Den første betingelsen for at åndsfriheten skal kunne eksistere, er at den enkelte mestrer noe av selvransakingens kunst, dvs. er på vakt mot ubevisste forsøk på meningsdirigering, fordomsdiktatur, nedarvede forestillinger som passet i en annen tid osv.
Den andre betingelsen er at åndslivet gis et tilfredstillende økonomisk grunnlag. Man trenger tid til å skape, og tid er penger. Der flertallet av kulturarbeiderne ikke har dette grunnlag, kan åndsfriheten heller ikke eksistere mer en bitvis.
Den tredje betingelsen er at det ikke finnes noen dominerende “skole” som forkynner at slik og slik skal du skape idag, og med dèt og dèt innhold. Hvis en slik skole behersker kulturmiljøet, får dens virkninger noen av diktaturets kjennetegn.
Den fjerde betingelse er at det gis fri adgang til å sette bidragene til kulturen i omløp, spre dem i kulturdialogen. Åndsfriheten eksisterer kun når ytringen rekker fram til annerledestenkende. Der ytringen helt eller stort sett bare når fram til likesinnede, er åndsfriheten innbilt, et skinn av virkelighet. Ytringen er lagt i karantene.
Vi som har til gode å forkaste parlamentismen og troen på at vår politiske styreform lar seg påvirke i mer demokratisk retning, lever ikke i noe anstendig forsvar for de forsømmelser med åndsfriheten som inntreffer i vårt eget land ved å henvise til den eventuelle åndstvang som eksisterer i stater med en annen styreform enn vår egen.
Vi har retten til å starte forlag, publikasjoner, organisasjoner etc., og jeg skal ikke et øyeblikk bagatellisere denne retten. Den er den konstitusjonelle forutsetning for et fritt åndsliv. Men i seg selv er denne rett ikke friheten. Mellom retten og friheten er en lang skala av muligheter som avgjøres av kapital, politisk oppfatning, aviser, forhold til annonsører, forbindelser, allerede etablerte maktposisjoner osv. Retten til fritt åndsliv er avhengig av et konstitusjonelt prinsipp, mens åndsfriheten selv er avhengig av at en bestemt etisk borgerånd er allment rådende. Denne ånd lar retten skje fyldest. Det konstitusjonelle prinsipp gir også frihet til å sabotere den demokratiske grunntanken om fri informasjon og debatt. Demokratiet er i praksis derfor ikke påbudt og sikret hos oss, men anbefalt. Det er lagt opp til demokrati. (Og dekket av frihetsbegrepet kan et fåtall mennesker bestemme vesentlige deler av samfunnsutviklingen for fire millioner borgere – i kraft av sin råderett over kapital. Vårt tradisjonelle frihetsbegrep har vel overhodet ikke tatt en slik eventualitet med i beregningen.)
Det er min overbevisning at de betingelser som et fritt norsk åndsliv er avhengig av, i dag er så mangelfullt oppfylte at vi ikke kan hevde at vårt åndsliv er fritt. Vi har grader av frihet som i de siste år har vært synkende. Intoleransen er blitt så omfattende at vi som regel må oppsøke en annen publikasjon, et annet medium, for å finne de treffende motargumenter. Fora hvor motsetningene får møtes i en ridderlig kappestrid der de beste argumentene går av med seieren, blir stadig færre. Det synes også å ha blitt en regel at skribenter mer og mer trykker (eller får trykt) sine bidrag i publikasjoner der den redaksjonelle linjen ikke støter betydelig sammen med bidragets. Hvorvidt dette beror på erfaringer med mange refuserte manuskripter, eller på et meningshovmot – dvs. på at man ikke vil nedlate seg til, eller kompromittere seg overfor likesinnede, ved å skrive i organer som er “reaksjonære” eller preget av “radikalt svermeri”, vet jeg ikke. Fenomenet er i allefall et faktum. Og bare i begrenset grad kan løpeseddel, flyveblad eller annen form for distribusjon av ytringer bøte på denne mangelen. De som blir skadelidende, er ikke de hissige kombattanter som skjeller hverandre ut fra hver sin presseskanse, men publikum som avskjæres fra å få rede på hva som egentlig foregår. Og følgen er at kulturdebatten kjeder det store publikum. Spenningen er jo tatt ut.
Enhver som har en ærlig interesse av å bedre fundamentet for vårt åndsliv, bør se de følgende kjennsgjerninger i øynene: Et hvilket som helst samfunn er i stand til å legge en kulturarbeider, og hele grupper av kulturarbeidere, i karantener som i virkning bærer diktaturets kjennetegn. Påstanden om at alle har fri anledning til å oppsøke motpartens organ er – sett fra folkets synsvinkel – fusk.
Finn Alnæs 1972 https://nbl.snl.no/Finn_Aln%C3%A6s
