik det passer.
Når WHO definerer en helsekrise – det være seg apekopper, fugleinfluensa, desinformasjon eller en klimarelatert helsekrise – og et land ikke følger anbefalingene, kan det fremstilles som et traktatbrudd. Ikke nødvendigvis i juridisk forstand – men i narrativ, i dokumentasjon, i diplomatiske rapporter.
Og det er nok.
For under det såkalte One Health-rammeverket – som er integrert i både pandemitraktaten og IHR – er helsekriser ikke lenger begrenset til sykdom.
Klimaendringer, dyrehelse, biologisk mangfold og matproduksjon defineres nå som direkte helserelaterte. Det betyr at WHO – og deres samarbeidspartnere – kan utløse tiltak knyttet til for eksempel klimagassutslipp, jordbruk, energibruk og informasjonskontroll, så lenge det rammes inn som en “helsetrussel”.
Da kan IMF, Verdensbanken, GAVI eller Gates-finansierte partnere si: Norge har forpliktet seg. Norge har brutt. Norge utgjør en trussel. Norge må holdes ansvarlig.
Og de har midlene:
Lån kan holdes tilbake. Investeringer kan stanses. Eiendeler – som oljefondet – kan fryses/konfiskeres. Kontoer kan blokkeres. Swift-tilgang kan stenges.
Det er ikke noen rettssal. Det er bare virkelighet.
PRESEDENSENE FINNES – OG DE ER MANGE
Når vi sier at Norge kan straffes økonomisk for å bryte WHO-linjen, er det ikke hypotetisk. Det har skjedd før – mange ganger. Ulydige stater og borgere har allerede blitt møtt med sanksjoner, frys og ekskludering. Her er eksemplene:
Canada: Donerte du til feil sak? Kontoen din ble fryst
I 2022 brukte den kanadiske regjeringen unntakslovene for å fryse bankkontoene til demonstranter i «Freedom Convoy» – og privatpersoner som hadde donert penger til dem. Uten rettssak. Uten dom. Uten anklage.
→ Dette viste at bankene – også i vestlige demokratier – kan og vil fungere som politiske verktøy under en erklært krise.
Hviterussland: Fikk ikke lån – fordi de nektet lockdown
President Lukasjenko hevdet at IMF krevde nedstenging som betingelse for koronastøtte. Hviterussland nektet – og pengene uteble.
→ Ulydighet mot det globale helse-narrativet ble møtt med økonomisk straff.
Russland: 300 milliarder dollar frosset
Etter invasjonen av Ukraina ble Russlands valutareserver i vestlige banker frosset – inkludert midler i euro og dollar. Dette er verdier Russland kanskje aldri vil se igjen – ganske enkelt fordi de hadde vært så naive å plassere dem i dollar- og eurobaserte finansprodukter.
→ Dette var første gang i moderne tid at et G20-land ble fratatt sin sentralbankformue – uten juridisk prosess.
Pfizer: Pant i statseiendom som sikkerhet for vaksinebetaling
I avtaler med flere fattige land krevde Pfizer pant i offentlige bygninger og eiendommer – som garanti for betaling av covid-vaksiner.
→ Vaksiner, definert som «globalt gode», ble gjort til et økonomisk tvangsgrunnlag.
Disse eksemplene viser at systemet ikke lenger handler om rettsstat, men om narrativ og makt. Hvis du avviker fra linjen, kan din økonomi – eller din nasjon – gjøres kontantløs, midlertidig eller permanent. Det kreves ikke dommer.
Bare et vedtak, et signal, et påskudd.
Og med WHO som definisjonsmakten – og avtalen som formell forpliktelse – har man det perfekte verktøy: Traktatens dobbelthet gir legitimitet, og maktapparatet gjør resten.
Teksten fortsetter under bildet
Boka kan kjøpes her
NORGE SOM SMITTEKILDE – FOR FEIL HOLDNING
I et system der WHO definerer hva som er en global helsekrise, blir det ikke bare en teknisk eller medisinsk vurdering – det blir en moralsk dom. Og når WHO først har erklært en krise, forventes det enhetlig respons. Avvik blir ikke sett på som selvstendig tenkning, men som opprør.
Det handler ikke bare om smitte – men om signaleffekt. Hvis ett land, som Norge, velger å gå sin egen vei under neste erklærte pandemi – eller klimakrise med helsetilknytning gjennom One Health – vil det ikke bare bli tolket som risikabelt. Det vil bli sett på som illojalt. Som farlig. Som smittsomt.
Ulydighet er smittsomt.
Et land som stiller spørsmål ved tiltakene, som nekter å dele patogener, som avviser vaksinepass eller karantene, blir raskt definert som en trussel mot det globale helsekollektivet. Og når man har WHO som autoritetsorgan – og avtaler med stort tolkningsrom – har de andre aktørene alt de trenger:
IMF og Verdensbanken kan vise til traktatbrudd.
GAVI og CEPI kan fryse programmer eller ekskludere landet fra vaksineutvikling.
USA og EU kan fryse tilgang til dollar eller Swift.
Mediene kan omtale landet som ekstremt, farlig, ansvarsløst.
Et lite land som Norge trenger ikke bryte noen lover. Det holder å tenke selv.
Det holder å si nei. Det holder å stå alene.
Og da er vi der: Du har ikke bare brutt en avtale – du har forrådt et fellesskap.
