“Hvis underklassen bare visste hva samfunnet er og hva overklassen er”, skrev Strindberg. Og slo fast at det også finnes andre trykk enn de økonomiske forholdene som holder de der nederst i usynlige lenker: “Folket må ta imot lover stiftet for dem, eller rettere sagt, mot dem, fra oven, det vet de. Men alt det de tenker, selve tankelovene er skapt der oppe.”
Bevisthetsindustrien, med massemediene som det mest dynamiske elementet, spiller i dag hovedrollen i denne politiske prosessen. Eiendoms- og utbyttingsforholdene sørger for at kapitalismens logikk fremstår som den objektivt nødvendige tankegangen. Det ideologiske hegemoniet avgjør hva som kan settes på dagsordenen eller usynliggjøres, det skiller mellom fornuft og ufornuft og legger premissene for samfunnsdebatten.
Men denne “verdiproduksjonen” er samtidig komplisert og motsigelses-fylt. Massemediene er ulike og pressen en bransje med forskjellige eierforhold, politiske standpunkt, verdivalg og presentasjonsform. De som tar bildene, skriver artiklene og redigerer stoffet vil på ny og ny måtte ta individuelle avgjørelser. Den hierarkiske strukturen i en redaksjon gir klare ansvars og kommandoforhold, tempoet er høyt og deler av produksjonen kan være rutinepreget. Men fordi journalistikk er kommunikasjonen mellom levende mennesker kan den aldri reduseres til et datastyrt program.
Produksjonsarbeideren kan ha yrkeskunnskap og yrkesstolthet, men den industrielle revolusjonen fjernet det personlige forholdet til det enkelte produktet. En liknende prosess kan spores innenfor bevisthetsindustrien. I de store avisene og fjernsynselskapenes redaksjoner er redigeringsabeidet både sentralisert og anonymisert. Men det er en viktig forskjell. Arbeideren selger arbeidskrafta til kapitalisten for så og så lang tid. Journalisten er også lønnsarbeider, men samtidig en intellektuell som skal tilføre noe av sin individualitet til artikkelen eller reportasjen. Han eller hennes signatur signaliserer nettopp dette, akkurat som fjernsyn og radio annonserer hvem som har vært ansvarlig for reportasjer eller nyhetsinnslag. Det personlige preget styrker inntrykket av troverdighet og integritet.
Hvordan kan det ha seg at det ideologisk-politiske budskapet i de dominerende massemediene likevel virker som skåret over samme lest ? Hva kan det komme av at det politiske språket, tankelovene og rammene for det mulige blir så uniformert ? Hvorfor er det så få rivninger og konflikter om politiske og moralske prioriteringer ? For å kunne svare på de spørsmålene må vi drøfte disiplineringa av medienes intellektuelle. Det er en historie som både handler om hersketeknikker, unnfallenhet og korrupsjon.
Først en reservasjon. Hverken norsk presse eller den internasjonale bevisthetsindustrien er en strømlinje formet monolitt uten kritiske røster og opposisjon. Det finnes aviser, radiostasjoner, TV-team, magasiner og tidsskrifter som fungerer som “den på Folkets Vegne Kontrollerende Magt”. Selv innenfor de mest system lojale mediene er det enkeltpersoner som ut ifra en kombinasjon og posisjon, integritet og mot har brutt ut av den journalistiske hønsegården. Men dette er unntak, ja unntak så sjeldne at de mest fungerer som salt , smør-klatt eller jule-mandel i den tunge, dominerende medie-grøten.
Er skytset skarpt nok , kan reaksjonen bli voldsom. Etter Bjørn Nilsens kritiske fjernsynsprogram høsten 1988 om Flyhavari-kommisjonens arbeid med det styrtede Widerøe-flyet, svarte Maktas presse megafoner med hysteriske og hatefulle person-angrep. I enkelte land der pressefriheten er mager og sensuren åpenlys, er trusselen om fengsling eller landsforvisning et middel til å tøyle journalistikken. Mer avanserte demokratier nøyer seg med svartelisting og yrkesforbud som disiplinær-tiltak, supplert med rettsforfølgelse av de som tar offentlighetslovene for bokstavelig. Normalt er heller ikke det nødvendig. Og den som tror at de store sensorene nå er mektige eiere og despotiske redaktører, tar feil.
