Bildet illustrerer demokratiet som gradvis går mot et diktatur.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere skjeletter ramler ut av skapet til Støre:

Jonas Gahr Støre har avfeid kritikken av morfaren og gitt ham en helteglorie ingen til nå har funnet dekning for.

Allerede i november 1940 var Johannes Gahr blant stifterne av Tysk-Norsk Handelskammer. Etter krigen slapp Johannes Gahr unna med å bli gransket – men ikke tiltalt eller dømt for landssvik.

Men statsminister Støre må ha visst at også farfaren hans drev omfattende samarbeid med nazi-Tyskland.

Teksten fortsetter under bildet

Nettavisen skriver:

Historikeren Ingeborg Solbrekken skrev for under ett år siden – i boka «Landssvik og profitt – finansnæringens ran av nordmenn under krigen» – om Jonas Henry Støre (1888-1974), som var formann i kontrollkomiteen for Christiania Bank og Kreditkasse – senere også styremedlem – og direktør for firmaet Norsk Sprengstoffindustri.

Han var blant annet dypt involvert i samarbeidet med tysk våpenindustri og sørget blant annet for at den tyske industrigiganten IG Farbens fikk oppta en diger kassekreditt i Kredittkassen. Støre pekes også ut som en viktig kontaktperson for Hermann Göring og hans Luftwaffe, som satte i gang store prosjekter for norsk leveranse av krigsviktige metaller.

Teksten fortsetter under bildet

Det som er interessant er at hvis man søker opp Jonas Henry Støre i en hvilken som helst søkemotor, det være seg på Google, Yandex, Nasjonalbiblioteket eller Internet archive så finner man ikke noe informasjon. Er ikke det merkelig at det ikke finnes et fnugg av opplysninger om denne mannen på nettet?

Relatert og anbefalt lesing:

Ny bok – Støres bestefar samarbeidet med nazistene

HYDRO, I. G. FARBEN OG AMERIKANERNES SAMARBEIDET UNDER 2 VERDENSKRIG

DA FASCISTENE OVERTOK USA, IKKE UTAD, MEN INNAD. EN BERETNING HISTORIEBØKENE HAR UTELATT

The Assassin, en dokumentar av Derren Brown, demonstrerer på en særdeles god måte det teksten under her formidler.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne beskrivelsen av det underbevisste er særdeles interessant og er hentet fra boken The Source and Aim of Human Progress  side 13 – 20, skrevet i 1919 av Boris Sidis (f. 1867 –  d. 1923), som var en amerikansk psykopatolog, psykolog, lege, psykiater og utdanningsfilosof. Sidis var en pioner innen psykologien på begynnelsen av 1900-tallet og grunnla New York State Psychopathic Institute og Journal of Abnormal Psychology, og bidro i betydelig grad til forståelsen av mental dissosiasjon, suggestiv påvirkning og unormal psykologi. 

Sidis utviklet innflytelsesrike teorier om underbevisstheten og var blant de første til å anvende darwinistiske evolusjonsprinsipper systematisk i psykologisk forskning. Hans stadig mer uttalte motstand mot mainstream-psykologien og Sigmund Freuds psykoanalyse førte imidlertid til at han ble profesjonelt isolert i sine senere år.

“Menneskets nervesystem kan klassifiseres i to hovedsystemer: I. det underordnede, som inkluderer refleks-, instinkt- og automatiske sentre, og II. det overordnede, som er de kontrollerende, selektive og hemmende hjernesentrene i hjernebarken.

Parallelt med det doble systemet av nervesentre har vi også en dobbel mental aktivitet, eller dobbel bevissthet som det noen ganger kalles, det underordnede, det organiske, det instinktive, det automatiske, den refleksive bevisstheten, eller kort sagt underbevisstheten, og det overordnede, det valgfrie, det viljesbestemte, det kritiske, viljebevisstheten. Denne kontrollerende viljebevisstheten kan også karakteriseres som beskyttelsesbevisstheten til arten og til individet.

Fra et evolusjonært eller teleologisk synspunkt kan vi godt innse den biologiske funksjonen eller betydningen av denne beskyttende bevisstheten. Den ytre verden bombarderer den levende organismen med utallige stimuli. Fra alle kanter kommer tusenvis av inntrykk som overvelder individets sanser. Hvert inntrykk med sine tilhørende reseptorer har sitt tilsvarende reaksjonssystem som, hvis det ikke modifiseres eller motvirkes, kan ende med skadelige eller fatale konsekvenser.

Det er ikke til fordel for organismen i en svært kompleks organisasjon å reagere på alle inntrykk som kommer fra det ytre miljøet. Derfor vil den organismen som har noen selektive, kritiske, hemmende «valg- og viljesentre» lykkes best i kampen for tilværelsen. Jo mer organisert og jo mer følsomme og delikate disse sentrene er, jo bedre vil organismen lykkes i sin livstilværelse. Vokterbevisstheten avverger, så langt det er mulig, de skadelige slagene fra stimuliene i det ytre miljøet. Hos mennesket fortsetter denne samme vokterbevisstheten å konstruere, gjennom en serie av eliminering og seleksjon, et nytt miljø, individuelt og sosialt, som fører til en stadig høyere og mer perfekt utvikling og realisering av de indre kreftene i individualitet og personlighet.

Under normale forhold fungerer menneskets øvre og nedre sentre med deres tilhørende øvre, kritiske, kontrollerende bevissthet sammen med de nedre automatiske reflekssentrene og deres tilhørende underbevissthet i full harmoni. Den øvre og nedre bevisstheten danner en organisk enhet, — en bevisst, aktiv personlighet. Under visse unormale forhold kan imidlertid de to systemene av nervesentre med deres tilhørende mentale aktiviteter bli adskilt. De overordnede nervesentrene med deres kritiske, kontrollerende bevissthet kan bli hemmet og splittet
fra resten av nervesystemet.

De refleksive, automatiske, instinktive, underbevisste sentrene med deres mentale funksjoner blir blottlagt, og blir dermed direkte tilgjengelige for stimuli fra omverdenen; de blir et bytte for påvirkninger fra ytre omgivelser, påvirkninger som kalles suggestive. Den kritiske, kontrollerende, beskyttende bevisstheten, som er avskåret og fraværende, den reduserte individualiteten mangler den rasjonelle veiledningen og orienteringen som gis av de øvre valg- og viljesentrene, og blir et hjelpeløst leketøy for alle slags suggesjoner, og synker ned i underbevissthetens transe-tilstander.

Det er underbevisstheten som danner motorveien for suggestive påvirkninger, og suggestibilitet er dens viktigste kjennetegn. Underbevisstheten stiger så å si opp til bevissthetens overflate når det oppstår en svekkelse, lammelse eller hemning av de øvre, kontrollerende viljes- og valg-sentrene,
eller med andre ord, når det oppstår en oppløsning av de overordnede  fra de underordnede nervesentrene, etterfulgt av en økning i ideo-sen-sory, ideo-motor, sensori-sekretorisk, refleks-eksitabilitet; og ideation-ideelt sett, eller rasjonelt ved en unormal intensitet og utstrekning av suggestibilitet.

For å bringe frem underbevisste aktiviteter med deres refleks, automatiske psykomotoriske reaksjoner ved fjerning av den øvre bevisstheten, har jeg i mine undersøkelser funnet følgende
betingelser nødvendige:

Normal suggestibilitet, — Suggestibilitet i normal, våken
tilstand:

( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.

( 2 ) Distraksjon av oppmerksomheten

(3) Monotoni.

(4) Begrensning av frivillig aktivitet.

( 5 ) Begrensning av bevissthetsfeltet.

(6) Inhibering. (Inhibere betyr å hemme, å hindre, å stanse eller forby).

(7) Umiddelbar utførelse av suggestionen.

Unormal suggestibilitet, — Suggestibilitet i hypnotiske og transe-
tilstander :

( 1 ) Fiksering av oppmerksomheten.

( 2 ) Monotoni.

(3) Begrensning av frivillig aktivitet.

(4) Begrensning av bevissthetsfeltet.

(5) Inhibering.

Naturen til unormal suggestibilitet, resultatet av mine undersøkelser gitt i samme bind, er en oppløsning av bevisstheten, en splittelse av sinnet, en kløft som kan bli stadig dypere og bredere,
og ende i en total adskillelse av den våkne, veiledende, kontrollerende beskyttelsesbevisstheten fra den automatiske, refleksive, underbevisste bevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur en kløft i sinnet; bare at her er ikke kløften så dyp, ikke så varig som i hypnose eller i andre underbevisste transe-tilstander ; splittelsen er her bare øyeblikkelig; den mentale splittelsen, eller den psykofysiologiske adskillelsen av de overordnede sentrene fra de underordnede sentrene med deres tilhørende psykiske aktiviteter, er flyktig, kortvarig og forsvinner ofte i det øyeblikket den oppstår.

I samme arbeid ble følgende lover om suggestibilitet formulert av meg:

(I) Normal suggestibilitet varierer som indirekte suggestibilitet og omvendt som direkte suggestibilitet.

(II) Unormal suggestibilitet varierer som direkte suggestibilitet og omvendt som indirekte suggestibilitet.

En sammenligning av forholdene for normal og unormal suggestibilitet er verdifull, siden den avslører suggestibilitetens natur og avdekker dens grunnleggende lov. En undersøkelse av de to sett med forhold viser at i unormal suggestibilitet er to forhold, distraksjon av oppmerksomhet og umiddelbar utførelse, fraværende, ellers er forholdene de samme. Denne likheten i forholdene indikerer tydelig at både normal og unormal suggestibilitet stammer fra en felles kilde, at de er av samme natur og skyldes lignende årsaker.

En tidligere studie førte oss til konklusjonen at naturen til unormal suggestibilitet er en oppløsning av bevisstheten, en spalte i sinnet, en sprekk som kan bli bredere og dypere, og ende i en total adskillelse av den våkne, styrende, kontrollerende bevisstheten fra refleksbevisstheten. Normal suggestibilitet er av samme natur, den er en kløft i sinnet ; bare her er kløften ikke så dyp, ikke så varig som den er i hypnose eller i tilstanden av unormal suggestibilitet. Splittelsen er her bare øyeblikkelig og forsvinner nesten i det øyeblikket den oppstår.

Denne flyktige, forbigående karakteren av splittelsen forklarer hvorfor suggesjon i normal tilstand,  krever umiddelbar utførelse som en av sine uunnværlige betingelser. Vi må benytte anledningen når den kontrollerende bevisstheten er midlertidig svekketog raskt plante vår suggerering i refleksbevissthetens jord. Vi må være på utkikk etter dette gunstige øyeblikket og ikke la det
gli forbi, ellers mislykkes suggestionen. Videre må vi være forsiktige med å holde de alltid aktive
bølgene av den kontrollerende bevisstheten i sjakk for øyeblikket. Vi må finne arbeid for dem i en annen retning; vi må avlede dem, vi må distrahere dem.

Det er derfor normal suggestibilitet krever tilleggsvilkårene distraksjon og umiddelbar utførelse. For i våken tilstand er den våkne, kontrollerende bevisstheten alltid på vakt, og når den lokkes bort, forlater den sin plass bare for et øyeblikk. I normal suggestibilitet er den psykiske splittelsen bare svak; lesjonen, som påvirker kroppsbevisstheten, er overfladisk, forbigående, flyktig.

Ved unormal suggestibiliteter er splittelsen derimot dyp og varig – det er et alvorlig sår. I begge tilfeller har vi imidlertid en fjerning, en dissosiasjon av den våkne bevisstheten fra den underbevisste, refleksbevisstheten, og suggestibiliteten virker bare gjennom den sistnevnte. For suggestibilitet er et kjennetegn ved den underbevisste, refleksbevisstheten.

