“De fleste mennesker i vårt land er alt for opptatt av seg selv til virkelig å kunne gå inn i andres livssituasjon.
De fleste mennesker bruker sin energi på å oppnå stadig mer velstand, stadig mer fritid og stadig mer selvrealisering.
De viker resignert unna om deres sosiale samvittighet mot formodning skulle dukke opp til overflaten. De fleste mennesker nyter – og tier.
De tier om politisk korrupsjon, om økende sosial urettferdighet om det stadig kaldere klimaet i vårt samfunn. De åpner bare munnen når de føler seg sitt personlige revir, sin hardt tilkjempede velstand truet.
Solidaritet er kun noe vi viser når det går på pengepungen løs. Da oppdager vi plutselig våre demokratiske rettigheter.
Vi er et folk av egoister. Utfoldelse, personlig materiell status, personlig lykke er i dag viktigere for oss enn spørsmålet “hvordan går det med de andre?” I vår kretsing om oss selv har vi fullstendig tapt synet av at vi slett ikke kan eksistere uten våre medmennesker.
Den som bare interesserer seg for sin karriere, som holder kroppen i toppform, som ikke skyr noe middel for å holde etthvert fysisk eller psykisk aldringstegn unna, som bruker en stor del av inntektene på trimutstyr – en slik person har virkelige en heldagsjobb! Det blir ikke mye energi igjen til å sysle med de virkelig presserende problemene i vår tid.
Vårt liv er blitt til en tredemølle, der vi i konkurranse med andre presenterer resultatet av vårt arbeid med jeg èt. Hensikten og målet med denne forestillingen er å bli bedre enn konkurrenten – oppnå mer anerkjennesle, mer suksess, mer velstand.
Vi tror at alt dette er utrykk for vår frie vilje og grad av selvrealisering, men i virkeligheten er vi ikke annet enn perfekte fungerende marionetter i et samfunn som styrker oss i denne troen, og som samtidig sørger for at vi ikke forlater denne oppsatte ruten.”
Fra boken “Vår tids egoisme” av Ursula Nuber, Kolibri forlag, 1994
0 kommentarer
