“Det jeg vil fram til, det som angår oss….er demokratiet. Hvor er det ? Hvor finnes den styreformen som garanterer seg selv: demokratiet ? Hvor er den innebygde mekanismen som forhindrer at det parlamentariske system blir et fåmannsvelde til glede for teknokratiet og kapitalen, og proletariarets diktatur også over proletariearet ?

Hvor finnes den stat som har gjort alt som står i dens makt for å gi folket fri tilegnelse av den informasjonen som er den første betingelse for et demokratisk styre ? Overalt sees vellykte forsøk på meningsdirigering og dirigering av selve informasjonstilsiget.

I generasjoner, i århundrer, i årtusener, har man snakket om demokrati, men ennå har verden ikke sett det. Hvorfor ? Fordi ethvert system er selvrettferdig, og gjør ikke tilstrekkelig regning med misbruk av systemet selv.

Og verden har sett at det overalt og til alle tider ikke gis grenser for menneskets snedige maktsykte. Alt er misbruk, alt er blitt ett vrengbilde av sin opprinnelige idè. Men selv et mangelfullt system kan fungere positivt hvis de rette folkene betjener seg av det.”

Fra boken Festningen Faller av Finn Alnæs 1971

Boken kan leses gratis i sin helhet her – http://www.nb.no/nbsok/nb/917ac1f0784f9f81bd87b078aa2df516?index=4#0

“Parlamentsvalg spiller åpenbart ingen rolle i alle grunnleggende politiske beslutninger i kapitalistiske demokratier. De store politiske beslutningene blir i stadig større grad bestemt av myndigheter og deltagere som ikke er underlagt velgernes kontroll. Så mens skallet av representativt demokrati finnes formelt intakt, har det nesten blitt fratatt sin demokratiske kjerne. Demokrati utgjør altså ikke noen risiko for de faktiske maktsentrene lenger.

Denne utviklingen var allerede en del av planen da det representative demokratiet ble oppfunnet, og har siden da vært fulgt, både strukturelt og ideologisk. I de siste tiårene har utviklingen fått sitt høydepunkt med den nyliberale ekstreme formen for kapitalismen. De resulterende organisasjonsformene av en autoritær kapitalisme har tatt over staten, det gjenværende skallet av et representativt demokrati og alle fellesskapets relevante beslutningsmekanismer, på en totalitær måte.”

https://steigan.no/2017/09/representativt-demokrati-som-elitedemokrati/

 

 

Folk velger i svært mange tilfeller utifra hva de tror partiene står for i stedet for å sette seg inn i hva de faktisk står for. De stemmer ofte på et parti som har EN sak som velgeren er engasjert i og så ser velgeren bort i fra alt annet som står i det valgte partiets program. Jeg stemte slik selv for mange år siden før hjernen min begynte å fungere, så her snakker jeg også av erfaring. 

En annen ting er jo at folk flest ikke har den ringeste ide om hvordan det politiske systemet vi har fungerer. Jeg visste heller ikke det før. Hadde vi alle satt oss inn i det, og lest ordentlig gjennom de politiske programmene til de forskjellige partiene før vi stemte, så ville vi sannsynligvis stemt på andre partier enn det vi i utganspunktet hadde tenkt å stemme på, eller latt vær å stemme i det store og hele. 

Og av erfaring så vet jo også mange av oss at det som står i de forskjellige partiers politiske program det behøver jo heller ikke å være relevant, da vi i mange tilfeller snakker om politikere som er lystløgnere av rang som ikke bare lyver muntlig men også skriftlig. Og som ikke det er nok, så må et parti ha minst 50, 01 % av alle stemmene for å kunne ha mulighet til å gjennomføre hele sitt program, hvis ikke så vil det jo bli en hestehandel med andre partier der man må gi og ta.

 

“I løpet av livet mitt så har jeg utviklet fem små demokratiske spørsmål. Hvis man møter en person med mye makt – som for eksempel Stalin, Donald Trump eller Erna Solberg – så still dem disse fem spørsmålene:

Hva slags makt har du ? Hvor fikk du den makta fra ? Hvem sine interesser ivaretar du med makten du har ? Hvem står du ansvarlig for ? Og hvordan kan vi bli kvitt deg ? Hvis du ikke kan bli kvitt de som styrer når du ser de misskjøter makta si, da bor du ikke i et demokrati.”

Anthony Wedgwood Benn

 

 

Den typen individer som ønsker makt mest, de mest hensynsløse og ikke-empatiske, er de som overhodet ikke burde ha makt. Alle potensielle ledere og medlemmer av en regjering bør bli inngående undersøkt og testet av psykologer for å finne ut om de har en eller flere personlighetsforstyrrelser, som dermed bestemmer deres egnethet for makt. https://olehartattordet.blogg.no/forskning-viser-at-de-fleste-politikere-er-psykopater.html