En sammenligning av de to lovene avslører det samme forholdet. De to lovene er hverandres motsatser, og indikerer dermed tydelig tilstedeværelsen av et kontrollerende, hemmende bevissthetselement i det ene tilfellet, og dets fravær i det andre. I normal tilstand må vi vokte oss for den hemmende, våkne bevisstheten, og vi må gjøre vår suggesjon så indirekte som mulig. I unormal tilstand er det derimot ikke nødvendig med forsiktighet; den kontrollerende, hemmende våkne bevisstheten er mer eller mindre fraværende, den underbevisste, refleksbevisstheten
er utsatt for ytre stimuli, og våre suggestive innspill er derfor desto mer effektive jo mer direkte vi gjør dem. Suggesjonbarhet er en funksjon av bevissthetens oppløsning, en oppløsning der den underbevisste, refleksbevisstheten kommer i direkte kommunikasjon med den ytre verden. Den generelle loven om suggestibilitet er:

Suggesjonbarheten varierer med graden av oppløsning, og
omvendt med bevissthetens forening.

Det problemet som interesserte meg mest, var å komme i nær kontakt med det underbevisste selvet. Hva er dets grunnleggende natur? Hva er de viktigste trekkene ved dets karakter? Siden det underbevisste selvet i hypnose er frigjort fra sine lenker, uhindret av det øvre, kontrollerende selvets bånd, siden det underjordiske selvet i hypnose mer eller mindre er synlig for oss, er det åpenbart at eksperimentering med det hypnotiske selvet vil føre oss inn i det underbevisste selvets hemmelige liv, for som vi påpekte, er de to identiske. Jeg har gjort alle slags eksperimenter, brakt forsøkspersoner i katalepsi, somnambulisme, gitt illusjoner, hallusinasjoner, posthypnotiske suggestjoner osv. Som et resultat av mitt arbeid fremstår en sentral sannhet tydelig, og det er den
ekstraordinære plastisiteten til det underbevisste selvet.

Hvis du på en eller annen måte klarer å skille den primære, kontrollerende bevisstheten fra det lavere, det våkne fra det underbevisste selvet, slik at de ikke lenger holder hverandre med selskap,
kan du gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Du kan gjøre bena, hendene og alle lemmer du ønsker helt stive; du kan få det til å spise pepper og to at det er sukker; du kan få det til å drikke vann og tro at det drikker vin; føle kulde når det er varmt;  føle smerte når det ikke er smerter eller nytelse når det ikke er noe nytelse; se appelsiner der det ikke er noen å få det til å spise dem og nyte smaken.

Kort sagt, du kan gjøre hva du vil med det underbevisste selvet. Underbevisstheten er i din makt, som leire i hendene på pottemakeren. Dens plastiske natur avsløres av dens ekstreme mottakelighet for forslag.

Jeg ønsket å få innsikt i selve naturen til det underbevisste selvet; jeg ønsket å bli personlig kjent med det. Hva er dens personlige karakter? Hvor overrasket jeg ble da svaret, etter en grundig avhøring, kom til meg, nemlig at det er umulig å få personlig bekjentskap med det – for det ubevisste selvet mangler personlighet.

Under visse omstendigheter kan det oppstå en kløyving mellom de to selvene, og da kan det subvåkne selvet raskt vokse, utvikle seg og (tilsynelatende) nå planet for selvbevissthet, krystallisere seg til en person og gi seg selv et navn, enten imaginært eller lånt fra historien. (Dette forklarer de spiritistiske fenomenene med personlighet, guider, kontroller og kommunikasjon fra døde personligheter, eller ånder som kommer fra en annen verden; det forklarer alle fenomenene med multiple personligheter, som simulerer de døde eller de levende, eller som er dannet på nytt ut av underbevissthetens matrise.

Alle slike personlighetsmetamorfoser kan lett utvikles, under gunstige forhold, i ethvert psyko-patologisk laboratorium). Den nylig krystalliserte personligheten er, som regel, ekstremt ustabil, flyktig, skyggeaktig i sine konturer (åndelignende, spøkelsesaktig), har en tendens til å bli amorf, dannes om og om igjen under påvirkning av gunstige forhold og forslag, stiger opp til overflaten av bevisstheten, synker deretter ned i underbevisstheten og forsvinner, bare for å gi opphav til nye personlighetsmetamorfoser, som brister som så mange bobler på overflaten av den øvre bevissthetsstrømmen.

Det underbevisste kan bidra til å belyse hovedtrekkene ved ungdomsskoleeleven med sin ekstreme mottakelighet og automatiske, refleksmessige bevissthet:

Det subvåkne selvet er ekstremt godtroende; det mangler all sans for det sanne og det rasjonelle.  «To pluss to er fem.» «Ja.» Alt aksepteres, hvis det er tilstrekkelig vektlagt av hypnotisøren. Suggestibiliteten og imitasjonsevnen til det subvåkne selvet ble diskutert av meg i stor utstrekning. Det jeg gjerne vil påpeke her, er den ekstreme serviliteten og feigheten til det ubevisste selvet. Vis nøling, og det vil vise kamp; befal autoritativt, og det vil adlyde slavisk.

Det underbevisste selvet er blottet for all moral. Den vil stjele uten den minste skrupler; den vil forgifte; den vil stikke ned; den vil myrde sine beste venner uten den minste skrupler. Når den er fullstendig avskåret fra den våkne personen, er den utelukket fra bevisstheten.”

Dette forklarer de mange grusomhetene som ble begått av assyrerne, makedonske, romersk eller tysk soldater som gjennom lange militære indoktrineringskurs hadde falt ned i den nedverdigende og elendige tilstanden til det uansvarlige, slaveaktige, underbevisste selvet.

Det underbevisste selvet kler seg etter moten, sladrer i selskap, herjer i forretningskriser, boltrer seg i mengden, stormer i mobben, paraderer i gatene, drilltrener i leiren og ber på vekkelsesmøter.
Sansene dens er skarpe, men fornuften er null. Sammenheng ved nærhet, den automatiske, refleksmessige mentale mekanismen til dyret, er den eneste det besitter.

Det subvåkne selvet mangler all personlighet og individualitet; det er absolutt servilt. Den har ingen morallov, ingen lov i det hele tatt. Å være sin egen lov, det viktigste og essensielle kjennetegnet ved personlighet, er nettopp det trekket det underbevisste selvet så åpenbart mangler.

Det underbevisste selvet har ingen vilje; det blåses hit og dit av alle slags innkommende forslag. Det er i bunn og grunn et brutalt selv.

Det primære selvet alene besitter sann personlighet, vilje og selvkontroll. Det primære selvet alene er en lov i seg selv – en personlighet som har makt til å utforske sin egen natur, oppdage feil, skape idealer, strebe etter dem, kjempe for dem, og ved kontinuerlig viljeanstrengelse oppnå stadig høyere stadier av personlighet.

Suggestibilitet er en grunnleggende egenskap ved menneskets natur. Vi bør derfor forvente at mennesket i sin sosiale kapasitet ville manifestere denne generelle egenskapen; og slik finner vi at det faktisk er.

Det som kreves er å skape en oppløsning i den sosiale bevisstheten. En slik oppdeling kan enten være flyktig, ustabil, typen er da normal suggestibilitet; eller oppdelingen kan bli stabil, typen er da unormal suggestibilitet.

Den ene er folkemassens suggestibilitet, den andre mobbens. I mobben er direkte forslag effektivt, i folkemengden er indirekte forslag det. Den smarte taleren, politikeren eller presten fester oppmerksomheten til folkemengden på seg selv, samtidig som han får tilhørerne interessert for “emnet” sitt. Taleren, presten, demagogen eller politikeren, avleder folkemassens oppmerksomhet med sine historier, og gir ofte sitt forslag på en indirekte og slående måte, og avslutter den lange historien med et klimaks som krever umiddelbar gjennomføring av forslaget.

Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er av avgjørende betydning for suggestibilitet generelt, siden den fører til en innsnevring av bevissthetsfeltet, noe som av alle andre tilstander er mest gunstig for dissosiasjon. Tilstanden med begrensning av frivillige bevegelser er en av de viktigste forutsetningene som bidrar til å fremkalle en dyp, mer eller mindre varig dissosiasjon i folkemassens bevissthet – folkemassen går over i mobbtilstand.

En stor forsamling, på grunn av kramper i viljestyrte bevegelser, faller lett inn i en tilstand av unormalt mottagelighet for forslag. Store forsamlinger bærer i seg spiren til den mulige mobben. Mengden inneholder i seg selv alle de elementene og betingelsene som er gunstige for en oppløsning av bevisstheten. Det som kreves er at et interessant objekt, eller at et plutselig, voldsomt inntrykk sterkt fester folkemassens oppmerksomhet, og kaster den inn i den tilstanden der den våkne personligheten er strippet for sin verdighet og makt, og det nakne, sub-våkne selvet står alene overfor det ytre miljøet.

I tillegg til begrensning av de frivillige bevegelsene og innsnevring av bevissthetsfeltet, er også forholdene med monotoni og hemning til stede i folkemengden, mobbens matrise. Når presten, politikeren, taleren, lederen, helten får publikum til å lytte, senker det seg en uhyggelig stillhet, en stillhet som ofte beskrives som “fryktelig”. Mengden er i en tilstand av overanstrengt forventning;  Forstyrrende inntrykk utelukkes, undertrykkes eller drives bort med makt. Alle forstyrrende påvirkninger og ideer er hemmet. Mengden er trollbundet og går raskt over i mobbtilstand.

Forslaget som “mesteren” eller helten gir til den trollbundne folkemengden, sprer seg som ild i tørt gress. Forslaget gjentas fra individ til individ, samler styrke, blir overveldende, og driver folkemengden inn i et raseri av aktivitet, inn i et vanvidd av begeistring. Etter hvert som forslagene blir tatt opp av mobben og utført, stiger bølgen av begeistring høyere og høyere. Hver oppfylt forespørsel øker folkemengdens følelser i volum og intensitet. Hvert nytt angrep etterfølges av et voldsommere anfall av rasende, demonisk raseri.

Mobben er som et snøskred, jo mer den ruller, jo mer truende og farlig blir den. Forslaget som helten, lederen, øyeblikkets mester, som rett og slett gir uttrykk for mobbens underbevisste lidenskaper, kommer fra mengden, og reflekteres fra mann til mann, til hver sjel er svimmel og hver person er bedøvet. I den transeaktige folkemengden, påvirker og blir hver enkelt påvirket i sin tur; hver enkelt foreslår og blir foreslått til; inntil den bølgende bølgen av begeistring og mobbenergi svulmer og stiger, og når en formidabel høyde.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Generalmajor Smedley Darling Butler, innehaver av to av Kongressens æresmedaljer, var en malerisk, hardbarket soldat som hadde tjenestegjort 32 år i marinekorpset før hans fritalenhet rotet ham opp i en internasjonal historie som tvang ham til å søke avskjed. I 1931 hadde General Butler i en offentlig tale i Philadelphia skildret Benito Mussolini som “en gal hund som holder på å slite seg løs i Europa.” Generalen hadde også fortalt at il Duce en gang hadde kjørt gjennom en italiensk by, og kjørt over et barn, men hadde fortsatt som om ingenting hadde hendt. Han hadde sagt til en journalist som hadde vært i følge med ham på den tid: “en skal aldri se seg tilbake. Hva betyr et menneskeliv i statens affære ?”

Da den italienske ambassadør nedla en indignert protest mot Butlers uttalelser og president Hoover utstedte en ordre til marineministeren om at generalen måtte ta sine ord tilbake eller bli stilt for kigsrett, nektet Butler hårdnakket å krype til korset. Den italienske regjering var redd for skandale og ville ikke at det skulle komme opp enda mer om den historien, ba kort tid etterpå om at saken ble dysset ned. Krigsretten mot general Butler ble henlagt, og generalen trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste.

