Legen Fredrikke Christie Knudtzen som også har skrevet denne artikkelen som det er linket til over her er uten tvil et empatisk medmenneske, men hun snakker ut i fra følelsene sine og utelater fornuften, noe som er forståelig med tanke på det hun har opplevd, hun har jo selv blitt traumatisert. I Norge så har vi et helsevesen som ikke har kapasitet til å behandle traumer slik de burde behandles, og svært mange leger og annet helsepersonell er uvitende om symptomene som forteller om tidligere traumatiske hendelser hos pasienter, noe man kan lese inngående om her http://olehartattordet.blogg.no/1487625978_vrt_primitive_helsevesen.html
Hvordan vil Knudzen behandle disse flyktningene her hjemme når kapasiteten i psykiatrien er sprengt ? Å behandle noen for traumer og depresjoner kan ikke gjøres bare med medisiner selv om det kan hjelpe, det er en tidkrevende prosess. Jeg har selv vært innlagt i nærmere et år pga dype depresjoner, og det tok nærmere seks år før jeg kom meg sånn rimelig bra på beina, og helt frisk vil jeg aldri bli, tilbakefall er vanlig.
Og med disse flyktningene så snakker vi om enda heftigere traumer enn det jeg har opplevd, hvordan skal helsevesenet klare å ta seg av disse ? Får ikke mennesker som har opplevd alvorlige traumer som Knudtzen her beskriver riktig behandling, så kan de utgjøre en fare både for seg selv og andre. Så lenge Knudtzen ikke har en fasit, så vil hun ikke hjelpe noen, men skyve problemet over til noen andre som har alt for dårlig kompetanse til å ordne opp i det. Knudtzen tar tak i symptomene og ikke årsaken.
Årsaken til elendigheten finner man her:
http://olehartattordet.blogg.no/1474108490_psykopatene_kontrolle.html og her
NATO`s crimes – https://www.facebook.com/telesurenglish/videos/1329191067224292/
Fredrikke Christie Knudtzen:
“På tre uker var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege. Jeg ble like sjokkert hver kveld når jeg sjekket de norske nettavisene, og det fortsatt ikke sto et ord om det helvetet jeg befant meg i.
Mens jeg var på Lesbos, ankom det cirka 500 flyktninger hver uke.
Man kan gjennom mange medier få inntrykk av at menneskene som reiser over Middelhavet, kommer til Europa for å utnytte våre velferdsordninger. Det var ikke det bildet jeg så i Moria. Jeg møtte traumatiserte mennesker som har flyktet fra land de elsker og vil tilbake til, som har reist i desperasjon fordi de ikke hadde andre muligheter.
Når de ankommer Europa, ofte etter uker og måneder på reise gjennom ustabile og farlige områder, møter vi dem som om de var kriminelle og sperrer dem inne under umenneskelige forhold. Små, improviserte telt er satt opp på hver eneste ledige flekk i leiren, folk ligger stuet sammen i containere, flere i høyden. Det er ikke noe privatliv, matkøene er timelange og toalettforholdene er ubeskrivelige.
Med tre leger, to sykepleiere og ved hjelp av frivillige tolker, tok den lille klinikken vår imot 60?90 pasienter hver dag. Jobben som lege gikk vel så mye ut på å lytte og vise empati som på rent medisinske oppgaver.
Jeg lærte at det bak ordet astma ofte gjemte seg panikkangst med hyperventilasjon, at smerter nederst i magen hos kvinnene i leiren ofte var et uttrykk for tidligere voldtekt, og jeg lærte å gjenkjenne arr etter tortur og granatsplinter. Hver ettermiddag når jeg forlot leiren, følte jeg meg fullstendig tom på innsiden.
Mange av historiene er blitt med meg tilbake til Norge.
Moren fra Afghanistan, som kom til klinikken i desperasjon fordi hun hadde så alvorlig posttraumatisk stressyndrom at hun ikke lenger klarte å ta vare på de tre barna sine.
Den unge mannen, som hadde blitt kastet ut av teltet sitt fordi han hadde høylytte mareritt og tisset på seg om natten etter å ha vært fengslet og utsatt for tortur i Den demokratiske republikken Kongo.
Kvinnen fra Syria, som hadde epilepsi og hadde mistet medisinen sin på veien over Middelhavet. Nå fikk hun epileptiske anfall vi ikke kunne hjelpe med, fordi ventetiden på nevrolog på Lesbos er på flere måneder.
Det var frustrerende å oppleve hvor ufattelig få ressurser som finnes, og hvor lite hjelp disse menneskene får til å bearbeide traumene sine.
Mens de venter er de fanget i Moria, uten mulighet for jobb eller fritidsaktiviteter, omgitt av tusenvis av andre traumatiserte mennesker. Kombinasjonen av dette, boforholdene og det faktum at det i leiren bor mennesker fra mange forskjellige og ofte rivaliserende kulturer, fører til store spenninger.
Det er hyppige slåsskamper, og mange beboere er redde for å bevege seg rundt i leiren. Da vi på min siste dag i Moria var vitne til et masseslagsmål, ble alle de frivillige evakuert fra leiren mens vi måtte etterlate pasientene våre der inne. Da det eskalerte ytterligere, valgte både politiet og militæret å trekke seg ut og lot flyktningene klare seg selv.
Er man ikke traumatisert før man ankommer leiren, er det stor risiko for å bli det i tiden man er der.
Lesbos og Hellas bør ikke stå alene om å hjelpe disse menneskene. Situasjonen er uholdbar. Som den ressurssterke, medmenneskelige nasjonen vi er så stolte over å være kan vi ikke tolerere at dette foregår i Europa. Ved å leve under disse grusomme forholdene blir våre medmennesker fratatt sin menneskelighet.”