Og i en gruppe preget av narrativ, krisefølelse og moralsk panikk, vil selvforsvar fra den ene parten kunne bli tolket som aggresjon av de andre.
Det er mekanismen bak gruppegalskap. Det starter ikke med makt. Det starter med enighet. Det starter med «vitenskapen sier…», «alle må med…», «sikkerhet først…», «føre var-prinsipp». Og det ender med tvang.
NÅR DU EIER ALT – MEN KONTROLLERER INGENTING
Norge har bygd opp en av verdens største statlige formuer: Oljefondet. Vi eier kolossale summer i aksjer og obligasjoner. Men hva eier vi egentlig – og hvor trygt er det?
Svar: Vi eier verdipapirer – lagret digitalt – denominerte i dollar, euro og pund.
Vi har tilnærmet null investeringer i gull. Vi har ingen kontroll over infrastruktur, børser eller banksystemer der verdiene ligger. Oljefondet er plassert i andre staters økonomier – og oppbevart i deres digitale systemer.
Det betyr: Hvis Norge blir definert som et «problemland» – fordi vi nekter å følge en WHO-definert kriseplan – finnes det ingen fysisk sikkerhet, ingen materiell eiendom vi kontrollerer. Alt kan fryses, suspenderes eller gjøres midlertidig utilgjengelig.
Og som vi allerede har sett: Midlertidig blir ofte permanent.
Russland fikk sine sentralbankreserver frosset i 2022 – inkludert dollar- og europlasserte verdier. Ikke fordi de brøt en økonomisk avtale, men fordi de havnet på feil side av et geopolitisk narrativ. De gjorde tabben å tro at penger er penger. At eiendom er eiendom. Men i vår tid er verdier bare gyldige så lenge systemet godkjenner dem.
Kanselleringskulturen har nådd pengesystemet – og følgelig har penger blitt et våpen. Dette er nytt.
Norge har gjort samme tabbe – men i mye større skala. Vi har null fysisk beskyttelse. Vi har stolt blindt på tillit, struktur og lydighet. Men i et korporatistisk system der narrativet kan endres over natten, og der WHO definerer trusselen, og der banker, medier og NGO-er følger opp – da er oljefondet ikke en trygghet. Det er en risiko.
Det er et belønningsverktøy – så lenge vi gjør som vi blir fortalt.
Og en straffeknapp – hvis vi skulle få det for oss å tenke selv.
FRIVILLIGHET UTEN KONSEKVENSER ER FRIHET. FRIVILLIGHET MED KONSEKVENSER ER TVANG.
Hvis WHO erklærer en krise – og du må adlyde for å få beholde eiendommene dine, bankkontoen din, statsformuen din – da er det ikke frivillighet. Da er det tvang i forkledning. Og det er selve kjennetegnet på det nye systemet vi nå skriver oss inn i.
De sier det handler om helse. Men de som har mest å vinne på WHO-avtalen er ikke leger, pasienter eller folkevalgte. Det er bankene, farmasigigantene, teknologiselskapene og de såkalte «godhetsaktørene» – NGO-er med milliardbudsjetter og privilegert tilgang til maktens sentre.
Og i midten av dette står WHO. Ikke lenger som en medisinsk rådgiver, men som definisjonsmakt og distribusjonssentral for moralsk og økonomisk sanksjonering. Hvis du følger – får du. Hvis du avviker – mister du.
Det norske oljefondet er ikke lenger bare et fond. Det er en sikkerhetsventil – men bare for dem som godtar systemets premisser. For Norge, som har plassert hele sin nasjonalformue i utenlandsk infrastruktur og ingen reelle fysiske reserver, er risikoen akutt. Vi har malt oss inn i et hjørne og låst døra bak oss.
Når alt er digitalt, alt er avhengig av andre, og alt må tolkes av makten selv – da er eiendom bare gyldig så lenge du følger narrativet. Da er frivillighet bare en retorisk fasade.
Og da er det ikke utenkelig at oljefondet – vår nasjonale stolthet – en dag kan forsvinne med et tastetrykk. Ikke fordi vi gjorde noe galt. Men fordi vi ikke gjorde som vi ble fortalt.
Andre lands sentralbanker kjøper gull med begge hender. Norge har valgt å maksimere sårbarhetens, avhengighetens og risikoens tvangstrøye. At oljefondet kan konfiskeres er høyst reelt.
Og faren øker dramatisk nå som vi går inn i en ulvetid – en tid preget av økonomisk ustabilitet, sviktende tillit og stormakter i desperasjon. I slike tider vil svakere land bli presset til lydighet – ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de er der. Fordi de kan ofres.
Fordi de ikke forsto hva de egentlig skrev under på.”
Teksten fortsetter under bildet
Boka kan kjøpes her
Relatert og anbefalt titting/lesing:
WHOs pandemitraktat: Det siste angrepet på din frihet: Det du trenger å vite nå!
WHO HAR BLITT ET VERKTØY SOM BRUKES FOR Å INNFØRE ET VERDENSOMSPENNENDE DIKTATUR
I FØLGE AFTENPOSTEN ER DET KONSPIRASJONSTEORETIKERNES FEIL HVIS IKKE WHO TRAKTATEN GÅR GJENNOM
The Financial Reset Nobody Is Watching: Tokenization and the New Asset Order
Trump presset bitcoin lov gjennom og tjente 1 milliard dollar – Snakk om å mele sin egen kake