Denne episoden skadet på ingen måte general Butlers store popularitet, den økte tvert om tallet på hans entusiastiske beundrere, en kjensgjerning som ikke ble oversett av visse innflytelsesrike kretser som den gang førte private diskusjoner om mulige kandidater til rollen som Amerikas “mann på den hvite hest.” I juli 1933 ble general Butler oppsøkt i sitt hjem i Newton Square, Pennsylvania, av to fremtredende tillitsmenn i Den amerikanske legion, Gerald C. MacGuire og William Doyle. De oppfordret ham til å stille seg som kandidat til posten som legionens “nasjonale kommandant” på landsmøte som skulle holdes i oktober samme år i Chicago. MacGuire sa at generalen var den rette mann til å lede en bevegelse blant de menige medlemmer for å kaste legionens autokratiske ledelse.

Generalen så at han syntes det var en god tanke å “avsette kongerfamilien… for de hadde solgt de menige soldatene i denne legionen i årevis”. Men han kunne ikke skjønne hvordan en skulle mobilisere de menige medlemmene til å støtte ham. Hvem av de menige veteranene har råd til å reise til til Chicagolandsmøtet spurte Butler. MacGuire puttet hånden i lomma og tok fram en bankbok. Han pekte på to innskuddsposter  – en på 42 000 dollar og en på 64 000 dollar. Representanter for de menige ville bli sendt på landsmøtet fra alle kanter av landet, sa han…

General Butler hadde alt før hatt på følelsen at det var noe muggent ved det forslaget som ble stilt ham. Nå var han sikker i sin sak. “Soldater har ikke så mange penger,” sa han seinere. Generalen besluttet og ikke la sine gjester forstå at hans mistenksomhet var vakt. “Jeg ville komme til bunns i saken og ikke skremme dem vekk”. Han måtte ha tid til å tenke over saken, sa general Butler til de to mennene. Han foreslo at de skulle møtes igjen kort tid etter…

(Skildringen av dette møtet og samtalen er hentet fra forklaringen general Smedley Butler ga i 1934 overfor Representanthusets komitè til undersøkelse av nazistisk propagandavirksomhet. Det samme gjelder resten av materialet i dette avsnittet, unntatt de steder der det er tatt særskilt forbehold.) 

Da de kom sammen igjen, forela MacGuire og Doyle general Butler et maskinskrevet “utkast” til en tale de ville han skulle holde på legionens landsmøte. Blant annet anbefalte talen landsmøtet å vedta en resolusjon med krav om at USA skulle gå tilbake til gullstandaren. “Vi vil at soldatene skal få sine pensjoner utbetalt i gull, sa MacGuire. ” Vi vil ikke at soldatene skal få gummipenger eller papirpenger.”

Da general Butler åpent spurte hvem som skulle finansiere kampanjen for å få ham gjort til kommandør av legionen, svarte MacGuire at ni meget rike menn ville skaffe de nødvendige pengemidler. En av dem var den kjente Wall Street meklere oberst Grayson M. P. Murphy. “Jeg arbeider for ham,” sa MacGuire. “Jeg er på kontoret hos ham.”

“Hva har Murphy med dette å gjøre?” spurte Butler. “Vel, han garanterte for 125 000 dollars den gangen Den amerikanske legion ble stiftet,” svarte MacGuire. “Han betalte for arbeidet med å organisere legionen, og han har ikke fått tilbake alle pengene sine ennå.”
“Jasså, er det grunnen til at han lager konger?” sa Butler. Han har fremdeles en øks over hodet på dem.” “Han står på vår side.” protesterte MacGuire. “Han vil ha ordentlige forhold for soldatene.”

(Grayson M. P.  Murphy – som foruten å lede sitt eget meklerfirma, var også direktør for Anaconda Copper Company, Goodyear Tire Company, Bethlehem Steel Company og Morgan-banker. Han var en mann med atskillig erfaring i politiske og finansielle intriger. I begynnelsen av århundret besøkte han som løytnant i den amerikanske hær Panama i et fortrolig oppdrag. Etterpå forsøkte han å få J. P. Morgan og co interessert i å finansiere et militært kupp i dette landet.) Etter den første verdenskrig var Murphy leder for Rødekors-misjonen til Frankrike og seinere til Italia. I likhet med Herbert Hoover sørget også Murphy for at matvarer og andre forsyninger ble brukt som våpen mot den revolusjonære reisningen i Europa etter krigen. Siden ble han dekorert av Mussolini og fikk tittelen kommandør av den italienske krone.)

General Butler sa at før han ville fortsette å diskutere denne saken, ville han ha en sammenkomst med noen av “sjefene” som skaffet pengene. MacGuire sa at det kunne la seg ordne…. En tid etterpå ble general Butler oppsøkt i sitt hjem av en Wall Street megler ved navn Robert Sterling Clark. Han fortalte Butler at han var en av de menn som var interessert i at general Butler overtok ledelsen av legionen. Under den påfølgende samtalen nevnte general Butler den talen MacGuire hadde gitt ham. “De har skrevet en fanden så bra tale,” sa han. “Sa de fyrene at de hadde skrevet talen?” Spurte Clark. “Ja.” Megleren lo, “Talen kostet mange penger,” sa han.

General Butler kom inn på resolusjonen med krav om tilbakegang til gullstandaren. “Det forekommer meg at det er en tale for storkapitalen. Det er noe rart med den talen mr. Clark.” “Jeg eier tretti millioner dollars,” sa Clark rolig til generalen. “Jeg har ikke lyst til å miste dem. Jeg er villig til å bruke halvparten av de pengene  for å redde den andre halvparten. Hvis de holder den talen i Chicago, er jeg sikker på at landsmøtet vil vedta resolusjonen, og hvis  vil får soldatene til å gå inn for det, vil det være et skritt i riktig retning av tilbakegang til gullstandaren….”

Da general Butler sa at han ikke ville være med på noe slikt, spurte Clark høflig om han kunne få bruke generalens telefon. Han tok en rikstelefon til Gerald MacGuire og sa til ham at Butler ikke ville delta på landsmøtet. “De har 45 000 dollars.” sa Clark til MacGuire, ” De må gjøre det på den måten da.” Så gikk Clark sin vei. I oktober ble resolusjonen om gullstanderen vedtatt på legionens landsmøte i Chicago.

Våren 1934 reiste Gerald MacGuire til Europa. Det het seg at det var en “forretningsreise”. I virkeligheten var MacGuire sendt til Europa for å foreta en privat undersøkelse av den rollen krigsveteranene spilte i nazipartiet i Tyskland, det fascistiske partiet i Italia og “Ildkors”-bevegelsen i Frankrike. I et brev fra Paris rapporterte MacGuire til megleren Robert Sterling Clark:

“Ildkorset begynner å få stor tilslutning. Jeg var nylig til stedet på et møte i denne organisasjonen, og medlemmene imponerte meg. Disse karene er bare interessert i å redde Frankrike, og jeg er overbevist om at landet ikke kunne vært i bedre hender …. og hvis republikken noensinne kommer ut i hardt vær, så er det disse mennene som kommer til å danne det bolverk som kan redde Frankrike…”

Da MacGuire kom tilbake til Amerika om sommeren, avga han en personlig beretning for sine “sjefer” i New York om det han hadde sett i Europa. 

Kort tid etter oppsøkte MacGuire igjen general Butler. De forslagene han kom med denne gangen, var enda mer oppsiktsvekkende enn de opprinnelige. Det USA trengte, sa han til Butler var en fullstendig ny regjering som kunne redde landet fra den “kommunistiske faren”. En slik forandring, sa han, kunne gjennomføres av en kamporganisasjon av krigsveteraner i likhet med Ildkorset i Frankrike som kunne organisere et statskupp i USA. Det finansielle problemet var allerede ordnet. “Vi har tre millioner dollars til å starte med”, sa MacGuire. “Og vi kan få tre millioner til hvis vi trenger det”. Og den ideelle fører for den påtenkte “patriotiske” kamporganisasjonen og for en “marsj” mot Washington” var general Smedley Butler, sa MacGuire med ettertrykk…

General Butler fortalte seinere: “For å være rettferdig mot MacGuire, så virket han ikke blodtørstig. Han mente at en slik maktdemonstrasjon i Washington sannsynligvis ville føre til at regjeringen ble styrtet på fredelig vis. Han antydet at “vi” kunne til og med komme overens med Roosevelt og gjøre med ham som Mussolini hadde gjort med den italienske kongen”…  MacGuire foreslo at utenriksministeren og visepresidenten skulle bli tvunget til å ta avskjed, om nødvendig med makt, og sa at president Roosevelt sannsynligvis ville tillate MacGuires gruppe å utpeke en ny utenriksminister. Hvis president Roosevelt var “villig til å samarbeide”, kunne han bli sittende som president. Men hvis han ikke sympatiserte med den fascistiske bevegelsen, ville han bli tvunget til å trekke seg tilbake, hvorpå utenriksministeren i samsvar med forfatningen ville bli plassert i Det hvite hus…

Han sa han trodde at minst halvparten av den amerikanske legion og veteranene fra kriger i utlandet ville følge meg.” “Blir det gjort allerede nå?” spurte general Butler. “Vent så skal de få se.” svarte MacGuire. “Om to eller tre uker vil De få se det i avisene. Det er store gutter med.” MacGuire fortalte ikke mer om hva han siktet til, og samtalen endte med at MacGuire oppfordret generalen til å tenke nøye over saken. Fjorten dager seinere ble det offentliggjort en melding om at American League var stiftet. Som kasserer i denne organisasjonen ble nevnt MacGuires arbeidsgiver, Wall Street finansmannen Grayson M. P. Murphy…

General Butler var helt forbløffet over dristigheten i den planen han hadde fått kjennskap til. Han satte seg øyeblikkelig i kontakt med Paul Comly French, en foretaksom journalist fra Philadelphia Record, som han kjente. Generalen engasjerte avismannen til å hjelpe ham med å avsløre hele komplottet. “Jeg synes det lukter høyforræderi av hele historien” sa general Butler senere.

Den 13. september 1934 oppsøkte Paul Comly French MacGuire på hans kontor i meklerfirmaet Grayson M. P. Murphy Corporation i New York. Han forega å nære en velvillig interesse for forslaget som var stilt  general Butler, og klarte å vinne MacGuires tiltro. MacGuire fortalte journalisten “i hovedsaken den samme historien som generalen hadde fortalt meg.”

“Hele bevegelsen er patriotisk.” sa Macguire, “for kommunistene kommer til å ødelegge nasjonen hvis ikke soldatene redder den ved hjelp av fascismen. Alt general Butler behøver å gjøre for å få en million mann, er å kunngjøre at det er dannet en organisasjon, og fortelle dem at det koster en dollar i året å være medlem.” Finansene skulle likevel hovedsaklig komme fra andre kilder. French fortalte på et seinere tidspunkt: “Han (MacGuire) sa at han kunne gå til John W. Davis eller Perkins fra National City Bank og mangfoldig andre personer for å få finansiell støtte.

Etterpå diskuterte vi spørsmålet om våpen og utstyr. Han antydet at det kunne skaffes på kreditt fra Remingtonkompaniet gjennom du Pont. Jeg tror ikke han nevnte forbindelsen mellom du Pont og American Liberty League den gangen, men han kretset stadig om den tanken at han både hadde en hovedinngang og en bakdør. For å vise French hvor langt en var kommet når det gjaldt å skaffe støtte til den påtenkte bevegelsen fra amerikanske veterangrupper, tok MacGuire fram et brev. “Det er fra Louis Johnson, den tidligere lederen for  Den amerikanske legion.” sa han.

Videre forteller French: “Han (MacGuire) sa at han måtte diskutere saken med ham (Johnson) på samme måte som med meg, og jeg oppfattet det slik at han hadde diskutert dette fascistiske forslaget med Johnson og at denne var enig i det.” Da Louis Johnson var leder (national commander) for Den amerikanske legion, hadde MacGuire tjenestegjort i hans stab som formann i legionens komitè for mottakelse av “prominente gjester”. Den 28. mars 1948 ble Louis Johnson utnevnt til amerikansk forsvarsminister av president Harry S. Truman.