Sannheten er mye verre. Der hvor korpsånden regjerer, er det ikke lenger noen opposisjon å knekke. En av de klassiske hersketeknikkene for å nøytralisere kritiske intellektuelle er omfavnelser og oppkjøp. Midlene er mange; kunstig stjernedyrking, en priviligert økonomisk stilling, noen ganger innlemming i makteliten. Utviklinga av fjernsynet som nyhets og underholdningsmedium har gitt denne disiplineringsmetoden en ny og utvidet dimensjon. Den visuelle slagkraften gir automatisk de som får vise ansiktet på skjermen et snev av samfunnsmessig status og posisjon. De som eksponeres aller mest kan raskt forfølge suksessen kommersielt som “ansikt” i PR-show og reklame.
Virkninga forsterkes gjennom avisenes funksjon som snylter-medium; stadig mer spalteplass bukes til å forhåndsmelde, intervjue og dyrke det som “er på TV”. For makthaverne og den politiske eliten er det å få avlevert tre intetsigende setninger i Dagsrevyen av stor symbolsk betydning; å være i fokus er et tegn på initiativ og handlekraft. Dessuten er innslagene så korte at ingen politiker risikerer og bli avslørt.
Bare det å få være med i uformelle koseprogrammer henger høyere. Når det regner på presten , drypper det på klokkeren. Eller som den svenske journalisten Jan Guillou oppsummerte situasjonen i et debattinnlegg vinteren 1988: “TV-journalistene, som av disse og ingen andre årsaker får omgås mer med makthaverne, blir glade og smigret og kjenner seg betydningsfulle. Slik oppstår det en undertrykkende symbiose.”
Også de ledende politiske journalistene i stor-avisene får spise kirsebær med de store. Det meste av medlemskontigenten i Stortingets Presselosje går typisk nok med til å finansiere et felles julebord med de politikerne som journalistene i nasjonalforsamlinga er satt til å overvåke. Gode kontakter og lojalitet belønnes tidvis med jobb som informasjons- eller statssekretær for regjerninga. Næringslivet vet å kjøpe opp ringrever fra mediene som direktører med ansvar for PR og desinformasjon.
Noen forsvinner for godt inn i bankenes og industrikonsernenes direksjonsrom. Andre pendler friskt fram og tilbake mellom NRK, Akersgata, regjeringa og private selskaper. Det ene halvåret skal de offisielt drive undersøkende og kritisk journalistikk, det neste er opgaven å fremstille myndighetene eller et privat selskap i best mulig lys. Karrierene er mange og navnene er kjente. Den journalistiske etikken skiftes like kjapt som andre skifter skjorte.
Fra boken Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen : essays av Sigurd Allern.
Boken kan leses i sin helhet her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/ca52ee7998f3340a85fb432f3ef69bcf?index=1#0
“Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.” https://steigan.no/2019/07/medieoligarkene/?fbclid=IwAR1ma7k3XWjXmsFjKaTICm-jVxwgYj6LxtpveXs37d82-kFMvkeOVta5rkY
“Imagine the NLP trainer was NLP trained before he trained you. Who then trains you – the real person or an NLP reframed version?
https://www.facebook.com/olejohn.saga/media_set?set=a.10202167935390870.1073742101.1563436195&type=3
(For å få tilgang til albumet så må man bruke PC, bruker man nettbrett eller tlf så kommer man ikke inn.)
Etteretningstjenesten og medienes skjulte samarbeid –http://olehartattordet.blogg.no/1459729925_medias_svik__etteretn.html
Journalister er videreformidlere av propaganda, storfinansen og krigsindustriens viktigste verktøy http://olehartattordet.blogg.no/1509362466_journalister_er_videreformidlere_av_propaganda_storfinansen_og_krigsindustriens_viktigste_verkty.html
WAG THE DOG, ET INTRODUKSJONSKURS I PROPAGANDA https://olehartattordet.blogg.no/1512931803_wag_the_dog_et_introduksjonskurs_i_propaganda.html