Både general Butler og Paul French var nå overbevist om at de hadde skaffet tilstrekkelig bevismateriale til å underbygge en fullstendig regjeringsundersøkelse av planene om et fascistisk statskupp. De satte seg i forbindelse med kongressens McCormick-Dickstein-komitè, som den gang gransket nazistiske og annen propaganda i USA. Butler ba om å få avgi forklaring på et av komitèens møter.

På et lukket møte i McCormick-Dickstein-komitèen den 20. november ga general Butler en utførlig beretning om hvorledes han var blitt oppfordret til å lede et fascistisk kupp mot den amerikanske regjering. Hvis komitèen ønsket å komme til bunns i sammensvergelsen, sa Butler til slutt, burde den avhøre Grayson M. P. Murphy, general Douglas MacArthur, den tidligere leder for Den amerikanske legion Hanford MacNider og forskjellige medlemmer av American Liberty League. I sin forklaring hadde Butler fortalt at MacGuire hadde sagt til ham at general MacArthur og Hanford MacNider hadde vært på tale som eventuelle ledere for et fascistisk kupp.

Blant andre vitner som avga forklaring for komitèen, var James Van Zandt, lederen for veteraner fra kriger i utlandet, som innrømte at han hadde kjennskap til hele sammensvergelsen, og bekreftet general Butlers forklaring, og Gerald MacGuire, som tilsto at han hadde truffet general Butler flere ganger, men samtidig hevdet at generalen hadde “misforstått” ham…. En sensasjonell reportasje som gjenga innholdet i general Butlers forklaring for McGormic-Dickstein-komitèen, ble offentliggjort i Philadelphia Record, New York Post og to aviser i New Jersey. General Butlers beretning var dagen sensasjon i hele landet.

Men de oppsiktsvekkende avsløringene som general Butler og Paul French hadde gjort, førte ikke til de resultater de hadde ventet. Bortsett fra noen få liberale og radikale aviser sluttet hele pressen opp til forsvar for de mektige interessene som var innblandet i sammensvergelsen. Avisene underslo de mest kompromitterende avsnittene i general Butlers forklaring og latterliggjorde hele historien. New York Times, hadde en notis der det het at “det såkalte Wall Street-komplottet har ikke vist seg å være noe særlig foruroligende.”, og Time avfeide hånlig hele historien som “en sammensvergelse uten sammensvorne.”

Megleren Grayson M. P. Murphy ga en uttalelse til pressen der han blankt nektet å ha kjennskap til sammensvergelsen og karakteriserte general Butlers beretning som “en ren spøk – et reklametrick”. De fleste avisene slo denne uttalelsen større opp enn generalens anklage. Snart forsvant de siste hentydninger til den sensasjonelle saken fra avisspaltene. Sammensvergelsen ble ikke gjort til gjenstand for noen undersøkelse fra regjeringens side.

McGormic-Dickstein-komitèen innkalte aldri noen av de prominerte personer som general Butler hadde nevnt, og da  komitèen omsider offentliggjorde generalens vitnemål, var mange av hans mest oppsiktsvekkende påstander med navnene på forskjellige kjente skikkelser i Wall Street og enhver omtale av American Liberty League, strøket fra referatet. Likevel skrev komitèen i sin rapport: “Det er ingen tvil om at disse forsøkene (på et fascistisk kupp) ble diskutert og var planlagt og kunne blitt satt i verk om og når de finansielle bakmennene hadde funnet det formålstjenelig…….

Komitèen var i stand til å verifisere alle de hithørende uttalelser av general Butler, med unntak av av den direkte påstand om grunnleggelsen av (den fascistiske) organisasjonen. Men dette er bekreftet i MacGuires brevveksling med sin prinsipal Robert Sterling Clark i New York, mens MacGuire var i utlandet for å studere de forskjellige former for veteranorganisasjoner av fascistisk art.

Etter at komitèens beretning var offentliggjort, skrev Roger Baldwin, lederen for Unionen for medborgerlige rettigheter: “Kongresskomitèen som har undersøkt uamerikansk virksomhet, har nettopp rapportert at det er ført bevis for det fascistiske komplottet for å styrte regjeringen. Likevel vil ikke en eneste av de skyldige bli satt under tiltale selv om den føderale loven klart og tydelig stempler den slags som høyforræderi. Dette bidrar selvsagt bare til å understreke vår regjerings natur som representant for dem som har kontroll over eiendommen. Vold, til og med statskupp, er tilgivelig når det kommer fra dem hvis opphøyde motiv er å bevare profittsystemet ….”

Teksten til denne bloggen er hentet fra denne boken her, side 243 – 251.

Biografien til General Butler kan kjøpes her eller man kan se/lytte til boka hans her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Naturlig språkbehandling, eller NLP, er et felt innen kunstig intelligens (KI) som fokuserer på samspillet mellom datamaskiner og menneskelig språk. Målet er å gjøre det mulig for datamaskiner å forstå, tolke og generere menneskelig språk på en måte som er både nyttig og meningsfull, men som også kan misbrukes, noe teksten under her viser:

“I dagens høyt oppkoblede og digitaliserte verden er det ingen tvil om at naturlig språkbehandling (NLP) har stor innvirkning på ulike aspekter av livene våre. NLP er i ferd med å forme våre opplevelser og interaksjoner, fra å forbedre nettbasert utdanning til å avsløre deepfakes. I denne dyptgående artikkelen, med tittelen «NLP og politikk: Hvordan sentimentmodeller former valg», dykker vi ned i det fascinerende NLP-området og dets dyptgripende innflytelse på det politiske landskapet. Ved å utforske de kraftfulle egenskapene til sentimentmodeller avdekker vi de intrikate måtene NLP kan påvirke valgresultatene på. Bli med på denne fengslende reisen når vi avdekker det symbiotiske forholdet mellom NLP og politikk, og utforsker hvordan sentimentmodeller er i ferd med å omskrive reglene for demokratiske beslutningsprosesser.

Sentimentanalysens kraft i politiske kampanjer:

Sentimentanalyse spiller en viktig rolle i politiske kampanjer ved å gi politikere og deres team mulighet til å måle den offentlige opinionen og holdningen til ulike politiske tiltak, kandidater og saker. Ved å analysere store mengder data fra sosiale medier, nyhetsartikler og offentlige fora kan sentimentanalyse gi verdifull innsikt i hvordan publikum oppfatter ulike aspekter ved en kampanje.

Ved hjelp av sentimentanalyse kan politiske kampanjer identifisere hvilke saker som vekker gjenklang hos velgerne, og justere budskapene og strategiene sine deretter. Hvis en sentimentanalyse for eksempel viser at et bestemt politisk forslag får overveldende positive tilbakemeldinger, kan en kampanje legge mer vekt på denne politikken for å få støtte fra publikum. Hvis en sentimentanalyse derimot viser at folk er negative til en bestemt kandidat eller en bestemt politikk, kan kampanjen iverksette tiltak for å imøtekomme publikums bekymringer eller endre strategien sin.

Sentimentanalyser hjelper også kampanjene med å overvåke hvor effektive budskapene og medieoppslagene deres er. Ved å analysere sentimentstrender over tid kan kampanjene vurdere hvilken innvirkning talene, annonsene og debattene deres har hatt på folkemeningen. På den måten kan de finjustere budskapene sine og treffe spesifikke demografiske målgrupper mer effektivt.

Sentimentanalyse gjør det dessuten mulig for kampanjer å identifisere og engasjere seg med innflytelsesrike enkeltpersoner eller grupper som kan forme opinionen. Ved å identifisere viktige opinionsledere og forstå hva de mener om bestemte temaer, kan kampanjer utnytte deres innflytelse til å få støtte og oppslutning.

Det er imidlertid viktig å merke seg at sentimentanalyse har sine begrensninger. Selv om den gir verdifull innsikt i folkemeningen, kan den ikke fange opp nyansene i individuelle meninger eller følelser. I tillegg kan sentimentanalyse være utsatt for partiske eller unøyaktige data, ettersom den baserer seg på offentlig tilgjengelig informasjon, som ikke alltid gjenspeiler den sanne stemningen i hele befolkningen.

Emosjonsmodeller spiller en avgjørende rolle i politiske budskap ved å utnytte følelsenes kraft til å forme opinionen og påvirke velgernes atferd. Disse modellene bruker avansert teknologi, som naturlig språkbehandling og maskinlæring, til å analysere og forstå de emosjonelle undertonene i politiske budskap, taler og kampanjemateriell.

Ved å bruke emosjonsmodeller kan politiske strateger identifisere de følelsene som vekker mest gjenklang hos målgruppen, og skreddersy budskapene deretter. De kan for eksempel identifisere om et bestemt budskap vekker sinne, frykt, glede eller empati, og deretter utforme kommunikasjonen på en måte som maksimerer den ønskede emosjonelle responsen.

Følelsesmodeller kan også hjelpe politikere med å måle folkestemningen og forme budskapet sitt i sanntid. Ved å overvåke sosiale medier, nyhetsartikler og meningsmålinger kan politikerne bruke disse modellene til å forstå hvordan budskapet deres blir mottatt, og tilpasse strategiene sine deretter. Det er avgjørende at politiske aktører tar hensyn til etiske retningslinjer og kommuniserer åpent og ærlig når de bruker emosjonsmodeller.

Når det gjelder etikken ved bruk av Natural Language Processing (NLP) i politiske kampanjer, er det flere viktige hensyn å ta. NLP-teknologi gjør det mulig for valgkampanjer å analysere store mengder data, inkludert innlegg i sosiale medier, nyhetsartikler og offentlige taler, for å få innsikt i folkemeningen og forme budskapet sitt deretter.

Det er imidlertid etiske betenkeligheter knyttet til bruken av NLP i politiske kampanjer. En av de største bekymringene er potensialet for manipulasjon og bedrag. Ved å utnytte NLP-algoritmer kan kampanjer skreddersy budskapene sine til spesifikke demografiske målgrupper, og utnytte deres frykt, fordommer eller preferanser. Dette kan føre til manipulering av den offentlige opinionen og skape ekkokamre, der enkeltpersoner i økende grad blir eksponert for informasjon som stemmer overens med deres eksisterende oppfatninger.

Et annet etisk dilemma dreier seg om personvern og samtykke. NLP-algoritmer baserer seg ofte på innsamling og analyse av personopplysninger, for eksempel atferd på nettet, for å skape robuste profiler av enkeltpersoner. Dette reiser spørsmål om samtykke og åpenhet rundt datainnsamling og bruk. Det er avgjørende å sikre at enkeltpersoner er klar over hvordan dataene deres blir brukt, og at de har mulighet til å reservere seg eller få dataene sine slettet.

I tillegg kan bruk av NLP i politiske kampanjer forsterke spredningen av feilinformasjon. Med muligheten til å generere og spre store mengder innhold i sanntid kan kampanjer potensielt villede publikum ved å spre falsk informasjon eller manipulere fakta. Dette utgjør en trussel mot den demokratiske prosessen og kan svekke tilliten til politiske institusjoner.

For å løse disse etiske problemene er det viktig å innføre reguleringer og tilsyn rundt bruken av NLP i politiske kampanjer. Åpenhet og ansvarlighet bør prioriteres, slik at kampanjene er tydelige om strategiene sine og dataene de bruker. I tillegg bør enkeltpersoner ha tilgang til informasjon om hvordan dataene deres blir brukt, og muligheten til å ta informerte beslutninger om sin egen deltakelse.

Natural Language Processing (NLP) spiller en avgjørende rolle i utformingen av politiske narrativer ved å analysere og forstå menneskelig språk. NLP gjør det mulig å trekke ut innsikt fra store mengder tekstdata, slik at det blir lettere å identifisere sentrale temaer, følelser og mønstre i den politiske diskursen.

NLP-teknikker bidrar til å avdekke politiske aktørers underliggende budskap, fordommer og intensjoner, samt språkets innvirkning på den offentlige opinionen. Ved å analysere taler, innlegg i sosiale medier, nyhetsartikler og andre tekstkilder kan NLP identifisere innflytelsesrike politiske personer, spore spredningen av feilinformasjon og overvåke folkemeningen i forhold til bestemte politiske tiltak eller kandidater.

NLP kan dessuten bidra til å identifisere innrammingsteknikker som brukes av politiske aktører for å forme narrativer og påvirke publikums oppfatning. Ved å undersøke språkvalg, retoriske virkemidler og argumentasjonsstrategier som brukes i politiske taler og medieinnhold, kan NLP kaste lys over manipulasjons- og overtalelsesteknikkene som benyttes for å påvirke opinionen.

Videre kan NLP bidra til å oppdage desinformasjonskampanjer og identifisere falske nyheter. Ved å analysere de språklige trekkene ved villedende eller falsk informasjon kan NLP bidra til å flagge mistenkelig innhold og motvirke spredning av feilinformasjon. Dette kan bidra til å fremme en mer informert og faktabasert politisk diskurs.” https://veritasnlp.com/nlp-and-politics-how-sentiment-models-shape-elections/

Anbefalt og relatert lesing:

NÅR POLITIKERNE OG MEDIA BRUKER NEVROLINGVISTISK PROGRAMMERING OG NATURLIG SPRÅKBEHANDLING MOT OSS

https://olehartattordet.blogg.no/hvordan-vet-man-om-en-sakalt-ekspert-har-rett-nar-det-finnes-andre-eksperter-som-mener-det-motsatte.html?fbclid=IwY2xjawETb3NleHRuA2FlbQIxMAABHYvA9BZi5iD-HW_uUSe0Zg-ayg4wnFhphRK-8JFRCbGsiKisg7ODPCHnQQ_aem_DCClAwmYmI7Ui7PsYl9U9Q

https://olehartattordet.blogg.no/vi-har-en-epidemi-av-forskningsjuks-og-sa-blir-vi-fortalt-at-vi-skal-stole-pa-vitenskapen.html

https://olehartattordet.blogg.no/nar-forskning-blir-et-verktoy-for-politisk-og-okonomisk-vinning.html

https://olehartattordet.blogg.no/1518816036_vi_har_mer_kunnskap_men_mindre_klokskap.html

https://olehartattordet.blogg.no/a-se-verden-slik-den-faktisk-er.html

https://olehartattordet.blogg.no/en-meget-god-beskrivelse-av-propaganda.html

https://olehartattordet.blogg.no/konspirasjon-ordet-som-trumfer-all-fakta-og-dokumentasjon.html

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Statsminister Jonas Gahr Støre har arvet mye penger og sitter på en formue på godt over 100 millioner kroner. Brorparten av pengene stammer fra Jøtul.

Det er lite kjent for allmennheten at Støres morfar Johannes Gahr var med på å stifte Tysk-Norsk Handelskammer 19. november 1940 og jobbet tett med tyskerne under hele andre verdenskrig.

– Det er opplagt at deler av Jonas Gahr Støres penger stammer fra tysker-penger, sier forfatter Aage Sivertsen“

I 2014 ga Jonas Gahr Støre i 2014 ut boken «I bevegelse», som beskriver statsministerens politiske reise, som han oppsummerer slik; «sosialdemokrat gjennom modning, partimedlem ved beslutning». I boken nevner ikke Støre med et eneste ord hans morfars kontakt med nazistene under krigen.

Til VG i 2014 sa blant annet Støre:
« … Morfar var intenst anti-NS … Han fikk St. Olavsmedaljen i 1953. Jøtul ble ved sin lest, la ikke om produksjonen til krigsmateriell og sto imot tysk overtakelse av bedriften. Det aner meg at det må ha kostet mye.»

– At morfaren var anti-nazist harmoniserer ikke i det hele tatt. Han samarbeidet så tett med tyskerne med å selge ekstremt mye med Jøtul-ovner, sier Sivertsen. Sivertsen sier at han ikke har funnet noe bevis på at morfaren var i motstandsbevegelsen.

Han viser til at Johannes Gahr rett før krigen brøt ut reiste til Tyskland. Ifølge Sivertsen forsto Gahr og resten av Jøtul-ledelsen at med krig i Norge, ville de kunne tjene mye penger. Forfatteren sier at Jøtul og Gahr tjente grovt på andre verdenskrig.

Ifølge forfatteren forhandlet ikke Jøtul direkte med tyskerne, men via en mellommann, Sven Rachlew Dysthe. Han ble imidlertid dømt for landssvik etter krigen.

Ifølge Sivertsen nøyde ikke Jøtul og Johannes Gahr seg bare med å levere ovner til nazistene. I 1942 fikk firmaet en ordre på deler til 25 feltkjøkken fra okkupantene. «Vi har fornøielsen av å bekrefte bestillingen», skrev Johannes Gahr i et brev til tyskerne, ifølge dagbladet.no

I boka heter det:
«Jøtul selv opplyser i sitt PM (red.anm. Promemoria, et brev til landssvikpolitiet) at den totale omsetningen under krigen var 15,1 millioner til norske leveranser og 4,1 millioner til tyskerne. Det tilsvarer totalt rundt 530 millioner i 2025-kroner. Jøtul solgte årlig cirka tre ganger så mange ovner gjennom krigsårene som på slutten av 1930-tallet.»

Flere skjeletter ramler ut av skapet til Støre

HYDRO, I. G. FARBEN OG AMERIKANERNES SAMARBEIDET UNDER 2 VERDENSKRIG

Nei!

Å skape kunstige folkebevegelser som forsøker å fremstå som uavhengige folkelige initiativer, forekommer titt og ofte i sosiale og digitale medier. Og det har et navn: Astroturfing. Oversatt til norsk betyr det «å legge kunstgress», eller i denne sammenhengen – å skape kunstige folkebevegelser. I praksis innebærer det å skape en illusjon av bred grasrotstøtte til en sak der det egentlig er liten eller ingen støtte.

 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er vanskelig å synliggjøre og komme med eksempler på astroturfs, da det ligger i en astroturfs natur at de vellykkede tilfellene aldri blir kjent. De tilfellene man kjenner til, er ofte de som har mislykkes – avslørt som falske grasrotinitiativ hvor bedrifter eller organisasjoner står bak. Astroturfs er med andre ord nødt til å være usynlige for å være effektive.

 

Er astroturfing problematisk? Kanskje, og kanskje ikke. Å skape engasjement for en sak er i utgangspunktet positivt. Mediemuren gjør det vanskelig “å komme på”, og man kan bli nødt til å tenke nytt. Problemet oppstår nødvendigvis når vanlige mennesker lures inn i et engasjement, eller når beslutningstakere påvirkes av et initiativ, som har andre hensikter enn det ser ut til. Falske og betalte folkebevegelser med skjulte avsendere kan i verste fall føre til villeding, faktafeil og en forskyvning i styrkeforholdet mellom konkurrerende syn. Andre mener at bedriftsskapte folkebevegelser bare tar tak i følelser som allerede eksisterer ute hos folket.”

Teksten fortsetter under bildet

“Hva skiller astroturfing fra andre markedsføringsstrategier?

Astroturfing innebærer bevisst laging av villedende budskap som ser ut til å være av offentlig opprinnelse, mens etiske markedsføringsstrategier er transparente om deres opprinnelse og intensjoner.

Hva er de juridiske konsekvensene av astroturfing?

I mange land kan astroturfing bryte med reklame- og markedsføringslover, noe som kan føre til bøter, sanksjoner og søksmål.

Hvordan identifisere om en kampanje er astroturfing?

Tegnene inkluderer mangel på åpenhet om meldingens opprinnelse, bruk av flere falske kontoer og mangel på tydelige avsløringer om sponsoravtaler eller økonomiske forhold.”

Politikk:

“Byråkratiet er en verdensomspennende sykdom. Hvis ikke vi får bukt med det så kommer det til å tilintetgjøre oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Byråkratiet begynner der den nyttige og anvendelige administrasjonen slutter. Når de organer som gjennom en normale administrasjonen fungerer viser en sykelig tilvekst som ikke står i noen som helst proposisjon til den nytten de gjør, da blir de parasitter som suger livskraften ut av verten.

Byråkratiets dødvekt har en altomfattende effekt som griper inn i samfunnets ledende sjikt med en lammende innvirkning på all virksomhet. Den er som et virus som er tilstedet i alle blodårer i samfunnskroppen. Dette viruset smitter alle det kommer i kontakt med uansett hvor langt det er fra kilden med en selvgod og travel dumhet.

Det spesielle symptomet som avslører virusets nærvær, er dets uslukkelige tørst etter papir. Hele dagen lang sysselsetter pasienten seg med å fylle ut skjemaer, og han får sine underordnende til å gjøre det samme, som han igjen skal granske. Han kan ikke lenger gi en muntlig order, eller diskutere et spørsmål kortfattet og i raske ordelag. Han skriver og sender notater og krever notater i retur som skal støtte seg på rapporter.

Teksten fortsetter under bildet

Alle embedsverk har en naturlig tilbøyelighet for å utarte. De glemmer litt etter litt at hensikten med deres eksistens var at de hadde en spesifikk oppgave der formålet var at de skulle være et redskap som skulle utføre en angitt tjeneste. Men de blir så overbevist om at de som organ utgjør et mål i seg selv og at allmenheten bare eksisterer for å gi dem mulighet for å utøve sin energi og livlige oppfinnsomhet. Det betrakter allmenheten som en kunstner oppfatter sitt materiell, som han kan forme som han finner det for godt. Ifølge deres oppfatning ble allmenheten skapt bare fordi at byråkratiet en dag skulle få makt over dem og svinge pisken over dem.

Dypt overbevist om at dette er rett og riktig ser byråkratiet selvfølgelig ingen grunn til å sette begrensinger for seg selv. Tvert i mot betrakter den sin egen tilvekst som et tegn på et virkelig livskraftig samfunn. Hvert nytt embedsverk er en triumf for framskrittet som hele byråkratiet må strebe etter å opprettholde, selv etter at den spesielle oppgaven er sluttført. 

Byråkratiet ruver evig over samfunnet, det søker virksomhetsformer som kan ha unngått deres omfattende kontroll, og er alltid beredt til å foreslå nye restriktive tiltak. Byråkratiet hyller den trossretningen der et liv uten regelverk og skjemaer er et liv i barbari og at vi først blir siviliserte når vi har blitt dressert. Den aller minste lille nye lov tjener dessuten på en vidunderlig måte byråkratiets formål gjennom at det krever ny byråkrater for sin tvangsfullbyrding.

Teksten fortsetter under bildet

Å skape en forskrift er å skape en mulighet til å bryte den. Å skape en overtredelse er å skape en ny myndighet for å undertrykke den. Vi kan forestille oss ett fullstendig organisert byråkratisk samfunn, der ikke en gang den mest lovlydige borger skulle kunne unngå å begå så mange lovovertredelser hver eneste dag, at et dusin byråkrater skulle få arbeide med med å overvåke han.

Det menneskelige livets detaljer savner interesse for byråkratiet om de ikke faller inn under de kategorier og punkter som er å finne i byråkratiets skjemaer. Byråkratiet kjenner seg krenket ved tanken av at et ubetydelig menneske kan forstyrre deres majestetiske rytme og strenge tidstabeller, da den byråkratiske tiden er den eneste tiden man regner med, og den har sine egne uforanderlige lover.

Teksten fortsetter under bildet

Av alle styresett, så er det demokratiet som har mest å frykte fra byråkratiet, fordi det ligger i dets vesen og respektere grunnloven og rygge tilbake for hver vilkårlig maktutøving. Derfor gir den etter for byråkratiet. Og derfor kan disse uforstyrret legge ut diktaturets garn midt inne i demokratiet. Deres diktatur har ikke noe navn og ingen synlig leder, men den besetter alle  strategiske punkter, slik at tyranniets grunnvoller ligger klare når en kampgruppe og deres ledere tar makten over staten.

Dypere sett så har byråkratiet forberedt det hele i forveien gjennom å bedøve medborgernes samvittighet og evne til å tenke selvstendig, ved å få ham til å glemme frihetens sanne betydning. Og så en vakker dag våkner han opp å ser at det ikke er noen stor forskjell mellom han selv og en undersått i en despotisk styrt stat. Han hyller ikke lengre en frihet, som ikke lengre er noe mer enn enn et slagord i offisielle taler. Han forsøker ikke lengre å forsvare den, han vet ikke en gang hvordan skulle fått det til om han så ville det.

Skal menneskene klare å møte problemene i fremtiden og ha en sjanse til å løse dem, så må det gjøres drastiske endringer for å hindre at administrasjonen utarter og forvandles til byråkrati.”

Jules Romains 1945

STATEN OG BYRÅKRATIETS BRYSTVERN AV JENS BJØRNEBOE

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Bjørnstjerne Bjørnson  skrev artikler i pressen mot de svenske kongenes frimureri og medlemmene i den norske losjen ble ansett som noe bortimot landsvikere.

Kong Haakons viktigste rådgivere i den første tiden etter 1905, Nansen og Michelsen, var begge arge motstandere av frimureriet. Avisenes holdning var avventende, men skeptisk til kongens frimurertilknytning: : “Vi tager da neppe feil af den almindelige Mening, når vi udtaler at denne, ialdfald udenfor frimurernes egen kreds, gaar ud på at Norges Konge ikke bør indtage den ledende Stilling i et hemmelig selskab,” skriver Morgenbladet i en kommentar i desember 1905.”

Teksten fortsetter under bildet

Teksten fortsetter under bildet

Teksten fortsetter under bildet

Teksten fortsetter under bildet

I dette TV programmet produsert av NRK og med Erling Borgen som programleder, blir frimurer problematikken tatt opp, og da særlig hva slags konsekvenser det kan få når medlemmene i organisasjonen har sverget en ed om lojalitet som er sterkere en noe annet lojalitets bånd medlemmene måtte ha. 

“To toppjurister på feltet, Carl August Fleischer og Jan Fridthjof Bernt, advarer mot Frimurerlosjen. Det gjør også Transparency International Norge.

Korrupsjons- og habilitetsspørsmål tas ikke alvorlig nok i Norge, sier Fleischer.

Han peker på at det kan oppstå problemer når den lokale byråkraten møter utbyggeren eller dommeren møter forsvareren i rettssalen hvis begge parter er frimurere.

Opp gjennom historien er det hevdet at Frimurerordenen utgjør en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. Frimurernes hemmelige struktur og elitepregede medlemsmasse har bygd opp rundt dette.

I Frimurerordenen avgir man et troskapsløfte. Kan vi stole på at lojaliteten til lover og regler går foran lojaliteten til den ordenen man er med i?

Det er opplagt en fare for korrupsjon og unnfallenhet. Det er fort gjort at man går for langt i å stole på hverandre og beskytte hverandre. Det er en fare for at man ikke påpeker feil, for ikke å irritere overordnede, sier jussprofessor Carl August Fleischer, som har skrevet boka «Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge».

Jussprofessor Jan Frihdtjof Bernt har skrevet en rekke bøker om forvaltningsrett.

En hovedproblemstilling må være om et løfte om å hjelpe andre frimurerbrødre også kan oppfattes som en forpliktelse til å favorisere alle andre frimurere, når man opptrer som tjenestemann eller folkevalgt, sier Bernt.

Han mener problemet oppstår hvis for eksempel folkevalgte og ledende næringslivsledere er med i samme lokale frimurerlosje. Det kan være eiere av eller ledere i bedrifter som leverer tjenester til kommunen.”

Anbefalt og relatert lesing:

FRIMURERIET EN TRUSSEL MOT DEMOKRATIET?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Full innledning fra boken Skjult dagsorden – Mediene og de hemmelige tjenestene av Bjørn Nilsen og Finn Sjue, utgitt av Universitetsforlaget 1998

Boken kan leses gratis i sin helhet her. 

“Spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester er denne bokas hovedtema. Men vi har også sett på enkelte sikkerhetspolitiske saker der tjenestene har hatt sine interesser å ta vare på. I tillegg har vi brakt inn noen institusjoner, eller snarere konstruksjoner, som på hver sin måte bidrar til status quo i norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens informasjonsberedskap, forsvarets høgskole, Forsvarets russiskkurs og Forsvarets psykologiske krigsberedskap hører hjemme i denne sammenhengen. På hver sin måte utfyller de et intressant, vanskelig og sensitivt tema.

Det er pressefolks holdninger og praksis som er temaet. I langt mindre grad har vi vært ute etter  å sjekke tjenestenes yrkeskodeks. Når sant skal sies er den både vel kjent og ikke særlig oppsiktsvekkende. De hemmelige tjenestene prøver å skaffe seg informasjon overalt – med nesten alle mulige metoder.

Teksten fortsetter under bildet

Vi har prøvd å se inn i maktapparatets indre rom, tabernaklets innerste kammer. Noen glimt har vi fått, uten at det har vært lett. Journalister flest ferdes ikke i slike omgivelser. De som har gjort det, har lagt få spor etter seg. Mangelen på synlige spor er etter vår mening et ektefødt barn av at det norske hemmeligholdet har vært omfattende og langvarig. Riktignok satte Lund-kommisjonen en viktig sluttstrek for den mest ekstreme tausheten, men selvsagt forsvant ikke alle overdrevne sider ved hemmeligholdet hverken med Murens fall eller Ketil Lunds kommisjon. Dette har vi fått merke i arbeidet vårt.

Norge har selvsagt ikke vært alene om et såpass strengt hemmelighold. Men hvorfor ble det slik akkurat her i lille Norge ? Vi tror at noe av forklaringen kan søkes i det faktum at Norge har utført et stort og strengt hemmelig militært etteretningsarbeid for en alliert stormakt, USA. Når denne sensitive virksomheten først og fremst har vært rettet mot Norges store nabo, det tidligere Sovjetunionen, er det ikke vanskelig å skjønne at det politiske klimaet ble anstreng, anspent og lukket. Kravet om konsenus, offentlig enighet, ble sterk.

Teksten fortsetter under bildet

Mye informasjon som angikk “det store vi”, ble ikke spilt ut offentlig. Den ble værende i de lukkede rommene. Journalister og redaktører bidro aktivt til at den skulle forbli der. De aller fleste følte nok dette som en samfunnsplikt. Likevel opererte de som pressefolk med en skjult dagsorden i arbeidet sitt. De satte ikke informasjonsplikten først. Myndighetene og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker gikk foran. Da ble idealene om mediene som en fjerde kritisk statsmakt ikke lenger verdt papiret de er skrevet på.

Det er altså denne skjulte dagsorden som er bokas tema, en dagsorden der første punkt var å oppfylle myndighetenes og de hemmelige tjenestenes behov og ønsker. Informasjonsplikten ble en relativ størrelse som måtte tilpasses disse behovene og ønskene.

Men med en gang dette hovedtemaet er angitt, roper temaet på diskusjon, analyse og avklaring. Spørsmålene står i kø. For hva er egentlig informasjonsplikt? Hvor langt skal den strekkes i spørsmål som har med landets sikkerhet å gjøre? Er journalister helt uten plikter når myndigheter og hemmelige tjenester gjør sine behov gjeldende? Hva slags forhold bør det egentlig herske mellom pressefolk og de hemmelige tjenestene? Kunne den kalde krigen rettferdiggjøre et nært samspill mellom pressen og disse tjenestene? Er et slikt samspill blitt uakseptabelt fordi den gamle, kalde krigen er over?

Teksten fortsetter under bildet

Vi har våre svar på en del av spørsmålene. De vil vi heller ikke legge skjul på. Men vi akter ikke å gjøre det lett hverken for våre lesere eller oss selv. På noen spørsmål finnes det ingen enkle svar. Pressefolk som undersøker tjenestene journalistisk, vil snart oppdage at de befinner seg i et minefelt. Her er det fort gjort å tråkke feil. Journalistisk integritet kan bli skadeskutt.

Bokas tema reiser med andre ord et grunnleggende spørsmål:

Hva er det egentlig som kan kalles legitim kontakt og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester, og når blir et slikt samspill illegitimt?

Finnes det etiske kodekser som forteller oss når kontakt og samarbeid er akseptabelt, og når en uakseptabel grense passeres?

Og er spillereglene de samme nå som de var i den virkelige kalde krigens dager?

Hvordan har forholdet mellom presse og tjenester utviklet seg?

Teksten fortsetter under bildet

I denne boka vil vi først og fremst presentere en rekke aktstykker og episoder som forteller om spill og samspill mellom pressefolk og hemmelige tjenester. Vår viktigste ambisjon er å illustrere hva som har skjedd, men vi vil også forsøke å analysere episodene og aktstykkene, noe underveis, men først og fremst i sluttordet. Vi vil reise spørsmålet om kontakten og samspillet har vært akseptabel eller uakseptabel. Noen ganger vil svaret ligge i dagen. Andre ganger vil kontakten reise dilemmaer som det etter vår mening er vanskelig å gi enkle og klare svar på. For svarene finnes ikke bare i norsk lov. De må søkes både i alminnelig samfunnsmoral, kulturelle særtrekk, normal folkeskikk, norsk lov, alminnelig presseetikk – og journalistens personlige ståsted når det gjelder moral og verdier. Derfor er det til syvende og sist journalisten som bærer ansvaret for sitt valg. Men han eller hun vil ikke være den eneste som kan fortelle omverdenen hva som er legitimt eller illegitim kontakt og samspill med tjenestene. Journalistens røst vil bare være en av mange.

Teksten fortsetter under bildet

Selvsagt finnes det noen “kjøreregler” for kontakt og samspill som de aller fleste kan bli enige om. Likevel er det terrenget vi beveger oss ut i, både komplisert og krevende. For det er ikke snakk om en form for kontakt. Det dreier seg om mange ulike kategorier av kontakt og samspill:

– Pressefolk som behandler tjenestene  som vanlig nyhetskilder. De søker både svar på enkeltsaker og ber om bakgrunnsinformasjon. Journalisten søker å behandle tjenestene som et journalistisk objekt.

– Pressefolk som har kommet over informasjon om at individ, gruppe eller land står i akutt fare, informerer tjenestene om saken. Det kan for eksempel dreie seg om attentatplaner. Journalisten rapporterer ed hoc om akutt krise.

– Pressefolk som unlater å gjøre tjenestene, overvåking, sikkerhet og etteretning til objekter for normal, kritisk journalistikk. Motivene kan variere sterkt. Unnlatelsene kan være systematiske og bevisst, eller de kan være ureflekterte. Er de bevisste, deltar journalisten som aktør til fordel for tjenstene.

Teksten fortsetter under bildet

– Pressefolk som rapporterer om forhold i utland, innland, i grupper, organisasjoner eller om enkeltindivider. Det kan dreie seg om sporadiske eller regelmessig rapportering. Journalisten opptrer i større eller mindre grad som rapportør eller informatør.

– Pressefolk som lar seg “debriefe” av tjenestene etter at de har vært på reise i utland eller innland. Journalisten opptrer også da som informatør.

– Pressefolk som har kommet i en vanskelig avhengighet til en fremmed tjeneste, sier seg villig til å spille dobbeltagentens rolle. En av de hjemlige tjenestene er oppdragsgiver. Journalisten spiller rollen i en kortere periode som agent for å komme seg ut av en vanskelig personlig situasjon.

– Tjenestene ber pressefolk som de har tillit til, om å delta i en eller flere operasjoner: Oppgaven kan for eksempel være å opptre som lokkedue for å avsløre en spion i innland eller utland. Journalisten blir lovet eksklusiv omtale av saken når den er ferdig etterforsket. Journalisten opptrer da som frivillig korttidsagent.

Teksten fortsetter under bildet

– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon fra tjenestene med klausul om hva som ikke kan omtales. Dette skjer direkte til den enkelte journalist eller via et uformelt nettverk, som kan være partipolitisk eller tverrpolitisk. Journalisten velger da å la seg underlegge en viss kontroll og pålagt sensur mot å få eksklusivt materiale fra tjenestene. Journalisten fungerer som en slags portner eller vaktmester for bestemte særinteresser.

– Pressefolk som mottar sensitiv informasjon enten direkte eller via et uformelt nettverk og gir også sensitiv informasjon tilbake til tjenestene som en gjenytelse. Det kan være opplysninger om individer, grupper, organisasjoner o.l. Da deltar journalisten i systematisk rapportørvirksomhet.

– Pressefolk som mottar sensitiv og eksklusiv informasjon fra tjenestene for å “plante” den i utvalgte medier. Det kan være politiske saker, saker som direkte kan styrke tjenestenes renommè o.l. Det kan også dreie seg om regelrett disinformasjon. Journalisten deltar da i et politisk styrt spill. Journalisten spiller på ny rollen som “portner eller vaktmester” for bestemte interesser og krefter.

Teksten fortsetter under bildet

– Pressefolk som ber tjenestene om å vurdere en sak og gi råd om hvorvidt den bør publiseres eller ikke. Journalisten beveger seg inn i noe som kan vise seg å bli sensur styrt av tjenestene.

– Pressefolk som kommer over sensitiv, gradert informasjon om tjenestene og deres arbeid, og lar være å publisere materialet fordi det inneholder graderte opplysninger. I så fall lar de tjenestene utøve automatisk sensur. Dersom de vurderer i hvert enkelt tilfelle hva som er riktig og galt å publisere, holder de på retten til å gjøre en uavhengig vurdering og stå til ansvar for resultatet av den.

– Pressefolk som blir så gode venner med nøkkelpersoner i tjenestene at forholdet kan påvirke deres integritet. Forholdet kan være en del av et uformelt nettverk av personer med både synlig og skjult innflytelse i samfunnet. Noen spesielt viktige og sentrale personer i nettverket “snakker sammen”. Ofte er denne enkle uformelle metoden den viktigste. Journalisten kan bli aktør i et uformelt nettverk.

– Pressefolk som lar seg regelrett verve til hjemlige tjenester eller fremmede tjenester. De mottar penger, gaver eller andre gjenytelser for arbeidet. Det kan for eksempel være viktig og eksklusiv informasjon. Journalisten er blitt vervet agent.

Teksten fortsetter under bildet

I de aller fleste tilfellene vil journalisten som yter noe, få en gjenytelse. Den behøver ikke dreie seg om penger. Som oftest dreier det seg om eksklusiv informasjon. Dette er slett ikke alle men kansje noen av de viktigste formene for kontakt og samspill mellom pressefolk og tjenester.

Disse kategoriene viser at samspillet kan variere fra den enkle og akseptable journalistiske kontakt og over til den vervede agent. I svært mange av disse samspillformene er det lett å oppdage at journalisten blir aktør, går inn i dobbeltrolle og følger en skjult, ekstra dagsorden. I andre tilfeller er det vanskelig å trekke klare grenser for hva som er akseptabel og uakseptabel kontakt. Noen ganger er heller ikke journalister sin egen dobbeltrolle bevisst. Dilemmaene kan bli mange, og det kan bli vanskelig  å finne de helt gode løsningene.

Teksten fortsetter under bildet

Det er altså først og fremst samarbeidet mellom pressefolk og hemmelige tjenester vi tar opp i denne boka. For ikke å bli misforstått vil vi understreke at etter hvert er også konflikter og strid mellom medier og tjenester blitt en del av hverdagen. Pressefolk er blitt ført for retten og dømt. Journalister og noen redaksjoner er blitt avlyttet. Dermed er journalistikken også på dette feltet etter hvert blitt mer normalisert. Konfliktene er blitt omskrevet og er stor sett vel kjent. Samarbeidet og samspillet har derimot oftest vært skjult. Derfor ønsker vi å sette søkelyset på nettop dette.

Vi har sett på utviklingen fra krigen til i dag. Det er både rett og riktig at enhver episode eller aktør skal forstås ut fra sin samtid. Å være historieløs er å vurdere tidligere tiders trivialiteter og drama bare med dagens øyne og hjerne. Slikt blir subjektivt og ofte moralistisk. Men det finnes også en annen fare. Kravet om at pressefolks samarbeid med tjenestene må ses i sin rette historiske sammenheng, blir ofte et skalkeskjul som kan misbrukes: Det kan dekke over at en del pressefolk helt frivillig har opptrådt som makthavernes servile løpegutter.

Teksten fortsetter under bildet

Temaet er ikke unikt. Enkelte journalister og redaktører samspiller ikke bare med hemmelige tjenester, andre sterke krefter i samfunnet står oftest mer laglig til. At noen blir avhengig av “hemmerlige” kilder er heller ikke nytt. Kilder kan utøve tyranni over journalister enten de finnes i de hemmelige tjenestene, Forsvaret, industrien eller i finansverdenen. Sterke krefter i samfunnet ser seg tjent med disinformasjon og sensur. Mange “portvoktere” og skjulte sensorer er ute og går både i privat og offentlig sektor. Det siste tilskuddet, de moderne PR-byråene, driver også en skjult påvirkning, men de som jobber der er i det minste ansatt for å gjøre akkurat det. De har navn og adresse og betalte oppdrag, selv om opppdragsgiverne skjules. Pressefolk med en ekstra dagsorden seiler derimot under falskt flagg.

Vi har ofte strevd mye for å få et glimt inn i tabernakelets innerste kammer. Likevel har vi hatt stor glede av arbeidet med boka. Nesten uten unntak har kollegaer stilt opp til intervjuer, formelle eller uformelle samtaler. Blant de få som har avslått, finner vi politiske redaktør i VG, Olav Versto. Vi beklager at han ikke ønsket å stille opp. Vi tror han kunne hatt mye interessant å bidra med. Ellers er vi blitt møtt med en interesse og velvilje som har overrasket oss. Noen ganger har kansje velviljen vært vel profesjonell og godt egnet til å spre tåke, men som regel har samtalene vært informative. Også tidligere og nåværende ansatte i tjenestene vi har bedt om å få snakke med, har stilt opp med noen få unntak. Som vanlig har tidligere seksjonssjef i E-tjenesten, Trond Johansen, sagt nei.

Teksten fortsetter under bildet

Vi skulle gjerne ha studert samspillet mellom medier og tjenester grundig i noen andre land enn Norge, men tid og penger satte en stopper for dette ønsket. Likevel vet vi en del. Både samtaler med en del utenlandske pressefolk og lesing av litteratur har gitt oss en viss innsikt.

Om noen skulle føle at det i denne boka er snakk om menn, menn og atter menn, så er det faktisk begrunnet. Temaet har tvunget oss til å skrive så godt som bare om menn. En og annen kvinne er nok blitt bedt opp til dans av de hemmelige tjenestene – også i Norge. Vi har knapt funnet deres ansikter, navn og adresser.

I denne boka skal vi illustrere og vurdere hva som er akseptabelt og uakseptabelt samspill mellom pressefolk og tjenester, men er vi to i stand til det? Hver enkelt leser får gjøre seg opp sin mening etter å ha lest boka. For vår del vil vi si at mer enn to års intenst arbeid med temaet har overbevist oss om at det var riktig av oss å gjøre denne vansklige jobben. Vi har begge arbeidet som journalister i ulike medier i svært mange år. På godt og vondt har vi gjort våre erfaringer med de hemmelig tjenestene. I et terreng som ofte minner mest om et minefelt, har vi stadig blitt tvunget til å tenke oss vel og lenge om.

Teksten fortsetter under bildet

Har vi selv opptrådt i samsvar med god presseskikk og etikk? Vi påstar at vi har klart det. Vi tror at boka vil gi et svar på hva vi mener om den skjulte dagsordens presseetikk. Når det derimot gjelder vår egen praksis, blir det selvsagt vanskligere for andre å finne ut hvordan den har artet seg. For dette er ikke ei selvbiografisk bok. Vi er selvsagt ikke habile til å granske oss selv. Om andre ønsker å finne ut om vår påstand er riktig, må de derfor gå oss nøyere etter sømmene. Om så skjer, vil det glede oss. I såfall skal vi legge fram opplysninger om vår journalistiske praksis så grundig og så åpent som et normalt kildevern tillater.

La oss likevel kort peke på noen personliger erfaringer vi har høstet. Den ene av oss (Bjørn Nilsen) har lang og variert praksis med ulike typer faktabøker og dokumentariske tv-programmer. Etter enkeltbestående produksjoner om norsk verdagsvirkelighet og serier med tema fra offshorevirksomheten i Nordsjøen, gikk veien ut i internasjonalt samarbeid. Resulatet ble først den tunge satsingen “Olje” i åtte deler, produsert for britenes komersielle Channel 4. Seinere kom arbeidet med internasjonal etteretningsvirksomhet som tema. Det ble gjort som NRKs  deltaker i et samarbeidsprosjekt med BBC. Denne gangen var emnet: CIAs verdensomspennende aktivitet i hele etterkrigstida.

Dermed var interessen for de hemmelige tjenestene vakt for alvor. Planer ble lagt og grønt lys gitt høsten 1992 for en påkostet serie om etteretning og overvåkning i Norge og i Norden. En hvit flekk på kartet skulle fargelegges. Også tjenestenes egne vurderinger og trusselbilder hørte med i serien. Omfattende research ble satt i gang, og de første opptak gjort for å sikre stoff og intervjuer med gamle veteraner før det var for seint.

Teksten fortsetter under bildet

Men det oppsto problemer underveis. Bøker som avslørte tvilsomme sider ved tjenestene vakte oppsikt. Krav kom om gransking av metoder og praksis. Det ble vanskligere å få folk i tale. Da passet det bra å ta en pause og skifte midlertidig over til å lage en fjernsynsserie om Rinnanbanden og den andre verdenskrig. Uten kontakt med dobbelspill og hemmeligheter ble dette arbeidet så avgjort heller ikke, og parallelt ble flere opptak gjort med sikte på den store serien om tjenestene. Etteretningshemmeligheter på Finnmarksvidda ble festet til videotape, en av Stalins gamle krigere på området, general Sudoplatov, ble gjennomintervjuet i Moskva. Intervjuet ble også kureren Sverre Bergh, som reiste med topphemmelige meldinger til de allierte om Hitlers atomforskning mot slutten av krigen.

Etter “Skyggespill”-serien om Rinnan ble arbeidet med de hemmelige tjenestene tatt opp igjen. Kommunikasjonen til kringkastingssjef Einar Førde var direkte og virket positiv. Han brukte sin langvarige og gode forbindelse med Trond Johansen i etteretningsstaben for å få ham til å stille opp i serien. Samarbeidskontakt med svensk tv ble ettablert. Fram til sommeren 1996 ble en ny researchperiode unnagjort. Endelig klarsignal med penger til selve produksjonen trakk likevel stadig ut. Dette skapte frustrasjoner.

Sjokket kom etter et drøyt år. Serien ble skrinlagt. Argumentene var dårlig økonomi. Lå det viktigere hensyn under? Den militære etteretningstjenesten var bortimot frikjent av Lund-kommisjonen. Noen tilsvarende garanti mot ubehagelige avsløringer ble aldri gitt Førde av den programmansvarlige for serien. Alf R Jacobsen var blitt Brennpunkt-redaktør og nærmeste overordnede. Han krevde detaljerte redegjørelse for framdriften. Han var dessuten misfornøyd med enkelte researchere. Folk i tjenestene likte dem ikke.

Teksten fortsetter under bildet

Førde ble konfrontert med at dette var narrespill og avliving av et prosjekt hvor betydelig innsats og ikke så få penger allerede var investert. Han svarte at dette nok ikke var det verste drapet han hadde anrettet. Det hadde han sikkert rett i. Einar Førde så ikke noe betenkelig i at han hadde holdt kontakt med Trond Johansen gjennom hele den langdryge prosessen. Han sa at han hadde utelukkende prøvd å få ham til å stille opp i NRKs serie.

Den andre av oss (Finn Sjue) har høstet allsidige og langvarige erfaringer med tjenestene. Den som opplevde å være leder i Palestinakomiteen og mange årig redaktør i Klassekampen i 70-åra behøvde ikke bruke øyne og ører spesielt årvåkent for å oppdage at overvåkere var på ferde. Det var ikke tilfeldig at Lund-kommisjonen i 1996 dokumenterte at særlig Palestinakomiteen hadde vært en tungt overvåket organisasjon.

Fra 1987 førte et 10-års systematisk journalistisk arbeid i Klassekampen med tjenestene som tema, til nye og viktige erfaringer. Det er ingen overdrivelse å hevde at denne lille avisa i mange år sto helt sentralt i arbeidet med å avdekke maktmisbruk i de hemmelige tjenestene. Etter hvert førte et stort kildenett til større innsikt i tjenestene. Mellom 300 og 350 kilder har bidratt på hver sin måte. I norsk sammenheng er dette mange. Noen få har vært negative og desinformative, de aller fleste positive og troverdige.

Mot slutten av 80-åra pekte en av mange saker seg ut som spesiell. I 1988/89 førte 11 måneders journalistisk arbeid til en sterk mistanke om at lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), Arne Myrdal, planla attentat mot et asylmottak utenfor Arendal. Spørsmålet ble om Klassekampen skulle vente på et “scoop” eller melde fra til politiet for å hindre attentatet. Valget var særs viktig, men ikke vanskelig. Når liv og helse står i fare, må andre hensyn vike. Da mistanken ble sterk nok, meldte Klassekampen fra til Overvåkningssentralen og politiinspektør Iver Frigaard om hva som var på gang. Siden ble planen stanset og FMI-lederen dømt.

90-åra ble fulgt opp med flere bøker om tjenestene. De skapte bruduljer. Påstander i boka “Vi som styrer Norge” fra 1992 om at seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten hadde begått lovbrudd, måtte seinere trekkes tilbake og beklages. Boka “De visste alt” fra 1993 om avlyttningssentralen i Folkets hus i Oslo ble derimot dråpen som fikk begeret til å flyte over. Kort tid etter ble Lund-kommisjonen oppnevnt.

Mange erfaringer er høstet av oss begge i løpet av 30 år. En av de viktigste er at journalister som skal forstå hva som foregår i “det hemmelige Norge” må ha allsidig og langvarig kontakt med svært mange i tjenestene. Spørsmålet er ikke om en skal ha slik kontakt, men hva kontakten skal brukes til. Etter vår mening skal den ganske enkelt brukes til å skaffe fram sannferdig informasjon om tjenestene. Om en slik informasjon viser seg å være avslørende eller flatterende for tjenestene og deres overordnede, er en annen sak.

Vi oppfatter denne boka som et viktig skritt i riktig retning, Historikere, journalister og andre med innsikt får gå videre.”

Bjørn Nilsen og Finn Sjue

“Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.” 

Anbefalt og relatert lesing:

TENKER VI SELV ELLER BLIR VI FORTALT HVA VI SKAL TENKE?

Fake news – mainstream media snakker med kløyvd tunge 

Wag the dog, et introduksjonskurs i propaganda 

En meget god beskrivelse av propaganda

Teksten fortsetter under bildet

Teksten fortsetter under bildet

Teksten fortsetter under bildet

Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen. Var spelet i FN den største løgna i krigen mot Irak? I så fall skulle det ikkje bli den siste. Media var tildelt ei hovudrolle. Journalistane vart innrullerte hos dei framrykkande soldatane, halvannan million kroner og Hollywood-design vart brukt på podiet for pressebriefingar i sentralkommandoen i Qatar. “Sanningas plattform” var navnet generalane gav dette podiet.Sigrun Slapgard skriv historia om journalistanes krig sett frå innsida av vår største fjernsynsredaksjon, og avslører løgnas spel i den hittil mest medieførte krigen av alle.

Dette er også ei personleg forteljing om krigens drama og ei forteljing om dei presseetiske val reportaren må ta på løpande band. Sjeldan har ein krig vore meir førebudd enn denne, også i media. Boka tar til i oktober 2002 med eit overlevingskurs for journalistar i Wales. Sidan rullar krigsførebuingane fram, til krigen bryt ut i februar. Sigrun Slapgard kommenterer frå Qatar, og må stadig stille stille seg spørsmåla: Kva er sant av det som blir sagt? Kva for rolle skal journalisten ha, og i kva grad formidler media berre det biletet generalane vil ha fram?Krig og løgn avslører spelet bak kulissene om medias rolle i Irak-krigen.Sigrun Slapgard er reporter i utanriksavdelinga i NRK. Ho debuterte med boka Krigens penni 2002. For denne boka vann ho Melsomprisen.

Boken kan kjøpes her

Teksten fortsetter under bildet

Gjennom hele det tjuende århundret, spesielt under andre verdenskrig og den kalde krigen, brukte etterretningsagenter rutinemessig media til å publisere og kringkaste materiale som skulle villede eksterne fiender, hindre innenlandsk undergraving eller ganske enkelt endre lesernes oppfatning av fascisme eller kommunisme. I dag kanaliseres historier til journalister for å fremme en nyhetsagenda som anses gunstig for MI5, MI6 eller CIA, eller for å «spinne» dekningen av viktige saker. Undersøkende journalister har ofte et mer fiendtlig forhold til sikkerhetstjenestene, og ser på dem som altfor mektige statlige agenter som bør underkastes en grundig granskning av hva de driver med – angivelig for det offentlige beste.

Opprøret over CIAs «utlevering» av terrormistenkte og britiske byråers medvirkning i denne prosessen er bare ett eksempel på journalister som avdekker praksis som etterretningsmiljøet helst ville holdt hemmelig. Bidragsyterne til denne boken, som er tidligere etterretningsoffiserer, mediepersoner og akademikere, utforsker denne spennende og ofte spente konkurransen, og belyser mange hittil ukjente aspekter av det spennende og symbiotiske forholdet mellom «det nest eldste yrket» og trykte medier og kringkasting.

Fra journalistens perspektiv uttaler Chapman Pincher og Gordon Corera (sikkerhetsredaktør, BBC) seg, hvis essays sporer den utviklende relasjonen mellom nyhetsmedier og regjeringen, spesielt med hensyn til teknologiske fremskritt. Fra den politiske institusjonens perspektiv rapporterer Sir David Omand, Nick Wilkinson, Michael Goodman og Anthony Campbell, som forklarer regjeringens tilsyn med etterretningsbyråer, driften av hemmelige informasjonsenheter og lovene som regulerer kontrollen av informasjon.

Richard Aldrich undersøker etterretningsbyråenes utnyttelse av de globaliserte mediene; Scott Lucas og Steve Hewitt tar for seg CIAs bruk av åpne kilder til etterretningsformål; og Robert Dover og Pierre Lethier utforsker fremstillingen av etterretning i populærkulturen, en praksis som bidro til å skape utlevering og legge til rette for tortur, og som påvirker våre reaksjoner på begge deler. I den siste essaysamlingen fokuserer Patrick Porter på kulturelle representasjoner av krigen mot terror.

Boken kan kjøpes her.

Teksten fortsetter under bildet

Dr. Udo Ulfkotte, tidligere redaktør for den tyske hovedavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), har førstehåndskunnskap om hvordan CIA og den tyske etterretningstjenesten (BND) bestikker journalister til å skrive artikler uten sannhet og fakta, og med en utpreget pro-vestlig, pro-NATO-vinkling, eller med andre ord propaganda. I sin bestselgende bok Bought Journalists («Gekaufte Journalisten») forklarer Dr. Ulfkotte i detalj hvordan USAs og NATOs propagandakampanje fungerer, og hvordan manglende etterlevelse av denne fra en journalists side kan koste ham karrieren. Engelsk tittel: Journalist for Hire: How the CIA Buys the News. Boken kan kjøpes her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når vi blir født, har vi noe til felles med alle andre på denne planeten, og det er at vi blir født inn i en verden som vi selv ikke har skapt. Hele menneskeheten har vært i mental og fysisk slaveri i en eller annen form i tusenvis av år, og vår tid er ikke annerledes. Vår mentale kondisjonering begynner veldig tidlig i vår utvikling og fortsetter ofte til vi trekker vårt siste åndedrag.

Mentalt slaveri er en mye mer subtil metode enn fysisk slaveri. Det er også den mest effektive fordi folk ikke er klar over at deres sinn blir manipulert, så det er lite motstand mot kondisjoneringen. De fleste mennesker tror at de er fri til å tenke selv, og at deres meninger kommer fra deres egne tanker.

Vi blir stadig fortalt hva vi skal tenke av etablerte autoriteter, politikere, media, religion, skoler osv. – slik at når vi blir voksne, vet vi ikke hvordan vi skal tenke selv. Det forventes at vi skal akseptere det autoritetene forteller oss, uten å stille spørsmål. De viktigste metodene som brukes for å etablere kontroll over offentligheten er frykt, hemmelighold og kontoll av media. De som styrer systemet, bruker disse metodene for å distrahere folk fra deres dypere formål i livet.

Teksten fortsetter under bildet

Å stille relevante spørsmål er helt nødvendig for å få riktige svar

Hvorfor er våre liv innrettet slik at vi har så lite fritid. Når vi er barn, holder skolen oss opptatt i strengt regulerte klasserom, og i voksenlivet holder jobben oss opptatt. I fritiden holder massemediene vår oppmerksomhet med den offisielle versjonen av verdenshendelser. Systemet ønsker ikke at vi skal ha for mye tid til å tenke på ting som livet, hva meningen med det er og hva som virkelig skjer i verden.

Mentalt slaveri kan bare skje hvis du tillater det, og når du tar kontroll over det som påvirker sinnet ditt, tar du kontroll over livet ditt. Å frigjøre deg fra mental slaveri vil dramatisk endre oppfatningen du har av deg selv og verden rundt deg.

Det er viktig å utdanne oss selv og om verden rundt oss i stedet for å overlate det til skoler og media. Jo mer tid vi bruker på å utdanne oss selv, jo bedre utdannet blir vi. En livslang indoktrinering kan langsomt avlæres, og det er vårt ansvar å forme og bestemme vår egen personlige og mentale utvikling. Hver person har evnen til å forme sin egen tankegang og bli fri fra indoktrinering.

Hvordan avsløre en psykologisk operasjon

Anbefalt og relatert lesing:

“Kunstig intelligens” gjør oss dummere, men gjør det noe da?

Den mentale tilstanden hos oss mennesker har ikke utviklet seg en promille siden tidenes morgen

Den systematiske opphøyelsen av nyttige idioter til maktposisjoner. Er du en nyttig idiot?

Demokrati baner veien for tyranni

Skru av fjernsynet

NÅR POLITIKERNE OG MEDIA BRUKER NEVROLINGVISTISK PROGRAMMERING OG NATURLIG SPRÅKBEHANDLING MOT OSS

HVIS NOEN FORTELLER DEG HVEM DU SKAL HATE, GJØR DU DET DA?